Veie videre - på terskele til framtida

Det er slutt.
Jeg står på trappa og suger inn inntrykkene. Beina har ikke lyst til å bevege seg - ikke enda. For det er så altfor mange bilder, så mange minner å ta med seg.
Dette har vært min kjære, trygge videregående skole i tre år nå. Og jeg vil ikke slipe taket - ikke nå, ikke imorge, ikke... Når, egentlig? Aldri. Men det går jo ikke. Ingen kan fryse tida, selv ikke jeg. vi må alle videre en dag, og det gjelder visst meg også.
Så jeg tar det første, så de neste skrittene bort til den ventende taxien. Slenger ut "God sommer!" og "vi snakkes" mens jeg setter meg i bilen. Så glir jeg bort, vender ryggen til nåtida og glir inn i et svalt rom av avventende uvirkelighet.

Jeg sitter i taxien som ruller stille avgårde, lengre og lengre inn i uvissheten. Og jeg tenker tilbake. Tilbake på den første tida, hvor jeg dro på skolen bare fordi noen - ganske mange, faktisk - hadde sagt at jeg burde begynne på'n igjen.
Husker hvordan jeg smøg meg fram med blikket trygt begravd i ingenting, og hvordan jeg håpet at ingen skulle legge merke til meg og samtidig dra meg inn i samtalen. Sakte og uendelig forsiktig våget jeg løfte hodet og se meg om, såvidt, men gjemte meg like fort igjen, straks noen så i min retning. Og jeg husker hvordan jeg forbløffet samtlige når med fynn og klem gikk inn i rollen som Hennes Høyhet Storheksa i hørespillet vi lagde i norsken. Her kunne jeg kaste usynlihetskappen og få ut all den energi jeg gikk og samlet på til daglig. Og resultatet ble, om jeg må få si det selv, bra.
Det neste, virkelig store, det må være min første fagkarakter siden ungdomsskolen. Endelig hadde jeg noeå vise til - en hel karakter etter to år på videregående. Det var noe å være stolt over som jeg kunne dele med andre. Jeg hadde fått til noe ordentlig, liksom. Jammen underlig hvor mye et lite femtall kan bety i den store sammenhengen.
Så kom det tredje og siste året, hvor en hel ny verden plutselig åpnet seg. Jeg oppdaget plutselig hvor mye lettere dagene fortonet seg, bare jeg så lit mer opp, smilte til de rundt meg (ikke bare for meg selv) og våget å snakke litt mer. Skremmende? Ja, så absolutt, men du å du så mye jeg fikk igjen for det. Nå hadde jeg faktisk kontakt med de andre, og det var fint, ikke skummelt (vel, litt så). For første ang, noensinne siden jeg satte mine ben i et klasserom, var jeg med på å snakke bort hele skoletimer, og likte det. Den jenta som nå gikk rundt på skolen var en helt annen, mye tryggere, enn hun som hadde listet seg inn etpar år tidligere. Og faglig? Jo, forsto for alvor at jeg kunne lære og ikke minst, ville lære mer. Og selvom jeg ikke kom så langt som jeg ville, ble jeg veldig klar over at det jeg ønsket framover var å gå mer skole, selvom jeg ikke kunne fortsette her. Her jeg sto nå, hadde jeg beina trygt plantet på jorda, klar for veien videre.

Så er jeg hjemme. Som i en transe beveger jeg meg fremover. Rommet av uvirkelighet som var så godt å gjemme seg i blir stadig mindre. Snart er det altfor trangt, og veggene - de altfor tynne veggene - presser seg mot meg. Og sjokket treffer meg som en kalddusj midt i fleisen. Dette er faktisk siste dagen. Ingen taxi som kommer over helga. Ingen flere lange diskusjoner og spinnville forsøk på å snakke bort lærern. Heller ingen turer i kantina for å kjøpe slush og slenge rundt på skoleområdet. For nå er det ingen vei tilbake.
Det er slutt.

Hvorfor kan ikke jeg også være skoleflink, på mitt eget vis?

Idag hadde jeg om norrønt språk i norsken, og det syns jeg var utrolig spennende. Elsker å se på forskjeller og likheter, hvordan språk, historie og alt det henger sammen. Det blei også litt tid til å repetere litt setningsanalyse, som var veldig nødvendig og faktisk litt gøy, synes jeg. Er jeg litt skolelys, eller? :P

Men i løpet av norsktimen kom det et utsagn fra min kjære lærer som jeg virkelig stussa på. "Tenk det, nå sitter jeg her og underviser en som nesten ikke ser, i norrønt..." Kan vel si jeg ble litt perpleks av den kommentaren. For hva er så rart med det? Vi som er synshemma har da like godt eller dårlig hue som alle andre, mener nå jeg. Nei, hun visste nå ikke hvordan dette skulle gå da, å følge vanlig læreplan og sånt, siden jeg var synshemma. Javel...
Ok, jeg kan skjønne tenkemåten hennes med tanke på hva slags skoleopplegg jeg har og de andre vnskene som ikke er direkte synsrelaterte. Går i en liten gruppe med tilrettelagt opplegg. Og da vi starta med norsk, var ikke tanken at jeg skulle få karakter en gang. Så at hun, som aldri har hatt "spesialelever" som meg før, var litt usikker, det kan jeg skjønne. Men da spør jeg meg selv, hvorfor skal ikke det gå?
Riktignok er ikke ting helt som i en vanlig klasse: Greit, jeg bruker ikke lærebøker i faget, fikser ikke hjemmearbeid og altfor stor grad av selvstendige studier særlig bra og jeg trenger å gå i en liten gruppe med forutsigbare, tilpassede forhold. Sånn er det bare. Men hvorfo, ja hvorfor i all verden skal det bety at jeg ikke har huet med meg???

Ikke misforstå, dette er ingen kritikk av norsklærern min, for hun er helt topp! Ser virkelig at jeg kan ting og er utrolig flink og inspirerende. Men det jeg reagerer på er den usikkerheten og tvilen på at man fikser det faglige, når man har litt andre forutsetninger og "skavanker". Men minst like mye reagerer jeg på den motsatte holdningen, som jeg har blitt møtt med altfor ofte: "Hvorfor går ikke du vanlig skole, du som har så godthode?" Jo, takk for komplimentet, jeg synes det er koselig med litt skryt av og til. :) Men et godt hode er ikke nødvendigvis det samme som at man er en godtfungerende allmenklasse-elev, og det samme motsatt; spesialklasse trenger ikke være synonymt med dårlig hode eller lite motivasjon...

Hvorfor kan ikke jeg være skole flink på min egen måte? Hvorfor må alle dele opp menneskene i flinke mennesker som er sånn og ikke så flinke som er slik? Alle har vi våre resurser og utfordringer. Hvis vi bare var litt flinkere til å bryte ned veggene i disse båsene vi setter folk i, tar folk for det de er og verdsetter dem, da tror jeg vi kunne få et mye åpnere og mer fargerikt samfunn!