Det er søndag morgen, eller formiddag (eller ettrmiddag, ifølge a-menneskene :P) og jeg sitter inne og stenger gråværet ute med kaffe, et tappert men akk så mislykket forsøk på å tenne telys og musikk. Og det er dette siste som endelig ser ut til å ha satt bloggefingrne mine i kok igjen.
For jeg sitter her med min gode venn
Spotify, som etter min mening er et av de snedigste konseptene som er kommet etter elektroniske musikkformater. Og jeg hører på ny og gammel klassisk kormusikk. Musikk som rører dypet av sjela mi på en måte jeg hadde glemt var mulig. Vekker gamle toner og stemninger til live i meg igjen.
Her i morges fikk jeg så lyst på en liten nostalgia-trip tilbake i barndommens trygge musikalske verden. Og hva er vel da mer naturlig enn å sette på... Maj-Britt Andersen? Knutsen og Ludvigsen? Arild Nyquist? Nei, så absolutt ikke. Enn Anne-Cath Vestly, da? Nei, faktisk ikke. Ikke denne gangen.
Det starter ut med ei plate av Skruk, og det første som slår meg er at denne må jeg høre nærmere på. For å få med seg tekstene når man står midt i frokostbrasinga er ikke min sterkeste side. Men jeg har fått med meg nok til å oppdage at dette var det mer ved enn de fengende rytmene og fine melodiene jeg hørte som liten.
Oppmuntret av en slik suksess begynner jeg straks å utforske Related artists-funksjonen i Spotify for om mulig å finne noe mer å høre på. Jeg kommer over Grex Vocalis, et navn som virker merkelig kjent og finner en plate med renesansemusikk jeg får lyst til å prøve. For kjent eller ikke, dette vil jeg nok like uansett
Og jo, dette er både kjent og kjært. Først er det som å høre stemmen til en gammel venn du ikke har sett på år og dag. en venn du nesten har glemt eksisterte. Jeg blir fylt av en varm, boblende glede. Men så, helt plutselig blir jeg sittende helt stille og bare lytte. Med ørene, hjertet, ja hver pore i kroppen. Gjensynsgleden som sto for meg så viktig for et øyeblikksiden, er plutselig uvesentlig. Dette kjente er blitt noe nytt som er dypere og vakrere enn jeg kunne forestille meg. Jeg lar meg drive inn i min egen gjenoppdagende verden av farger og toner, der drøm og minner går i ett.
Jeg minnes så godt hvor høyt jeg elsket denne musikken, og mye annen slik "voksenmusikk". I time etter time kunne jeg sitte foran stereoanlegget og bare lytte og fantasere. For jeg har alltid vært en drømmer. Om verden ellers ble for stor og skremmende var det ingnting som å sette seg i en krok med litt rolig korsang på øret, eller kanskje blues, eller noe eksperimentelt, moderne noe som jeg den dag idag ikke skjønner hvor hører hjemme. Men hva gjorde vel det meg, den gang? Absolutt ingenting.
Skjønt, ikke alle var like begeistret for denne min noe voksne musikksmak. Ikke bare var den voksen, men den var da intellektuell også. Og at et uskyldig barn på 3 foretrakk slikt fremfor Disney som de andre i barnehagen, det var jo beint fram skadelig, må vite. Uff, nei, nå er jeg vel litt stygg med mine velmenende barnehagetanter. Og de hadde nok et poeng, også. For som de sa, var ikke dette mitt særtrekk akkurat så veldig kontaktskapende i forhold til de andre ungne. For jeg satt nå der i en krok, da, og lot denne musikken jeg ikke forsto så mye av, beskytte meg mot det jeg forsto enda mindre av: ungenes enkle, høyhastighetsverden.
Jovisst prøvde jeg å høre på sånt de andre ungene hørte på også. Selv i barnehagen er man pinlig klar over at man er en raring og vil prøve å endre på det. Men ærlig talt skjønte jeg meg ikke så godt på dette som var myntet på barn. Særlig mye av det nyere syns jeg rett og slett var altfor ståkete, også så banalt da gitt. Idag kan jeg godt le av sanger som "Kua med fletter" og synes mange av Disney sine soundtracks er både koselige og festlige, men den gang ble liksom tekstene altfor tydelige. Jeg forsto ikke bildene de forsøkte å prakke på meg, i altfor store bokstaver. Da var det bedre med musikk på et språk jeg ikke forsto. Så kunne jeg heller lage mitt eget språk og mine egne bilder.
I mange år har denne sansen for det vakre og spesielle ligget godt begravet under lag på lag av fordømmelse og mindreverdighetskomplekser. Gjennom år med selvransakelse har jeg fortalt meg selv at dette var noe jeg ble påprakket. At jeg ikke fikk lov til å være barn når jeg skulle, har ødelagt meg. Men idag velger jeg heller å se på det fine i dette. At annerledesheten faktisk var og er noe fint i seg selv. Ikke å gjemme seg bak som jeg har gjort, men til å fremheve det som er unikt.
Men på leting etter fellesskap og aksept er det så mye tryggere å gå inn i en rolle som tvers gjennom A4. En som helst hører Radio1 og smårødmende innrømmer at Hotel Cæsar er spennende (nei det siste der har jeg ALDRI latt som, promice!). Ikke en aspirerende nerd som elsker visse typer klasisk og folkemusikk blant mye annet, har en forkjærlighet for språk og lar seg fascinere av flere P2-programmer, selvom de ikke alltid er så lette å forstå.
Jeg føler meg liksom ikke hjemme i noen leir. For mangslungen til å være mainsream og for dum til å være intellektuell... Hvor skal jeg da gjøre av meg? Får vel gjøre som det heter i et hundretalls klisjefilmer: "finne min egen vei", selvom det virker som en reint for stor jobb akkurat nå.
Men jeg vil heller ha et hardt liv langs den kursen jeg stikker ut, enn et enkelt liv hvor jeg går i ett med omgivelsene rundt meg! :-D
