Tankespinneriet: Muldras surreverden

Kunsten å styre en hundeslede – eller, hvor f***n ble det av bremsa?!

2012-02-07T23:05:00.000+01:00

Et lite ekskrempel til glede og forlystelse, på hva klønete, halvblinde tullinger kan stelle i stand, i sin jakt på frihet :-) og konsekvensene av mangelfull instruksjon.

Etpar helger tilbake var jeg, sammen med en herlig og munter gjeng fra NBfU Region Midt, på tur til den trivelige bergstaden Røros. Her skulle arrangeres årsmøte, men det store høydepunktet kom dagen før, nemlig hundekjøring. En fantastisk morsom opplevelse, som for enkelte av oss ble enda mer spennende enn vi hadde planlagt.
Det var fredag formiddag, og en forventningsfull gjeng med blinde og svaksynte ungdommer sto startklare og ventet på nærmere beskjed. Hermetisk pakket inn i varmedresser, støvler og alt som kunne holde snøen og kulda, som var bemerkelsesverdig snill til Røros å være, på avstand. Vi skulle deles inn i lag og, tro det eller ei, styre hundespannene våre på egenhånd. Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men jeg tror og håper at jeg ikke var den eneste som syntes dette lød litt vel spennende. Hvordan i huleste skulle dette gå, liksom. Men, eventyrlystne som vi er, tok vi selvfølgelig utfordringen.

Gruppa mi hadde ikke sjefen sjøl, men en av medhjelperne som instruktør. «Bremsa henger over sleda her. Når dere kjører, tar dere han ned sånn og tråkker på den. Hvis dere trenger å bråbremse kan dere bruke denne». Slik lød instruksjonene i mine ører, og samme stilen da han viste hvordan vi skulle sele på bikkjene. Jaha, ok… Tafatt og beskjeden, håpa jeg i mitt stille indre at noen skulle heve stemmen og antyde at dette ikke holdt helt for mer eller mindre blinde nybegynnere. Den stakkars fyren som skulle hjelpe meg å finne fram i virrvarret av remmer og hundepoter virka ikke helt høy i hatten da jeg sa jeg ikke hadde fått med meg en døyt av instruksene. Så det ble mye klabb og babb under påselinga. Kort sagt, jo mer usikker, desto mer klønete er jeg.

Sakte, men sikkert fikk jeg imidlertid teken, og kunne fryde meg over gleden ved å mestre de snille, men spinnville bikkjene. For det er noe helt eget med trekkhunder som vet de snart skal ut å jobbe. De bjeffer, uler, står og hopper rett opp og ned på stedet hvil og trekker som gale i seletøyet. Det var ingentng aggresivt over dem, bare pur entusiasme!

(Videoklipp av startklare hunder. Bare lyden taler for seg!)

Tilslutt var samtlige klare for avmarsj. Bikkjene trakk og ulte, kompanjongen min (som HELDIGVIS ser en del bedre enn meg) sto med foten på bremsa og jeg satt i dypet av sleden, 50/50 skrekkslagen og oppspilt. Litt startvansker var det i begynnelsen. Eller kanskje jeg skal kalle det stoppvansker:) Avstandsberegning er ikke alltid like lett… Men etterhvert som løypa strakte seg ut foran oss mens snøen virvla lett mot ansiktet, var det ikke fritt for at jeg koste meg. Men, og for meg var det ikke et lite men, heller, jeg ville også kjøre! Rastløs og kriblende satt jeg der, uten helt å ta sjansen i i de smale, svingete løypene. Men da vi kom til et strekk langs en ordentlig vei, tok jeg motet til meg, Det var så gøy! Selv om jeg kløna og knapt hadde retningssans for alt det hvite. Der ligger nok grunnen til at jeg, litt senere fikk det for meg å prøve på et smalere strekk. Men hvorvidt det var særlig klokt kan vel diskuteres, for nå ble det straks mer action.

Straks jeg kom meg opp på meiene kjente jeg at dette var noe ganske annet. Her var snøen løs og dyp og løypa var smal. Alt jeg så var hvitt, med noen spredte trær innimellom. Bare å finne bremsa var en utfordring i seg selv, og bremse må du, for ellers er det ingen måte å stoppe disse dyra i sin iver. Noe anna var å få de til å holde seg midt i sporet. For samme hvor mye jeg lente mot venstre, ville bikkjene ligge ut mot høyre. Noen kommandorop hadde vi ikke lært, siden vi bare skulle kjøre etter hverandre og bikkjene kunne veien. Og hvor var kanten? Vips, der sto vi fast. Litt fumling og sparking, så var vi i gang igjen. Oisann, nå satt vi visst enda dypere. På’n igjen med dytting og kaving. Kanskje det hjelper om jeg bytter på hvilken fot som står på bremsa, tenkte jeg. Skal vi se… der var den andre meien og der var bremsa, så var det bare å bytte. Men all denne hersens løssnøen, da, som gjør det umulig å lokalisere noe som helst. Og hvor var nå den forbaska brems….. OOOOOOPS! Det neste jeg husker er et kraftig rykk og føttene som forsvinner fra underlaget. Flomp, der lå jeg på magen med pumpen i været og sendte desperate blikk etter sleden. Den sleden hvor i dypet satt min partner som ikke hadde annet valg enn å la seg trekke i vei av de entusiastiske dyra, fri for bremser og klønerier.

Lettere sjokkskadd begynte jeg å løpe etter i løypa. Passe fåfengt, kan en trygt si, og særlig på det føret. Men noe måtte jeg jo gjøre, tenkte jeg mens jeg forestilte meg sleden som suste av gårde, langt, langt utover vidda, enda lengre bort fra sivilisasjonen. Best som jeg kava meg fram som en ukoordinert sprellemann, kom en hundeslede opp på sida av meg og en stemme kommanderte meg «hopp inn». For ett opplegg… Berusa av lettelse ble jeg overflirfull og pratsom ovenfor den personen jeg trodde hørte til gruppa vår. Kløna og satte meg fast i det som var å sette seg fast i. Lo enda mer, av pur lettelse denne gangen. For tro det eller ei, medpassasjeren min hadde klart å komme seg ut og fått kontroll over hundespannet vårt igjen! Det er meg fortsatt litt av et mysterium, sant å si. Etter hvert som jeg fikk pusten og vettet igjen, gikk det til min store forferdelse opp for meg, at fyren som var så snill å gi meg skyss IKKE hørte til oss. Da han på sitt trauste, nølende, vis begynte å spørre meg ut, om vi ikke hadde noen som kjørte med oss, og tydelig virka litt i tvil om hva han skulle gjøre med halvblindpassasjeren sin, siden han selv skulle ut på langtur… Vel, da ville jeg heller fortsatt løpeturen i løssnøen :P

Det endte tross alt, godt. Jeg ble satt av rett ved kennelen og fikk stavra meg i retning hundeglammet. Kompanjongen min var i fin form, og vi har fått noe å le av i mange år framover :)

Alt i alt, frister det til gjentakelse! Men neste gang vil jeg ha skikkelig instruksjon, og kanskje en seende ledsager :P

Brukermedvirkningens bakside

2012-02-07T16:00:00.000+01:00

Over noe tid nå har jeg kjempet med en indre frustrasjon. En følelse av utilstrekkelighet. Av ikke å få brukt resursene mine slik jeg skulle ønske på jobben.

Vi er en virksomhet med mange store mål og visjoner. Vi skal bli mer synlig og markedsføre bedriften mot publikum. Nettsidene skal bli bedre. Men det er jo ingen som gjør jobben. Etter mye om og men, sjelekvaler og hjertebank, tar jeg spranget og stiller mine resurser til disposisjon. Å, ja, hipp hurra, Muldra, for at du vil bidra til dette! Jeg får sette i gang med selvstudium i webredigeringsverktøyet og føler etter kort tid, at nå er jeg klar til å utfolde meg.

Ideene strømmer på. Jeg etterlyser oppdrag. Kommer til og med opp med egne innspill og føler meg kjempemodig. Alt jeg ber om er klare ansvarsområder, så jeg vet hva jeg kan fikse og hvor fritt jeg står. «Selvfølgelig, dette må vi få avklart», er stadig det gjennomgående refrenget, men der stopper det også. Ikke at jeg blir avvist eller noe. Tvert om. Når jeg ymter frampå blir jeg stadig berømmet for min positive innstilling og gode initiativ. Jeg får høre hvor langt jeg er kommet, hvor tøff jeg er, og hvor bra det er at noen viser engasjement. Det spares ikke på oppmuntring og positiv tilbakemelding. Men lite blir gjort.

Samtidig ser jeg hva andre medarbeidere får til. De som er mer frampå. Tilsynelatende trygge. Som har tro på det de gjør. Banker på til arbeidsleder fulle av ideer: «du jeg tenkte vi kanskje kunne…», eller bare «jeg gjorde det sånn jeg; håper det er greit». De får bidra og påvirke. Være med på å forme bedriften. Får høre, at «dette er virkelig brukermedvirkning i praksis» og «nå begynner du virkelig å forstå hva vi står for». Ikke misforstå, jeg bærer ikke nag. Jeg unner de den seieren, de som får det til. For mange har det kostet mye å komme dit – sikkert mye mer enn det ser ut til. Derfor blir jeg mer imponert enn misunnelig. Men likevel… Jeg vil jo også bli gitt den muligheten.

Dette med store visjoner, men lite handlekraft, ligger kanskje mye i på enkeltpersoner og kultur i organisasjonen. Det er ikke så godt å si. Samtidig mener jeg det kan være et produkt av brukermedvirkning. Ikke intensjonen, for all del, men mulig en skjult konsekvens som kan gi dårlig utfall for enkelte av oss. For jeg har opplevd tilsvarende før, på andre såkalte brukerstyrte sentra.

Der brukermedvirkning står i sentrum er det veldig mye fokus på at ting skal skje på ens egne premisser. Du skal ikke presses til noe du ikke føler deg klar for. Ta ting i ditt eget tempo. Mestring er målet, bare for å sitere min egen arbeidsplass :) Dette er i utgangspunktet en god tanke og fungerer ofte fint; spesielt i en startfase. Problemet oppstår hvis det blir for mange brukere som ikke tør medvirke. Da utvikler det seg lett en kultur der alle prøver å gjemme seg bak ryggen på hverandre og ingen hever stemmen. Ofte hjelper det når en mer utadvendt og livlig person kommer inn. Et friskt pust som får folk til å smile og snakke sammen, eller som provoserer folk til å ta ordet og nye utfordringer. Og med litt drahjelp og krav fra ledelsen, kan man nå riktig langt.

Drahjelp, ja… Noen av oss trenger mer enn å bli dratt ut av skallet ved kaffebordet for å våge å bidra. Noen er faktisk så redd for å gjøre noe galt, at det ikke holder med et «så bra», «jeg forstår» eller «du klarer det». Enkelte trenger faktisk litt ansvar og klare forventninger. Å bli tatt med på råd, selv om man ikke har hundre ideer å komme med. Få høre at andre tror man kan være en resurs og vil gi deg en sjanse. Enkelte – meg, for eksempel – trenger, ikke bare å få høre at man har kvaliteter, men hvilke også. Ikke en, to eller fem ganger, men MANGE! Helt til man får nok gode erfaringer, og begynner å tro på det selv.

Forventninger kan faktisk gi selvtillit. Det er et konkret bevis på at andre har tiltro til deg. Mens mangel på krav kan virke motsatt, og skape et bilde av at man ikke duger. «Tror de ikke jeg fikser dette en gang, får jeg sikkert ikke til noe annet heller…»

Skal brukermedvirkning virke i praksis, holder det ikke med takhøyde og fleksibilitet. Trygghet er også viktig, og hva som er trygt varierer fra person til person. For enkelte er det tålmodighet og takhøyde, mens for andre er det viktig med forventninger og det å bli gjort regning med. En kombinasjon av begge er vel ofte det beste, og der mener jeg lederne av brukerstyrte foretak har et stort ansvar. Der rom for vekst ikke er nok, trengs tydelige rammer som folk kan vokse i, og forhåpentligvis til slutt vokse ut av en vakker dag.

En verden av musikk

2012-01-22T18:13:00.001+01:00

Akkurat ikveld får naboene mine ha meg unnskyldt, for jeg er i ferd med å gå amokk. I stad gikk det i bluesrock, mens nå går det i irsk, svensk, norsk og gudene må vite hva slag, folk/rock. Jeg fråtser, nyter og lytter, og er fanga i musikkens verden. Dette unner jeg flere å få gleden av :-)
Det er den nye radioen til Spotify jeg er så forgapt i. Den gamle artistradioen hvor du fikk en miks av gjeldende artist og liknende musikk, var forsåvidt grei, men jeg ble aldri helt bitt av basillen. Men nå har de dratt den et skritt lenger. Konseptet er meget enkelt:

Du finner en sang du liker.
Du høyreklikker på sangen og velger "Start Radio".

Og vips, så er du igang. Programmet velger ut sanger for deg som det tror du vil like. Mye basert på sjanger, tror jeg, men ikke bare det. Skulle vært spennende å vite hvordan enda; særlig med tanke på de rareste valgene den gjorde for meg igår :P Men det var igår. Idag har den truffet blink 9 av 10 tilfeller, tør jeg påstå :-)

Noe av det som kommer er kjent, men det meste er helt nytt. Det er en glimrende måte å komme over ny musikk som du ellers aldri ville ha visst at fantes.

Med denne anbefalingen ønsker jeg alle en riktig fin søndagskveld!

Dagdrøm om en ny start

2012-01-08T10:06:00.005+01:00

Om nøyaktig en uke er en merkedag!

Jeg er hos ei god venninne i en bydel ca tre kvarters gange herfra. Kanskje spiser vi frokost mens jeg venter på mamma, eller kanskje har hun kommet og vi er på vei de par hundre meterne det er å gå. Eller vi er fremme. Står med fingern på ringeknappen og venter på et lite bzzz fra den elektriske låsen, så vi kan åpne døra og gå opp trappene. Eller kanskje er vi inne alt. Leser av strømmåleren eller ser på tekniske detaljer. Kanskje mamma bruker falkeblikket sitt til å sjekke støvfaktoren. Nei, det er nok ikke nødvendig. Mulig jeg står med hånda på signaturstempelet, klar til å putte kråketærne mine på det aller siste papiret...

Endelig inne i MIN EGEN LEILIGHET!<

Om en uke og en time har jeg kanskje sendt ut mitt moderlige opphav. Så det bare er meg, etpar nøkler og en tom leilighet. Med veranda og utsikt. Med stort kjøkken. Stor stue og vedovn. I et ordinært borettslag. Jeg vil vandre rundt mens sansene virkelig får bli kjent med omgivelsene. Hendene vil vandre over flater, føttene synke ned i parketten og nesa vil trekke inn lukta av tomme, innflytningsklare rom. Den lukta, fra før jeg får satt mitt personlige preg, er noe for seg selv.

Turen går ut på verandaen hvor jeg lener meg mot rekkverket og lar øynene hvile nede i turdraget mitt, der jeg nok vil ha mang en fredfull turopplevelse :-) Og er jeg modig, stikker jeg kanskje hodet ut i oppgangen, med risiko for å møte naboene. Men eller før enn senere... kanskje.

Jeg lever i en dagdrøm, en god en!

Så ulidelig spennende! En del av meg er der allerede, tar sjekkrunden eller trykker den forrige eieren i hånda. en annen del av meg har ennå ikke forstått at det virkelig skjer. Den delen ville skrive at om en uke er jeg ikke hjemme, i begynnelsen av dette innlegget. Men det er jo ikke sant.

Dette er
Mitt framtidige hjem!
Begynnelsen på en framtid på egne bein.

Hjelp! Jeg synes, jeg føles...

2012-01-06T19:30:00.002+01:00

En del av meg våkner. Som har sovet så lenge, men nå stiger hun opp. Ut av glemselens drømmetåke. Hun tenker det jeg ikke vil tenke. Føler alt som er «slemt» og «feil». Lenge har hun slumret og bare så vidt gjort seg til kjenne, men nå… Hun forteller meg ting. Ting jeg ikke vet om jeg vil vite. Om meg selv.

Juleferie hos familien, og bråket starter. Hun forteller meg hvor irritert jeg er. Over TV-en med altfor høyt volum, raske kanalbytter og tyske underholdningsprogrammer jeg ikke forstår døyten av. Over folks små uvaner og mangel på privatliv. Alt mulig. Og hun gjør meg sint, fordi jeg ikke klarer å sette foten ned og si NEI!

Tilbake på jobb. Jeg får vite at en av mine kolleger – typen, svært frampå – har tatt seg nær av at jeg ikke ber henne med ut til lunsj, når hun på sin side inkluderer meg.
Hun som nettopp er våknet viser meg at jeg også kan være såret. Trist fordi kollegaen tok det så ille opp, men mest skuffet og sint. Jeg bruker måneder på å manne meg opp til å ta kontakt med EN person; hun snakker med alle. Hun ser; jeg ser ikke. Er direkte så det holder til alle og enhver, men kommer aldri direkte til me og sier hvordan det oppleves. Faen heller!

Dagen i dag, på jobb igjen. Jeg prater med en annen kollega. Hun som har dratt meg ut av skallet mitt, kanskje mer enn noen annen på jobben. Prater skit og løst og fast.
Min nye, indre tankepartner legger som på stikkord ord i munnen på meg. Ord som handler om oppvekst og fortrenging, og om den andre kollegaen. Mot til å vise fortrolighet, og styrke til å vise svakhet, angst og tårer…

Information overload. Så mye å tenke, så mye å føle. Borte er den beskyttende tåka som var der i så mange år, og holdt alt vondt og slemt på avstand; inkludert meg selv.
Altfor nærværende, altfor synlig. Jeg er redd. For å ta plass. Være «noen» som andre ser. For å såre og avvise, men samtidig å komme for nært.
Redd den nye stemmen i mitt indre. Som vil være noen, ønsker å ta plass og gi de beskjedne og redde fighterne en stemme. Ønsker kontakt og behøver å snakke, og som gjør det.

Jeg er redd meg selv! Og jeg slipper ikke unna…

Omsorgsghettoer; hva blir konsekvensene?

2012-01-04T23:53:00.003+01:00

Saken med knivstikkingen i Namsos har blitt slått stort opp i media idag, både lokalt og nasjonalt. Sånt som dette er alltid tragisk - og det er jo vært andre fæle saker for tida, også... Men denne gangen gikk det litt ekstra inn på meg. Det skjedde i en slik "omsorgsghetto" der utviklingshemmede, rusmisbrukere og psykiatriske pasienter var stuet sammen i bofellesskap, og en av medbeboer, var en periode mistenkt i saken.
Da jeg leste dette første gang i formiddag var min første tanke: Åneei, skal vi få se det mest tragiske utfallet en slik ugunstig miks av ulike brukere kan føre med seg? Tanken gjorde, og gjør meg uvell. For dette ville isåfall bli ytterste konsekvens av en trend innenfor omsorgssektoren i kommunen, jeg personlig er meget skeptisk til.
For det begynner å bli en kjent sak at flere og flere kommuner tyr til slike løsninger. Blant annet hadde NRK en sak om ei 23 år gammel, utviklingshemma jente som kan risikere å havne i et botilbud der det bor hele 50 beboere med ulike behov. Dette synes jeg er utrolig trist. Både for de utviklingshemmede, og de andre partene.

Selv har jeg levd i noe liknende. Her er det riktignok ikke 50 beboere som alle trenger "omsorg". De fleste boligene er opprinnelig trygdeboliger, og mange av de som bor her er (nokså) normale, eldre mennesker. Men ikke bare. Enkelte har definitivt sitt å stri med. I tillegg, de to bofellesskapene med en stadig mer sammensatt forsamling brukere: Utviklingshemming, rus/alkoholproblemer, psykiatri. og gjerne en miks av disse problemene... Og så meg, da, som er litt blind og litt gal :P
Jeg har sett noen av konsekvensene av slik miksing på nært hold og fått enkelte erfaringer jeg gjerne skulle vært foruten.

Jeg hadde en nabo som, når han ikke krydret omgivelsene med sin eiendommelige, ulogiske humor som fikk meg til å humre for meg selv både titt og ofte, kunne få noen ganske heftige raseriutbrudd, for å si det mildt. Så heftig en gang, at jeg fra bak min lukkede dør ble vitne til at politiet kom og hentet han med politihund og greier. Sånt setter en real støkk i en engstelig liten sjel som akkurat skal til å forlate leiligheta...
Og sommeren etpar år tilbake var det trivelige sommertunet vårt "okuppert" av den samme gjengen hver kveld, som var mer enn litt glad i å ta seg en sommerpils, eller noe langt sterkere. Der satt de fra de tidlig ettermiddag til langt på natt. Vi som var så uheldige å bo i øverste etasje uten veranda, var pent nødt til å sitte der sammen med dem hvis vi ville nyte de varme sommerkveldene. For meg var ikke det verste min egen ubekvemhet, selvom det var ille nok, men å merke den stille, hjelpesløse uroen til mine utviklingshemmede naboer. For ikke å snakke om de som så ut til å bli trukket mot den festglade gjengen, i søken etter aksept og samhold.
Disse eksemplene er hva man kan kalle ytterste konsekvens av mine opplevelser, men den følelsesmessige siden er langt verre. Her snakker vi skam og ensomhet. Samme hvor hardt du prøver, hører du liksom aldri til i miljøet. Det handler også om ikke å bli sett for den en er av de som skal være hjelpere. Fordi du rett og slett ikke passer inn i noen av båsene de har lagt seg til, i all sin faglighet.

I begynnelsen da jeg var på mitt mest nedbrudte, gjorde jeg meg ikke så mye av dette. Jeg var for sliten, usikker og motløs til at min personlige integretet betydde så mye. Det som telte var at noen hjalp meg å få livet på rett kjøl igjen. Men senere, etter hvert som både selvsikkerhet og selvfølelse steg gjevnt og trutt ble jeg mer og mer klar over at noe skurret. Å se seg selv, heller prøve å tilpasse seg enn å stå opp for det som var mine behov, ble som å høre en kjent melodi spilt på et skjærende falskt piano. Først gjorde det meg redd, og senere sint. Men så kom motløsheten og resignasjonen... Motivasjonen for å samarbeide og skape nye, gode relasjoner, og fremfor alt, motivasjonen for å bo her, sank som en stein... Samtidig som jeg trivdes og blomstret på andre arenaer som jobb og ridning, kjentes det ut som jeg var på full fart utfor et stup av moralsk forfall.

Vel, nå er jeg på vei ut herfra om skremmende kort tid og burde sånn sett ikke bråke, kanskje. Men det er akkurat det jeg vil! For jeg unner ingen slik rotløshet og manglende forståelse. Ikke de utviklingshemmede som jeg, etter året mitt på Peder Morset folkehøgskole, vet har så mye mer å gi enn de får anledning til i dagens samfunn. Eller andre som meg, som faller mellom flere stoler og sliter med å føle seg forstått. Jeg tror også, at jo større og mer sammensatte botilbud, jo vanskeligere er det å tilpasse tilbudet etter hver enkelts behov som det så fint heter. Omsorgsghettoene skaper brukere, ikke mennesker. Og jeg er redd for utfallet av at mennesker som ikke burdee levd sammen blir "tvunget" til å gjøre det. Hvor alvorlige må konsekvensene være før de som sitter og bestemmer ser at dette ikke er holbart?

La oss leve i håpet. Både for at utgangen på dagens hendelser blir så god som det er mulig, og for at den som har store bistandsbehov får et bedre og mer tilpasset tilbud i framtida. Hvor alle blir sett på som individer!

Frihetens pusterom

2011-12-22T07:54:00.002+01:00

I dunkelt lys sitter jeg, lyttende.
Til en våknende by. Alle sanser åpne.
Årvåken uten å være vaktsom. Alene uten å være ensom.

Jeg liker å være alene.
Men det er annerledes nå enn før.
Før, en flukt, en søken innover.
I det jeg trodde var mitt univers, min trygghet, min identitet.
Som heller var mitt fengsel, mitt skall, mitt mareritt.

Alene betyr ikke ensom, fjern og redd.
Heller åpen, nærværende og modig.
Å stå på toppen av fjellet og nyte utsikten, framfor å gjemme seg blant skyggene.
Et rom fullt av åpne dører.
Inn til mine innerste drømmer, og ut mot mine ytterste grenser

Motløs av medgang

2011-11-26T23:16:00.003+01:00

Så vant til å kjempe, argumentere og slåss.
Stå på barrikadene og klamre meg fast
til egne meninger.
På jakt etter gehør, fra de andre, men også meg selv…

Så vant med å drømme om alt som skal bli.
Bygge en fremtid på fri fantasi.
Kampen blir drømmen, glemt er friheten.
Bare motstand, motbør, motbakke,
og mot i hjertet
til å stå her alene.

Medgang i luften, nå nærmer det seg.
En fremtid. Uforståelig.
Verden den smiler, men jeg vil løpe.
Tilbake til det som er trygt. De utmattende, nedbrytende motbakkene.

Flyktende, virrende, søkende stirrende.
Hvor er jeg på vei?
Pirrende skremmende, åpent og truende.
Det umulige, så altfor mulig...

Kognitive strategier, motivasjon og mestring

2011-11-23T18:51:00.000+01:00

De siste dagene har jeg jobbet knallhardt med meg selv. Det har skjedd store ting i livet mitt, og jeg har følt for å fortelle dette til de rundt meg. Eller følt jeg burde; det er ikke så lett å vite forskjellen, alltid. Men så er det jo det, at jeg ofte regelrett avskyr å snakke om meg og mitt. Jo viktigere det er for meg, jo dypere sitter motviljen, og det selv om jeg oppdager hvor godt det faktisk er å dele med andre, både for meg og dem.

Lenge har jeg spekulert på veien ut av dette. Jeg har snakket med terapeuter og søkt på internett. Til og med snakket med venner om det, så vidt, selv om sperren mot å søke råd og støtte, har en lei tendens til å forsegle kjeften. Men det har vært vanskelig å finne strategier som passer for MEG. Særlig blant rådene fra fagfolk og debattene på internett.

For det de aller fleste ser ut til å ta utgangspunkt i, er hva man tenker at andre tror, for eksempel "ingen synes jeg er morsom å være med" eller de syns aldri jeg sier noe interessant". Dette angriper de så med slike kognitive strategier som er så inn i tiden. Du skal snu utsagnene på hodet så de blir positive: "(alle) synes jeg er morsom å være med"; "de synes (alltid) jeg sier noe interessant".
Joda, jeg forstår prinsippet. Det er forså vidt både fornuftig og logisk. Men for meg å kopiere disse tenkemåtene rett fra boka, fungerte rett og slett ikke, uten at jeg fattet hvorfor. Men endelig ser det ut som jeg begynner å finne vei i mine logiske brister, som kanskje ikke er fullt så merkelige som jeg lenge har trodd.

Når de tar utgangspunkt i hva du tror andre tenker, tar de en ting for gitt: at du også føler behov for å dele, at du ønsker oppmerksomhet og bekreftelse. Det gjør jo jeg også – sånn eeegentlig (tror jeg) – men det føles ikke sånn! Logisk sett både forstår og erfarer jeg at det faktisk kan være godt å få snakke om det jeg tenker på, at det faktisk er teknisk mulig å bli glad når folk viser meg oppmerksomhet. Men bak fornuften gjemmer det seg ei lita jente som virkelig IKKE vil bli sett. Som dras mellom tanken om at hun ikke fortjener oppmerksomhet, og kravet om å være så sterk at hun ikke behøver det…
Så hvis jeg prøver å tenke slik det er meningen, da slår det fullstendig klikk. For jeg vil jo ikke at folk skal synes jeg er morsom og interessant! Har jo ikke lyst til å tenke sånn, men denne meningen er som en ryggmargsrefleks (et klassisk eksempel på en automatisk tanke). Da nytter det ikke, samme hvor hardt jeg prøver, å påpeke at folk faktisk syns jeg er ålreit, siden det bare gir meg lyst til å gjemme meg i en mørk krok.

Så hva gjør jeg, da, tenker du kanskje. Jo, jeg går ned på et enda dypere plan, samtidig som jeg satser mer på motivasjon en skjematenkning. Istedenfor å si til meg selv at "jeg fortjener…" eller "jeg trenger…", prøver jeg å godsnakke med meg selv. Får meg selv til å huske det positive. Hvor fantastisk flott det er, det jeg har opplevd. Hvor utrolig godt det var, sist jeg snakket ut om det som var vondt. Kort sagt, gir jeg meg selv lyst til å fortelle! Det er mer omstendelig enn skjematiske kjøreregler, men du slette tid så mye bedre det fungerer for meg :-)

Det jeg vel egentlig vil fram til, er at kognitive metoder er vel og bra som et utgangspunkt, men kanskje virker de ikke like bra på alle. Ikke før man har tatt seg tid til å forstå de dypere mekanismene, iallfall. Om man bruker det som en slags rettesnor og et verktøy for å lære gode mestringsstrategier, heller enn som en lettvint vei til rask "bedring", kan det fungere riktig så bra :-)

Begynnelsen på slutten, og en stor takk!

2011-11-21T23:05:00.003+01:00

Til min kjære kontaktperson på dette forunderlige galehuset av en bolig:-)

Jeg vil gjerne få dedikere denne teksten til deg. Selv om det på en måte føles veldig rart. Ikke bare å sitte her å skrive noe til deg som på mange måter har representert det stedet jeg med tiden har blitt så grundig lei av. Det rareste er egentlig å skrive «kjære», og MENE DET. For sannelig, vi har strevd. Forholdet vårt har ikke alltid vært like hjertelig, for å si det sånn; ikke fra min side, iallfall. Av og til har det føltes som vi har sittet med en nærmest lydtett glassvegg mellom oss. Eller som vi har snakket to forskjellige språk. Så like at vi tror vi skjønner hverandre, men hvor ord og setninger har en radikalt forskjellig betydning hos den andre. Men i kveld brøt vi isen. Kom hverandre nærmere. Det vil jeg få takke deg, og bare deg, for!

Jeg fortalte den enorme nyheten: jeg blir leilighetseier i midten av januar og flytter for godt i midten av mars! Egentlig er jeg glad du ikke vet hvor mye jeg grudde for å si det, for kanskje det hadde tatt motet fra deg. For nå lyttet du, og du møtte meg der jeg var. Du frittet meg ut, om budrunden, om søknaden på BPA (brukerstyrt personlig assistanse). Du spurte om – nei, oppfordret – om at dere må få komme på besøk og se hvordan jeg har fått det. Og jeg hørte du sa det fordi du hadde lyst til det og ikke av høflighet. Men så gjorde du noe som var enda viktigere. Da jeg midt i taleflommen min, plumpet ut med mine svarte, panikkslagne øyeblikk, kom det helt spontant at «nei det her kommer til å gå bra det, Muldra».
Om du bare ante… Brøkdelen av de hundretalls gledesraketter som gikk av inni magen min. Fossen av lettede, nervøse tårer, som fremdeles bruser rett under overflata. Hvordan sjelefreden plutselig senket seg så jeg endelig kan GLEDE MEG til å flytte! Tenk, det har jeg faktisk ikke vært i stand til, fra jeg fikk tilslaget og frem til i dag…

Litt senere, helt ut av det blå begynte vi plutselig å snakke om oppveksten min. Du har faktisk sett meg da jeg var liten, på bussen og på tur med bikkja. (alle husker den STORE bikkja vår :D) Ikke minst snakker vi om familien. Om noen som har påført meg slike erfaringer ingen barn burde gjennomleve. Du er ikke påtrengende, men virker ekte og trygg. Så trygg at jeg prater meg fullstendig bort og er nær ved å svi middagen :)
Dette har vi prøvd før. Du har listet deg stjålent frem, mens jeg, jeg har barrikadert meg bak flinke ord og vendinger, livredd for å skremme deg bort… Men i dag stoler jeg faktisk på deg!

Kan hende vil du på din side gi meg skylda – nei, æren blir det vel – for at dette gikk så bra. At jeg ved å være så åpen og direkte, gjorde det lettere for deg å være det tilbake. Men allikevel var det DU som grep muligheten. Det var du og ikke jeg, som turte stille de vanskelige spørsmålene. Du, som uten å legge så mye kraft bak ordene, like fullt evnet å oppmuntre og gi meg troen på meg selv. Klarte å bygge en liten bro av tillit som ikke var der før.

Tilslutt, takk for alle utfordringene du har gitt meg! For alle de gangene jeg har gått rundt meg selv, revet meg i håret og lurt på hvordan i h*****e jeg skal klare å åpne opp til deg. For det utallet timer jeg har brukt på å reflektere rundt egne signaler og øve kommunikasjon. Og så endelig å få mistanken bekreftet; det som har gått og ant meg i så lang tid: at vi begge er to usikre sjeler. Så usikre, at vi iblant blir blindet av den enorme, usynlige barrieren som hindrer oss i å se den andre.

Et paradoks er det, at denne åpningen skulle skje den selvsamme dagen som jeg kunngjorde slutten på en fase og begynnelsen på en annen. Skjønt, det har allerede ant meg temmelig lenge at noe sånt kunne skje. Ikke spør hvorfor. Men det er litt vemodig.

Jeg håper vi begge klarer å bruke dette, slik at du kan være der for meg i denne siste, overspennende fasen. Disse siste månedene jeg skal ha sammen med dere, her på gode, gamle, irriterende og rare Devle! :-)

NAV, kan jeg også få være anonym?

2011-11-21T22:10:00.001+01:00

Jeg var på møte på vårt alles kjære NAV idag. Nåvel, egentlig har jeg ikke noen grunn til å anlegge den spydige tonen der, for saksbehandlern min er faktisk riktig så grei, og møtet idag gikk så bra som det kunne :-) Neida, det er ikke her det skorter på noe. Det er noe som skjedde i etterkant.
Mot slutten fikk jeg spørsmål fra saksbehandleren min, om ikke jeg kunne tenke meg å delta i en brukerundersøkelse som pågikk. Jo, såklart ville jeg det. "Men..." hun nølte litt "jeg må nok kanskje hjelpe deg å fylle ut". Ok, da, det fikk så være. Selvom det ikke helt er favorittsituasjonen min, er det sånt man blir vant med når det skorter på synet.

Vi måtte ut i kunemottaket. For det var nemlig bare noen få pc-er som kunne benyttes til undersøkelsen, og samtlige sto selvsagt her. Uten tale, uten forstørring. Litt betenkt spurte vi en kundebehandler om det ikke fantes noen alternativ løsning når man ikke fikk til å betjene pc-ene. "Nei, da må hun nesten få hjelp", var det nølende svaret tilbake. Om det var mulig å logge seg på via nettsidene hjemme? (vi hadde alt sett det lå ute på nav.no) "neeeeei...", var visst ikke mulig, det heller. Vel, tilrettelegging eller ikke, jeg ville delta. Takk for at jeg har en supersnill saksbehandler, som heldigvis hadde tid til å leke sekretær.
Så da var det bare å trøkke seg inn i den knøttlille båsen i firkløveret av datamaskiner, men... Nei, pokker heller, så glad i nærkontakt er jeg ikke. Bedre å stå bak., på utsiden av båsene. Men så var det spørsmålene, da: "Hvordan vil du vurdere din veileder...?" på en skala fra 1 til 6. Svelg og svett, trekk pusten lett... Ikke særlig gøy å måtte si dette høyt, med en villt fremmed person på venstre side og gjeldende veileder på høyre; attpåtil med fingern på museknappen, klar til å fullbyrde min kommanto... Midt oppi det hele få mennesket ved sida av problemer med maskina, og "sekretæren" min som er hjelpsomheten selv, prøver selvsagt å trø til.

Den lille undersøkelsen som "bare tar noen få minutter", bruker vi alt i alt 10-15 minutter på, iberegnet mine svette- og tenkepauser. Det er nå vel ikke så ille, tenker du kanskje. Såpass må dere tåle. Joda, det gikk bra, denne gangen også. Jeg var heldig og hadde noen med meg som både hadde tid og tålmodighet nok, og som jeg stolte tilstrekkelig på, ikke minst.
Nei, det jeg reagerer på er mer av prinsipiell karakter. Folk som har synet i behold kan stille seg diskret opp i kundemottaket og bruke tre minutter på å svare i stillhet. Ingen trenger få vite hva de mener om NAV stt tilbud. Mes jeg og andre i min situasjon, vi må blåttstille oss foran villt fremmede mennesker. Om jeg ikke hadde hatt saksbehandlern min der, måtte jeg kanskje tatt til takke med en villt fremmed kundebahandler, og hadde jeg da attpåtil hatt mye kritisk på hjertet, ja datror jeg det rett og slett ville blitt for kleint.
Jeg skjønner at det koster litt å investere i tale ov forstørring på alle kunemottakene. For ikke å snakke om leselistene som er spinndyre. Men jeg synes det skulle være mulig å gjøre unntak, slik at den som behøver, kan fylle ut undersøkelsen hjemme på sin egen maskin. Det ville ikke bare gavnet oss som bruker spesialutstyr, men også de som ikke kommer seg til sitt nærmeste NAV-kontor av andre grunner. Psykiske problemer, for eksempel.

Men jeg fikk svart, og jeg kan love at dette ble tatt med i besvarelsen.Så, NAV, neste gang vil jeg også få svare på deres anonyme spøreundersøkelse, slik alle andre gjør!

Der Muldra ville tru ho alltid skulle bu...

2011-11-08T22:04:00.003+01:00

Fytti rakkern så emosjonell jeg er i disse dager!! Jeg går fra betatt via forventningsfull til fandenivoldsk, overspent, og tilslutt klapper jeg sammen i en nervøs floke der fornuft og følelser ikke er til å skille fra hverandre. For nå er vi igang. Vi snakker flytteplaner. Vi snakker visninger. Vi snakker budrunder… Det er ALVOR!

Det hele har pågått noen måneder, nå. Sporadiske søk etter aktuelle leiligheter. Neivel, da, så er det ikke så sporadisk å gå på finn.no flere ganger om dagen :P Noen visninger har jeg også vært på. En av dem tilogmed alene med bestevenninna mi :) Bunken med prospekter har vokst og vokst. Tanken og drømmen om noe som er BARE MITT har blitt klarere, dag for dag. Men det hele var på en måte bare "på lissom" – en drøm langt, langt der fremme. Helt til for ganske nøyaktig to uker siden.

Plutselig bare er den der. En 2/3-roms terrasseleilighet jeg simpelthen faller pladask for! Alt ser ut til å være perfekt, slik jeg vil ha det. Tanken spretter opp som troll i eske: Hva om den er så fin som den ser ut til, skal jeg legge inn bud? JA! er det umiddelbare svaret.
Så vi drar på visning, og den ER så bra som jeg tror. Bedre. Hjem i hui og hast for å sjekke økonomien. Går det opp, regnestykket vi har blitt forespeilet fra kommunen? Vi finner ut at det bare er å ha is i magen. Budskjema fylles ut.

Tirsdag morgen for en uke siden: Min første budrunde… Nåvel, jeg har jo kjøpt en gang før også, men da tok mamma seg av alt blodslitet. Ikke denne gangen, nei. Lille, telefonredde jeg bestemmer meg for å ringe selv og legge inn bud. Det er mitt liv og min utfordring!
Etter at det skriftlige budet er sendt inn går jeg rundt meg selv og venter. Tror megleren skal ringe, men det tikker bare inn noen sms. Tilslutt ringer jeg selv. Jeg ringer en villt fremmed person, for å satse et villt pengebeløp… og overlever!
Senere. Nye diskusjoner, nye telefoner, høyere beløp. Men ikke så høye som jeg frykter. Ikke så høyt tempo heller. Jeg programmerer meg selv til å tenke at "jeg må være realistisk og blir ikke skuffet om det ikke går min vei". Håpet stiger imidlertid for hver telefon jeg tar. Og når en… (nei jeg skal ikke gi stygge økenavn til de som har bedre råd enn meg selvom det er veldig fristende:p) begynner å by over evne og jeg innser det bare er å hive inn håndkle, er det som en stor stein legger seg i magen min.
Joda, jeg er stolt av det jeg fikk til, men så uendelig skuffet, og jeg gruer til neste gang.

Derfor er det bra jeg har en mamma som nå virkelig har fått blod på tann :-) og fortsetter å sende meg annonser hun har tro på. Blir lokket med på enda flere visninger.
Ikveld er jeg betatt igjen – for andre gang på to uker. Overraskende nok, av en relativt liten leilighet, sammenliknet med andre jeg har sett på. Jeg liker kombinasjonen av åpent og intimt, at det er to små istedenfor ett stort soverom. Jeg liker uteplassen (selvom bildene har lurt meg til å tro den er enda finere enn den er…) Men det lille kjøkkenet er et STORT aber. Likevel… jeg VIL det skal være bra nok, eller i det minste mulig å fikse. Jeg vil det så sterkt at jeg tror det selv.
Helt til jeg sitter og klamrer meg til en kaffe latte og kikker på mammas entusiastiske forsøk på problemløsning. Da innser jeg at bak den hodepineffremkallende tåka av håp og lengsel, står fornuften og banker mot pannebrasken min. Dette går ikke. Det blir for smått :(

Å slå fra seg et slikt håp og en slik "forelskelse" som jeg opplevde idag og for en uke siden, det er hardt. Fremdeles er jeg i sjokk over hvor følelsesladet denne prosessen er for meg. Det handler jo "bare" om tak over hodet. Nei, ikke for meg. Det handler om å finne et sted å slå rot. Et sted jeg kan føle meg HJEMME, som jeg ikke har følt siden jeg var liten. Så jeg må være villig til å ta det gode med det vonde og gå på videre.

Dette er ikke over før jeg er i mål!

En liten oppfordring til kjente lesere

2011-10-15T13:19:00.000+02:00

Det er ikke ofte jeg henvender meg direkte til leserne mine, men idag føler jeg det er på sin plass. Ingen fare, jeg skal ikke være slem :-)

Jeg har i noen tilfeller opplevd at folk har brukt navnet mitt i kommentarfelte. Altså, ikke Muldra, men det virkelige. Det ser jeg helst at dere ikke gjør.
For å klargjøre dette litt nermere: jeg har ingenting imot at folk jeg kjenner vet at dette er min blogg og hvem jeg er, og jeg har heller ingenting imo at folk utenffor min bekjentskapskrets leser den. Men jeg ønsker ikke at folk skal kunne spore meg via navn osv.
Jeg høres kanskje litt paranoid ut - er jo allerede ganske flink til å anonymisere det jeg skriver - men, jeg har mine grunner til ikke å ville være offentlig! Kanskje en dag, håper jeg at jeg har mot til å kunne stå fram fullt og helt, men ennå er jeg ikke kommet helt dit...

Men jeg ser jo innleggene dine på facebook, tenker du kanskje. Joda, det gjør du. Men du er en del av en begrenset krets jeg deler de oppdateringene med, stort sett bestående av folk som alt vet at jeg blogger samt nære venner og familie.

Så jeg setter stor pris på om du respekterer dette! :-)

Jobb. Trygghet, tilhørighet, trivsel!

2011-10-14T19:48:00.000+02:00

Jeg har aldri trivdes så godt på jobben som jeg gjør nå! Aldri før har det vært så sosialt, så morsomt og så givende :-)

Jobben har alltid vært et sted jeg har følt meg trygg. I perioder har KIM vært et av de få stedene jeg har klart å utrette noe og føle meg flink. Slik har det vært det siste året eller så. Men nå skjer det mer. Ikke bare med selve arbeidsmiljøet – for gudene må vite at det har forandret seg mye. Det skjer noe med meg også. Skjer mye, tenker jeg vi sier. Og det gjør meg så glad!

Idag i lunsjen sitter vi seks-sju kolleger rundt langbordet. Praten går livlig, og latteren og sleivkjeftfaktoren er høy. Når jeg ler er det med den ekte latteren min – spontant. Ikke lett anstrengt fordi alle andre ler. Jeg er fullstendig til stede. Mer enn en gang tar jeg meg i å ha noe på hjertet. Tenk, jeg har lyst til å si noe. Når jeg ikke kommer til orde, istedenfor å bli stressa eller flau, blir jeg irritert, engasjert. Tenker ikke på om jeg har noe å si, men at jeg vill si noe.

Jeg prater på redaksjonsmøtet også. Like ubesværet. Ber eksplisitt om å få skrive artikkel om temaet vi snakker om (”Kampen mot treningsstudioene”). Kan jo ikke la sjansen gå fra meg til å få skrive om et av hjertebarna mine. Så plutselig hører jeg meg selv spørre om ikke jeg kan få ansvar for å legge ut internavisa på weben, siden jeg allikevel skal lære meg å legge ut ting der. Jeg… Tilby meg å gjøre noe, fordi jeg mener jeg kan være en resurs. Hæ?

Weben, ja. Idag er det akkurat to uker siden jeg sto foran koordinatoren min med gele i knærne og en knute i brystet, mens jeg spurte med en stemme trygg som fjell, om ikke jeg kunne få lære meg å legge ut stoff på sidene og ha dette som ansvarsområde. En stor triumf, som tydeligvis la grunnlag for mange små.

Hva er det som skjer? Det er som om tunga og tankene mine løper i forveien uten at fornuften, eller det jeg til nå har trodd var fornuften, men mistenker er noe ganske anna, har det fnugg å si. Er det dette som kalles selvtillit?

Uansett, jeg gleder meg til tidene som måtte komme, og er så sjeleglad for at jeg skal jobbe her enda en god stund!

To små marsvin – en stor mestringsopplevelse

2011-10-14T02:01:00.002+02:00

En liten historie om lykken ved å være marsvinmamma :) Om hardt arbeid, selvinnsikt og å klare seg alene.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne denne historien. Altså, jeg vet godt hva jeg skal skrive om, hva jeg gjorde og tenkte. Men akkurat nå er hodet så fylt av tåke og kroppen så sliten og anspent at jeg nesten ikke vet om jeg skriver forlengs eller baklengs. Allikevel må jeg skrive nå. For å få ro. Få sortert alle de løse tankene som holdt meg med selskap tidligere ikveld. Da sto de så pent og logisk oppstilt på rekke og rad og hjalp meg å holde fokus på det jeg holdt på med. Mens nå… Jeg tror jeg får begynne fra begynnelsen med det mest åpenbare, så får vi se hvor dette ender.

Som matmor til to søte små har man mange forpliktelser. En av disse er å holde det rent og ryddig i buret deres. En oppgave jeg dessverre ikke alltid utfører tilfredsstillende etter min mening siden forholdene jeg får assistanse under er så uforutsigbare. Ofte står det både på tid og – jeg beklager å måtte si det – vilje til å gjøre dette som betyr så mye for meg. Nå var det gått to uker pluss, siden sist gang og den dårlige samvittigheten min hadde alt ligget som en klump i magen på meg i mange dager. Jeg var fast bestemt på å gjøre det i dag, helt til… Personen som skal inn til meg, får jeg vite er en ny, og en MANN attpåtil. En jeg har snakket med i toppen fem febrilske minutter på terskelen til min ringe bolig, og dermed å betrakte som en fremmed i mine øyne. Kroppen min taler sitt tydelige språk: han slipper ikke inn ikveld!

I flere timer går jeg rundt som i en stresset døs. Det er flere ting jeg skulle ha gjort, og med det synet og den helsa jeg har, har jeg rett og slett ikke kapasitet til alt. Joda, jeg kan det jeg skal, men som en klok sjel har sagt meg, har motoren min for lite drivstoff i forhold til hestekrefter. Og buret er langt på vei den mest kompliserte oppgaven av dem alle. Mange småoppgaver før jobben er gjort. Skal jeg utsette det enda lengre? Nei! Tanken på enda flere dager med dårlig samvittighet i blodårene holder jeg rett og slett ikke ut. Det skjærer i hjertet å se at jentene ikke trives. Dessuten kan jeg ikke vite når jeg får en trygg person å forholde meg til igjen.
Det ender altså med at jeg setter i gang med burrengjøringa alene. Litt spotrengjøring er intensjonen min i første rekke, men når jeg så bestemmer meg for å ta jentene ut av buret, ender det tilslutt med at jeg tar hele pakka, med spyling og alt.

Bakser og klæbber mens høy, spon og knerter drysser utover gulvet. En merkelig, indre tilfredsstillelse av å ha fylt hele to digre søppelposer med (mar)svineri. Inni min egen lille boble av konsentrasjon. En slags hakkete flyt-følelse som får meg til å synge med til Adele og Porcupine Tree.
Og innimellom tunge odører og smektende toner ser jeg jentene som alt har klart å lure seg ut av den provisoriske innhegningen min. Ned på gulvet for å sikre den igjen. To små jenter kommer løpende mot meg. Snuser og slikker på hendene mine. Springer hinderbane mellom armer og ben. De pludrer og jeg pludrer. Jeg er en del av flokken! Stadig mer vågale, og plutselig er de langt ute på gulvet. Pytt, la dem springe. De fortjener litt frihet.
Snart er jobben gjort. Friskt spon smuldrer mellom fingrene mine. Dufter. Gjør nesten opp for den ømme ryggen og hodet fylt med svimmel tåke. “Nå blir det godt til dere, snupper, og det er JEG som har gjort dette for dere. Alene”. Umulig ikke å smile; så inderlig stolt!

To timer tok hele jobben fra ende til annen. Altså minst fire ganger så lang tid som det ville tatt med etpar øyne og hjelpende hender til låns. Men jeg klarte det altså!

Denne opplevelsen gjør meg egentlig både trist og glad.
Det er en glede å føle mestring og flyt. At jeg selv er i stand til å ta vare på mine egne “barn” og gi de både stell og frihet, betyr enormt mye. For ikke å snakke om den mottakelsen jeg fikk mens jeg var på samme nivå som dem, nede på gulvet. En unik følelse av samhold som jeg kommer til å leve lenge på.
Samtidig er det trist midt oppi det hele. Trist å kjenne hvor mye krefter som tross alt gikk med til dette. Hvor mye tid. Jeg innser jo at hvor mye jeg enn misliker det, behøver jeg nok litt praktisk assistanse. Til dette og til mye annet. For skal jeg ta på meg alt alene, har jeg snart verken tid eller ork til å gjøre noe annet enn å eksistere, og et slikt liv vil jeg aldri, aldri tilbake til igjen!

Men jeg drar mye lærdom av dette, og det er det viktigste. Jeg har lært at jeg KAN når jeg vil. Trenger ikke lenger innbille meg at jeg er avhengig av å vise tillit til folk jeg i bunn og grunn ikke stoler på. Når systemet svikter trenger jeg ikke lenger stå handlingslammet på sidelinja, men kan gjøre bevisste valg om jeg vil presse mine fysiske og mentale grenser. Det er i seg selv en seier!

Fikk jeg det til å høres lett ut, kanskje? Tro meg, det blir alldeles ikke lett… Men det er like fullt mulig :-D

Vegas, min første synstolkede filmopplevelse

2011-10-08T01:40:00.000+02:00

Høsten er filmtid :-) Og ikveld tenkte jeg å kose meg med en film jeg har hatt liggende på vent lenge nemlig den norske filmen Vegas. Ettersom regissøren (Gunnar Vikene) er den samme som i Himmelfall - en film jeg liker svært godt - forventet jeg en alvorlig, litt trist, men underfundig film. Det skulle vise seg å bli langt mer hjerteskjærende enn jeg forestilte meg.
I tillegg er dette en av de få norske filmene som er synstolket og den første jeg har sett med dette. Derfor ble dette en annerledes opplevelse.

Vegas filmplakat. Bildet er googlet

Som i Himmelfall handler denne filmen om mennesker som er kommet litt på siden av samfunnet. Vi følger tre ungdommer som av svært forskjellige grunner havner på ungdomshjem:

Thomas bor i et hjem med en voldelig stefar og en mor med rusproblemer og tar vare på lillebroren sin. Etter en runde med husbråk hvor politiet griper inn, blir søsknene atskilt av barnevernet. Thomas sitt størst ønske er at de kan leve sammen som en familie igjen. Men da må moren først bryte med stefaren...
Terje har nettopp mistet moren sin i en ulykke på danskebåten, og faren er helt utav stand å forholde seg til sønnen. Terjs måte å takle sorgen på er å flykte inn i et univers hvor det er mulig at moren kan være i live likevel.
Marianne har stukket av fra sitt tredje fosterhjem på ett år. Hun er konstant i opprør mot de fleste. Regler er til for å brytes. Men bak den tøffe fasaden ønsker hun bare nærhet og omsorg, selvom prisen kan være høy...

Disse er tre veldig forskjellige ungdommer. Thomas er kul og laidback og omtenksom, men bærer på fortvilelse og et sinne under overflaten. Terje er en stille, tafatt liten skrue som ikke vet hvordan han skal vise følelsene sine og stadig søker måter å lindre sorgen. Marianne er tøff i trynet og det mange vil kalle en klassisk (unnskyld uttrykket:P) bitch; frekk, spydig og ute etter å provosere hele tiden. Det eneste disse tre egentlig har til felles er en drøm om at ting skal ordne seg.
Det spinkle grunnlaget til tross, disse tre utvikler et sjørt vennskap. Nært, men allikevel distansert. Måten de viser omsorg for hverandre er så utrolig gripende. Thomas er og blir helten min! Selvom han i trekløveret inntar en tilbaketrukket rolle, er han den stødige, ansvarsbevisste grunnpilaren.. Og den omsorgen han viser for lillebroren er så rørende. Marianne er kanskje den som overrasker meg mest. Hennes mennesketype kjenner jeg litt til fra tidligere, og som oftest reagerer jeg med en blanding av redsel og stilltiende forakt i møte med slike. Her får vi imidlertid se at selv i handlinger som virker rå og ubetenksomme, kan det ligge en enorm omtanke, som jeg iallfall ikke har vært meg bevisst. Så har vi Terje, da.. Han er liksom "lillebroren" i gjengen som de andre tar seg av etter beste evnet. Limet som holder de sammen, tross store motsetninger.

Jeg syuns regissøren skildrer disse ungdommene og sjebnene med en inderlig omsorg og respekt. Her er få fartsfylte scener selvom det tidvis er mye sinne og fortvilelse. Det brukes heller ikke store ord og lange dialoger, men du skjønner budskapet uansett. Jeg tror iallfall jeg skjønner budskapet, uten at jeg helt vet hva det er jeg har forstått.

Hva så med synstolkingen?
Vi vil ha mer, vi vil ha mer!! Egentlig var det en fin film å teste det på, siden det som sagt ikke alltid var så mye dialog. Slike stillferdige filmer er egentlig veldig min sjanger, men byr ofte på problemer fordi det skjer så mye "mellom linjene" som jeg ikke får med meg.
Det er særlig en, hjerteskjærende scene jeg har lyst til å trekke fram, som jeg ikke ville fått med meg ellers: De tre henger ute et sted og Terje leker seg med en lighter. Tester hvor nært flammen han kan holde hånda. Plutselig tar Marianne tak og presser sigaretten sin inn i håndflata hans så han skriker til. "Bedre nå?", spør hunn stillferdig og overraskende vennlig.
Seriøst, da tok jeg til tårene! Og en slik scene blir ikke den samme med noen som skal forklare underveis. For uansett blir foklaringen preget av følelser. Synstolkingen derimot, er objektiv og nøytral.
Stort sett er jeg fornøyd me hvilke detaljer som ble fremhevet med synstolking. Noe skulle jeg kanskje hatt forklart nærmere (uten at jeg kommer på eksempler), men jeg skjønner jo at det må prioriteres. For mange detaljer ville bitt forvirrende. Kanskje blir jeg også litt ekstra kritisk fordi jeg skimter omriss av det som skjer og dermed har mer jeg blir nysgjerrig på enn det som faktisk er nødvendig for å få med seg handlingen.
Uansett var det SUPERDEILIG å kunne sitte tilbakelent i sofaen og se film for en gangs skyld :-)))

Vegas er uansett en film som anbefales!
Og skulle du være nysgjerrig på synstolking selvom du ser, så er det fullt mulig å sjekke det ut. Det følger nemlig med som standard på dvd-en :D

Pratsom lunsj – stille robot

2011-10-07T20:08:00.003+02:00

“Hei Muldra, vil du ikke komme og sette deg med oss?” Den entusiastiske arbeidskollegaen fra redaksjonsmøtet stiller seg ved siden av henne. Hun nikker og smiler, sier “ja det kan jeg godt”. Mens jeg, jeg krymper meg i bakgrunnen. Jeg setter meg på plassen hun finner.

Det sitter to andre ved bordet. Den entusiastiske og kreative kollegaen jeg kjenner fra før, og en ny medarbeider som er like kreativ. Jeg har aldri møtt vedkommende. De to har alt fått god kontakt. De diskuterer engasjert og prøver å få meg med i samtalen. Hun som sitter på stolen min er vennlig, men stille. Alle faktene er på plass. Alle nikkene og smilene, og den lett framoverbøyde kroppen. De likefremme, men unnvikende svarene. Ingen merker noe. Men egentlig lytter hun, etter mine tause rop, som for henne kun er et ekko.

For her sitter også jeg. Med ilinger opp langs ryggen og dirring i knærne. Klump i halsen og klump i magen. Fremmed i egen kropp, mens jeg ser gjennom øynene til en jeg gjerne skulle vært. Ikke bare med hjernens mekaniske dataprosesser, men med kropp og sjel, engasjement og mot. Jeg vil rope STOPP! Vekke henne. Men hun vil ikke vekkes. Altfor opptatt med å overleve…

Tilbake på skrivestua, stivt sittende foran pc-skjermen. Øyne som stirrer uten å se. Hun er tom; jeg er fylt til bristepunktet. Jeg vil trykke meg inntil henne. Klemme liv og følelser inn i dette mekaniske vesenet. Vi kunne lært av hverandre. Der jeg lærte av hennes styrke og mot, kunne hun lært av mine gleder og redsler.

Helt til vi smeltet sammen til EN: BARE MEG!

Kunsten å gi sjela vinger

2011-09-15T18:38:00.001+02:00

– en liten beretning om hvilket mirakel en morgentur kan være :-)

Det er torsdags morgen og jeg er for en gangs skyld tidlig oppe. Klokka er bare halv ni; jeg står ferdig påkledd på trappa og kjenner gråværet prikke mot ansiktet. Jeg skal ut på morgentur. Innkjøpet av etpar Asics turjoggesko som satt som et skudd, har fått det til å krible i beina siden kvelden før, og den sjeldne følelsen kalt motivasjon har fått meg til å stå opp flere timer tidligere enn nødvendig så jeg kommer meg ut. Jeg sniker meg over parkeringsplassen, inn på den smale stien som går ned mot fjorden, der jeg er så glad i å ferdes. Føttene beveger seg som på jul, fortere og fortere. Det er nesten som jeg må bremse de litt. Hva om det er sleipt? Hva om jeg går på ræva før jeg i det hele tatt har kommet i gang?

Stien blir bredere og jeg slipper kroppen løs. Jeg smiler mot duskregnet og verden for øvrig. Med ett kommer en hund svinsende mot meg som trekker besett i båndet. Men istedenfor å se i bakken og øke skrittlengden slik jeg pleier, sakker jeg tempoet, smiler mot eieren og bøyer meg for å klappe. Langt borte fra hører jeg plutselig min egen stemme spørre hva slags hund det er og hva den heter. Vi bare snakker helt ubesværet, mens jeg lar hendene bore seg inn i tykk hundepels og kjenner en myk tunge mot ansiktet. Og jeg har visst hundetekke, får jeg høre, for “hun pleier ikke være så ivrig på fremmede”.
Glad og en anelse befippet, står jeg igjen. En boblende glede fyller kroppen, og jeg langer ut videre, nedover den slake bakken. Igjen begynner beina å gå fra meg, men nå følger en besnærende tanke hakk i hæl: Jeg vil løpe; gi luft og kraft til all denne fryden som bruser så friskt!

Så jeg sparker fra og lar kroppen finne sin egen rytme. Litt nølende først, men modigere etter hvert. Nede på hovedstien bremser jeg opp. Her kan jeg da ikke løpe. Jeg, som bare har prøvd å løpe alene én gang… Men pokker heller. Det er jo akkurat det jeg vil. Faktisk har jeg nesten litt lyst til å treffe noen. Sende en eller annen treningsnarkoman hoppende ut av stien ved synet av en joggende blinding med en skjenende, løpsk stokk i forveien.
Nå går det virkelig unna. Føttene ruller av sted langs stien, så fort at lungene snart roper om at det her har v ikke kondis til. Men jeg stopper ikke av den grunn. Hjertet banker, magen kiler og trærne og sjøen flyter forbi. Jeg flyr! Føttene har vinger, og sjela flakser et sted der oppe mellom tretoppene. Jeg skimter noe som kan være et gjørmeparti og bremser opp på refleks, før… Hva har man ikke Gore-Tex for, om ikke for å være litt uvøren? Full gass igjen.

Selvfølgelig holder jeg ikke så lenge. Toppen ti minutter fordelt på to økter – den ene atskillig kortere enn den andre. Men når jeg endelig hiver inn håndkle er det med en god følelse i hele meg. Bølgene blander seg med stemmen til Michael Buble som synger av hjertens lyst fra ipodens indre: I’M FEELING GOOD! Frarøve omtrent all lungekapasitet, kan jeg bare synge med i tankene mens jeg rusler meg hjemover igjen.

Dette er ikke historien om gode forsetter og knallharde treningsregimer. Heller historien om å yte det lille ekstra, men ikke minst om å la seg rive med. Om å nyte livet.

Takk for at det finnes slike stunder! Takk for gode joggesko og vakre turstier, fin musikk og bølgeskvulp. For den nydelige huskytispa Frøya og hennes eier som hadde tid til å stoppe opp noen minutter.
Og hurra for stølhet i unevnelige kroppsdeler, utpeisa lunger og glødende kinn. Kiling i magen og flyvende føtter. Hurra for livet, lykken og for friheten!

Nye sider på bloggen

2011-09-12T08:25:00.000+02:00

Åhoffalæll, stakkars ryggen, nakken, øynene... ja hele kroppen min! Av en eller annen grunn har jeg så utrolig mye lettere for å være produktiv og kreativ om natta. Så nå har jeg, i tillegg til å skrive ferdig nesten hele reisedagboka mi fra nederland (og den blir LANG), jobbet med bloggen min fram til nå. Og det er vel sant å si derfor jeg skriver dette innlegge; ikke for å klage over mine selvpåpførte belastningsvondter :P
Jeg har, som dere kanskje ser, lagt til etpar ekstra faner, eller tabs som det heter på godt norsk :p til etpar infosider. En hvor jeg presenterer meg selv, og en som handler om selve bloggen. Den siste er riktignok ikke helt ferdig. Men jeg fant ut at det var et passe døfødt prosjekt å forsøke på det siden det som står igjen innebærer mye organisering fra min side. Og overtrøtt + organisering = kaos i mitt tilfelle... :)

Da gjenstår det bare å ønske alle en fortreffelig dag! (så får vi bare håpe jeg ikke sovner over kaffekanna, for å sove nå kommer ikke på tale)

Snakker meg inn i virkeligheten

2011-08-26T23:24:00.002+02:00

Jeg er ikke den mest åpenhjertige personen i verden. Langt derifra. Faktisk så liker jeg ikke å snakke om meg selv. Selv til mine nærmeste venner og familie synes jeg det er ubehagelig. I mange år forsto jeg heller ikke vitsen med det. Hvorfor i alle dager skulle noen ville høre om meg?

Dette tenkte jeg ikke som man kanskje skulle tro, fordi jeg hadde dårlig selvbilde og trodde at ingen likte meg. Nei, jeg så¨rett og slett ikke poenget. For i mine øyne var jeg en observatør. En lytter. En som gjorde det som ble forventet. Var der når folk trengte noen – "konteiner" så vel som kamerat, og svarte når jeg ble snakket til. Og jeg var tilfreds med det. Trodde jeg. Helt til jeg ble eldre. Helt til jeg oftere og oftere opplevde at folk "ga meg opp" og fant noen andre å snakke med.
Jeg opplevde at jeg kunne prate med de fleste, men nesten ingen kjente meg. Folk som så meg blomstre i trygge omgivelser syntes jeg var så artig å være sammen med, men straks de ville bli kjent med meg, med den virkelige meg, trakk jeg meg inn i skallet mitt. Jeg begynte å innbille meg at jeg ville være alene og at jeg ikke trengte noen. Ok, da, så trengte jeg noen; mine to beste venner og min nærmeste familie (dengang, mamma). Kort sagt trodde jeg at jeg var skapt til å være einstøing. For samme hvor hardt jeg prøvde, jeg forsto ikke hvordan folk ble kjent og skaffet seg nye venner.
Etterhvert som jeg ble tryggere på meg selv begynte jeg å bruke observatørferdighetene mine til å "spionere" på folk rundt meg, og da fikk jeg med tiden en aha-opplevelse: Man fortalte faktisk om seg selv. Snakket med hverandre om hobbyene, musikken og bøkene en likte. Utleverte små personlige glimt fra hverdagen – uhyggelig tidelig i bekjentskapet etter min mening… Dette var ubegripelig for meg, at folk faktisk ga opp så mye kontroll over privatlivet sitt FRIVILLIG. Og det synes jeg egentlig enda. Iallfall er det skremmende når jeg selv føler forventningspresset.

Og siden jeg ikke er på langt nær så mye einstøing som jeg trodde tester jeg meg selv litt på hvor synlig jeg kan like å være. Starter i det små på jobben. Snubler meg gjennom trinnene i den sosiale runddansen kalt small-talk og lister meg stjålent inn i avisredaksjonen hvor det er trygt å le og spøke med de andre. Videre begynner jeg å prate litt mer, uten å ha skuldrene oppunder øra. Med ett kommer dager som idag og tar meg fullstendig på senga…
Fordi jeg plutselig forteller om yrkesdrømmen min som er å bruke dyr aktivt i terapi/miljøarbeid, gir til kjenne flytteplanene mine fordi jeg ikke trivs her jeg bor, og legger ut om hvordan jeg bare måtte legge fra meg 'Kaptein Corellis Mandolin' fordi jeg er så konfliktsky at jeg ikke turde lese videre i boka…
Dette er det jeg, Muldra som sitter og forteller. Uten å være helt sikker på om det i det hele tatt er trygt, men fast bestemt på å utfordre sjebnen. Jeg vil finne ut hva som skjer når jeg våger å være meg.

Så, hva er det som skjer? Jo, jeg blir møtt med interesse, forståelse og munterhet. Men underlig nok er ikke dette hva jeg vil huske best.
Alle tankene, ordene, drømmene og følelsene; de fikk NYTT LIV – ja, jeg vil gå så langt som å si at de ble mer ekte og levende, fordi jeg turde dele de med andre!

Jo flere som tar del i min verden, jo vanskeligere blir det å avskrive den som oppspinn og håpløs fantasi. Kanskje det er en av grunnene til at jeg er så hemmelighetsfull. For det er tryggere å leve på drømmene sine enn å faktisk gjøre noe med dem og risikere å misslykkes…

Lord OF The Dance

2011-08-20T21:45:00.001+02:00

Hjertet mitt har tent en ild i tankene mine, eller var det omvendt…? :-)
Lord Of The Dance gikk nettopp på nrk, og jeg var så heldig at jeg tilfeldigvis kom over det. Til min store begeistring!
Jeg må innrømme det, jeg er betatt. Øynene triller omtrent ut av skallen på meg. Musikken har jeg hatt lenge, og den kan bli litt ensformig på anlegget. Uansett er det toner som alltid får hjertet til å slå et par ekstra slag mens kroppen utfører en privat liten gledesdans, helt fra magen ut til tærne. :-) Og all ensformighet glemmes der jeg sitter, for nå er musikken en del av helheten. Jeg er helt inni en annen verden mens jeg prøver å få med meg essensen av historien, og med min sparsomme øyenkapasitet går det forbausende bra :-) Fanget i universet av lyd, lys og en dans som tar pusten fra meg. Musikken har jeg hatt lenge, og selvom den kan være litt ensformig til tider er det toner som alltid får hjertet til å slå et par ekstra slag i muinutte. Kroppen utfører en privat liten gledesdans, helt fra magen ut til tærne. :-)
For ikke bare elsker jeg irsk folkemusikk, men jeg elsker også dansen. Med fare for å drite meg ut; det er riverdance, ikkesant? Samme hva det heter. Jeg har sett glimt av det tidligere, og hver gang er det som om noe har våknet til liv inni meg. Som om bena har hatt lyst til åbevege seg av seg selv og leve sitt eget liv sammen med resten av kroppen. Fri, og med full kontroll.
Akk, om jeg bare kunne danse like lett som hjertet mitt og drømmene mine! Da skulle jeg ha meldt meg på dansekurs sporen streks. Jeg skulle stått på en sene og danset meg inn i rekken av rytmisk fotarbeid. Vært en del av en enhet. Gitt stormen av brusende boblende energi som så ofte spenner ben for meg, et kreativt, lykkelig og eksplosivt uttrykk. Følt meg LEVENDE! :-D
Men å drømme er en ting. Å gjøre det er noe ganske annet. For ærlig talt: jeg ser ikke akkurat for meg en tungvekter som meg, som attpåtil er over halvveis til 50, utrette de helt spektakulære tingene på dansegulvet, slik jeg skulle ønske…

Annerledes, men like fullt god sommer :-)

2011-08-13T22:57:00.001+02:00

Årets sommer går mot slutten. Skjønt, det skulle man ikke tro så godt og varmt det er ute. Jeg har sittet på verandaen og latt sola sende sine varme, vitaminrike solstråler mot ansiktet mitt mens strikkepinnene har flasha mellom hendene, iskaffen surkla ned i magen og Fleet Foxrd fylte ørene mine med vemodig gladmusikk.
Jeg tenker tilbake på sommeren som har gått. Den har både vært sterk og annerledes, men samtidig veldig fin :-)

Ved Svalerødkilen like utenfor Halden startet min ferie. Ord kan ikke beskrive den følelsen jeg fikk da vi ankom i 10-11-tida på kvelden etter en særdeles krevende reisedag. Jeg minnes stillheten som omsluttet oss, det myke gresset under føttene, for ikke å glemme den konstante bekkesildringa få meter fra husveggen. Brystet fyltes med ro og luft, og jeg er sikker på at skuldrene mine gjorde et dropp på flerfoldige centimeter. Her kunne jeg ha FERIE, av et slikt kalliber jeg har savnet, men ikke opplevd på mange år.
For meg ble dette paradis på jord. Mens de voksne (ja, jeg finner fortsatt glede i å tro jeg er en liten drittunge :p) holdt det gående med å sjauing av min gamle omas hus, besto min lille, trygge verden av kun noen få ting: hytta, hammoc, daisyspiller og strikketøy, ispedd etpar vidtflyvende og lattermilde telefonsamtaler :-)
Når ikke den eldre garde
Når ikke den eldre garde hadde det travelt med å pakke ned huset, hadde vi tid til litt felles ferieaktiviteter. Blant annet koste vi oss med blåskjell-lunsj i Strømstad. For ikke å snakke om dampbåttur på Kornsjø :-)

Knappe to uker til å nyte alt hva livet hadde å by på, men også med ro til å ta innover seg de mer alvorlige aspekter i tilværelsen. Voldsomme, tragiske ting som hendelsene den 22.juli, men også de små tingene: Ta farvel med huset til oma og opa som i mange år fungerte som en trygg havn for lille meg. Erkjenne at oma har blitt enda eldre siden sist, med alle de tanker det fører med seg. Være dønn ærlig mot meg selv på at det jeg trenger denne ferien er noe annet enn det jeg har planlagt (med STOR TAKK til mine forståelsesfulle venner!!) Jeg tillot meg å komme i takt med meg selv – en møysommelig prosess.

Etter en “arbeidsuke – som for det meste besto i å drive rundt, jabbe med folk og smårable på noen greier :P – skulle jeg dra på Skriveleir for synshemmet ungdom i regi av Norsk Lyd- og blindeskriftbibliotek! Trodde jeg. Men dette som kalles helsa satte en solid stopper for leirplanene mine. Jeg var visst ikke kommet helt i takt med meg sjøl enda.

Så denne uka her har gått med til mye av det samme som ferien. For eksempel lese gamle Pelle og Proffen-bøker – et hyggelig gjenhør :) Sett den siste Potter-filmen har jeg også.
Men den beste medisinen av de alle, var da jeg ble dratt med ut i skogen i hele fire timer! Der hadde jeg den store fornøyelsen av å mestre plankestier (smale treganger over myrlendte partier). For år siden da jeg sist gikk her var det som å gå på ei vinglete hengebru, mens nå føles det som rene autostradaen :-D Nok et bevis på at terapiridningen har gjort underverker!
Imorgen skal vi ut på en enda lengre tur opp i fjellet, og jeg har tro på at det vil gjøre like godt, om ikke bedre! Naturens ro er virkelig balsam for sjelen :-)

Jeg kunne valgt å kalle dette for nederlagenes sommer, siden jeg har latt “svakheten” råde. Men jeg vil heller kalle det en sommer full av seiere og et topp utgangspunkt for å møte høsten og hverdagens utfordringer!

Jeg er ikke minnene mine!

2011-08-13T02:46:00.001+02:00

Jeg lærte noe nytt om meg selv ikveld. Akkurat det er ikke noe nytt. Slik har det vært til stadighet de siste årene. Men denne gangen var annerledes.

Vi satt og snakket om helgeturen vi skal på til Nederland, som jeg både gleder meg og gruer til. Mamma prøvde å vise meg på kart hvor vi skulle og jeg fikk spørsmål om det var noe jeg ville. En uskyldig, trygg situasjon skulle man tro. Men så skjedde det igjen som har hendt så mange ganger før…

Jeg begynner å fade ut. Verden synes uvirkelig og drømmeaktig. Vet hvor jeg er, men allikevel er alt som dekket med ei hinne av fremmedhet. Kroppen viskes ut. Føler “ingenting”. Samtalen rundt meg er forståelig, men gir allikevel ikke mening. Hjernen henger seg opp i bestemte sanseinntrykk. Lyden og lukten løkringer som fortæres har aldri gått meg så på nervene (og så jeg som ELSKER løkring-snackset!) Jeg er “Ingen ingensteds” (et utsagn rappa fra Donna Williams’ bok med samme tittel).

Som sagt er dette ikke første gangen. Ofte skjer dette så gradvis og ubemerket at jeg er helt bortevekk uten å tenke over det sjøl engang. Men ikveld var det noe annet. En liten stemme klang plutselig lengst baki hodet mitt: “Dette er ikke riktig, og det vet du godt. Hva er det som gjør så må forsvinne bort fra deg selv? Hvilke spøkelser har tatt over minnesentralen din nå? Kjenn godt etter”.

For en gangs skyld så kjenner jeg minnene bak tåka! Minner om en stemning, et krav, en fordømmelse. Mer enn en. Mange. Og lengre bak, enda flere minner. Minner av en slik karakter at jeg ikke vil skrive om de her, som lever sitt eget liv. De springer rundt og sender morsesignaler inn i virkeligheten. Slamrer med dørene og tramper i trappene om jeg skulle bli for vågal. Lister seg rundt og planlegger alternative veier til målet. Tegner fluktplaner og merker nødutganger, ut til glemselens tåkete drømmeverden. Men de er “bare” minner. Det innså jeg ikveld.

Kjære minner!
Jeg hører dere, kjenner dere og tenker på dere. Jeg forstår hvorfor dere roper på meg
og det er greit. For dere vet jo ikke bedre. Ikke jeg heller, forsåvdit, enda.
Men,
dere ER IKKE MEG. Dere er fortid og jeg er NÅTID!
Ta det bare med ro, jeg skal behandle dere med respekt. Ikke låse dere inne eller se på dere med forakt.
Jeg skal lære meg at fortiden ikke er farlig lenger og at nå er det JEG som har kontrollen.
Jeg skal passe på dere og dere skal passe på meg, men uten å tynger hverandre ned.
SAMMEN ER VI STERKE!

Landet vårt er blitt utrygt

2011-07-27T09:42:00.000+02:00

Vel… Egentlig hadde jeg ikke planer om å blogge om det som har skjedd i Oslo og på Utøya. Tenkte det vil være mer enn mange nok som kommer til å skrive om det. At jeg ikke klarer å framstå som en politisk flinkis med gode meninger og fine utsagn. Dette er bare så altfor stort og overveldende, har jeg tenkt. Men nå fikk jeg sånn behov for å skrive noen ord likevel. For jeg sitter på toget på Lillestrøm og venter på at bussene fra Oslo S skal komme. Noe som kan ta tid, fordi det er snakk om en mulig bombetrussel. Med gjevne mellomrom klinger det over høyttalerne at “vi beklager forsinkelsen, men situasjonen er fortsatt uavklart”. Og jeg skal ærlig innrømme det: Jeg blir redd. Den trygge bobla vår, dette vesle selvgode landet der “ingenting kan skje”, er plutselig en del av den store, skumle verden der ute. Det blir ikke det samme etter 22/7/2011.

Ord kan ikke beskrive sjokket jeg fikk sist helg. På fredag fikk jeg bare med meg bomben i Stortingskvartalet. Bare det (og noen ytterst grafiske reportasjer på Nrk radio) var nok til å sende lille meg under dyna med skjelvetokter, bokstavlig talt. Så resten fikk jeg ikke med meg før jeg skrudde på radioen dagen etter. 86 døde på utøya. Unge folk. Folk på min alder, yngre. Skutt rett ned av en gal, gal mann med helt forskrudde politiske standpunkter. Senere, intervju med overlevende. Ungdom som har vært der og sett venner drept rett for øynene på seg. Alt blir så virkelig og nært. Men på samme tid så ufattelig fjernt…

På en måte, enda så feil det lyder ble jeg nesten letta over at det var produktet av (forhåpentligvis) bare en syk person. Tanken på at et terroristnettverk skulle ha fått fotfeste her til lands var så enormt skremmende. Hvis de først slo til i Oslo, hvorfor ikke resten av landet, liksom. I byen jeg bor, for eksempel. På den annen side er det skummelt at fremmedfrykten har kommet så langt her i landet at vi kan skape slike personer med så ekstreme politiske verdier… Og hvordan ville vi stilt oss hvis det faktisk hadde vært en muslimsk organisasjon som sto bak? Hadde vi ikke da vært like raskt ute å generalisere alle muslimer?

Mitt håp selvom jeg må innrømme jeg er en smule pesimist, er at det som her har skjedd reelt skal føre landet sammen som en nasjon. Mer åpen, tolerant og flerkulturell. At dette ikke bare blir en sorg for oss nordmenn alene.Ikke minst håper jeg vi fortsetter å bry oss når alle fakkeltogene og facebookaksjonene er over. Men jeg er stygt redd for at dette er en ny bølge med “facebookomsorg” – et uttrykk jeg nylig hørte på radio og egentlig syns er ganske treffende.

La oss bevise for hverandre at jeg tar feil! :-)

Testinnlegg

2011-07-27T09:29:00.001+02:00

Testin, testing, 1234. Sorry hvis noen skulle bli overinteressert i å sjekke ut et nytt innlegg og så er det bare møl. Men jeg har ENDELIG fått kobla opp bloggen mot bloggeprogrammet på datan, og det ser ut til å funke med forstørringsprogrammet mitt! Så da må man jo bare se om det fungerer i praksis :)

Muldra i midten

2011-07-20T01:08:00.000+02:00

Hei, det er jeg som er Muldra.
Mild, munter, mystisk,
merkelig, melankolsk, modig.
Hun mange vet av, men få kjenner.
Aller minst jeg selv.

Hun som vender seg med vinden
og har tusen ansikter.
Ett for hver hun møter.
Verken for vinning eller vennskap,
Men et vern mot en vrang verden.
Full av fortidens skrømt.

Hun
gir deg gjennomskinnelige speilbilder.
Du
gir form og farge til forvirrede fragmenter.

Jeg er Muldra.
Under et berg av brikker. Levd liv,
uten logikk.

Midt i livets puslespill.
Klar til å bygge meg en fortid
Og skape meg en framtid!

VAKUUM: utestengt på innsiden

2011-07-17T22:37:00.000+02:00

Det er en vegg mellom meg og resten av verden. Jeg sitter inni ei glassboble som beskytter meg, mot lyder, lys, berøring og alle inntrykk utenfra. Jeg nikker, hm'er og later som jeg er med. Men jeg er lukket. Jeg ser deg, hører deg, men langt bortefra. Det er bare skallet mitt som svarer. For meg angår det ikke.
Fra utsiden av bobla ser det ut som jeg er helt uberørt eller ikke vil bry meg. Men jeg vil, jeg vil, men får det ikke til! De store følelsene er så altfo store. Trykket er altfor sterkt. Det bruser og blander seg og presser mot boblas yttergrenser, blander seg sammen og blir en tåkete sovegass.
Jeg lar meg villig drive med, men jeg har gått fra hovedrollen til statist i eget liv.

La meg få slippe å velge. For jeg vil og tør ikke.
Eller NEI! Jeg vil bestemme! Vil ha Kontroll! Men helst i stillhet. Usynlig.
Det er ille nok å være seg selv, for da må du kjenne på hva du tenker og føler og prøve å tolke signalene. Stille deg inn på rett frekvens med en altfor dårlig antenne. Så skal du attpåtil dele det med andre... og det blir for mye å ta inn, skurr på linja.
De uuttalte ordene, vil gjøre tankene ekte i form og innhold med en gang de er ute. Og andre ting blir også ekte, all frykten og grubleriene som har blandet seg i tåka. Alle tankene får hver sin form og kjemper om plassen.
Da trengs en enda tykkere glassvegg, med piggtråd rundt, for å holde uhyrene i sjakk.

Det verste er at jeg VIL og KAN så mye! Faktisk vet jeg det alt. Men... noe udefinerbart stenger for. Som ikke unner meg liv og framgang. Vil jeg skal tilbringe resten av livet i avmakt, usynlig. Tvinger meg til å leve som en skygge av meg selv. Til jeg begynner å tro på dette "noe" og gjøre det til mitt.

Jo hardere jeg kjemper, desto mer sitter jeg fast. I det flortynne grenselandet mellom drøm og virkelighet.

Jeg er blitt reservetante :-)

2011-06-18T17:18:00.000+02:00

... til en liten gutt, som bare er to uker gammel. Og jeg fikk møte han idag, for aller første gang. Virkelig en fin og STERK opplevelse!

Det første som slo meg var hvor liten han var. Og det enda han er relativt stor for aldern. Hvor små er de virkelig små da, liksom? Jeg ble bare stående helt stille foran vogna og stirre i dyp fascinasjon på den lille skapningen som lå og fekta med ben og armer. (ny tv, kalte mammaen det, hihi). I konstant bevegelse, og liksom så levende...
Så fikk jeg holde han også. Litt av en følelse å kjenne dette vesle livet som lå så lett, men allikevel nært inntil meg. Det var så mye varme og bevegelse. Og et lite øyeblikk da jeg fikk til å puste dypt med magen, lå han helt rolig og falt i søvn på arma mi. :-)

Dette står i ganske grell kontrast til minnet om den ti år gamle jenta jeg en gang var, da jeg fikk en baby plassert i armene mine og sto der fullstendig paralysert, av noe jeg idag forstår var skrekk. Den gang kjente jeg ikke dette levende og visste rett og slett ikke hva jeg skulle gjøre. Ikke at jeg gjør det nå heller, altså. Ikke har jeg hatt småsøsken og heller ikke kjent andre små unger. Heller unngått dem, får jeg vel si, helt til jeg gradvis har fått lære meg å like dem, takket være min nye familie :-)

Enda kjenner jeg varmen fra lille E på arma mi og den silkemyke huden hans under fingertuppene. Den ømme, myke følelsen inni brystet og trangen til å løfte hånda og stryke han varsomt. Uten at jeg tør, fordi jeg er så redd for å gjøre feil...
Nærhet, kalles visst dette. Jeg forstår det er noe bra og helt naturlig, men samtidig er det skremmende og for meg, nytt. De eneste som har vekket min nærhet på mangfoldige år, er hester, hunder og marsvin, og andre dyr.

Jeg er overveldet, litt redd, men lykkelig! Dette er enda et skritt i riktig retning, på veien mot å bli sunn og HEL. Troen på at jeg kan få et helt normalt liv en dag og kanskje tilogmed stifte familie og få egne barn (det har jeg sett på som omtrent umulig til nå), er blitt en anelse større.

Hurra! (eller, hjelp, hva er det som går av meg? :P)

Til et medmenneske

2011-06-17T09:45:00.002+02:00

Hei! Du som var innom på det sedvanlige morgenbesøket idag. Jeg vil gjerne få takke deg. Du skulle bare vite hva de knappe 20 minuttene du var her, betydde for meg.

Du har kanskje fått det med deg fra de andre, at jeg ikke har sluppet til en eneste hjelpende hånd, på ganske nøyaktig ei uke. Men det du antakelig ikke vet, er grunnen. Jeg har vært REDD dere. Ikke for deg, eller de par andre jeg stoler på, men for dere som gruppe. Personale, hjelpere. Jeg har vært redd for å bli dømt, satt i bås, (under)vurdert og ikke minst, for å få hjelp. For alle holdningene og ustabiliteten som gjør meg så utrygg og maktesløs. Men du, du gjorde dette til en GOD opplevelse!
Hvordan? Ved å være effektiv, men trygg og avslappet. Nysgjerrig og engasjert. Du var mer interessert i å gi meg kompliment og spørre hva jeg skulle i helga enn hva jeg trengte hjelp til, men fikk allikevel gjort en masse. Verken dømte eller belærte.

Du hadde ikke god tid heller. Faktisk så hadde du all grunn til å være travel, siden det bare var to av dere på vakt. Men det kunne ikke jeg vite, eller tenke meg til. Om du ikke tilfeldigvis hadde nevnt det i en bisetning mens vi satt og prata. På en måte som ikke gjorde meg stressa eller følte meg som en byrde, og DET skal et visst talent til for å klare :) Ja, du satte deg faktisk!

Så, takk for at du var der og ga av deg selv. For at du snakket til meg med ekte engasjement og respekt. Som en jevnbyrdig og ikke en bruker. Takk for at du er der som medmenneske!
Folk av ditt kaliber er mangelvare i helse- og omsorgssektoren...

Hilsen Muldra - som fikk en skikkelig kickstart på morgenen, og møter dagen med et stort smil om munnen :-)

Rock n' Roll Wolf

2011-06-16T16:20:00.001+02:00

Sett på Trødelag Teater 30. mars og innlegget skrevet alt samme kveld, men ikke lagt ut før nå. Skamme seg, Muldra!

Ikveld var det på tide å være litt kulturell igjen. Jeg ble nemlig invitert med på Trøndelag teater for å se musical. Lite visste jeg hva jeg gikk til. For dette var en familieforestilling, like mye for voksne som for barn, med en grad av humoristiske referanser og krumspring som traff meg midt i hjerterota. Det var bare å kose seg glugg ihjæl!

Stykket er basert på filmsukksessen fra 70-tallet om rockeulven og de syv geitekillingene: Mama. De fleste kjenner vel "Mum is home" som er den mest kjente sangen fra filmen. Handlinga er opprinnelig hentet fra et rumensk folkeeventyr, om de tre killingene som blir forlatt hjemme alene og ulven som vil inn å ete de opp. Ganske klassisk med andre ord. Jeg mener bestemt vi har en variant av dette her på bjerget også.
Men i denne historia er det en hel bråta med andre dyr som danner et helt lite landsbysamfunn, så å si, og ulven og geitemor, se de blir forelska, de... (i originaleventyret var visst ulven gudfar til killingene, hmmm)
Dette gir som dere sikkert skjønner stort potensiale, og Trøndelag Teater har trukket det enda lengre og gjort sin egen vri på det hele, med stort hell :D For her er det plenty av voksenhumor, mer eller mindre skjult. Som for eksempel at ungsøya ikke får dra på martnan fordi der er så mange som er på jakt etter lammelår, at uttrykket "sauer er ålreite dyr" sniker seg med osv. osv. Det var gullkorn blant samtlige dyr og ikke bare sauene, altså, men i slike mengder at jeg ikke kan vri hjernen etter flere for øyeblikket:P
I tillegg var det så utrolig mye som spilte på mennesketyper. Ta hønene, for eksempel. De var typisk sånne kaklekjerringer, eller naive unge mødre med skikkelig ovenfra og ned-holdning. Geitemor, en smårebelsk alenemor som drømmer om å leve litt villere og ikke er så opphengt i konvensjoner. Hun blir såklart uglesett av alle de ansvarlige og pyntelige. Grisene er to overvektige herrer som bare tenker på mat, og jerven og gaupa, to ville og litt uvørne småkjeltringer. Og så eselet, da, den klassiske dilteren: litt dum og VELDIG STA. Med dette persongalleriet her, ligger alt til rette for å spille på mellommenneskelige relasjoner, klasseforskjeller, rovddyr vs. husdyrpolitikk og det ene med det andre :-)

Seriøst, det skal litt til før jeg ler høyt i offentlige sammenhenger (særlig på teater og sånn hvor det blir så direkte feedback til skuespillerne), men ikveld fikk jeg trent lattermuskene både titt og ofte, uten blygsel. Jeg fikk ikke helt med meg hvordan stykket slo an blant de minste, men jeg var langt fra den eneste blant den "eldre garde" som var atskillig yngre enn den virker ellers på teateret) som lo både godt og mye.
Også er nå dette her virkelig min humor, da! Det burde ikke komme som en overraskelse på alle som har sett meg digge Shrek, Toy Story og alt som kan sammenliknes, med miks av fantasi og skjulte gullkorn. Den enkle fortellerstilen gir så mye rom for å putte inn små hint både her og der, som ikke gjør noe for ungene, men skaper en ekstra dimensjon for oss "store barn".

Jo, forresten, før jeg runder av må jeg jo ikke gemme kyllingen til de tre hønemødrene som vagga rundt og sa MEEP MEEP, akkurat som Pingu fra Barne-tv! Seriøst, det kan ikke ha vært tilfeldig når tilogmed jeg med min spinkle tv-kjennskap, klarer å kjenne det igjen, fnis.

Hadde jeg vært *kremt* litt snarere med å legge ut dette innlegget kunne dette kanskje ha fungert som en bra oppmuntring til andre å få det med seg, men tror dessverre det er tat av nå, og iallfall er det skrapa for billetter :-( Men, jeg har iallfall prøvd å skape et gjenskinn av den brakopplevelsen det tross alt var ;)

SKJULTE EKKO

2011-06-16T15:13:00.003+02:00

Rundt et hjørne, bort en gate.
Et drag i luften, en lukt, en vibrasjon.
Noe kjent.
Har du gått her før?
Sannsynligvis.
Har du lekt her før?
Tror ikke,
vet ikke,
husker ikke...

Skal jeg fortsette?
Tja, hvorfor ikke?
En liten titt er vel ikke så farlig
Eller?
Når jeg først er her...
bare et glimt av gjenkjennelse.
Litt nærmere?
Helt fram?

STOPP!!
Røde, blinkende varselskilt.
Skjærende akkorder.
En hånd som trekker deg bort.
Ikke ennå.

Alt jeg vil er å se det som var.
Ikke bare fornemme,
skygger og skjulte ekko
som danser utenfor rekkevidde.
Alltid nærværende.

Du tror du finner sannhet.
Tror du finner fred.
Du vil ut,
men lokkes inn,
bort fra deg selv.
Fra din nåtid og framtid.

Vil du virkelig være et levende gjenferd fra fortiden,
på evig flukt?

Nei.
Den tid er forbi,
og derfor venter jeg.

Men EN DAG er det min tur
til å ta det første skrittet
Inn i skyggene.
Ubeskyttet, men STERK!
Snu ryggen til.
Gå videre...
_____________________

Dette diktet ble skriblet ned i all hui og hast mens jeg var på vei hjem fra et trivelig kaffebesøk hos bestevenninna mi sist fredag. Takk alle gode makter for mobiltelefoner med notatfunksjon!
Merkelig hvor fort ting kan snu. Her gikk jeg, lykksalig over funnet av et nytt turdrag hvor jeg kunne nyte den klare, stille sommerkvelden, og så vips... sjebnen (eller noe annet, ubevisst?) føttene mine inn i farlig, om ikke ukjent farvann. Et farvann som førte meg videre ut på galeien ved å gi meg en ubendig trang til å lese "Når kaninen hyler" uti de sene nattetimer og gryende morgenstund. Valg av lektyre var i sannhet ikke noe sjakktrekk og jeg ble enda mer hjemsøkt av gamle spøkelser...! Helt til siste rest av sunn fornuft fikk kommandert Muldra under dyna. Hvor hun også ble, store deler av pinsa. Jaja.

Men samme hvor gufne slike episoder er, blir jeg ikke rent lite fascinert også. Over de merkelige fenomenet underbevissthet og de "tilfeldige" knappene den trykke på :)

Om blogging og åpenhet, et evig kvernende dilemma...

2011-06-15T23:38:00.002+02:00

Advarsel: dette innlegge står i fare for å bli springende, muligens følelsesladet og iallfall ÜBERROTETE... for man er fortsatt såpass til bristepunktet overlada på følelsesfronten nå, at man ikke kan regnes som bloggslig tilregnelig utfra perfeksjonistenes æreskodex :P Men shit, det gir jeg blaffen i nå!

Herregud, akkurat nå vet jeg nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg, etter å ha lest et innlegg som var så utrolig sterkt, reflektert, beskrivende og... en drøss andre beskrivende ord som tumler rundt i en runddans fra brystet, via halsen, opp til huet og ned igjen til magen, knærne og føttene. Så grepet er jeg! Og det har satt igang tankekverna mi for fullt, på mere enn ett område.

Fenomenet som har satt følelseslivet mitt så til de grader i kok, er et fenomen jeg har støtt på mang en gang her i bloggverdenen: gjenkjennelse. Selvom dette nok er å regne som et særtilfelle, er det jo ikke første gangen jeg har sittet med klump i halsen og frysninger ned langs ryggen fordi jeg har lest en annen persons opplevelser. Ikke en fagperson eller en proff forfatter, men et virkelig menneske av kjøtt og blod. Det har skapt gjenklang, harmoni og sågar disharmoni i sine tilfeller. En forståelse et sted inni meg. Plutselig har sider ved meg selv som virket ulogiske og forvirrende (som regel hundretalls forsterket av alle andres forvirring, for i mitt hode har det jo "alltid" vært sånn...) forklart seg selv, og falt på plass omtrent som brikkene i et puslespill. Og det har gjort meg... tja, om ikke gladere så iallfall tryggere på at jeg er jeg og slik jeg opplever det er faktisk ikke feil. I tillegg, og det er like viktig, har jeg følt meg mindre ensom. Jeg er ikke den eneste.

Og jeg har tenkt: jeg har lyst til å gjøre det samme for andre. Jeg vil skrive og fortelle andre min historie (deler av den iallfall - langt fra alt egener seg på trykk). Kanskje nå ut til andre søkende sjeler som sitter der og føler seg like forvirra og ensomme i jakten på seg selv og sin historie, som det jeg ofte gjør.

Så, når jeg har lest det andre har skrevet, har jeg tenkt på de utallige skribleriene mine. Notater som spenner fra haikudikt og metaforiske drømmelandskap til tørre stikkodslister, kåserier og nærmest fagprosa. Og jeg har tenkt: jeg skriver da like godt, og med noe reigering og modifisering vil det være bra egna for (les ukjente) å lese.

(En eller annen, hjelp meg ved nærmeste anledning å sette et kryss i taket, for at jeg ytrer noe sånt offentlig er enten en sensasjon, galskap eller begge deler! :P)

Hva holder meg så igjen? Jo, i stor grad andres meninger og oppfatninger, må jeg dessverre innrømme. Næres kommentarer om at "det er nå bra at du ikke bretter ut hele livet ditt", (som så mange andre gjør, står det å lese mellom linjene). Det er frykten for å bli nok et sosialpornografisk innslag blant alle tragiske facebookstatuser og gudene må vite hva anna.
Dessuten har jeg noen egne små demoniske tanker å slåss med i tillegg. Som at det jeg skriver ikke skal være "bra nok". At folk skal tenke "nei herregud, slutt å syt'a" eller noe i den duren. Eller enda verre, at noen får en psykisk knekk av det jeg skrive. For det finnes blogger der ute du ikke bør lese på en dårlig dag eller når som helst du er i en sårbar fase, egentlig. Og så er jeg redd den rene dagboksjangeren.
Noe sier meg, at så bevisst jeg er på alt dette, i tillegg til hva jeg ikke under noen omstendighet kommer til å
skrive om, Allikevel ligger fykten for disse fellene der som en konstant.

Kort sagt, jeg føler meg noe så inni granskauen dratt for øyeblikket, mellom trangen til å gi meg sjøl og trangen til å være en skoleflink perfeksjonist som alltid kjører safe... I'M CONFUSED!

Takknemlig for innspill :-)

Ps. her krevs forøvrig to kryss i taket! Det er nemlig første gang på flere år at jeg har skrevet et helt innlegg og så publiserte, uten å la Stine talesyntese lese det opp for meg underveis :-) HURRA!

Tjenere?

2011-05-29T21:51:00.002+02:00

"Du har jo nesten en tjener her, du", sier kaffebesøket mitt med et glimt i øyet. Hun fra den synskompanserende staben er nettopp ferdig med å gulvkosting og bordtørking og forlater leligheten.
Stemmen bak disse ordene er varm og munter, uten spor av forakt. Men uansett hva fornuften min sier, treffer det noe. En tagg i hjertet. Spikeren på hodet...

Jeg leste i en blogg en gang, definisjonen av forskjellen på tjener og assistent: En tjener gjør jobben for deg, fordi du ikke ønsker eller gidder å gjøre den, selvom du er i stand til det. Assistenten gjø hele eller deler av arbeidet, enten fordi du ikke er i stand til det, eller at oppgaven blir for stor.
En ganske god definisjon, synes jeg, hvor det burde være greit å resonere seg frem til hvilken kategori en hører hjemme i. BURDE...

Det er snart fire år siden jeg flyttet hit på Devle, nettopp for å lære meg at en hjelpende hånd både kan være godt og riktig i gitte sammenhenger. For meg selv har jeg mer eller mindre akseptert at verden ikke går under om noen sjekker lovegolvsfaktoren rundt marsvinburet, eller at det ser sånn noenlunde ut på kjøkkenbenken. Rent logisk ser jeg jo at skulle eg ta hånd om dette hver dag hele året rundt, ville livet mitt ikke bestå av stort anna enn jobb, husstell og søvn. Et nokså fattigslig liv, med andrre ord. Jeg tror jeg forstår, iallfall.
Men så, med en gang det går i døra og noen andre slipper inn... Jeg klarer ikke slutte å tenke på det. At for de ser det sikkrt ut som jeg bare er lat. Som om jeg bare ikke gidder. For Muldra er da fullt istand til å gjøre husarbeid selv, hun. Eller er hun virkelig så svak og selvopptatt at hun trenger "tjenere"?
Overalt blir jeg møtt med at "ja, for du vil vel helst klare mest muligselv?"... De skulle bare vite! Hvor mye jeg avskyr å være avhengig av andre. Hvor glad jeg blir, hver gang jeg fikser noe på egenhånd, og hvor vondt det er når kreftene ikke strekker til.
Og hva er egentlig mest mulig? Noe sier meg, at hadde de som stiller slike spørsmål visst hvor høyt jeg legger lista på hva jeg EGENTLIG skulle klart, ville de forstått hvorfor jeg forsvarer så iherdig at selvstendighet ikke alltid bør være målet over alle mål. Men logikk er en ting. Følelser, noe ganske annet.

Nå gjemmer jeg meg bak kaffekoppen og et galgenhumoristisk glis og sier: "Ja, bare gni det inn du, hahhaha". Selvfølgelig er det bare tull.
Men bak selvironiens glorete maske renner skammens bitre tårer. Og strør enda mere salt i sårene...

Når skal selvaksepten komme hele meg til gode?

La meg være ung!

2011-05-07T03:21:00.000+02:00

"... La meg være i fred. La meg være ung. La meg følge med",

synger Wenche Myhre. Og ikveld har jeg sannelig lyst til å synge det, jeg også. Kanskje har jeg hatt lyst til det lenge, når jeg tenker etter. Men særlig nå.

For ikveld har jeg gjort ting jeg aldri har gjot før. Ting mange gjorde alt fra de gikk på ungdomsskolen. Jeg har vært på grillparty, til en person jeg ikke har kjent spesielt lenge. En person som er på min alder. Møtt folk jeg aldri i mitt liv har truffet før som også er på min alder. Spist godt og drukket godt (som både kjentes og syntes: :P). Snakket, lyttet, og ledd. Og vet dere, jeg overlevde!
Dette var så nytt, så spennende og fint. For en gangs skyld følte jeg meg som ei helt vanlit jente.
Vel, så var jeg den eneste der som ikke studerte eller hadde en"skikkelig" jobb. Men det gjorde ikke noe. Så var det riktignok støttekontakten min som holdt festen, men ingen så ut til å bry seg syndelig om det og slik jeg hadde foreestilt meg, bli forlegne på vegne av oss. Velger å tro at min spøkefulle, litt rappkjefta presentasjon av bekjentskapet vårt, bidro til å avdramatisere det hele. At jeg var den mest stille og tilbaketrukne er det ingen tvil om, men til min store overraskelse var dette helt i orden, både for de andre og ikke minst, for meg. Jeg kunne glede meg over å sitte og lytte, og av og til slenge inn en kommentar, uten at dette ble rart. Jeg var en del av fellesskapet. Ung og LEVENDE.

Uhyre sakte, men sikkert famler jeg meg fram til den unge jenta jeg faktisk er. Hun bryter seg ut gjennom lag på lag av bråmodenhet og tungsinn. På jakt etter en gnist av spontanitet. En liten pause fra fornuft og fremtidsplaner.

Mer enn noen sinne ønsker jeg meg fri, fra å være en bruker med behov. Fri til å nyte live, og til bare å være meg!

Alene i nuet

2011-04-27T15:54:00.001+02:00

Et utall fugler og hundrevis av trær. Gress, vind og en liten dam. En benk og ett menneske. Meg. Bare meg.

I så altfor mange år har jeg trodd det var galt å like seg alene. Men det var før jeg oppdaget stillheten. Den GODE stillheten. Som gir mer enn den tar. Som ikke gir plass for fortid eller framtid, men rommer her og nå. Uten en dråpe dårlig samvittiget.
Selvfølgelig liker jeg folk. De jeg kjenner og er glad i. Jeg kan prate og tulle, synge og le. Jeg er engasjert og jeg bryr meg. Men ikke hele tiden.
Det er ikke galt å være alene. Det er forskjell på å være asosial og til tider være usosial. Einstøinggenet åpner faktisk for muligheter og perspektiv, bare man pleier det vel. Slik at det ikke sperrer en inne, men gir trygget til å observere og til å VÆRE.

Nå skal jeg til ei venninne å drikke kaffe. Det ville jeg ikke orket om jeg ikke først hadde tillatt meg noen timers lykksalig "ensomhet".

SAVN

2011-03-23T22:08:00.001+01:00

Jeg savner...
familie
venner
en god klem
nærvær uten ord,
uten krav...

Jeg savner frihet...
til å reise ut i verden
legge alt bak meg,
møte nye mennesker
uten min fortids skylapper.
Jeg vil reise ut på landet
med stokken som eneste venn
sprade med løftet hode inn dit jeg vil
la kroppen gjøre nytte
og tankene få fred.

Men fremfor alt savner jeg mot
til å ta og gi
til å trenge deg.
Være svak
være sterk
VÆRE MEG!

SKRÅBLIKK: Folk og by møter hvit stokk og dens eier

2011-03-13T14:42:00.001+01:00

Fredag, klokka er tre og nok en arbeidsuke er unnagjort. Så jeg lukker meg ut fra jobben og slår mitt tredje øye ut foran meg med et bestemt lite vipp. De tre-fire skarpe klikkene får skrittene like ved til å nøle brøkdelen av et sekund, og jeg aner den grå skyggen litt til høyre for meg vri litt på overkroppen mens et par argusøyne, innbilte eller ei, følge min forsiktige søking etter trappetrinnet. Jeg smiler, litt oppgitt. Jasså, er det enda en som tenker på ladegrepet til en maskinpistol ved lyden av en uskyldig, sammenleggbar blindestokk? Det er ikke første gang, og sannsynligvis ikke siste heller.

Det er ikke lange biten jeg skal gå, men på denne korte strekningen rekker jeg å bli grundig flau av meg selv. Om det er av måten jeg vekselvis klistrer øret og øyet mot trafikklysstolpen for å få med meg at det er grønn mann, eller at det høres ut som jeg spiser grus der jeg strener av gårde på broddene mine, det vet jeg sannelig ikke. Slikt må man bare leve med når trangen til å ferdes langs sterkt trafikkerte gater, på holkete fortau og i et morderisk tempo er så stor. Men endelig er jeg fremme ved siste gatekrysset. Så jeg stiller meg opp, pliktoppfyllende som alltid og venter på grønt mens jeg gremmes over alle de idiotene som aldri har tålmodighet til å vente. Men det har jeg. Og jeg venter, og venter, og venter, før… "Unnskyld, men trafikklyset virker ikke. Skal jeg hjelpe deg over? Jeg så deg stå her da jeg gikk forbi for fem minutter siden, så nå tenkte jeg noen burde si fra." Jeg nikker, smiler og lar mennesket ta meg i armen og geleide meg over gata. For mitt stille indre fyrer jeg av noen, ikke helt snille bemerkninger om sløve folk som venter på at alle andre tar ansvar, mens jeg takker høflig for hjelpen.

Neste stopp, Rema. Jeg snirkler meg inn i det hektiske folkemylderet og strekker hals etter et glimt av blått, lokaliserer handlekurvene og famler litt før jeg finner de man kan dra etter seg. I butikken er det trangt som alltid. Min alltid forutseende stokk dunker borti papp, metall og menneskeben mens jeg navigerer blant farger og lukter. Gult felt i albuehøyde og et snev av råtten frukt i lufta, ok, da kjøper jeg ikke bananer i dag. Små felter av rødt og gult forteller meg at jeg er kommet til målet, texmex-hylla, hvor jeg finner det jeg skal ha etter atskillig mysing og famling. Trøtt i hodet og mer enn klar for helg, snur jeg meg… litt for brått. Sekken dunker borti noe, ikke altfor forsiktig, og en pappkasse eller noe knaker stygt i sammenføyningene. At betjeninga aldri kan lære seg å rydde. Jeg snur meg og skuler stygt på hva det nå er. For en gangs skyld bryr jeg meg ikke om å se blid og høflig ut. "Oisann", sier pappesken. Bak der står det visst et menneske. "Har du lyst på en smaksprøve, kanskje?" Hvorfor ikke? En plastgaffel med noe som ser ut som en pølsebit blir stukket i hånda mi og det legger seg en spørrende stillhet mellom meg og damemennesket. "Eh, får du til å spis… jeg mener, du kjenner smaken, ikke sant?"… Tygge, telle til ti, og så svelge munnfullen med pølse og boblende latter som truer med å ta helt over. Alt jeg evner er å nikke en anelse perpleks, før jeg nesten-løper rundt nærmeste hjørne. Først da kan jeg puste.

Nå vil jeg hjem og det er tre minutter til bussen går. All høflighet settes til side mens jeg småjogger av gårde. Stokken klaprer og sveiper i ekstra vide bevegelser. Bølgen av røde, gule, blå og svarte skygger deler seg foran meg og folk fremfører underlige små dansenummer over stokken min uten å ane at jeg er publikum til det hele. Og jeg klarer som vanlig ikke la vær å føle et stikk av skadefryd. Det man ikke vet noe om det har man ikke vondt av, og så videre.

Siste etappe, og nå kan jeg endelig bare lene meg tilbake og slappe helt av. Takket være AtB sitt fabelaktige automatiske oppropssystem er det slutt på å stole på glemsomme bussjåfører. Men stoppknappen, da, hvor var nå den? I disse nye bussene er de jo omtrent usynlige – det hadde jeg glemt. Jammen godt været er fint og endeholdeplassen bare er to stopp unna.

Det bør kanskje presiseres at dette er fri diktning satt sammen av mange opplevelser, men at det handler om faktiske hendelser og helt vanlige mennesker.

Denne lille saken skal sannsynligvis inn i KIM internavisa etterhvert, men det er ingen grunn til ikke å legge den ut på bloggen:-)

God helg, og et kronestykke

2011-03-11T16:43:00.002+01:00

På vei hjem fra bussen idag ble jeg passet opp av ei lita jente. Rundt 6-7, kanskje 8, vil jeg tro. Der sto hun så lyshåret og sjenert med skolesekk på ryggen, strakte ut hånda og kom med et tafatt lite "god helg".
Alldeles overrumplet, sa jeg takk og strakte ut min hånd, nærmest på refleks. Fort la hun noe i den, og før jeg visste ordet av det hadde hun pilt over veien. I hånda mi lå ett enkelt kronestykke.

Og der sto jeg, og så sikkert ganske fårete ut, med en mikstur av følelser innabords. Tanken på å få "allmisser", selv i form av ei krone :) byr meg liksom prinsippielt imot. Hadde det vært ei gammel dame hadde jeg i det minste følt irritasjon, om jeg ikke hadde sagt noe. Men her snakker vi om ei lita jente med usikkerhet smurt tjukt utapå.
Skulle jeg da sagt nei takk og gitt det tilbake? Trur ikke det. Skulle jeg ha prøvd å forklare at det var en snill tanke, men at blindinger faktisk har penger selv og ikke trenger å få? (Hva anna en stokken min kunne utløst en så besynderlig oppførsel?) Ja, kanskje det. Vil jo ikke gi ungene dårlige holdninger, liksom. Men når en blir så tatt på senga er det jammen ikke lett å finne de rette orda. Iallfall ikke for meg.

Så en tanke rådvill, stappet jeg pengen i lomma og gikk hjem. Dels rørt, dels lattermild og en liten anelse råtten.

Jeg mener, hva ville dere gjort i mitt sted?

Hei, ny dag :-)

2011-03-09T07:27:00.003+01:00

Og slik feires oppstandelsen etter vinterdvalen:

Bare så synd at føret ikke er helt pyseblindingvennlig enda...

Men det blir det nok snart :) PRISE VÅREN!

Muldra og kampen mot flinkistrollet

2011-03-08T17:08:00.000+01:00

Det var en gang en liten dott som kalte seg Muldra. En stillfarende liten skapning som ikke gjorde så mye av seg, og alltid gjorde folk til lags.
Men en dag våknet hun opp, kikket ut mellom krøllhårtjafsene og tenkte "Hei, det er jo en verden der ute, en verden som kan bli MIN! Om jeg bare tør...". Først, var det nok i seg selv, bare å tørre vite om denne verdenen, men uendelig sakte tok hun seg ut, skritt for skritt.
Om denne hennes kronglete ferd i stiløse landskaper er der mye som kan fortelles, men det er en annen historie vi får komme tilbake til.

En dag etter å ha klatret langt og lengre enn langt, opp en slak, men akk så ulendt bakke, gjennom myr og kratt, kom hun til en bekk som var umulig å krysse. For bred til å hoppe over, for dyp og stri til å vasse.
Tilslutt, etter å ha prøvd alt som tenkes kan, satte hun seg ende ned for en pust i bakken. Men straks lød der en dyp og spottende stemme fra jordens indre: "Jasså, så du sitter her og later deg igjen? Du kunne i det minste prøve litt hardere..."
Forfjamset skjøt Muldra i været og så seg skyldbetynget rundt. Neivel, så fikk hun vel fortsette, da, tenkte hun og fortsatte langs bekken, på leting etter et sted å krysse.
Men det varte og det rakk, hun gikk og hun gikk, til hun til sist var så blindet av tretthet at hun snublet i sine egne ben og datt boms ned i et kaninhull. Det var tørt og varmt der inne, og akkurat nok med plass. Så uten å ense den spottende stemmen som stadig hvisket at "den som gir seg har tapt for alltid", la hun seg til for å sove med lyden og lukten av alt som gror som eneste selskap.

Etter å ha sovet både vel og lenge våknet hun og strakte seg mot lyset. Fremdeles støl etter dvalen og enda ikke særlig uthvilt.
Med ett fikk hun øye på en flåte av løst sammenflettede grener ligge og duppe i bekken, like ved kaninhullet. Hurtig kravlet hun seg ned til flåten, og etter å ha forvisset seg om at den virkelig fløt, lot hun seg gli over på den og drive fra land.
"Hvorfor kan ikke jeg også flyte medstrøms en stund, som alle andre?" sa Muldra, før hun la seg ned med et tilfreds sukk.

Best som hun lå der med fred til sinns, brølte en velkjent stemme like ved hodet hennes: "Jeg lukter latskap, jeg lukter TAPER! Hva har jeg sagt om min forakt for tapere og sveklinger? Se å kom deg opp og gjør en innsats for å krysse elva!"
Som et lyn var hun på bena igjen. Men flåten som fint hadde tålt å drive rolig med strømmen, tok nå til å skake og riste. Hva hun enn forsøkte ble hun kastet hit og dit, og til sist nær tippet overbord, ned i det iskalde vannet.
Mens hun lå der på magen og stirret ned i de frådende vannmassene, fikk hun syn på forfølgeren sin like under vannskorpen. En kulemaget, hjulbeint fyr med grått og pistrete hår, som rakk en til rett over knærne. Et strupehode som en bowlingball og kjeft som en basshøyttaler, var det eneste store på han. Og da hun nå så hvilken liten pusling det egentlig var som hadde forfulgt henne så lenge, så ble hun fyllt av en slik overmenneskelig vrede, at med ett eneste rykk fikk hun slengt skapningen opp på flåten.
Der lå han og gispet etter luft mens øynene danset i skallen på han.

"Hvem er det du kaller taper?! Jeg vet hvem du er, og jeg skulle aldri ha hørt på deg: Flinkistroll. Du spiser deg feit på andres nederlag, bare for å bli så tung at du ikke orker løfte hodet høyt nok til å se det lyse ved livet. Du lærte deg å brøle så du kunne skremme små, redde skapninger som meg til å bli flinke, så vi igjen kan løfte deg opp på skuldrene våre for å nyte utsikten og spise gratis av seierens frukt. Den vi trenger, den JEG trenger! Og så kaller du meg svak!"
Slik en kraft la Muldra bak hvert eneste ord, at selv vinden holdt pusten mens den lyttet...

Flinkistrollet ble nådeløst kneblet med en ball laget fra håret hun hadde revet av under alle sine sjelekvaler, og bundet fast bakpå flåten så hun ikke mistet ham av syne.
Etterpå la hun seg tilbake, pustet dypt og lot seg drive på vannets mumling, lyttende til gresset og vinden som hvisket sammen under sola.

Og der ligger hun enda. Om ikke så lenge kommer nok et sted bredden ikke lenger er så bratt, så hun kan fortsette videre på ferden. Og det er jo det hun egentlig vil.
For det er ingenting i veien med en ferd full av motgang, bare en drives fremover av hjertet og ikke en liten sjelelige demon som bare gir deg skam og skyldfølelse tilbake.

Jeg går i dvale...

2011-03-07T21:42:00.000+01:00

Noen av mine kjære, trivelige folk der ute har etterlyst liv her på bloggen, og jada, det kommer. Med tid og stunder. Men akkurat nå har min elektroniske hjerne pådratt seg en liten blacknut og er inne til hjernespesialisten en liten tur for andre gang på tre måneder. Så jeg er henvist til lille mobil, skal jeg blogge noe.

Og hva min organiske lille hjerne angår... Veeel, så sku jeg nesten snart sett at den og tok litt pause, for selvom det vel er en slags doktrering den også er utsatt for, får det bare prosessorene til å gå varm her.
De siste ukene har jeg bare gått rundt meg selv. Jeg har gått til tankevekkende samtaler, skrevet på min lille brailledings, tenkt, skrevet en bråta mailer, tenkt, enda flere tekstmeldinger og... nevnte jeg tenking, tro? I tillegg til eller som en årsak av, alt det nye som skjer. Gudene må vite.
Dere skal såvisst få et innblikk i dette her når tida er inne og koblingene ikke fullt så overoppheta. Men fadder heller, noen ganger må selv stabeisen Muldra kapitttulere. Stenge døra, trekke det sorte pelspleddet (som for de innvidde, fortsatt blir kalt "bjørnen Suzy") og rope TIMEOUT, inn i ingenmannsland. Jeg går i dvale.
Det er vel et døgns tid siden jeg gikk i hi, og alt nå håper jeg snart denne trangen til mental nullstilling skal gå over, for det er ikke det gøyeste man kan ta seg til. Men nødvendig, dessverre. Man kan ikke alltid være blid å positiv, kun for å gjøre folk til lags.

Så folkens, nyt livet, naturen og hverandre (øh, det hørtes litt suspekt ut, men lar det stå, på pur f...) så kommer jeg plutselig dansende tilbake, full av livsmot!

Med hilsen fra Muldra, Suzy og daisy-spillern

Æh, MMS-blemme

2011-02-11T21:55:00.001+01:00

Vennligst overse forrige innlegg! Det var bare jeg som prøvde noe litt for fancy mobilblogging. Og så har datan krasja, så får ikke rydda opp *knurre skamrødmende ned i ciderglasset*
MEN, det er nå ingen grunn til ikke å ønske folket en alle tiders fredagskveld, så herved er det gjort :-D

Fredagskos på kjøkkenet :-)

2011-02-11T19:44:00.001+01:00

...men tror nok ikke det ser like himmelsk ut rundt meg...

Grunnmur av trygghet

2011-02-10T10:27:00.000+01:00

Jeg har i mange år trodd at den eneste veien ut av noe vondt var gjennom konfrontasjon. At man må stirre døden i hvitøyet og akseptere fortiden. Ved hjelp av rå makt eller lirking, samma det. Man skal knuse det beskyttende glasset man har rundt seg, og for all del ikke gjemme seg mer!
Nå lærer jeg å bekjempe det vonde med det gode, utrygghet med trygghet. Jeg forstår at ikke alle steinene i grunnmuren min var av dårlig kvalitet. Om jeg bare leter godt nok kan jeg skinte det gode håndverket, lære meg å kjenne det igjen og bygge videre i samme stil.
Hvor godt det er å kjenne at man ikke er ugjennopprettelig, ikke et tvers gjennom feilslått byggeprosjekt. At noen tross alt gjorde en god jobb.
Hvor godt det er å tro på at forandring er mulig!!!

Et velklingende lite Väsen

2011-02-08T23:45:00.004+01:00

Ikveld var virkelig dokkhuset stedet. Jeg, mitt moderlge opphav og hennes kjære skullle på konsert med den svenske folkgruppa Väsen. Meg og mamma kjente dem litt fra før, fra ei plate, men vi ble en smule overraska når vi så det svære oppslaget der de var omtalt som internasjonale folkemusikkstjerner. Men nå skjønner jeg mer hvorfor de er blitt så kjent. Hvorfor de har turnert både i Japan og USA (og sikkert flere land som jeg ikke vet om), og tilogmed har fått en gate oppkalt etter seg: "Väsen Street" :-) For den ene plata vi har, og som jeg for det meste husker at vi spillte da jeg var i 11-12-årsaldern, viste aldri hvilket fantastisk live-band de er!

Det som i første rekke slo meg var klangen og samspillet. Jeg har alltid vært hellig overbevist om at de iallfall måtte være fire, minst, men faktisk er grunnbesetninga på kun tre: tolvstrengs gitar, femstrengs viola - ei slags fele som låter noe dypere enn standard fiolin - og nychelharpa - ett fiolinliknende instrument med en slags tangenter (jeg SKAL se på en sånn en dag!) Utrolig samkjørte, som om det var et stort instrument og ikke tre som sto der. Allikevel med hver sin individualitet. Gitaren hørtes ut som både bass og vanlig kassegitar på en og samme tid og stemmene til de to strykerne krysset hverandre i lekende improvisasjon med vakre harmonier som til tider ga høy frysningsfaktor. Fra de stilleste, vareste toner til et trøkk og en driv som kunnen ta pusten fra noen og enhver, verdig et helt lite orkester!

Reportoaret var mer tradisjonelt enn jeg kunne huske, men allikevel med en følelse av noe moderne og nyskapende. Noe var stoff de hadde komponert sjøl, mens annet var gamle, tradisjonelle svenske folketoner, særlig pols.. Hele tida hadde de et glimt i øyet, og mot slutten også i musikken. Under det siste hovednummeret, der tok det skikkelig av med improvisasjon og lekenhet, og jeg kan sverge på atmelodien til "Lucy in the sky with diamonds" lurte seg med i understemmen på det første ekstranummeret... Nei, vi ga oss ikke før vi hadde fått to ekstra:-)

Drøye to timer var altfor kort etter mitt hjerte. Jeg kunne sikkert sittet det dobbelte og fremdeles smilt like bredt og vært like betatt. Noen som fortsatt lurer på om jeg koste meg? Hehe.

Sannelig er jeg glad for at jeg kjøpte ei av platene deres før konserten, så imorgen blir det good times på stereoanlegget!

Gary Moore er død

2011-02-07T14:16:00.001+01:00

Jeg våknet til den nyheten idag, mens jeg lå og halvsov og hørte på Kulturnytt på P2. Creepy var det, for da jeg hørte introen til Still Got The Blues på radioen tenkte jeg med en gang at "nå har det skjedd noe. Og det skullle vise seg at jeg hadde rett. Så her sitter jeg og er passe melankolsk, og det overrasker meg litt. Ikke fordi jeg ikke liker musikken (øh, hvorfor skriver jeg liksom om dette?), men jeg visste ikke at jeg likte den SÅ godt. Har kanskje litt med at jeg spilte ihjæl enkelte av platene hans for noen år tilbake og følgelig gikk litt i metnig. Men det er helt tydelig ikke for godt.

Gary Moore var vel kanskje en av de første artistene jeg som tenåring begynte å LIKE skikkelig godt, og ikke bare fordi alle andre likte det, etter å ha prøvd deperat å like mainstream popmusikk uten det helt store hellet.
Familien min hadde hørt på han i mange år - den blues-prega musikken - og jeg hadde pliktskyldigst hørt på, uten å føle verken så mye for eller imot. Helt til mamma kom hjem og satte på noe av den hardere rocken hans, og jeg fikk fullstendig hakaslepp. Mamma likte sånn der musikk?! Som tilogmed jeg likte. Det ble noe som bandt oss sammen i ei ellers tøff tid. Samtidig var det med på å definere litt av min musikalske plattform i en tid da jeg var så langt fra å akseptere min musikalske fortid som tenkes kan (en prosess jeg begynte på i dette innlegget). I begynnelsen lå nok mitt hjerte nærmest den harde rocken og det folk-pregede. Særlig "Over The Hills And Far Away" lå, og ligger mitt hjerte nært. Den herlige blandingen av rytmisk rock og irske toner fikk hjertet til å hoppe i brystet og foten til å trampe takta om jeg ville eller ikke. Mamma pleide fakta å vekke meg med den sangen en periode :-D Nei du og du, nå strømmer det på med sentimentalitet her!

Idag liker jeg egentlig både det rocken og bluesen hans ettersom min musikalske horisont har åpnet seg igjen. :-) Her er de albumene jeg setter høyest og som jeg vil få anbefale videre:

Out In The Fields - samlealbum hvor du får en smakebit av hele det musikalske spekteret. På sett og har jeg dette albumet å takke for at jeg er blitt såpass stor fan som jeg er.
Wild Frontier - mitt favoritt rockalbum, blan annet på gunn av det irske elementet og etpar ytterst melankolske ballader.
Still Got The Blues - foruten tittellåta som bare er helt nydelig er det flere andre skikkelig bra blueslåter på dette albumet.

Som jeg alt har skrevet er jeg litt overrasket over hvor mye dette gikk inn på meg. Men samtidig er jeg litt glad. Eller glad, det blir vel litt feil, men... At klumpen i halsen og tårene kom idag morrest, det er godt. Det samme med tristheta over at jeg aldri fikk oppfylt drømmen om å se Gary Moore live. Det er rett og slett godt i vite at jeg liker noe så godt at det går inn på meg! Rister du forvirra på hodet nå? Synes du dette er en selvfølge? Da er du heldig. For meg er dette en nesten ny verden...

Uansett mine refleksjoner og skrudde virkelighetserfaringer, musikken til Gary Moore vil leve videre i manges hjerter, og i hvert fall i mitt :-)

Rest in peace!

Statusrapport: nattlig mobil- og brailleblogging og tankesurr

2011-02-06T00:10:00.001+01:00

Min elskelige lille BrailleStar, klar til dyst på hodeputa:-)

Dette er egentlig et lite eksperiment. Eller to:
Det ene er å blogge fra mobilen, noe jeg gjør nå (så om dette ser helt for...pip ut, tilgi meg). Det andre er å skrive innlegg på min braille-notatbok som jeg endelig har blitt venner med etter flerfoldige års isfront.

Det hele startet tidligere idag da min medblogger og kjære papaya etterlyste noget livstegn fra Tankespinneriet. Det var gnist nok til å antenne det ulmende lille bålet av inspirasjon jeg har hatt inni meg i flere dager nå. Som jeg så ofte har i de tider hvor det skjer mye i livet mitt, men aldri får utløp for fordi jeg aldri har pc-en klar når jeg har inspirasjon, og omvendt. Jeg har savnet muligheten til å skrive der og da når tankene drysser ned fra et sted høyt oppi min kreative sfære og og inn i den heksegryta som kalles Muldras hode.
Har tenkt på å bruke min kjære Braillestar 40 til dette formålet helt siden jeg kom på det mest geniale med denne innretningen: at ingen i min umiddelbare nærhet kan kikke meg i kortene (ikke uten å klå seg fram over armene mine - eller kunne punkt, da :P) Men da mister du jo lett det direkte og spontane. Litt redd skolestilsyndromet.
Heldigvis kom jeg på dette med mobilblogging, som jeg virkelig håper fungerer, til de gangene jeg har noe presserende og ikke (fullt) så langvarig på hjertet.

Da er det på tide å ønske alle natteravner og nettravner alt godt for kommende tidsfordriv! Så skal jeg skifte til notatbok og fortsette skriblinga med dyna og Melkedrøm til selskap :-)

Livet i et bofellesskap - en berg- og dalbane i skammen og humorens tegn

2010-11-14T21:36:00.008+01:00

Egentlig vet jeg ikke helt hvorfor jeg skriver dette, etter å ha bodd på samma plassen i over tre år. Eller hvorfor jeg vil inn på temaet jeg i så lang tid har latt ligge fordi jeg mente det hørte privatlivet til, noe det på en måte også gjør. De som kjenner meg godt - VELDIG godt - har jo visst dette fra børjan av, men ellers har jeg vært påfallende tilbakehoden med det livet jeg lever i hjemmets lune hule. Men allkevel føler jeg at nå er tida inne for å fortelle litt fra livet jeg har levd de siste tre årene. Om å bo i et bemanet bofellesskap.

Å bo i bofellesskap er veldig annerledes fra å bo i, si en helt ordinær blokkleilighet. Bare for å ha det helt klart: nei, det er ikke en institusjon. Jeg har en stor leilighet (som godt kunne vært større, men det er nå bare meg:P), spiser det jeg vil og har full rett på privatliv. Det er menneskene som er annerledes. For her kommer du ganske tett på naboene dine. Her er det nemlig umulig ikke å bli berørt av folks originaliteter og hummørsvigninger. Visse ting må en bare venne seg på, først som sist.

Samma om du står og gjesper kjeven utav ledd klokka åtte på morran eller kommer inn i en kaskade av regndråper, må du regnemed en overstrømmende mottakelse og svare på alt fra hvordan det går med deg, familien din og deres kjøreferdigheter, samt få full oversikt over hvem som er og hvem som kommer på jobb;
han som i det ene øyeblikket kan fortelle deg kvadratrota av 500 eller hvem som spilte hovedrollen i en gammel filmklassiker, husker ikke hva du heter og gir deg navnet på en eller annen kulturperson (min favoritt er når jeg får navn som Agatha Christie eller Herbjørg Wassmo, skrivenerd som jeg er :D);
den utilsikta "brutale ærlighetenn" fra han som høylydt ber om å få sette på radioen mens du står og synger julesanger foran samtlige beboere;
og mens vi drikker kaffe kunngjøres det i fistel at han Fredy Mercury kanskje kommer på besøk imora, med påfølgende diskusjon om dette er noe vi egentlig vil skal skje.

... og så videre, og så videre. Seriøst, hvis det har gått en uke uten at noe tilsvarende som dette har skjedd meg minst tre ganger, kommer jeg til å bli alvorlig bekymra. Det er en del av å bo her, og jeg liker det, faktisk :-)

Men veien dit til oppriktig å sette pris på det, den har vært lang... Hvor mange faser jeg har vært gjennom, bare i forhold til å bo her har jeg ikke tall på, og ikke skal jeg forsøke å telle heller.
Fra starten av freaka ting som nevnt ovenfor, meg fullstendig ut. Herregud, skulle jeg virkelig bo HER, leve blant sånne mennesker?! Den gang var jeg nok mye mer skremt enn jeg forsto, men jeg var så oppsatt på at jeg hadde tatt et valg om å ordne opp i egen situasjon og måtte stå for dette, at jeg helt unnlot å ta et oppgjør med tankene mine.
Med tiden så falt jeg nå til ro også. Iallfall ble jeg mindre skremt og klarte å dra nytte av å bo her. Men fremdeles skulle jeg bare godta alt uforbeholdent, være snill og tilpasningsdyktig ovenfor alle.
Slik gikk det nå mer eler mindre, frem til for under et år siden. Da ble jeg plutselig lei. Åh, fy f... så lei jeg ble! Lei av alltid å smile av sære kommentarer, av å være forberedt på å måtte avvise slitsomme naboer som "bare" skulle inn å hilse på marsvina, av nye ansatte som spurte om jeg trengte hjelp til å kamme håret bare fordi jeg var morgentrøtt og ikke kommet så langt... (det siste skjedde riktignok bare en gang, men er et typisk eksempel på dråpen som får begeret til å renne over).

Nå er denne fasen heldigvis over. Det fins flere grunner til dette, men den viktigste er nok at jeg nå vet at jeg skal jobbe mot et liv utenfor bofellesskapet; det er ikke lenger bare et mål med uvisst tidsperspektiv. På en måte er det et paradoks at jeg først nå som jeg vet at et nytt og mindre beskyttet liv venter meg, virkelig kan sette pris på gjengen jeg bor ilag med. Men det hele har fått et nytt anstrøk av frivillighet. Plutselig innså jeg at jeg når som helst kunne flytte om det var det jeg ville, men heller ville bli boende til ting er klappet og klart. Det ble til et bevisst valg om å få det beste ut av å bo her den tida som gjenstår. Ikke bare systemet, men menneskene også. For i sannhet, jeg syns det er en herlig, spontan gjeng! Som har mer å gi enn hva mange tror.

Så, hvorfor skriver jeg om dette her når jeg allikevel søker et annet liv? Jo, fordi jeg synes det er så synd at slikt som dette skal være så skambelagt. At samfunnet vi lever i - eller er det selve menneskenaturen? - skal være slik at vi skammer oss over å være "svake" og trenge hjelp. Ikke minst synes jeg det er en skam at vi er så flinke til å sette folk i bås. At utviklingshemmede og andre med funksjonshemminger som "velger" å leve et liv med mye bistand i for eksempel et bofellesskap, ska bli sett på som mindreverdige av oss andre.
Jeg sier oss andre, fordi jeg føler meg som en av dem selv. For er det ikke et faktum at jeg, jeg som ser på meg selv som så fordomsfri, har skammet meg sånn over å bo her at jeg knapt har hatt besøk av jevnaldrende? Jovisst. Jeg har latt venners usikkerhet styre meg i så stor grad at jeg har unnlatt å si det som det er: At jeg har hatt noen tøffe år og derfor trenger jeg ekstra støtte og hjelp en tid. Det burde jeg ha sagt fra starten av.

For vi er som vi er, uansett hvor vi bor, uansett hvor mye hjelp vi får. Vi har alle våre resurser og kan være til stor glede for andre! Vi er alle MENNESKER!

Fjasedikt om agurk og slikt - til ære for kampen mot min indre kritiker!

2010-10-06T18:58:00.002+02:00

Åh hei og hå! Her måjeg allerførst få advare mot HØY (U)SAKLIGHETSFAKTOR :-D For her kommer to temmelig originalespontanskrivingsdikt, hihi. Atl dette har egentlig startet taket være et facebookinnlegg (ellertwitter, da, sånn egentlig) som skapte rene kommentarfloden:-)

Dette første er det nyeste, og kom igang som følge av en kjær skriveleir-facebookvenn og hennes kreative innspill, om å skrive om en agurk i allværsjakke som ønsket seg en frakk... faktisk. Ja, dere får lese sjøl :P

Den forfengelige agurken

En agurk så strunk og fin gikk rundt i byen
Og kikka ned på jakken sin, som var et sjasket syn
Tenk no så kjedelig har man ei sett, tenkte den i sitt stille indre
En allværsjakke kan rett og slett ikke få meg til å føle meg mindre.

Se på alle de søte grønnsakene der, tomater løk og sopp
Med slike vakre moteklær, på grønnsaksdiskens topp.
Mens jeg går her så grønn og traust i min styggeste allværsjake,
som ser ut som en søppelsekk og lukter gammel matpakke.

Agurken føyk til butikken ned, den for de fasjonable
Der hang fancy frakker i ro og fred på kleshengre og stabler.
Han valgte så en flortynn en, en kort og fasongsydd modell.
Skjønt tiltenkt en tomat så rund og pen, så fasongen var ei helt på stell, man han tenkte at det får gå lell.

Men ute var det plaskeregn og frakken tålte ikke vann
Han løp og han løp, så etter tegn til en hjelpende hand.
Men alt han som kom en ekkel skurk som knabbet alværsjakken
Til en forfengelig, mismodig agurk som rullet nedover bakken

De fant ham tidlig neste dag, forfrossen slapp og sur
Liggende i en søledam, med n frakk i laser våt og klam
Her fantes bare en eneste kur…
Før var han et ekte prakteksemplar, litt kjedelig men frisk.
Nå ligger han på eddik med bismak sur og rar,
En sylte forkjøla sylteagurk ved siden av reker og majones i husets baguett-disk.

Jadda..... Men så, mens jeg nå satt her og diskuterte med meg sjøl om jeg i det hele tatt skulle publisere dette mesterverket på bloggen, kom jeg til å tenke på et anet dikt jeg skrev på en av de siste dagene på Brundalen, i norsktimen, faktisk. Vi hadde en liten ordlekeskriveoppgave, og resultatet ble seende slik ut.

Kråkeslottet

I et kråkeslott på landet, der bor tre kråker

En bor i klesskapet,
danser polka foran speilet i rødkjolen
og spiser gul øyenskygge til frokost.
Er gal og sexy dagen lang
og dikter på en visesang

En annen bor på kjøkkenet
Har tårnkaka som hjem.
Den lever kun på tyttebær,
Er bare sur og slem.

Mens den tredje bor i uthuset,
Et mørkt og trekkfullt sted
Der sitter den og tenker
I ro og i fred.

På en trestokk under taket,
Der svever det store ord
Og mange vakre tanker.
Men lytter noen?
Bare dokosten.
Og den eneste tanken den tenker på,
Er full av dritt

Vel, vel, LENGE LEVE GALSKAPEN!!! :D :D :D

Sovegris i morgenfuglefjær

2010-10-06T10:15:00.003+02:00

alle de som kjenner meg og har sett meg i ferier og helger, er helt sikkert enige om at jeg er ingen morgenfugl :P Faktisk er jeg ofte ikke tesnakkandes før langt utpå ettermiddagen, får jeg råde helga som jeg sjøl vil :P Men egentlig, når ikke søvnen henger som et blylodd over pannebrasken, kan jeg være litt av en morrasfugl, ska jeg si dere.
Altså, nå må vi bare få oppklart en sak her, med en eneste gang: Jeg er IKKE en sånn derre overopplagt morgenfugl som bare setter beina på gulvet og er i full sving i løpet av et halvt minutt. Du hører aldri meg kvitre som en sangfugl klokka seks eller klage over at dagen er bortkasta når jeg ikke harjogga ei mil før klokka ni. Haha, nå fikk dere vel bilderi hodet, kan jeg tenke meg....JEG på joggetur... xP

Nei, den eneste grunnen til at jeg LIKER å stå opp tidlig er at jeg får så innmari god tid. Ja, det vil si, hvis en ikke har en jobb som begynner klokka 8 da, som vel de fleste siviliserte folk har. Men prinsippet fungerer egentlig veldig bra, også de dagene man har ting å gjøre tidligere på dagen. Merkelig så mye et kvarter, for ikke å snakke om en time ekstra har å si for feelgooden :-)

Så her er en liten oppskrift på det jeg mener er en perfekt morgen:

1. Bruk klokkeradio, ikke vekkerklokke eller alarmen på mobilen. Viktig å få starten på dagen så komfortabel som over hodet mulig, og da er en skingrende pipelyd ikke tingen for meg i alle fall...

2. Beregn GOD TID på å våkne. Sett på vekking en god stund før du vet du absolutt må opp, så har du akkurat så lang tid som du vil på å strekke deg under dyna og la kropp og sinn komme i vater. Er jeg ekstra tung og trøtt en dag er den hele timen jeg bruker på å dra meg, ubetalelig!

3. Lag deg frokost, men for all del, ikke stress!Kok deg gjerne kaffeelerte hvis du liker det. Ta deg god tid til å tygge hver eneste bit og puste med magen. Tro meg, det tar kortere tid enn du tror. Det hender jeg tror jeg minst har brukt en time, og så viser det segat jeg bare har sitti et kvarter. At du føler du bruker god tid er egentlig det viktigste.

4. Etter at du har spist, bruk god tid på bare å sitte og koble av. Om du nå vil lese avisa, høre musikk eller som jeg gjorde idag, sitte og småsnufse over "The Outsiders" på lydbok. Eller bare sitte og stirre ut i lufta, uten å tenker. Det siste der er VIKTIG! Du må la tankene få fri. Bare vær obs på at denne fasen har en aldri å liten risk ved seg, hvis du som meg har lett for å la tida fly litt for fort:P Da er det faktisk bedre å droppe timeout-fasen, syns jeg, for ellers blir du bare sittende å se på klokka og tenke "nå må jeg slappe av, nå MÅ jeg slappe av... Hvor mye er klokka?" Og det funker ikke særlig bra.

Vel, med disse punktene får iallfall jeg en pangstart på dagen - det roligste panget på denne sida av Atlanterhavet, men... og er samla og klar for en fullpakket og sprudlende dag.

Og det kan dette også bli, for nå må jeg fly for å rekke harryturen jeg skal på (jadda, det var dette med å passe tida, hehe) Ha en fin dag, folkens!

Hei på deg blogg, og velkommen skriveglede!

2010-10-03T19:40:00.004+02:00

Uff, av og til føler jeg liksom det kan virke som jeg forsømmer bloggen i måned på måned for så å få et røkk og krive masse rare innlegg på rappen, bare for å virke engasjert igjen. Okanskje har det vært litt sånn også, hvem vet.

Det jeg iallfal vet, er at jeg har hatt en lengre periode med en litt kinkig form for skrivesperre. altså. Jeg har hatt plenty ideer og, ja, hva skal man kalle det? en slags lyst til å ha lyst til å skrive. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har satt meg ned og tenkt at "NUH er den store inspirasjonen her!" Nå skal jeg sette meg ned og skrive som det gjaldt livet, slik som jeg gjorde før. Men så har jeg begynt å skrive. Det har gått en setning, kanskje to. Er jeg heldig så blir det så mye osm et avsnitt. Og så er det som om fingrene henger seg fast i ei klissete hengemyr. Det står bom stille, og jeg, min idiot har tenkt at "jaja, da kan jeg liksågodt begynne å korrekturlese når jeg allikevel ikke kommer videre". Og så har jeg lest og lest, forandra det ene og så det andre. Helt til jeg har blitt så frustrert på meg selv og hele den forbaska teksten at jeg har trykt ctrl+a og deretter DELETE, for dette var håpløst uansett. Det, eller så sitter jeg igjen med en upersonlig død tekst jeg aldri kan se i øynene igjen. Gramatikkalsk plettfri, men dessverre også sjelfri. Sukk.

Så idag satte jeg meg ned og leste gamle blogginnlegg. Ja, for jeg har savnet å blogge. No så inni granskævven avogtil også! Og jeg gikk tilbake til det gyldne år 2008, det året da jeg hadde hele 33 innnlegg. Og vet dere hva jeg fant der? Jo, skriveglede, MASSE SKRIVEGLEDE! Noen av innleggene hadde skrivefail, noen gjentok seg selv, men de aller fleste var fulle av originalitet og et livsmot en skulle tro jeg hadde mistet fullstendig de siste åra. Det var fra den tida hvor jeg turde skrive om de små tingne i livet. Hvor ikke alt trengte være superoriginalt, smart og vittig for å få plass i bloggen.

Jeg vil tilbake dit! Jeg vil bruke bloggen som det den skulle egenltig skulle være. et fristed for meg, tankene og skrivelysten min :-) Ikke et publiseringsverktøy for perfekt formulerte artikler og prosatekster.

Mendet er, for å bruke et lite verdig utrykk, dritvanskelig. Bare på denne lille teksten her, som er uvanlig usensurert til meg å være nå om dagen, har jeg måttet konentrere meg iallfall 98,95% for ikke å korrigere meg selv for annahver setning.

Så avslutter med en liten oppfordring til dere som vet hvem jeg er og har kontakt med meg ellers: ta og så minn meg på bloggen, vær så snill! Jeg trenger den og den trenger meg (nei jøssenamm som jeg skulle personifisere her nå da). Iallfall trenger jeg å skrive, om dette og hint, om dagliglivets små og store hendelser. Ikke bare gå meg bort i de store tanker og avgjørelser her i livet.

Vel, da tror jeg vi sier dett var dett for denne gang. Skolten min driver og roper om åndenød fordi den ndre kritikern ikke får lov å herje som den vil der inne, så jeg bør vel gi hele maskineriet mitt litt fri. :-P vi prates folkens!

Min musikalske bagasje - et blaff av melankolsk, frydefull identitetskrise :-)

2010-10-03T13:29:00.013+02:00

Det er søndag morgen, eller formiddag (eller ettrmiddag, ifølge a-menneskene :P) og jeg sitter inne og stenger gråværet ute med kaffe, et tappert men akk så mislykket forsøk på å tenne telys og musikk. Og det er dette siste som endelig ser ut til å ha satt bloggefingrne mine i kok igjen.

For jeg sitter her med min gode venn Spotify, som etter min mening er et av de snedigste konseptene som er kommet etter elektroniske musikkformater. Og jeg hører på ny og gammel klassisk kormusikk. Musikk som rører dypet av sjela mi på en måte jeg hadde glemt var mulig. Vekker gamle toner og stemninger til live i meg igjen.

Her i morges fikk jeg så lyst på en liten nostalgia-trip tilbake i barndommens trygge musikalske verden. Og hva er vel da mer naturlig enn å sette på... Maj-Britt Andersen? Knutsen og Ludvigsen? Arild Nyquist? Nei, så absolutt ikke. Enn Anne-Cath Vestly, da? Nei, faktisk ikke. Ikke denne gangen.
Det starter ut med ei plate av Skruk, og det første som slår meg er at denne må jeg høre nærmere på. For å få med seg tekstene når man står midt i frokostbrasinga er ikke min sterkeste side. Men jeg har fått med meg nok til å oppdage at dette var det mer ved enn de fengende rytmene og fine melodiene jeg hørte som liten.
Oppmuntret av en slik suksess begynner jeg straks å utforske Related artists-funksjonen i Spotify for om mulig å finne noe mer å høre på. Jeg kommer over Grex Vocalis, et navn som virker merkelig kjent og finner en plate med renesansemusikk jeg får lyst til å prøve. For kjent eller ikke, dette vil jeg nok like uansett
Og jo, dette er både kjent og kjært. Først er det som å høre stemmen til en gammel venn du ikke har sett på år og dag. en venn du nesten har glemt eksisterte. Jeg blir fylt av en varm, boblende glede. Men så, helt plutselig blir jeg sittende helt stille og bare lytte. Med ørene, hjertet, ja hver pore i kroppen. Gjensynsgleden som sto for meg så viktig for et øyeblikksiden, er plutselig uvesentlig. Dette kjente er blitt noe nytt som er dypere og vakrere enn jeg kunne forestille meg. Jeg lar meg drive inn i min egen gjenoppdagende verden av farger og toner, der drøm og minner går i ett.

Jeg minnes så godt hvor høyt jeg elsket denne musikken, og mye annen slik "voksenmusikk". I time etter time kunne jeg sitte foran stereoanlegget og bare lytte og fantasere. For jeg har alltid vært en drømmer. Om verden ellers ble for stor og skremmende var det ingnting som å sette seg i en krok med litt rolig korsang på øret, eller kanskje blues, eller noe eksperimentelt, moderne noe som jeg den dag idag ikke skjønner hvor hører hjemme. Men hva gjorde vel det meg, den gang? Absolutt ingenting.
Skjønt, ikke alle var like begeistret for denne min noe voksne musikksmak. Ikke bare var den voksen, men den var da intellektuell også. Og at et uskyldig barn på 3 foretrakk slikt fremfor Disney som de andre i barnehagen, det var jo beint fram skadelig, må vite. Uff, nei, nå er jeg vel litt stygg med mine velmenende barnehagetanter. Og de hadde nok et poeng, også. For som de sa, var ikke dette mitt særtrekk akkurat så veldig kontaktskapende i forhold til de andre ungne. For jeg satt nå der i en krok, da, og lot denne musikken jeg ikke forsto så mye av, beskytte meg mot det jeg forsto enda mindre av: ungenes enkle, høyhastighetsverden.
Jovisst prøvde jeg å høre på sånt de andre ungene hørte på også. Selv i barnehagen er man pinlig klar over at man er en raring og vil prøve å endre på det. Men ærlig talt skjønte jeg meg ikke så godt på dette som var myntet på barn. Særlig mye av det nyere syns jeg rett og slett var altfor ståkete, også så banalt da gitt. Idag kan jeg godt le av sanger som "Kua med fletter" og synes mange av Disney sine soundtracks er både koselige og festlige, men den gang ble liksom tekstene altfor tydelige. Jeg forsto ikke bildene de forsøkte å prakke på meg, i altfor store bokstaver. Da var det bedre med musikk på et språk jeg ikke forsto. Så kunne jeg heller lage mitt eget språk og mine egne bilder.

I mange år har denne sansen for det vakre og spesielle ligget godt begravet under lag på lag av fordømmelse og mindreverdighetskomplekser. Gjennom år med selvransakelse har jeg fortalt meg selv at dette var noe jeg ble påprakket. At jeg ikke fikk lov til å være barn når jeg skulle, har ødelagt meg. Men idag velger jeg heller å se på det fine i dette. At annerledesheten faktisk var og er noe fint i seg selv. Ikke å gjemme seg bak som jeg har gjort, men til å fremheve det som er unikt.
Men på leting etter fellesskap og aksept er det så mye tryggere å gå inn i en rolle som tvers gjennom A4. En som helst hører Radio1 og smårødmende innrømmer at Hotel Cæsar er spennende (nei det siste der har jeg ALDRI latt som, promice!). Ikke en aspirerende nerd som elsker visse typer klasisk og folkemusikk blant mye annet, har en forkjærlighet for språk og lar seg fascinere av flere P2-programmer, selvom de ikke alltid er så lette å forstå.
Jeg føler meg liksom ikke hjemme i noen leir. For mangslungen til å være mainsream og for dum til å være intellektuell... Hvor skal jeg da gjøre av meg? Får vel gjøre som det heter i et hundretalls klisjefilmer: "finne min egen vei", selvom det virker som en reint for stor jobb akkurat nå.

Men jeg vil heller ha et hardt liv langs den kursen jeg stikker ut, enn et enkelt liv hvor jeg går i ett med omgivelsene rundt meg! :-D

Milepel på ridebanen, hurra!

2010-05-27T20:43:00.007+02:00

Jeg har allerede skrytt på tryneboka, men ærlig talt, idag er jeg så hoppende, boblende stolt av meg sjøl at jeg ikke kan få skrytt nok, så her er vi igang på bloggen også :-) Dagens opplevelse ga nemlig i min stadig voksende rideentusiasme en nboost: jeg har nemlig gallppert, jeg har fått det til og likt det! :-D Ok, det var ikke så langt, jeg red ikke alene og det var ikke første gangen heller. Allikevel var det en helt ny og knall opplevelse.

For jeg har prøvd før, å jada. Men gikk det bra? Veel, ikke akkurat... Tror en tur til Minneland er påkrevd igjen, jeg.

Buan Gård for om lag 8 år siden:
Det er helg, vår og fint vær. 7-8 islandshester beveger seg på rekke langs en skogsvei, og hakk i hæl etter ledern rir jeg i makelig tempo. Alt er bare fryd og gammen. Men plutselig:
"Er det noen som har lyst til å trave?"
"JAAAA!", kommer det, fra samtlige bak meg. Jeg... "eeeh", før stemmen drukner i manen på hesten. Jeg kan jo ikke være dårligere enn alle de andre, som attpåtil er flere år yngre enn meg.
"Er alle klare? Greit, da setter vi igang!" Skump, rist dunk. Istedenfor en rytter, sitter det nå en sekk poteter tjora fast til stigbøylene.
"Noen som vil galloppere?" "Ja!" Ikke så lett å svare når man holder pusten...
Og hei og hopp, der fyker pottitsekken framover, bakover og framover igjen. På refleks klemmer jeg til med beina mens jeg drar i tøylene. Stakkars hesten skjønner fint lite og fortsetter som før. Der begynner jeg å sige, så løsner den ene stigbøylen. Herregud, det går ikke lenger...
"STOPP", og flomp... Enda godt det fortsatt lå litt snø i veikanten, sier jeg bare.

Enhver idiot må vel ha skjønt at balansen min var heller elendig på den tida, og sånn fortsatte det. Noen sporadiske forsøk på trav ble det vel, men når jeg så det var samma historia om igjen, ga jeg meg. Virkelig lyst til å prøve igjen fikk jeg ikke før jeg begynte på Stall C, og selv her måtte det en fysioterapeut med sine krav til, før det ble fart i sakene.

Stall C, sist september:
Jeg står på ridebanen og kikker på de som allerede har begynt. Til min skrekkblandede fryd (?) ser jeg at de ikke bruker sal. Istedenfor er det en slags bøyle spent over hesteryggen som de holder fast i.
Oi, dette virker jo interessant, tenker jeg nølende.
Fysioterapeuten kommer bort. "Jeg ser gjerne at alle rir uten sal for det er bedre for balansen. Men hvis du ikke vil, så..."
"Joda". Som den evige optimist jeg er tar jeg selvsagt utfordringen, til tross for at kroppen prøver å overbevise om at dette neppe er noen god ide.
Så sitter jeg der, da. Med beskjed om å holde meg godt fast, smatter jeg på hesten som begynner å gå. Ett skritt, to skritt, oooops! Går det virkelig an å være så sigen og ustø? Enda godt jeg hadde overlatt tøylene til leieren, for ellers...
Vi stopper, jeg får beskjed om å rette meg opp og bruke musklene i baken (har jeg muskler der også, ja), og så bærs det ivei igjen, atskillig bedre nå, før det kommer en sving og jeg krenger faretruende. Jeg huker meg fast for alt det er verdt.
"Husk å puste, da". Åja, det var kanskje en god ide. "Og prøv å slappe av, da får du bedre utbytte". Får vel ikke noe utbytte om jeg havner på bakken...

Heldigvis ble det bedre, overraskende fort. Jeg skal ikke gå i detalj på alle opp- og nedturene som fulgte. Som at den snille fjordingen jeg red plutselig bestemte seg for å være litt mindre snill og bykse til av ei skarve trillebår, med påfølgende resultat. Og selvom det er fristende skal jeg heller ikke utbrodere skogsturen for etpar uker siden da jeg plutselig oppdaga at jeg faktisk fikk til å trave, og bestemte meg for at før ferien skulle jeg ha prøvd gallopp. Vi hopper heller rett til dagen idag.

Vi rir ute, som jeg nesten alltid gjør uansett vær, og vi skal opp i skogen. Den stri fjordingen er for lengst bytta ut med verdens snilleste, mest kosete hest: Lille, som ikke akkurat passer til navnet sitt, hverken i høyde eller bredde. Veien er temmelig bratt og steinete, men det gjør ingen ting. Sola varmer og greinene pisker meg i ansiktet. En av leierne rekker meg en hvitveis og jeg får en psykologisk åpenbaring: den spinkle blomsten gir jo samme støtte som å hvile hånden lett på bøyla. Jeg sitter (nesten) så stødt som et fjell, jo.
Det er fortsatt et kvarter igjen av timen når vi kommer ned og jeg må bare spørre om å få trave litt - det er jo så gøy. Som sist jeg prøvde kjenner jeg hvor stødig jeg sitter. Jeg anspenner meg ikke. Spretter bare opp og ned i takt med bevegelsene, og på magisk vis lar jeg bare vær å vingle. Kjenner musklene jobbe, men vet ikke hvordan. Alt bare virker som det skal.
Blir spurt om jeg ikke vil prøve gallopp siden dette går så bra, og jeg tenker "hvorfor ikke?" Like greit å (gal)hoppe i det, først som sist. Ikke er jeg spesielt nervøs heller, underlig nok. Det bare kribler lett i magen mens tankene blir glassklare, rene og fokuserte.Vi er igang. En langside, så roe ned resten av runden. En gang til, og så enda en. dette var jo gøy! Ikke lett, langt ifra, men akurat passe utfordrende. Varme lykkebobler risler ut i hele kroppen og jeg kunne ikke stoppe å glise om jeg så hadde fått en million. Jeg kan ikke huske sist gang jeg var så stolt.

Og hva nå? Jeg fortsetter å prøve, såklart! Kommer ikke til å gi meg før jeg har lært å ri i alle tre gangarter, med og uten sal, alene. Så kan jeg begynne å leve ut drømmene mine. Fjelltur på hesteryggen for eksempel, er en slik en. For nå vet jeg at jeg kan. Det er ikke lenger bare snakk om et håp, men jeg har TRO, også, på at jeg kan komme dit jeg vil!

Den lille, store drømmen om frihet

2010-03-24T22:49:00.002+01:00

Det driver og skjer noe med meg som jeg ikke har vært med på før, i samme grad.
Jeg vil framover, og jeg vil leve mitt liv!

Før var det mindre viktig.
Før var jeg fornøyd om jeg gjorde slik folk forventet. Gikk skole, deltok på aktiviteter, klarte meg selv.
Og selv trodde jeg jeg fikset alt.
Trodde jeg var fri når jeg blindt kastet meg med på andres forhåpninger.
Jeg elsket tanken på frihet. Drømte om det hver eneste dag.

Så kom en tid da jeg begynte å se at dette ikke gikk så bra.
Utenpå så flink og selvstendig. Innenfor var alt kaos.
Ikke fri, men fanget i meg selv. Kom ingen vei.
Jeg måtte ta noen skritt tilbake.
Tvinge meg selv til å stoppe opp. Våge ta imot opptil flere hjelpende hender.
Så skummelt, så godt, så ydmykende...

Nå har jeg hatt pause i flere år. Samlet krefter, samlet mot.
Og en ny trang begynner å våkne av en årelang dvale.
Trangen etter å være meg!
Stadig får jeg lyst til å prøve nye ting. Utforske nye aspekter ved verden.
Det føles skremmende og uvant, men det gjør meg stolt!

Drømmen om frihet følger meg, mer enn noen gang før.
Springer stadig i forveien, lokker og roper. Frister meg med nye håp og ideer.
Og jeg prøver så godt jeg kan å henge med. Men det er hardt å pløye vei i ukjent terreng alene.
Alene er jeg uten stedsans. Stopper forvirret opp. Vet verken hvor jeg kom fra eller hvor jeg skal.
Mens de hjelpende hendene som før var så gode å støtte seg på, blir til brysomme rekkverk som leder meg en altfor lang og sløvende lettvint vei.

Gi meg styrke til å heve hodet, brette opp ermene og brøyte meg vei.
Gi meg mot til å kaste meg utfor kanten og la meg fly avsted,
akkurat dit hjertet mitt vil!

Veien videre - store overganger, men det er håp

2010-03-07T17:20:00.006+01:00

Da jeg først tenkte på å skrive om min overgang fra skole og uansvarlig ungdomstid til jobb og ikke fullt så uansvarlig voksenliv, da var ambisjonene ganske så høye. Jeg skulle skrive etter alt av betydning. Men har det blitt sånn? Nope. Dette henger vel sammen med at dette er en tøff, kronglete og fullstendig ny type prosess for meg. Tankene har vært for mange og for surrete.
Men nuh skal jeg gjøre et tappert forsøk på en liten oppsummering.

Å gå fra et liv på skolebenken til et liv i jobb, eller arbeidsutprøving som det strengt tatt er, var en større overgang enn jeg kunne drømme om. Det første og største sjokke var egentlig å komme på Kimsenteret å få spørsmålet, hva ønsker DU å bidra med, og hva liker DU å gjøre. Jeg var jo vant med å komme på skolen å få vite at idag gjør du sån og sånn klokka da og da. Nå skulle jeg plutselig si sjøl hva jeg ville og enda verre, si hva jeg er flink til. Fyttigrisen, det har jeg aldri kunnet fordra! Kan vel si at fenomenet prestasjonsangst ikke bare pusta meg i nakken, men fant det rktig så bekvemt å sitte på skuldra mi med sitt kritiske blikk. Ikke det beste utganspunktet for å drive med frisskriving til internavisa, som var det jeg skulle begynne med.
Så fikk jeg også spørsmål om hvordan de kunne tilrettelegge for meg. Tilrettelegging, ja, der sto jeg fast. For Muldra er nemlig ei sånn ei som alltid har hata det ordet. Som med sine toprosentsøyne "klarte seg" på media, og jobba med bilderedigering på en Mac uten forstørring - pyttsann. Og jeg som aldri har hatt noen jobb, langt mindre vært på et kontor, hvordan skulle jeg vite hva som måtte tilpasses? Tøff nok til å spørre og grave var jeg heller ikke, så vi var vel alle litt i beita.

Tingene tok seg opp da jeg ble introdusert for avskrift etter diktafon, eller for å være litt proffe i ordbruken, transkripsjon (ahh, føles godt å briefe). Dette er faktisk ganske gøy, men pokker så krevende til tider når du skal skrive ordrett av en gruppesamtale der folk mumler i munnen på hverandre, på dialekt. Men artig å kunne utføre en oppgave der jeg føler jeg faktisk har et lite fortrinn som synshemma.
Når det ikke var flere transkriberingsoppdrag satt jeg nå der med friskrivinga og tukla. Foruten å krangle med min indre kritiker ble jeg pinlig klar over min elendige studieteknikk da jeg skulle samle fakta til en artikkel om Trondheims historie. Akkurat hvor mange timer jeg brukte på den trekvartfulle A4-sida *kremt* har jeg IKKE tenkt å fortelle her, men dere skjønner sikkert tegninga.
Lettere frustrert gikk jeg lenge og klagde min nød til arbeidsledern: Kunne jeg ikke snart få litt flere oppgaver som passer til dager med teflonhjernesyndrom? Og nå har endelig masinga gitt resultat, for det ligger en lang liste med nye arbeidsoppgaver og bare venter på at jeg skal lære dem. For mye å referere her, men den lista omfatter arbeid både med og uten bruk av hodet. Så det går da framover.

Så har vi nå det sosiale, da, men der er det enda ikke så mye å fortelle. For sånt sosialt tar tid for lille meg å få på gli. Men ett bekjentskap har jeg da gjort, med ei med like stor lidenskap for lydbøker som undertegnede, som gladelig deler av sitt rause utvalg engelske lydbøker. Og flere skal det nok bli med tiden, bare vent!

Vel, da har jeg vel dekket over det meste, og det tror jeg er like greit, for nå er du sikkert passe lei av denne lange saken her. Menmen, sånn går det når det går måneder mellom oppdateringene.
Jaja, bedre lykke neste gang :P

Den firbente terapeuten

2010-02-04T15:49:00.002+01:00

Det er noe spesielt som skjer med meg når jeg kommer i stallen. En del av meg, den som alltid vurderer menneskene rundt meg og alltid prøver å planlegge hva jeg skal si, slapper fullstendig av. Her kan jeg ta fri. For sammen med hesten trenger jeg ikke ord. Bare nærhet og trygghet.

Når jeg rir har jeg en enesteånde følelse av kontroll. Jeg må lære hestens lynne og unoter og like viktig, når den gjør en god jobb. Jeg må vite hvor følsom den er i munnen og sjenklene. Ikke presse for mye eller holde igjen for hardt og finne akkurat det rette balansepunktet. Så naturligvis må jeg være veldig tilstede i kroppen. Aktivt kjenne hvordan jeg beveger meg. Forstå hva jeg må gjøre for å holde balansen. Være til stede med hver en muskel. Slappe av og samtidig jobbe aktivt. Og for at alt dette skal fungere, må tanken være med, også. Hele tiden må jeg koordinere alle disse små prosessene så de stemmer overens. Samtidig må jeg vite akkurat hvor jeg er og hvor jeg vil, så jeg kan være ørlite i forkan hele tiden. Det blir kontakt på mange plan.
I boksen med stell og kosing føler jeg virkelig nærhet til et annet levende vesen. Go'praten sitter uvant løst og vi følger hele tiden med på hverandre. Jeg lar hånda gli over ryggen og kjenner varmen fra den sterke, rolige kroppen. Kikker på ørene og hører på lydene om den liker det jeg gjør. Hesten dytter mulen mot jakkelomma mi og sjekker prøvende etter godbiter. Slik en betingelsesløs vennlighet og klokskap som rører meg til lykksalighet.

Stallen blir for eg en trygg havn hvor jeg samler krefter. Jeg kommer i en tilstand av indre fred og fokus. Den samme bekymringsfrie roen som skjer når jeg bruker tredemølle eller svømmer, men uten tankeflukt og dagdrømmer. Den samme konsentrasjonen som ved intenst arbei, men med evnen til å kjenne kroppen og dens signaler. Jeg føler meg hel, og at jeg har kontroll på både kropp og sinn samtidig. Jeg er fri!

Godt nytt år, tankespinneriet

2010-01-25T13:54:00.003+01:00

Akk ja, som man kan se er det en liten evighet siden jeg skrev noe her inne. Noen
blir kanskje litt forvirra over at et innlegg fra i høst først dukker opp nå osv. Men nå er jeg tilbake og skal prøve å vekke liv i gammel skrive-iver :-)

Det har skjedd mye i høst, det er vel grunen til at bloggen har liggi litt død.
Jobben på Kimsenteret har vel vært den største forandringa. Det har vært spennende, men veldig uvant og ikke fritt for utfordringer. Kan vel si at gapet mellom skole og jobb var noe større enn venta.
Begynt i kor har jeg også. Konge å begynne å synge igjen, men samtidig litt nrevepirrende, plutselig å befinne seg i en sammensveisa gjeng gjeng av veldig sosiale folk som er en god del eldre enn meg. Men sangen har veid opp for det. Gøy å være med på konserter og føle samholdet i å opptre :-))
Og som ikke det var nok har jeg vært på et par hypersosiale helgturer: 5-årstreff på Pedermorset (ja, i år ble det!:-D) og fjelltur med NBfU (som jeg har vært borte fra hvertfall i 5 år). Superfestlig begge deler! Ville ikke vært de turene for uten, selvom jeg ble passe utslitt av all den utaggerende turing :P

Nå på nyåret er det har jeg tatt det litt roligere. For tross alt det superdupre som skjer kan det av og til bli litt mye. Da gjelder det bare å stopp opp, senke pulsen og komme i takt med seg sjøl. Før man atter en gang er klar til dyst :-)

Super, ungdomsbok med ny synsvinkel

2009-10-03T19:40:00.009+02:00

Ingenting er vel bedre enn å koble av med ei god bok på mørke høstkvelder som denne. Så har jeg gjort, og de siste dagene har jeg holdt meg i den lette, men trivelige ungdomsboksjangeren, min begynnende voksenhet (?) til tross.
Det er Super, den siste boka til Endre Lund Eriksen som har lagt beslag på tida mi. Ikke bare fordi min kjære virvelvind fra nord har vært en flittig bidragsyter, men også fordi den har vakt min nysgjerrighet av en spesiell grunn. Hvilken grunn, da? At hovedpersonen er blind.

Nærmest av prinsipp, har jeg som oftest inntatt en avventende skepsis til bøker og filmer med synshemma i fokus. Til og med å skrive fortellinger fra mitt eget perspektiv har lenge budt meg imot. Dette må jeg vel innrømme, har bakgrunn i visse fordommer : Enten så har jeg tenkt, at "blindebøker" er veldig triste og handler om det tapet det er å miste synet, som i "Men du kan ikke flykte" av Edith Ranum. Utrolig sterk og gripende, men det er liksom ikke ei feelgood-bok. Eller så er det sånne bøker du typisk finner på skolebiblioteket eller blir påprakka av velmenende slekt og venner som barn, om den lille flinke, blinde jenta som kan så mye og er "akkurat som alle andre" bare at hun ikke ser (grr, bare tanken får meg til å grøsse). Og i begge kategoriene er det nærmest obligatorisk med en slags moral, om hvordan blinde mestrer livet har/får det bra, tross alt. Sånn tenkte jeg, i mitt stille sinn.
Var det i det hele tat mulig å lese ei bok med blind hovedperson, kun som god, lett underholdning? Vel, på tide å sjekke ut Super. Det skulle vise seg at den var LANGT unna mine gamle forestillinger.

Boka handler om Julie som den sommern hun er 15, bestemmer seg for "gjøre det slutt" med sitt gamle jeg. Hun som sitter inne med foreldrene på fredagskvelden mens klassekameratene er på fest, som føler seg sjenert, stygg og på alle måter ukul. Denne sommeren bestemmer hun seg for å gjøre noe med det. Foreldrene tror hun er vel plassert på sommerleir mens de er i Syden. Men hun har lurt de alle, og nå er hun alene hjemme. Den "nye" Julie har mye hun har lyst til å prøve: Drikke seg full, ta tatovering, kjøre bil og bli kjent med noen nye er bare noe av det. Og kjent med nye, det blir hun nesten med en gang, når hun støter på Jomar som holder til i naboleiligheten. Sammen finner de på mye sprøtt. Men er egentlig Jomar den han gir seg ut for?
Dette er ikke ei bok om stakkars, blinde Julie, men først og fremst en spennende ungdomsbok om to mennesker som møtes og utforsker livet sammen. Det handler om opprør mot foreldre, mot omverddenens holdninger og ikke minst, om å våge. Julie er en skikkelig tøffing med bein i nesa som våger å kaste av seg den gamle kappa av usikkerhet og blindhet og bane seg ut i verden med den hvite stokken truende foran seg. "I'm the queen of the world, I bump into things", er sitatet som legger an tonen fra begynnelsen.

At hovedpersonen er blind gjør lite for selve plottet i seg selv. Det er da ganske sikkert flere bøker, uten at jeg kommer på noen konkret akkurat nå, om unge som lurer seg vekk fra foreldrene for å prøve seg ut på livet alene. Men samtidig er det fraværende synet en viktig del, siden hun opplever ting fra et veldig annerledes perspektiv enn A4-ungdomshelten. Her har forfatteren, med god hjelp fra synshemmede ungdommer, gjort en god del fiffige grep for å gjøre det hele både interessant og avskrekkende.

Og vi starter med førsteinntrykket. Det som avgjør om den fanger vår interesse, første gang vi plukker opp ei ny bok, nemlig baksideteksten. Av omtalen på forfatterens egne nettsider, som er den samme jeg har sett andre steder også, går det ikke med ett ord fram at hovedpersonen er blind. Bare at det handler om Julie på 15. (Tenk, så fordomssfull var jeg, at da jeg leste nevnte omtale, var jeg et øyeblikk overbevist om at det var snakk om en annen bok...) Det samme gjelder første kapittel. Ganske fort vil nok hvem som helst merke, at det er noe spesielt med Julie. Hun er ikke som alle andre. Men det hele kommer bare frem gjennom hint og antydninger, og ordet BLIND, dukker opp som det aller siste ordet i første kapittel. Et grep jeg personlig hadde stor sans for.
Dette at boka ved første inntrykk fremstår "kun" som en fortelling om ei opprørsk jente som er sugen på livet, for så å springe den "lille" annerledesheten på oss på denne måten, tror jeg kan falle i smak hos mange unge lesere. Her handler det ikke om å moralisere om at "se så lik hun er alle oss andre", som ofte virker mot sin hensikt, spør du meg. Ingen forsøk på å skjule eller glatte over, når vi først har fått vite fakta. Heller tvert om. Vi får være med inn i hennes liv, og der er det at hun "tilfeldigvis" også er blind, faktisk en ganske stor greie, naturlig nok.
Her gjørr forfatteren enda noen grep jeg liker godt. I starten får vi ganske detaljerte beskrivelser om hvordan hun bruker stokken, hørselen osv til å orientere seg. Hun er stadig bevisst på at hun skiller seg ut, men ikke ønsker å være så avhengig av hjelp. Men etterhvert som handlingen spinneer videre og spenningen øker, hører vi mindre og mindre til disse "blindegreiene". Da blir fokuset mer på Julie og de anre karakterene, og etterhvert som hun blir tryggere på seg selv betyr blindheten mindre, også.
Til slutt (jada, nå skal jeg snart runde av:P) må jeg nevne noe som er veldig befriende: Julie er ikke perfekt. Hun er frekk og freidig, på grensen til litt bitchy kan en si. Og i alle fall ikke betingelsesløst takknemlig mot all veldedigheten. Herlig!

Jeg håper dette er en bok som faller i smak hos mange unge lesere, men også de som er litt eldre (min alder og oppover). For dette er en slik livskraftig, glad bok, full av varme og galgenhumor. Og kanskje går det an å håpe at folk blir litt mindre engstelig for oss som går og vifter med hvite pinner. Vi er like sprø, frekke, sinte og glade som alle andre :-)

Mestring

2009-08-30T22:25:00.007+02:00

Vi var på tur til Svartkamhytta idag. Selve turen var ikke så skrekkelig lang, oppunder to kilometer hver vei, og det er jo ingenting. Men Ulendt, det var det. Det gikk opp og det gikk ned, det var steiner, røtter og plankestier. Ikke blindevennlig, kanskje - iallfall ikke for mannen i gata, eller skal vi si på skauen. Tror mamma var hakket mer nervøs enn meg. Hvordan ville jeg takle sånt terreng? Det var mange år siden sist. Dels hadde hun jo rett, for det var krevende. Å si noe anna ville vært å skrøne. Men, det var GØY!
Dette kom som iallfall en liten overraskkelse på undertegnede. At jeg skulle klare det, det visste jeg. Og at jeg egentlig liker å gå i skauen vet jeg også - nesten iallfall. Men at jeg skulle sette slik pris på, bare det enkle faktum at jeg fikk det til, ja, til og med kose meg med det, det var merkelig og nesten litt fremmed. Jeg tenkte plutselig "Dette er digg! Det går sakte og jeg kløner, men det er det som gjør det så bra".

Da slo det meg: Dette her, det er MESTRING! Dette ordet som er så in i all slags behandling og trening. Dette JA-ordet som har gitt meg slik en NEI-følelse at det vrenger seg i meg. Fordi jeg ikke har opplev det når jeg "burde".
Mestring, det skal være noe fint, det. Det er for eksempel når du har fått til noe som du kanskje er redd for eller har prøvd noe du aldri har gjort før. Mestring, det får du av å presse grenser. Og altfor mange tolker det etter min mening dit hen at det handler mer om press enn om grenser. Men er det alltid sånn at mestringsfølelsen øker i takt med utfordringene? Jeg er ikke så sikker. La oss gå tilbake og se hva minnene mine har å si om dette.

Først til dagens aktivitet, å gå tur. Jeg var i mange år en dreven skogsvandrer, til synshemma å være, iallfall. Jeg gikk mange, lange turer i Estenstadmarka som er noe av det mer kuperte her i byen, og vi dro på fjellturer. På skolen var de imponert over ferdighetene mine i ulendt terreng. Og jeg.. Joda, jeg hang nå med, på slep etter særdeles raske turgåere, dels som marionette, dels som slips. Kroppen lærte seg teknikken å ta terrenget som det kom, ha refleksene og balansen sånn rimlig i orden. Men sant å si opplevde jeg ikke så veldig mye av det, annet enn at jeg ble sliten. Når noen prøvde å vise meg utsikten eller fortelle meg hvor imponert de var, var alt jeg orket å nikke, smile og tenke på at det var to timer til vi var hjemme igjen. Leksa om at det som telte var hvor langt jeg gikk og hvor fort, hadde jeg så under huden at jeg ikke visste hva det ville si å glede seg over naturen og opplevelsene den kunne gi. Turene ble til nederlag, så til ork og senere til noe jeg skydde som pesten.

Ridning, der har jeg også vært borti "mestring". Det var på den gården hvor jeg var på helgebesøk en gang i måneden at jeg virkelig fikk sansen for ridning. Det var ridning på bane og turer i terrenget på rolige, snille hester. Alt lå til rette for en knakende mestringsopplevelse. Og det var mye som var veldig bra - det er jo en grunn til at jeg har fortsatt å ri. Men ærlig talt, jeg forsto ikke alltid helt hva jeg gjorde. Når vi fikk beskjed om å ha hælene sånn og tøylene sånn, så kan jeg ikke ha vært alldeles håpløs, for jeg klarte nå å ri, men alltid var det ett eller anna som ikke føltes helt riktig. Særlig når vi skulle opp i fart, noe jeg etterhvert ikke kunne fordra. For der hang jeg bare ikke med. Slang som en mjølsekk og styring, det hadde jeg bare fordi vi red på rekke. Hver eneste gang var jeg den som ropte STOPP fordi jeg holdt på å gli av. Og når jeg litt forvirra ga uttrykk for at "Det gikk jo på et vis", fikk jeg alltid det samme svaret: "Men du gir deg jo aldri, du får det til. Det må da gi mestringsopplevelse?" Opplevelse, jo, mestring.....?

Jeg har i den senere tid kommet til at mestringsfølelse er noe annet enn å mestre. Man kan gjøre ganske avanserte ting og ikke føle noen mestring, og på samme måte føle en enorm mestring ved enkle ting.
Som på turen idag. Jeg vet veldig godt at jeg har gått i mye mer ulendt terreng enn dette. Alikevel var dagens tur, hvor jeg tok det med ro og gikk steg for steg, en mye større følelse av lykke og mestring. Hele jeg var med; jeg kunne kjenne kropp og sinn jobbe uhyre konsentrert, samtidig som jeg virkelig var i naturen. Ingen tendens til å være slipsmarionette i det hele tatt!
Og det samme gjelder for ridningen. Nå lærer jeg basics, alene på en ridebane. Og jeg er trygg på at det faktisk er jeg som styrer, siden det ikke finnes noen rekke å gjemme seg i. Jeg mestrer ikke trav enda, men nå vet jeg til forskjell fra før, at jeg ikke har styrke nok enda. Men jeg vet hva som må jobbes med og at det vil gå sakte, men sikkert framover. Det er hva jeg kaller mestring!

Så, hvis du sitter der og har fått til noe som var vanskelig, som du, eller noen andre syns du burde føle mestring for, og du alikevel ikke klarer det, vit at du ikke er den eneste. Og ikke la mangelen på mstringsfølelse bli et nederlag i seg selv.
Tenk heller over: Var du 100% klar over hvorfor det var utfordrende? Gjorde du det fordi du selv hadde bestemt deg for å gjennomføre det, til tross for at det var ubehagelig? Og til sist, men ikke minst, var du følelsesmessig tilstede, eller låste du vekk de trasige følelsene for i det hele tatt å gjennomføre? Hvis så var tilfellet, er det veldig vanskelig å lykkes i å FØLE MESTRING, på den gode måten.

God mestringsfølelse, det handler ikke om å presse seg ut over tålegrensa og gjennomføre for en hver pris.
God mestringsfølelse handler heller om å ta det lille skrittet nærmere tålegrensa, men med sjela intakt. Det handler om å bli litt sliten, litt redd og litt frustrert, men VELDIG STOLT!

Morgenstund i Halden

2009-07-17T23:52:00.002+02:00

Som vanlig er jeg den siste som krøller seg ut av dyna, og dermed også den siste til frokost. Som så mange ganger før kommer jeg tassende inn, barbeint og uflidd på håret. Oma kommer med et stille smil og ”god morgen” mens de andre to sender skjeve smil i retning mitt trøtte oppsyn. Alt er som det pleier, nesten.
Vi spiser frokost, og som vanlig er de andre nesten ferdig med å spise før jeg er ferdig med å stirre tomt ut i lufta på ale de fem påleggssortene. Oma rekker brødkurva mot meg og spør om jeg ikke skal ha noe. Det samme gjentar seg etter første rundstykket, jeg sier at jeg er litt treig i maskineriet så tidlig om morran og vi smiler litt til hverandre. Klokka er tross alt over ti. Vi drikker kaffe i ro og mak. Oma etterspør knekkebrødet som mamma nok en gang ikke har satt frem og den sedvanlige ordvekslingen inntreffer. Mamma akker seg over at ”det er jo ikke plass noe sted, for du har jo så mye rot overalt” og oma svarer med at da har hun jo kontroll over hvor ting er. Samme, gamle leksa. Jeg smiler… vemodig.
Frokosten går mot slutten – føyer seg pent inn i rekken av mange hyggelige morgenstunder. Vi begynner å pusle og rydde av bordet mens oma følger med fra sidelinja. Skulle bare mangle at det er sånn, så dårlig til beins som hun er. Når jeg har rydda fri gangbane fra kjøkkenbordet, uttaler hun at hun får vel komme seg på en viss plass… ”Men mamma, da, du var da på do for ikke lenge sida, da hjemmesykepleien var her, husker du…?” Stemmen til min mamma som ser på sin mamma, er oppgitt, med en sår underklang av fortvilelse.
Stemninga gjør et ubehagelig, kvalmende dropp nedover, som når du har glemt det siste trappetrinnet og går rett ut i tomme lufta. Jeg ser bort på de to andre, så på oma og så ned i den blomstrete voksduken. En sår klump begynner å vokse i halsen og jeg får det travelt med å rydde kopper og kar inn i oppvaskmaskina. Ingenting er som før.
Plutselig forstår jeg hvor langt i fortrengningsstadiet jeg er kommet. Dette skulle jo være en morgen som alle andre morgener. Kanskje skulle vi en tur til byen, med oma i den elektriske rullestolen, i slik en råkjøremodus at beina våre ikke holder tritt. Eller at hun og mamma skulle rydde i kjøleskapet og småkrangle om det, mens jeg skulle høre på og ikke vite hvem jeg var mest irritert på. Men slik blir det aldri igjen.
For jeg vet det jo bare så altfor godt, hvor skrøpelig min gamle oma har blitt. Sett hvordan to pleiere må hjelpe henne den halve meteren fra lenestol til rullestol og bli med inn på badet så hun får tatt kveldsstellet. Fremfor alt har jeg sett gnisten som ikke er der lenger, men som både hun og jeg håper skal våkne til live igjen, bare… Bare hva?
Toppen tre timer til, så er hun på sykehjem igjen. For hvor lenge, det vet vi ikke. De tre ukene hjemme gikk ikke så bra, de. Hvem vet, kanskje dette er den siste morgenstunden vi vil ha sammen, alle fire, her hjemme…?

Veien videre - Kim-sentere, here I come!

2009-06-19T16:34:00.002+02:00

Oi, oi, oi... Her føles det enten som om alt står stille, eller at tilværelsen løper videre så fort at jeg nesten ikke klarer å holde følge selv. Men nå har det endelig begynt å synke inn her, at jeg faktisk har fått arbeidspraksis!
Den 3. september begynner jeg å jobbe ved Kim-senteret. Her ska jeg jobbe i kontoravdelinga med skrivearbeid. Til min store fryd har de internavis som jeg skal få skrive i :-D og i tillegg skal jeg lære en del om kontorarbeid av forskjellig slag, og det er jo alltid nyttig å ha med seg. Og jeg får skrive masse, det er det viktigste!
Tenkte jeg bare måtte melde dette i bloggenat jeg er så GLAAAD siden sist post kunne tyde på en litt uttåkjøre Muldra. Men ikke nå nei :-)))
Og dett får være dett for denne gang. For ettersom lykkeønskningene strømmer inn blir huet mitt så HYPERlett at snart henger jeg og svever oppunder taket, her. Så dere hører mer fra meg seinere, når jeg har landa igjen.
WOHOOOOOOOOOOOOOOI!!! :-D

Veie videre - på terskele til framtida

2009-06-18T14:50:00.008+02:00

Det er slutt.
Jeg står på trappa og suger inn inntrykkene. Beina har ikke lyst til å bevege seg - ikke enda. For det er så altfor mange bilder, så mange minner å ta med seg.
Dette har vært min kjære, trygge videregående skole i tre år nå. Og jeg vil ikke slipe taket - ikke nå, ikke imorge, ikke... Når, egentlig? Aldri. Men det går jo ikke. Ingen kan fryse tida, selv ikke jeg. vi må alle videre en dag, og det gjelder visst meg også.
Så jeg tar det første, så de neste skrittene bort til den ventende taxien. Slenger ut "God sommer!" og "vi snakkes" mens jeg setter meg i bilen. Så glir jeg bort, vender ryggen til nåtida og glir inn i et svalt rom av avventende uvirkelighet.

Jeg sitter i taxien som ruller stille avgårde, lengre og lengre inn i uvissheten. Og jeg tenker tilbake. Tilbake på den første tida, hvor jeg dro på skolen bare fordi noen - ganske mange, faktisk - hadde sagt at jeg burde begynne på'n igjen.
Husker hvordan jeg smøg meg fram med blikket trygt begravd i ingenting, og hvordan jeg håpet at ingen skulle legge merke til meg og samtidig dra meg inn i samtalen. Sakte og uendelig forsiktig våget jeg løfte hodet og se meg om, såvidt, men gjemte meg like fort igjen, straks noen så i min retning. Og jeg husker hvordan jeg forbløffet samtlige når med fynn og klem gikk inn i rollen som Hennes Høyhet Storheksa i hørespillet vi lagde i norsken. Her kunne jeg kaste usynlihetskappen og få ut all den energi jeg gikk og samlet på til daglig. Og resultatet ble, om jeg må få si det selv, bra.
Det neste, virkelig store, det må være min første fagkarakter siden ungdomsskolen. Endelig hadde jeg noeå vise til - en hel karakter etter to år på videregående. Det var noe å være stolt over som jeg kunne dele med andre. Jeg hadde fått til noe ordentlig, liksom. Jammen underlig hvor mye et lite femtall kan bety i den store sammenhengen.
Så kom det tredje og siste året, hvor en hel ny verden plutselig åpnet seg. Jeg oppdaget plutselig hvor mye lettere dagene fortonet seg, bare jeg så lit mer opp, smilte til de rundt meg (ikke bare for meg selv) og våget å snakke litt mer. Skremmende? Ja, så absolutt, men du å du så mye jeg fikk igjen for det. Nå hadde jeg faktisk kontakt med de andre, og det var fint, ikke skummelt (vel, litt så). For første ang, noensinne siden jeg satte mine ben i et klasserom, var jeg med på å snakke bort hele skoletimer, og likte det. Den jenta som nå gikk rundt på skolen var en helt annen, mye tryggere, enn hun som hadde listet seg inn etpar år tidligere. Og faglig? Jo, forsto for alvor at jeg kunne lære og ikke minst, ville lære mer. Og selvom jeg ikke kom så langt som jeg ville, ble jeg veldig klar over at det jeg ønsket framover var å gå mer skole, selvom jeg ikke kunne fortsette her. Her jeg sto nå, hadde jeg beina trygt plantet på jorda, klar for veien videre.

Så er jeg hjemme. Som i en transe beveger jeg meg fremover. Rommet av uvirkelighet som var så godt å gjemme seg i blir stadig mindre. Snart er det altfor trangt, og veggene - de altfor tynne veggene - presser seg mot meg. Og sjokket treffer meg som en kalddusj midt i fleisen. Dette er faktisk siste dagen. Ingen taxi som kommer over helga. Ingen flere lange diskusjoner og spinnville forsøk på å snakke bort lærern. Heller ingen turer i kantina for å kjøpe slush og slenge rundt på skoleområdet. For nå er det ingen vei tilbake.
Det er slutt.

Ridum ridum

2009-06-12T13:44:00.003+02:00

For ganske så lenge sida - ja, jeg trur faktisk det må bli over et år sida - uttalte jeg så kjepphøyt at dere nok kom til å få høre mer om meg og ridning her på bloggen siden det er en av de STORE interessene mine. Men har det blitt sånn? Neidda, knappast et kvidder. Så det må vi gjøre noe med. Særlig etter en dag som denne :-D

For idag skjønner dere, idag har jeg virkelig fått bryna meg. Min kjære rideinstruktør som jeg har helt for meg selv :-) dro meg med ut på rudetur i terrenget. Det er jo en særdeles nydelig opplevelse, men du så krevende det kan være, også. Og det var det sannelig idag, for dette var terreng, med store bokstaver - iallfall for en uerfaren tungvektsrytter som "lille" meg. :P

Det fins de som har det for seg at å ri bare handler om å sitte og slække på hesteryggen. Da har de iallfall ikke prøvd å ri ute i skogen, i bratte bakker. I oppoverbakkene må du bøye deg framover og helst stå i stigbøylene i de bratteste bakkene. Det rister og det skumper, og selvom instruktøren har sagt at nå går det oppover så vups, der var det ei lita grøft, ja eller en stein hesten snubler i. Puh, du falt ikke av dnene gangen heller. Og i nedovebakkene er det bare å lene seg så langt tilbake som mulig, knipe låra sammen og ikke tenke for mye på hvor bratt det er. Samtidig skal du prøve å iallfall late som du veit hvor dere skal styre (takk alle gode makter for leietauet) og prøve å forhindre at matvraket av en fjording kaster seg mot de saftige bladene litt utafor stien :-)

Høres det mer skummelt enn gøy ut, sier du? Joda, i starten føles det mest som du henger og slenger uten helt å vite hva du gjør. Men når man er så heldig som jeg er, og har en som går ved sida av og pirker på hver en detalj og demper de verste matvraktendensene, går det etter hvert riktig så bra. Etter en tid forsvinner den verste trangen til å rope "hjeeelp!" og du legger merke til både lyder og lukter rundt deg. For ikke å snakke om at du opplever terrenget ovenfra uten den overhengende frykten for å snuble - noe som er en sjeldenhet når man er halvblind og trokker i skauen :P
Jeg må iallfall beundre tålmodigheten til instruktøren - for ikke å snakke om hesten - som må holde ut med sånne klumpedumper som meg i en time. Veel, nå overdreiv jeg en del. Jeg er sikkert ikke så ille. Man bare føler seg så sinnsykt amatør før det kommer innunder huden.

Jeg har jo ridd ute før også og alt den gang likte jeg det svært godt. Men sant og si visste jeg ikke helt hva jeg gjorde den gang. Jeg ser helt klart verdien av å ha en egen instruktør som henger ved meg hele tida og ser om jeg gjør noe feil. For det er ikke alltid ord har gitt mening. Som hvor mye du ska presse ned hælene, lene deg tilbak etc, etc. Har fått mer enn en aha-opplevelse hva sånt angå. Plutselig går alt liksom så mye lettere og jeg forstår hvorfor det var endel ting jeg aldri fiksa før, uten å skjønne hvorfor.
Følelsen av å ha knekt koden og kjenne helt inn i ryggmargen at nå forstår jeg, om ikke alt, så iallfall mye mer, er uvurderlig og kan ikke sammenliknes med noe annet. Og når denne forståelsen skjer i samarbeid med et annet levende vesen betyr det ekstra mye for meg.

Ne, nå må jeg slutte å rable og hive meg i dusjen, så jeg er er i en egnet tilstand til å være sosial. Jeg trur vel heller folk vil høre om hvor jeg har vært idag enn å lukte de på lang avstand... :P

Veien videre: fra forvirring til forventning

2009-03-20T23:31:00.006+01:00

Jeg tenker mye på fremtida om dagen. Det vet alle som har snakka med meg de siste ukene. Og i Tankespinneriet har jeg heller ikke lagt skjul på det. Hittil har det mest handlet om luftige ord og springende metaforer som har flagra til alle kanter. Men det skal det bli, om ikke en slutt på, så iallfall en pause fra, nå. For nå, nå skjer det spennende ting her, dere! Så jeg tenkte på å lage en liten seri om veien fram veien videre, fram til jeg er kommet i orden der jeg vil være, i tillegg til alt anna som måtte falle meg inn å skrive om.
Men først tenker jeg å se litt tilbake på tida som har gått. (og da kan det kanskje bli litt springende igjen :P)

Lenge har jeg visst at jeg må videre. Men først det siste året har jeg virkelig begynt å få lyst til det. Sånn langt-inn-i-hjerterota-lyst - ikke bare sånn joda-må-vel-det-lyst. Og etter at den kom, har veien vært både spennende og fascinerende, men også forferdelig skummel til tider.
Tror jeg kan oppsummere det siste halve året som følger:

Fase 1, visjoner og drømmer: Jeg begynner å få beina greit planta på jorda og har oppdaga at, jøss, jeg får faktisk til en hel del om jeg bare er trygg og modig nok, og begynner å se litt lenger enn til neste dag. Jeg har lyst til så mye. Det er så mange muligheter der ute. Skolen går så bra, det sosiale går også bedre. Så hvorfor ikke satse skikkelig? Jeg begynner å tenke: "hvorfor pokkern tenkte du ikke sånn før, din treigost?" og før jeg vet ordet av det har selvbebgreidelsen gått over i drømmer. Jeg kan fortsette på skolen, jeg kan finne meg en praksisplass, ja, kanskje tilogmed en helt VANLI jobb. Hadde ikke det vært fint? Entusiasmen strømmer på. Jeg pruster og stamper ivei mot store mål som er vårk*t ku på beite. Ingen kan stoppe meg nå. Jovel, litt ralistisk må jeg vel være. Men bare LITT, det er jo så kjedelig... Den som har begge beina på jorda står stille osv.

Fase 2, den store, åpne avgrunnen (kort sagt, hetta): Det er nytt år, og det flotte, fargerike selvtillittsflagget jeg heiste så høyt for mitt indre øye rundt jul, begynner å se temmelig frynsete ut. Det har gått tid, uten at noe har skjedd. Rundt meg søker medelever på skole til neste år,og fremdeles har ingenting skjedd. Jeg aner ike hva eller hvor jeg skal. Den våryre kua har blitt til et lite, livredd marsvin som gjemmer seg og piper stille for seg selv. Så blir det møter, spørsmål og valg. Jeg må spille rollen som modig og reflektert, mens marsvinet der inne i brystet har begynt å skjelve. Jeg vet vi skal ut å se på forskjellige plasser (tiltak, som det så fint heter), men er livredd for å velge. Hva om jeg velger feil? Hva vil alle andre si? En svimlende avgrunn åpner seg foran meg og bakken gynger like mye som 1-metern i svømmehallen med med meg oppå seg. Og jeg er TUNG, skal jeg si dere... Ingen, og aller minst jeg vil ha noen som helst interesse av at jeg skriver noen av de tunge, forvirrede tankene jeg har i denne perioden; jeg uner ingen å få sånne strekkskader på hjernen.

Fase 3: Jeg kan, jeg vil, jeg vil, jeg vil jeg vil jeg viiiiiiil..... Kaplask... Au, var det sånn det føltes å gå på trynet, ja. Kanskje jeg bør tenke litt mindre skala likevel? (frontkollisjon mellom fase 1 og 2, som et øyeblikk nesten fikk meg til å skrinlegge alt. Iallfall snu om på alle drømmene mine)

Fase 4, det er lys der fremme! (håp og forventning): Det hele løsnet for etpar uker siden da jeg var på KIM-senteret, et sånn derre tiltak, og merket hvordan jeg våkna - at noe ble tent inni meg. Kim-sentere skal beskrives mer utførlig seinere, men kan si så mye som at de bl.a. hadde en avdeling med mye skriving. Den gamle, fine skrivekløen fra tida på folkehøgskole begynte å krible som besatt. Fikk lyst til å produsere, til å utfordres og tenke nytt. Kanskje vil jeg likevel ha skriving som arbeid? Iallfall lyst til å prøve. Enda mer våkna jeg idag da jeg var på nok et tiltak, Isonor, hvor de har skole, så dønn fleksibel at selv lille meg kan fikse det. Ååååh, jeg ser så mange muligheter nå at jeg omtrent går i spinn! Det er deilig å se framover og GLEDE SEG!

Ja, jeg har faktisk ikke gleda meg sånn på år og dag til å fortsette. Ikke misforstå; jeg gruer som no anna rart til å slutte på skolen min. det blir ikke fritt for tårer da, tenker jeg. Men alikevel ser jeg fram til noe nytt, av den ene grunnen at det er noe nytt som jeg tror kan bli veldig bra.
Så alt som gjenstår nå, er å samle sammen trådene og stable et tilbud på beina. Finne ut om jeg skal satse på ett eller flere steder, hvor mange dager og hva jeg skal gjøre. Og midt oppi det hele, passe på at jeg ikke får en ny "fase 3" av pur iver. For jeg vil ikke gå på trynet en gang til, om det kan unngås. Og nå som jeg ikke er så redd lenger, tror jeg nesten det blir den vanskeligste jobben. for jeg har jo så lyst. til alt sammen...

Neste gang jeg skriver, tenkte jeg å fortelle litt om de forskjellige stedene jeg har vært og snoka. Har så enormt mye å fortelle. Men jeg putter det i et eget innlegg, for nå begynner dette her å bli mer enn langt nok.

Og til dere som måtte bli trøtte av å lese om det her, så er det bare å unngå alle innlegg merket "Veien videre". For jeg har ingen garanti for hvor mange eller hvor lange, de vil bli :P

Framtida

2009-03-02T13:28:00.003+01:00

Jeg sitter her for meg selv og tenker. Tenker så hodet føles som det er fullt av sukkerspinn. Tenker så hardt at det snart går hull i veggen foran meg, sånn som det drrrrrrrriller der inne. Det er alt det som skal skje. Hva som skal skje, om det skal skje... denne, ja hva heter det igjen...? Framtida, ja.

Framtida er et sted der fremme. Imorgen, om en måned, om ett år, ti år....
Men framtida er også på en måte nåtida. For nåtida er fortidas framtid.
Du vet hva du var før - kanskje. Du tror du vet hvem du er nå - tja, jo, på en måte. Men vet du hvor du vil imorgen, hva du tenker om en måned eller hvilke drømmer som driver deg om et år?
Drømmene, ja. Skyggelandet langt der borte - så fjernt, men likevel så nært. Drømmene, de er håpets hage, hvor små frø av tanker og ideer, uhindret kan nyte godt av gledens varmende stråler og motets forfriskende regn. Helt til de samme tankene stikker hodet opp av jorda som spirer av håp.
Men for at håpet skal kunne vokse fra spirer til vakre, sterke planter, og ikke bare svinne hen i drømmene igjen, trengs det mer enn mot og glede. Der trengs gjødsel også, som vilje, styrke og kunnskap. Og hvor skald du så begynne? Du kan ikke gjødsle alle spirene samtidig. For altfor mye næring kan kvele små, skjelvende vekster som enda ikke har blitt sterke nok til å stå alene. For mange drømmer som skal bli til virkelighet kan skape et villnisss av skrøpelige, ikke altfor vakre planter som river opp både klærne og potensialet ditt.
Og rundt om står alle de faglærte gartnerne og ser på hagen din, vurderer potensialet og snakker høyt og engasjert om sin favorittplante. Og alle kommer de og stikker en hagesprøyte i hånda di og sier at dette er det som skal til for at du kommer videre.
Mens du står der, ser på drømmehagen din, som for litt siden føltes så frisk og frodig, og med ett synes du den ser både vissen og tarvelig ut. Er det noe å satse på her i det hele tatt? Kanskje like greit å rykke opp alt med rota og starte på nytt?
For du kan ikke velge. Nei, du bare kan ikke...

Å, joda, jeg kan nok velge, det bare er så fordømt vanskelig. Og å sitte her og metaforisere seg bort i drømmehager og løse tanker hjelper ikke stort, det heller. Ikke på å ta avgjørelser, iallefall.
Kanskje er det bare sånn, at jeg må våge litt mer. Våge å si hva jeg ønsker, våge å prøve og, kanskje aller mest, våge å feile. For å feile er ikke farlig, sies det. Neivel, det er kanskje ikke farlig, men SKUMMELT, det er det!

Nytt år, nye muligheter

2008-12-31T16:43:00.002+01:00

Ja, nå er det altså nyttårsaften, igjen. Tenk, et helt år sida sist gang. Det føles som dette året bare har spurta avgårde, med sjumilsstøvler på beina. Så utrolig mye som har skjedd.

2008 har egentlig føltes som en oppvåkning etter en lang, tildels livslang dvale. Plutselig har det begynt å gå opp noen lys for meg. Wow, det er jeg som står i midten av mitt liv... oi, jeg kan faktisk halyst til noe, bare fordi jeg har lyst og ikke fordi noen andre har "lystet" for meg... og jippi, jeg er blitt nysgjerrig og vitebegjærlig igjen, på en helt ny måte jeg aldri har opplevd før.
Nå har jeg lyst til å lære å leve. Utfordre meg selv, både med å gjøre utfordrende ting selv og, faktisk, ved å si at "nei, dette blir for vanskelig, her trenger jeg hjelp" - den utfordringa er stor, den... Jeg har lyst til å våge mer - gjøre flere kreative ting, oppsøke nye folk og steder og bli fortrolig med at det faktisk er teknisk mulig for meg å stikke huet fram. Og er da ikke starten på det nye året, en glimrende anledning til å prøve seg på dette?

Jeg sier jeg skal PRØVE, for dette er enormt store og skumle mål for ei muldre som hele livet har følt seg mer komfortabel som skygge eller skuespiller, enn som Muldra. Jeg vil ikke snakke om nyttårsforsetter, heller, for det er et ord med altfor mye krav bak, når jeg tenker på hvilke forventninger jeg setter til meg selv. Da vil jeg heller snakke om hva jeg har lyst til, ønsker og hva jeg håper på, for neste år.

JEG VIL:
* Begynne i kor igjen: Hele jula - ja, lenge før det, egentlig - har jeg fått klump i halsen og enorm lyst til å bryte ut i sang, hver gang jeg har hørt en sang jeg kjenner til; særlig kor ellerjulesanger. Om jeg så begynner i et kor der gjennomsnittsaldern er 50, så pokker heller, for nåvil jeg synge!
* Ri regelmessig: Med det fantastiske rideopplegget jeg egentlig har mulighet for (som jeg vel knappast har skrevet om her?) er det jo rent skammelig at jeg bare har vært der 4 ganger på et halvår, skjerpings! Kanskje på tide å legge til side litt stolthet og innrømme at noen må hjelpe meg å planlegge de timene? Tror det, ja...

JEG ØNSKER:
* Et mer sosialt liv: Jeg vil rett og slett komme meg ut å treffe flere folk. Se om jeg ikke kan finne flere strenger å spille på enn jeg har idag. (uff, den tanken føles SKUMMEL)
* Å rydde i fortida mi: Det er en hel haug med erfaringer og opplevelser jeg har hatt som står i veien for meg, nå. All denne dustete angsten som gjør at jeg sjelden tør binde meg til noen eller noe, begynner jeg å bli grundig lei av. Jeg er rett og slett for livsglad til å ha dette henende over meg, resten av livet. :) (å grøss, den tanken kjens ENDA SKUMLERE, ut)
* Lære meg å ville og mene mer: Slutte å bare la meg drive viljeløst avgårde. Ikke bare si "vet ikke", eller snakke alle etter munnen, men ville noe sjøl. Og mene noe, om ting og folk jeg bryr meg om å mene noe om.

Og til slutt, HÅPER jeg på TRYGGHET: På meg selv, på andre, på alt, gentlig. For det er først gjennom å være trygg, man kan lære seg å bli et helt menneske.

Ganske store mål jeg setter meg, med andre ord. Men hvem har sagt at alt må bli perfekt i løpet av neste år? Ingen, og aller minst, meg. De letteste tinga, de handler mest om å våge + tildels å være litt ydmyk ovenfor angsten - gi meg selv lov til å ha noen menneskelige krykker som hjelper meg videre. Men de større måla, de må bare ta tid, masse tid... Og tid, det har jeg nok av. Men samtidig, hvorfor utsette noe man må begynne på før eller sida?
Nei, like godt å komme igang. Og det nye året er en glimrene anledning til nettopp dette. Til å velge om man skal gi opp, lene seg tilbake, eller gå på med alt en kan. Og jeg velger definitivt det siste. :-)

Så en ekstra nyttårshilsen går fra meg til den som står foran, eller midt oppi, viktige prosesser i livet sitt, og som velger å gå på og gripe utfordringene!

Men så klart, godt nytt år, til alle sammen!

Sjeledrypp

2008-12-22T20:19:00.004+01:00

Jeg må bare få advare, disse tekstene kan virke en smule depressive. Men jeg har det bedre nå, som jeg har fått skrevet det ut :-)

Akkurat nå
er det ingen som vet hvor jeg er.
Akkurat nå
gjemmer jeg meg
under tung, mørk fløyel,
en kappe av vemod.
Jeg sitter krombøyd og lytter
med øret mot en konkylie.
Vakker og ren på utsiden,
tom og sval på innsiden.
Men bak det høytidelige bruset,
kan jeg fremdeles høre lyde
av barndommens glass
som
knuses...

**********

Ut!
Jeg vil ut,
vekk fra fortiden.
Jeg vil kjenne vinden i håret,
sola i ansiktet.
Jeg vil le!
Ikke bekymringsløst.
For et bekymringsløst liv
er et tomt liv.
Men jeg vil le fordi
jeg er fri!
til å prøve,
til å velge,
til å gråte
NÅR JEG VIL!

Riktignok bærer jeg på en ryggsekk
full av fortid,
og den vil ikke lukkes.
Og dunstene fra fortidens skittentøysvask
snor seg ut og kveler meg
med sin klamme, råtne stank.

Jeg kan bære tungt i milevis,
for jeg er sterk,
og fortiden kan du ikke slenge fra deg i veikanten.
Men jeg er lei av å snuble rundt
i fortidens tåkegasser.
Jeg er lei av å gå meg vill
og ikke få puste.
Så slipp meg ut nå,
jeg har fått nok!

Julestemning

2008-12-21T21:30:00.002+01:00

Det er jul. Det har tatt lang tid før jeg virkelig har skjønt det i år. Selvom adventsstjerna kom opp og jeg har både bakt pepperkaker, spist julegrøt og drukket atskillige flasker julebrus, har det kjentes som at jula, det er noe langt der framme. Inntil idag
Julestemninga har kommet og tatt et fast grep om hjerterota mi. Det ligger en varm, vemodig, ikke så rent lite nostalgisk klump og murrer i brystet idag. jeg vet ikke helt om jeg vil smile eller gråte, gi noen en klem eller krølle meg sammen i en krok og bare være stille. For i år... det føles rart å si det, men jeg tror dette er første gangen jeg virkelig GLEDER MEG TIL JUL, på et sånt personlig plan...

For det har ikke vært noen selvfølge for meg å glede seg til jul.
Da jeg var liten var det enkeltting jeg likte, som lukta av granbar, følelsen av favorittjulepynten min mellom fingrene - særlig likte jeg den enkle trejulepynten med så glatt overflate og klare farger - og å trykke ut pepperkaker sammen med mamma. Senere ble også opptredner med koret og orkesteret slike ting jeg likte. Men alle disse tingene, jeg vet ikke helt, jeg, men det var liksom ikke slik at jeg tenkte at "dette er jul og det gleder jeg meg til". Selve jula var vet, tja, ok.
Gradvis fikk jeg et forhold til hva jul var, men dessverre, ikke på den gode måten. Jula var preget av ensomhet og utrygghet; jeg tenkte mer på når neste krangel kom enn på julegavene.
Senere handlet jula mest om kampen mot minnene og angsten, og jeg kunne ikke fordra den, heller ikke alle som gledet seg så overdrevent mye. Men dette gikk fort over i likegyldighet og gradvis en desperat jakt på å vinne jula tilbake, uten helt å vite hvordan det skulle skje. Alene, sammen med mamma (dette var før hun ble gift), bare med venner, eller skulle jeg rett og slett gi f... i hele jula?

Det hele begynte å forandre seg, takket være min nye familie. Først var det uvant, nesten litt plagsomt. Over dobbelt så mange å kjøpe julegaver til, jo... for ikke å snakke om, over dobbelt så mange gaver, åh, grøss. Husker fremdeles svimmelhetsfølelsen ved synet av så mange pakke, første gangen vi feiret på Stjørdal; kunne 3 stykk virkelig komme gjennom en sånn haug? Videre var det dette med miksing av tradisjoner, straks flere skulle feire sammen. Ikke at jeg og mamma hadde så mange tradisjoner å snake om, men det var nesten så mangelen på tradisjoner var blitt en tradisjon, for meg, om det gir noen mening. Minnet om den første 1.juledags-frokosten vi hadde sammen, hvor jeg kom opp i pysj og husets herre hadde dress... vel, la oss si jeg enda nesten kan kjenne varmen i kinnene.
Vi ble nå etterhvert kjent, og ikke minst tryggere på hverandre. Selvom min opplevelse av jula var noe hanglete, følte jeg at det var greit - jeg ble likevel akseptert. Og nå dette siste året, eller, jeg burde vel si halvåret, har jeg virkelig begynt å føle meg som en del av familien, som jeg har gitt uttrykk for før. Og dette har bare blitt sterkere og sterkere. Den nye familien har gått fra å være "familien til han mamma er gift med", til å bli bare "familie". Det føles så utrolig digg! Og så mye mer praktisk, da gitt, når jeg skal snakke om hvor jeg skal i jula :P Og dette har nok en stor del av æren for godfølelsen jula gir meg i år.

Og ja, nå skal jeg endelig si litt om hva som har skjedd idag, ikke bare skvalpe rundt i fortida.
Det første som satte igang julefølelsen da jeg kom hit, var lukta av oksetunga som sto og kokte på kjøkkenet. Nå aner jeg at enkelte nok sitter og grøsser innvendig, bare ved å lese ordet oksetung, men for meg er den et must for at det skal bli skikkelig jul - en av de få tradisjonene jeg og mamma har dratt med oss ...

(og nå kommer et tvingende nødvendig sidesprang. Mens jeg sitter her og skriver om tradisjoner, startet, for sikkerhets skyld, noen en igang en spilledåse som spiller Glade Jul, og det er såvisst ikke en del av vår tradisjon. Søtt og festlig første omgang, men nå, etter X ganger, begynner den seriøst å gå meg litt på nervene. Sånn, da har jeg skrevet det ned, så får vi håpe det hjelper. Og nå går det saaaktereeee og saaaaaaaktereeeeee.... og der stoppa den - klarte ikke å stoppe på slutten av verset engang, stakkars liten :P)

... Mindre julestemning ble det ikke akkurat, av å se juletreet på stua, helt bart, ventende på lys og juletrepynt. Og pynting det ble det også, etter en bedre tungemiddag. Jeg elsker å pynte juletreet! Riktignok var det mørkt og litt uegna for mine øyne, men uansett, det er noe av sjarmen å famle seg fram mellom greiner jeg ikke helt ser. Jeg savna nok noe av den gamle, kjente julepynten; å ha den mellom hendene er setter meg alltid tilbake til gode, gamledager. (en del av den er nå hos meg, da, så har bare meg selv å takke) Finner det vanskeligere å finne plass til ting jeg ikke kjenner, merker jeg, for har liksom ikke noe forhold til det. Men den ene trepynten fra New Zealand, jeg fant, den var fin den! :D
Etterpå satt vi og så på julekonsert på tv med Sissel Kyrkjebø og The Mormon Tabernacle Choir. Og du verden, da skal jeg hilse og si at julestemninga kom! For ingenting gir meg så klump i halsen, som høytidlig kormjulemusikk, gammel kirkekorsanger som jeg er. Jeg klarte ikke holde tårene tilbake da, nei. Men de tårene var gode, også.
Etter det, var bare jula et faktum, og et fint fakum også.

Og fortsetter jeg å ha like god stemning resten høytida, kommer dette til å bli den beste jula, ever!

Og jeg går og jeg går

2008-12-05T18:24:00.003+01:00

Jeg fikk årets tidligste julegave på mandag. Fra hjelpemiddelsentralen, så en helt ekte julegave var det riktignok ikke, men jeg liker nå å kalle den det likevel. :-) Gave eller ikke, dette er den desidert største pakken jeg noen gang har mottatt. Det var med nød og neppe den kom ut av heisen. Men nå er den endelig her: min splitter nye tredemølle! :D

Og det har jammen tatt tid, også, fra den første spede tanken, til at den faktisk står her. For vi begynte nemlig å tenke på dette flotte tilskuddet til min fysiske såvel som psykiske helse, alt ifjor høst, faktisk... Men over et halvt år tok det før vi endelig hadde sumla oss til å søke, og enda noen måneder før den faktisk var på vei hit. Da hadde den for sikkerhets skyld vært en tur innom Molde på veien. Så den er i alle fall vant med lit medfart. :P

Og det må den bare fortsette å tåle, for nå, kjære lesere, har Muldra fått gådilla!
Vel, det har jeg egentlig hatt i mange, mange år; jeg simpelthen elsker å gå lange turer - gi tankene fri flyt mens kroppen gjør jobben. Men så har vi denne vinteren, da, som stikker en smule kjepper i hjula, eller kanskje vi skal kalle det såpe under beina, på meg. Isholka er min verste fiende, og jeg får ikke gått skikkelig heller, ettersom jeg må gå som ei springfjær med gikt for å holde meg på beina. Og i tillegg kommer verdens største surrehue ofte til kort når det handler om å komme seg ut av huset. Men det er det slutt på nå!
For det fine med å ha den stående hjemme, er at du ikke trenger tenke like hardt på at dette er trening, hver gang du bruker den, til forskjell fra i gymmen eller på treningssenter, der iallfall jeg blir veldig oppsatt på at jeg må trene så hardt jeg kan, hver eneste gang.

For hjemme, har jeg funnet ut, kan den ha opptil flere bruksområder.
For det første, har du selvfølglig god, hard trening, gjerne intervall, etter alle kunstens regler. Da er det snakk om å gå seg ordentlig svett og ikke være tesnakkanes under hele treningsøkta, fordi man er så fokusert og anpusten at kroppen er det eneste man tenker på. Dette er jo knall trening som kan gjøres både gående og løpende, avhengig av kondis og dagsform. Men du går ikke rett fra tredemølla og skviser deg ned i den fullpakka fellessofaen, uten først å ha tatt deg en dusj, for da tror jeg du blir mektig upopulær (jeg ville iallefall ikke likt å ha meg ved sida av meg da :P
Så har du tredemølla som stress/angstdemper. Allerede dagen etter at den ble montert, tok jeg meg selv i å tenke at "nå gleder jeg meg til å komme hjem så jeg kan få gått på tredemølla", i løpet av en slitsom skoledag. For, for meg, er det ingen ting som hjelper så godt på indre uro og overveldende tanker, som en lang, rask gåtur. Dette er også god trening, for tempoet er ofte høyt. Men ikke nødvendigvis, for det viktigste er at jeg går lett og ledig, men med nok giv til å drive ut spenningene av kroppen. Noen ganger er bare - følelsen av å la seg drive framover - bevegelsen det vktigste, for det løser veldig opp i et stressa topplokk.
Og så har vi faktisk sosial gåing, sånn som egentlig hører sammen med turer i frisk luft. Men, så har vi meg da, som er så konsentrert når jeg går. Og da blir jeg lite snakkesalig. Men på tredemølla, det er noe annet, da kan jeg plutselig skravle som en foss. Faktisk, skravler jeg mer på tredemølla enn i sofaen :P (kan det ha noe med at gåinga får meg til å slappe av, tro?) Dessuten har den jo nyhetens interesse akkurat nå og den tiltrekker seg følglig mye oppmerksomhet. LITT irriterende når jeg hardtrener og pruster som en blåsebelg, at det står tre stk rundt meg og spør om dette og hint, men det er jo koselig også :-)

Fortsetter jeg å være like hekta på å gå, resten av vintern, skal jeg nok komme i finfin form til vren setter inn. Og da blir nok ikke landeveiene særlig trygge lenger, for da skal jeg ut å gå LANGT! :-d

Iallefall anbefaler jeg på det sterkeste å ha treningsapparat hjemme; det gjør noe med deg :)

Og tilslutt, en advarsel til alle tredemøllebrukere: Om en venn/nabo e.l. står ved sida av deg mens du går på mølla, og denne personen har en suspekt form for humor, hold øye med kontrollpanelet; særlig om det der fins en snarveisknapp til høyeste hastighet. En av mine gode (?) naboer fant og sendte meg nemlig opp i 18km/t, ved min aller første utprøving. La oss si det sånn, at likheten med en Langbein-tegnefilm kunne blitt slående... :P Men heldigvis hadde en ørliten del av hjernen min allerede hatt fantasier om et slikt senario, så eg var i full beredskap.

Brak-konsert med Lassie n the Lads

2008-11-23T00:48:00.002+01:00

Egentlig skulle jeg finne på en mer kreativ tittel for å beskrive tilstanden min etter dagens opplevels, men... seriøst, jeg gir opp, for jeg er altfor, altfor gira! For, hvilken kveld!!
Jeg er fremdeles ør, fortumla, glad og enormt hyperaktiv etter kveldens konset med Lassie n the Lads, for makan til opplevelse...

For dere som ikke vet hva dette er: Lassie n the Lads er ei gruppe fra Stjørdal som spiller folkrock, inspirert av irsk og skotsk folkemusikk. Jeg skriver inspirert av, for de har skrevet de fleste sangene selv. De blei første gang kjent gjennom programmet Kjempesjansen på nrk. Her kommer en liten youtube-smakebit på hvordan de høres ut :)

Sted: Lille sal, Olavshallen, Trondheim (et sted jeg stort sett forbinder med klassisk musikk og mere kultiverte arrangemener)
Tid: Lørdag 22.nov kl 22 (i seg selv en milepel i min konserterfaring - aldri før har jeg vært på en konsert som starter SÅ seint)
Bakoersveisfaktor: HØY! (du kunne formelig kjenne lydtrykke vibrere i brøstkassa og musikken dreiv så øra flagra)
Engasjement & lykkefølels: ENDA HØYERE! (umulig ikke å synge og klappe - hvis du prøvde, fikk du snart spasmer i foten eller fingrene, for kroppem må jo bare følge musikken)

Dette her hadde jeg gått og venta en evighet nå. Helt fra jeg først hørte plata, tenkte jeg at "dette her vil jeg oppleve live!" og fulgte jevnlig med på hjemmesida deres. Kom de ikke snart til Trondheim? Som noe anna enn oppvarmingsband for DDE, vel og merke, som jeg ikke har så mye til overs for. Tilslutt ble jeg lønnet for min tålmodighet, og jubelen var stor da jeg fant ut at de hadde konsert i Olavshallen ei uke etter bursdan min. Og heldigivs er det ikke bare jeg i familien som digger denna musikken, så det tok ikke lang tid før jeg faktisk ble invitert med :-) (man skal være heldig noen ganger) Og ikveld var altså kvelden jeg har gått og venta på.

Ryktet sa at dette kom til å bli konsert med trøkk i (som gjorde meg bittelitt nervøs, for jeg har hatt en tendens til å være molto pysete i børjan av konserter med et visst lydnivå) og trøkk, det skal jeg hilse og si at det blei. Men det gjorde meg ikke det spøtt. Fra det øyeblikket musikken starta var jeg revet med. Dette er til dels ganske livlig, irsk/skotsk-inspirert musikk med masse herlig rytme og sving. Så om jeg hadde prøvd å la være å digge, hadde det bætteremeg ikke gått, for musikken bare sugde seg inn i kroppen og tok over foten og tildels også hendene. For ikke å snakke om at jeg endelig turde synge med under en konsert. En fordel med så høyt lydnivå er jo at ingen hører hvor jævlig det blir :P Men nok om det.
Det gikk mye i sanger fra plata deres, "Storyteller"; jeg savna bare en sang derfra - de skulle spilt "homeland", osm er en av mine storfavoritter. Men de hadde også med en del nytt (og gammelt) reportoar. Julemusikk blant anna - for første gang har jeg julestemning i november, takket være framføringen av "Fairytale of New Yourk" som var svært så fin :) Det var også plas til etpar slagere fra 80åra. Men det som for meg virkelig tok den store, delikate fruktkaka, var når de klinka til med gamle, irke og skotske folketoner. Eller var de sjølkomponerte, bare inspirert av gamle sanger? Det vet jeg faktisk ikke. Ja, for de komponerer faktisk storparten av musikken sin sjøl, flinke folka. Men iallefall, når de slo til med de gammelinspirerte låtene sine, særlig når felespillersken dro til på noen av instrumental-låtene, da tok det seriøst av! Og hadde jeg kunnet danse irskinspirert dans, måtte noen ha holdt meg fast for at jeg sku sitti stille :P På den andre sida hadde de noen helt rolige, skikkelig fine sanger som gir meg tårer i øynene og klump i halsen. Foruten felespillet, som dere allerede bør ha forstått at jeg digga, utmerka trommisen seg med noen av rytmene sine når han brukte en sånn liten, tamburinaktig tromme (jeg fikk den bare beskrivi, altså). Og vokalisten hadde skikkelig publikumsteke.

Som dere bør ha skjønt nå, jeg digga villt og hemningsløst. I en fase midt i konserten fikk jeg skikkelig, tja, hva skal man kalle det, stresshodepine. Ikke fordi jeg var stressa, nei, jeg var så gira at jeg reint glemte å puste :P Men det ødela ingenting av helhetsintrykket. Jeg lot bare musikken ta tak i meg og rive meg med. Ja, så revet med ble jeg faktisk, på slutten, at jeg var den første som reiste meg ved bordet våres, etter å ha sett på hu dama som sto og vifta med henda og oppfordra folk t å reise seg. Altså, halloo, det er meg vi snakker om her - jeg som reiser meg etter, eller helst akkurat samtidig som alle de andre for å unngå å bli sett. Nå sto jeg der og så at de fleste rundt meg fremdeles satt, mens jeg sto og klappa og digga og følte meg tøff! (bare bittelitt flau:P)
Vel hjemme igjen følte jeg meg som ei hyperakiv adrenalinbombe som måtte ta opptilflere spensthopp (nei, jeg kødder ikke) for å få den verste kriblinga ut av kroppen. For ikke å snakke om blogging, da. og det hjalp på loppene. Så natta blir nok ikke fullt så lang som jeg frkta ei stund, hihi.

Jeg må bare avslutte med å få anbefale Lassie n the Lads til alle som liker litt folkrock med masse varme og feelgood. Opplev dem live, hvis du ar anledning til det, og hvis ikke, få tak i plata (ikke på limewire, please - disse folka fortjener spenna sine) for dette er musikk du blir glad av!

Jeg er bitt av Tromsøbasillen!

2008-11-06T00:14:00.002+01:00

...og det erjammen ingen spøk :P

Jeg snakka med Kristinsoppen min idag - for første gang på altfor, altfor lenge... Skype er den mestgeniale ting i denne verden, spør dere meg.
Man må ha trodd det var full fest hjemme hos meg for lattern satt løst og, som min kveldsvisitor her påDevle sa, hørtes det ut som jeg hadde besøk. Jeg gidderjo ikke plugge inn hodetelefoner - det får da være grenser:P
Så vi prata og vi prata og vi prata om alt mulig, fraperversiteter (det er jo obligatorisk når vi snakker, grawr) til Barcelona (jeg også vil dit) til, ikke minst, å treffes; rettere sagt, at eg må ta meg etur til Tromsø! :D Forholda er jo prima for en tur i år, for meg, som har fridag mandag og fredag. Dakan det jo bli langhelg jo! På nyåret, om alt går som vi ønsker.
Så langt gikk det faktisk, at jeg har begynt å se etter billetter. Og det er det eneste forholdet som ikke er prima. For, skjerpings Norwegian; EN eneste direkteavgang fra Tromsø til Trodheim om dagen - jeg bare lurer... det er for dårlig! Så heimatt satser vi på en litt dyrere billett. For jeg betaler gladelig et par ekstra hundringser for en dag ekstra! Alt årner seg nok, skal vi se :-)

Så nå er jeg en blanding av salig goddemt og hyperaktiv. Noen, jeg nevner ikke navn, har prestert å kvikke meg opp til et nivå jeg ikke har vært på, på ukesvis. Og jeg NYTER det!

Matmor og sykepleier

2008-10-28T21:12:00.000+01:00

Det gjør vondt i sjela når ungen din er sjuk, selv når ungen er et marsvin.

Lille Chocobolla har vært skikkelig pjusk i helga. Det starta på lørdag da hu ikke rørte seg når jeg kom og dulla med foringa - det gikk av en liten alarm i huet mitt, da. Istedenfor de vanlige, ekstatiske hylene, kom de ynkeligste pipene jeg har hørt, som bare sa "jeg har vondt" Hun lå helt stille i en krok mens den lille kroppen rykka i ett sett. En skikkelig bul på ene sida av magen, pelsen ar matt og hun virka slapp.
Tok henne opp av buret både tre og fire ganger den morgenen. Og da var hun rolig - virka som hun slappet av når hun fikk kroppskontakt. Men straks hun kom ned i buret igjen, begynte hylinga på nytt. Den gode helgefrokosten min rørte jeg nesten ikke, så vondt fikk jeg inni meg av å høre på tuppa mi.
Ringte veterinærlegevakta, men der var det en skikkelig surpomp som svarte, så ble ikke akkurat roligere av det. Men fikk tips om å gi henne fordøyelsesparrafin (ja, huff, jeg syns fremdeles det høres drastisk ut, nå i etterkant) for å se om magen løsna.
så det var å dra på apoteket, få tak i middelet og så sette seg til å sprøyte det inn i munnen hennes. En liten bolle som ikke var så fornøyd da, gitt. Særlig etter at spruten bumma og hun fikk parafin i hele ansiktet, stakkar lita.
Med ro, plenty magemassasje og litt smøring innabords, samt kun høy å spise (Ronja var litt nærma da) roa tilstandene seg ganske kjapt. Men det tok flere dager før kulen forsvant helt og Choco ble sitt gamle jeg igjen.

Nå står alt bra til igjen; pelsen er fin og glatt, kulen er helt borte (bare den vanlige bollmagen nå, hihi) og hun er like ekstatisk som før. Så ingen varig skade skjedd. Nei, da virker det nesten som om det har satt større spor hos matmor. Jeg har vært temmelig satt ut de siste dagene.
I begynnelsen, selv da hun begynte å komme seg, turde jeg nesten ikke legge meg av frykt for det verste. Standard angstbekjempelsesdialog gjorde det bare verre: "Hva er det verste som kan skje?" "Hun kan dø..." Ikke mye hjelp der, nei. Så det endte med at jeg hadde buret på rommet noen dager. Flere ganger våknet jeg midt på natta med hjerteklapp, frenetisk lyttende. Var det lyden av ett eller to svin jeg hørte? Puh, det var to... Da kunne jeg sovne igjen, til lyden av puslende marsvin. Den lyden merker jeg at jeg savner til vanlig, når de står på stua. Så det ble litt velvære oppi det hele :-)

Det er utrolig hvor mye sånne små skapninger blir å bety. Det er mange som tror at slikt som marsvin og andre smådyr, ikke betyr så mye, fordi de ikke gir så mye av seg selv eller hva nå grunnen er. Men de tar skammelig feil! For de gir av seg selv hele tida, en betingelsesløs kjærlighet som vekker morsinstinktene mine, iallefall.
Nå er jo jeg en typisk dyreperson også da, ikke en menneskeperson. Jeg er glad i mennesker, bevares, frykt ikke folkens :P Men det er nå dyra som får meg til å smelte, liksom. Hvor mangge ganger har ikke jeg snubla i en fortauskant fordi jeg så, eller trodde jeg så, en søt hund? Jeg gidder ikke telle en gang, for det er mange. Kan vel trekke paraleller til de som falle ri staver når de ser en barnevogn, tror jeg. :-)

Men jeg håper virkelig at hvis jeg en dag får barn, så har jeg lært meg å holde min indre hønemor litt i tømmene - ellers vil jeg gå rundt og være konstant på tuppa, tro meg.

Sofakrokens fotballdommere

2008-10-11T22:08:00.002+02:00

Det var landskamp ikveld og vi, P-A, mamma og jeg, satt benket foran tvn så iallefall de to andre kunne få sett kampen. Det er alltid litt spennende å se kamp her i huset, for plutselig kommer DET utropet hvis favorittlaget gjør det bra. Og hvis du da ikke følger med og får med deg at det skal til å skje noe spennende, så... Den slurken med drikke du akkurat holdt på å ta, havner som regel på galt sted, for å si det sånn (fanget eller opp i nesa er mine favorittsteder). Til tross for at dette gir meg en støkk, for ikke å snakke om at det er pinlig å la edle dråper med kaffe eller brus gå til spille, på den måten, skjønner jeg hva som ligger bak og kan synes det er aldri så lite søtt. Nei, det jeg da ikke forstår er: Hvorfor blir det så fristende å leke både dommer og live-supporter fra sofakroken?

De fleste som har sett fotball med noen som er over middels interessert, har vel vært borti dette. Deresitter der stille og fredlig og ser en kamp, en kamp som kanskje ikke går så bra som man skulle ønske. Plutselig kommer det oppragt fra sidemannen "jamman så spill ballen videre, da" eller "offside" eller "STRAFFE, FOR SSØREN!" Enda bedre er det, når det kommer slikt som "Jammen, så bruk hue da mann", eller noe liknende, som de skulle stå på sidelina og skjelle dem ut.
Her i huset er det ikke så mange kraftuttrykk, ikke så mange usaklige karakteristikker heller. Men av og til er det tydeligvis litt for engasjerende til at man klarer la være å leke sofadommer. Morfaren min var mye verre. Han pleide av og til rope så høyt til spillerne at jeg, lille jenta på 5-6 år, satt og var vettaskremt og lurte på hvasom gikk av den ellers så stillferdige morfaren min.
Nå er jeg ikke vettaskremt lenger. Istedet, blir jeg aldri så lite lattermild. Jeg skjønner rett og slett ikke hvordan engasjementet kan drive, ellers stille, rolige mennesker til slike fater. For hva er egentlig poenget? Ingen av kommentarene når jo fram til spillerne, uansett.

Idag, får kanskje spillere, ja, iallefall tv-redaksjonene, vite flere av disse sofasynspunktene, takket være internett, mobiltelefoner og alt annet som bidrar til å gjøre det skremmende lettvint å si sin mening, i tide og utide. Men hittil har ingen kommet opp med en løsning som gjør det mulig å høre alle spontanbemerkningene, direkte fra stuene til folk flest.
Hadde ikke det vært en fin ide, å kunne få all tilbakemelding direkte fra folket - live, usensurert, rett fra levra? Alt skal være så interaktivt, nå, sett fra medienes side. For ikke å snakke om ett av favorittuttrykkene i offentlig sektor nå om dagen, brukermedvirkning. Hadde det ikke vært fint med litt brukermedvirkning i sportssendingene? Tross alt, det er jo for å underholde publikum, det spilles fotball, og størsteparten av dem, sitter jo hjemme i sin egen stue.
Det ville sikkert være mulig å finne opp en løsning hvor lyd, ja, ja, kanskje også bilde, kunne taes opp og overføres, direkte fra tv-apparatet og inn istudio, med brukbar hastighet og kvalitet. På den måten kunne man få inn alt det folk sa. Hadde ikke det vært fint?

Eller kanskje ikke, når jeg tenker etter. For hvem skulle ta seg av all administrasjonen dette ville føre med seg? Hvem skulle sitte der og analysere og hente ut viktig, anvendelig informasjon som kunne komme alle parter til gode? Det ville sikkert påføre tv-lisensen en del prosents økning, ja. Forikke å snakke om at jeg tror datatilsynet ville protestert temmelig kraftig. Tenk bare på alle de sensitive personopplysningene de ville sitte på. Personlig hadde jeg nok ikke likt det noe særlig, om min bomba leilighet plutselig ble kringkastet på riksdekkende tv. For ikke å snakke om, hvis jeg hadde hatt en kjæreste på besøk... Noen liker jo sånn underholdning, men ikke fra sin egen stue.

Nei, jeg tror vi få la sofadommere være sofadommere, og de som vil svi av en haug med penger på mer eller mindre saklige sms-tilbakemeldinger om kampen, må bare gjøre det for meg. Så får vi som er litt mindre engasjert i fotball, bare leve med våre kjære entusiaster og smile uskyldig når de setter igang med sine merkverdigheter.

Stopp, jeg vil på igjen!

2008-10-08T18:17:00.007+02:00

Verden og jeg er ikke i takt for tida. Verden ser ut til å gå fort, fort, videre. Folk møtes og skilles, de har avtaler og mål som skal nåes. Blir de slitne så stopper de, men så går de videre igjen - alltid videre. Og jeg, jeg er strandet, i itt eget lille univers. Et univers om rommer bare meg, er bare meg.

Det er som jeg står på en perrong der tiden har stanset. Jeg ser på flimmeret av hurtigtogene som raser forbi, jeg prøver famle meg fram til en inngang så jeg kommer meg inn på livet igjen. Men før jeg, så mye som har funnet døråpnern, suser livshurtigtoget videre. Det har ikke tid til å vente på meg. Jeg prøver finne veien til et sumletog hvor det er bedre tid. Men hvert skritt tar flere minutter og hver tanke en time. Snart er jeg fortapt i ingenmannsland - tanketom og retningsvill. Her er ingen skilter jeg kan lese, ingen ledelinjer jeg kan følge. Her er bare et stort, hvitt åpenrom.
Jeg går og gjeg går gjennom bly og bomull. Jeg vet hvor jeg vil, men ikke hvordan jeg kommer meg dit. Og hvert skritt er så lite, hver anstrengelse så stor. Jeg vil legge meg ned og hvile, bare litt...? Men jeg kan ikke det. Ikke her, hvor alt er så åpent og ubeskyttet. Ikke her hvor alle vil kunne se at jeg legger meg ned, at jeg gir meg, baree litt. Nei, det kan jeg ikke. Jeg må nok finne meg et tog og komme meg inn på livet igjen, før jeg kan tillate meg å hvile.

Så, stopp, bare en liten stund, vær så snill! Gi meg mulighet til å finne tilbake og klyve ombord i livet igjen. La meg finne veien til et tog som ikke går altfor fort, så jeg ikke ramler av her igjen... Ikke tro det er viljen det står på, for den har jeg mer enn nok av. Vil så altfor mye, kan så altfor mye, drømmer altfor mye... Om å sitte på livets hurtigtog og kjenne fartsvinden ruske i håret og være fri!

Men hva hjelper vel frihetsfølelsen når du ikke har styrke til å holde på den? Hvor stor glede får du av friheten når du til stadighet kræsjlander? Jo, gleden er stor nok, den, men du glemmer fort hvor den er.
For du glipper taket i den... i det ene magiske øyeblikket, du slynges av livet og kommer så høyt at du endelig ser hvor veien vil gå. Før du ubenhørlig blir dratt ned mot jorda igjen og ramler om kull, der du har vært så mange ganger før. "Stasjon Ingensteds" i Ingenmannsland.

PMF-stevnemøte og luksusaften på byen

2008-10-05T15:43:00.003+02:00

Sist jeg skreiv, vart det en smule deppete, syns jeg. Så denne gangen lover jeg det skal bli lystigere, selvom PMF er brukt i denne tittelen også (vil jo ikke at PMF skal få dere til å tenke "ånei, ikke enda en selvmedlidende post...")

Som tidligere skrevet, skulle jeg vært på femårstreff denne helga, om alt var som man kunne ønske. Men siden det ikke ble, bestemte jeg og Laila, min næreste husbuddy og venn på PMF at vi kunne da ha et lite treff, bare oss to, om ikke anna :-) Og slik ble det.

Vi møttes i byen og sulla litt rundt mens skravla gikk. Alltid litt rart, sånn å snakke med folk jeg ikke har truffet på flere år, synes jeg - finne tilbake til den gode, gamle tonen. Men det går nå nesten alltid bedre enn forventa, og sånn var det nå også. Det er gøy å gå i byen med folk utenbys fra, for de har ofte ikke gått seg inn i de vanene vi innbyggere har lagt oss til. Sånn, kommer ikke på noe nytt sted å ta en matbeta, så shit, vi går på det samme stedet vi alltid har gjort. Mens de som bare kommer på tur, har kanskje tilfeldigvis vært på et helt anna sted og husker det godt. Da blir det jo en ny opplevelse for meg også. Så jeg fikk jo høre om både det ene og det andre, jeg ikke visste lå i sentrum. Vi fant ganske fort ut at vi ikke hadde noe spesielt å shoppe, egentlig, men at vi var sultne. Og nå kom et typisk prakteksempel på at "kjentfolk" ikke alltid veit hva som fins. Laila hadde vært på en ganske fin restaurant, sist hun var her, hvor de hadde veldig god mat. Bl.a. hadde de snegler, men det kommer vi tilbake til. Og nysgjerrig som jeg er, ble jeg såklart med dit.

Og jada, det var skikkelig fin restaurant også. Så fin, at hadde jeg visst vi skulle dit, hadde jeg kanskje tatt på meg skjørt og fingenser, men heldigvis var det ikke så fint at det var dreskode der. Men bra det var mørkt, for jeg følte meg ganske malplassert, hehe. Og klønete, ikke minst!
For, nysgjerrig som jeg var på sneglene jeg hadde hørt mye positivt om, skulle jeg jo selvfølgelig ha det. Men jeg ble litt betenkt da serveringsdamen kom og la noe på tallerkenen ved sida av meg og sa at det var snegelebestikket. Oi, snegelebestikk? Hjelp, hva hadde jeg innlatt meg på nå? Det lurte jeg enda mer på da jeg skulle spise. Snakk om å være litt ambisiøs på mine øynes vegne. For du skal klype fast sneglehuset med ei slags klype, og når den ligger stødt, er det å pirke ut innholdet med en gaffel. Du bør jo helst få ut all maten, passe på at det ligger med åpningen rette vei så du faktisk får til å pirke det ut, men det vanskeligste er alikevel å sikte den derre klypa rundt sneglehuset... for hvis du ikke treffer rikdig og glipper, kan det lett si POPP, og så ligger snegelehuset på gulvet. Og det er FLAUT! Særlig på en pen restaurant hvor det for øyeblikket er så få gjester at man ikke blir usynlig, men alikevel så mange at man tenker på at man blir sett. Heldigvis er jeg utstyrt med en stor posjon selvironi, så jeg fikk bare latterkrampe (en stille en), og heldigvis tok bordkameraten min det med stil også og lo med :) Og det var faktisk ganske godt. Ikke helt ulikt kamskjell i konsistensen og det syns jeg er digg. Og med masse, masse hvitløk, nam!
Hovedretten var lammefilet med fløtepoteter, asparges og sopp, til (bra det er middag snart, for nå ble jeg sulten av bare å skrive om det).

Jeg følte meg litt gal når jeg dro på en slik luksusrestaurant, helt på sparket. Tenk å svi av, nei, jeg vil ikke si hvor mye det kosta :P, på en middag, uten å skulle feire noe eller ha en anna god grunn... Huff, det strider jammen mot mine prinsipper, ja! Men jeg velger å kalle det våres måte å feire femårsjubileum, på, da er det greit. :-)

Så det var en hyggelig kveld på alle måter. Knallkos å treffes igjen. Masse skravlings, god mat og noen interessante erfaringer rikere. Håper ikke det er like lenge til vi møtes neste gang!

PMF - først opptur så nedtur

2008-09-29T18:59:00.003+02:00

Uff, idag er jeg deppa. Jeg som trodde jeg snart sku få se min gamle folkehøgskole og alle de kule folka der om ei uke. Men neida.

Det har seg sånn:
På fredag, da jeg var inne på Peder Morset folkehøgskole sin "page" på facebook, oppdaget jeg til min store glede at det skulle arrangeres gammelelevtreff neste helg, for oss 5årselever også, sto det. Da ble jeg lykkelig! Litt rart var det riktignok at jeg ikke hadde fått noe brev, men jeg trudde det kom av at jeg ikke hadde meldt adresseendring til skolen og at brevet var sendt feil.
Oppglødd og nysgjerrig på hvor mange som skulle dit, ga jeg meg i kast med å invitere pmf-vennene mine på facebook, og ryktet spredte seg fort. Men ingen hadde fått brev og det ble det ettertrykkelig gitt beskjed om på fansida deres, hvorpå redaktøren, (hvis det er det det kalles) lovte å undersøke over helga. Og idag kom svaret: Det er ikke noe treff for oss 5-åringer, vi må vente til 10-årstreffet..... Var visst dårlig oppmøte som var grunnen.
Menneeeeeeeeh... Vi skulle jo møtes, arrrrrrrgh!
Nå er jeg frustrert, trist og en smule... jeg vet ikke jeg. Hadde så til de grader bygd opp forventningen om å være übersosial denne helga og har så lyst til å møte folk! Litt surt at feilinfo får så mange til å glede seg unødig, selvom jeg har forståelse for at det kan oppstå misforståelser, som det har gjort her.

Vi ska kanskje møtes, et par-tre stykken i helga, likevel. Håper det går i orden, for nå er jeg i skikkelig pmf og vennemodus! :-D

Ps. Det er noe galt med meg. Tenk, det er jeg som tok til å invitere folk før helga, og nå har det vært jeg som sa jeg godt kunne tenke meg å møte flere i helga... Er jeg syk eller noe? ;P

PS2: Javel, da, ikke galt, men annerledes da... Fornøyd nå? :P Men ingen bør være uenig i at det ER en forandring på gang med meg. Iiik, skummelt, hehe.

Knall familiehelg

2008-09-28T20:42:00.002+02:00

Ja, nå sitter jeg her og blogger igjen. Jeg er visst inne i en strøm av inspirasjon. Dessuten, når man opplever så mye fint, er det så gøy å skrive om det. :-) Denne helga her har familien stått i sentrum.

På lørdan, dro jeg til Steinkjer der jeg var i 80årslaget til P-As mamma (jeg syns det er så kult med voksne som kaller foreldra sine for mamma og pappa, fortsett med det). Familien fra Lillehammer var der også, så vi var tolv i alt, deriblant en liten baby på drøyt tre måneder og søstra hennes på 4 som er en turbo av dimensjoner. Gjett om det var livat da. :-)
Ærlig talt var jeg ganske spent og aldri så lite skeptisk på åssen det skulle gå, for sånne ansamlinger av folk har pleid å gi meg aldri så lite hetta etter kort tid. Men etter å ha gitt meg selv klar beskjed om at dette nok går bedre enn du tror, var jeg fast innstilt på at dette kom til å bli fint. Og det ble det.
Vesla på 4 klarer alltid å sjarmere meg i senk, selvom jeg ikke er så himla vant med unger. Så da hun kommanderte meg til å sitte i sofan mens hun lekte frisør, ble jeg selvfølgelig med. Den strykinga og rufsinga i håret var såpass digg at da hun stoppa hadde jeg mest lyst til å si "nei ikke stopp da". Men da var det oldefar sin tur til å bli klipt (ikke på ordentlig altså) så jeg ble jaga vekk.
Middagen og selskapet forøvrig var veldig koselig. Her i familien er det en uformell tone, med en tøtsj av uanstendig og usaklig humor i alle generasjoner. Så lattern satt løst. Og man er liksom ikke uttafor fordi man ikke sier så mye, men bare sitter og smiler og kommer med små kommentarer av og til. Så da slapper jeg av og blir gradvis mer sosial også.
Og som i alle ordentlige bursdager var det mye mat å stappe i seg. Sodd til middag, is og bringebær til dessert, en alldeles nydelig fruktkake og sjokoladekake. Så det var nok bra vi lo så mye, ellers tror jeg det hadde vært for lite plass:P
Men kronen på verket for meg var nok da Lillehammer-folket dro og jeg fikk, ikke en, men tre klemmer av vesla på fire. Da ble jeg lykkelig :)
Uff nå høres det ut som jeg ikke brydde meg døyten om bursdagsbarnet, hehe, men det gjorde jeg altså. Er bare så glad for at jeg lar sånne ting skje nå. At jeg tillater meg sjøl å oppdage at unger kan være både søte og sjarmerende, ikke bare uforutsigbarre og skremmende.
Idag har vært en rolig sløvedag hos mamma. Men nå ble det også litt fokus på familie, men denne gangen familien til meg og mamma, i Nederland. De var der i sommer og det ble arrangert et helt lite slektstreff til ære for dem. Selvfølglig ble det tatt masse bilder, og det var det jeg brukte mye tid på idag, å se på bilder av slekta jeg nesten ikke ha møtt. Ingen forventer vel at jeg skal kjenne de igjen på gata, akkurat, (den som måtte tro det skal få en æresrunde med simuleringsbriller i 24 timer) men jeg tror sannelig ikke jeg kommer til å huske så mange av navna helle. Etter en stund med "der er den som er gift med den som er søstra til den" gikk det litt rundt i skolte n min. Nei, jegholder meg til å prøve huske de jeg har møtt, eller som jeg forbinder med sommerferier i Halden, den gang jeg var liten. Uansett var det gøy å se og iallefall prøve oppdatere seg litt. For tross alt, de er jo familien min.

Dette med hva familien betyr for meg har snudd seg helt de siste par åra. Da mamma fikk seg kjæreste og gifta seg inn i våres nye "famile", tenkte jeg sånn at "herregud, trenger vi flere da?" For meg var det mer enn nok med de ytterst få vi er. Det har vært faser hvor jeg har tenkt at det kanskje ikke er verdt å satse på familien, men mer på venner og bekjente. Og så har jeg sett på familien som det også. Men gradvis har jeg sett hvor fint familielivet kan være, dette samholdet og tryggheten. Da mamma gifta seg kom jeg plutselig inn i et fellesskap der det er vanlig å snakke om hva som skjer med hvem og hvem som gifter og skiller seg, som et hyggelig samtaletema. Jeg skjønte ikke vitsen i starten, men nå tror jeg jeg skjønner litt mer, uten at jeg kan si hva det er jeg skjønner.
Og så har jeg etterhvert blitt mer opptatt av min familie, den lille som er der. At det er noen å sette pris på og bry seg om, at jeg er glad i dem... Nå er det viktig for meg å komme i bryllup og bursdager, ikke for å være pliktoppfyllende, men fordi jeg vil vise at jeg tross alt bryr meg og setter stor pris på å bli invitert, inn i det fellesskapet som er familien. Jeg viser det kanskje ikke godt, men bare det at jeg er der, er for meg en måte å si at jeg bryr meg.

Med fare for å bli veldig sentimental og klisjeete, og uten å ane om noen i familien leser her, vil jeg bare si at jeg setter utrolig stor pris på dere og at jeg er glad for at dere er familien min!

Ånei, jegklarer ikke skrive mere sånt, for dette likner mistenkelig på sånn patetiskpersonligklisjepjatt som pleier gi meg latterkrampe av enn eller anna grunn... :P Men shit, det får så være.

Rare, ulogiske surrekoppen

2008-09-26T23:46:00.005+02:00

Hva er det med meg egentlig, lurer jeg ofte på... Noen dager er det bare ingen logikk i hva jeg får til og ikke...

Som idag: Jeg skal pakke til jeg skal bort i 80-årsdag imorra. Greit nok skulle en tro... Men hvem er det som står med huet inn i klesskapet, med ei hånd i hver hylle og ikke finner en ting fordi hun er så dønn forvirra og ikke klarer tenke klart for fem øre? Jo, det er meg... Blir kjempekavete og vikler meg inn i en tankekarusell som snurrer så fort at jeg snart ikke skiller den ene tanken fra den andre - blir bare som hvit støy i huet (du vet, sånn suselyd som kommer når radioen ikke finner noen stasjoner). Det resulterer i mye svette og hjerteklapp, smt flere ukvemsord før noen hjelper meg å rydde i tankekaoset mitt. Så det går bra da. Men for en sånn liten bagatell da... sukk.
Fem minutter etter at jeg er ferdig, derimot, har jeg prestert å bestille meg pizza og gjør meg klar til å gå og hente den. Da er det mørkt ute, jeg har aldri gått aleine til pizzastedet og det regner. Men det, det skal jeg liksom fikse med glans. Attpåtil tar jeg meg bryet med å gå innom butikken og kjøpe en brus, etter at jeg har henta pizzan.

Hvorfor er det sånn? Jeg, som er sterkt synshemma og nesten ikke ser når det er mørkt ute, har ingen problemer med å gå på et nesten ukjent sted og gjøre ting jeg hittil har vært for pysete til å gjøre, rett og slett for å teste meg selv, se om jeg får det til. At det vil være mindre pes og spise på selve restauranten istedenfor å hente den, det tenker jeg på fem minutter etter at jeg har bestilt. For ikke å snakke om at jeg kunne spurt noen om å være med dit så jeg unne spare litt krefter. Men neida, spørre, det får jeg ikke til. Og å ordne i egne saker gjør meg mer orienteringshemma enn på mørke høstveier. Hvor pokker er logikken?

Jaja, verden går ikke under av den grunn. Kvelden har blitt bra, jeg har både fått pakka, spist pizza og sett film (Istid2, som jeg har skullet se ei uke nå), så skal ikke klage. :-)
Men jeg kan ikke akkurat bebreide andre for ikke å forstå meg, når jeg sjøl ser så klart bristen i min egen logikk og mestringsevne.

Hjertesukk fra en forvirra sjel...

Uff, altfor mye jeg vil skrive om... men tør jeg?

2008-09-24T22:55:00.003+02:00

Lenge har jeg grublet over fenomenet blogg og hva jeg ønsker å bruke den til. Tidligere har jeg startet opptil flere blogger med forskjellig utganspunkt. En ultraprivat jeg bare ville ha selv som ingen kunne lese, en som var veldig personlig, sperret sporing i søkemotorer, men egentlig altfor personlig, en typisk venneblogg med kjære Kristin-snuppa mi og så denne da... :-) Og hva med denne?

Hele tida har jeg grublet over hvor personlig jeg skal være i bloggen. Skal jeg skrive om egene vanskeligheter i en eller annen form? Skal den være fullstendig overfladisk? Skal bloggen bare omhandle ett tema eller interesse?
Mange har sagt det til meg at "du må ikke utlevere deg selv for mye på nettet" eller "det er ikke naturlig å skrive om så personlige ting". Og på mange vis er jeg veldig enig. Å skrive navnet på alle DPSne man har vært på eller detaljreferat fra en shoppingtur som gikk i dass med navn på alle personer og følelser, det blir liksom litt for mye, synes jeg. Samtidig er jeg opptatt av at åpenhet er viktig og at kun ved å vise det fram, blir det unormale mer normalt. Ikke normalt i betydningen, normaliserende, gjøre alle "like". Nei, jeg vil det unike skal komme fram og ikke bli sett på som unormalt, rart eller skremmende. For det unike ved hver enkelt, spesielt hos de som våger å satse på sin særegenhet, er det som fascinerer meg mest ved andre mennesker.

Og nå begynner jeg endelig å bli enig med meg selv, etter mange om og men og særlig etter at jeg fant denne bloggen. Den er nok mange hakk mere åpen enn jeg noen gang vil våge å bli, men samtidig, den ga meg så helsikes mye inspirasjon! :D Og noen ideer om at man kan skrive personlig og likevel ikke fortelle alt. Det kommer helt an på måten man ordlegger seg på.
Så som man kanskje skjønner, ja, jeg har lyst til å bli mer direkte her. Ikke veldig, ikke drastisk. Dere får ikke plutselig vite alle mine dypeste hemmeligheter eller hvor ofte jeg skifter underbukse :P Men kommer heller ikke til å legge særlig skjul på at jeg føler meg annerledes skrudd sammen i toppetasjen :)
Jeg er også lei av å unnskylde meg for å være personlig, det blir det samme som å unnskylde meg for at jeg er meg, en uvane jeg prøver legge av meg (vanskelig, men ikke umulig)

Så, unna vei, her kommer jeg - i mitt eget tempo, med min egen stil. Allerede har en sleip liten tanke i bakhodet begynt å sensurere meg og fortelle at dette ikke er riktig, nemlig :P Men hvordan det sparker i vei, det får jeg oppdage mens jeg går.

Tid for videoer og sommermimring!

2008-09-22T16:29:00.000+02:00

Kristin oppfordra meg i en kommentar til å publisere litt videoer her i bloggen. Men det har jeg altså glemt (eller fortrengt?:P) helt til nå. Og siden jeg ikke har noe anna glupt å gjøre og behovet for mimring melder seg i disse høsttider, fikk jeg lyst til å vise hva som skjer når vi er overlatt t oss sjøl i en leilighet noen uker :P

Først kommer den berømte videoen hvor vi får bevist, en gang for alle, hvor kilen jeg er, hehe.

Hvis noen tilfeldigvis lurer på om jeg er flau så, ja, jeg er det :P

Dette er kanskje ikke så suspekt, men vi bada svina. Og her er en video av Choco sin kose/tørkestund :-)

Den lille gleden

2008-09-20T23:56:00.003+02:00

Den lille gleden gjør ikke så mye av seg. Den planter seg bare som en lun liten flamme i kroppen og sprer slik varme jeg ellers forbinder med å sitte tett inntil en peis eller en vedovn.

Det er gleden over de små tinga
- som å ligge våken i senga og vite det enda er en halvtime til jeg må stå opp, krølle meg sammen med dyna mi og kjenne på den friske høstlufta som siver inn gjennom vinduet,
- å kunne rydde og pusle hjemme (ja, faktisk) i mitt eget, rolige tempo og kjenne at det ikke kaver meg opp fordi det ikke gjør noe hvor mye eller lite jeg får gjort,
- sløving på sofaen uten dårlig samvittighet, gjerne med et marsvin, ei lydbok og en kaffekopp til selskap,
- kveldsturen jeg går, ikke fordi jeg vil trimme, men bare fordi det er godt å være ute og kjenne at jg lever....

Jeg samler på slike fine stunder. Hvert eneste lille glimt av ro og tilfredshet som dette, tar jeg til meg og lagrer i et lite rom, dypt inni meg som bare jeg har tilgang til. Rommet bestående av gryende håp og selvfølelse, det hemmelige lageret av positiv energi hvor jeg kan hente det lille ekstra. For like sikkert som jeg kjenner de gode dagene hvor alt bare går godt, uten bevisst tanke, vet jeg det kommer dager hvor jeg nesten ikke vet hvilken fot jeg skal sette foran den andre.
Da er det lille peisbålet av livsglede, godt å ha...

Bli voksen

2008-08-02T14:16:00.004+02:00

Idag gjorde jeg noe jeg ikke har gjort på lenge, tok en skikkelig snokerunde på facebook. Og det var en aha-opplevelse, skal jeg si dere...

"Jøss, er du gift?".... "Oi, skal du bli mamma om x måneder, det visste jeg ikke".... "du også, ja..." Hjelp hva skjer her?
Plutselig skjønner jeg at vi begynner å bli voksne, min generasjon. Når flere av de jeg kjenner som er året yngre enn meg, er gift og skal få barn, vel... jeg blir, ikke skremt, nei, for det er jo kjempeflott :-) Men jeg blir satt ut, det skal jeg innrømme.

Her sitter jeg og så og si har hele livet foran meg. Ikke en gang ferdig med vgs og har alle muligheter åpne (noen syns det høres ut som en drøm, mens jeg syns det er dritskummelt, hehe) Mens der sitter det folk på min alder som begynner å etablere seg. Tanker som, "vil jeg aldri se dere igjen på leirer e.l.?" begynner å spøke for meg. Er ungdomstida over?
For bare et par år sida, følte jeg meg eldgammel sammen med jevnaldrende. Nå begynte jeg å føle at det jevner seg ut, sakte men sikkert. Og så, bare ved å se hva folk har gjort i livet, føler jeg meg plutselig som en liten "fjortis" igjen, som vingler rundt uten særlig retningssans, hehe. Vel, vel, hvem hadde ventet det? :P

Jeg har tenkt mye på dette med alder og modenhet i mange år nå, og vender stadig tilbake til det. Er av den bestemte mening at alder ikke trenger bety noe som helst, verke når det gjelder personlig kjemi eller ansvarsfølelse. Jeg har kjent folk som var 5 år eldre enn meg, som oppførte seg som de heller var noen år yngre. Samtidig, fikk jeg en god venn jeg trodde var ca min alder men som viste seg å være dobbelt så gammel :-)

Kort sagt, at man begynner å begynner å bli etablert og få skikk på livet sitt, betyr ikke at man nødvendigvis mister ungdmmen i seg. Og to med 20 års aldersforskjell kan oppføre seg like tåpelig som to 16-åringer, eller snakke like dypt som to 50-åringer. Alt avhenger av den bagasjen vi bærer med oss. Så er det bare om å gjøre å bruke den på en fornuftig måte.

Og hva som er fornuftig? Vel, det får vi vel finne ut av selv, tror jeg :-)

Bakemester Kringlepus

2008-07-18T18:49:00.007+02:00

En dag mens Kristin var her, bestemte vi oss for å være ultrahuslige, vi, og prøve å gjør enoen suksesser, enda bedre enn sist. For å ta litt bakgrunnsinfo. Sommern 2001, da prøvde vi bake boller med en kompis, uten at det gikk så bra. Flate, svarte og rå vart de bollene. Og sommern 2005, da lagde Kristin pannekaker. men fordi vi tok i for mye væske og jeg hardnakka påsto jeg ikke hadde mel, noe jeg faktisk hadde likevel, ble over halvparten mere pannepuslespill, en panekaker. Og Kristin måtte gjøre all jobben, mens vi andre sto og lo frekt ved sida av. :P
Nå ville vi ha omkamp og bevise at vi har blitt noen år eldre og noen hakk flinkere. Så en dag hadde vi kjøkkendag til den store gullmedalje :-)

Og resultatet, det får du her, i bilder og tekst:

Først måtte vi sette an bolledeigen, noe som var en klissete opplevelse

Og likevel velger Kristin å grise seg til, kun til ære for fotografan. Men så er det godt å spise bolledeig også, da, men dog ikke så svær en klump som på bildet (håper jeg:P)

Sånn går det når vi prater oss bort i nesten en time, før vi kommer på at, oooops, vi har en deig vi må se til, hehe.
Denne bolledeigen er det all grunn til å være fornøyd med, ja :-)

Så var det bare å sette igang og elte og kna, for så å dele opp i passe store biter.

Og resultatet må jeg si ikke ser ille ut. Eller hva? ;-)

Seriøst, både synet og lukta av nystekte boller, er nok til å gi vann i munnen!

Og så må jeg få si at pannekakene ble meget gode, og de aller fleste bl også særdeles perfekte :-) Bra jobb, Kristin! Har dessverre bare ett, uskarpt bilde, men det burde vel si sitt.

Og nå var det endelig klart for et velfortjent måltid!

Må vel også nevnes at vi laga tomatsuppe, men den tok vi ikke bilde av, for akkurat det er ikke verdens største bragd. Særlig ikke når det blir mer tomatgrøt med makaroni og pølse, enn tomatsuppe. Men hva gjør vel det, så lenge det smaker godt :-)

I alle fall er vi svært stolte etter å ha lekt husmødre for en dag. Er nok håp for oss også, skal dere se.

Nei du å du som sommern går - til minne om Harde Krishna og 2 finfine uker

2008-07-16T00:52:00.003+02:00

Kjære lille Kristin var nå på besøk i hele to uker + en dag for litt sida. Og spør du hva vi gjorde...? Vel, alt og ingenting. Både veldig late og veldig aktive. Ehe, jadda, litt rart skrevet det der. Men jeg skal fortelle litt, så skjønner du hva jeg mener.

Vi troppa opp på Værnes så seint som 11 på kvelden for å ta imot bølla fra nord. Så bar det heim til ho mamma på Stjørdal der vi var til dagen etter (kjekt å kunne smiske seg til en mer bekvem løsning:P) Men så måtte vi såklart hjem til redet mitt da, for vi måte jo skåne de stakkars gamle for våre ideer, hihi.
Vi starta med å dra på Martnan (årlig marked i sentrum) hvor vi møtte ei venninne. Vi kjøpte likt smykke alle tre, et lite hjerte og delte en sukkerspinn. det var vel det hele, utenom lunsj på BiByte. Tror noen er litt misunnelig på at vi trøndere har det, midt i byen, mens tromsøfolka bare har det på et kjøpesenter lengre unne. (Nok en grunn til å velge Trondheim, Kristin! Ingen god grunn, men en grunn:P) Og så må jeg jo ikke glemme Kristins spansk-talente :) Det var en spansktaende indianer som sto i en av bodene på martnan. Han oppdaga at Kristin kunne spansk og ble fyr og flamme. Og gjett hvem som forsto det han sa og ble enda mere fyr og flamme av det...?

Litt kultur gjelder det jo også å få med seg i ferien, så vi dro til Munkholmen og så oppsetning av Romeo og Julie. Disse teateroppsetningene foregår inne i et gammelt tårn (munkholmen er en gammel festning) og det er veldig stemningsfullt, om enn trangt. De var veldig flinke, men synes kanskje de overdreiv litt mye. Litt vel mye overspilling, med stor vekt på å framheve trønderdialekt, ødela liksom litt for romantikken enkelte steder. Men det var likevel flott. Det største ankepunkte med den turen, var vel at det blåste så innmari. Salget av varm kaffe må ha vært høyt den dagen, for vi var ikke de eneste som frøys.
Seinere var vi en tur ut til Tautra hvor det har vært og er kloster. Vi var innom kapellet som var åpent for alle og da det viste deg det skulle være bønn der om ikke så lenge, fant vi ut at det ville være spennende å få med seg. Det var det også, veldig stemningsfullt og høytidelig. Og dette at alle var så stille der inne, det gjorde inntrykk. Nå skjønner jeg veldig godt de som søker til kapeller for ro og trygghet, om de nå er religiøse eller ikke. Etterpå var vi og så på ruinen av det gamle klosteret, som er helt fra middelalderen., og en ganske lan runde inne på butikkenn på "souvernir"-sjappa, som jeg egentlig ikke vil kalle det for de selger så mye ordentlig, og så på, luktet og kjente på såper og kremer produsert i klosteret, steinsmykker og mye anna vakkert. Vi var også en runde oppom Tingvollen, det stedet det var ting i Trøndelag fra gammelt av. En virkelig fin og kulturell utflukt må jeg si.

Men vi hadde også noen überlate feriedager. En dag det regna ute og vi hadde vært lenge oppe natta før, var vi så usosiale som vi kunne, mot andre enn hverandre. Ikke svarte vi da det ringte på døra både to og tre ganger og ikke kom vi oss i skikkelige klær eller åt skikkelig mat. Vi dassa farsken ta meg rundt i natttøy til halv åtte om kvelden. Da fikk Kristin såpass til pianoabstinenser at vi måtte ut og spørre personalet om et piano jeg kjente til, kunne brukes. Det verste var at det aldri blei noe av, så den anstrengelsen var bortkasta gitt.
Og da sola bestemte seg for å velsigne Trondheim, dro vi latskapen ut. Vi la oss til ute på plena med mp3spiller og solkrem, med det ene målet for øyet å få litt farge og bare kose oss. og farge, joda, det ble det nå. Men sola er som man vet, ubarmhjertig mot de slabbedasker som ikke tar den på alvor. så en del av denfargen var nærmere hummer enn sjokolade, for å si det sånn. Særlig Kristin fikk virkelig unngjelde. Stakkars, jeg tror jeg brukte en halv flaske Aloe Vera-krem på ryggen hennes før den slutta å være glovarm etter 10 sekunder... Så jeg fikk jobben som smører i flere dager etter.

Ang. latskapen, skal det sies til vårt forsvar at vi faktisk gikk til og fra byen nesten hver gang vi var ute og farta. bussen tjente ikke mange kroner på oss, nei.

At vi var til frisøren bør vel også nevnes. Vi trengte begge sårt til en klipp (når man er så desp etter hårklipp at det blir med i drømmene alt før vi har fått time, da er det virkelig på tide) Samtidig ville vi ikke ut med de 500 kronene det lett ville koste. Så vi tok sjansen og dro til en liten frisør, som jeg ikke ante det døyt om, men som var billig. Vi var vel litt skeptiske først tror jeg, for hva om det var en typisk "kjerring"-frisør som ikke kunne klippe ungdommer? Ikke at vi er så himla fisefine, men er jo greit å slippe å se ut som man er 60 på håret. Nettopp det der er faktisk ei utfordring når man nesten ikke ser, for man får ikke til å rope STOP om det ser helt feil ut. Så må man gå er da og føle seg uvell, helt til det har vokst ut igjen. Men denne gangen gikk det svært så bra.

Ingen skikkelig ferie uten bading, så en dag for vi ut til stranda for å dyppe våre legemer i saltvann. Vi skulle også treffe Aina, ei fleles venninne. men da vi kom ut dit var stranda nesten tom, og det var ikke så rart, for det blåste som ville helsike der ute. og bølgene, de så store og skumle ut. Men det skulle ikke stoppe oss nei. Så etter å ha liggi i ly for vinden og prata ei stund, drista vi oss ned til vannet. Men å komme seg utti var lettere sagt enn gjort, for med steinete bunn og heftige brenninger var det ikke lett å holde balansen, selv ikke for juksepaver som meg, som gikk i badesko. Men guri så artig det var når vi bare kom ut på dypet og lærte å flyte oppå bølgene! Seriøst, det trenger vi ikke tivoli når det er sånne bølger :)

Men jeg må få lov å si, at kronjuvelen på verket, det var vår store kjøkkendag! Den velger jeg å skrive om i et anna innlegg, for her skal det bildes :) så det blir for mye i detta innlegget.

Må nevne en ting, som Kristin endelig oppdaga, etter å ha kjent meg i 11 år, at jeg er kilen (godt gjort etter min mening) og det har jeg så til de grader fått merke :P Kanskje jeg poster en video om d seinere, hvis jeg tåler skammen, hehe.

Men da tror jeg det holder for denne gang. Må jo spare eventuelle gullkorn til senere også.

Håper dere har en like fin sommer som jeg, alle sammen! :-)

Farvel, Brundalen - tid for å gå videre

2008-07-04T15:34:00.001+02:00

Idag, den 4. juli, har jeg en leilighet mindre. Hjemmet mitt i Brundalen, hvor jeg bodde i over to år, er ugjenkallelig solgt. Salget skjedde riktignok for noen uker sida, men idag er selve overtakelsen. Det er ganske så vemodig å tenke på at jeg ikke skal tilbake dit.

En slik avgjørelse som jeg har tatt nå, kan lett føles som et stort nederlag. Før, bodde jeg i en helt egen, vanlig leilighet, en jeg attpåtil eide. Det var noe å være stolt av, noe jeg kunne briefe litt med når jeg snakket med folk. Det førte med seg en porsjon verdighet, liksom. Mens nå, nå bor jeg i en leilighet jeg leier av kommunen, fordi her kan jeg få tettere oppfølging. Og det er liksom ikke noe å slå i bordet med når jeg snakker med andre, føler jeg.

Nederlag, er vel et det er lett å ty til i en slik situasjon. Og, ja, jeg skal ikke nekte for at det har føltes som nettopp dette, lenge, og at det delvis gjør det enda. Å gå fra egen leilighet og total frihet, til et sted som tydelig viser at man trenger hjelp, kan virke som et skritt tilbake. og på en måte er det vel det også, sett utenfra. Men da må jeg minne meg selv på hvordan jeg hadde det mens jeg bodde for meg selv, sammenliknet med nå. For de forskjellene er større enn jeg noen gang ville forestilt meg før jeg flyttet.

Jeg kommer nok til å streve med tanker om skam og nederlag en stund enda. Særlig dette med hva alle andre vil synes om meg. Men ærlig talt, det bør ikke spile noen rolle hvordan jeg bor, så lenge jeg klarer å være som jeg er, med alle mine krinkler og kroker, fortsatt med hodet hevet.

Årene i Brundalen ville jeg aldri vært fouten, for de har git meg plenty erfaring jeg ellers aldri ville hatt. De gjør meg sikker på at jeg vil kunne gjøre det samme igjen en dag, med enda bedre hell l:-)

Lille Zen tålte ikke sin andre vask

2008-06-19T21:59:00.004+02:00

Det er min lille mp3-spiller vi snakker om her... Min meget hyppig brukte Zen Stone som jeg ble så utrolig avhengig av.
Nå er det altså over og ut for min hittil minste turkammerat. Sånn går det når du overlater klesvask til framandfolk og de ikke er like påpasselige som deg med å sjekke lommene etter småtterier. Det er ikke noen god unskyldning, men ett eller anna måtte jeg jo si til mitt forsvar :P
Han Zen har fått 40graders før og da trodde jeg d var ute alt den gang. Men den holdt sørenmeg, den gang. Men ikke like heldig idag.
Det blir nok ingen verdig begravelse, men rett i butikken for en ny turkammerat (så tungt tar jeg på mine "venner") For musikk på øret, det MÅ jeg ha :)

Alt sommerferie jo...

2008-06-19T14:14:00.002+02:00

Og så jeg somføler det ikke erlenge sida påskeferien, eller for den saks skyld, juleferien.... :P Gubbanoa som tida ska fly da.
Men på tirsdag da vardet altså siste skoledag. Triste greier, kjente jeg alt da jeg gikk ut av klasserommet. Heldigvis treffer jeg mange av de samma kule folka til neste år også. Men det er da alltid utskiftninger. Og den kule, kule norsklærervikaren jeg hadde, kommer jeg seriøst til å savne! Det er første gang jeg har hatt en norsklærer som har vist at hu virkelig liker å skrive, ikke bare lese. Og dermed også hadde full forståelse for skrivesperrer og alt det som hører med. Pluss at hun ga masse god respons på en tekst jeg begynte på. Som jeg ar sykt lyst til å bli ferdig med for er ganske så fornøyd med starten og har endel ideer om resten. Pokkern heller at jeg ikke tok spøken hennes på alvor og ba om mailadressa, så kunne hun fått se det ferdige resultatet. jaja, når man skal være så treig i avtrekkern, så får det bare være.

MEN det skal da skje kule ting i sommer også, om mindre enn ei uke, faktisk! Jeg får en aldri så liten Tromsø-invasjon her i Trondheim på tirsdag og i hele to uker. Da skal det bli liv i leirn :-) Kjenner jeg oss rett, blir det en sarlig blanding av total latskap, lange gåture og sykhumor + mye, mye mer. Blant anna ska vi på Munkholmen og se en oppsetning av Romeo og Julie (er på tide jeg også får et forhold til det stykket, ikke bare dramaeleven blant oss:P) Kan vel si jeg storgleder meg!
Så blir det nå Østlandstur, som jo hører med hver sommer, for å besøke både familie og venner. Det pleier alltid være koselig. Særlig å se igjen venner det er lenge sida jeg har møtt ;) Og litt ekstra spenning blir det i sommer også, siden det er familieforøkelse på gang i "reservefamilien" min på Lillehammer. Da blir det liv i leiern ja.
Og som ikke det var nok, skal jeg på hyttetur med gjengen her, på frosta, før sommern er omme.
Og vips, så er det nok skolestart igjen...

Så alt ligger egentlig til rette for en finfin sommer, spør dere meg. Bare jeg blir kvitt den elendige forkjølelsen min nå, så skal alt være klappa og klart for en kjempesommer. Sorry, bare MÅTTE syte litt nå. Men når man blir angripi av forkjølelses- og febersymptomer to ganger på under en måned, da må det være lov å syns litt synd på seg sjøl, syns jeg. :P Men ska nå ikke la det ødelegge sommern min, hehe.

Uansett ønsker jeg alle en god, lat,kreativ, spennende og alt annet man måtte ønske, sommer!

Ridning, så mye mer enn å sitte på hesteryggen

2008-04-16T11:52:00.005+02:00

Jeg er akkurat kommet hjem fra min ukentlige ridetime og idag er jeg skikkelig sliten, på den gode måten. :-)
For å ri er ikke bare god balansetrenng som jeg har visst lenge. (Og enda mer da noen forklarte meg at det var lurt å knipe til med knærne litt. Jøss, hvorfor kunne ikke jeg fått det forklart da jeg lærte å ri for mange år sida? :P) Men det er også utrolig god trening for viljestyrke og konsentrasjon.
Det fikk jeg til fulle erfare idag, da jeg red Mabel, en fjording som var så sta som bare en fjording kan være. Men veldig snill da. Mabel hadde tydeligvis som motto, lenge leve latskapen, eller noe i den duren. For det eneste hun ville var å komme så nært påstigningsrampa som mulig, kutte hjørnene og i det hele tatt gjøre antall skritt så få som mulig. Jeg skal si dere at i starten, da hun begnte å trave forbi og skubbe vekk øynene mine (les ledsager) da var jeg litt usikker, for å si det mildt. Helt til jeg etterhvert fant ut akkurat hvor "hard" og bestemt jeg måtte være og hun fant ut det ikke var vits å kødde med meg, ikke så mye iallefall. Det er en av de mest krevende ridetimene eg har hatt, tør jeg påstå.

Lærte masse om både meg sjøl og om å ri. Vel ikke så mye teknisk, men psykologien eller relasjonsbygginga mellom hest og menneske (hvis man kan kalle det for det med hester? Jepp...) Der var det massevis å lære.
Som, at kontroll er veldig viktig. Du må vite hva du vil når du skal ri, helst en stund før du skal gjøre det. For er du det minste usikker og hesten litt utspekulert eller lat, da er du plutselig ikke sjefen mer. Har dyret en tendens til å prøve seg på bestemte plasser, så vær heller litt føre var og gi klar beskjed om hva du vil på forhånd.
Hvis du, som meg, nesten ikke ser og kanskje er en smule usikker, hjelper instruksjoner som "sving litt mer sånn til venstre og så til høyre borti der", veldig lite. For hva er "litt mer og hvor er borti der? Så jeg mister den nødvendige oversikta. Det er vanskelig å styre, om det nå er en bil eller en hest når du ikke vet helt hvor du befinner deg, selv på en lukka bane.
I den forbindelse fant jeg også ut at jeg nok må gjekke meg noen hakk ned hva orientering angår :P For når jeg ikke har bakkekontakt og mer enn bare meg sjøl å styre, var jeg visst ikke så stø i orientering likevel, hehe. Iallefall ikke stø nok til å ri volter (runder, for dere som ikke kan ridespråket) midt ute på banen og fremdeles ha kontroll. dive Langs veggen er alt helt ok, men når plutselig noen vante kjennemerker forsvant, da sleit jeg. Jaja, det er greit å bli mer bevisst og kanskje ikke innbille meg jeg er fullt så superblinding (Ja, særlig at jeg tror på det, liksom)

Kommer nok til å skrive mer om hester og ridning seinere, for makan til fine mestringsoppleveleser, skal jeg lete lenge etter. Samhandlinga, kontrollen... nei, jeg sparer det til en senere gang når gofølelsen bare må ut :) Og det trenger ikke bli lengre enn ei uke til, det :)

Me talast!

Hvor blir det av mennesket oppi det hele?

2008-04-07T23:41:00.002+02:00

Har nettopp sett dokumentar på TV2 og den satte virkelig igang tankene. Den handlet om en mann og hans mor på 90 med Alzheimer. Hun ble plassert på sykehjem fordi hun ikke klarte ta vare på seg selv, på skjermet avdeling. Om det nitriste livet på institusjonen, men ikke minst, om den livsgleden mora hadde når hun opplevde noe positivt. Hun utstrålte en slik spontan glede over de små tingene i livet, samtidig som hun hadde et stort savn og følelsen av at livet ikke hadde mening. Samtidig så vi det fra sønnens perspektiv. Hvordan han reagerte på forholdene der, at de var stengt inne der nesten hele tiden. og ikke minst den dårlige samvittigheten hans de gangene han lot henne være igjen.

Jeg kjenner jeg blir helt nummen av å tenke på det. Her er det mennesker som lever i nuet, som ikke har minner, men av og til får klare øyeblikk... Folk som ønsker seg ut og rett og slett trenger kjærlighet. Noe de ikke får.
Ble skikkelig provosert av han ene som ble intervjuet der, som sa rett ut at det offentlige hadde ikke tid og resurser til å være der mer som mennesker. "Det må nesten andre ta seg av". (men det skal han ha, han var ærlig på det punktet) Jaha, hvem andre skal ta seg av det? Hva med de som ikke har noen pårørende som stikker innom? kvinnen i denne dokumentaren hadde tross alt sønnen sin der, en sønn som fikk ganske dårlig samvittighet av å la henne sitte der på julaften. Men ikke alle har noen som bryr seg, i det hele tatt.

Jeg tenker på hvordan de har det på slike institusjoner. Hvor lange dagene må bli, tomheten og meningsløsheten. Hvor det omtrent bare er daglige rutineOg så tenker jeg på hvordan jeg og mine kjære naboer har det her i bofellesskapet, hvor vi alle har behov for mer eller mindre hjelp. Tenk om eldreomsorgen kunne være mer som her, for alle. Selvom tida kan være knapp her også for de ansatte, er det tross alt mulighet for å leve livet i større grad. En kan få hjelp til å gå seg en tur, ganske ofte faktisk (selvom vi selvfølgelig gjerne skulle hatt mer, hihi). Vi er selvfølglig med ut på handletur, selvom vi trenger litt hjelp. Ja, kan til og med få hjelp til å komme oss på fritidsaktiviteter om det er behov for det. Skal ikke eldre ha lov til å ha akkurat de samme behovene som oss?! Bare fordi vi er yngre og har livet foran oss og bare fordi de er eldre og ikke har så mange år igjen, betyr ikke det at våre behov er forskjellige, vel...
Med et grøss, tenker jeg på en av naboene mine. Hadde vedkommende vært 20 år eldre, hadde denne herlige og enormt fargerike personen kanskje også blitt plassert et slikt sted. Nei, tanken gir meg dårlig smak i munnen... Gjett om det hadde blitt bråk, om alle som ikke klarte ta vare på seg selv, hadde blitt plassert under slike forhold. Men bare fordi de er eldre, så...

Dere skjønner sikkert poenget mitt nå. Det var bare sånn en vekker for meg, dette her. For jeg trodde alle liksom skulle ha rett på et meningsfyllt liv her til lands.

Hjertesukk fra en litt dessillusjonert tjenstemottaker, som kjenner på dårlig samvittighet, fordi tilbudet til yngre kan være så mye bedre... Jada, jeg vet det er bare dumt å tenke sånn :-P Nei, vi får stå på og bli politikere alle sammen eller gjøre noe anna positivt for å få de svakeste opp og fram.

Kan det ikke være ferie litt oftere?

2008-03-24T22:13:00.004+01:00

Iallefall når det er sånne tilstander på Devle som idag. Nesten ikke noen av de som bor her og tjukt av personale. So dermed for masse, masse tid sammen med oss! Og når de også har en smule ferefeeling, har jeg det som plommen i egget.
Sånn som å gå tur, det er det good tid til på dager som denne. Så det starta vi med. Ikke bare tur, men hundeluftetur også! En av de ansatte hadde med seg Raffen, eller var det Roffen, husker ikke... iallefall en utrolig nudelig-snill-tilåspiseopp-hund som likner en Berner Sennen, men som ikke er det likevel, på jobb. Som selvfølgelig trengte luft og som jeg SELVFØLGLIG ville være med ut og lufte. :) Det var kjærlighet ved første blikk, eller slikk. Jeg må sende ut noen magnetiske hundekjærlighetsstråler fra kroppen tror jeg, for knappast har je kommet inn i et rom med snill hund, så blir jeg bombardert. Har jeg noe imot det? NEI!!!
Etter kosetur i steikende sol, hadde min kjære ansatte som tydeligvis hadde veeldig god tid, lyst til å mekke fellesmiddag. Og siden jeg var den eneste som hadde lyst til "å fellese" ble det bare oss to som satt og åt kyllinggryte. Flott for meg, da slapp jeg den jobben idag og så ble vi litt bedre kjent :)
Men følte jo at jeg ikke kunne være SÅ lat hele resten av dagen, så da ideen om vafler kom opp, meldt ejeg min interesse med en gang. Så det ble vaffelmekking og etterhvert ganske sosialt, ettersom flere kom hjem og slengte seg på fellesen. Så der satt vi og prata skit, mens Ruffen-voffen (nei, han het ikke det, men det kunne han, syns jeg) med jevne mellomrom stakk snuten opp i fange mitt for litt kos.
Gi meg flere sånne dager folkens, for dette DIGGER jeg!!!

Det er vår...

2008-03-22T15:44:00.003+01:00

... og jeg har hatt min første solslikkedag på verandan hos mamma! Den gjør alltid noe spesielt med meg, den første, virkelige opplevelsen av at nå, nå er det vår! Sånn var det idag.
Egentlig er det ganske kjølig ute enda. Men siden sola strålte fra blå himmel og dette huset besitter en koselig, lun platting i sokkeletasjen, fant vi ut at nå var tida inne for en kopp kaffe ute. Og etterpå, til tross for null solbriller (de lå for en gangs skyld på sin faste plass hjemme, da jeg virkelig trengte dem...) måtte man jo ta en runde med litt solslikking. Og det var da vårfølelsen kom. Da jeg endelig fikk satt meg ned med lukkede øyne og avskudd tenkemaskin.
Det er utrolig hvor deilig det kan være, bare å sitte og VÆRE TILhøre på stillheten. For begynner du å lytte, er det alltid noen små lyder som du ellers aldri legger merke til. Av og til et bittelite drypp, drypp, ned på plattingen. Nesten ikke fugler, bare noen langt borti skauen et sted. En lang stund ble jeg sittende å lure på en suselyd; kunne det virkelig være suselyden fra en bekk eler var det bare ei vifte eller varmepumpe hos naboen. Ikke vind iallefall, for det var så godt som vindstille. Lyd av rolig pust fra mine medsolslikkere. Og ikke minst, den deilige følelsen av frisk luft som renser lungene og teppet med varme som liksom legger seg på ansiktet... Med Kings of Convenience på øret og en sløv tilfredshet i hele kroppen, blir feriefølelsen komplett. :-) Eneste som mangla var et marsvin på arma, så hadde dette vært perfekt!

Og nå, nå er vårfølelsen så innmari sterk at... dere aner ikke. For en middag med pepperlaks, eggerøre, salat og bakverk + en sinnssykt god hvitin fra New Zealand, det trigger, ikke bare vårfølelsen, men farskentameg også sommerfølelsen! Måtte virkelig kjempe for ikke å sluke maten med hud og hår (æsj, det ble litt disgusting, hudete og hårete mat:P) For dette var bare så digg!

Enn at ferien kan være så utrolig feriete, og så at det må være mot slutten av påska da... Jaja, hihi.
Nei, herreminhatt da, hvis jeg skal få max ut av den ferien jeg digger så utrolig, må jeg jo slutte å sitte her INNE og skrive på datan. Så vi får skrivebablas når været har blitt litt gråere gijen.

Eg vil te(bake) t Bergen, vil te Bergen med det samme!

2008-03-18T20:34:00.000+01:00

For denne byen, den liker jeg så innmari godt!
Helga som var, var jeg nemelig så heldig å bli invitert i bryllup til min kjære fetter Steinar, som har funnet seg dame i bergen. Og selvom jeg var dritnervøs fra starten av, viste denne helga seg å bli helt KONGE, på alle tenkelige måter.

Det ble en skikkelig pangstart, hva å treffe familien angår. Knappast hadde vi kommet oss inn på hotellet, før vi fikk den velkomstkomiteen. Både tante, onkel, farmor og flere av mine søskenbarn, inklusive brudgommen selv, var tilfeldigvis i vestibylen. Det ble naturlig nok mye hilsing og trykking av hender. Og lille jeg fikk et lite akutt anfall av hetta. Herregud, tenkte jeg, var jeg bare overdrevent optimist da jeg takka ja til dette, eller er jeg fullstendig gal? Begynte nok å lure litt på hvordan dette skulle gå med 85 gjester og hele pakka. men det skulle vise seg at bekymringene mine var ganske grunnløse.
For selvom frokosten var temmelig skummel på lørdag, så løste det hele seg da det braka løs. For utafor kirka mens vi sto og venta, begynte jeg plutselig å slappe av, kjenne den deilige sola og finne ut at det faktisk var ganske fint å stå og småskravle sånn. Selve vielsen var skikkelig fin. Må si jeg fikk en ganske stor klump i halsen da brudeparet kom oppover kirkegulvet til brudemarsj spilt på orgel. Har jo aldri vært i kirkebryllup før, så bare det i seg selv gjorde det sterkt. Og når det er familie i tillegg, ja da blir det ekstra rørende. Det var mer enn en gang at tårene sto i øynene mine, skal jeg si dere. Selvfølgelig under selve vielsen, hvem blir ikke rørt da.. og da da Vamp sin nydelige Thirna Noir (sikkert feilstava) ble spilt på fiolin, da gikk det deilige kuldegys nedover ryggen min.
Det jeg nok var mest spent på, var vel selve festen. alt sånn der med smalltalk og nye folk, det er ikke det jeg har vært mest vant med, akkurat. Men jeg var utrolig heldig og fikk verdens kuleste bordkavaler, broren til onkelen min. Han var skikkelig morsom og innmari flink til å få meg med på livet. Bare sånne småting som at han forklarte meg hva som var på bordet og sto i menyen, i en sånn lett og naturlig tone, gjorde at jeg ikke følte meg fullt så klønete. Og ikke minst, hans særdeles festlige kommentarer til det som skjedde, særlig det jeg ikke så og greier. Det største gullkornet må alikevel være, en kommentar om taffelmusikeren da han spilte på sag, sammenligninga med Olga Marie Michalsen (hun fra solo-reklamen). Oh my... som jeg lo. Og det verste var at ingen av oss klarte å slutte å le heller. og så vi som satt rett ved han som spilte da. Stakkars, håper virkelig ikke han fikk med seg det opptrinnet, hehe. I det hele tatt var festen topp! God mat, mye kul musikk (noe skikkelig flemusik som det svingte som pokker av) og trivelige folk. Eneste var en meget beruset "beundrer" jeg fikk, fra brudas familie... sånt er litt ekkelt. Men overlevde da fint det også. Stor var overraskelsen da jeg oppdaga at jeg hadde vært sosial i over ti timer i strekk, uten en eneste timeout. Ingen kunne fått meg til å tro det på forhånd... en skikkelig boost for sjøltilitta der, etter en flotters kveld!
Søndag var avreisedag for de fleste. så ble bare litt tid til å sitte og prate med nærmeste familie. Og i sånne stunder, går det virkelig opp for meg hvor viktig og godt å ha familie, selvom den ikke er stor. alt har ikke alltid vært like enkelt hos oss, likevel blir jeg og mamma invitert inn i varmen og får være med på sånt som dette. Det å føle seg verdsatt, å bli regna med, det er så utrolig viktig! Og selvom vi bor langt fra hverandre og snakker sjelden sammen, er det godt å vite at de er der likevel. Det betyr å utrolig mye for meg! Huff nei, nå blir jeg dønn sentimental her. Kan ikke fortsette i disse baner, for da blir det klisj for alle penga... :P

Men bergensturen våres, den var ikke over selvom bryllupet var slutt. For vi skulle være en dag ekstra som turister! Og da fikk jeg endelig oppleve lit mer av byen, som jeg allerede hadde klart å forelske meg lit i :) Har funnet ut at hvis jeg en eller annen dag av enn eller anne grunn, skulle flytte fra Trondheim, så er Bergen en VELDIG aktuell kandidat. Den er liksom litt mer storby enn trondheim, men ike sånn storby som oslo, som for meg bare er altfor stor og ikke halvparten så trivelig. Men bergen har både litt storby og litt av det jeg liker ved Tronheim. Ok, nok om det, måtte bare få gitt uttrykk for min store nyoppdagelse.
Siden vi var ganske gåene etter gårsdagens festligheter, bestemte vi oss for å ta en rolig dag oppe på fløyen, bare rusle rundt og få litt frisk luft og stillhet. Jommen sa jeg stillhet ja... Lenge før vi kom inn på fløybanen ante det oss at her var det folksomt. For køen sto langt utafor billettluka. Og banen var så stappfull som jeg aldri har sett den før. Det var tydeligvis noe slags familietur-oppleg der den dagen, for det krydde av familier med startnumre som for rundt og samla poster. Men vi fant en sti som ikke var altfor folksom, så vi fikk oss en luftetur. Men kafeen var litt for folksom for oss, så vi blei ikke så lenge der oppe. For min del gikk turen rett til hotellet igjen og en velfortjent hvil med påfølgende chatting (hva skulle vel jeg gjort uten data og trådløst nett?) i noen timer før vi gikk ut og åt.
På mandag, da var vi i Akvariet. Endelig fikk jeg også dratt dit! Det har jeg hatt lyst til flere ganger. Særlig å se pingvinene har vært en liten drøm. For selvom jeg så ser dem på tv, får jeg ikke den følelsen av størrelsen, og hvordan de er, når det er på en skjerm. Det som var virkelig kult, var å se gjennom de vinduene hvor man ser under vann i pingvinbassenget og se på hvordan e svømte. Sriøst, skulle ikke tro det var fugler. men det er vanskelig å tro når de er på land også, sånn som de går på den menneskeaktige måten :) Festlige dyr. Fikk sett foringa også og han som leda showet var skikkelig flink å fortelle. Etterpå var det selenes tur og der fikk vi se litt akrobatikk også. Utrolig hva de dyra får til! godt mamma tok noen videosnutte rså jeg får sett litt bedre på det i etterkant. Prøvde å se krokodilleforinga også, men der var det så mørkt og uoversiktitlig at vi rett og slett ga opp. angrer litt på t jeg ikke turde stikke hånda ned i kontaktbassenget der, da. Der kan man kjenne på fisk og sjøstjerner og sånn. Men jeg er litt for redd for å bli bitt eller stukket, eller hva som nå KUNNE ha skjedd. tilslutt raida vi souvernirsjappa litt. Måtte jo kjøpe litt bursdagsgaver og feriegave og sånn. Og så kunne ikke jeg dy meg da, som den freaken jeg er, jeg bare MÅTTE ha et pingvinkosedyr! Fant en brun pingvinunge-bamse som var skikkelig nudelig.Han skal hete Pingu Bunior, istedenfor junior, siden han er brun (har ikke jeg en utrolig sans for humor?)
Resten av mandagen ble for det meste tilbrakt innomhus på et kjøpesenter, siden værgudene tydeligvis ville ha oss vekk derfra da. Vi avrunda turen med et knakende godt vegetarmåltid. Noe som heter falaffel, som ser ut som kjøttboller, men ikke er det, med etpar kjempespennende dipper med eksotiske navn, til. Og så var tida inne for å rette snuten hjem til trivelige Trøndelag igjen, som tross alt enda er trivligere enn Bergen, på hengende håd ;P

O, oi, oi.... dette ble visst atter en gang altfor ulidelig lang en bloggpost! SORRY for all den eventuelle hodepine eller rennende øyne jeg måtte ha påført eventuelle lesere, det er ikke derfor jeg skriver så langt altså (tror jeg) men alle inntrykka bare må ut liksom... etter ei så fantastisk fin helg som dette. En brakopptakt til en forhåpentligvis god påske.

Og det håper jeg selvfølgelig at alle får, GOD PÅSKE!

En hyper tulleball som skulle sovet... nattsvada

2008-02-13T00:40:00.000+01:00

Det var en gang en Ingunn som planla å legge seg tidlig. Denne Ingunnen tenkte å være fornuftig, siden hun skulle på ridning imorgen.. bare kveldsmat, litt på nettet og så, nattinatt.
Men denne lille tulleballen ble antastet av bestisen, hvorpå en tid med litt skittkasting var påkrevd, tydeligvis, syns vi begge. Dessuten var natta så fin og musikken på datan enda finere!
Du skjønner sikkert at denne tullingen er meg og at jeg nå er litt smårar i huet, blitt. Eller, nei, det er jo feil... bare at nå er jeg toskat nok til å slippe det litt ut.

Småhyper, i godlaget og med rare tanker i huet, som:
- at det er ganske patetisk og en smule kvalmt å svare "oh shit" når noen klager sin nød over den helsikes stressmagen de har....
- forskjellen på en smell og et smell... (tankespinn fra en særdeles våt og kald hjemtur ikveld) En smel, det tenker jeg på som en trøkk, dunk, slag... mens et smel = BANG! Aner ikke om det er riktig, men syns sånne pussige språkting er litt gøy
- kan man få spader av spader??? (ordet "spader" kom i en sangtekst nå, i betydningen hetta...)
- karaoke er en genial ting! Sanver å synge og gaule av full hals, både med "Devle SingStars" (jøss, fint navn asså:P) og med Bøller sammen med min kjære Kristin!

.... og tilslutt tenker jeg at nå får jeg faenmeg ta å trøkke i meg den kveldsmaten min, som jeg laga for flere timer sida, drikke opp teen og hute meg rett i loppekassa! Og så jeg som skal opp klokka 8 imorra...... herreguuud

SingStar

2008-02-06T20:42:00.000+01:00

Jeg bare elsker Singstar altså! :-D
Ikveld var det liv på fellesstua, skal jeg si dere... Masse sosialt og singstar med særdeles høy "syng med den stemmen du har"-faktor *lol* Bare elsker å være med på sånt. Så lenge det ikke er noe seriøst, kan jeg være ganske frampå, iallefall når jeg synger :P Eneste som var litt sørgelig var at vi var få som sang da.
Men hvorfor i all verden må ALLTID folk gni inn at de liker stemmen min??? Ja, jeg vet jeg bør være glad for det da, men det er jo så FLAAUUUT.... Jeg vil være sprø, ikke flink! :P
Ellers var kvelden helt toppers altså :-)

Forandring fryder!

2008-02-05T23:12:00.000+01:00

Endelig føler jeg meg skikkelig hjemme i egen stue!

Noen ganger må ting bare få lov til å modnes litt. Sånn har det vært med denne leiligheta, som jeg flytta inn i for vel et halvt år sida. Møbleringa har vært et, kanskje ikke problem akkurat, men likevel ikke helt bra. Ikke sånn at jeg kunne si YES, nå er jeg hjemme, liksom... Og er det noe jeg vil være, er det hjemme i egen stue. Men av og til griper innfallene meg. Det starta her om dagen da jeg var litt slapp og hadde hodepine. Ikke noe jeg heller ville enn å ligge på sofaen, men samtidig ville jeg se litt tv. Og med 2 prosents syn var det rett og slett for langt mellom de to nytelsesfaktorene der. Så, hva gjør man med det? Setter man seg i stolen som tross alt står nært tv'n, later som man ser på, men blir stadig mer trøtt og utilpass? Eller kanskje legger man seg på sofaen og later som det likevel går fint å følge med på filmen, men så sovner man etter 10 minutter? Neida, det blir for kjedelig altså... Ommøblerer litt istedet jeg :-) Og så jeg som var så daff for 2 minutter sida, er plutselig lys våken :P Det verste er at det blir bra, mye bedre enn jeg hadde trodd.

Det var der det starta. Etter å ha sjaua litt knipsa jeg et bilde og sendte til modern på msn og bombarderte henne med spørsmå, helt til vi fant ut det var bedre hun kom en tur.
Og hun kom, vi sjaua, snakka og sjaua litt mer... Alle de "hva om vi gjør sånn?" og "vil det eller det se finest ut?"... det ble masse å ta stilling til. Jammen godt at Johanna, verdens kuleste ansatte her, var med og tenkte sammen med oss, for ellers aner jeg ikke hvordan dette ville gått...

Tilslutt ble vi enige og resultatet ble riktig fint. Mye lunere og mye, mye mer naturlig nå enn den klønete sammensetninga vi hadde før...
Men det slutta ikke her, for vi stakk tl møbelrigen for å se på kjøkkenbord i tillegg. trenger desperat til noe mindre nå... Og det var et skikkelig fint et som mamma hadde tenkt på, med klaff og alt, så det kunne utvides. Eneste er prisen og at jeg blir dønn nervøs for alle investeringer over tusenlappen, hehe. Men det blir nok det, likevel, for tror ikke jeg finner noe jeg liker bedre. Så har jeg det lenge også, forhåpentligvis.
etterpå tok vi oss en velfortjent pizza på Dolly.

Og nå, nå sitter jeg i "min nye stue" og føler det som det alltid skulle vært sånn. Dette er så deilig! :D Og jeg har endelig fått tv'n og sofaen nært hverandre, i tillegg til at jeg kan trøkke meg oppi skjermen når jeg skal se film, hihi.

Hvorfor kan ikke jeg også være skoleflink, på mitt eget vis?

2008-02-05T14:52:00.000+01:00

Idag hadde jeg om norrønt språk i norsken, og det syns jeg var utrolig spennende. Elsker å se på forskjeller og likheter, hvordan språk, historie og alt det henger sammen. Det blei også litt tid til å repetere litt setningsanalyse, som var veldig nødvendig og faktisk litt gøy, synes jeg. Er jeg litt skolelys, eller? :P

Men i løpet av norsktimen kom det et utsagn fra min kjære lærer som jeg virkelig stussa på. "Tenk det, nå sitter jeg her og underviser en som nesten ikke ser, i norrønt..." Kan vel si jeg ble litt perpleks av den kommentaren. For hva er så rart med det? Vi som er synshemma har da like godt eller dårlig hue som alle andre, mener nå jeg. Nei, hun visste nå ikke hvordan dette skulle gå da, å følge vanlig læreplan og sånt, siden jeg var synshemma. Javel...
Ok, jeg kan skjønne tenkemåten hennes med tanke på hva slags skoleopplegg jeg har og de andre vnskene som ikke er direkte synsrelaterte. Går i en liten gruppe med tilrettelagt opplegg. Og da vi starta med norsk, var ikke tanken at jeg skulle få karakter en gang. Så at hun, som aldri har hatt "spesialelever" som meg før, var litt usikker, det kan jeg skjønne. Men da spør jeg meg selv, hvorfor skal ikke det gå?
Riktignok er ikke ting helt som i en vanlig klasse: Greit, jeg bruker ikke lærebøker i faget, fikser ikke hjemmearbeid og altfor stor grad av selvstendige studier særlig bra og jeg trenger å gå i en liten gruppe med forutsigbare, tilpassede forhold. Sånn er det bare. Men hvorfo, ja hvorfor i all verden skal det bety at jeg ikke har huet med meg???

Ikke misforstå, dette er ingen kritikk av norsklærern min, for hun er helt topp! Ser virkelig at jeg kan ting og er utrolig flink og inspirerende. Men det jeg reagerer på er den usikkerheten og tvilen på at man fikser det faglige, når man har litt andre forutsetninger og "skavanker". Men minst like mye reagerer jeg på den motsatte holdningen, som jeg har blitt møtt med altfor ofte: "Hvorfor går ikke du vanlig skole, du som har så godthode?" Jo, takk for komplimentet, jeg synes det er koselig med litt skryt av og til. :) Men et godt hode er ikke nødvendigvis det samme som at man er en godtfungerende allmenklasse-elev, og det samme motsatt; spesialklasse trenger ikke være synonymt med dårlig hode eller lite motivasjon...

Hvorfor kan ikke jeg være skole flink på min egen måte? Hvorfor må alle dele opp menneskene i flinke mennesker som er sånn og ikke så flinke som er slik? Alle har vi våre resurser og utfordringer. Hvis vi bare var litt flinkere til å bryte ned veggene i disse båsene vi setter folk i, tar folk for det de er og verdsetter dem, da tror jeg vi kunne få et mye åpnere og mer fargerikt samfunn!

Sløving, 40-årslag og ikke minst, BØLLØR :-D - Nyårets store begivenhet!

2008-01-25T13:03:00.000+01:00

Akk og ve, jeg starter visst min nye blogg med et aldri så lite lissomplagiat. Egentlig så er det ikke det, for det er nemlig jeg som har skrevet d i en liten venneblogg jeg her. Og min kjære medblogger har stjålet det fra meg for å bruke det i sin blogg, så det her skal jeg ikke ha så dårlig samvittighet for nei :P For jeg bare MÅ fortelle om den fantastiske starten jeg hadde på året, sammen med min helskrudde regnbuefontene, Kristin! :-D Meeeen, jeg orker ikke skrive alt på nytt
Så, lenge leve latskapen, her kommer et utdrag fra Kringle-bloggen våres :)

***** ADVARSEL *****
Laaang post forut,
Ikke for utålmodige lesere!

Jøsses som jeg savner forrige uke, som formelt slutta igår, alt nå.... :P da jeg og Kristin camperte sammen, var på kurs og camperte sammen ENDA MER! For ei tid, dere. Gjett om vi har kosa oss!
Første helga har vi jo alt skrivi om, så den hopper jeg glatt over nå. Det samme gjelder kurset, som hadde temaene "Å lese for livet" og "Trening og helse". Et supert kurs for min del, men siden jeg akter å skrive om det i skriveleirbloggen, dropper jeg det her. Eller jo, det er EN ting jeg skal skrive om fra kurset, som ikke har med selve kurset å gjøre, men som vi gjorde der. Men hva det er, får bli en liten overraskelse.

MEN, vi kom da hjem til gode, gamle Trondheim og Devle igjen :) Det var godt å komme hjem egentlig, for vi var passe dævvtrøtte da vi dro fra Tambartun. Vel hjemme, var det første vi gjorde, å sørge for at våres sørvisinnstilte og svært greie Devle-dame dro og handla mat for oss :P siden hun alikevel skulle ut. Så slang vi oss på sofaen med han Forrest Gump, på lydbok altså, ikke i levende live, hehe. Utfra Daisy-spillern, skulle vi ha hørt 2 timer før vi stoppa. Men jeg tror jeg sovna fra halvparten. Vi bare lå der og halvsov til varebudet våres kom. Så lagde vi oss fiskekaker med polarbrød, faktisk. Ja, dere hørte riktig. Egentlig skulle det vært pitabrød, men så fant man det ikke og tok polarbrød istedet. Godt, men litt sært. Litt for søtt, på en måte. Men det var absolutt etanes :)
Utover kvelden satt vi bare og slumma på sofaen. Liker det uttrykket der, som betyr bra/hyggelig/avslappa på Tromsøsk, i følge Kristin, men som er negativt lada på trøndersk. Vi spilte musikk, jeg prata på msn og vi sang. Eller, jeg måtte synge en hel del, mens Kristin lå på sofaen og holdt på å dø av latter, frekk tausa :P Ho syns det var så gøy når jeg sang til Bjelleklangs versjon av "Jeg vil ha en liten hund" og "Pus har løpetid" av han Halvdan Sivertsen... :P Det var ganske gøy, syns jeg, å synge ut av full hals sånn. Dæven jeg har vært så merkelig, helt siden kurset på Tambartun. Utadvendt og rar. Eller, nå er det LITT tilbake til normalen da, men bare litt, hihi. Vi hadde det iallefall skitkoselig! Vi PRØVDE å legge oss tidlig også...

Noe som ikke gikk så bra... så vi kom oss opp litt seinere enn tenkt ja. Grunnen til at vi prøvde noe så u-Kringlesk som å legge oss tidlig, var at denne dagen skulle bli ganske aktiv. Og det ble den også, enda mer enn vi hadde tenkt.
Først møtte vi ho Randi på Solsiden, et kjøpesenter i Trondheim. Vi skulle egentlig på kafe, hadde vi tenkt, men siden Solsiden er et tjåka fullt sted på lørdager, endte vi med å kjøpe oss en BigOne-pizza og dra heim t henne. Der satt vi og prata og åt, Kristin fikk bursdagsgave og greier. Men selvfølgelig, da vi endelig begynte å få opp skravla skikkelig, hadde våres amålte tid gått litt for fort. For en av mine elskelige med-bofellesskapere fylte nemlig 40 år og jeg hadde lovd å komme på bursdagen hans, nesten fra første dagen jeg bodde der. Så da måtte vi nok dra, men ingen av oss hadde lyst til å si hade, så vi bestemte oss for å dra tilbake etter feiringa.
På Devle var festen i full gang alt da vi kom hjem. Vi fikk servert chili con carne og deilig kake etterpå. Bursdagsbarnet, som vel egentlig "burde" vært den som fikk all sørvisen, var utroligivrig på å hjelpe oss, hnte serivetter og greier :) Vi satt lenge og prate og drakk kaffe. Og vi fikk oss mer enn en god latter, særlig Kristin, som vel aldri har opplevd noen liknende som han ene som bor her. Det er nemlig en, han har hatt slag og fått hjerneskade, som har det med å komme med de mest utrolige utsagn, ofte tatt helt ut av løse lufta. En gang presterte han å si: "Ja man kan jo ha kjærest sjølvom katta e dau"... og liknende gullkorn. En av de skikkelig kule han tok for oss denne kvelden var da han lurte på om ei av personalet sku kjøre ham dagen etter, gang på gang fikk høre at hu ikke hadde lappen, hvorpå han utbryter, på kav nordlening: "Neime, kalle du ho for ei lappkjerring?!" :D:D:D Vi dødde nesten av latter... godt han ikke tar seg nær av at folk ler :)
Etterpå slang vi oss i retning Randi igjen, for å tilbringe nok en koselig stund med henne. Vi gjorde ikke noe spesielt, bare satt og preika shit og spilte piano. Og lette desperat etter junkfood-steder som enten kjørte, eller som vi visste hvor var, klokka halv tolv om kvelden. Det gikk ikke så bra, så da bestemte vi oss for å dra hjem. Men å få taxi var lettere sagt enn gjort. Først sto vi som nr 50 i taxikø, så, og da vi endelig hadde fått bestil taxi, kom den aldri. Endte med at vi gikk til Solsidens taxiholdeplass, etter å ha frøset ræva av oss.
Vel hjemme, skrubbsultne og kalde, åt vi opp resten av fiskekakene og polarbrøda, gnafse kromkaker og hørte på "Hjalmar og Flode" :) Så det blei ganske seint på lørdan også ja...

Men søndan MÅTTE vi opp, for vi sku t mamma på søndagsmiddag før kristin sku hjem. Men tror dere ikke vi klarte forsove oss igjen? Joda... Men vi rakk det, sjølom vi fikk sabla dårlig tid...
Hos mamma fikk Kristin se på fine bilder fra New Zealand. Tror sannelig hu også har lyst t å dra dit en gang :) og koste med snuppene mine. Fikk servert kyllingfilet med ris, broccolli, stekt sopp og en herlig saus! *vann i munnen*
Men så måtte ho Kristin dra *snufs*

Tilslutt, verdens beste og mest geniale gullkorn til nå i 2008, nemlig Bøllør og "lainnhuset":
Det hele starta den første kvelden vi var sammen. Vi hadde sett Pitbullterje og satt og mimra om "gamledager" og sang gamle Kringle-slagere. Så kom vi over fjorsommerns store hit Country House av Blur. Tror det var Kristin som starta det, da hu sa at den hadde vært GENIAL på trøndersk i typisk Are&Odin-stil. Så, nesten på likt, begynte vi å synge "Hain bor i et hus, et veldig svært hus utpå lainne" (refrenget på sangen, for den som ikke vet det, i oversatt form). vi kunne begge formelig høre åssen den ble sunget. Også kom ideen: Hva om vi laga den, den trønderske versjonen av Country House? Vi tente øyeblikkelig på ideen.
Så lå den og modna i huene våre under Tambartun-kurset, helt til vi siste kvelden murte oss inne på datarommet og satte oss til å skrive. Og fy fader, så mye jobb vi la i det der! :D Her var det ikke bare å skrive ordrett av, for dette er ingen typisk "I love you baby"-tekst. Den inneholdt flere uttrykk som ikke akkurat er skoleengelsk. Hva pokkern betydde f.eks. jackanory? Og hva betydda morning glory, i denne teksten? Masse research der, med all mulig ære til Wikipedia og en genial kursleder som overvar vår søken. Vi lurte seriøst på, opptil flere ganger, åssen i huleste vi kunne få så store fritidsproblemer at vi la alt det arbeidet inn i en så sinnssvak tekst som det der. Men en så syk tekst på engelsk, ble like vill, om ikke villere, på trøndersk. Bare les her, så skjønner dere. Den som virkelig vil forstå hvor genial den er, bør kanskje lese originalteksten først, hvis de ikke allerede kjennern.
Må forresten legge inn en kommentar om gruppenavnet våres, Bøllør... :D Det oppsto kun som følge av at tunga mi slo krøll på seg da jeg skulle si Blur. Det ble for komisk til å være sant, og dessuten fant vi ut at Bøllør hørtes ganske trøndersk ut, egentlig :P

Men altså "MINE DAMER OG HERRER, LA MEG FÅ PRESENTERE DEN FANTASTISKE GRUPPA BØLLØR MED LAINNHUSET!!"

Artist: Bøllør!
Song: Landhuset

- Ja, og det starte sånn hær…

Hain bor i storbydypet, en suksessfull type
En dag tenkt’n; ”Eg har så mykkje å ta av” (ta av!)
Fanga i tidas stress-spiral
”Eg driv forretning uten kjensle,
men er intet kynisk menn’ske
mitt liv er i ferd med å krysse ei grense!
Å, denne verda gjer meg gal.”

Og det bli’ itj ber – vekta rase ner

(Prøv det enkle liv)

Hain bor i et hus, et veldig svært hus utpå landet
Ser på ætt’middagsreprisa, og et mat’n hain ska spise på landet
Tar dem pillan han træng, samle regninga i flæng utpå landet
D’e som en bondefarm, med myttji bondesjarm utpå landet

Hain har fått att løsta
Stakkar’n bli’ ein smule bøsta
Det gode livs epla har’n eindelig fått høsta
Vil opplev ailt før d’e førr seint
Hain læs my ’ta’n Balzac, og hain slutte med prozac
Hain føle sæ som en skikkelig godsak!
Det ligg i tida – du blir teint

Han får hjertestains
Det bli’ en ainna dains

(prøv det enke liv!)

Hain bor i et hus, et veldig svært hus utpå landet
Å puste e blidd tungt, så no må’n ta det lugnt utpå landet
Han droppe alt som gjer’n glad og tar et einebad utpå landet
Å skad sæ går itj an med en bone som hain utpå landet.

Blås, blås mæ ut, æ e så trist, men korfor det?
Blås, blås mæ ut, æ e så trist, men korfor det?

Hain bor i et hus, et veldig svært hus utpå landet
Ser på ætt’middagsreprisa, og et mat’n hain ska spise på landet
Tar dem pillan han træng, samle regninga i flæng utpå landet
D’e som en bondefarm, med myttji bondesjarm utpå landet

Hain bor i et hus, et veldig svært hus utpå landet
Å puste e blidd tungt, så no må’n ta det lugnt utpå landet
Han droppe alt som gjer’n glad og tar et einebad utpå landet
Å skad sæ går itj an med en bone som hain utpå landet.

**********

Nå sitter sikkert dere og er fullstendig sjokkskadde etter denne lange, evinnelige bloggposten, stakkars dævler. Men jeg advarte dere, tross alt :P

Min gale lille tankeverden

2008-01-25T11:49:00.000+01:00

Hva som koommer til å stå her, det er jeg ikke sikker på enda... For hva som rører seg oppi huet mitt fra dag til dag, det er søren meg ikke lett å vite.
alle små og store ting i løpet av en dag kan sette igang de merkeligste tanker.
Her vil jeg prøve, men jeg lover ikke å få det til, ikke å legge så mye imellom, skrive om det som faller meg inn, det som opptar meg dag for dag... som kan være alt fra de store (mer eller mindre) viktige spørsmål, til hva jeg åt til frokost idag :P

Nå tenker du kanskje, hjelp hva for en tulling er dette her, som prøver innbille seg at hun har noe vitkig å fortelle.... Og det må du gjerne tenke. Jeg bare skriver jeg. :) Og så lenge jeg ikke støter noen, ser jeg ikke noe problem i det.
Jeg tenker, derfor skriver jeg...

...eller noe sånt. Nå må jeg virkelig skjerpe meg her. Eller nei, forresten, jeg vil ikke skjerpe meg. For jeg liker å være litt sprø. Men uansett, jeg slutter nå, før dette blir altfor meningsløst...