10.juli. Vinter i New Zealand

"Brrr, så kaldt det er..." Jeg kryper småhutrende ut av dyna, andre morgenen min i New Zealand, og kroppen min er ikke fornøyd med kulda som sitter i veggene. Småfebrilsk springer jeg rundt og leter etter klær, mens jeg priser meg lykkelig over fenomenet vegg-till-vegg-tepper, som stort sett fins overalt her i dette huset.

At jeg syntes det bare var deilig og friskt dagen før, husker jeg først når jeg har fått i meg en varm kopp kaffe, men virkelig hvor vakkert og deilig det er, usker jeg ikke før jeg går ut døra. Ute skinner nemlig sola. Den luner blidt mot ansiktet og tiner opp stive lemmer og isklumptær. Lufta er frisk og kald, slik den er på de virkelig fine oktoberdagene hjemme. Det er fint å være ute ved det lille huset på landet med bare en gård som nærmeste nabo. Ellers er det bare grønt, bølgende hav rundt oss. Flate, gresstekte sletter med små, runde hauger spredt utover som sukkertopper, samt noen trær og gjerder her og der. Rene Hobbsyssel-landskapet.

Vi drar inn til Matamata som er nærmeste tettsted. Rusler litt i butikker, og gjør oss kjent. Stikker innom turistinformasjonen som virkelig har gjort sitt for å sette hobbit- og ringenes herr-preg på atmosfæren. Det er nemlig ikke helt tilfeldig at jeg nevner Hobbsyssel, for det ligger like i nærheten. (Ingen som tror JEG skal dit, vel?:p)
Forøvrig er det ikke bare turistinformasjonen som vet å utnytte hobbit-fenomenet. Lo ganske rått da vi fant dette skiltet.

Vi setter oss på en lunskafe, ute. Tenk, det er vinter og vi kan sitte på utekafe. Dette her kan jeg lære meg å like!

Etterpå rusler vi bort i Centennial Drive, en slags park eller botanisk hage som ligger i en halvirkel rundt Matamata sentrum. Et utrolig vakkert sted! vi rusler inn blant høye trær fra alle verdenshjørner. Bøk, palmer, magnolie – som har noen veldig store og pelskledde knopper som gåsunger på lengde med små egg – og kauri, New Zealands nasjonaltre. Mens vi rusler rundt og kikker på trærne kjenner jeg tørt løv under føttene. Samtidig kjenner jeg helt tydelig lukta av nyslått gress og den varmende sola. En kan trygt si at det er en spesiell opplevelse.
Men det mest fantastiske er allikevel "The Fern Wallk", eller bregnestien på norsk. Et lite, inngjerdet område der de har latt gro tett i tett med New Zealandsk utskog, for det meste bregner, flere meter høye. Idet vi lukker oss inn på denne stien er det som å tre inn i en annen verden. Bregnene strekker seg metervis over hodene våre og danner et tak av sammenflettede blader. Mens jeg går langs stien som er oppmerket med trestokker og hører på bregnesuset, setter en fugl i med en liten melodi jeg aldri har hørt. Jeg får med en gang følelsen av å gå i en jungel, selvom jeg tviler på at stien er mer enn hundre meter lang.

Vår solfylte dag fortsetter en god stund til før vi vender hjem, og det er ikke før utpå kvelden når jeg sitter og varmer hendene på en kopp grønn te og gruer for å krype under dyna på soverommet uten noen form for innlagt varme, at jeg kommer på at det tross alt egentlig er vinter.