Det er ikke ofte jeg henvender meg direkte til leserne mine, men idag føler jeg det er på sin plass. Ingen fare, jeg skal ikke være slem :-)
Jeg har i noen tilfeller opplevd at folk har brukt navnet mitt i kommentarfelte. Altså, ikke Muldra, men det virkelige. Det ser jeg helst at dere ikke gjør.
For å klargjøre dette litt nermere: jeg har ingenting imot at folk jeg kjenner vet at dette er min blogg og hvem jeg er, og jeg har heller ingenting imo at folk utenffor min bekjentskapskrets leser den. Men jeg ønsker ikke at folk skal kunne spore meg via navn osv.
Jeg høres kanskje litt paranoid ut - er jo allerede ganske flink til å anonymisere det jeg skriver - men, jeg har mine grunner til ikke å ville være offentlig! Kanskje en dag, håper jeg at jeg har mot til å kunne stå fram fullt og helt, men ennå er jeg ikke kommet helt dit...
Men jeg ser jo innleggene dine på facebook, tenker du kanskje. Joda, det gjør du. Men du er en del av en begrenset krets jeg deler de oppdateringene med, stort sett bestående av folk som alt vet at jeg blogger samt nære venner og familie.
Så jeg setter stor pris på om du respekterer dette! :-)
lørdag 15. oktober 2011
fredag 14. oktober 2011
Jobb. Trygghet, tilhørighet, trivsel!
Jeg har aldri trivdes så godt på jobben som jeg gjør nå! Aldri før har det vært så sosialt, så morsomt og så givende :-)
Jobben har alltid vært et sted jeg har følt meg trygg. I perioder har KIM vært et av de få stedene jeg har klart å utrette noe og føle meg flink. Slik har det vært det siste året eller så. Men nå skjer det mer. Ikke bare med selve arbeidsmiljøet – for gudene må vite at det har forandret seg mye. Det skjer noe med meg også. Skjer mye, tenker jeg vi sier. Og det gjør meg så glad!
Idag i lunsjen sitter vi seks-sju kolleger rundt langbordet. Praten går livlig, og latteren og sleivkjeftfaktoren er høy. Når jeg ler er det med den ekte latteren min – spontant. Ikke lett anstrengt fordi alle andre ler. Jeg er fullstendig til stede. Mer enn en gang tar jeg meg i å ha noe på hjertet. Tenk, jeg har lyst til å si noe. Når jeg ikke kommer til orde, istedenfor å bli stressa eller flau, blir jeg irritert, engasjert. Tenker ikke på om jeg har noe å si, men at jeg vill si noe.
Jeg prater på redaksjonsmøtet også. Like ubesværet. Ber eksplisitt om å få skrive artikkel om temaet vi snakker om (”Kampen mot treningsstudioene”). Kan jo ikke la sjansen gå fra meg til å få skrive om et av hjertebarna mine. Så plutselig hører jeg meg selv spørre om ikke jeg kan få ansvar for å legge ut internavisa på weben, siden jeg allikevel skal lære meg å legge ut ting der. Jeg… Tilby meg å gjøre noe, fordi jeg mener jeg kan være en resurs. Hæ?
Weben, ja. Idag er det akkurat to uker siden jeg sto foran koordinatoren min med gele i knærne og en knute i brystet, mens jeg spurte med en stemme trygg som fjell, om ikke jeg kunne få lære meg å legge ut stoff på sidene og ha dette som ansvarsområde. En stor triumf, som tydeligvis la grunnlag for mange små.
Hva er det som skjer? Det er som om tunga og tankene mine løper i forveien uten at fornuften, eller det jeg til nå har trodd var fornuften, men mistenker er noe ganske anna, har det fnugg å si. Er det dette som kalles selvtillit?
Uansett, jeg gleder meg til tidene som måtte komme, og er så sjeleglad for at jeg skal jobbe her enda en god stund!
Jobben har alltid vært et sted jeg har følt meg trygg. I perioder har KIM vært et av de få stedene jeg har klart å utrette noe og føle meg flink. Slik har det vært det siste året eller så. Men nå skjer det mer. Ikke bare med selve arbeidsmiljøet – for gudene må vite at det har forandret seg mye. Det skjer noe med meg også. Skjer mye, tenker jeg vi sier. Og det gjør meg så glad!
Idag i lunsjen sitter vi seks-sju kolleger rundt langbordet. Praten går livlig, og latteren og sleivkjeftfaktoren er høy. Når jeg ler er det med den ekte latteren min – spontant. Ikke lett anstrengt fordi alle andre ler. Jeg er fullstendig til stede. Mer enn en gang tar jeg meg i å ha noe på hjertet. Tenk, jeg har lyst til å si noe. Når jeg ikke kommer til orde, istedenfor å bli stressa eller flau, blir jeg irritert, engasjert. Tenker ikke på om jeg har noe å si, men at jeg vill si noe.
Jeg prater på redaksjonsmøtet også. Like ubesværet. Ber eksplisitt om å få skrive artikkel om temaet vi snakker om (”Kampen mot treningsstudioene”). Kan jo ikke la sjansen gå fra meg til å få skrive om et av hjertebarna mine. Så plutselig hører jeg meg selv spørre om ikke jeg kan få ansvar for å legge ut internavisa på weben, siden jeg allikevel skal lære meg å legge ut ting der. Jeg… Tilby meg å gjøre noe, fordi jeg mener jeg kan være en resurs. Hæ?
Weben, ja. Idag er det akkurat to uker siden jeg sto foran koordinatoren min med gele i knærne og en knute i brystet, mens jeg spurte med en stemme trygg som fjell, om ikke jeg kunne få lære meg å legge ut stoff på sidene og ha dette som ansvarsområde. En stor triumf, som tydeligvis la grunnlag for mange små.
Hva er det som skjer? Det er som om tunga og tankene mine løper i forveien uten at fornuften, eller det jeg til nå har trodd var fornuften, men mistenker er noe ganske anna, har det fnugg å si. Er det dette som kalles selvtillit?
Uansett, jeg gleder meg til tidene som måtte komme, og er så sjeleglad for at jeg skal jobbe her enda en god stund!
To små marsvin – en stor mestringsopplevelse
En liten historie om lykken ved å være marsvinmamma :) Om hardt arbeid, selvinnsikt og å klare seg alene.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne denne historien. Altså, jeg vet godt hva jeg skal skrive om, hva jeg gjorde og tenkte. Men akkurat nå er hodet så fylt av tåke og kroppen så sliten og anspent at jeg nesten ikke vet om jeg skriver forlengs eller baklengs. Allikevel må jeg skrive nå. For å få ro. Få sortert alle de løse tankene som holdt meg med selskap tidligere ikveld. Da sto de så pent og logisk oppstilt på rekke og rad og hjalp meg å holde fokus på det jeg holdt på med. Mens nå… Jeg tror jeg får begynne fra begynnelsen med det mest åpenbare, så får vi se hvor dette ender.
Som matmor til to søte små har man mange forpliktelser. En av disse er å holde det rent og ryddig i buret deres. En oppgave jeg dessverre ikke alltid utfører tilfredsstillende etter min mening siden forholdene jeg får assistanse under er så uforutsigbare. Ofte står det både på tid og – jeg beklager å måtte si det – vilje til å gjøre dette som betyr så mye for meg. Nå var det gått to uker pluss, siden sist gang og den dårlige samvittigheten min hadde alt ligget som en klump i magen på meg i mange dager. Jeg var fast bestemt på å gjøre det i dag, helt til… Personen som skal inn til meg, får jeg vite er en ny, og en MANN attpåtil. En jeg har snakket med i toppen fem febrilske minutter på terskelen til min ringe bolig, og dermed å betrakte som en fremmed i mine øyne. Kroppen min taler sitt tydelige språk: han slipper ikke inn ikveld!
I flere timer går jeg rundt som i en stresset døs. Det er flere ting jeg skulle ha gjort, og med det synet og den helsa jeg har, har jeg rett og slett ikke kapasitet til alt. Joda, jeg kan det jeg skal, men som en klok sjel har sagt meg, har motoren min for lite drivstoff i forhold til hestekrefter. Og buret er langt på vei den mest kompliserte oppgaven av dem alle. Mange småoppgaver før jobben er gjort. Skal jeg utsette det enda lengre? Nei! Tanken på enda flere dager med dårlig samvittighet i blodårene holder jeg rett og slett ikke ut. Det skjærer i hjertet å se at jentene ikke trives. Dessuten kan jeg ikke vite når jeg får en trygg person å forholde meg til igjen.
Det ender altså med at jeg setter i gang med burrengjøringa alene. Litt spotrengjøring er intensjonen min i første rekke, men når jeg så bestemmer meg for å ta jentene ut av buret, ender det tilslutt med at jeg tar hele pakka, med spyling og alt.
Bakser og klæbber mens høy, spon og knerter drysser utover gulvet. En merkelig, indre tilfredsstillelse av å ha fylt hele to digre søppelposer med (mar)svineri. Inni min egen lille boble av konsentrasjon. En slags hakkete flyt-følelse som får meg til å synge med til Adele og Porcupine Tree.
Og innimellom tunge odører og smektende toner ser jeg jentene som alt har klart å lure seg ut av den provisoriske innhegningen min. Ned på gulvet for å sikre den igjen. To små jenter kommer løpende mot meg. Snuser og slikker på hendene mine. Springer hinderbane mellom armer og ben. De pludrer og jeg pludrer. Jeg er en del av flokken! Stadig mer vågale, og plutselig er de langt ute på gulvet. Pytt, la dem springe. De fortjener litt frihet.
Snart er jobben gjort. Friskt spon smuldrer mellom fingrene mine. Dufter. Gjør nesten opp for den ømme ryggen og hodet fylt med svimmel tåke. “Nå blir det godt til dere, snupper, og det er JEG som har gjort dette for dere. Alene”. Umulig ikke å smile; så inderlig stolt!
To timer tok hele jobben fra ende til annen. Altså minst fire ganger så lang tid som det ville tatt med etpar øyne og hjelpende hender til låns. Men jeg klarte det altså!
Denne opplevelsen gjør meg egentlig både trist og glad.
Det er en glede å føle mestring og flyt. At jeg selv er i stand til å ta vare på mine egne “barn” og gi de både stell og frihet, betyr enormt mye. For ikke å snakke om den mottakelsen jeg fikk mens jeg var på samme nivå som dem, nede på gulvet. En unik følelse av samhold som jeg kommer til å leve lenge på.
Samtidig er det trist midt oppi det hele. Trist å kjenne hvor mye krefter som tross alt gikk med til dette. Hvor mye tid. Jeg innser jo at hvor mye jeg enn misliker det, behøver jeg nok litt praktisk assistanse. Til dette og til mye annet. For skal jeg ta på meg alt alene, har jeg snart verken tid eller ork til å gjøre noe annet enn å eksistere, og et slikt liv vil jeg aldri, aldri tilbake til igjen!
Men jeg drar mye lærdom av dette, og det er det viktigste. Jeg har lært at jeg KAN når jeg vil. Trenger ikke lenger innbille meg at jeg er avhengig av å vise tillit til folk jeg i bunn og grunn ikke stoler på. Når systemet svikter trenger jeg ikke lenger stå handlingslammet på sidelinja, men kan gjøre bevisste valg om jeg vil presse mine fysiske og mentale grenser. Det er i seg selv en seier!
Fikk jeg det til å høres lett ut, kanskje? Tro meg, det blir alldeles ikke lett… Men det er like fullt mulig :-D
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne denne historien. Altså, jeg vet godt hva jeg skal skrive om, hva jeg gjorde og tenkte. Men akkurat nå er hodet så fylt av tåke og kroppen så sliten og anspent at jeg nesten ikke vet om jeg skriver forlengs eller baklengs. Allikevel må jeg skrive nå. For å få ro. Få sortert alle de løse tankene som holdt meg med selskap tidligere ikveld. Da sto de så pent og logisk oppstilt på rekke og rad og hjalp meg å holde fokus på det jeg holdt på med. Mens nå… Jeg tror jeg får begynne fra begynnelsen med det mest åpenbare, så får vi se hvor dette ender.
Som matmor til to søte små har man mange forpliktelser. En av disse er å holde det rent og ryddig i buret deres. En oppgave jeg dessverre ikke alltid utfører tilfredsstillende etter min mening siden forholdene jeg får assistanse under er så uforutsigbare. Ofte står det både på tid og – jeg beklager å måtte si det – vilje til å gjøre dette som betyr så mye for meg. Nå var det gått to uker pluss, siden sist gang og den dårlige samvittigheten min hadde alt ligget som en klump i magen på meg i mange dager. Jeg var fast bestemt på å gjøre det i dag, helt til… Personen som skal inn til meg, får jeg vite er en ny, og en MANN attpåtil. En jeg har snakket med i toppen fem febrilske minutter på terskelen til min ringe bolig, og dermed å betrakte som en fremmed i mine øyne. Kroppen min taler sitt tydelige språk: han slipper ikke inn ikveld!
I flere timer går jeg rundt som i en stresset døs. Det er flere ting jeg skulle ha gjort, og med det synet og den helsa jeg har, har jeg rett og slett ikke kapasitet til alt. Joda, jeg kan det jeg skal, men som en klok sjel har sagt meg, har motoren min for lite drivstoff i forhold til hestekrefter. Og buret er langt på vei den mest kompliserte oppgaven av dem alle. Mange småoppgaver før jobben er gjort. Skal jeg utsette det enda lengre? Nei! Tanken på enda flere dager med dårlig samvittighet i blodårene holder jeg rett og slett ikke ut. Det skjærer i hjertet å se at jentene ikke trives. Dessuten kan jeg ikke vite når jeg får en trygg person å forholde meg til igjen.
Det ender altså med at jeg setter i gang med burrengjøringa alene. Litt spotrengjøring er intensjonen min i første rekke, men når jeg så bestemmer meg for å ta jentene ut av buret, ender det tilslutt med at jeg tar hele pakka, med spyling og alt.
Bakser og klæbber mens høy, spon og knerter drysser utover gulvet. En merkelig, indre tilfredsstillelse av å ha fylt hele to digre søppelposer med (mar)svineri. Inni min egen lille boble av konsentrasjon. En slags hakkete flyt-følelse som får meg til å synge med til Adele og Porcupine Tree.
Og innimellom tunge odører og smektende toner ser jeg jentene som alt har klart å lure seg ut av den provisoriske innhegningen min. Ned på gulvet for å sikre den igjen. To små jenter kommer løpende mot meg. Snuser og slikker på hendene mine. Springer hinderbane mellom armer og ben. De pludrer og jeg pludrer. Jeg er en del av flokken! Stadig mer vågale, og plutselig er de langt ute på gulvet. Pytt, la dem springe. De fortjener litt frihet.
Snart er jobben gjort. Friskt spon smuldrer mellom fingrene mine. Dufter. Gjør nesten opp for den ømme ryggen og hodet fylt med svimmel tåke. “Nå blir det godt til dere, snupper, og det er JEG som har gjort dette for dere. Alene”. Umulig ikke å smile; så inderlig stolt!
To timer tok hele jobben fra ende til annen. Altså minst fire ganger så lang tid som det ville tatt med etpar øyne og hjelpende hender til låns. Men jeg klarte det altså!
Denne opplevelsen gjør meg egentlig både trist og glad.
Det er en glede å føle mestring og flyt. At jeg selv er i stand til å ta vare på mine egne “barn” og gi de både stell og frihet, betyr enormt mye. For ikke å snakke om den mottakelsen jeg fikk mens jeg var på samme nivå som dem, nede på gulvet. En unik følelse av samhold som jeg kommer til å leve lenge på.
Samtidig er det trist midt oppi det hele. Trist å kjenne hvor mye krefter som tross alt gikk med til dette. Hvor mye tid. Jeg innser jo at hvor mye jeg enn misliker det, behøver jeg nok litt praktisk assistanse. Til dette og til mye annet. For skal jeg ta på meg alt alene, har jeg snart verken tid eller ork til å gjøre noe annet enn å eksistere, og et slikt liv vil jeg aldri, aldri tilbake til igjen!
Men jeg drar mye lærdom av dette, og det er det viktigste. Jeg har lært at jeg KAN når jeg vil. Trenger ikke lenger innbille meg at jeg er avhengig av å vise tillit til folk jeg i bunn og grunn ikke stoler på. Når systemet svikter trenger jeg ikke lenger stå handlingslammet på sidelinja, men kan gjøre bevisste valg om jeg vil presse mine fysiske og mentale grenser. Det er i seg selv en seier!
Fikk jeg det til å høres lett ut, kanskje? Tro meg, det blir alldeles ikke lett… Men det er like fullt mulig :-D
lørdag 8. oktober 2011
Vegas, min første synstolkede filmopplevelse
Høsten er filmtid :-) Og ikveld tenkte jeg å kose meg med en film jeg har hatt liggende på vent lenge nemlig den norske filmen Vegas. Ettersom regissøren (Gunnar Vikene) er den samme som i Himmelfall - en film jeg liker svært godt - forventet jeg en alvorlig, litt trist, men underfundig film. Det skulle vise seg å bli langt mer hjerteskjærende enn jeg forestilte meg.
I tillegg er dette en av de få norske filmene som er synstolket og den første jeg har sett med dette. Derfor ble dette en annerledes opplevelse.
Terje har nettopp mistet moren sin i en ulykke på danskebåten, og faren er helt utav stand å forholde seg til sønnen. Terjs måte å takle sorgen på er å flykte inn i et univers hvor det er mulig at moren kan være i live likevel.
Marianne har stukket av fra sitt tredje fosterhjem på ett år. Hun er konstant i opprør mot de fleste. Regler er til for å brytes. Men bak den tøffe fasaden ønsker hun bare nærhet og omsorg, selvom prisen kan være høy...
Disse er tre veldig forskjellige ungdommer. Thomas er kul og laidback og omtenksom, men bærer på fortvilelse og et sinne under overflaten. Terje er en stille, tafatt liten skrue som ikke vet hvordan han skal vise følelsene sine og stadig søker måter å lindre sorgen. Marianne er tøff i trynet og det mange vil kalle en klassisk (unnskyld uttrykket:P) bitch; frekk, spydig og ute etter å provosere hele tiden. Det eneste disse tre egentlig har til felles er en drøm om at ting skal ordne seg.
Det spinkle grunnlaget til tross, disse tre utvikler et sjørt vennskap. Nært, men allikevel distansert. Måten de viser omsorg for hverandre er så utrolig gripende. Thomas er og blir helten min! Selvom han i trekløveret inntar en tilbaketrukket rolle, er han den stødige, ansvarsbevisste grunnpilaren.. Og den omsorgen han viser for lillebroren er så rørende. Marianne er kanskje den som overrasker meg mest. Hennes mennesketype kjenner jeg litt til fra tidligere, og som oftest reagerer jeg med en blanding av redsel og stilltiende forakt i møte med slike. Her får vi imidlertid se at selv i handlinger som virker rå og ubetenksomme, kan det ligge en enorm omtanke, som jeg iallfall ikke har vært meg bevisst. Så har vi Terje, da.. Han er liksom "lillebroren" i gjengen som de andre tar seg av etter beste evnet. Limet som holder de sammen, tross store motsetninger.
Jeg syuns regissøren skildrer disse ungdommene og sjebnene med en inderlig omsorg og respekt. Her er få fartsfylte scener selvom det tidvis er mye sinne og fortvilelse. Det brukes heller ikke store ord og lange dialoger, men du skjønner budskapet uansett. Jeg tror iallfall jeg skjønner budskapet, uten at jeg helt vet hva det er jeg har forstått.
Hva så med synstolkingen?
Vi vil ha mer, vi vil ha mer!! Egentlig var det en fin film å teste det på, siden det som sagt ikke alltid var så mye dialog. Slike stillferdige filmer er egentlig veldig min sjanger, men byr ofte på problemer fordi det skjer så mye "mellom linjene" som jeg ikke får med meg.
Det er særlig en, hjerteskjærende scene jeg har lyst til å trekke fram, som jeg ikke ville fått med meg ellers: De tre henger ute et sted og Terje leker seg med en lighter. Tester hvor nært flammen han kan holde hånda. Plutselig tar Marianne tak og presser sigaretten sin inn i håndflata hans så han skriker til. "Bedre nå?", spør hunn stillferdig og overraskende vennlig.
Seriøst, da tok jeg til tårene! Og en slik scene blir ikke den samme med noen som skal forklare underveis. For uansett blir foklaringen preget av følelser. Synstolkingen derimot, er objektiv og nøytral.
Stort sett er jeg fornøyd me hvilke detaljer som ble fremhevet med synstolking. Noe skulle jeg kanskje hatt forklart nærmere (uten at jeg kommer på eksempler), men jeg skjønner jo at det må prioriteres. For mange detaljer ville bitt forvirrende. Kanskje blir jeg også litt ekstra kritisk fordi jeg skimter omriss av det som skjer og dermed har mer jeg blir nysgjerrig på enn det som faktisk er nødvendig for å få med seg handlingen.
Uansett var det SUPERDEILIG å kunne sitte tilbakelent i sofaen og se film for en gangs skyld :-)))
Vegas er uansett en film som anbefales!
Og skulle du være nysgjerrig på synstolking selvom du ser, så er det fullt mulig å sjekke det ut. Det følger nemlig med som standard på dvd-en :D
I tillegg er dette en av de få norske filmene som er synstolket og den første jeg har sett med dette. Derfor ble dette en annerledes opplevelse.
 |
| Vegas filmplakat. Bildet er googlet |
Som i Himmelfall handler denne filmen om mennesker som er kommet litt på siden av samfunnet. Vi følger tre ungdommer som av svært forskjellige grunner havner på ungdomshjem:
Thomas bor i et hjem med en voldelig stefar og en mor med rusproblemer og tar vare på lillebroren sin. Etter en runde med husbråk hvor politiet griper inn, blir søsknene atskilt av barnevernet. Thomas sitt størst ønske er at de kan leve sammen som en familie igjen. Men da må moren først bryte med stefaren...Terje har nettopp mistet moren sin i en ulykke på danskebåten, og faren er helt utav stand å forholde seg til sønnen. Terjs måte å takle sorgen på er å flykte inn i et univers hvor det er mulig at moren kan være i live likevel.
Marianne har stukket av fra sitt tredje fosterhjem på ett år. Hun er konstant i opprør mot de fleste. Regler er til for å brytes. Men bak den tøffe fasaden ønsker hun bare nærhet og omsorg, selvom prisen kan være høy...
Disse er tre veldig forskjellige ungdommer. Thomas er kul og laidback og omtenksom, men bærer på fortvilelse og et sinne under overflaten. Terje er en stille, tafatt liten skrue som ikke vet hvordan han skal vise følelsene sine og stadig søker måter å lindre sorgen. Marianne er tøff i trynet og det mange vil kalle en klassisk (unnskyld uttrykket:P) bitch; frekk, spydig og ute etter å provosere hele tiden. Det eneste disse tre egentlig har til felles er en drøm om at ting skal ordne seg.
Det spinkle grunnlaget til tross, disse tre utvikler et sjørt vennskap. Nært, men allikevel distansert. Måten de viser omsorg for hverandre er så utrolig gripende. Thomas er og blir helten min! Selvom han i trekløveret inntar en tilbaketrukket rolle, er han den stødige, ansvarsbevisste grunnpilaren.. Og den omsorgen han viser for lillebroren er så rørende. Marianne er kanskje den som overrasker meg mest. Hennes mennesketype kjenner jeg litt til fra tidligere, og som oftest reagerer jeg med en blanding av redsel og stilltiende forakt i møte med slike. Her får vi imidlertid se at selv i handlinger som virker rå og ubetenksomme, kan det ligge en enorm omtanke, som jeg iallfall ikke har vært meg bevisst. Så har vi Terje, da.. Han er liksom "lillebroren" i gjengen som de andre tar seg av etter beste evnet. Limet som holder de sammen, tross store motsetninger.
Jeg syuns regissøren skildrer disse ungdommene og sjebnene med en inderlig omsorg og respekt. Her er få fartsfylte scener selvom det tidvis er mye sinne og fortvilelse. Det brukes heller ikke store ord og lange dialoger, men du skjønner budskapet uansett. Jeg tror iallfall jeg skjønner budskapet, uten at jeg helt vet hva det er jeg har forstått.
Hva så med synstolkingen?
Vi vil ha mer, vi vil ha mer!! Egentlig var det en fin film å teste det på, siden det som sagt ikke alltid var så mye dialog. Slike stillferdige filmer er egentlig veldig min sjanger, men byr ofte på problemer fordi det skjer så mye "mellom linjene" som jeg ikke får med meg.
Det er særlig en, hjerteskjærende scene jeg har lyst til å trekke fram, som jeg ikke ville fått med meg ellers: De tre henger ute et sted og Terje leker seg med en lighter. Tester hvor nært flammen han kan holde hånda. Plutselig tar Marianne tak og presser sigaretten sin inn i håndflata hans så han skriker til. "Bedre nå?", spør hunn stillferdig og overraskende vennlig.
Seriøst, da tok jeg til tårene! Og en slik scene blir ikke den samme med noen som skal forklare underveis. For uansett blir foklaringen preget av følelser. Synstolkingen derimot, er objektiv og nøytral.
Stort sett er jeg fornøyd me hvilke detaljer som ble fremhevet med synstolking. Noe skulle jeg kanskje hatt forklart nærmere (uten at jeg kommer på eksempler), men jeg skjønner jo at det må prioriteres. For mange detaljer ville bitt forvirrende. Kanskje blir jeg også litt ekstra kritisk fordi jeg skimter omriss av det som skjer og dermed har mer jeg blir nysgjerrig på enn det som faktisk er nødvendig for å få med seg handlingen.
Uansett var det SUPERDEILIG å kunne sitte tilbakelent i sofaen og se film for en gangs skyld :-)))
Vegas er uansett en film som anbefales!
Og skulle du være nysgjerrig på synstolking selvom du ser, så er det fullt mulig å sjekke det ut. Det følger nemlig med som standard på dvd-en :D
fredag 7. oktober 2011
Pratsom lunsj – stille robot
“Hei Muldra, vil du ikke komme og sette deg med oss?” Den entusiastiske arbeidskollegaen fra redaksjonsmøtet stiller seg ved siden av henne. Hun nikker og smiler, sier “ja det kan jeg godt”. Mens jeg, jeg krymper meg i bakgrunnen. Jeg setter meg på plassen hun finner.
Det sitter to andre ved bordet. Den entusiastiske og kreative kollegaen jeg kjenner fra før, og en ny medarbeider som er like kreativ. Jeg har aldri møtt vedkommende. De to har alt fått god kontakt. De diskuterer engasjert og prøver å få meg med i samtalen. Hun som sitter på stolen min er vennlig, men stille. Alle faktene er på plass. Alle nikkene og smilene, og den lett framoverbøyde kroppen. De likefremme, men unnvikende svarene. Ingen merker noe. Men egentlig lytter hun, etter mine tause rop, som for henne kun er et ekko.
For her sitter også jeg. Med ilinger opp langs ryggen og dirring i knærne. Klump i halsen og klump i magen. Fremmed i egen kropp, mens jeg ser gjennom øynene til en jeg gjerne skulle vært. Ikke bare med hjernens mekaniske dataprosesser, men med kropp og sjel, engasjement og mot. Jeg vil rope STOPP! Vekke henne. Men hun vil ikke vekkes. Altfor opptatt med å overleve…
Tilbake på skrivestua, stivt sittende foran pc-skjermen. Øyne som stirrer uten å se. Hun er tom; jeg er fylt til bristepunktet. Jeg vil trykke meg inntil henne. Klemme liv og følelser inn i dette mekaniske vesenet. Vi kunne lært av hverandre. Der jeg lærte av hennes styrke og mot, kunne hun lært av mine gleder og redsler.
Helt til vi smeltet sammen til EN: BARE MEG!
Det sitter to andre ved bordet. Den entusiastiske og kreative kollegaen jeg kjenner fra før, og en ny medarbeider som er like kreativ. Jeg har aldri møtt vedkommende. De to har alt fått god kontakt. De diskuterer engasjert og prøver å få meg med i samtalen. Hun som sitter på stolen min er vennlig, men stille. Alle faktene er på plass. Alle nikkene og smilene, og den lett framoverbøyde kroppen. De likefremme, men unnvikende svarene. Ingen merker noe. Men egentlig lytter hun, etter mine tause rop, som for henne kun er et ekko.
For her sitter også jeg. Med ilinger opp langs ryggen og dirring i knærne. Klump i halsen og klump i magen. Fremmed i egen kropp, mens jeg ser gjennom øynene til en jeg gjerne skulle vært. Ikke bare med hjernens mekaniske dataprosesser, men med kropp og sjel, engasjement og mot. Jeg vil rope STOPP! Vekke henne. Men hun vil ikke vekkes. Altfor opptatt med å overleve…
Tilbake på skrivestua, stivt sittende foran pc-skjermen. Øyne som stirrer uten å se. Hun er tom; jeg er fylt til bristepunktet. Jeg vil trykke meg inntil henne. Klemme liv og følelser inn i dette mekaniske vesenet. Vi kunne lært av hverandre. Der jeg lærte av hennes styrke og mot, kunne hun lært av mine gleder og redsler.
Helt til vi smeltet sammen til EN: BARE MEG!
Abonner på:
Innlegg (Atom)