Vegas, min første synstolkede filmopplevelse

Høsten er filmtid :-) Og ikveld tenkte jeg å kose meg med en film jeg har hatt liggende på vent lenge nemlig den norske filmen Vegas. Ettersom regissøren (Gunnar Vikene) er den samme som i Himmelfall - en film jeg liker svært godt - forventet jeg en alvorlig, litt trist, men underfundig film. Det skulle vise seg å bli langt mer hjerteskjærende enn jeg forestilte meg.
I tillegg er dette en av de få norske filmene som er synstolket og den første jeg har sett med dette. Derfor ble dette en annerledes opplevelse.


Vegas  filmplakat. Bildet er googlet

Som i Himmelfall handler denne filmen om mennesker som er kommet litt på siden av samfunnet. Vi følger tre ungdommer som av svært forskjellige grunner havner på ungdomshjem:

Thomas bor i et hjem med en voldelig stefar og en mor med rusproblemer og tar vare på lillebroren sin. Etter en runde med husbråk hvor politiet griper inn, blir søsknene atskilt av barnevernet. Thomas sitt størst ønske er at de kan leve sammen som en familie igjen. Men da må moren først bryte med stefaren...
Terje har nettopp mistet moren sin i en ulykke på danskebåten, og faren er helt utav stand å forholde seg til sønnen. Terjs måte å takle sorgen på er å flykte inn i et univers hvor det er mulig at moren kan være i live likevel.
Marianne har stukket av fra sitt tredje fosterhjem på ett år. Hun er konstant i opprør mot de fleste. Regler er til for å brytes. Men bak den tøffe fasaden ønsker hun bare nærhet og omsorg, selvom prisen kan være høy...

Disse er tre veldig forskjellige ungdommer. Thomas er kul og laidback og omtenksom, men bærer på fortvilelse og et sinne under overflaten. Terje er en stille, tafatt liten skrue som ikke vet hvordan han skal vise følelsene sine og stadig søker måter å lindre sorgen. Marianne er tøff i trynet og det mange vil kalle en klassisk (unnskyld uttrykket:P) bitch; frekk, spydig og ute etter å provosere hele tiden. Det eneste disse tre egentlig har til felles er en drøm om at ting skal ordne seg.
Det spinkle grunnlaget til tross, disse tre utvikler et sjørt vennskap. Nært, men allikevel distansert. Måten de viser omsorg for hverandre er så utrolig gripende. Thomas er og blir helten min! Selvom han i trekløveret inntar en tilbaketrukket rolle, er han den stødige, ansvarsbevisste grunnpilaren.. Og den omsorgen han viser for lillebroren er så rørende. Marianne er kanskje den som overrasker meg mest. Hennes mennesketype kjenner jeg litt til fra tidligere, og som oftest reagerer jeg med en blanding av redsel og stilltiende forakt i møte med slike. Her får vi imidlertid se at selv i handlinger som virker rå og ubetenksomme, kan det ligge en enorm omtanke, som jeg iallfall ikke har vært meg bevisst. Så har vi Terje, da.. Han er liksom "lillebroren" i gjengen som de andre tar seg av etter beste evnet. Limet som holder de sammen, tross store motsetninger.

Jeg syuns regissøren skildrer disse ungdommene og sjebnene med en inderlig omsorg og respekt. Her er få fartsfylte scener selvom det tidvis er mye sinne og fortvilelse. Det brukes heller ikke store ord og lange dialoger, men du skjønner budskapet uansett. Jeg tror iallfall jeg skjønner budskapet, uten at jeg helt vet hva det er jeg har forstått.

Hva så med synstolkingen?
Vi vil ha mer, vi vil ha mer!! Egentlig var det en fin film å teste det på, siden det som sagt ikke alltid var så mye dialog. Slike stillferdige filmer er egentlig veldig min sjanger, men byr ofte på problemer fordi det skjer så mye "mellom linjene" som jeg ikke får med meg.
Det er særlig en, hjerteskjærende scene jeg har lyst til å trekke fram, som jeg ikke ville fått med meg ellers: De tre henger ute et sted og Terje leker seg med en lighter. Tester hvor nært flammen han kan holde hånda. Plutselig tar Marianne tak og presser sigaretten sin inn i håndflata hans så han skriker til. "Bedre nå?", spør hunn stillferdig og overraskende vennlig.
Seriøst, da tok jeg til tårene! Og en slik scene blir ikke den samme med noen som skal forklare underveis. For uansett blir foklaringen preget av følelser. Synstolkingen derimot, er objektiv og nøytral.
Stort sett er jeg fornøyd me hvilke detaljer som ble fremhevet med synstolking. Noe skulle jeg kanskje hatt forklart nærmere (uten at jeg kommer på eksempler), men jeg skjønner jo at det må prioriteres. For mange detaljer ville bitt forvirrende. Kanskje blir jeg også litt ekstra kritisk fordi jeg skimter omriss av det som skjer og dermed har mer jeg blir nysgjerrig på enn det som faktisk er nødvendig for å få med seg handlingen.
Uansett var det SUPERDEILIG å kunne sitte tilbakelent i sofaen og se film for en gangs skyld :-)))

Vegas er uansett en film som anbefales!
Og skulle du være nysgjerrig på synstolking selvom du ser, så er det fullt mulig å sjekke det ut. Det følger nemlig med som standard på dvd-en :D