Motløs av medgang

Så vant til å kjempe, argumentere og slåss.
Stå på barrikadene og klamre meg fast
til egne meninger.
På jakt etter gehør, fra de andre, men også meg selv…

Så vant med å drømme om alt som skal bli.
Bygge en fremtid på fri fantasi.
Kampen blir drømmen, glemt er friheten.
Bare motstand, motbør, motbakke,
og mot i hjertet
til å stå her alene.

Medgang i luften, nå nærmer det seg.
En fremtid. Uforståelig.
Verden den smiler, men jeg vil løpe.
Tilbake til det som er trygt. De utmattende, nedbrytende motbakkene.

Flyktende, virrende, søkende stirrende.
Hvor er jeg på vei?
Pirrende skremmende, åpent og truende.
Det umulige, så altfor mulig...

Begynnelsen på slutten, og en stor takk!

Til min kjære kontaktperson på dette forunderlige galehuset av en bolig:-)

Jeg vil gjerne få dedikere denne teksten til deg. Selv om det på en måte føles veldig rart. Ikke bare å sitte her å skrive noe til deg som på mange måter har representert det stedet jeg med tiden har blitt så grundig lei av. Det rareste er egentlig å skrive «kjære», og MENE DET. For sannelig, vi har strevd. Forholdet vårt har ikke alltid vært like hjertelig, for å si det sånn; ikke fra min side, iallfall. Av og til har det føltes som vi har sittet med en nærmest lydtett glassvegg mellom oss. Eller som vi har snakket to forskjellige språk. Så like at vi tror vi skjønner hverandre, men hvor ord og setninger har en radikalt forskjellig betydning hos den andre. Men i kveld brøt vi isen. Kom hverandre nærmere. Det vil jeg få takke deg, og bare deg, for!

Jeg fortalte den enorme nyheten: jeg blir leilighetseier i midten av januar og flytter for godt i midten av mars! Egentlig er jeg glad du ikke vet hvor mye jeg grudde for å si det, for kanskje det hadde tatt motet fra deg. For nå lyttet du, og du møtte meg der jeg var. Du frittet meg ut, om budrunden, om søknaden på BPA (brukerstyrt personlig assistanse). Du spurte om – nei, oppfordret – om at dere må få komme på besøk og se hvordan jeg har fått det. Og jeg hørte du sa det fordi du hadde lyst til det og ikke av høflighet. Men så gjorde du noe som var enda viktigere. Da jeg midt i taleflommen min, plumpet ut med mine svarte, panikkslagne øyeblikk, kom det helt spontant at «nei det her kommer til å gå bra det, Muldra».
Om du bare ante… Brøkdelen av de hundretalls gledesraketter som gikk av inni magen min. Fossen av lettede, nervøse tårer, som fremdeles bruser rett under overflata. Hvordan sjelefreden plutselig senket seg så jeg endelig kan GLEDE MEG til å flytte! Tenk, det har jeg faktisk ikke vært i stand til, fra jeg fikk tilslaget og frem til i dag…

Litt senere, helt ut av det blå begynte vi plutselig å snakke om oppveksten min. Du har faktisk sett meg da jeg var liten, på bussen og på tur med bikkja. (alle husker den STORE bikkja vår :D) Ikke minst snakker vi om familien. Om noen som har påført meg slike erfaringer ingen barn burde gjennomleve. Du er ikke påtrengende, men virker ekte og trygg. Så trygg at jeg prater meg fullstendig bort og er nær ved å svi middagen :)
Dette har vi prøvd før. Du har listet deg stjålent frem, mens jeg, jeg har barrikadert meg bak flinke ord og vendinger, livredd for å skremme deg bort… Men i dag stoler jeg faktisk på deg!

Kan hende vil du på din side gi meg skylda – nei, æren blir det vel – for at dette gikk så bra. At jeg ved å være så åpen og direkte, gjorde det lettere for deg å være det tilbake. Men allikevel var det DU som grep muligheten. Det var du og ikke jeg, som turte stille de vanskelige spørsmålene. Du, som uten å legge så mye kraft bak ordene, like fullt evnet å oppmuntre og gi meg troen på meg selv. Klarte å bygge en liten bro av tillit som ikke var der før.

Tilslutt, takk for alle utfordringene du har gitt meg! For alle de gangene jeg har gått rundt meg selv, revet meg i håret og lurt på hvordan i h*****e jeg skal klare å åpne opp til deg. For det utallet timer jeg har brukt på å reflektere rundt egne signaler og øve kommunikasjon. Og så endelig å få mistanken bekreftet; det som har gått og ant meg i så lang tid: at vi begge er to usikre sjeler. Så usikre, at vi iblant blir blindet av den enorme, usynlige barrieren som hindrer oss i å se den andre.

Et paradoks er det, at denne åpningen skulle skje den selvsamme dagen som jeg kunngjorde slutten på en fase og begynnelsen på en annen. Skjønt, det har allerede ant meg temmelig lenge at noe sånt kunne skje. Ikke spør hvorfor. Men det er litt vemodig.

Jeg håper vi begge klarer å bruke dette, slik at du kan være der for meg i denne siste, overspennende fasen. Disse siste månedene jeg skal ha sammen med dere, her på gode, gamle, irriterende og rare Devle! :-)

Der Muldra ville tru ho alltid skulle bu...

Fytti rakkern så emosjonell jeg er i disse dager!! Jeg går fra betatt via forventningsfull til fandenivoldsk, overspent, og tilslutt klapper jeg sammen i en nervøs floke der fornuft og følelser ikke er til å skille fra hverandre. For nå er vi igang. Vi snakker flytteplaner. Vi snakker visninger. Vi snakker budrunder… Det er ALVOR!

Det hele har pågått noen måneder, nå. Sporadiske søk etter aktuelle leiligheter. Neivel, da, så er det ikke så sporadisk å gå på finn.no flere ganger om dagen :P Noen visninger har jeg også vært på. En av dem tilogmed alene med bestevenninna mi :) Bunken med prospekter har vokst og vokst. Tanken og drømmen om noe som er BARE MITT har blitt klarere, dag for dag. Men det hele var på en måte bare "på lissom" – en drøm langt, langt der fremme. Helt til for ganske nøyaktig to uker siden.

Plutselig bare er den der. En 2/3-roms terrasseleilighet jeg simpelthen faller pladask for! Alt ser ut til å være perfekt, slik jeg vil ha det. Tanken spretter opp som troll i eske: Hva om den er så fin som den ser ut til, skal jeg legge inn bud? JA! er det umiddelbare svaret.
Så vi drar på visning, og den ER så bra som jeg tror. Bedre. Hjem i hui og hast for å sjekke økonomien. Går det opp, regnestykket vi har blitt forespeilet fra kommunen? Vi finner ut at det bare er å ha is i magen. Budskjema fylles ut.

Tirsdag morgen for en uke siden: Min første budrunde… Nåvel, jeg har jo kjøpt en gang før også, men da tok mamma seg av alt blodslitet. Ikke denne gangen, nei. Lille, telefonredde jeg bestemmer meg for å ringe selv og legge inn bud. Det er mitt liv og min utfordring!
Etter at det skriftlige budet er sendt inn går jeg rundt meg selv og venter. Tror megleren skal ringe, men det tikker bare inn noen sms. Tilslutt ringer jeg selv. Jeg ringer en villt fremmed person, for å satse et villt pengebeløp… og overlever!
Senere. Nye diskusjoner, nye telefoner, høyere beløp. Men ikke så høye som jeg frykter. Ikke så høyt tempo heller. Jeg programmerer meg selv til å tenke at "jeg må være realistisk og blir ikke skuffet om det ikke går min vei". Håpet stiger imidlertid for hver telefon jeg tar. Og når en… (nei jeg skal ikke gi stygge økenavn til de som har bedre råd enn meg selvom det er veldig fristende:p) begynner å by over evne og jeg innser det bare er å hive inn håndkle, er det som en stor stein legger seg i magen min.
Joda, jeg er stolt av det jeg fikk til, men så uendelig skuffet, og jeg gruer til neste gang.

Derfor er det bra jeg har en mamma som nå virkelig har fått blod på tann :-) og fortsetter å sende meg annonser hun har tro på. Blir lokket med på enda flere visninger.
Ikveld er jeg betatt igjen – for andre gang på to uker. Overraskende nok, av en relativt liten leilighet, sammenliknet med andre jeg har sett på. Jeg liker kombinasjonen av åpent og intimt, at det er to små istedenfor ett stort soverom. Jeg liker uteplassen (selvom bildene har lurt meg til å tro den er enda finere enn den er…) Men det lille kjøkkenet er et STORT aber. Likevel… jeg VIL det skal være bra nok, eller i det minste mulig å fikse. Jeg vil det så sterkt at jeg tror det selv.
Helt til jeg sitter og klamrer meg til en kaffe latte og kikker på mammas entusiastiske forsøk på problemløsning. Da innser jeg at bak den hodepineffremkallende tåka av håp og lengsel, står fornuften og banker mot pannebrasken min. Dette går ikke. Det blir for smått :(

Å slå fra seg et slikt håp og en slik "forelskelse" som jeg opplevde idag og for en uke siden, det er hardt. Fremdeles er jeg i sjokk over hvor følelsesladet denne prosessen er for meg. Det handler jo "bare" om tak over hodet. Nei, ikke for meg. Det handler om å finne et sted å slå rot. Et sted jeg kan føle meg HJEMME, som jeg ikke har følt siden jeg var liten. Så jeg må være villig til å ta det gode med det vonde og gå på videre.

Dette er ikke over før jeg er i mål!

Veien videre - store overganger, men det er håp

Da jeg først tenkte på å skrive om min overgang fra skole og uansvarlig ungdomstid til jobb og ikke fullt så uansvarlig voksenliv, da var ambisjonene ganske så høye. Jeg skulle skrive etter alt av betydning. Men har det blitt sånn? Nope. Dette henger vel sammen med at dette er en tøff, kronglete og fullstendig ny type prosess for meg. Tankene har vært for mange og for surrete.
Men nuh skal jeg gjøre et tappert forsøk på en liten oppsummering.

Å gå fra et liv på skolebenken til et liv i jobb, eller arbeidsutprøving som det strengt tatt er, var en større overgang enn jeg kunne drømme om. Det første og største sjokke var egentlig å komme på Kimsenteret å få spørsmålet, hva ønsker DU å bidra med, og hva liker DU å gjøre. Jeg var jo vant med å komme på skolen å få vite at idag gjør du sån og sånn klokka da og da. Nå skulle jeg plutselig si sjøl hva jeg ville og enda verre, si hva jeg er flink til. Fyttigrisen, det har jeg aldri kunnet fordra! Kan vel si at fenomenet prestasjonsangst ikke bare pusta meg i nakken, men fant det rktig så bekvemt å sitte på skuldra mi med sitt kritiske blikk. Ikke det beste utganspunktet for å drive med frisskriving til internavisa, som var det jeg skulle begynne med.
Så fikk jeg også spørsmål om hvordan de kunne tilrettelegge for meg. Tilrettelegging, ja, der sto jeg fast. For Muldra er nemlig ei sånn ei som alltid har hata det ordet. Som med sine toprosentsøyne "klarte seg" på media, og jobba med bilderedigering på en Mac uten forstørring - pyttsann. Og jeg som aldri har hatt noen jobb, langt mindre vært på et kontor, hvordan skulle jeg vite hva som måtte tilpasses? Tøff nok til å spørre og grave var jeg heller ikke, så vi var vel alle litt i beita.

Tingene tok seg opp da jeg ble introdusert for avskrift etter diktafon, eller for å være litt proffe i ordbruken, transkripsjon (ahh, føles godt å briefe). Dette er faktisk ganske gøy, men pokker så krevende til tider når du skal skrive ordrett av en gruppesamtale der folk mumler i munnen på hverandre, på dialekt. Men artig å kunne utføre en oppgave der jeg føler jeg faktisk har et lite fortrinn som synshemma.
Når det ikke var flere transkriberingsoppdrag satt jeg nå der med friskrivinga og tukla. Foruten å krangle med min indre kritiker ble jeg pinlig klar over min elendige studieteknikk da jeg skulle samle fakta til en artikkel om Trondheims historie. Akkurat hvor mange timer jeg brukte på den trekvartfulle A4-sida *kremt* har jeg IKKE tenkt å fortelle her, men dere skjønner sikkert tegninga.
Lettere frustrert gikk jeg lenge og klagde min nød til arbeidsledern: Kunne jeg ikke snart få litt flere oppgaver som passer til dager med teflonhjernesyndrom? Og nå har endelig masinga gitt resultat, for det ligger en lang liste med nye arbeidsoppgaver og bare venter på at jeg skal lære dem. For mye å referere her, men den lista omfatter arbeid både med og uten bruk av hodet. Så det går da framover.

Så har vi nå det sosiale, da, men der er det enda ikke så mye å fortelle. For sånt sosialt tar tid for lille meg å få på gli. Men ett bekjentskap har jeg da gjort, med ei med like stor lidenskap for lydbøker som undertegnede, som gladelig deler av sitt rause utvalg engelske lydbøker. Og flere skal det nok bli med tiden, bare vent!

Vel, da har jeg vel dekket over det meste, og det tror jeg er like greit, for nå er du sikkert passe lei av denne lange saken her. Menmen, sånn går det når det går måneder mellom oppdateringene.
Jaja, bedre lykke neste gang :P

Veien videre - Kim-sentere, here I come!

Oi, oi, oi... Her føles det enten som om alt står stille, eller at tilværelsen løper videre så fort at jeg nesten ikke klarer å holde følge selv. Men nå har det endelig begynt å synke inn her, at jeg faktisk har fått arbeidspraksis!
Den 3. september begynner jeg å jobbe ved Kim-senteret. Her ska jeg jobbe i kontoravdelinga med skrivearbeid. Til min store fryd har de internavis som jeg skal få skrive i :-D og i tillegg skal jeg lære en del om kontorarbeid av forskjellig slag, og det er jo alltid nyttig å ha med seg. Og jeg får skrive masse, det er det viktigste!
Tenkte jeg bare måtte melde dette i bloggenat jeg er så GLAAAD siden sist post kunne tyde på en litt uttåkjøre Muldra. Men ikke nå nei :-)))
Og dett får være dett for denne gang. For ettersom lykkeønskningene strømmer inn blir huet mitt så HYPERlett at snart henger jeg og svever oppunder taket, her. Så dere hører mer fra meg seinere, når jeg har landa igjen.
WOHOOOOOOOOOOOOOOI!!! :-D

Veie videre - på terskele til framtida

Det er slutt.
Jeg står på trappa og suger inn inntrykkene. Beina har ikke lyst til å bevege seg - ikke enda. For det er så altfor mange bilder, så mange minner å ta med seg.
Dette har vært min kjære, trygge videregående skole i tre år nå. Og jeg vil ikke slipe taket - ikke nå, ikke imorge, ikke... Når, egentlig? Aldri. Men det går jo ikke. Ingen kan fryse tida, selv ikke jeg. vi må alle videre en dag, og det gjelder visst meg også.
Så jeg tar det første, så de neste skrittene bort til den ventende taxien. Slenger ut "God sommer!" og "vi snakkes" mens jeg setter meg i bilen. Så glir jeg bort, vender ryggen til nåtida og glir inn i et svalt rom av avventende uvirkelighet.

Jeg sitter i taxien som ruller stille avgårde, lengre og lengre inn i uvissheten. Og jeg tenker tilbake. Tilbake på den første tida, hvor jeg dro på skolen bare fordi noen - ganske mange, faktisk - hadde sagt at jeg burde begynne på'n igjen.
Husker hvordan jeg smøg meg fram med blikket trygt begravd i ingenting, og hvordan jeg håpet at ingen skulle legge merke til meg og samtidig dra meg inn i samtalen. Sakte og uendelig forsiktig våget jeg løfte hodet og se meg om, såvidt, men gjemte meg like fort igjen, straks noen så i min retning. Og jeg husker hvordan jeg forbløffet samtlige når med fynn og klem gikk inn i rollen som Hennes Høyhet Storheksa i hørespillet vi lagde i norsken. Her kunne jeg kaste usynlihetskappen og få ut all den energi jeg gikk og samlet på til daglig. Og resultatet ble, om jeg må få si det selv, bra.
Det neste, virkelig store, det må være min første fagkarakter siden ungdomsskolen. Endelig hadde jeg noeå vise til - en hel karakter etter to år på videregående. Det var noe å være stolt over som jeg kunne dele med andre. Jeg hadde fått til noe ordentlig, liksom. Jammen underlig hvor mye et lite femtall kan bety i den store sammenhengen.
Så kom det tredje og siste året, hvor en hel ny verden plutselig åpnet seg. Jeg oppdaget plutselig hvor mye lettere dagene fortonet seg, bare jeg så lit mer opp, smilte til de rundt meg (ikke bare for meg selv) og våget å snakke litt mer. Skremmende? Ja, så absolutt, men du å du så mye jeg fikk igjen for det. Nå hadde jeg faktisk kontakt med de andre, og det var fint, ikke skummelt (vel, litt så). For første ang, noensinne siden jeg satte mine ben i et klasserom, var jeg med på å snakke bort hele skoletimer, og likte det. Den jenta som nå gikk rundt på skolen var en helt annen, mye tryggere, enn hun som hadde listet seg inn etpar år tidligere. Og faglig? Jo, forsto for alvor at jeg kunne lære og ikke minst, ville lære mer. Og selvom jeg ikke kom så langt som jeg ville, ble jeg veldig klar over at det jeg ønsket framover var å gå mer skole, selvom jeg ikke kunne fortsette her. Her jeg sto nå, hadde jeg beina trygt plantet på jorda, klar for veien videre.

Så er jeg hjemme. Som i en transe beveger jeg meg fremover. Rommet av uvirkelighet som var så godt å gjemme seg i blir stadig mindre. Snart er det altfor trangt, og veggene - de altfor tynne veggene - presser seg mot meg. Og sjokket treffer meg som en kalddusj midt i fleisen. Dette er faktisk siste dagen. Ingen taxi som kommer over helga. Ingen flere lange diskusjoner og spinnville forsøk på å snakke bort lærern. Heller ingen turer i kantina for å kjøpe slush og slenge rundt på skoleområdet. For nå er det ingen vei tilbake.
Det er slutt.

Veien videre: fra forvirring til forventning

Jeg tenker mye på fremtida om dagen. Det vet alle som har snakka med meg de siste ukene. Og i Tankespinneriet har jeg heller ikke lagt skjul på det. Hittil har det mest handlet om luftige ord og springende metaforer som har flagra til alle kanter. Men det skal det bli, om ikke en slutt på, så iallfall en pause fra, nå. For nå, nå skjer det spennende ting her, dere! Så jeg tenkte på å lage en liten seri om veien fram veien videre, fram til jeg er kommet i orden der jeg vil være, i tillegg til alt anna som måtte falle meg inn å skrive om.
Men først tenker jeg å se litt tilbake på tida som har gått. (og da kan det kanskje bli litt springende igjen :P)

Lenge har jeg visst at jeg må videre. Men først det siste året har jeg virkelig begynt å få lyst til det. Sånn langt-inn-i-hjerterota-lyst - ikke bare sånn joda-må-vel-det-lyst. Og etter at den kom, har veien vært både spennende og fascinerende, men også forferdelig skummel til tider.
Tror jeg kan oppsummere det siste halve året som følger:

Fase 1, visjoner og drømmer: Jeg begynner å få beina greit planta på jorda og har oppdaga at, jøss, jeg får faktisk til en hel del om jeg bare er trygg og modig nok, og begynner å se litt lenger enn til neste dag. Jeg har lyst til så mye. Det er så mange muligheter der ute. Skolen går så bra, det sosiale går også bedre. Så hvorfor ikke satse skikkelig? Jeg begynner å tenke: "hvorfor pokkern tenkte du ikke sånn før, din treigost?" og før jeg vet ordet av det har selvbebgreidelsen gått over i drømmer. Jeg kan fortsette på skolen, jeg kan finne meg en praksisplass, ja, kanskje tilogmed en helt VANLI jobb. Hadde ikke det vært fint? Entusiasmen strømmer på. Jeg pruster og stamper ivei mot store mål som er vårk*t ku på beite. Ingen kan stoppe meg nå. Jovel, litt ralistisk må jeg vel være. Men bare LITT, det er jo så kjedelig... Den som har begge beina på jorda står stille osv.

Fase 2, den store, åpne avgrunnen (kort sagt, hetta): Det er nytt år, og det flotte, fargerike selvtillittsflagget jeg heiste så høyt for mitt indre øye rundt jul, begynner å se temmelig frynsete ut. Det har gått tid, uten at noe har skjedd. Rundt meg søker medelever på skole til neste år,og fremdeles har ingenting skjedd. Jeg aner ike hva eller hvor jeg skal. Den våryre kua har blitt til et lite, livredd marsvin som gjemmer seg og piper stille for seg selv. Så blir det møter, spørsmål og valg. Jeg må spille rollen som modig og reflektert, mens marsvinet der inne i brystet har begynt å skjelve. Jeg vet vi skal ut å se på forskjellige plasser (tiltak, som det så fint heter), men er livredd for å velge. Hva om jeg velger feil? Hva vil alle andre si? En svimlende avgrunn åpner seg foran meg og bakken gynger like mye som 1-metern i svømmehallen med med meg oppå seg. Og jeg er TUNG, skal jeg si dere... Ingen, og aller minst jeg vil ha noen som helst interesse av at jeg skriver noen av de tunge, forvirrede tankene jeg har i denne perioden; jeg uner ingen å få sånne strekkskader på hjernen.

Fase 3: Jeg kan, jeg vil, jeg vil, jeg vil jeg vil jeg viiiiiiil..... Kaplask... Au, var det sånn det føltes å gå på trynet, ja. Kanskje jeg bør tenke litt mindre skala likevel? (frontkollisjon mellom fase 1 og 2, som et øyeblikk nesten fikk meg til å skrinlegge alt. Iallfall snu om på alle drømmene mine)

Fase 4, det er lys der fremme! (håp og forventning): Det hele løsnet for etpar uker siden da jeg var på KIM-senteret, et sånn derre tiltak, og merket hvordan jeg våkna - at noe ble tent inni meg. Kim-sentere skal beskrives mer utførlig seinere, men kan si så mye som at de bl.a. hadde en avdeling med mye skriving. Den gamle, fine skrivekløen fra tida på folkehøgskole begynte å krible som besatt. Fikk lyst til å produsere, til å utfordres og tenke nytt. Kanskje vil jeg likevel ha skriving som arbeid? Iallfall lyst til å prøve. Enda mer våkna jeg idag da jeg var på nok et tiltak, Isonor, hvor de har skole, så dønn fleksibel at selv lille meg kan fikse det. Ååååh, jeg ser så mange muligheter nå at jeg omtrent går i spinn! Det er deilig å se framover og GLEDE SEG!

Ja, jeg har faktisk ikke gleda meg sånn på år og dag til å fortsette. Ikke misforstå; jeg gruer som no anna rart til å slutte på skolen min. det blir ikke fritt for tårer da, tenker jeg. Men alikevel ser jeg fram til noe nytt, av den ene grunnen at det er noe nytt som jeg tror kan bli veldig bra.
Så alt som gjenstår nå, er å samle sammen trådene og stable et tilbud på beina. Finne ut om jeg skal satse på ett eller flere steder, hvor mange dager og hva jeg skal gjøre. Og midt oppi det hele, passe på at jeg ikke får en ny "fase 3" av pur iver. For jeg vil ikke gå på trynet en gang til, om det kan unngås. Og nå som jeg ikke er så redd lenger, tror jeg nesten det blir den vanskeligste jobben. for jeg har jo så lyst. til alt sammen...

Neste gang jeg skriver, tenkte jeg å fortelle litt om de forskjellige stedene jeg har vært og snoka. Har så enormt mye å fortelle. Men jeg putter det i et eget innlegg, for nå begynner dette her å bli mer enn langt nok.

Og til dere som måtte bli trøtte av å lese om det her, så er det bare å unngå alle innlegg merket "Veien videre". For jeg har ingen garanti for hvor mange eller hvor lange, de vil bli :P

Framtida

Jeg sitter her for meg selv og tenker. Tenker så hodet føles som det er fullt av sukkerspinn. Tenker så hardt at det snart går hull i veggen foran meg, sånn som det drrrrrrrriller der inne. Det er alt det som skal skje. Hva som skal skje, om det skal skje... denne, ja hva heter det igjen...? Framtida, ja.

Framtida er et sted der fremme. Imorgen, om en måned, om ett år, ti år....
Men framtida er også på en måte nåtida. For nåtida er fortidas framtid.
Du vet hva du var før - kanskje. Du tror du vet hvem du er nå - tja, jo, på en måte. Men vet du hvor du vil imorgen, hva du tenker om en måned eller hvilke drømmer som driver deg om et år?
Drømmene, ja. Skyggelandet langt der borte - så fjernt, men likevel så nært. Drømmene, de er håpets hage, hvor små frø av tanker og ideer, uhindret kan nyte godt av gledens varmende stråler og motets forfriskende regn. Helt til de samme tankene stikker hodet opp av jorda som spirer av håp.
Men for at håpet skal kunne vokse fra spirer til vakre, sterke planter, og ikke bare svinne hen i drømmene igjen, trengs det mer enn mot og glede. Der trengs gjødsel også, som vilje, styrke og kunnskap. Og hvor skald du så begynne? Du kan ikke gjødsle alle spirene samtidig. For altfor mye næring kan kvele små, skjelvende vekster som enda ikke har blitt sterke nok til å stå alene. For mange drømmer som skal bli til virkelighet kan skape et villnisss av skrøpelige, ikke altfor vakre planter som river opp både klærne og potensialet ditt.
Og rundt om står alle de faglærte gartnerne og ser på hagen din, vurderer potensialet og snakker høyt og engasjert om sin favorittplante. Og alle kommer de og stikker en hagesprøyte i hånda di og sier at dette er det som skal til for at du kommer videre.
Mens du står der, ser på drømmehagen din, som for litt siden føltes så frisk og frodig, og med ett synes du den ser både vissen og tarvelig ut. Er det noe å satse på her i det hele tatt? Kanskje like greit å rykke opp alt med rota og starte på nytt?
For du kan ikke velge. Nei, du bare kan ikke...

Å, joda, jeg kan nok velge, det bare er så fordømt vanskelig. Og å sitte her og metaforisere seg bort i drømmehager og løse tanker hjelper ikke stort, det heller. Ikke på å ta avgjørelser, iallefall.
Kanskje er det bare sånn, at jeg må våge litt mer. Våge å si hva jeg ønsker, våge å prøve og, kanskje aller mest, våge å feile. For å feile er ikke farlig, sies det. Neivel, det er kanskje ikke farlig, men SKUMMELT, det er det!

Nytt år, nye muligheter

Ja, nå er det altså nyttårsaften, igjen. Tenk, et helt år sida sist gang. Det føles som dette året bare har spurta avgårde, med sjumilsstøvler på beina. Så utrolig mye som har skjedd.

2008 har egentlig føltes som en oppvåkning etter en lang, tildels livslang dvale. Plutselig har det begynt å gå opp noen lys for meg. Wow, det er jeg som står i midten av mitt liv... oi, jeg kan faktisk halyst til noe, bare fordi jeg har lyst og ikke fordi noen andre har "lystet" for meg... og jippi, jeg er blitt nysgjerrig og vitebegjærlig igjen, på en helt ny måte jeg aldri har opplevd før.
Nå har jeg lyst til å lære å leve. Utfordre meg selv, både med å gjøre utfordrende ting selv og, faktisk, ved å si at "nei, dette blir for vanskelig, her trenger jeg hjelp" - den utfordringa er stor, den... Jeg har lyst til å våge mer - gjøre flere kreative ting, oppsøke nye folk og steder og bli fortrolig med at det faktisk er teknisk mulig for meg å stikke huet fram. Og er da ikke starten på det nye året, en glimrende anledning til å prøve seg på dette?

Jeg sier jeg skal PRØVE, for dette er enormt store og skumle mål for ei muldre som hele livet har følt seg mer komfortabel som skygge eller skuespiller, enn som Muldra. Jeg vil ikke snakke om nyttårsforsetter, heller, for det er et ord med altfor mye krav bak, når jeg tenker på hvilke forventninger jeg setter til meg selv. Da vil jeg heller snakke om hva jeg har lyst til, ønsker og hva jeg håper på, for neste år.

JEG VIL:
* Begynne i kor igjen: Hele jula - ja, lenge før det, egentlig - har jeg fått klump i halsen og enorm lyst til å bryte ut i sang, hver gang jeg har hørt en sang jeg kjenner til; særlig kor ellerjulesanger. Om jeg så begynner i et kor der gjennomsnittsaldern er 50, så pokker heller, for nåvil jeg synge!
* Ri regelmessig: Med det fantastiske rideopplegget jeg egentlig har mulighet for (som jeg vel knappast har skrevet om her?) er det jo rent skammelig at jeg bare har vært der 4 ganger på et halvår, skjerpings! Kanskje på tide å legge til side litt stolthet og innrømme at noen må hjelpe meg å planlegge de timene? Tror det, ja...

JEG ØNSKER:
* Et mer sosialt liv: Jeg vil rett og slett komme meg ut å treffe flere folk. Se om jeg ikke kan finne flere strenger å spille på enn jeg har idag. (uff, den tanken føles SKUMMEL)
* Å rydde i fortida mi: Det er en hel haug med erfaringer og opplevelser jeg har hatt som står i veien for meg, nå. All denne dustete angsten som gjør at jeg sjelden tør binde meg til noen eller noe, begynner jeg å bli grundig lei av. Jeg er rett og slett for livsglad til å ha dette henende over meg, resten av livet. :) (å grøss, den tanken kjens ENDA SKUMLERE, ut)
* Lære meg å ville og mene mer: Slutte å bare la meg drive viljeløst avgårde. Ikke bare si "vet ikke", eller snakke alle etter munnen, men ville noe sjøl. Og mene noe, om ting og folk jeg bryr meg om å mene noe om.

Og til slutt, HÅPER jeg på TRYGGHET: På meg selv, på andre, på alt, gentlig. For det er først gjennom å være trygg, man kan lære seg å bli et helt menneske.

Ganske store mål jeg setter meg, med andre ord. Men hvem har sagt at alt må bli perfekt i løpet av neste år? Ingen, og aller minst, meg. De letteste tinga, de handler mest om å våge + tildels å være litt ydmyk ovenfor angsten - gi meg selv lov til å ha noen menneskelige krykker som hjelper meg videre. Men de større måla, de må bare ta tid, masse tid... Og tid, det har jeg nok av. Men samtidig, hvorfor utsette noe man må begynne på før eller sida?
Nei, like godt å komme igang. Og det nye året er en glimrene anledning til nettopp dette. Til å velge om man skal gi opp, lene seg tilbake, eller gå på med alt en kan. Og jeg velger definitivt det siste. :-)

Så en ekstra nyttårshilsen går fra meg til den som står foran, eller midt oppi, viktige prosesser i livet sitt, og som velger å gå på og gripe utfordringene!

Men så klart, godt nytt år, til alle sammen!