Et lite ekskrempel til glede og forlystelse, på hva klønete, halvblinde tullinger kan stelle i stand, i sin jakt på frihet :-) og konsekvensene av mangelfull instruksjon.
Etpar helger tilbake var jeg, sammen med en herlig og munter gjeng fra NBfU Region Midt, på tur til den trivelige bergstaden Røros. Her skulle arrangeres årsmøte, men det store høydepunktet kom dagen før, nemlig hundekjøring. En fantastisk morsom opplevelse, som for enkelte av oss ble enda mer spennende enn vi hadde planlagt.
Det var fredag formiddag, og en forventningsfull gjeng med blinde og svaksynte ungdommer sto startklare og ventet på nærmere beskjed. Hermetisk pakket inn i varmedresser, støvler og alt som kunne holde snøen og kulda, som var bemerkelsesverdig snill til Røros å være, på avstand. Vi skulle deles inn i lag og, tro det eller ei, styre hundespannene våre på egenhånd. Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men jeg tror og håper at jeg ikke var den eneste som syntes dette lød litt vel spennende. Hvordan i huleste skulle dette gå, liksom. Men, eventyrlystne som vi er, tok vi selvfølgelig utfordringen.
Gruppa mi hadde ikke sjefen sjøl, men en av medhjelperne som instruktør. «Bremsa henger over sleda her. Når dere kjører, tar dere han ned sånn og tråkker på den. Hvis dere trenger å bråbremse kan dere bruke denne». Slik lød instruksjonene i mine ører, og samme stilen da han viste hvordan vi skulle sele på bikkjene. Jaha, ok… Tafatt og beskjeden, håpa jeg i mitt stille indre at noen skulle heve stemmen og antyde at dette ikke holdt helt for mer eller mindre blinde nybegynnere. Den stakkars fyren som skulle hjelpe meg å finne fram i virrvarret av remmer og hundepoter virka ikke helt høy i hatten da jeg sa jeg ikke hadde fått med meg en døyt av instruksene. Så det ble mye klabb og babb under påselinga. Kort sagt, jo mer usikker, desto mer klønete er jeg.
Sakte, men sikkert fikk jeg imidlertid teken, og kunne fryde meg over gleden ved å mestre de snille, men spinnville bikkjene. For det er noe helt eget med trekkhunder som vet de snart skal ut å jobbe. De bjeffer, uler, står og hopper rett opp og ned på stedet hvil og trekker som gale i seletøyet. Det var ingentng aggresivt over dem, bare pur entusiasme!
(Videoklipp av startklare hunder. Bare lyden taler for seg!)
Tilslutt var samtlige klare for avmarsj. Bikkjene trakk og ulte, kompanjongen min (som HELDIGVIS ser en del bedre enn meg) sto med foten på bremsa og jeg satt i dypet av sleden, 50/50 skrekkslagen og oppspilt. Litt startvansker var det i begynnelsen. Eller kanskje jeg skal kalle det stoppvansker:) Avstandsberegning er ikke alltid like lett… Men etterhvert som løypa strakte seg ut foran oss mens snøen virvla lett mot ansiktet, var det ikke fritt for at jeg koste meg. Men, og for meg var det ikke et lite men, heller, jeg ville også kjøre! Rastløs og kriblende satt jeg der, uten helt å ta sjansen i i de smale, svingete løypene. Men da vi kom til et strekk langs en ordentlig vei, tok jeg motet til meg, Det var så gøy! Selv om jeg kløna og knapt hadde retningssans for alt det hvite. Der ligger nok grunnen til at jeg, litt senere fikk det for meg å prøve på et smalere strekk. Men hvorvidt det var særlig klokt kan vel diskuteres, for nå ble det straks mer action.
Straks jeg kom meg opp på meiene kjente jeg at dette var noe ganske annet. Her var snøen løs og dyp og løypa var smal. Alt jeg så var hvitt, med noen spredte trær innimellom. Bare å finne bremsa var en utfordring i seg selv, og bremse må du, for ellers er det ingen måte å stoppe disse dyra i sin iver. Noe anna var å få de til å holde seg midt i sporet. For samme hvor mye jeg lente mot venstre, ville bikkjene ligge ut mot høyre. Noen kommandorop hadde vi ikke lært, siden vi bare skulle kjøre etter hverandre og bikkjene kunne veien. Og hvor var kanten? Vips, der sto vi fast. Litt fumling og sparking, så var vi i gang igjen. Oisann, nå satt vi visst enda dypere. På’n igjen med dytting og kaving. Kanskje det hjelper om jeg bytter på hvilken fot som står på bremsa, tenkte jeg. Skal vi se… der var den andre meien og der var bremsa, så var det bare å bytte. Men all denne hersens løssnøen, da, som gjør det umulig å lokalisere noe som helst. Og hvor var nå den forbaska brems….. OOOOOOPS! Det neste jeg husker er et kraftig rykk og føttene som forsvinner fra underlaget. Flomp, der lå jeg på magen med pumpen i været og sendte desperate blikk etter sleden. Den sleden hvor i dypet satt min partner som ikke hadde annet valg enn å la seg trekke i vei av de entusiastiske dyra, fri for bremser og klønerier.
Lettere sjokkskadd begynte jeg å løpe etter i løypa. Passe fåfengt, kan en trygt si, og særlig på det føret. Men noe måtte jeg jo gjøre, tenkte jeg mens jeg forestilte meg sleden som suste av gårde, langt, langt utover vidda, enda lengre bort fra sivilisasjonen. Best som jeg kava meg fram som en ukoordinert sprellemann, kom en hundeslede opp på sida av meg og en stemme kommanderte meg «hopp inn». For ett opplegg… Berusa av lettelse ble jeg overflirfull og pratsom ovenfor den personen jeg trodde hørte til gruppa vår. Kløna og satte meg fast i det som var å sette seg fast i. Lo enda mer, av pur lettelse denne gangen. For tro det eller ei, medpassasjeren min hadde klart å komme seg ut og fått kontroll over hundespannet vårt igjen! Det er meg fortsatt litt av et mysterium, sant å si. Etter hvert som jeg fikk pusten og vettet igjen, gikk det til min store forferdelse opp for meg, at fyren som var så snill å gi meg skyss IKKE hørte til oss. Da han på sitt trauste, nølende, vis begynte å spørre meg ut, om vi ikke hadde noen som kjørte med oss, og tydelig virka litt i tvil om hva han skulle gjøre med halvblindpassasjeren sin, siden han selv skulle ut på langtur… Vel, da ville jeg heller fortsatt løpeturen i løssnøen :P
Det endte tross alt, godt. Jeg ble satt av rett ved kennelen og fikk stavra meg i retning hundeglammet. Kompanjongen min var i fin form, og vi har fått noe å le av i mange år framover :)
Alt i alt, frister det til gjentakelse! Men neste gang vil jeg ha skikkelig instruksjon, og kanskje en seende ledsager :P
