Høyt og lavt: ordbilder fra et spennende år

Livets tivoli, sett fra innsiden

Velkommen inn på livets tivoli!
Spenn deg fast, og gjør deg klar til en oppdagelsesreise du ALDRI glemmerr!
Med bind for øynene og uten redningssans, skal du finne din vei,
ditt mål og din mening.
Her er noe for en hver smak:
Frister det med en dose svimlende sentrifugalkraft og ustyrlige latterkramper?
Henge opp-ned i en ubekvem stilling mens du ikke vet om du fryder deg eller egentlig bare vil hjem?
Eller kanskje en berg- og dalbane i et mørke som aldri går over...?
Frister det heller å forspiser seg på sukkerspinn? Til alt bare blir hysterisk morsomt og kvalmende, nydelig og forferdelig på en eneste gang.
Vil du snu, sa du? Dessverre, det er ikke mulig.
Tok du noen uinformerte valg underveis, sa du? Vel, det var da synd. Men husk, du må stå for valgene dine.
Her finnes ingen snarveier,
ingen kart.
Alt du har er ditt indre, ustyrlige kompass...

***

På stedet hvil

Hun løp

Med timene

Dagene

Ja selve livet.

Oppover, fremover

fortere, høyere.

Til hun trodde hun hadde vinger.

Helt til unnabakkene kom,

og hun fortsatte å løpe.

Fortere, fortere.

Mens farttsvinden hvisket henne i øret

alt hun kunne glippe

Så hun løp

til avgrunnen

nesten

slukte henne.

Nå står hun her

Like bortenfor kanten på avgrunnen.

Avgrunnen hun bare kan forlate, ett skritt av gangen,

Og så et halvt skritt tilbake igjen

Time for time,

Dag for dag,

Hvert skritt

en mil

i meter.

Hun går langsomt nå

Med livet foran seg

Og avgrunnen ved siden.

Hviler nå,

Selv om livet løper i forveien.

Hviskende, lokkende:

«Kom, kom! Ennå kan du fly igjen.»

Men hun lener seg tilbake og venter på en gammel venn.

Kjedsomheten.

Som kommer med håp om bedre dager,

Fulle av livskraft og mot,

Lys og farger.

Om hun bare tør vente.

Være.

Holde ut.

Litt til...

********

Det har vært stille her på bloggen, lenge nå. Ikke fordi det har skjedd så lite. Nei, heller fordi det har skjedd så utrolig mye. Så mye at det har vært umulig å finne overskuddet til de store, eller små, viktige eller uviktigee ordene. Det har rett og slett ikke vært plass til det. Plass er det så som så med enda, men kanskje kan ordene hjelpe meg å rydde litt i et hode overbefolket av inntrykk. Jeg har vært så høy på livet, i over et år nå. Høyt og lavt i mer enn en forstand. Det har vært gøy og skremmende. Fint og forvirrende. Som en forvokst tenåring har jeg hoppet rundt og utforsket livets høyde og dyp, seksten år for sent. .

Ta det med ro, jeg både lever og overlever. Det skal til og med komme noe som er hakket mer begripelig fra denne kanten om ikke så lenge

Til neste innlegg, en gang der fremme.

Speil-labyrint

Alene
er jeg meg selv.
Splittet,
men alltid meg selv.
Selv mine tåkede fragmenter og hemmelige rom
er mine.

Kaos er min venn.
En labyrint å gjemme seg i.
Et trygt sted å være meg
Selv når jeg er mange.

I menneskenes verden smuldrer jeg.
Blir en maske,
et skall
et speil.
Der du ser deg selv,
og kan skape meg i ditt bilde.
Jeg blir ingen

Du som forteller hvor flink jeg er.
Hvor sterk og modig.
Du som ser meg seire.
Kan du si meg hvem du ser?
Når jeg seirer,
er jeg meg?
Hvis du ser mine tårer, min vrede og vilje,
er jeg den samme?
Eller er jeg blitt en annen?

Det er så vondt å miste seg selv
og bli en jeg ikke er.
Så jeg forsvinner for ditt blikk
mens skallet består.
Jeg flykter.
Tilbake til mitt trygge,
ensomme kaos.

Bare i naturen og musikken får jeg hvile.
Blir ett med trær og vann,
blomster og fugler og vinden i gresset.
Ett med strengene, buen
og tonene fra fiolinen.
Bortenfor tid og rom,
så full av levende liv.

Gi meg mot og styrke til å holde fast på livet!
La meg leve her og nå, som en og som mange.
Som meg.
Sammen med deg,
i menneskenes verden.

Musikken og meg

Jeg sitter i et rom fylt av musikk.
Tonene omfavner meg.
Jeg er et eneste stort, lyttende øre.
Hviler i min egen fredfyllte boble.
Her er jeg trygg.

Vil ikke du spille?
Ja, nei, jo, nei,, kanskje.
Jo, ok, da.

Kroppen min skjelver av en forventning jeg ikke forstår.
Tangentene hvisker til meg: kom å prøv oss da vel.
Jeg lister meg over gulvet av luft, lar hånden finne det ru stoffet i pianokrakken. Hvile der en liten stund.
Slippe seg sakte nedpå.
Finne tangentene med fingertuppene, først de hvite, så de svarte..
Tiden står stille

Kom igjen, bare prøv. Det er ikke farlig.
Lytter innover til en stemme jeg trodde var glemt.
Leter blant fornemmelser og toner som blir til melodier.
Presser fingrene forsiktig ned mot det glatte, hvite som blir til toner.

Melodiene kommer listende på små, dunlette poter.
Så sjørt, så forsiktig og sårbart.
Moldstemte melodier av minner uten ord.

Jeg er en annen.
Det lille barnet som sitter så stille og leker.
Leker og leter med tonene.
Tonene som bare er mine fordi JEG har funnet dem,
selvom det er en annens melodi.

Men verden blir farlig.
Menneskene som oppmuntrer blir til truende skygger.
Noe vondt lusker bak hjørnene
og vil ta fra meg det som er mitt
for å eie det selv.

Så jeg kryper tilbake,
en luskende skygge,
usynlig og skjelvende.
Innestengt sitrende.
Et lys som vil brenne, men aldri får luft.

Fasadeopprør

Flink jente
bygger festning av speil
Slik at verden skal bli glad.
Hun ser seg selv i deres øyne.
Verden smiler,
Flink jente føler seg litt hel
en stakket stund.

De roper KOM INN
og omfavner henne,
Hennes indre smuldrer atter en gang
til tåkete fragmenter..

Bak speilet sitter det lille barnet.
Banker på den sjøre veggen.
Skjærer seg til blods
På riftene i sitt eget fengsel

Frihetens pusterom

I dunkelt lys sitter jeg, lyttende.
Til en våknende by. Alle sanser åpne.
Årvåken uten å være vaktsom. Alene uten å være ensom.

Jeg liker å være alene.
Men det er annerledes nå enn før.
Før, en flukt, en søken innover.
I det jeg trodde var mitt univers, min trygghet, min identitet.
Som heller var mitt fengsel, mitt skall, mitt mareritt.

Alene betyr ikke ensom, fjern og redd.
Heller åpen, nærværende og modig.
Å stå på toppen av fjellet og nyte utsikten, framfor å gjemme seg blant skyggene.
Et rom fullt av åpne dører.
Inn til mine innerste drømmer, og ut mot mine ytterste grenser

Jeg er ikke minnene mine!

Jeg lærte noe nytt om meg selv ikveld. Akkurat det er ikke noe nytt. Slik har det vært til stadighet de siste årene. Men denne gangen var annerledes.

Vi satt og snakket om helgeturen vi skal på til Nederland, som jeg både gleder meg og gruer til. Mamma prøvde å vise meg på kart hvor vi skulle og jeg fikk spørsmål om det var noe jeg ville. En uskyldig, trygg situasjon skulle man tro. Men så skjedde det igjen som har hendt så mange ganger før…

Jeg begynner å fade ut. Verden synes uvirkelig og drømmeaktig. Vet hvor jeg er, men allikevel er alt som dekket med ei hinne av fremmedhet. Kroppen viskes ut. Føler “ingenting”. Samtalen rundt meg er forståelig, men gir allikevel ikke mening. Hjernen henger seg opp i bestemte sanseinntrykk. Lyden og lukten løkringer som fortæres har aldri gått meg så på nervene (og så jeg som ELSKER løkring-snackset!) Jeg er “Ingen ingensteds” (et utsagn rappa fra Donna Williams’ bok med samme tittel).

Som sagt er dette ikke første gangen. Ofte skjer dette så gradvis og ubemerket at jeg er helt bortevekk uten å tenke over det sjøl engang. Men ikveld var det noe annet. En liten stemme klang plutselig lengst baki hodet mitt: “Dette er ikke riktig, og det vet du godt. Hva er det som gjør så må forsvinne bort fra deg selv? Hvilke spøkelser har tatt over minnesentralen din nå? Kjenn godt etter”.

For en gangs skyld så kjenner jeg minnene bak tåka! Minner om en stemning, et krav, en fordømmelse. Mer enn en. Mange. Og lengre bak, enda flere minner. Minner av en slik karakter at jeg ikke vil skrive om de her, som lever sitt eget liv. De springer rundt og sender morsesignaler inn i virkeligheten. Slamrer med dørene og tramper i trappene om jeg skulle bli for vågal. Lister seg rundt og planlegger alternative veier til målet. Tegner fluktplaner og merker nødutganger, ut til glemselens tåkete drømmeverden. Men de er “bare” minner. Det innså jeg ikveld.

Kjære minner!
Jeg hører dere, kjenner dere og tenker på dere. Jeg forstår hvorfor dere roper på meg
og det er greit. For dere vet jo ikke bedre. Ikke jeg heller, forsåvdit, enda.
Men,
dere ER IKKE MEG. Dere er fortid og jeg er NÅTID!
Ta det bare med ro, jeg skal behandle dere med respekt. Ikke låse dere inne eller se på dere med forakt.
Jeg skal lære meg at fortiden ikke er farlig lenger og at nå er det JEG som har kontrollen.
Jeg skal passe på dere og dere skal passe på meg, men uten å tynger hverandre ned.
SAMMEN ER VI STERKE!

Muldra i midten

Hei, det er jeg som er Muldra.
Mild, munter, mystisk,
merkelig, melankolsk, modig.
Hun mange vet av, men få kjenner.
Aller minst jeg selv.

Hun som vender seg med vinden
og har tusen ansikter.
Ett for hver hun møter.
Verken for vinning eller vennskap,
Men et vern mot en vrang verden.
Full av fortidens skrømt.

Hun
gir deg gjennomskinnelige speilbilder.
Du
gir form og farge til forvirrede fragmenter.

Jeg er Muldra.
Under et berg av brikker. Levd liv,
uten logikk.

Midt i livets puslespill.
Klar til å bygge meg en fortid
Og skape meg en framtid!

VAKUUM: utestengt på innsiden

Det er en vegg mellom meg og resten av verden. Jeg sitter inni ei glassboble som beskytter meg, mot lyder, lys, berøring og alle inntrykk utenfra. Jeg nikker, hm'er og later som jeg er med. Men jeg er lukket. Jeg ser deg, hører deg, men langt bortefra. Det er bare skallet mitt som svarer. For meg angår det ikke.
Fra utsiden av bobla ser det ut som jeg er helt uberørt eller ikke vil bry meg. Men jeg vil, jeg vil, men får det ikke til! De store følelsene er så altfo store. Trykket er altfor sterkt. Det bruser og blander seg og presser mot boblas yttergrenser, blander seg sammen og blir en tåkete sovegass.
Jeg lar meg villig drive med, men jeg har gått fra hovedrollen til statist i eget liv.

La meg få slippe å velge. For jeg vil og tør ikke.
Eller NEI! Jeg vil bestemme! Vil ha Kontroll! Men helst i stillhet. Usynlig.
Det er ille nok å være seg selv, for da må du kjenne på hva du tenker og føler og prøve å tolke signalene. Stille deg inn på rett frekvens med en altfor dårlig antenne. Så skal du attpåtil dele det med andre... og det blir for mye å ta inn, skurr på linja.
De uuttalte ordene, vil gjøre tankene ekte i form og innhold med en gang de er ute. Og andre ting blir også ekte, all frykten og grubleriene som har blandet seg i tåka. Alle tankene får hver sin form og kjemper om plassen.
Da trengs en enda tykkere glassvegg, med piggtråd rundt, for å holde uhyrene i sjakk.

Det verste er at jeg VIL og KAN så mye! Faktisk vet jeg det alt. Men... noe udefinerbart stenger for. Som ikke unner meg liv og framgang. Vil jeg skal tilbringe resten av livet i avmakt, usynlig. Tvinger meg til å leve som en skygge av meg selv. Til jeg begynner å tro på dette "noe" og gjøre det til mitt.

Jo hardere jeg kjemper, desto mer sitter jeg fast. I det flortynne grenselandet mellom drøm og virkelighet.

Muldra og kampen mot flinkistrollet

Det var en gang en liten dott som kalte seg Muldra. En stillfarende liten skapning som ikke gjorde så mye av seg, og alltid gjorde folk til lags.
Men en dag våknet hun opp, kikket ut mellom krøllhårtjafsene og tenkte "Hei, det er jo en verden der ute, en verden som kan bli MIN! Om jeg bare tør...". Først, var det nok i seg selv, bare å tørre vite om denne verdenen, men uendelig sakte tok hun seg ut, skritt for skritt.
Om denne hennes kronglete ferd i stiløse landskaper er der mye som kan fortelles, men det er en annen historie vi får komme tilbake til.

En dag etter å ha klatret langt og lengre enn langt, opp en slak, men akk så ulendt bakke, gjennom myr og kratt, kom hun til en bekk som var umulig å krysse. For bred til å hoppe over, for dyp og stri til å vasse.
Tilslutt, etter å ha prøvd alt som tenkes kan, satte hun seg ende ned for en pust i bakken. Men straks lød der en dyp og spottende stemme fra jordens indre: "Jasså, så du sitter her og later deg igjen? Du kunne i det minste prøve litt hardere..."
Forfjamset skjøt Muldra i været og så seg skyldbetynget rundt. Neivel, så fikk hun vel fortsette, da, tenkte hun og fortsatte langs bekken, på leting etter et sted å krysse.
Men det varte og det rakk, hun gikk og hun gikk, til hun til sist var så blindet av tretthet at hun snublet i sine egne ben og datt boms ned i et kaninhull. Det var tørt og varmt der inne, og akkurat nok med plass. Så uten å ense den spottende stemmen som stadig hvisket at "den som gir seg har tapt for alltid", la hun seg til for å sove med lyden og lukten av alt som gror som eneste selskap.

Etter å ha sovet både vel og lenge våknet hun og strakte seg mot lyset. Fremdeles støl etter dvalen og enda ikke særlig uthvilt.
Med ett fikk hun øye på en flåte av løst sammenflettede grener ligge og duppe i bekken, like ved kaninhullet. Hurtig kravlet hun seg ned til flåten, og etter å ha forvisset seg om at den virkelig fløt, lot hun seg gli over på den og drive fra land.
"Hvorfor kan ikke jeg også flyte medstrøms en stund, som alle andre?" sa Muldra, før hun la seg ned med et tilfreds sukk.

Best som hun lå der med fred til sinns, brølte en velkjent stemme like ved hodet hennes: "Jeg lukter latskap, jeg lukter TAPER! Hva har jeg sagt om min forakt for tapere og sveklinger? Se å kom deg opp og gjør en innsats for å krysse elva!"
Som et lyn var hun på bena igjen. Men flåten som fint hadde tålt å drive rolig med strømmen, tok nå til å skake og riste. Hva hun enn forsøkte ble hun kastet hit og dit, og til sist nær tippet overbord, ned i det iskalde vannet.
Mens hun lå der på magen og stirret ned i de frådende vannmassene, fikk hun syn på forfølgeren sin like under vannskorpen. En kulemaget, hjulbeint fyr med grått og pistrete hår, som rakk en til rett over knærne. Et strupehode som en bowlingball og kjeft som en basshøyttaler, var det eneste store på han. Og da hun nå så hvilken liten pusling det egentlig var som hadde forfulgt henne så lenge, så ble hun fyllt av en slik overmenneskelig vrede, at med ett eneste rykk fikk hun slengt skapningen opp på flåten.
Der lå han og gispet etter luft mens øynene danset i skallen på han.

"Hvem er det du kaller taper?! Jeg vet hvem du er, og jeg skulle aldri ha hørt på deg: Flinkistroll. Du spiser deg feit på andres nederlag, bare for å bli så tung at du ikke orker løfte hodet høyt nok til å se det lyse ved livet. Du lærte deg å brøle så du kunne skremme små, redde skapninger som meg til å bli flinke, så vi igjen kan løfte deg opp på skuldrene våre for å nyte utsikten og spise gratis av seierens frukt. Den vi trenger, den JEG trenger! Og så kaller du meg svak!"
Slik en kraft la Muldra bak hvert eneste ord, at selv vinden holdt pusten mens den lyttet...

Flinkistrollet ble nådeløst kneblet med en ball laget fra håret hun hadde revet av under alle sine sjelekvaler, og bundet fast bakpå flåten så hun ikke mistet ham av syne.
Etterpå la hun seg tilbake, pustet dypt og lot seg drive på vannets mumling, lyttende til gresset og vinden som hvisket sammen under sola.

Og der ligger hun enda. Om ikke så lenge kommer nok et sted bredden ikke lenger er så bratt, så hun kan fortsette videre på ferden. Og det er jo det hun egentlig vil.
For det er ingenting i veien med en ferd full av motgang, bare en drives fremover av hjertet og ikke en liten sjelelige demon som bare gir deg skam og skyldfølelse tilbake.

Den lille, store drømmen om frihet

Det driver og skjer noe med meg som jeg ikke har vært med på før, i samme grad.
Jeg vil framover, og jeg vil leve mitt liv!

Før var det mindre viktig.
Før var jeg fornøyd om jeg gjorde slik folk forventet. Gikk skole, deltok på aktiviteter, klarte meg selv.
Og selv trodde jeg jeg fikset alt.
Trodde jeg var fri når jeg blindt kastet meg med på andres forhåpninger.
Jeg elsket tanken på frihet. Drømte om det hver eneste dag.

Så kom en tid da jeg begynte å se at dette ikke gikk så bra.
Utenpå så flink og selvstendig. Innenfor var alt kaos.
Ikke fri, men fanget i meg selv. Kom ingen vei.
Jeg måtte ta noen skritt tilbake.
Tvinge meg selv til å stoppe opp. Våge ta imot opptil flere hjelpende hender.
Så skummelt, så godt, så ydmykende...

Nå har jeg hatt pause i flere år. Samlet krefter, samlet mot.
Og en ny trang begynner å våkne av en årelang dvale.
Trangen etter å være meg!
Stadig får jeg lyst til å prøve nye ting. Utforske nye aspekter ved verden.
Det føles skremmende og uvant, men det gjør meg stolt!

Drømmen om frihet følger meg, mer enn noen gang før.
Springer stadig i forveien, lokker og roper. Frister meg med nye håp og ideer.
Og jeg prøver så godt jeg kan å henge med. Men det er hardt å pløye vei i ukjent terreng alene.
Alene er jeg uten stedsans. Stopper forvirret opp. Vet verken hvor jeg kom fra eller hvor jeg skal.
Mens de hjelpende hendene som før var så gode å støtte seg på, blir til brysomme rekkverk som leder meg en altfor lang og sløvende lettvint vei.

Gi meg styrke til å heve hodet, brette opp ermene og brøyte meg vei.
Gi meg mot til å kaste meg utfor kanten og la meg fly avsted,
akkurat dit hjertet mitt vil!

Framtida

Jeg sitter her for meg selv og tenker. Tenker så hodet føles som det er fullt av sukkerspinn. Tenker så hardt at det snart går hull i veggen foran meg, sånn som det drrrrrrrriller der inne. Det er alt det som skal skje. Hva som skal skje, om det skal skje... denne, ja hva heter det igjen...? Framtida, ja.

Framtida er et sted der fremme. Imorgen, om en måned, om ett år, ti år....
Men framtida er også på en måte nåtida. For nåtida er fortidas framtid.
Du vet hva du var før - kanskje. Du tror du vet hvem du er nå - tja, jo, på en måte. Men vet du hvor du vil imorgen, hva du tenker om en måned eller hvilke drømmer som driver deg om et år?
Drømmene, ja. Skyggelandet langt der borte - så fjernt, men likevel så nært. Drømmene, de er håpets hage, hvor små frø av tanker og ideer, uhindret kan nyte godt av gledens varmende stråler og motets forfriskende regn. Helt til de samme tankene stikker hodet opp av jorda som spirer av håp.
Men for at håpet skal kunne vokse fra spirer til vakre, sterke planter, og ikke bare svinne hen i drømmene igjen, trengs det mer enn mot og glede. Der trengs gjødsel også, som vilje, styrke og kunnskap. Og hvor skald du så begynne? Du kan ikke gjødsle alle spirene samtidig. For altfor mye næring kan kvele små, skjelvende vekster som enda ikke har blitt sterke nok til å stå alene. For mange drømmer som skal bli til virkelighet kan skape et villnisss av skrøpelige, ikke altfor vakre planter som river opp både klærne og potensialet ditt.
Og rundt om står alle de faglærte gartnerne og ser på hagen din, vurderer potensialet og snakker høyt og engasjert om sin favorittplante. Og alle kommer de og stikker en hagesprøyte i hånda di og sier at dette er det som skal til for at du kommer videre.
Mens du står der, ser på drømmehagen din, som for litt siden føltes så frisk og frodig, og med ett synes du den ser både vissen og tarvelig ut. Er det noe å satse på her i det hele tatt? Kanskje like greit å rykke opp alt med rota og starte på nytt?
For du kan ikke velge. Nei, du bare kan ikke...

Å, joda, jeg kan nok velge, det bare er så fordømt vanskelig. Og å sitte her og metaforisere seg bort i drømmehager og løse tanker hjelper ikke stort, det heller. Ikke på å ta avgjørelser, iallefall.
Kanskje er det bare sånn, at jeg må våge litt mer. Våge å si hva jeg ønsker, våge å prøve og, kanskje aller mest, våge å feile. For å feile er ikke farlig, sies det. Neivel, det er kanskje ikke farlig, men SKUMMELT, det er det!

Sjeledrypp

Jeg må bare få advare, disse tekstene kan virke en smule depressive. Men jeg har det bedre nå, som jeg har fått skrevet det ut :-)

Akkurat nå
er det ingen som vet hvor jeg er.
Akkurat nå
gjemmer jeg meg
under tung, mørk fløyel,
en kappe av vemod.
Jeg sitter krombøyd og lytter
med øret mot en konkylie.
Vakker og ren på utsiden,
tom og sval på innsiden.
Men bak det høytidelige bruset,
kan jeg fremdeles høre lyde
av barndommens glass
som
knuses...

**********

Ut!
Jeg vil ut,
vekk fra fortiden.
Jeg vil kjenne vinden i håret,
sola i ansiktet.
Jeg vil le!
Ikke bekymringsløst.
For et bekymringsløst liv
er et tomt liv.
Men jeg vil le fordi
jeg er fri!
til å prøve,
til å velge,
til å gråte
NÅR JEG VIL!

Riktignok bærer jeg på en ryggsekk
full av fortid,
og den vil ikke lukkes.
Og dunstene fra fortidens skittentøysvask
snor seg ut og kveler meg
med sin klamme, råtne stank.

Jeg kan bære tungt i milevis,
for jeg er sterk,
og fortiden kan du ikke slenge fra deg i veikanten.
Men jeg er lei av å snuble rundt
i fortidens tåkegasser.
Jeg er lei av å gå meg vill
og ikke få puste.
Så slipp meg ut nå,
jeg har fått nok!

Stopp, jeg vil på igjen!

Verden og jeg er ikke i takt for tida. Verden ser ut til å gå fort, fort, videre. Folk møtes og skilles, de har avtaler og mål som skal nåes. Blir de slitne så stopper de, men så går de videre igjen - alltid videre. Og jeg, jeg er strandet, i itt eget lille univers. Et univers om rommer bare meg, er bare meg.

Det er som jeg står på en perrong der tiden har stanset. Jeg ser på flimmeret av hurtigtogene som raser forbi, jeg prøver famle meg fram til en inngang så jeg kommer meg inn på livet igjen. Men før jeg, så mye som har funnet døråpnern, suser livshurtigtoget videre. Det har ikke tid til å vente på meg. Jeg prøver finne veien til et sumletog hvor det er bedre tid. Men hvert skritt tar flere minutter og hver tanke en time. Snart er jeg fortapt i ingenmannsland - tanketom og retningsvill. Her er ingen skilter jeg kan lese, ingen ledelinjer jeg kan følge. Her er bare et stort, hvitt åpenrom.
Jeg går og gjeg går gjennom bly og bomull. Jeg vet hvor jeg vil, men ikke hvordan jeg kommer meg dit. Og hvert skritt er så lite, hver anstrengelse så stor. Jeg vil legge meg ned og hvile, bare litt...? Men jeg kan ikke det. Ikke her, hvor alt er så åpent og ubeskyttet. Ikke her hvor alle vil kunne se at jeg legger meg ned, at jeg gir meg, baree litt. Nei, det kan jeg ikke. Jeg må nok finne meg et tog og komme meg inn på livet igjen, før jeg kan tillate meg å hvile.

Så, stopp, bare en liten stund, vær så snill! Gi meg mulighet til å finne tilbake og klyve ombord i livet igjen. La meg finne veien til et tog som ikke går altfor fort, så jeg ikke ramler av her igjen... Ikke tro det er viljen det står på, for den har jeg mer enn nok av. Vil så altfor mye, kan så altfor mye, drømmer altfor mye... Om å sitte på livets hurtigtog og kjenne fartsvinden ruske i håret og være fri!

Men hva hjelper vel frihetsfølelsen når du ikke har styrke til å holde på den? Hvor stor glede får du av friheten når du til stadighet kræsjlander? Jo, gleden er stor nok, den, men du glemmer fort hvor den er.
For du glipper taket i den... i det ene magiske øyeblikket, du slynges av livet og kommer så høyt at du endelig ser hvor veien vil gå. Før du ubenhørlig blir dratt ned mot jorda igjen og ramler om kull, der du har vært så mange ganger før. "Stasjon Ingensteds" i Ingenmannsland.