Uff, idag er jeg deppa. Jeg som trodde jeg snart sku få se min gamle folkehøgskole og alle de kule folka der om ei uke. Men neida.
Det har seg sånn:
På fredag, da jeg var inne på Peder Morset folkehøgskole sin "page" på facebook, oppdaget jeg til min store glede at det skulle arrangeres gammelelevtreff neste helg, for oss 5årselever også, sto det. Da ble jeg lykkelig! Litt rart var det riktignok at jeg ikke hadde fått noe brev, men jeg trudde det kom av at jeg ikke hadde meldt adresseendring til skolen og at brevet var sendt feil.
Oppglødd og nysgjerrig på hvor mange som skulle dit, ga jeg meg i kast med å invitere pmf-vennene mine på facebook, og ryktet spredte seg fort. Men ingen hadde fått brev og det ble det ettertrykkelig gitt beskjed om på fansida deres, hvorpå redaktøren, (hvis det er det det kalles) lovte å undersøke over helga. Og idag kom svaret: Det er ikke noe treff for oss 5-åringer, vi må vente til 10-årstreffet..... Var visst dårlig oppmøte som var grunnen.
Menneeeeeeeeh... Vi skulle jo møtes, arrrrrrrgh!
Nå er jeg frustrert, trist og en smule... jeg vet ikke jeg. Hadde så til de grader bygd opp forventningen om å være übersosial denne helga og har så lyst til å møte folk! Litt surt at feilinfo får så mange til å glede seg unødig, selvom jeg har forståelse for at det kan oppstå misforståelser, som det har gjort her.
Vi ska kanskje møtes, et par-tre stykken i helga, likevel. Håper det går i orden, for nå er jeg i skikkelig pmf og vennemodus! :-D
Ps. Det er noe galt med meg. Tenk, det er jeg som tok til å invitere folk før helga, og nå har det vært jeg som sa jeg godt kunne tenke meg å møte flere i helga... Er jeg syk eller noe? ;P
PS2: Javel, da, ikke galt, men annerledes da... Fornøyd nå? :P Men ingen bør være uenig i at det ER en forandring på gang med meg. Iiik, skummelt, hehe.
mandag 29. september 2008
søndag 28. september 2008
Knall familiehelg
Ja, nå sitter jeg her og blogger igjen. Jeg er visst inne i en strøm av inspirasjon. Dessuten, når man opplever så mye fint, er det så gøy å skrive om det. :-) Denne helga her har familien stått i sentrum.
På lørdan, dro jeg til Steinkjer der jeg var i 80årslaget til P-As mamma (jeg syns det er så kult med voksne som kaller foreldra sine for mamma og pappa, fortsett med det). Familien fra Lillehammer var der også, så vi var tolv i alt, deriblant en liten baby på drøyt tre måneder og søstra hennes på 4 som er en turbo av dimensjoner. Gjett om det var livat da. :-)
Ærlig talt var jeg ganske spent og aldri så lite skeptisk på åssen det skulle gå, for sånne ansamlinger av folk har pleid å gi meg aldri så lite hetta etter kort tid. Men etter å ha gitt meg selv klar beskjed om at dette nok går bedre enn du tror, var jeg fast innstilt på at dette kom til å bli fint. Og det ble det.
Vesla på 4 klarer alltid å sjarmere meg i senk, selvom jeg ikke er så himla vant med unger. Så da hun kommanderte meg til å sitte i sofan mens hun lekte frisør, ble jeg selvfølgelig med. Den strykinga og rufsinga i håret var såpass digg at da hun stoppa hadde jeg mest lyst til å si "nei ikke stopp da". Men da var det oldefar sin tur til å bli klipt (ikke på ordentlig altså) så jeg ble jaga vekk.
Middagen og selskapet forøvrig var veldig koselig. Her i familien er det en uformell tone, med en tøtsj av uanstendig og usaklig humor i alle generasjoner. Så lattern satt løst. Og man er liksom ikke uttafor fordi man ikke sier så mye, men bare sitter og smiler og kommer med små kommentarer av og til. Så da slapper jeg av og blir gradvis mer sosial også.
Og som i alle ordentlige bursdager var det mye mat å stappe i seg. Sodd til middag, is og bringebær til dessert, en alldeles nydelig fruktkake og sjokoladekake. Så det var nok bra vi lo så mye, ellers tror jeg det hadde vært for lite plass:P
Men kronen på verket for meg var nok da Lillehammer-folket dro og jeg fikk, ikke en, men tre klemmer av vesla på fire. Da ble jeg lykkelig :)
Uff nå høres det ut som jeg ikke brydde meg døyten om bursdagsbarnet, hehe, men det gjorde jeg altså. Er bare så glad for at jeg lar sånne ting skje nå. At jeg tillater meg sjøl å oppdage at unger kan være både søte og sjarmerende, ikke bare uforutsigbarre og skremmende.
Idag har vært en rolig sløvedag hos mamma. Men nå ble det også litt fokus på familie, men denne gangen familien til meg og mamma, i Nederland. De var der i sommer og det ble arrangert et helt lite slektstreff til ære for dem. Selvfølglig ble det tatt masse bilder, og det var det jeg brukte mye tid på idag, å se på bilder av slekta jeg nesten ikke ha møtt. Ingen forventer vel at jeg skal kjenne de igjen på gata, akkurat, (den som måtte tro det skal få en æresrunde med simuleringsbriller i 24 timer) men jeg tror sannelig ikke jeg kommer til å huske så mange av navna helle. Etter en stund med "der er den som er gift med den som er søstra til den" gikk det litt rundt i skolte n min. Nei, jegholder meg til å prøve huske de jeg har møtt, eller som jeg forbinder med sommerferier i Halden, den gang jeg var liten. Uansett var det gøy å se og iallefall prøve oppdatere seg litt. For tross alt, de er jo familien min.
Dette med hva familien betyr for meg har snudd seg helt de siste par åra. Da mamma fikk seg kjæreste og gifta seg inn i våres nye "famile", tenkte jeg sånn at "herregud, trenger vi flere da?" For meg var det mer enn nok med de ytterst få vi er. Det har vært faser hvor jeg har tenkt at det kanskje ikke er verdt å satse på familien, men mer på venner og bekjente. Og så har jeg sett på familien som det også. Men gradvis har jeg sett hvor fint familielivet kan være, dette samholdet og tryggheten. Da mamma gifta seg kom jeg plutselig inn i et fellesskap der det er vanlig å snakke om hva som skjer med hvem og hvem som gifter og skiller seg, som et hyggelig samtaletema. Jeg skjønte ikke vitsen i starten, men nå tror jeg jeg skjønner litt mer, uten at jeg kan si hva det er jeg skjønner.
Og så har jeg etterhvert blitt mer opptatt av min familie, den lille som er der. At det er noen å sette pris på og bry seg om, at jeg er glad i dem... Nå er det viktig for meg å komme i bryllup og bursdager, ikke for å være pliktoppfyllende, men fordi jeg vil vise at jeg tross alt bryr meg og setter stor pris på å bli invitert, inn i det fellesskapet som er familien. Jeg viser det kanskje ikke godt, men bare det at jeg er der, er for meg en måte å si at jeg bryr meg.
Med fare for å bli veldig sentimental og klisjeete, og uten å ane om noen i familien leser her, vil jeg bare si at jeg setter utrolig stor pris på dere og at jeg er glad for at dere er familien min!
Ånei, jegklarer ikke skrive mere sånt, for dette likner mistenkelig på sånn patetiskpersonligklisjepjatt som pleier gi meg latterkrampe av enn eller anna grunn... :P Men shit, det får så være.
På lørdan, dro jeg til Steinkjer der jeg var i 80årslaget til P-As mamma (jeg syns det er så kult med voksne som kaller foreldra sine for mamma og pappa, fortsett med det). Familien fra Lillehammer var der også, så vi var tolv i alt, deriblant en liten baby på drøyt tre måneder og søstra hennes på 4 som er en turbo av dimensjoner. Gjett om det var livat da. :-)
Ærlig talt var jeg ganske spent og aldri så lite skeptisk på åssen det skulle gå, for sånne ansamlinger av folk har pleid å gi meg aldri så lite hetta etter kort tid. Men etter å ha gitt meg selv klar beskjed om at dette nok går bedre enn du tror, var jeg fast innstilt på at dette kom til å bli fint. Og det ble det.
Vesla på 4 klarer alltid å sjarmere meg i senk, selvom jeg ikke er så himla vant med unger. Så da hun kommanderte meg til å sitte i sofan mens hun lekte frisør, ble jeg selvfølgelig med. Den strykinga og rufsinga i håret var såpass digg at da hun stoppa hadde jeg mest lyst til å si "nei ikke stopp da". Men da var det oldefar sin tur til å bli klipt (ikke på ordentlig altså) så jeg ble jaga vekk.
Middagen og selskapet forøvrig var veldig koselig. Her i familien er det en uformell tone, med en tøtsj av uanstendig og usaklig humor i alle generasjoner. Så lattern satt løst. Og man er liksom ikke uttafor fordi man ikke sier så mye, men bare sitter og smiler og kommer med små kommentarer av og til. Så da slapper jeg av og blir gradvis mer sosial også.
Og som i alle ordentlige bursdager var det mye mat å stappe i seg. Sodd til middag, is og bringebær til dessert, en alldeles nydelig fruktkake og sjokoladekake. Så det var nok bra vi lo så mye, ellers tror jeg det hadde vært for lite plass:P
Men kronen på verket for meg var nok da Lillehammer-folket dro og jeg fikk, ikke en, men tre klemmer av vesla på fire. Da ble jeg lykkelig :)
Uff nå høres det ut som jeg ikke brydde meg døyten om bursdagsbarnet, hehe, men det gjorde jeg altså. Er bare så glad for at jeg lar sånne ting skje nå. At jeg tillater meg sjøl å oppdage at unger kan være både søte og sjarmerende, ikke bare uforutsigbarre og skremmende.
Idag har vært en rolig sløvedag hos mamma. Men nå ble det også litt fokus på familie, men denne gangen familien til meg og mamma, i Nederland. De var der i sommer og det ble arrangert et helt lite slektstreff til ære for dem. Selvfølglig ble det tatt masse bilder, og det var det jeg brukte mye tid på idag, å se på bilder av slekta jeg nesten ikke ha møtt. Ingen forventer vel at jeg skal kjenne de igjen på gata, akkurat, (den som måtte tro det skal få en æresrunde med simuleringsbriller i 24 timer) men jeg tror sannelig ikke jeg kommer til å huske så mange av navna helle. Etter en stund med "der er den som er gift med den som er søstra til den" gikk det litt rundt i skolte n min. Nei, jegholder meg til å prøve huske de jeg har møtt, eller som jeg forbinder med sommerferier i Halden, den gang jeg var liten. Uansett var det gøy å se og iallefall prøve oppdatere seg litt. For tross alt, de er jo familien min.
Dette med hva familien betyr for meg har snudd seg helt de siste par åra. Da mamma fikk seg kjæreste og gifta seg inn i våres nye "famile", tenkte jeg sånn at "herregud, trenger vi flere da?" For meg var det mer enn nok med de ytterst få vi er. Det har vært faser hvor jeg har tenkt at det kanskje ikke er verdt å satse på familien, men mer på venner og bekjente. Og så har jeg sett på familien som det også. Men gradvis har jeg sett hvor fint familielivet kan være, dette samholdet og tryggheten. Da mamma gifta seg kom jeg plutselig inn i et fellesskap der det er vanlig å snakke om hva som skjer med hvem og hvem som gifter og skiller seg, som et hyggelig samtaletema. Jeg skjønte ikke vitsen i starten, men nå tror jeg jeg skjønner litt mer, uten at jeg kan si hva det er jeg skjønner.
Og så har jeg etterhvert blitt mer opptatt av min familie, den lille som er der. At det er noen å sette pris på og bry seg om, at jeg er glad i dem... Nå er det viktig for meg å komme i bryllup og bursdager, ikke for å være pliktoppfyllende, men fordi jeg vil vise at jeg tross alt bryr meg og setter stor pris på å bli invitert, inn i det fellesskapet som er familien. Jeg viser det kanskje ikke godt, men bare det at jeg er der, er for meg en måte å si at jeg bryr meg.
Med fare for å bli veldig sentimental og klisjeete, og uten å ane om noen i familien leser her, vil jeg bare si at jeg setter utrolig stor pris på dere og at jeg er glad for at dere er familien min!
Ånei, jegklarer ikke skrive mere sånt, for dette likner mistenkelig på sånn patetiskpersonligklisjepjatt som pleier gi meg latterkrampe av enn eller anna grunn... :P Men shit, det får så være.
fredag 26. september 2008
Rare, ulogiske surrekoppen
Hva er det med meg egentlig, lurer jeg ofte på... Noen dager er det bare ingen logikk i hva jeg får til og ikke...
Som idag: Jeg skal pakke til jeg skal bort i 80-årsdag imorra. Greit nok skulle en tro... Men hvem er det som står med huet inn i klesskapet, med ei hånd i hver hylle og ikke finner en ting fordi hun er så dønn forvirra og ikke klarer tenke klart for fem øre? Jo, det er meg... Blir kjempekavete og vikler meg inn i en tankekarusell som snurrer så fort at jeg snart ikke skiller den ene tanken fra den andre - blir bare som hvit støy i huet (du vet, sånn suselyd som kommer når radioen ikke finner noen stasjoner). Det resulterer i mye svette og hjerteklapp, smt flere ukvemsord før noen hjelper meg å rydde i tankekaoset mitt. Så det går bra da. Men for en sånn liten bagatell da... sukk.
Fem minutter etter at jeg er ferdig, derimot, har jeg prestert å bestille meg pizza og gjør meg klar til å gå og hente den. Da er det mørkt ute, jeg har aldri gått aleine til pizzastedet og det regner. Men det, det skal jeg liksom fikse med glans. Attpåtil tar jeg meg bryet med å gå innom butikken og kjøpe en brus, etter at jeg har henta pizzan.
Hvorfor er det sånn? Jeg, som er sterkt synshemma og nesten ikke ser når det er mørkt ute, har ingen problemer med å gå på et nesten ukjent sted og gjøre ting jeg hittil har vært for pysete til å gjøre, rett og slett for å teste meg selv, se om jeg får det til. At det vil være mindre pes og spise på selve restauranten istedenfor å hente den, det tenker jeg på fem minutter etter at jeg har bestilt. For ikke å snakke om at jeg kunne spurt noen om å være med dit så jeg unne spare litt krefter. Men neida, spørre, det får jeg ikke til. Og å ordne i egne saker gjør meg mer orienteringshemma enn på mørke høstveier. Hvor pokker er logikken?
Jaja, verden går ikke under av den grunn. Kvelden har blitt bra, jeg har både fått pakka, spist pizza og sett film (Istid2, som jeg har skullet se ei uke nå), så skal ikke klage. :-)
Men jeg kan ikke akkurat bebreide andre for ikke å forstå meg, når jeg sjøl ser så klart bristen i min egen logikk og mestringsevne.
Hjertesukk fra en forvirra sjel...
Som idag: Jeg skal pakke til jeg skal bort i 80-årsdag imorra. Greit nok skulle en tro... Men hvem er det som står med huet inn i klesskapet, med ei hånd i hver hylle og ikke finner en ting fordi hun er så dønn forvirra og ikke klarer tenke klart for fem øre? Jo, det er meg... Blir kjempekavete og vikler meg inn i en tankekarusell som snurrer så fort at jeg snart ikke skiller den ene tanken fra den andre - blir bare som hvit støy i huet (du vet, sånn suselyd som kommer når radioen ikke finner noen stasjoner). Det resulterer i mye svette og hjerteklapp, smt flere ukvemsord før noen hjelper meg å rydde i tankekaoset mitt. Så det går bra da. Men for en sånn liten bagatell da... sukk.
Fem minutter etter at jeg er ferdig, derimot, har jeg prestert å bestille meg pizza og gjør meg klar til å gå og hente den. Da er det mørkt ute, jeg har aldri gått aleine til pizzastedet og det regner. Men det, det skal jeg liksom fikse med glans. Attpåtil tar jeg meg bryet med å gå innom butikken og kjøpe en brus, etter at jeg har henta pizzan.
Hvorfor er det sånn? Jeg, som er sterkt synshemma og nesten ikke ser når det er mørkt ute, har ingen problemer med å gå på et nesten ukjent sted og gjøre ting jeg hittil har vært for pysete til å gjøre, rett og slett for å teste meg selv, se om jeg får det til. At det vil være mindre pes og spise på selve restauranten istedenfor å hente den, det tenker jeg på fem minutter etter at jeg har bestilt. For ikke å snakke om at jeg kunne spurt noen om å være med dit så jeg unne spare litt krefter. Men neida, spørre, det får jeg ikke til. Og å ordne i egne saker gjør meg mer orienteringshemma enn på mørke høstveier. Hvor pokker er logikken?
Jaja, verden går ikke under av den grunn. Kvelden har blitt bra, jeg har både fått pakka, spist pizza og sett film (Istid2, som jeg har skullet se ei uke nå), så skal ikke klage. :-)
Men jeg kan ikke akkurat bebreide andre for ikke å forstå meg, når jeg sjøl ser så klart bristen i min egen logikk og mestringsevne.
Hjertesukk fra en forvirra sjel...
onsdag 24. september 2008
Uff, altfor mye jeg vil skrive om... men tør jeg?
Lenge har jeg grublet over fenomenet blogg og hva jeg ønsker å bruke den til. Tidligere har jeg startet opptil flere blogger med forskjellig utganspunkt. En ultraprivat jeg bare ville ha selv som ingen kunne lese, en som var veldig personlig, sperret sporing i søkemotorer, men egentlig altfor personlig, en typisk venneblogg med kjære Kristin-snuppa mi og så denne da... :-) Og hva med denne?
Hele tida har jeg grublet over hvor personlig jeg skal være i bloggen. Skal jeg skrive om egene vanskeligheter i en eller annen form? Skal den være fullstendig overfladisk? Skal bloggen bare omhandle ett tema eller interesse?
Mange har sagt det til meg at "du må ikke utlevere deg selv for mye på nettet" eller "det er ikke naturlig å skrive om så personlige ting". Og på mange vis er jeg veldig enig. Å skrive navnet på alle DPSne man har vært på eller detaljreferat fra en shoppingtur som gikk i dass med navn på alle personer og følelser, det blir liksom litt for mye, synes jeg. Samtidig er jeg opptatt av at åpenhet er viktig og at kun ved å vise det fram, blir det unormale mer normalt. Ikke normalt i betydningen, normaliserende, gjøre alle "like". Nei, jeg vil det unike skal komme fram og ikke bli sett på som unormalt, rart eller skremmende. For det unike ved hver enkelt, spesielt hos de som våger å satse på sin særegenhet, er det som fascinerer meg mest ved andre mennesker.
Og nå begynner jeg endelig å bli enig med meg selv, etter mange om og men og særlig etter at jeg fant denne bloggen. Den er nok mange hakk mere åpen enn jeg noen gang vil våge å bli, men samtidig, den ga meg så helsikes mye inspirasjon! :D Og noen ideer om at man kan skrive personlig og likevel ikke fortelle alt. Det kommer helt an på måten man ordlegger seg på.
Så som man kanskje skjønner, ja, jeg har lyst til å bli mer direkte her. Ikke veldig, ikke drastisk. Dere får ikke plutselig vite alle mine dypeste hemmeligheter eller hvor ofte jeg skifter underbukse :P Men kommer heller ikke til å legge særlig skjul på at jeg føler meg annerledes skrudd sammen i toppetasjen :)
Jeg er også lei av å unnskylde meg for å være personlig, det blir det samme som å unnskylde meg for at jeg er meg, en uvane jeg prøver legge av meg (vanskelig, men ikke umulig)
Så, unna vei, her kommer jeg - i mitt eget tempo, med min egen stil. Allerede har en sleip liten tanke i bakhodet begynt å sensurere meg og fortelle at dette ikke er riktig, nemlig :P Men hvordan det sparker i vei, det får jeg oppdage mens jeg går.
Hele tida har jeg grublet over hvor personlig jeg skal være i bloggen. Skal jeg skrive om egene vanskeligheter i en eller annen form? Skal den være fullstendig overfladisk? Skal bloggen bare omhandle ett tema eller interesse?
Mange har sagt det til meg at "du må ikke utlevere deg selv for mye på nettet" eller "det er ikke naturlig å skrive om så personlige ting". Og på mange vis er jeg veldig enig. Å skrive navnet på alle DPSne man har vært på eller detaljreferat fra en shoppingtur som gikk i dass med navn på alle personer og følelser, det blir liksom litt for mye, synes jeg. Samtidig er jeg opptatt av at åpenhet er viktig og at kun ved å vise det fram, blir det unormale mer normalt. Ikke normalt i betydningen, normaliserende, gjøre alle "like". Nei, jeg vil det unike skal komme fram og ikke bli sett på som unormalt, rart eller skremmende. For det unike ved hver enkelt, spesielt hos de som våger å satse på sin særegenhet, er det som fascinerer meg mest ved andre mennesker.
Og nå begynner jeg endelig å bli enig med meg selv, etter mange om og men og særlig etter at jeg fant denne bloggen. Den er nok mange hakk mere åpen enn jeg noen gang vil våge å bli, men samtidig, den ga meg så helsikes mye inspirasjon! :D Og noen ideer om at man kan skrive personlig og likevel ikke fortelle alt. Det kommer helt an på måten man ordlegger seg på.
Så som man kanskje skjønner, ja, jeg har lyst til å bli mer direkte her. Ikke veldig, ikke drastisk. Dere får ikke plutselig vite alle mine dypeste hemmeligheter eller hvor ofte jeg skifter underbukse :P Men kommer heller ikke til å legge særlig skjul på at jeg føler meg annerledes skrudd sammen i toppetasjen :)
Jeg er også lei av å unnskylde meg for å være personlig, det blir det samme som å unnskylde meg for at jeg er meg, en uvane jeg prøver legge av meg (vanskelig, men ikke umulig)
Så, unna vei, her kommer jeg - i mitt eget tempo, med min egen stil. Allerede har en sleip liten tanke i bakhodet begynt å sensurere meg og fortelle at dette ikke er riktig, nemlig :P Men hvordan det sparker i vei, det får jeg oppdage mens jeg går.
mandag 22. september 2008
Tid for videoer og sommermimring!
Kristin oppfordra meg i en kommentar til å publisere litt videoer her i bloggen. Men det har jeg altså glemt (eller fortrengt?:P) helt til nå. Og siden jeg ikke har noe anna glupt å gjøre og behovet for mimring melder seg i disse høsttider, fikk jeg lyst til å vise hva som skjer når vi er overlatt t oss sjøl i en leilighet noen uker :P
Først kommer den berømte videoen hvor vi får bevist, en gang for alle, hvor kilen jeg er, hehe.
Hvis noen tilfeldigvis lurer på om jeg er flau så, ja, jeg er det :P
Dette er kanskje ikke så suspekt, men vi bada svina. Og her er en video av Choco sin kose/tørkestund :-)
Først kommer den berømte videoen hvor vi får bevist, en gang for alle, hvor kilen jeg er, hehe.
Hvis noen tilfeldigvis lurer på om jeg er flau så, ja, jeg er det :P
Dette er kanskje ikke så suspekt, men vi bada svina. Og her er en video av Choco sin kose/tørkestund :-)
lørdag 20. september 2008
Den lille gleden
Den lille gleden gjør ikke så mye av seg. Den planter seg bare som en lun liten flamme i kroppen og sprer slik varme jeg ellers forbinder med å sitte tett inntil en peis eller en vedovn.
Det er gleden over de små tinga
- som å ligge våken i senga og vite det enda er en halvtime til jeg må stå opp, krølle meg sammen med dyna mi og kjenne på den friske høstlufta som siver inn gjennom vinduet,
- å kunne rydde og pusle hjemme (ja, faktisk) i mitt eget, rolige tempo og kjenne at det ikke kaver meg opp fordi det ikke gjør noe hvor mye eller lite jeg får gjort,
- sløving på sofaen uten dårlig samvittighet, gjerne med et marsvin, ei lydbok og en kaffekopp til selskap,
- kveldsturen jeg går, ikke fordi jeg vil trimme, men bare fordi det er godt å være ute og kjenne at jg lever....
Jeg samler på slike fine stunder. Hvert eneste lille glimt av ro og tilfredshet som dette, tar jeg til meg og lagrer i et lite rom, dypt inni meg som bare jeg har tilgang til. Rommet bestående av gryende håp og selvfølelse, det hemmelige lageret av positiv energi hvor jeg kan hente det lille ekstra. For like sikkert som jeg kjenner de gode dagene hvor alt bare går godt, uten bevisst tanke, vet jeg det kommer dager hvor jeg nesten ikke vet hvilken fot jeg skal sette foran den andre.
Da er det lille peisbålet av livsglede, godt å ha...
Det er gleden over de små tinga
- som å ligge våken i senga og vite det enda er en halvtime til jeg må stå opp, krølle meg sammen med dyna mi og kjenne på den friske høstlufta som siver inn gjennom vinduet,
- å kunne rydde og pusle hjemme (ja, faktisk) i mitt eget, rolige tempo og kjenne at det ikke kaver meg opp fordi det ikke gjør noe hvor mye eller lite jeg får gjort,
- sløving på sofaen uten dårlig samvittighet, gjerne med et marsvin, ei lydbok og en kaffekopp til selskap,
- kveldsturen jeg går, ikke fordi jeg vil trimme, men bare fordi det er godt å være ute og kjenne at jg lever....
Jeg samler på slike fine stunder. Hvert eneste lille glimt av ro og tilfredshet som dette, tar jeg til meg og lagrer i et lite rom, dypt inni meg som bare jeg har tilgang til. Rommet bestående av gryende håp og selvfølelse, det hemmelige lageret av positiv energi hvor jeg kan hente det lille ekstra. For like sikkert som jeg kjenner de gode dagene hvor alt bare går godt, uten bevisst tanke, vet jeg det kommer dager hvor jeg nesten ikke vet hvilken fot jeg skal sette foran den andre.
Da er det lille peisbålet av livsglede, godt å ha...
Abonner på:
Innlegg (Atom)