Landet vårt er blitt utrygt

Vel… Egentlig hadde jeg ikke planer om å blogge om det som har skjedd i Oslo og på Utøya. Tenkte det vil være mer enn mange nok som kommer til å skrive om det. At jeg ikke klarer å framstå som en politisk flinkis med gode meninger og fine utsagn. Dette er bare så altfor stort og overveldende, har jeg tenkt. Men nå fikk jeg sånn behov for å skrive noen ord likevel. For jeg sitter på toget på Lillestrøm og venter på at bussene fra Oslo S skal komme. Noe som kan ta tid, fordi det er snakk om en mulig bombetrussel. Med gjevne mellomrom klinger det over høyttalerne at “vi beklager forsinkelsen, men situasjonen er fortsatt uavklart”. Og jeg skal ærlig innrømme det: Jeg blir redd. Den trygge bobla vår, dette vesle selvgode landet der “ingenting kan skje”, er plutselig en del av den store, skumle verden der ute. Det blir ikke det samme etter 22/7/2011.

Ord kan ikke beskrive sjokket jeg fikk sist helg. På fredag fikk jeg bare med meg bomben i Stortingskvartalet. Bare det (og noen ytterst grafiske reportasjer på Nrk radio) var nok til å sende lille meg under dyna med skjelvetokter, bokstavlig talt. Så resten fikk jeg ikke med meg før jeg skrudde på radioen dagen etter. 86 døde på utøya. Unge folk. Folk på min alder, yngre. Skutt rett ned av en gal, gal mann med helt forskrudde politiske standpunkter. Senere, intervju med overlevende. Ungdom som har vært der og sett venner drept rett for øynene på seg. Alt blir så virkelig og nært. Men på samme tid så ufattelig fjernt…

På en måte, enda så feil det lyder ble jeg nesten letta over at det var produktet av (forhåpentligvis) bare en syk person. Tanken på at et terroristnettverk skulle ha fått fotfeste her til lands var så enormt skremmende. Hvis de først slo til i Oslo, hvorfor ikke resten av landet, liksom. I byen jeg bor, for eksempel. På den annen side er det skummelt at fremmedfrykten har kommet så langt her i landet at vi kan skape slike personer med så ekstreme politiske verdier… Og hvordan ville vi stilt oss hvis det faktisk hadde vært en muslimsk organisasjon som sto bak? Hadde vi ikke da vært like raskt ute å generalisere alle muslimer?

Mitt håp selvom jeg må innrømme jeg er en smule pesimist, er at det som her har skjedd reelt skal føre landet sammen som en nasjon. Mer åpen, tolerant og flerkulturell. At dette ikke bare blir en sorg for oss nordmenn alene.Ikke minst håper jeg vi fortsetter å bry oss når alle fakkeltogene og facebookaksjonene er over. Men jeg er stygt redd for at dette er en ny bølge med “facebookomsorg” – et uttrykk jeg nylig hørte på radio og egentlig syns er ganske treffende.

La oss bevise for hverandre at jeg tar feil! :-)

Testinnlegg

Testin, testing, 1234. Sorry hvis noen skulle bli overinteressert i å sjekke ut et nytt innlegg og så er det bare møl. Men jeg har ENDELIG fått kobla opp bloggen mot bloggeprogrammet på datan, og det ser ut til å funke med forstørringsprogrammet mitt! Så da må man jo bare se om det fungerer i praksis :)

Muldra i midten

Hei, det er jeg som er Muldra.
Mild, munter, mystisk,
merkelig, melankolsk, modig.
Hun mange vet av, men få kjenner.
Aller minst jeg selv.

Hun som vender seg med vinden
og har tusen ansikter.
Ett for hver hun møter.
Verken for vinning eller vennskap,
Men et vern mot en vrang verden.
Full av fortidens skrømt.

Hun
gir deg gjennomskinnelige speilbilder.
Du
gir form og farge til forvirrede fragmenter.

Jeg er Muldra.
Under et berg av brikker. Levd liv,
uten logikk.

Midt i livets puslespill.
Klar til å bygge meg en fortid
Og skape meg en framtid!

VAKUUM: utestengt på innsiden

Det er en vegg mellom meg og resten av verden. Jeg sitter inni ei glassboble som beskytter meg, mot lyder, lys, berøring og alle inntrykk utenfra. Jeg nikker, hm'er og later som jeg er med. Men jeg er lukket. Jeg ser deg, hører deg, men langt bortefra. Det er bare skallet mitt som svarer. For meg angår det ikke.
Fra utsiden av bobla ser det ut som jeg er helt uberørt eller ikke vil bry meg. Men jeg vil, jeg vil, men får det ikke til! De store følelsene er så altfo store. Trykket er altfor sterkt. Det bruser og blander seg og presser mot boblas yttergrenser, blander seg sammen og blir en tåkete sovegass.
Jeg lar meg villig drive med, men jeg har gått fra hovedrollen til statist i eget liv.

La meg få slippe å velge. For jeg vil og tør ikke.
Eller NEI! Jeg vil bestemme! Vil ha Kontroll! Men helst i stillhet. Usynlig.
Det er ille nok å være seg selv, for da må du kjenne på hva du tenker og føler og prøve å tolke signalene. Stille deg inn på rett frekvens med en altfor dårlig antenne. Så skal du attpåtil dele det med andre... og det blir for mye å ta inn, skurr på linja.
De uuttalte ordene, vil gjøre tankene ekte i form og innhold med en gang de er ute. Og andre ting blir også ekte, all frykten og grubleriene som har blandet seg i tåka. Alle tankene får hver sin form og kjemper om plassen.
Da trengs en enda tykkere glassvegg, med piggtråd rundt, for å holde uhyrene i sjakk.

Det verste er at jeg VIL og KAN så mye! Faktisk vet jeg det alt. Men... noe udefinerbart stenger for. Som ikke unner meg liv og framgang. Vil jeg skal tilbringe resten av livet i avmakt, usynlig. Tvinger meg til å leve som en skygge av meg selv. Til jeg begynner å tro på dette "noe" og gjøre det til mitt.

Jo hardere jeg kjemper, desto mer sitter jeg fast. I det flortynne grenselandet mellom drøm og virkelighet.