Ja, nå er det altså nyttårsaften, igjen. Tenk, et helt år sida sist gang. Det føles som dette året bare har spurta avgårde, med sjumilsstøvler på beina. Så utrolig mye som har skjedd.
2008 har egentlig føltes som en oppvåkning etter en lang, tildels livslang dvale. Plutselig har det begynt å gå opp noen lys for meg. Wow, det er jeg som står i midten av mitt liv... oi, jeg kan faktisk halyst til noe, bare fordi jeg har lyst og ikke fordi noen andre har "lystet" for meg... og jippi, jeg er blitt nysgjerrig og vitebegjærlig igjen, på en helt ny måte jeg aldri har opplevd før.
Nå har jeg lyst til å lære å leve. Utfordre meg selv, både med å gjøre utfordrende ting selv og, faktisk, ved å si at "nei, dette blir for vanskelig, her trenger jeg hjelp" - den utfordringa er stor, den... Jeg har lyst til å våge mer - gjøre flere kreative ting, oppsøke nye folk og steder og bli fortrolig med at det faktisk er teknisk mulig for meg å stikke huet fram. Og er da ikke starten på det nye året, en glimrende anledning til å prøve seg på dette?
Jeg sier jeg skal PRØVE, for dette er enormt store og skumle mål for ei muldre som hele livet har følt seg mer komfortabel som skygge eller skuespiller, enn som Muldra. Jeg vil ikke snakke om nyttårsforsetter, heller, for det er et ord med altfor mye krav bak, når jeg tenker på hvilke forventninger jeg setter til meg selv. Da vil jeg heller snakke om hva jeg har lyst til, ønsker og hva jeg håper på, for neste år.
JEG VIL:
* Begynne i kor igjen: Hele jula - ja, lenge før det, egentlig - har jeg fått klump i halsen og enorm lyst til å bryte ut i sang, hver gang jeg har hørt en sang jeg kjenner til; særlig kor ellerjulesanger. Om jeg så begynner i et kor der gjennomsnittsaldern er 50, så pokker heller, for nåvil jeg synge!
* Ri regelmessig: Med det fantastiske rideopplegget jeg egentlig har mulighet for (som jeg vel knappast har skrevet om her?) er det jo rent skammelig at jeg bare har vært der 4 ganger på et halvår, skjerpings! Kanskje på tide å legge til side litt stolthet og innrømme at noen må hjelpe meg å planlegge de timene? Tror det, ja...
JEG ØNSKER:
* Et mer sosialt liv: Jeg vil rett og slett komme meg ut å treffe flere folk. Se om jeg ikke kan finne flere strenger å spille på enn jeg har idag. (uff, den tanken føles SKUMMEL)
* Å rydde i fortida mi: Det er en hel haug med erfaringer og opplevelser jeg har hatt som står i veien for meg, nå. All denne dustete angsten som gjør at jeg sjelden tør binde meg til noen eller noe, begynner jeg å bli grundig lei av. Jeg er rett og slett for livsglad til å ha dette henende over meg, resten av livet. :) (å grøss, den tanken kjens ENDA SKUMLERE, ut)
* Lære meg å ville og mene mer: Slutte å bare la meg drive viljeløst avgårde. Ikke bare si "vet ikke", eller snakke alle etter munnen, men ville noe sjøl. Og mene noe, om ting og folk jeg bryr meg om å mene noe om.
Og til slutt, HÅPER jeg på TRYGGHET: På meg selv, på andre, på alt, gentlig. For det er først gjennom å være trygg, man kan lære seg å bli et helt menneske.
Ganske store mål jeg setter meg, med andre ord. Men hvem har sagt at alt må bli perfekt i løpet av neste år? Ingen, og aller minst, meg. De letteste tinga, de handler mest om å våge + tildels å være litt ydmyk ovenfor angsten - gi meg selv lov til å ha noen menneskelige krykker som hjelper meg videre. Men de større måla, de må bare ta tid, masse tid... Og tid, det har jeg nok av. Men samtidig, hvorfor utsette noe man må begynne på før eller sida?
Nei, like godt å komme igang. Og det nye året er en glimrene anledning til nettopp dette. Til å velge om man skal gi opp, lene seg tilbake, eller gå på med alt en kan. Og jeg velger definitivt det siste. :-)
Så en ekstra nyttårshilsen går fra meg til den som står foran, eller midt oppi, viktige prosesser i livet sitt, og som velger å gå på og gripe utfordringene!
Men så klart, godt nytt år, til alle sammen!
onsdag 31. desember 2008
mandag 22. desember 2008
Sjeledrypp
Akkurat nå
er det ingen som vet hvor jeg er.
Akkurat nå
gjemmer jeg meg
under tung, mørk fløyel,
en kappe av vemod.
Jeg sitter krombøyd og lytter
med øret mot en konkylie.
Vakker og ren på utsiden,
tom og sval på innsiden.
Men bak det høytidelige bruset,
kan jeg fremdeles høre lyde
av barndommens glass
som
knuses...
**********
Ut!
Jeg vil ut,
vekk fra fortiden.
Jeg vil kjenne vinden i håret,
sola i ansiktet.
Jeg vil le!
Ikke bekymringsløst.
For et bekymringsløst liv
er et tomt liv.
Men jeg vil le fordi
jeg er fri!
til å prøve,
til å velge,
til å gråte
NÅR JEG VIL!
Riktignok bærer jeg på en ryggsekk
full av fortid,
og den vil ikke lukkes.
Og dunstene fra fortidens skittentøysvask
snor seg ut og kveler meg
med sin klamme, råtne stank.
Jeg kan bære tungt i milevis,
for jeg er sterk,
og fortiden kan du ikke slenge fra deg i veikanten.
Men jeg er lei av å snuble rundt
i fortidens tåkegasser.
Jeg er lei av å gå meg vill
og ikke få puste.
Så slipp meg ut nå,
jeg har fått nok!
søndag 21. desember 2008
Julestemning
Det er jul. Det har tatt lang tid før jeg virkelig har skjønt det i år. Selvom adventsstjerna kom opp og jeg har både bakt pepperkaker, spist julegrøt og drukket atskillige flasker julebrus, har det kjentes som at jula, det er noe langt der framme. Inntil idag
Julestemninga har kommet og tatt et fast grep om hjerterota mi. Det ligger en varm, vemodig, ikke så rent lite nostalgisk klump og murrer i brystet idag. jeg vet ikke helt om jeg vil smile eller gråte, gi noen en klem eller krølle meg sammen i en krok og bare være stille. For i år... det føles rart å si det, men jeg tror dette er første gangen jeg virkelig GLEDER MEG TIL JUL, på et sånt personlig plan...
For det har ikke vært noen selvfølge for meg å glede seg til jul.
Da jeg var liten var det enkeltting jeg likte, som lukta av granbar, følelsen av favorittjulepynten min mellom fingrene - særlig likte jeg den enkle trejulepynten med så glatt overflate og klare farger - og å trykke ut pepperkaker sammen med mamma. Senere ble også opptredner med koret og orkesteret slike ting jeg likte. Men alle disse tingene, jeg vet ikke helt, jeg, men det var liksom ikke slik at jeg tenkte at "dette er jul og det gleder jeg meg til". Selve jula var vet, tja, ok.
Gradvis fikk jeg et forhold til hva jul var, men dessverre, ikke på den gode måten. Jula var preget av ensomhet og utrygghet; jeg tenkte mer på når neste krangel kom enn på julegavene.
Senere handlet jula mest om kampen mot minnene og angsten, og jeg kunne ikke fordra den, heller ikke alle som gledet seg så overdrevent mye. Men dette gikk fort over i likegyldighet og gradvis en desperat jakt på å vinne jula tilbake, uten helt å vite hvordan det skulle skje. Alene, sammen med mamma (dette var før hun ble gift), bare med venner, eller skulle jeg rett og slett gi f... i hele jula?
Det hele begynte å forandre seg, takket være min nye familie. Først var det uvant, nesten litt plagsomt. Over dobbelt så mange å kjøpe julegaver til, jo... for ikke å snakke om, over dobbelt så mange gaver, åh, grøss. Husker fremdeles svimmelhetsfølelsen ved synet av så mange pakke, første gangen vi feiret på Stjørdal; kunne 3 stykk virkelig komme gjennom en sånn haug? Videre var det dette med miksing av tradisjoner, straks flere skulle feire sammen. Ikke at jeg og mamma hadde så mange tradisjoner å snake om, men det var nesten så mangelen på tradisjoner var blitt en tradisjon, for meg, om det gir noen mening. Minnet om den første 1.juledags-frokosten vi hadde sammen, hvor jeg kom opp i pysj og husets herre hadde dress... vel, la oss si jeg enda nesten kan kjenne varmen i kinnene.
Vi ble nå etterhvert kjent, og ikke minst tryggere på hverandre. Selvom min opplevelse av jula var noe hanglete, følte jeg at det var greit - jeg ble likevel akseptert. Og nå dette siste året, eller, jeg burde vel si halvåret, har jeg virkelig begynt å føle meg som en del av familien, som jeg har gitt uttrykk for før. Og dette har bare blitt sterkere og sterkere. Den nye familien har gått fra å være "familien til han mamma er gift med", til å bli bare "familie". Det føles så utrolig digg! Og så mye mer praktisk, da gitt, når jeg skal snakke om hvor jeg skal i jula :P Og dette har nok en stor del av æren for godfølelsen jula gir meg i år.
Og ja, nå skal jeg endelig si litt om hva som har skjedd idag, ikke bare skvalpe rundt i fortida.
Det første som satte igang julefølelsen da jeg kom hit, var lukta av oksetunga som sto og kokte på kjøkkenet. Nå aner jeg at enkelte nok sitter og grøsser innvendig, bare ved å lese ordet oksetung, men for meg er den et must for at det skal bli skikkelig jul - en av de få tradisjonene jeg og mamma har dratt med oss ...
(og nå kommer et tvingende nødvendig sidesprang. Mens jeg sitter her og skriver om tradisjoner, startet, for sikkerhets skyld, noen en igang en spilledåse som spiller Glade Jul, og det er såvisst ikke en del av vår tradisjon. Søtt og festlig første omgang, men nå, etter X ganger, begynner den seriøst å gå meg litt på nervene. Sånn, da har jeg skrevet det ned, så får vi håpe det hjelper. Og nå går det saaaktereeee og saaaaaaaktereeeeee.... og der stoppa den - klarte ikke å stoppe på slutten av verset engang, stakkars liten :P)
... Mindre julestemning ble det ikke akkurat, av å se juletreet på stua, helt bart, ventende på lys og juletrepynt. Og pynting det ble det også, etter en bedre tungemiddag. Jeg elsker å pynte juletreet! Riktignok var det mørkt og litt uegna for mine øyne, men uansett, det er noe av sjarmen å famle seg fram mellom greiner jeg ikke helt ser. Jeg savna nok noe av den gamle, kjente julepynten; å ha den mellom hendene er setter meg alltid tilbake til gode, gamledager. (en del av den er nå hos meg, da, så har bare meg selv å takke) Finner det vanskeligere å finne plass til ting jeg ikke kjenner, merker jeg, for har liksom ikke noe forhold til det. Men den ene trepynten fra New Zealand, jeg fant, den var fin den! :D
Etterpå satt vi og så på julekonsert på tv med Sissel Kyrkjebø og The Mormon Tabernacle Choir. Og du verden, da skal jeg hilse og si at julestemninga kom! For ingenting gir meg så klump i halsen, som høytidlig kormjulemusikk, gammel kirkekorsanger som jeg er. Jeg klarte ikke holde tårene tilbake da, nei. Men de tårene var gode, også.
Etter det, var bare jula et faktum, og et fint fakum også.
Og fortsetter jeg å ha like god stemning resten høytida, kommer dette til å bli den beste jula, ever!
Julestemninga har kommet og tatt et fast grep om hjerterota mi. Det ligger en varm, vemodig, ikke så rent lite nostalgisk klump og murrer i brystet idag. jeg vet ikke helt om jeg vil smile eller gråte, gi noen en klem eller krølle meg sammen i en krok og bare være stille. For i år... det føles rart å si det, men jeg tror dette er første gangen jeg virkelig GLEDER MEG TIL JUL, på et sånt personlig plan...
For det har ikke vært noen selvfølge for meg å glede seg til jul.
Da jeg var liten var det enkeltting jeg likte, som lukta av granbar, følelsen av favorittjulepynten min mellom fingrene - særlig likte jeg den enkle trejulepynten med så glatt overflate og klare farger - og å trykke ut pepperkaker sammen med mamma. Senere ble også opptredner med koret og orkesteret slike ting jeg likte. Men alle disse tingene, jeg vet ikke helt, jeg, men det var liksom ikke slik at jeg tenkte at "dette er jul og det gleder jeg meg til". Selve jula var vet, tja, ok.
Gradvis fikk jeg et forhold til hva jul var, men dessverre, ikke på den gode måten. Jula var preget av ensomhet og utrygghet; jeg tenkte mer på når neste krangel kom enn på julegavene.
Senere handlet jula mest om kampen mot minnene og angsten, og jeg kunne ikke fordra den, heller ikke alle som gledet seg så overdrevent mye. Men dette gikk fort over i likegyldighet og gradvis en desperat jakt på å vinne jula tilbake, uten helt å vite hvordan det skulle skje. Alene, sammen med mamma (dette var før hun ble gift), bare med venner, eller skulle jeg rett og slett gi f... i hele jula?
Det hele begynte å forandre seg, takket være min nye familie. Først var det uvant, nesten litt plagsomt. Over dobbelt så mange å kjøpe julegaver til, jo... for ikke å snakke om, over dobbelt så mange gaver, åh, grøss. Husker fremdeles svimmelhetsfølelsen ved synet av så mange pakke, første gangen vi feiret på Stjørdal; kunne 3 stykk virkelig komme gjennom en sånn haug? Videre var det dette med miksing av tradisjoner, straks flere skulle feire sammen. Ikke at jeg og mamma hadde så mange tradisjoner å snake om, men det var nesten så mangelen på tradisjoner var blitt en tradisjon, for meg, om det gir noen mening. Minnet om den første 1.juledags-frokosten vi hadde sammen, hvor jeg kom opp i pysj og husets herre hadde dress... vel, la oss si jeg enda nesten kan kjenne varmen i kinnene.
Vi ble nå etterhvert kjent, og ikke minst tryggere på hverandre. Selvom min opplevelse av jula var noe hanglete, følte jeg at det var greit - jeg ble likevel akseptert. Og nå dette siste året, eller, jeg burde vel si halvåret, har jeg virkelig begynt å føle meg som en del av familien, som jeg har gitt uttrykk for før. Og dette har bare blitt sterkere og sterkere. Den nye familien har gått fra å være "familien til han mamma er gift med", til å bli bare "familie". Det føles så utrolig digg! Og så mye mer praktisk, da gitt, når jeg skal snakke om hvor jeg skal i jula :P Og dette har nok en stor del av æren for godfølelsen jula gir meg i år.
Og ja, nå skal jeg endelig si litt om hva som har skjedd idag, ikke bare skvalpe rundt i fortida.
Det første som satte igang julefølelsen da jeg kom hit, var lukta av oksetunga som sto og kokte på kjøkkenet. Nå aner jeg at enkelte nok sitter og grøsser innvendig, bare ved å lese ordet oksetung, men for meg er den et must for at det skal bli skikkelig jul - en av de få tradisjonene jeg og mamma har dratt med oss ...
(og nå kommer et tvingende nødvendig sidesprang. Mens jeg sitter her og skriver om tradisjoner, startet, for sikkerhets skyld, noen en igang en spilledåse som spiller Glade Jul, og det er såvisst ikke en del av vår tradisjon. Søtt og festlig første omgang, men nå, etter X ganger, begynner den seriøst å gå meg litt på nervene. Sånn, da har jeg skrevet det ned, så får vi håpe det hjelper. Og nå går det saaaktereeee og saaaaaaaktereeeeee.... og der stoppa den - klarte ikke å stoppe på slutten av verset engang, stakkars liten :P)
... Mindre julestemning ble det ikke akkurat, av å se juletreet på stua, helt bart, ventende på lys og juletrepynt. Og pynting det ble det også, etter en bedre tungemiddag. Jeg elsker å pynte juletreet! Riktignok var det mørkt og litt uegna for mine øyne, men uansett, det er noe av sjarmen å famle seg fram mellom greiner jeg ikke helt ser. Jeg savna nok noe av den gamle, kjente julepynten; å ha den mellom hendene er setter meg alltid tilbake til gode, gamledager. (en del av den er nå hos meg, da, så har bare meg selv å takke) Finner det vanskeligere å finne plass til ting jeg ikke kjenner, merker jeg, for har liksom ikke noe forhold til det. Men den ene trepynten fra New Zealand, jeg fant, den var fin den! :D
Etterpå satt vi og så på julekonsert på tv med Sissel Kyrkjebø og The Mormon Tabernacle Choir. Og du verden, da skal jeg hilse og si at julestemninga kom! For ingenting gir meg så klump i halsen, som høytidlig kormjulemusikk, gammel kirkekorsanger som jeg er. Jeg klarte ikke holde tårene tilbake da, nei. Men de tårene var gode, også.
Etter det, var bare jula et faktum, og et fint fakum også.
Og fortsetter jeg å ha like god stemning resten høytida, kommer dette til å bli den beste jula, ever!
fredag 5. desember 2008
Og jeg går og jeg går
Jeg fikk årets tidligste julegave på mandag. Fra hjelpemiddelsentralen, så en helt ekte julegave var det riktignok ikke, men jeg liker nå å kalle den det likevel. :-) Gave eller ikke, dette er den desidert største pakken jeg noen gang har mottatt. Det var med nød og neppe den kom ut av heisen. Men nå er den endelig her: min splitter nye tredemølle! :D
Og det har jammen tatt tid, også, fra den første spede tanken, til at den faktisk står her. For vi begynte nemlig å tenke på dette flotte tilskuddet til min fysiske såvel som psykiske helse, alt ifjor høst, faktisk... Men over et halvt år tok det før vi endelig hadde sumla oss til å søke, og enda noen måneder før den faktisk var på vei hit. Da hadde den for sikkerhets skyld vært en tur innom Molde på veien. Så den er i alle fall vant med lit medfart. :P
Og det må den bare fortsette å tåle, for nå, kjære lesere, har Muldra fått gådilla!
Vel, det har jeg egentlig hatt i mange, mange år; jeg simpelthen elsker å gå lange turer - gi tankene fri flyt mens kroppen gjør jobben. Men så har vi denne vinteren, da, som stikker en smule kjepper i hjula, eller kanskje vi skal kalle det såpe under beina, på meg. Isholka er min verste fiende, og jeg får ikke gått skikkelig heller, ettersom jeg må gå som ei springfjær med gikt for å holde meg på beina. Og i tillegg kommer verdens største surrehue ofte til kort når det handler om å komme seg ut av huset. Men det er det slutt på nå!
For det fine med å ha den stående hjemme, er at du ikke trenger tenke like hardt på at dette er trening, hver gang du bruker den, til forskjell fra i gymmen eller på treningssenter, der iallfall jeg blir veldig oppsatt på at jeg må trene så hardt jeg kan, hver eneste gang.
For hjemme, har jeg funnet ut, kan den ha opptil flere bruksområder.
For det første, har du selvfølglig god, hard trening, gjerne intervall, etter alle kunstens regler. Da er det snakk om å gå seg ordentlig svett og ikke være tesnakkanes under hele treningsøkta, fordi man er så fokusert og anpusten at kroppen er det eneste man tenker på. Dette er jo knall trening som kan gjøres både gående og løpende, avhengig av kondis og dagsform. Men du går ikke rett fra tredemølla og skviser deg ned i den fullpakka fellessofaen, uten først å ha tatt deg en dusj, for da tror jeg du blir mektig upopulær (jeg ville iallefall ikke likt å ha meg ved sida av meg da :P
Så har du tredemølla som stress/angstdemper. Allerede dagen etter at den ble montert, tok jeg meg selv i å tenke at "nå gleder jeg meg til å komme hjem så jeg kan få gått på tredemølla", i løpet av en slitsom skoledag. For, for meg, er det ingen ting som hjelper så godt på indre uro og overveldende tanker, som en lang, rask gåtur. Dette er også god trening, for tempoet er ofte høyt. Men ikke nødvendigvis, for det viktigste er at jeg går lett og ledig, men med nok giv til å drive ut spenningene av kroppen. Noen ganger er bare - følelsen av å la seg drive framover - bevegelsen det vktigste, for det løser veldig opp i et stressa topplokk.
Og så har vi faktisk sosial gåing, sånn som egentlig hører sammen med turer i frisk luft. Men, så har vi meg da, som er så konsentrert når jeg går. Og da blir jeg lite snakkesalig. Men på tredemølla, det er noe annet, da kan jeg plutselig skravle som en foss. Faktisk, skravler jeg mer på tredemølla enn i sofaen :P (kan det ha noe med at gåinga får meg til å slappe av, tro?) Dessuten har den jo nyhetens interesse akkurat nå og den tiltrekker seg følglig mye oppmerksomhet. LITT irriterende når jeg hardtrener og pruster som en blåsebelg, at det står tre stk rundt meg og spør om dette og hint, men det er jo koselig også :-)
Fortsetter jeg å være like hekta på å gå, resten av vintern, skal jeg nok komme i finfin form til vren setter inn. Og da blir nok ikke landeveiene særlig trygge lenger, for da skal jeg ut å gå LANGT! :-d
Iallefall anbefaler jeg på det sterkeste å ha treningsapparat hjemme; det gjør noe med deg :)
Og tilslutt, en advarsel til alle tredemøllebrukere: Om en venn/nabo e.l. står ved sida av deg mens du går på mølla, og denne personen har en suspekt form for humor, hold øye med kontrollpanelet; særlig om det der fins en snarveisknapp til høyeste hastighet. En av mine gode (?) naboer fant og sendte meg nemlig opp i 18km/t, ved min aller første utprøving. La oss si det sånn, at likheten med en Langbein-tegnefilm kunne blitt slående... :P Men heldigvis hadde en ørliten del av hjernen min allerede hatt fantasier om et slikt senario, så eg var i full beredskap.
Og det har jammen tatt tid, også, fra den første spede tanken, til at den faktisk står her. For vi begynte nemlig å tenke på dette flotte tilskuddet til min fysiske såvel som psykiske helse, alt ifjor høst, faktisk... Men over et halvt år tok det før vi endelig hadde sumla oss til å søke, og enda noen måneder før den faktisk var på vei hit. Da hadde den for sikkerhets skyld vært en tur innom Molde på veien. Så den er i alle fall vant med lit medfart. :P
Og det må den bare fortsette å tåle, for nå, kjære lesere, har Muldra fått gådilla!
Vel, det har jeg egentlig hatt i mange, mange år; jeg simpelthen elsker å gå lange turer - gi tankene fri flyt mens kroppen gjør jobben. Men så har vi denne vinteren, da, som stikker en smule kjepper i hjula, eller kanskje vi skal kalle det såpe under beina, på meg. Isholka er min verste fiende, og jeg får ikke gått skikkelig heller, ettersom jeg må gå som ei springfjær med gikt for å holde meg på beina. Og i tillegg kommer verdens største surrehue ofte til kort når det handler om å komme seg ut av huset. Men det er det slutt på nå!
For det fine med å ha den stående hjemme, er at du ikke trenger tenke like hardt på at dette er trening, hver gang du bruker den, til forskjell fra i gymmen eller på treningssenter, der iallfall jeg blir veldig oppsatt på at jeg må trene så hardt jeg kan, hver eneste gang.
For hjemme, har jeg funnet ut, kan den ha opptil flere bruksområder.
For det første, har du selvfølglig god, hard trening, gjerne intervall, etter alle kunstens regler. Da er det snakk om å gå seg ordentlig svett og ikke være tesnakkanes under hele treningsøkta, fordi man er så fokusert og anpusten at kroppen er det eneste man tenker på. Dette er jo knall trening som kan gjøres både gående og løpende, avhengig av kondis og dagsform. Men du går ikke rett fra tredemølla og skviser deg ned i den fullpakka fellessofaen, uten først å ha tatt deg en dusj, for da tror jeg du blir mektig upopulær (jeg ville iallefall ikke likt å ha meg ved sida av meg da :P
Så har du tredemølla som stress/angstdemper. Allerede dagen etter at den ble montert, tok jeg meg selv i å tenke at "nå gleder jeg meg til å komme hjem så jeg kan få gått på tredemølla", i løpet av en slitsom skoledag. For, for meg, er det ingen ting som hjelper så godt på indre uro og overveldende tanker, som en lang, rask gåtur. Dette er også god trening, for tempoet er ofte høyt. Men ikke nødvendigvis, for det viktigste er at jeg går lett og ledig, men med nok giv til å drive ut spenningene av kroppen. Noen ganger er bare - følelsen av å la seg drive framover - bevegelsen det vktigste, for det løser veldig opp i et stressa topplokk.
Og så har vi faktisk sosial gåing, sånn som egentlig hører sammen med turer i frisk luft. Men, så har vi meg da, som er så konsentrert når jeg går. Og da blir jeg lite snakkesalig. Men på tredemølla, det er noe annet, da kan jeg plutselig skravle som en foss. Faktisk, skravler jeg mer på tredemølla enn i sofaen :P (kan det ha noe med at gåinga får meg til å slappe av, tro?) Dessuten har den jo nyhetens interesse akkurat nå og den tiltrekker seg følglig mye oppmerksomhet. LITT irriterende når jeg hardtrener og pruster som en blåsebelg, at det står tre stk rundt meg og spør om dette og hint, men det er jo koselig også :-)
Fortsetter jeg å være like hekta på å gå, resten av vintern, skal jeg nok komme i finfin form til vren setter inn. Og da blir nok ikke landeveiene særlig trygge lenger, for da skal jeg ut å gå LANGT! :-d
Iallefall anbefaler jeg på det sterkeste å ha treningsapparat hjemme; det gjør noe med deg :)
Og tilslutt, en advarsel til alle tredemøllebrukere: Om en venn/nabo e.l. står ved sida av deg mens du går på mølla, og denne personen har en suspekt form for humor, hold øye med kontrollpanelet; særlig om det der fins en snarveisknapp til høyeste hastighet. En av mine gode (?) naboer fant og sendte meg nemlig opp i 18km/t, ved min aller første utprøving. La oss si det sånn, at likheten med en Langbein-tegnefilm kunne blitt slående... :P Men heldigvis hadde en ørliten del av hjernen min allerede hatt fantasier om et slikt senario, så eg var i full beredskap.
Abonner på:
Innlegg (Atom)