Jeg sørger. Rart å si disse ordene, egentlig, men jo, det er en sorg. Over et lite liv som for bare noen dager siden ga meg så mye. Som lyste opp mørke dager. Men nå er det lille lyset slukket for godt.
Det var en dag for tårer, dagen da jeg valgte å la Zeldas lys slukke. Bare tenk å ha slik en makt, slikt et ansvar for et lite liv... Og tårene falt. Over hendene som strøk over myk, pjuskete pels. Mot brystet med et hjerte så fylt av kjærlighet at det ville sprenge seg ut i det fri. Tårer som løsnet hos en god venn kort etter avskjeden, og som gjorde alle de fine ordene fulle av selvbeherskelse, fullstendig overflødig.
Siden kom sorgen. Som en florlett kappe jeg bar med verdighet. Som Et stille sted å søke tilflukt en stakket stund når smerten ble for stor. Et nærvær av følelser som var vonde og gode på en og samme tid, men fulle av en gjensidig respekt og medfølelse. Sorgen ble noe det var mulig å leve med og ikke mot.
Nå er det mer som å gå langs en strand. Jeg hører sorgens bølger slå stille rundt meg, og det får hjertet mitt til å nynne med. Av og til slår bølgene inn over føttene mine, og av og til bøyer jeg meg ned for å kjenne deres nærvær. Men jeg trenger ikke svømme ut der det stormer som verst og risikere å drukne. Vi vet hvor vi har hverandre, sorgen og jeg. Sammen skaper vi noe vakkert som jeg alltid vil bære med meg.
La det få fortsette å være slik, til jeg ikke lenger trenger sorgen som følgesvenn. For denne gang.
