Noen dager er jeg som et lite barn igjen, simpelthen gjennom måten jeg kan glede meg over tingene på. Ingen logiske tanker om hvor interessant, spennende eller utfordrende dette skal bli. Bare en hoppende glede og en dyp fascinasjon over de små tingene som skjer her og nå. Slik var selve reisen til New Zealand også.
Vi sitter på Kastrup og venter på flyet som skal ta oss til Singapor. Kilingen begynner i å blafre som en liten sommerfugl i magen, så sprer kilingen seg til knærne og opp i brystet, og videre til føttene og ansiktet. Tilslutt sitter jeg der og kjenner det gnistre helt fra tåneglene til hårspissende av glad, hoppende energi. Tvers gjennom ørsketåka, som har ligget der siden vi sto opp klokka halv fire om morgenen, kjenner jeg energien.
Jeg stirrer rundt meg og jeg lytter. Snapper opp små bruddstykker med asiatisk og andre språk.
"Wow". Tanken slår ned i meg som et lyn. "Jeg skal reise helt til Asia, til en annen verdensdel!" Mammas nøkterne kommentar om at 'så skal vi jo videre til enda en verdensdel, Oseania', biter liksom ikke på meg. For der snakker de jo engelsk, og så bor det jo folk jeg kjenner der, liksom. Nei, jeg er simpelthen yr av tanken på å skulle mellomlande i et land der språk og hårfarge og kultur og alt, er så forskjellig fra vår.
Bare det å skulle ut på en så lang flyreise gjør meg godt over middels gira. Alt fra den diskre, høflige måten flybetjeningen glir umerkelig rundt oss og deler ut diverse ting. Flymaten som er LANGT over norsk standard, men som det er en kunst å få i seg uten å søle utover både meg selv og mine medpasasjerer (neida, det skjennde ingen uhell, heldigvis). For ikke å snakke om de små tv-skjermene som foruten å vise filmer, også viser kart over hvor vi flyr.
Vi flyr over Afghanistan, Pakistan og India, og jeg klarer ikke slutte glise av tanken på at nå flyr vi over de landene der noen av mine favorittbøker foregår. Sånn som Shantaram, Balansekunst og Gutten som hadde svar på alt. Når jeg kjenner igjen navna blir jeg bare helt satt ut, og jeg vil ingenting annet enn å hive meg ut på eventyr til alle disse landa med nye lukter, lyder og steder.
På Singapor Airport er jeg ikke stort bedre, selvom jeg nå er så ørsken at det kjennes ut som jeg går på vann. Men det er teppegulv jeg trår på, overalt er det mønstede tepper som skaper en nesten lydløs atmosfære klokka halv seks om morgenen. Mørket omslutter oss og de høye glassveggene, noe som bare forsterker den fredelige atmosfæren. Det er grønne planter overalt - ja faktisk trær som ser ut til å vokse rett opp fra gulvet - og like ved kafeen vi setter oss på, en diger dam med enorme fisker som er orange med brune og hvite flekker. Jeg blir med utenfor en liten tur. Det styrtregner, så alle gjemmer seg under tak, men ikke jeg. Etter mye nøling og "vil alle tro jeg er en komplett idiot nå"-tanker, tråkker jeg ut og lar 26 grader varmt regn falle mot ansiktet og hendene, og inni meg risler det frydefullt.
Jeg er en menneskelig magnet for alt som heter inntrykkk og eventyrlyst, og mine indre barn danser en stille krigsdans mens kroppen prøver alt den kan å slappe av. Kanskje ikke så rart jeg er helt i svime når vi tilslutt ENDELIG kommer oss på flyet til Aukland. Takk og lov for at siste etappe er "bare" ni timer, i motsetning til den forrige som var tolv...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Har du noe du vil si? Jeg blir glad for kommentarer :-)
Kommentarer på eldre innlegg godkjennes av meg først, så ingen grunn til panikk om du ikke ser den.
Vær snill og ikke bruk det virkelige navnet mitt her inne.