lørdag 6. oktober 2012

Det indre kompasset

For etpar uker siden hadde vi et skikkelig interessant foredrag på jobben. En forsker fra NTNU kom til oss og fortalte om hjernen, med spesiell vekt på stedsans og hukommelse. Et tema jeg er litt ekstra interessert i fordi jeg er så ufattelig glad i å ta meg fram på nye steder, og faktisk er uvanlig dyktig til det (om jeg får være så beskjeden:p), min lille synsrest tatt i betraktning. Og hvordan dette indre kompasset fungerer har jeg spekulert på både vel og lenge.

Først litt fakta om det som foregår når vi beveger oss rundt i omgivelsene (gjenkalt så godt som mulig etter hukommelsen og mine meget kaotiske notater):

  • I den delen av hjernen som kalles hypocampus som fungerer som en harddisk for lagring av gamle minner, har vi noe som kalles stedceller. Disse cellene danner det som kan sammenliknes med et detaljert indre kart. Hver av disse stedcellene aktiveres og sender ut en elektisk impuls hver gang vi oppsøker et bestemt sted.
  • I entorinal cortex sitter noe de kaller gridceller eller gitterceller på norsk. Disse cellene kan kalles hjernens målestaver eller koordinatsystem, for å holde oss til kartspråket. Gridcellene er en nokså ny oppdagelse som ble gjort ved Senter for Hukommelsesbiologi, faktisk her i Trondheim.
  • Grensecellene holder oversikten over grensene i omgivelsene våre, slik som dører og vegger. Til forskjell fra stedcellene, er grensecellene ikke stedsbestemte. Når du går fra et rom til et annet, nullstilles grensecellene; slik at hjernen forstår du er i et nytt område og kan hente fram relevant informasjon som er lagret om akkurat dette stedet.
  • Kompasscellene holder orden på hvilken retning vi til enhver tid vender oss.

Puh, det var det rent tekniske, så langt jeg husker. det var mye, mye mer også, men i fare for å dumme meg ut og spre masse falsk info skal jeg holde meg til dette som jeg forstår sånn noenlunde.

Men det var dette med det indre kompasset, ja. Vi lærte at vi bruker to teknikker for å finne frem og vite hvor vi er: kjenne merker og "Path integration".
Kjennemerker sier seg vel egentlig selv. For e fleste er det nok primært visuelle kjennemerker som bygninger, gateskilt osv. Men det kan jo like gjerne være i form av lyder sånn som en traffikert gate eller følbare forandringer i underlaget, om man ikke ser.
Path integration (det fins ikke noe godt norsk uttrykk for det) handler mer om bevegelsesmønsteret. Om lyset går og det blir stummende mørkt rundt deg, klarer du alltids å finne veien ut av rommet når du er litt kjent. Da er det som kroppen husker om vi skal gå til høyre eller venstre og hva som er hvor, selvom vi ikke ser noe som helst. Synssansen, når den kan anvendes, brukes til bl.a. hastighets- og avstandsbedømming.
De fleste foretrekker eller er flinkere til å bruke en av disse teknikkene.

Denne lærdommen var en aldri så liten vekker for undertegnede, for som jeg alt har nevnt, har jeg fundert mye på det, helt fra min første mobility-time som tiåring.

Mobility kan vel oversettes med orienteringslære for blindinger, for de uinnvidde, og handler i korte trekk om å lære seg veien fra a til b på en så trygg og enkel måte so mulig. Fra dag én var jeg, uten egentlig å forstå det selv, mektig frustrert over å måtte lete etter postkasser og gjerder og BARE det, når jeg heller trengte å forstå det mentale kartet rundt meg. Mobility ble etterhvert noe jeg behandlet nokså respektløst, og på ungdomsskolen skrev jeg et harselerende kåseri om emnet (håper jeg finner det igjen en dag) som sjokkerte de stakkars ekspertene en smule. De klødde seg i hodet over at en så nært blind unge sku være så ram på å finne fram på nye steder og samtidig så uvillig til å trene orientering.

Idag forstår jeg verdien av å lære om orientering, både for å finne lettere fram på uoversiktelige steder og lære å bruke andre sanser slik som hørselen. Men det indre kompasset mitt og eventyr lysten er det ingen som får rokke ved :-)

 

Vi lærte også endel om hukommelsen, men det skal jeg komme tilbake til i et annet refleksjons- og skryteinnlegg, muligens i den andre bloggen.

tirsdag 21. august 2012

24.juli. TASMANHAVET BY NIGHT! (and day)

Vi er i New Plymouth, en by på vestkysten av Nordøya, og for første gang i mitt liv har jeg virkelig opplevd storhavet! Fornemmet mer en jeg forstår, hvilke enorme dimensjoner og krefter det kan by på.

Formiddag. Vi vandrer hjemover i retning hotellet etter flere timer i et vakkert parkanlegg, og har bestemt oss for å gå en lengre omvei langs The Costal Walk, en asfaltert gangvei langs ved sjøen. Sa jeg sjøen? Jeg skjønner fort at dette ikke akkurat er Trondheimsfjorden.
Alt langt oppe i gata, sikkert hundre meter unna promenaden, minst, hører jeg havets drønn. Når vi kommer ned ved det første utsiktspunktet blir jeg bare stående og måpe av forbløffelse. Utover ser jeg bare vann og atter vann. Som et blankt, lysegrått speil som reflekterer de beskjedne solstrålene, sendt ned fra den overskyete himmelen. Strekker seg utover i en uendelighet det er umulig å fatte. Også bølgene... For første gang får jeg virkelig se hvordan bølgene plutselig bare formes midt ute på det grå speilet og kommer glidende innover. I tillegg kommer lyden. Jeg kan helt tydelig høre hver enkelt bølge komme rullende innover; ofte flere samtidig, med hver sin rytme. Mens vi vandrer langsetter promenaden og jeg fylles med lyden, lukten og synet av havet, tenker jeg at bedre kan det ikke bli. Men der tar jeg feil. Det mest magiske øyeblikket kommer senere.

Nærbilde av bølger, The Costal Walk

Etter en bedre middag bestemmer vi oss nok en gang for å gå ned til havet, for å se hvordan det tar seg ut om kvelden. Ute er det mørkt, men temperaturen er god. Det føles nesten vinnstille, litt disig, men ikke regn. Kan hende er det stillheten i byen rundt oss som gjør det, men jeg synes jeg kan høre havets brus enda tydligere enn før. Suser og sukker, og stadig disse dumpe drønnene. Saktmodig, men samtidig med en slik intensitet at det er som jeg kjenner dets styrke.
Vi står på samme sted som sist. Foran og over oss ligger et lokk av tåke. Havet er usynlig. Men vent, der skimter jeg en hvit prikk dukke fram fra disen, og den blir stadig større. Så forvandles den til en stripe som kommer glidende, sakte, sakte mot meg. Bredere og bredere blir den, til slutt løser den seg opp like ved stranden.
På en treplatt lengre nede, så nært som det nesten er mulig å komme havet uten å bli våt, blir vi stående, LENGE. Bak oss skinner lysene fra byen; foran oss ligger mørket som nærmest suger meg fast. Jeg står blikk stille. Lyttende, stirrende. Ser bølgene dannes på tre steder nært land. Alltid de samme stedene. Lyden omslutter meg, og er en levende, pulserende guide for blikket mitt, Et dypt drømm ute til venstre, og der skimter jeg den første krusningen. Et nytt drønn etterfulgt av en ny hvit skumtopp litt lengre til høyre. Vannet bruser mens bølgene fråder og brer seg utover. Noen ganger møtes de, to eller tre bølger som former en hvit, buldrende linje. Rett foran meg skimter jeg vannkanten og noen runde steiner. Her fråder og skummer det nesten konstant. Så, uten forvarsel slår en bølge hardt mot land og sender en vannsprut rett opp i været. (U)heldigvis er ingen bølger store nok til å slå inn på land. (Ja, jeg håpet faktisk på å få meg en dusj, nesten. Er jeg rar?:p)

Tåka glir bort, bølgene stilner og vannet blir klart med bare noen få krusninger, før alt vender tilbake med fornyet styrke. Jeg er fullstendig fanget i en magisk verden. En verden bestående av saltvannslukt, frådende dønninger og havets røst. Eller, jeg vil heller kalle det musikk. Et flerstemt orkester som spiller en melodi med sin egen, uforutsigbare rytme jeg ikke evner å finne ut av, enda så hardt jeg prøver. Tilslutt lar jeg meg heller rive med og merker at rytrmen sitter i kroppen, når jeg bare lar tankene flyte. At noe sånt kan gjøre en så lykkelig!

lørdag 4. august 2012

10.juli. Vinter i New Zealand

"Brrr, så kaldt det er..." Jeg kryper småhutrende ut av dyna, andre morgenen min i New Zealand, og kroppen min er ikke fornøyd med kulda som sitter i veggene. Småfebrilsk springer jeg rundt og leter etter klær, mens jeg priser meg lykkelig over fenomenet vegg-till-vegg-tepper, som stort sett fins overalt her i dette huset.

New Zealand 027At jeg syntes det bare var deilig og friskt dagen før, husker jeg først når jeg har fått i meg en varm kopp kaffe, men virkelig hvor vakkert og deilig det er, usker jeg ikke før jeg går ut døra. Ute skinner nemlig sola. Den luner blidt mot ansiktet og tiner opp stive lemmer og isklumptær. Lufta er frisk og kald, slik den er på de virkelig fine oktoberdagene hjemme. Det er fint å være ute ved det lille huset på landet med bare en gård som nærmeste nabo. Ellers er det bare grønt, bølgende hav rundt oss. Flate, gresstekte sletter med små, runde hauger spredt utover som sukkertopper, samt noen trær og gjerder her og der. Rene Hobbsyssel-landskapet.

Vi drar inn til Matamata som er nærmeste tettsted. Rusler litt i butikker, og gjør oss kjent. Stikker innom turistinformasjonen som virkelig har gjort sitt for å sette hobbit- og ringenes herr-preg på atmosfæren. Det er nemlig ikke helt tilfeldig at jeg nevner Hobbsyssel, for det ligger like i nærheten. (Ingen som tror JEG skal dit, vel?:p)
Hobbit sushiForøvrig er det ikke bare turistinformasjonen som vet å utnytte hobbit-fenomenet. Lo ganske rått da vi fant dette skiltet.

Vi setter oss på en lunskafe, ute. Tenk, det er vinter og vi kan sitte på utekafe. Dette her kan jeg lære meg å like!

Etterpå rusler vi bort i Centennial Drive, en slags park eller botanisk hage som ligger i en halvirkel rundt Matamata sentrum. Et utrolig vakkert sted! vi rusler inn blant høye trær fra alle verdenshjørner. Bøk, palmer, magnolie – som har noen veldig store og pelskledde knopper som gåsunger på lengde med små egg – og kauri, New Zealands nasjonaltre. Mens vi rusler rundt og kikker på trærne kjenner jeg tørt løv under føttene. Samtidig kjenner jeg helt tydelig lukta av nyslått gress og den varmende sola. En kan trygt si at det er en spesiell opplevelse.
Men det mest fantastiske er allikevel "The Fern Wallk", eller bregnestien på norsk. Et lite, inngjerdet område der de har latt gro tett i tett med New Zealandsk utskog, for det meste bregner, flere meter høye. Idet vi lukker oss inn på denne stien er det som å tre inn i en annen verden. Bregnene strekker seg metervis over hodene våre og danner et tak av sammenflettede blader. Mens jeg går langs stien som er oppmerket med trestokker og hører på bregnesuset, setter en fugl i med en liten melodi jeg aldri har hørt. Jeg får med en gang følelsen av å gå i en jungel, selvom jeg tviler på at stien er mer enn hundre meter lang.

Fra "Fern Walk"

Vår solfylte dag fortsetter en god stund til før vi vender hjem, og det er ikke før utpå kvelden når jeg sitter og varmer hendene på en kopp grønn te og gruer for å krype under dyna på soverommet uten noen form for innlagt varme, at jeg kommer på at det tross alt egentlig er vinter.

fredag 3. august 2012

07.juli. Ut på eventyr!

Noen dager er jeg som et lite barn igjen, simpelthen gjennom måten jeg kan glede meg over tingene på. Ingen logiske tanker om hvor interessant, spennende eller utfordrende dette skal bli. Bare en hoppende glede og en dyp fascinasjon over de små tingene som skjer her og nå. Slik var selve reisen til New Zealand også.

Vi sitter på Kastrup og venter på flyet som skal ta oss til Singapor. Kilingen begynner i å blafre som en liten sommerfugl i magen, så sprer kilingen seg til knærne og opp i brystet, og videre til føttene og ansiktet. Tilslutt sitter jeg der og kjenner det gnistre helt fra tåneglene til hårspissende av glad, hoppende energi. Tvers gjennom ørsketåka, som har ligget der siden vi sto opp klokka halv fire om morgenen, kjenner jeg energien.
Jeg stirrer rundt meg og jeg lytter. Snapper opp små bruddstykker med asiatisk og andre språk.

"Wow". Tanken slår ned i meg som et lyn. "Jeg skal reise helt til Asia, til en annen verdensdel!" Mammas nøkterne kommentar om at 'så skal vi jo videre til enda en verdensdel, Oseania', biter liksom ikke på meg. For der snakker de jo engelsk, og så bor det jo folk jeg kjenner der, liksom. Nei, jeg er simpelthen yr av tanken på å skulle mellomlande i et land der språk og hårfarge og kultur og alt, er så forskjellig fra vår.

Bare det å skulle ut på en så lang flyreise gjør meg godt over middels gira. Alt fra den diskre, høflige måten flybetjeningen glir umerkelig rundt oss og deler ut diverse ting. Flymaten som er LANGT over norsk standard, men som det er en kunst å få i seg uten å søle utover både meg selv og mine medpasasjerer (neida, det skjennde ingen uhell, heldigvis). For ikke å snakke om de små tv-skjermene som foruten å vise filmer, også viser kart over hvor vi flyr.
Vi flyr over Afghanistan, Pakistan og India, og jeg klarer ikke slutte glise av tanken på at nå flyr vi over de landene der noen av mine favorittbøker foregår. Sånn som Shantaram, Balansekunst og Gutten som hadde svar på alt. Når jeg kjenner igjen navna blir jeg bare helt satt ut, og jeg vil ingenting annet enn å hive meg ut på eventyr til alle disse landa med nye lukter, lyder og steder.

På Singapor Airport er jeg ikke stort bedre, selvom jeg nå er så ørsken at det kjennes ut som jeg går på vann. Men det er teppegulv jeg trår på, overalt er det mønstede tepper som skaper en nesten lydløs atmosfære klokka halv seks om morgenen. Mørket omslutter oss og de høye glassveggene, noe som bare forsterker den fredelige atmosfæren. Det er grønne planter overalt - ja faktisk trær som ser ut til å vokse rett opp fra gulvet - og like ved kafeen vi setter oss på, en diger dam med enorme fisker som er orange med brune og hvite flekker. Jeg blir med utenfor en liten tur. Det styrtregner, så alle gjemmer seg under tak, men ikke jeg. Etter mye nøling og "vil alle tro jeg er en komplett idiot nå"-tanker, tråkker jeg ut og lar 26 grader varmt regn falle mot ansiktet og hendene, og inni meg risler det frydefullt.

Jeg er en menneskelig magnet for alt som heter inntrykkk og eventyrlyst, og mine indre barn danser en stille krigsdans mens kroppen prøver alt den kan å slappe av. Kanskje ikke så rart jeg er helt i svime når vi tilslutt ENDELIG kommer oss på flyet til Aukland. Takk og lov for at siste etappe er "bare" ni timer, i motsetning til den forrige som var tolv...

Glimt fra den store reisen

Heisann og hoppsan lesere! (neida, bloggen er ikke død, selvom det kanskje virker sånn)

Men nå kommer det til å bli litt mer liv her fremover, ettersom jeg har bestemt meg for å dele noen glimt fra ferien min med dere :-) Jeg har nemlig vært på en tre ukers ferd til andre sida av jorda, nærmere bestemt New Zealand. En fantastisk opplevelse, fullspekket med gode minner!

Intensjonen min var egentlig å skrive om alt som gjorde inntrykk på meg mens jeg var der, like etter at det skjedde, men ettersom inntrykka hopa seg opp, ble det vanskeligere og vanskeligere å få noe fornuftig ut av det hele. Så jeg har bare et par-tre tekster som er helt ferdige, noe uferdig skribling i pc-arkivet og hundrevis av ideer i det atskillig mer ustabile arkivet som er hjernen min. :P

Og utålmodig som jeg er etter å formidle, fant jeg ut at det er like greit å slenge ut det jeg alt har, fremfor å vente på at alt skal bli ferdigskrevet. For det kommer til å ta LANG TID… Kronologien blir ikke helt som den skal, men shit la gå, så perfeksjonistisk gidder jeg faktisk ikke være.

Håper dere får glede

av å følge meg på denne reisen!

Bildet viser geyseren i Whakarewarewa i full aktivitet

onsdag 9. mai 2012

Lyst ute, lyst i sinnet

Det er vår, himmelen er blå, fuglene synger og plena utenfor blokka har fått et grønnskjær. Jeg sitter på min egen balkong i mitt eget hjem og kikker på det grønne gresset og trærne. På den blå himmelen og de spredte blomkålskyene. Mens jeg drikker kaffe og venter på at nlb-boka skal laste seg ferdig. Jeg er lys til sinns.

Ok, jeg vet jeg burde valgt annerledes..
Gjort husarbeid,
lest post,
om ikke anna, iallfall gått en lang turnår trønderværet endelig smiler til oss.

Det er hva jeg burde gjøre. Men det er ikke det jeg har lyst til. For jeg vil bare sitte her med kaffekoppen og Liza Marklund. Slappe av og smile til meg selv. Fordi jeg klarer å være her og nå, uten dårlig samvittighet.

Å følge hjertet er en seier i seg selv, og det skal nytes til fulle!

Utsikt fra balkongen

tirsdag 24. april 2012

Språkforvirra, jeg?

Uff, nå har det skjedd igjen. Noe jeg syns er nokså overstadig pinlig med tanke på at jeg gikk ut med toppkarakter i norsk skriftlig på ungdomsskolen.

Situasjonen er nenlig som følger: Jeg skriver status på facebook, slik jeg har en slem tendens til å gjøre både titt og ofte, og særlig når jeg er glad :-) Om det hyggelige turselskapet mitt ikveld og at jeg ser fram til det samme imorgen tidlig. Og det er her problemene starter, når huet mitt insisterer på at jeg skal bruke ordet prospekt... og det VET jeg jo umulig kan være rett. Iallfall på norsk. For her er det er klart som dagen at jeg tenker på engelsk.

Febrilsk mobiliserer jeg all min hjernekapasitet for å finne det et norskt, godt uttrykk for det samme, men huet mit har kjørt seg totalt fast i dette forbaska prospektet sitt. Mens tida går, og jeg tenker at dette har jeg ikke tid til, for jeg skal jo som nevnt, tidlig opp imorgen. Tilslutt kapittulerer jeg og griper desperat etter den eneste redningsplanken jeg øyner: Google Translate, og finner ut at ordet jeg leter så desperat etter er utsikt, noe jeg SELVFØLGLIG visste, sånn eegentlig.

Men ha-llo, jeg må bruke Google translate fra engelsk til norsk - noe så flaut!

Hadde nå dette bare vært første gangs jernteppe, men neida. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært kun en stavelse fra å kringkaste at den boka eller saken eller hvadetnåer, er skikkelig absorberende (oppslukende, som det jo heter på morsmålet mitt). Eller noe tilsvarende teit. Det ender som regel opp med at jeg bråstopper midt i utlegninga mi, begynner å stotre og kaste ville blikk rundt meg, noe som føles alt annet enn intelligent.

Jeg som trodde sånt som dette bare skjer med de som begynner å studere i et engelsskpråklig land og sånt, og så viser det seg at det er like skadelig å lese engelske lydbøker :P

fredag 23. mars 2012

VENDEPUNKT

Jeg har endelig

Funnet et fritt og fredelig sted, hvor
Livet kan leves, læres og lykkes.
Yr og ydmyk sto jeg ytterst på grensen.
Tok spranget.
Toppen er målet!
Alene på overflaten, aldri mer "!ingen"

Her er min hule.
Jeg bestemmer!
Et sted å være
MEG!


















Velkommen inn! :-)

torsdag 1. mars 2012

Tida

Tida flyr

To måneder pluss, en EVIGHET.
Tid til å puste, tenke og fordøye.
Så mye å fikse, , beslutte, organisere.
Tid, det harvi nok av.

Så mye har skjedd.
Tre uker gikk.
De føltes som et år.
Framtida, utenfor rekkevidde,
et drømmespeil.

Ikke stress!
Dette vil gå bra.
EN MÅNED,
mer enn nok.
Er det ikke?

En dato,
en frist.
Tre uker, to dager.
Et mål.
Har jeg lært nok?

Så stort og så uvisst
ser kanten, men frykter spranget.
Om jeg STÅR eller FALLER,
vet ingen.

lørdag 25. februar 2012

Innlegg nr. 100 og nye bloggplaner

Hipp hurra for bloggen min som har nådd HUNDRE INNLEGG! Og, som om ikke det var nok, er den nøyaktig fire år og en måned idag! :-D
(Egentlig var tanken å publisere dette innlegget på selve "bursdagen", men jeg var litt for sent ute. Så vi får holde ossmed det nest beste :-) )

Denne bloggen har fulgt meg gjennom fire tøffe og utfordrende, men ikke minst givende, tankevekkende og fine år. De har lært megså utrolig mye, og mye av det jeg har lært, har jeg skrevet her. Eller omvendt; jeg har blogget, og lært masse gjennom det jeg har skrevet :-) Jeg har famlet meg fram gjennom skrivesperrer, komplekser, små identitetskriser og barndomsminner. Artikler, kåserier, dikt og hverdagslimt. Alt dette her jeg delt med dere lesere. Ikke at jeg har oversikt over hvem som faktisk følger med (med unntak av noen få) Om jeg synes det er trygt eller trist kan jeg ærlig talt ikke bestemme meg for.

Jeg vil benytte dette innlegget til å rette en stor takk til alle som har lest og ikke minst, kommentert! Jeg synes tross alt det er veldig stas at folk leser og kommenterer :-)

Et slikt jubileum som dette syynes jeg er en gylden anledning til å gi seg selv nye utfordringer, særlig med tanke på den nye og spennende fasen jeg går inn i, i disse dager.
Dere som har fulgt meg en stund, husker kanskje at jeg har drøftet dette med blogging og åpenhet mer enn en gang, og det er tanker jeg har lekt med både titt og ofte. Jeg leser flere blogger om psykiske problemer, av både kjente og ukjente, og latt meg imponere av folks selvinnsikt og formidlingsevne. Jeg har villet gjøre det samme som de gjør, men samtidig kviet meg for å blande hverdagsprat og direkte henvisning til psykiske plager. For jeg er jo ikke plagene mine... Men jeg tror jeg har funnet en løsning nå, og den vil jeg gjerne få dele med dere.

Jeg har opprettet en ny blogg:
Fra gal til vågal!
(Takk til Mitt Livs Papaya, for kveldsturen hvor tittelen og inSPIREN til bloggen ble unnfanget!)

Dette skal være en mestringsblogg, hvor jeg vil fokusere på hvordan jeg mestrer hverdagen med mine utfordringer. Samtidig blir det en blogg der jeg vil sette fokus på følgene av en belastende oppvekst og veien fra et fragmentert sinn til et helt og trygt individ.

Tankespinneriet er på ingen måte lagt død, men vil forbli et sted for undring og kreativ utfoldelse. Dette vil fortsatt være min sjangerlekekasse og et sted for de små skråblikkene ut på verden, mens den nye bloggen vil ha mer fokus på selve innholdet. På den måten kan de som leser mest for å følge mine kreative innfall fortsette med det her, mens de som synes sånne psykologi og mestringsgreier er interessant (noen som føler seg truffet?:p) kan følge prosesen min i den andre bloggen.Av og til vil det kanskje overlappe litt. Enten at jeg har samme innlegget i to blogger, eller jeg skriver metaforisk dikt i Tankespinneriet og en noe mer saklig i den andre. Vi får se. Veien blir til mens den går.

Jeg håper dere vil ta en kikk på det nye prosjektet mitt, og at det vil kunne være av interesse og kanskje til hjelp for noen.

fredag 17. februar 2012

Fysisk aktivitet. Tvang eller trivsel?

Artikkel jeg skrev i KIM-mgasinet nr 1 2012.

Julen er over. Et nytt år med nye muligheter står for døren, og for mange også nyttårsforsettene. Like sikkert som at media er fullspekket med julemat og julebakst – for ikke å glemme den berømmelige smørkrisa – i desember, er januar måneden for sunnhet og trim. ”Ned i vekt på 1-2-3!”, eller ”Her får du de beste treningstipsene”. Selv ikke i statskanalen NRK slipper man unna: ”To buksestørrelser ned”. Det er til å bli gal av.

Ikke misforstå. Fysisk aktivitet er viktig. Å være i fysisk god form er ikke bare godt for kroppen, men også for psyken. Det å kjenne styrke og liv vende tilbake i en tung og sløv kropp kan faktisk være en riktig deilig følelse. Dessverre er det mange som aldri kommer dit at de opplever denne gleden. Hvorfor?

Personlig tror jeg at mange mister motet før de i det hele tatt har begynt, fordi vi skal skremmes i form. Norges befolkning blir bare feitere og feitere, og så videre, og så videre. Og så må det være trening med stor T; no pain, no gain. Man kan nesten ikke si at en er fysisk aktiv før man løpe en time hver dag, pumper jern eller står og svetter i en aerobicsal sammen med tjue andre, like svette mennesker. Men ikke alle passer til løping og styrketrening. Jeg er ganske sikker, selv om det ofte føles som jeg er den eneste, på at vi er flere som blir både motløs og stressa av alt sunnhets- og treningsjaget. All trening skal være så effektiv. Resultatene skal komme med en gang og ta minst mulig tid.

Hvor blir det av det gode, gamle fenomenet å gå seg en tur? Til det trenger man verken fancy utstyr eller dyre medlemskap i treningsstudio. Varme klær og ok sko – ja og så kanskje et par brodder på denne tida av året, om man kommer over gammelkjerringkompleksene – er det som skal til. Man trenger ikke gå lange, strabasiøse turer i terrenget heller, hvis man ikke vil. Går man det kvarteret det tar til butikken for å kjøpe en liter melk, istedenfor å kjøre bil; vips så har man vært fysisk aktiv den halvtimen som er anbefalt fra nasjonalt hold. Men slik fungerer det ikke i dagens samfunn. Folk setter seg i bilen og kjører til treningssenteret, svetter og oier en time før de kjører hjem. Og å ta dagligvarehandlinga til fots og med sekk på ryggen ble sett på som snålt, alt for 10-15 år siden. Det rare er, synes jeg, at så mange ser ut til å tenke på fysisk aktivitet som noe man må. Nærmest en plikt. Med mindre man streber mot Birken eller Oslo Maraton. Da er det plutselig lov å synes det er gøy. For da er det jo trening som fører fram til noe.

Jeg savner fokus på gleden ved å være aktiv for aktivitetens skyld, og kanskje spesielt ved bare å være ute. Hvor fint det kan være, bare å gå seg en tur, i det tempoet man lyster. Ta seg tid til å kjenne vind og vær mot ansiktet. Legge merke til lyder og lukter. For selv i en helt vanlig boliggate er det utrolig hva man kan oppleve, hvis man bare tar seg tid. Så, etter hvert som gleden ved å være ute blir større og dørstokkmila kortere, kan man jo prøve å fokusere mer på å øke tempoet og bli litt ordentlig svett hvis man vil. Kanskje kommer man til og med så langt at man får lyst til å prøve løpe litt? Den lysten opplever jeg sporadisk, og har enorm glede av det. Men det hadde ingen fått meg til å tro, to år tilbake. Eller om man er fornøyd med bare å gå, er det selvfølgelig helt greit.

Så oppfordringen til alle de som ønsker å bli mer aktiv må være: gjør det, men på en måte som passer for akkurat deg. Om det er raske resultater eller fysisk velvære, friluftsliv eller innetrening. Sliter du med dørstokkmila så sett terskelen så lavt at du klarer å gjennomføre. Et kvarters gåtur om dagen er, tro det eller ei, bedre enn ingenting.

Tilslutt en oppfordring til alle, og kanskje særlig til deg som stadig bekymrer deg for nok og riktig trening: Dropp tidsklemme og resultatfokus, kom deg ut i frisk luft og gled deg over den gode opplevelsen, her og nå!

torsdag 16. februar 2012

Hvor ville jeg vært idag?

For øyeblikket er jeg fanget i en tankerekke som kanskje ikke har så mye for seg, men som jeg allikevel tror er viktig for meg å gjøre meg litt ferdig med.
Tankene kom etter at jeg forleden dag var en tur nede på det brukerstyrte treffstedet vårt. Der har jeg vært mange ganger før og forsåvidt trivdes, men det har liksom vært noe som manglet. Istarten var det kanskje mest på grunn av sosial angst, men det har ant meg veldig lenge at det bunner i noe mer, uten at jeg har turt å innrømme det for meg selv. Nå fikk jeg imidlertid bekreftet det.

Det var en ny gjeng her denne dagen, hvor kun et fåtall var folk jeg hadde møtt før. Felles for dem, var at de var mer "oppegående" enn hva jeg trodde og visste. I starten, mens den mer utviklingshemmede garde var tilstede, antok praten den litt undelige formen det lett gjør. Et litt enfoldig fokus på primærbehov og særinteresser, utsagn så ulogiske at de ble komiske i seg selv (for meg), og fleip og latter over ting jeg rett og slett ikke forstår er morsomt. Men etterhvert var vi bare noen få igjen, og plutselig antok praten en helt annen dimensjon som jeg aldri, og da mener jeg faktisk ALDRI, har opplevd der inne. Vi snakket sammen som VANLIGE FOLK. (Huff, det føles ikke så bra å bruke slike uttrykk som oppegående og vanlig for en som er så fordomsfri av prinsipp som meg, men nå har jeg faktisk behov for å være litt ærlig mot meg selv!)

Når jeg lo, var det i fellesskap med de andre. Ikke slik det så ofte har føltes, at jeg var en utlending i en fremmed kultur som de innfødte har tatt til seg. Vi kunne snakke sammen om dette som er litt annerledes; den brutale ærlighetene og den litt speisa humoren vi kanskje ikke forstår. Vi utvekslet historier og lo sammen, med en felles forståelse av at det på ingen måte var vondt ment. Selv treffstedleder B, som er en av de mest åpne ansatte, var, tja... mer menneskelig, liksom. Jeg satt blant brukere, uten å føle meg som bruker. Følte meg som en del av det sosiale miljøet, for aller første gang!

Disse som jeg pratet med hørte til det andre bofellesskapet her på tunet, og det er dette som har fått meg til å begynne å tenke i litt nytteløse baner: Hva som hadde skjedd om jeg hadde flyttet til den andre siden istedenfor. Til et bofellesskap hvor flertallet er mer selvstendige enn her, og har annen problematikk, hvor det er et mer aktivt sosialt miljø med fokus på at folk skal bidra.
Ville jeg hatt sosiale omgangsvenner i miljøet?
Ville jeg blitt forstått bedre med mine behov av psykisk karakter?
Ville jeg kanskje blitt utfordret og oppmuntret av en mindre usikker og mer vitebegjærlig og løsningsorientert betjening?
Ikke falt mellom flere stoler slik det føles her, hvor jeg verken passer inn i båsen "pleietrengende", grenseutfordrende" eller "trygghetssøkende". Jeg har forvirret betjeningen fra dag 1, og det har ikke føltes godt. Hadde dette blitt annerledes på den andre siden?

I panikkslagne øyeblikk hvor flytteangsten river og sliter i kroppen, er det litt for lett å innbille seg at alt ville blitt bedre om jeg hadde bodd der gresset synes grønnere. Men det er like sannsynlig at det ville slått andre veien. Jeg kunne bli invadert av "feil" folk og fått miljøet med alkohol og rus tettere på enn jeg liker å tenke på. Tilogmed risikert å bli en del av det selv... Skremmende!
Forresten, om jeg hadde trivdes på den andre siden, er det ikke sikkert jeg hadde kommet så langt som jeg har. Tross alt er det motgangen her som har vekket mitt kritiske blikk og ønsket om forandring, for ikke å glemme pågangsmotet!

Jo, jeg hadde nok utsatt sjansen til å flytte og komme videre i livet. Så kanskje like bra jeg ikke finner svar... :-)

tirsdag 7. februar 2012

Kunsten å styre en hundeslede – eller, hvor f***n ble det av bremsa?!


Et lite ekskrempel til glede og forlystelse, på hva klønete, halvblinde tullinger kan stelle i stand, i sin jakt på frihet :-) og konsekvensene av mangelfull instruksjon.

Etpar helger tilbake var jeg, sammen med en herlig og munter gjeng fra NBfU Region Midt, på tur til den trivelige bergstaden Røros. Her skulle arrangeres årsmøte, men det store høydepunktet kom dagen før, nemlig hundekjøring. En fantastisk morsom opplevelse, som for enkelte av oss ble enda mer spennende enn vi hadde planlagt.
Det var fredag formiddag, og en forventningsfull gjeng med blinde og svaksynte ungdommer sto startklare og ventet på nærmere beskjed. Hermetisk pakket inn i varmedresser, støvler og alt som kunne holde snøen og kulda, som var bemerkelsesverdig snill til Røros å være, på avstand. Vi skulle deles inn i lag og, tro det eller ei, styre hundespannene våre på egenhånd. Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men jeg tror og håper at jeg ikke var den eneste som syntes dette lød litt vel spennende. Hvordan i huleste skulle dette gå, liksom. Men, eventyrlystne som vi er, tok vi selvfølgelig utfordringen.

Gruppa mi hadde ikke sjefen sjøl, men en av medhjelperne som instruktør. «Bremsa henger over sleda her. Når dere kjører, tar dere han ned sånn og tråkker på den. Hvis dere trenger å bråbremse kan dere bruke denne». Slik lød instruksjonene i mine ører, og samme stilen da han viste hvordan vi skulle sele på bikkjene. Jaha, ok… Tafatt og beskjeden, håpa jeg i mitt stille indre at noen skulle heve stemmen og antyde at dette ikke holdt helt for mer eller mindre blinde nybegynnere. Den stakkars fyren som skulle hjelpe meg å finne fram i virrvarret av remmer og hundepoter virka ikke helt høy i hatten da jeg sa jeg ikke hadde fått med meg en døyt av instruksene. Så det ble mye klabb og babb under påselinga. Kort sagt, jo mer usikker, desto mer klønete er jeg.

Sakte, men sikkert fikk jeg imidlertid teken, og kunne fryde meg over gleden ved å mestre de snille, men spinnville bikkjene. For det er noe helt eget med trekkhunder som vet de snart skal ut å jobbe. De bjeffer, uler, står og hopper rett opp og ned på stedet hvil og trekker som gale i seletøyet. Det var ingentng aggresivt over dem, bare pur entusiasme!


(Videoklipp av startklare hunder. Bare lyden taler for seg!) 

Tilslutt var samtlige klare for avmarsj. Bikkjene trakk og ulte, kompanjongen min (som HELDIGVIS ser en del bedre enn meg) sto med foten på bremsa og jeg satt i dypet av sleden, 50/50 skrekkslagen og oppspilt. Litt startvansker var det i begynnelsen. Eller kanskje jeg skal kalle det stoppvansker:) Avstandsberegning er ikke alltid like lett… Men etterhvert som løypa strakte seg ut foran oss mens snøen virvla lett mot ansiktet, var det ikke fritt for at jeg koste meg. Men, og for meg var det ikke et lite men, heller, jeg ville også kjøre! Rastløs og kriblende satt jeg der, uten helt å ta sjansen i i de smale, svingete løypene. Men da vi kom til et strekk langs en ordentlig vei, tok jeg motet til meg, Det var så gøy! Selv om jeg kløna og knapt hadde retningssans for alt det hvite. Der ligger nok grunnen til at jeg, litt senere fikk det for meg å prøve på et smalere strekk. Men hvorvidt det var særlig klokt kan vel diskuteres, for nå ble det straks mer action.

Straks jeg kom meg opp på meiene kjente jeg at dette var noe ganske annet. Her var snøen løs og dyp og løypa var smal. Alt jeg så var hvitt, med noen spredte trær innimellom. Bare å finne bremsa var en utfordring i seg selv, og bremse må du, for ellers er det ingen måte å stoppe disse dyra i sin iver. Noe anna var å få de til å holde seg midt i sporet. For samme hvor mye jeg lente mot venstre, ville bikkjene ligge ut mot høyre. Noen kommandorop hadde vi ikke lært, siden vi bare skulle kjøre etter hverandre og bikkjene kunne veien. Og hvor var kanten? Vips, der sto vi fast. Litt fumling og sparking, så var vi i gang igjen. Oisann, nå satt vi visst enda dypere. På’n igjen med dytting og kaving. Kanskje det hjelper om jeg bytter på hvilken fot som står på bremsa, tenkte jeg. Skal vi se… der var den andre meien og der var bremsa, så var det bare å bytte. Men all denne hersens løssnøen, da, som gjør det umulig å lokalisere noe som helst. Og hvor var nå den forbaska brems….. OOOOOOPS! Det neste jeg husker er et kraftig rykk og føttene som forsvinner fra underlaget. Flomp, der lå jeg på magen med pumpen i været og sendte desperate blikk etter sleden. Den sleden hvor i dypet satt min partner som ikke hadde annet valg enn å la seg trekke i vei av de entusiastiske dyra, fri for bremser og klønerier.

Lettere sjokkskadd begynte jeg å løpe etter i løypa. Passe fåfengt, kan en trygt si, og særlig på det føret. Men noe måtte jeg jo gjøre, tenkte jeg mens jeg forestilte meg sleden som suste av gårde, langt, langt utover vidda, enda lengre bort fra sivilisasjonen. Best som jeg kava meg fram som en ukoordinert sprellemann, kom en hundeslede opp på sida av meg og en stemme kommanderte meg «hopp inn». For ett opplegg… Berusa av lettelse ble jeg overflirfull og pratsom ovenfor den personen jeg trodde hørte til gruppa vår. Kløna og satte meg fast i det som var å sette seg fast i. Lo enda mer, av pur lettelse denne gangen. For tro det eller ei, medpassasjeren min hadde klart å komme seg ut og fått kontroll over hundespannet vårt igjen! Det er meg fortsatt litt av et mysterium, sant å si. Etter hvert som jeg fikk pusten og vettet igjen, gikk det til min store forferdelse opp for meg, at fyren som var så snill å gi meg skyss IKKE hørte til oss. Da han på sitt trauste, nølende, vis begynte å spørre meg ut, om vi ikke hadde noen som kjørte med oss, og tydelig virka litt i tvil om hva han skulle gjøre med halvblindpassasjeren sin, siden han selv skulle ut på langtur… Vel, da ville jeg heller fortsatt løpeturen i løssnøen :P

Det endte tross alt, godt. Jeg ble satt av rett ved kennelen og fikk stavra meg i retning hundeglammet. Kompanjongen min var i fin form, og vi har fått noe å le av i mange år framover :)

Alt i alt, frister det til gjentakelse! Men neste gang vil jeg ha skikkelig instruksjon, og kanskje en seende ledsager :P

Brukermedvirkningens bakside

Over noe tid nå har jeg kjempet med en indre frustrasjon. En følelse av utilstrekkelighet. Av ikke å få brukt resursene mine slik jeg skulle ønske på jobben.

Vi er en virksomhet med mange store mål og visjoner. Vi skal bli mer synlig og markedsføre bedriften mot publikum. Nettsidene skal bli bedre. Men det er jo ingen som gjør jobben. Etter mye om og men, sjelekvaler og hjertebank, tar jeg spranget og stiller mine resurser til disposisjon. Å, ja, hipp hurra, Muldra, for at du vil bidra til dette! Jeg får sette i gang med selvstudium i webredigeringsverktøyet og føler etter kort tid, at nå er jeg klar til å utfolde meg.

Ideene strømmer på. Jeg etterlyser oppdrag. Kommer til og med opp med egne innspill og føler meg kjempemodig. Alt jeg ber om er klare ansvarsområder, så jeg vet hva jeg kan fikse og hvor fritt jeg står. «Selvfølgelig, dette må vi få avklart», er stadig det gjennomgående refrenget, men der stopper det også. Ikke at jeg blir avvist eller noe. Tvert om. Når jeg ymter frampå blir jeg stadig berømmet for min positive innstilling og gode initiativ. Jeg får høre hvor langt jeg er kommet, hvor tøff jeg er, og hvor bra det er at noen viser engasjement. Det spares ikke på oppmuntring og positiv tilbakemelding. Men lite blir gjort.

Samtidig ser jeg hva andre medarbeidere får til. De som er mer frampå. Tilsynelatende trygge. Som har tro på det de gjør. Banker på til arbeidsleder fulle av ideer: «du jeg tenkte vi kanskje kunne…», eller bare «jeg gjorde det sånn jeg; håper det er greit». De får bidra og påvirke. Være med på å forme bedriften. Får høre, at «dette er virkelig brukermedvirkning i praksis» og «nå begynner du virkelig å forstå hva vi står for». Ikke misforstå, jeg bærer ikke nag. Jeg unner de den seieren, de som får det til. For mange har det kostet mye å komme dit – sikkert mye mer enn det ser ut til. Derfor blir jeg mer imponert enn misunnelig. Men likevel… Jeg vil jo også bli gitt den muligheten.

Dette med store visjoner, men lite handlekraft, ligger kanskje mye i på enkeltpersoner og kultur i organisasjonen. Det er ikke så godt å si. Samtidig mener jeg det kan være et produkt av brukermedvirkning. Ikke intensjonen, for all del, men mulig en skjult konsekvens som kan gi dårlig utfall for enkelte av oss. For jeg har opplevd tilsvarende før, på andre såkalte brukerstyrte sentra.

Der brukermedvirkning står i sentrum er det veldig mye fokus på at ting skal skje på ens egne premisser. Du skal ikke presses til noe du ikke føler deg klar for. Ta ting i ditt eget tempo. Mestring er målet, bare for å sitere min egen arbeidsplass :) Dette er i utgangspunktet en god tanke og fungerer ofte fint; spesielt i en startfase. Problemet oppstår hvis det blir for mange brukere som ikke tør medvirke. Da utvikler det seg lett en kultur der alle prøver å gjemme seg bak ryggen på hverandre og ingen hever stemmen. Ofte hjelper det når en mer utadvendt og livlig person kommer inn. Et friskt pust som får folk til å smile og snakke sammen, eller som provoserer folk til å ta ordet og nye utfordringer. Og med litt drahjelp og krav fra ledelsen, kan man nå riktig langt.

Drahjelp, ja… Noen av oss trenger mer enn å bli dratt ut av skallet ved kaffebordet for å våge å bidra. Noen er faktisk så redd for å gjøre noe galt, at det ikke holder med et «så bra», «jeg forstår» eller «du klarer det». Enkelte trenger faktisk litt ansvar og klare forventninger. Å bli tatt med på råd, selv om man ikke har hundre ideer å komme med. Få høre at andre tror man kan være en resurs og vil gi deg en sjanse. Enkelte – meg, for eksempel – trenger, ikke bare å få høre at man har kvaliteter, men hvilke også. Ikke en, to eller fem ganger, men MANGE! Helt til man får nok gode erfaringer, og begynner å tro på det selv.

Forventninger kan faktisk gi selvtillit. Det er et konkret bevis på at andre har tiltro til deg. Mens mangel på krav kan virke motsatt, og skape et bilde av at man ikke duger. «Tror de ikke jeg fikser dette en gang, får jeg sikkert ikke til noe annet heller…»

Skal brukermedvirkning virke i praksis, holder det ikke med takhøyde og fleksibilitet. Trygghet er også viktig, og hva som er trygt varierer fra person til person. For enkelte er det tålmodighet og takhøyde, mens for andre er det viktig med forventninger og det å bli gjort regning med. En kombinasjon av begge er vel ofte det beste, og der mener jeg lederne av brukerstyrte foretak har et stort ansvar. Der rom for vekst ikke er nok, trengs tydelige rammer som folk kan vokse i, og forhåpentligvis til slutt vokse ut av en vakker dag.

søndag 22. januar 2012

En verden av musikk

Akkurat ikveld får naboene mine ha meg unnskyldt, for jeg er i ferd med å gå amokk. I stad gikk det i bluesrock, mens nå går det i irsk, svensk, norsk og gudene må vite hva slag, folk/rock. Jeg fråtser, nyter og lytter, og er fanga i musikkens verden. Dette unner jeg flere å få gleden av :-)
Det er den nye radioen til Spotify jeg er så forgapt i. Den gamle artistradioen hvor du fikk en miks av gjeldende artist og liknende musikk, var forsåvidt grei, men jeg ble aldri helt bitt av basillen. Men nå har de dratt den et skritt lenger. Konseptet er meget enkelt:
  1. Du finner en sang du liker.
  2. Du høyreklikker på sangen og velger "Start Radio".
Og vips, så er du igang. Programmet velger ut sanger for deg som det tror du vil like. Mye basert på sjanger, tror jeg, men ikke bare det. Skulle vært spennende å vite hvordan enda; særlig med tanke på de rareste valgene den gjorde for meg igår :P Men det var igår. Idag har den truffet blink 9 av 10 tilfeller, tør jeg påstå :-)

Noe av det som kommer er kjent, men det meste er helt nytt. Det er en glimrende måte å komme over ny musikk som du ellers aldri ville ha visst at fantes.

Med denne anbefalingen ønsker jeg alle en riktig fin søndagskveld!

søndag 8. januar 2012

Dagdrøm om en ny start

Om nøyaktig en uke er en merkedag!

Jeg er hos ei god venninne i en bydel ca tre kvarters gange herfra. Kanskje spiser vi frokost mens jeg venter på mamma, eller kanskje har hun kommet og vi er på vei de par hundre meterne det er å gå. Eller vi er fremme. Står med fingern på ringeknappen og venter på et lite bzzz fra den elektriske låsen, så vi kan åpne døra og gå opp trappene. Eller kanskje er vi inne alt. Leser av strømmåleren eller ser på tekniske detaljer. Kanskje mamma bruker falkeblikket sitt til å sjekke støvfaktoren. Nei, det er nok ikke nødvendig. Mulig jeg står med hånda på signaturstempelet, klar til å putte kråketærne mine på det aller siste papiret...

Endelig inne i MIN EGEN LEILIGHET!<

Om en uke og en time har jeg kanskje sendt ut mitt moderlige opphav. Så det bare er meg, etpar nøkler og en tom leilighet. Med veranda og utsikt. Med stort kjøkken. Stor stue og vedovn. I et ordinært borettslag. Jeg vil vandre rundt mens sansene virkelig får bli kjent med omgivelsene. Hendene vil vandre over flater, føttene synke ned i parketten og nesa vil trekke inn lukta av tomme, innflytningsklare rom. Den lukta, fra før jeg får satt mitt personlige preg, er noe for seg selv.

Bilde av utsikten fra blokka, fra utsiden av blokka. Bilde fra annonse på Finn.no

Turen går ut på verandaen hvor jeg lener meg mot rekkverket og lar øynene hvile nede i turdraget mitt, der jeg nok vil ha mang en fredfull turopplevelse :-) Og er jeg modig, stikker jeg kanskje hodet ut i oppgangen, med risiko for å møte naboene. Men eller før enn senere... kanskje.

Jeg lever i en dagdrøm, en god en!

Så ulidelig spennende! En del av meg er der allerede, tar sjekkrunden eller trykker den forrige eieren i hånda. en annen del av meg har ennå ikke forstått at det virkelig skjer. Den delen ville skrive at om en uke er jeg ikke hjemme, i begynnelsen av dette innlegget. Men det er jo ikke sant.

Dette er
Mitt framtidige hjem!
Begynnelsen på en framtid på egne bein.

fredag 6. januar 2012

Hjelp! Jeg synes, jeg føles...

En del av meg våkner. Som har sovet så lenge, men nå stiger hun opp. Ut av glemselens drømmetåke. Hun tenker det jeg ikke vil tenke. Føler alt som er «slemt» og «feil». Lenge har hun slumret og bare så vidt gjort seg til kjenne, men nå… Hun forteller meg ting. Ting jeg ikke vet om jeg vil vite. Om meg selv.

Juleferie hos familien, og bråket starter. Hun forteller meg hvor irritert jeg er. Over TV-en med altfor høyt volum, raske kanalbytter og tyske underholdningsprogrammer jeg ikke forstår døyten av. Over folks små uvaner og mangel på privatliv. Alt mulig. Og hun gjør meg sint, fordi jeg ikke klarer å sette foten ned og si NEI!

Tilbake på jobb. Jeg får vite at en av mine kolleger – typen, svært frampå – har tatt seg nær av at jeg ikke ber henne med ut til lunsj, når hun på sin side inkluderer meg.
Hun som nettopp er våknet viser meg at jeg også kan være såret. Trist fordi kollegaen tok det så ille opp, men mest skuffet og sint. Jeg bruker måneder på å manne meg opp til å ta kontakt med EN person; hun snakker med alle. Hun ser; jeg ser ikke. Er direkte så det holder til alle og enhver, men kommer aldri direkte til me og sier hvordan det oppleves. Faen heller!

Dagen i dag, på jobb igjen. Jeg prater med en annen kollega. Hun som har dratt meg ut av skallet mitt, kanskje mer enn noen annen på jobben. Prater skit og løst og fast.
Min nye, indre tankepartner legger som på stikkord ord i munnen på meg. Ord som handler om oppvekst og fortrenging, og om den andre kollegaen. Mot til å vise fortrolighet, og styrke til å vise svakhet, angst og tårer…

Information overload. Så mye å tenke, så mye å føle. Borte er den beskyttende tåka som var der i så mange år, og holdt alt vondt og slemt på avstand; inkludert meg selv.
Altfor nærværende, altfor synlig. Jeg er redd. For å ta plass. Være «noen» som andre ser. For å såre og avvise, men samtidig å komme for nært.
Redd den nye stemmen i mitt indre. Som vil være noen, ønsker å ta plass og gi de beskjedne og redde fighterne en stemme. Ønsker kontakt og behøver å snakke, og som gjør det.

Jeg er redd meg selv! Og jeg slipper ikke unna…

onsdag 4. januar 2012

Omsorgsghettoer; hva blir konsekvensene?

Saken med knivstikkingen i Namsos har blitt slått stort opp i media idag, både lokalt og nasjonalt. Sånt som dette er alltid tragisk - og det er jo vært andre fæle saker for tida, også... Men denne gangen gikk det litt ekstra inn på meg. Det skjedde i en slik "omsorgsghetto" der utviklingshemmede, rusmisbrukere og psykiatriske pasienter var stuet sammen i bofellesskap, og en av medbeboer, var en periode mistenkt i saken.
Da jeg leste dette første gang i formiddag var min første tanke: Åneei, skal vi få se det mest tragiske utfallet en slik ugunstig miks av ulike brukere kan føre med seg? Tanken gjorde, og gjør meg uvell. For dette ville isåfall bli ytterste konsekvens av en trend innenfor omsorgssektoren i kommunen, jeg personlig er meget skeptisk til.
For det begynner å bli en kjent sak at flere og flere kommuner tyr til slike løsninger. Blant annet hadde NRK en sak om ei 23 år gammel, utviklingshemma jente som kan risikere å havne i et botilbud der det bor hele 50 beboere med ulike behov. Dette synes jeg er utrolig trist. Både for de utviklingshemmede, og de andre partene.

Selv har jeg levd i noe liknende. Her er det riktignok ikke 50 beboere som alle trenger "omsorg". De fleste boligene er opprinnelig trygdeboliger, og mange av de som bor her er (nokså) normale, eldre mennesker. Men ikke bare. Enkelte har definitivt sitt å stri med. I tillegg, de to bofellesskapene med en stadig mer sammensatt forsamling brukere: Utviklingshemming, rus/alkoholproblemer, psykiatri. og gjerne en miks av disse problemene... Og så meg, da, som er litt blind og litt gal :P
Jeg har sett noen av konsekvensene av slik miksing på nært hold og fått enkelte erfaringer jeg gjerne skulle vært foruten.

Jeg hadde en nabo som, når han ikke krydret omgivelsene med sin eiendommelige, ulogiske humor som fikk meg til å humre for meg selv både titt og ofte, kunne få noen ganske heftige raseriutbrudd, for å si det mildt. Så heftig en gang, at jeg fra bak min lukkede dør ble vitne til at politiet kom og hentet han med politihund og greier. Sånt setter en real støkk i en engstelig liten sjel som akkurat skal til å forlate leiligheta...
Og sommeren etpar år tilbake var det trivelige sommertunet vårt "okuppert" av den samme gjengen hver kveld, som var mer enn litt glad i å ta seg en sommerpils, eller noe langt sterkere. Der satt de fra de tidlig ettermiddag til langt på natt. Vi som var så uheldige å bo i øverste etasje uten veranda, var pent nødt til å sitte der sammen med dem hvis vi ville nyte de varme sommerkveldene. For meg var ikke det verste min egen ubekvemhet, selvom det var ille nok, men å merke den stille, hjelpesløse uroen til mine utviklingshemmede naboer. For ikke å snakke om de som så ut til å bli trukket mot den festglade gjengen, i søken etter aksept og samhold.
Disse eksemplene er hva man kan kalle ytterste konsekvens av mine opplevelser, men den følelsesmessige siden er langt verre. Her snakker vi skam og ensomhet. Samme hvor hardt du prøver, hører du liksom aldri til i miljøet. Det handler også om ikke å bli sett for den en er av de som skal være hjelpere. Fordi du rett og slett ikke passer inn i noen av båsene de har lagt seg til, i all sin faglighet.

I begynnelsen da jeg var på mitt mest nedbrudte, gjorde jeg meg ikke så mye av dette. Jeg var for sliten, usikker og motløs til at min personlige integretet betydde så mye. Det som telte var at noen hjalp meg å få livet på rett kjøl igjen. Men senere, etter hvert som både selvsikkerhet og selvfølelse steg gjevnt og trutt ble jeg mer og mer klar over at noe skurret. Å se seg selv, heller prøve å tilpasse seg enn å stå opp for det som var mine behov, ble som å høre en kjent melodi spilt på et skjærende falskt piano. Først gjorde det meg redd, og senere sint. Men så kom motløsheten og resignasjonen... Motivasjonen for å samarbeide og skape nye, gode relasjoner, og fremfor alt, motivasjonen for å bo her, sank som en stein... Samtidig som jeg trivdes og blomstret på andre arenaer som jobb og ridning, kjentes det ut som jeg var på full fart utfor et stup av moralsk forfall.

Vel, nå er jeg på vei ut herfra om skremmende kort tid og burde sånn sett ikke bråke, kanskje. Men det er akkurat det jeg vil! For jeg unner ingen slik rotløshet og manglende forståelse. Ikke de utviklingshemmede som jeg, etter året mitt på Peder Morset folkehøgskole, vet har så mye mer å gi enn de får anledning til i dagens samfunn. Eller andre som meg, som faller mellom flere stoler og sliter med å føle seg forstått. Jeg tror også, at jo større og mer sammensatte botilbud, jo vanskeligere er det å tilpasse tilbudet etter hver enkelts behov som det så fint heter. Omsorgsghettoene skaper brukere, ikke mennesker. Og jeg er redd for utfallet av at mennesker som ikke burdee levd sammen blir "tvunget" til å gjøre det. Hvor alvorlige må konsekvensene være før de som sitter og bestemmer ser at dette ikke er holbart?

La oss leve i håpet. Både for at utgangen på dagens hendelser blir så god som det er mulig, og for at den som har store bistandsbehov får et bedre og mer tilpasset tilbud i framtida. Hvor alle blir sett på som individer!