24.juli. TASMANHAVET BY NIGHT! (and day)

Vi er i New Plymouth, en by på vestkysten av Nordøya, og for første gang i mitt liv har jeg virkelig opplevd storhavet! Fornemmet mer en jeg forstår, hvilke enorme dimensjoner og krefter det kan by på.

Formiddag. Vi vandrer hjemover i retning hotellet etter flere timer i et vakkert parkanlegg, og har bestemt oss for å gå en lengre omvei langs The Costal Walk, en asfaltert gangvei langs ved sjøen. Sa jeg sjøen? Jeg skjønner fort at dette ikke akkurat er Trondheimsfjorden.
Alt langt oppe i gata, sikkert hundre meter unna promenaden, minst, hører jeg havets drønn. Når vi kommer ned ved det første utsiktspunktet blir jeg bare stående og måpe av forbløffelse. Utover ser jeg bare vann og atter vann. Som et blankt, lysegrått speil som reflekterer de beskjedne solstrålene, sendt ned fra den overskyete himmelen. Strekker seg utover i en uendelighet det er umulig å fatte. Også bølgene... For første gang får jeg virkelig se hvordan bølgene plutselig bare formes midt ute på det grå speilet og kommer glidende innover. I tillegg kommer lyden. Jeg kan helt tydelig høre hver enkelt bølge komme rullende innover; ofte flere samtidig, med hver sin rytme. Mens vi vandrer langsetter promenaden og jeg fylles med lyden, lukten og synet av havet, tenker jeg at bedre kan det ikke bli. Men der tar jeg feil. Det mest magiske øyeblikket kommer senere.

Etter en bedre middag bestemmer vi oss nok en gang for å gå ned til havet, for å se hvordan det tar seg ut om kvelden. Ute er det mørkt, men temperaturen er god. Det føles nesten vinnstille, litt disig, men ikke regn. Kan hende er det stillheten i byen rundt oss som gjør det, men jeg synes jeg kan høre havets brus enda tydligere enn før. Suser og sukker, og stadig disse dumpe drønnene. Saktmodig, men samtidig med en slik intensitet at det er som jeg kjenner dets styrke.
Vi står på samme sted som sist. Foran og over oss ligger et lokk av tåke. Havet er usynlig. Men vent, der skimter jeg en hvit prikk dukke fram fra disen, og den blir stadig større. Så forvandles den til en stripe som kommer glidende, sakte, sakte mot meg. Bredere og bredere blir den, til slutt løser den seg opp like ved stranden.
På en treplatt lengre nede, så nært som det nesten er mulig å komme havet uten å bli våt, blir vi stående, LENGE. Bak oss skinner lysene fra byen; foran oss ligger mørket som nærmest suger meg fast. Jeg står blikk stille. Lyttende, stirrende. Ser bølgene dannes på tre steder nært land. Alltid de samme stedene. Lyden omslutter meg, og er en levende, pulserende guide for blikket mitt, Et dypt drømm ute til venstre, og der skimter jeg den første krusningen. Et nytt drønn etterfulgt av en ny hvit skumtopp litt lengre til høyre. Vannet bruser mens bølgene fråder og brer seg utover. Noen ganger møtes de, to eller tre bølger som former en hvit, buldrende linje. Rett foran meg skimter jeg vannkanten og noen runde steiner. Her fråder og skummer det nesten konstant. Så, uten forvarsel slår en bølge hardt mot land og sender en vannsprut rett opp i været. (U)heldigvis er ingen bølger store nok til å slå inn på land. (Ja, jeg håpet faktisk på å få meg en dusj, nesten. Er jeg rar?:p)

Tåka glir bort, bølgene stilner og vannet blir klart med bare noen få krusninger, før alt vender tilbake med fornyet styrke. Jeg er fullstendig fanget i en magisk verden. En verden bestående av saltvannslukt, frådende dønninger og havets røst. Eller, jeg vil heller kalle det musikk. Et flerstemt orkester som spiller en melodi med sin egen, uforutsigbare rytme jeg ikke evner å finne ut av, enda så hardt jeg prøver. Tilslutt lar jeg meg heller rive med og merker at rytrmen sitter i kroppen, når jeg bare lar tankene flyte. At noe sånt kan gjøre en så lykkelig!