Facebook-bobla

I lengre tid, ja i flere år, faktisk, har jeg hatt lyst til å skrive noe – tankefullt, kritisk eller ironisk – om fenomenet facebook. Dette altoppslukende nettsamfunnet som har blitt en så stor del av manges hverdag. Men andre måtte ta ordene i sin munn, eller penn, for at jeg skulle våge la meg inspirere. Denne svært velformulerte kronikken i Morgenbladet traff imidlertid såpass ettertrykkelig at behovet for å skrive noen tanker selv, meldte seg.

Farvel Facebook

Fcebook, ja… hva skal en egentlig si? Hvor sdkal en begynne? Jeg husker ikke når jeg første gang begynte å tenke over det, men jeg vet iallfall at det er opptil flere år siden min første ordveksling rundt hvor merkelig fenomen denne fjaseboka egentlig er, fant sted. For hva er det egentlig man gjør her inne?

Livet i fb-statuser

"Hva tenker du på?" Unnskyld meg, men det er egentlig et ganske personlig spørsmål å stille av et nettsamfunn. Vel, så forstår jeg jo at det er en ikke helt vellykket oversettelse av det engelske "what's on your mind?", men allikevel… Man skulle kanskje tro at når en er istand til å se og fundere over hvor bak mål dette status-fenomenet egentlig er – jeg mener, etter å ha lest hva all slags fordums venner har hatt til middag den siste måneden, burde det begynne å ringe en bjelle hos noen og enhver – var en istand til å holde seg klar av statusfella selv, men den gang ei. Jeg har vel aldri vært blant de verste, men jeg har definitivt min del av statuser jeg strengt talt ikke hadde trengt å dele. Hvor man nå skal trekke den grensa?

For min del, tror jeg grensa er nådd med følelsen av at man, det være seg meg eller andre, lever gjennom sine fb-oppdateringer. En slik periode hadde jeg en tid da humøret og livet i sin helhet var for oppadgående. Lykken over de små tingene i livet var rett og slatt så berusende at jeg bare måtte dele den med andre. Igjen og igjen, og igjen. En dag mens jeg satt og nøt en grytidlig morgenfrokost, tok jeg meg imidlertid i å glede meg mer over min egen velformulerte stemningsrapport på facebook enn over solvarmen og kaffeduften jeg hadde beskrevet i store ordelag. Dette var ikke bra; såpass skjønte jeg.

Noe av magien tror jeg, ligger i gleden over å dele og få respons. Et uskyldig "kos deg!" eller "skulle ønske jeg var der", ja sågar at en ytterst perifer venn trykker "liker", kan bety så uendelig mye. Ofte for mye, kanskje.

Kommer jeg til å gjøre som Morgenbladets skribent, å begå "facebook-selvmord"?

Nei, ikke med det første. For meg tror jeg nemlig facebook ennå kan ha en viktig funksjon., som treningsarena.

Jeg er nemlig en av dem som selv på nettet er ganske innesluttet. Åpne, anonyme forum og samfunn hvor en ikke vet hvem det er man snakker med, har ikke føltes som en lettelse for meg, slik det er for mange med sosiale vansker, men heller gjort meg mer sjenert. På facebook kan jeg derimot følge med på folk jeg kjenner, om så bare litt, og sakte, sakte har jeg våget meg frempå med en kommentar eller tre. For et par-tre år siden hadde jeg hjerteklapp hver gang jeg skulle skrive en kommentar; det skulle en ikke tro nå :P

Det andre og vel så viktige er det jeg nevnte over, nemlig dette å dele. Hele nettsamfunnet er jo bygd opp rundt dette at man deler ting man er opptatt av med andre. Før fikk jeg hetta bare noen spurte meg hva favorittmaten min var, og fortsatt blir jeg godt over middels stressa av å skulle fortelle hva jeg liker av musikk, bøker, filmer osv. Men det har blitt bedre, og det tør jeg påstå er takket være facebook. I mitt eget tempo og til den jeg vil (ære være personverninnstillingene!) har jeg kunnet dele små glimt av livet og interessene mine, og jeg har tatt del i andres liv. Latt meg glede og provosere. Ja, tilogmed hatt mot til å gjøre bruk av mine diplomatiske evner og svare på usaklige kommentarer, noe som har gitt enorm mestring!

Så ja, jeg trenger nok facebook-bobla mi en stund til. Kanskje vil jeg en dag forlate bobla og stenge den bak meg for godt. Men ikke enda. Jeg trenger en bro mellom lille meg og og store verden. Så får det bare være at det er glansbilde-Muldra du blir kjent med der inne i første omgang.

Jeg er bitt av Tromsøbasillen!

...og det erjammen ingen spøk :P

Jeg snakka med Kristinsoppen min idag - for første gang på altfor, altfor lenge... Skype er den mestgeniale ting i denne verden, spør dere meg.
Man må ha trodd det var full fest hjemme hos meg for lattern satt løst og, som min kveldsvisitor her påDevle sa, hørtes det ut som jeg hadde besøk. Jeg gidderjo ikke plugge inn hodetelefoner - det får da være grenser:P
Så vi prata og vi prata og vi prata om alt mulig, fraperversiteter (det er jo obligatorisk når vi snakker, grawr) til Barcelona (jeg også vil dit) til, ikke minst, å treffes; rettere sagt, at eg må ta meg etur til Tromsø! :D Forholda er jo prima for en tur i år, for meg, som har fridag mandag og fredag. Dakan det jo bli langhelg jo! På nyåret, om alt går som vi ønsker.
Så langt gikk det faktisk, at jeg har begynt å se etter billetter. Og det er det eneste forholdet som ikke er prima. For, skjerpings Norwegian; EN eneste direkteavgang fra Tromsø til Trodheim om dagen - jeg bare lurer... det er for dårlig! Så heimatt satser vi på en litt dyrere billett. For jeg betaler gladelig et par ekstra hundringser for en dag ekstra! Alt årner seg nok, skal vi se :-)

Så nå er jeg en blanding av salig goddemt og hyperaktiv. Noen, jeg nevner ikke navn, har prestert å kvikke meg opp til et nivå jeg ikke har vært på, på ukesvis. Og jeg NYTER det!

PMF-stevnemøte og luksusaften på byen

Sist jeg skreiv, vart det en smule deppete, syns jeg. Så denne gangen lover jeg det skal bli lystigere, selvom PMF er brukt i denne tittelen også (vil jo ikke at PMF skal få dere til å tenke "ånei, ikke enda en selvmedlidende post...")

Som tidligere skrevet, skulle jeg vært på femårstreff denne helga, om alt var som man kunne ønske. Men siden det ikke ble, bestemte jeg og Laila, min næreste husbuddy og venn på PMF at vi kunne da ha et lite treff, bare oss to, om ikke anna :-) Og slik ble det.

Vi møttes i byen og sulla litt rundt mens skravla gikk. Alltid litt rart, sånn å snakke med folk jeg ikke har truffet på flere år, synes jeg - finne tilbake til den gode, gamle tonen. Men det går nå nesten alltid bedre enn forventa, og sånn var det nå også. Det er gøy å gå i byen med folk utenbys fra, for de har ofte ikke gått seg inn i de vanene vi innbyggere har lagt oss til. Sånn, kommer ikke på noe nytt sted å ta en matbeta, så shit, vi går på det samme stedet vi alltid har gjort. Mens de som bare kommer på tur, har kanskje tilfeldigvis vært på et helt anna sted og husker det godt. Da blir det jo en ny opplevelse for meg også. Så jeg fikk jo høre om både det ene og det andre, jeg ikke visste lå i sentrum. Vi fant ganske fort ut at vi ikke hadde noe spesielt å shoppe, egentlig, men at vi var sultne. Og nå kom et typisk prakteksempel på at "kjentfolk" ikke alltid veit hva som fins. Laila hadde vært på en ganske fin restaurant, sist hun var her, hvor de hadde veldig god mat. Bl.a. hadde de snegler, men det kommer vi tilbake til. Og nysgjerrig som jeg er, ble jeg såklart med dit.

Og jada, det var skikkelig fin restaurant også. Så fin, at hadde jeg visst vi skulle dit, hadde jeg kanskje tatt på meg skjørt og fingenser, men heldigvis var det ikke så fint at det var dreskode der. Men bra det var mørkt, for jeg følte meg ganske malplassert, hehe. Og klønete, ikke minst!
For, nysgjerrig som jeg var på sneglene jeg hadde hørt mye positivt om, skulle jeg jo selvfølgelig ha det. Men jeg ble litt betenkt da serveringsdamen kom og la noe på tallerkenen ved sida av meg og sa at det var snegelebestikket. Oi, snegelebestikk? Hjelp, hva hadde jeg innlatt meg på nå? Det lurte jeg enda mer på da jeg skulle spise. Snakk om å være litt ambisiøs på mine øynes vegne. For du skal klype fast sneglehuset med ei slags klype, og når den ligger stødt, er det å pirke ut innholdet med en gaffel. Du bør jo helst få ut all maten, passe på at det ligger med åpningen rette vei så du faktisk får til å pirke det ut, men det vanskeligste er alikevel å sikte den derre klypa rundt sneglehuset... for hvis du ikke treffer rikdig og glipper, kan det lett si POPP, og så ligger snegelehuset på gulvet. Og det er FLAUT! Særlig på en pen restaurant hvor det for øyeblikket er så få gjester at man ikke blir usynlig, men alikevel så mange at man tenker på at man blir sett. Heldigvis er jeg utstyrt med en stor posjon selvironi, så jeg fikk bare latterkrampe (en stille en), og heldigvis tok bordkameraten min det med stil også og lo med :) Og det var faktisk ganske godt. Ikke helt ulikt kamskjell i konsistensen og det syns jeg er digg. Og med masse, masse hvitløk, nam!
Hovedretten var lammefilet med fløtepoteter, asparges og sopp, til (bra det er middag snart, for nå ble jeg sulten av bare å skrive om det).

Jeg følte meg litt gal når jeg dro på en slik luksusrestaurant, helt på sparket. Tenk å svi av, nei, jeg vil ikke si hvor mye det kosta :P, på en middag, uten å skulle feire noe eller ha en anna god grunn... Huff, det strider jammen mot mine prinsipper, ja! Men jeg velger å kalle det våres måte å feire femårsjubileum, på, da er det greit. :-)

Så det var en hyggelig kveld på alle måter. Knallkos å treffes igjen. Masse skravlings, god mat og noen interessante erfaringer rikere. Håper ikke det er like lenge til vi møtes neste gang!

Tid for videoer og sommermimring!

Kristin oppfordra meg i en kommentar til å publisere litt videoer her i bloggen. Men det har jeg altså glemt (eller fortrengt?:P) helt til nå. Og siden jeg ikke har noe anna glupt å gjøre og behovet for mimring melder seg i disse høsttider, fikk jeg lyst til å vise hva som skjer når vi er overlatt t oss sjøl i en leilighet noen uker :P

Først kommer den berømte videoen hvor vi får bevist, en gang for alle, hvor kilen jeg er, hehe.

Hvis noen tilfeldigvis lurer på om jeg er flau så, ja, jeg er det :P


Dette er kanskje ikke så suspekt, men vi bada svina. Og her er en video av Choco sin kose/tørkestund :-)

Nei du å du som sommern går - til minne om Harde Krishna og 2 finfine uker

Kjære lille Kristin var nå på besøk i hele to uker + en dag for litt sida. Og spør du hva vi gjorde...? Vel, alt og ingenting. Både veldig late og veldig aktive. Ehe, jadda, litt rart skrevet det der. Men jeg skal fortelle litt, så skjønner du hva jeg mener.

Vi troppa opp på Værnes så seint som 11 på kvelden for å ta imot bølla fra nord. Så bar det heim til ho mamma på Stjørdal der vi var til dagen etter (kjekt å kunne smiske seg til en mer bekvem løsning:P) Men så måtte vi såklart hjem til redet mitt da, for vi måte jo skåne de stakkars gamle for våre ideer, hihi.
Vi starta med å dra på Martnan (årlig marked i sentrum) hvor vi møtte ei venninne. Vi kjøpte likt smykke alle tre, et lite hjerte og delte en sukkerspinn. det var vel det hele, utenom lunsj på BiByte. Tror noen er litt misunnelig på at vi trøndere har det, midt i byen, mens tromsøfolka bare har det på et kjøpesenter lengre unne. (Nok en grunn til å velge Trondheim, Kristin! Ingen god grunn, men en grunn:P) Og så må jeg jo ikke glemme Kristins spansk-talente :) Det var en spansktaende indianer som sto i en av bodene på martnan. Han oppdaga at Kristin kunne spansk og ble fyr og flamme. Og gjett hvem som forsto det han sa og ble enda mere fyr og flamme av det...?

Litt kultur gjelder det jo også å få med seg i ferien, så vi dro til Munkholmen og så oppsetning av Romeo og Julie. Disse teateroppsetningene foregår inne i et gammelt tårn (munkholmen er en gammel festning) og det er veldig stemningsfullt, om enn trangt. De var veldig flinke, men synes kanskje de overdreiv litt mye. Litt vel mye overspilling, med stor vekt på å framheve trønderdialekt, ødela liksom litt for romantikken enkelte steder. Men det var likevel flott. Det største ankepunkte med den turen, var vel at det blåste så innmari. Salget av varm kaffe må ha vært høyt den dagen, for vi var ikke de eneste som frøys.
Seinere var vi en tur ut til Tautra hvor det har vært og er kloster. Vi var innom kapellet som var åpent for alle og da det viste deg det skulle være bønn der om ikke så lenge, fant vi ut at det ville være spennende å få med seg. Det var det også, veldig stemningsfullt og høytidelig. Og dette at alle var så stille der inne, det gjorde inntrykk. Nå skjønner jeg veldig godt de som søker til kapeller for ro og trygghet, om de nå er religiøse eller ikke. Etterpå var vi og så på ruinen av det gamle klosteret, som er helt fra middelalderen., og en ganske lan runde inne på butikkenn på "souvernir"-sjappa, som jeg egentlig ikke vil kalle det for de selger så mye ordentlig, og så på, luktet og kjente på såper og kremer produsert i klosteret, steinsmykker og mye anna vakkert. Vi var også en runde oppom Tingvollen, det stedet det var ting i Trøndelag fra gammelt av. En virkelig fin og kulturell utflukt må jeg si.

Men vi hadde også noen überlate feriedager. En dag det regna ute og vi hadde vært lenge oppe natta før, var vi så usosiale som vi kunne, mot andre enn hverandre. Ikke svarte vi da det ringte på døra både to og tre ganger og ikke kom vi oss i skikkelige klær eller åt skikkelig mat. Vi dassa farsken ta meg rundt i natttøy til halv åtte om kvelden. Da fikk Kristin såpass til pianoabstinenser at vi måtte ut og spørre personalet om et piano jeg kjente til, kunne brukes. Det verste var at det aldri blei noe av, så den anstrengelsen var bortkasta gitt.
Og da sola bestemte seg for å velsigne Trondheim, dro vi latskapen ut. Vi la oss til ute på plena med mp3spiller og solkrem, med det ene målet for øyet å få litt farge og bare kose oss. og farge, joda, det ble det nå. Men sola er som man vet, ubarmhjertig mot de slabbedasker som ikke tar den på alvor. så en del av denfargen var nærmere hummer enn sjokolade, for å si det sånn. Særlig Kristin fikk virkelig unngjelde. Stakkars, jeg tror jeg brukte en halv flaske Aloe Vera-krem på ryggen hennes før den slutta å være glovarm etter 10 sekunder... Så jeg fikk jobben som smører i flere dager etter.

Ang. latskapen, skal det sies til vårt forsvar at vi faktisk gikk til og fra byen nesten hver gang vi var ute og farta. bussen tjente ikke mange kroner på oss, nei.

At vi var til frisøren bør vel også nevnes. Vi trengte begge sårt til en klipp (når man er så desp etter hårklipp at det blir med i drømmene alt før vi har fått time, da er det virkelig på tide) Samtidig ville vi ikke ut med de 500 kronene det lett ville koste. Så vi tok sjansen og dro til en liten frisør, som jeg ikke ante det døyt om, men som var billig. Vi var vel litt skeptiske først tror jeg, for hva om det var en typisk "kjerring"-frisør som ikke kunne klippe ungdommer? Ikke at vi er så himla fisefine, men er jo greit å slippe å se ut som man er 60 på håret. Nettopp det der er faktisk ei utfordring når man nesten ikke ser, for man får ikke til å rope STOP om det ser helt feil ut. Så må man gå er da og føle seg uvell, helt til det har vokst ut igjen. Men denne gangen gikk det svært så bra.

Ingen skikkelig ferie uten bading, så en dag for vi ut til stranda for å dyppe våre legemer i saltvann. Vi skulle også treffe Aina, ei fleles venninne. men da vi kom ut dit var stranda nesten tom, og det var ikke så rart, for det blåste som ville helsike der ute. og bølgene, de så store og skumle ut. Men det skulle ikke stoppe oss nei. Så etter å ha liggi i ly for vinden og prata ei stund, drista vi oss ned til vannet. Men å komme seg utti var lettere sagt enn gjort, for med steinete bunn og heftige brenninger var det ikke lett å holde balansen, selv ikke for juksepaver som meg, som gikk i badesko. Men guri så artig det var når vi bare kom ut på dypet og lærte å flyte oppå bølgene! Seriøst, det trenger vi ikke tivoli når det er sånne bølger :)

Men jeg må få lov å si, at kronjuvelen på verket, det var vår store kjøkkendag! Den velger jeg å skrive om i et anna innlegg, for her skal det bildes :) så det blir for mye i detta innlegget.

Må nevne en ting, som Kristin endelig oppdaga, etter å ha kjent meg i 11 år, at jeg er kilen (godt gjort etter min mening) og det har jeg så til de grader fått merke :P Kanskje jeg poster en video om d seinere, hvis jeg tåler skammen, hehe.

Men da tror jeg det holder for denne gang. Må jo spare eventuelle gullkorn til senere også.

Håper dere har en like fin sommer som jeg, alle sammen! :-)

Sløving, 40-årslag og ikke minst, BØLLØR :-D - Nyårets store begivenhet!

Akk og ve, jeg starter visst min nye blogg med et aldri så lite lissomplagiat. Egentlig så er det ikke det, for det er nemlig jeg som har skrevet d i en liten venneblogg jeg her. Og min kjære medblogger har stjålet det fra meg for å bruke det i sin blogg, så det her skal jeg ikke ha så dårlig samvittighet for nei :P For jeg bare MÅ fortelle om den fantastiske starten jeg hadde på året, sammen med min helskrudde regnbuefontene, Kristin! :-D Meeeen, jeg orker ikke skrive alt på nytt
Så, lenge leve latskapen, her kommer et utdrag fra Kringle-bloggen våres :)




***** ADVARSEL *****
Laaang post forut,
Ikke for utålmodige lesere!

Jøsses som jeg savner forrige uke, som formelt slutta igår, alt nå.... :P da jeg og Kristin camperte sammen, var på kurs og camperte sammen ENDA MER! For ei tid, dere. Gjett om vi har kosa oss!
Første helga har vi jo alt skrivi om, så den hopper jeg glatt over nå. Det samme gjelder kurset, som hadde temaene "Å lese for livet" og "Trening og helse". Et supert kurs for min del, men siden jeg akter å skrive om det i skriveleirbloggen, dropper jeg det her. Eller jo, det er EN ting jeg skal skrive om fra kurset, som ikke har med selve kurset å gjøre, men som vi gjorde der. Men hva det er, får bli en liten overraskelse.

MEN, vi kom da hjem til gode, gamle Trondheim og Devle igjen :) Det var godt å komme hjem egentlig, for vi var passe dævvtrøtte da vi dro fra Tambartun. Vel hjemme, var det første vi gjorde, å sørge for at våres sørvisinnstilte og svært greie Devle-dame dro og handla mat for oss :P siden hun alikevel skulle ut. Så slang vi oss på sofaen med han Forrest Gump, på lydbok altså, ikke i levende live, hehe. Utfra Daisy-spillern, skulle vi ha hørt 2 timer før vi stoppa. Men jeg tror jeg sovna fra halvparten. Vi bare lå der og halvsov til varebudet våres kom. Så lagde vi oss fiskekaker med polarbrød, faktisk. Ja, dere hørte riktig. Egentlig skulle det vært pitabrød, men så fant man det ikke og tok polarbrød istedet. Godt, men litt sært. Litt for søtt, på en måte. Men det var absolutt etanes :)
Utover kvelden satt vi bare og slumma på sofaen. Liker det uttrykket der, som betyr bra/hyggelig/avslappa på Tromsøsk, i følge Kristin, men som er negativt lada på trøndersk. Vi spilte musikk, jeg prata på msn og vi sang. Eller, jeg måtte synge en hel del, mens Kristin lå på sofaen og holdt på å dø av latter, frekk tausa :P Ho syns det var så gøy når jeg sang til Bjelleklangs versjon av "Jeg vil ha en liten hund" og "Pus har løpetid" av han Halvdan Sivertsen... :P Det var ganske gøy, syns jeg, å synge ut av full hals sånn. Dæven jeg har vært så merkelig, helt siden kurset på Tambartun. Utadvendt og rar. Eller, nå er det LITT tilbake til normalen da, men bare litt, hihi. Vi hadde det iallefall skitkoselig! Vi PRØVDE å legge oss tidlig også...

Noe som ikke gikk så bra... så vi kom oss opp litt seinere enn tenkt ja. Grunnen til at vi prøvde noe så u-Kringlesk som å legge oss tidlig, var at denne dagen skulle bli ganske aktiv. Og det ble den også, enda mer enn vi hadde tenkt.
Først møtte vi ho Randi på Solsiden, et kjøpesenter i Trondheim. Vi skulle egentlig på kafe, hadde vi tenkt, men siden Solsiden er et tjåka fullt sted på lørdager, endte vi med å kjøpe oss en BigOne-pizza og dra heim t henne. Der satt vi og prata og åt, Kristin fikk bursdagsgave og greier. Men selvfølgelig, da vi endelig begynte å få opp skravla skikkelig, hadde våres amålte tid gått litt for fort. For en av mine elskelige med-bofellesskapere fylte nemlig 40 år og jeg hadde lovd å komme på bursdagen hans, nesten fra første dagen jeg bodde der. Så da måtte vi nok dra, men ingen av oss hadde lyst til å si hade, så vi bestemte oss for å dra tilbake etter feiringa.
På Devle var festen i full gang alt da vi kom hjem. Vi fikk servert chili con carne og deilig kake etterpå. Bursdagsbarnet, som vel egentlig "burde" vært den som fikk all sørvisen, var utroligivrig på å hjelpe oss, hnte serivetter og greier :) Vi satt lenge og prate og drakk kaffe. Og vi fikk oss mer enn en god latter, særlig Kristin, som vel aldri har opplevd noen liknende som han ene som bor her. Det er nemlig en, han har hatt slag og fått hjerneskade, som har det med å komme med de mest utrolige utsagn, ofte tatt helt ut av løse lufta. En gang presterte han å si: "Ja man kan jo ha kjærest sjølvom katta e dau"... og liknende gullkorn. En av de skikkelig kule han tok for oss denne kvelden var da han lurte på om ei av personalet sku kjøre ham dagen etter, gang på gang fikk høre at hu ikke hadde lappen, hvorpå han utbryter, på kav nordlening: "Neime, kalle du ho for ei lappkjerring?!" :D:D:D Vi dødde nesten av latter... godt han ikke tar seg nær av at folk ler :)
Etterpå slang vi oss i retning Randi igjen, for å tilbringe nok en koselig stund med henne. Vi gjorde ikke noe spesielt, bare satt og preika shit og spilte piano. Og lette desperat etter junkfood-steder som enten kjørte, eller som vi visste hvor var, klokka halv tolv om kvelden. Det gikk ikke så bra, så da bestemte vi oss for å dra hjem. Men å få taxi var lettere sagt enn gjort. Først sto vi som nr 50 i taxikø, så, og da vi endelig hadde fått bestil taxi, kom den aldri. Endte med at vi gikk til Solsidens taxiholdeplass, etter å ha frøset ræva av oss.
Vel hjemme, skrubbsultne og kalde, åt vi opp resten av fiskekakene og polarbrøda, gnafse kromkaker og hørte på "Hjalmar og Flode" :) Så det blei ganske seint på lørdan også ja...

Men søndan MÅTTE vi opp, for vi sku t mamma på søndagsmiddag før kristin sku hjem. Men tror dere ikke vi klarte forsove oss igjen? Joda... Men vi rakk det, sjølom vi fikk sabla dårlig tid...
Hos mamma fikk Kristin se på fine bilder fra New Zealand. Tror sannelig hu også har lyst t å dra dit en gang :) og koste med snuppene mine. Fikk servert kyllingfilet med ris, broccolli, stekt sopp og en herlig saus! *vann i munnen*
Men så måtte ho Kristin dra *snufs*

Tilslutt, verdens beste og mest geniale gullkorn til nå i 2008, nemlig Bøllør og "lainnhuset":
Det hele starta den første kvelden vi var sammen. Vi hadde sett Pitbullterje og satt og mimra om "gamledager" og sang gamle Kringle-slagere. Så kom vi over fjorsommerns store hit Country House av Blur. Tror det var Kristin som starta det, da hu sa at den hadde vært GENIAL på trøndersk i typisk Are&Odin-stil. Så, nesten på likt, begynte vi å synge "Hain bor i et hus, et veldig svært hus utpå lainne" (refrenget på sangen, for den som ikke vet det, i oversatt form). vi kunne begge formelig høre åssen den ble sunget. Også kom ideen: Hva om vi laga den, den trønderske versjonen av Country House? Vi tente øyeblikkelig på ideen.
Så lå den og modna i huene våre under Tambartun-kurset, helt til vi siste kvelden murte oss inne på datarommet og satte oss til å skrive. Og fy fader, så mye jobb vi la i det der! :D Her var det ikke bare å skrive ordrett av, for dette er ingen typisk "I love you baby"-tekst. Den inneholdt flere uttrykk som ikke akkurat er skoleengelsk. Hva pokkern betydde f.eks. jackanory? Og hva betydda morning glory, i denne teksten? Masse research der, med all mulig ære til Wikipedia og en genial kursleder som overvar vår søken. Vi lurte seriøst på, opptil flere ganger, åssen i huleste vi kunne få så store fritidsproblemer at vi la alt det arbeidet inn i en så sinnssvak tekst som det der. Men en så syk tekst på engelsk, ble like vill, om ikke villere, på trøndersk. Bare les her, så skjønner dere. Den som virkelig vil forstå hvor genial den er, bør kanskje lese originalteksten først, hvis de ikke allerede kjennern.
Må forresten legge inn en kommentar om gruppenavnet våres, Bøllør... :D Det oppsto kun som følge av at tunga mi slo krøll på seg da jeg skulle si Blur. Det ble for komisk til å være sant, og dessuten fant vi ut at Bøllør hørtes ganske trøndersk ut, egentlig :P

Men altså "MINE DAMER OG HERRER, LA MEG FÅ PRESENTERE DEN FANTASTISKE GRUPPA BØLLØR MED LAINNHUSET!!"

Artist: Bøllør!
Song: Landhuset


- Ja, og det starte sånn hær…


Hain bor i storbydypet, en suksessfull type
En dag tenkt’n; ”Eg har så mykkje å ta av” (ta av!)
Fanga i tidas stress-spiral
”Eg driv forretning uten kjensle,
men er intet kynisk menn’ske
mitt liv er i ferd med å krysse ei grense!
Å, denne verda gjer meg gal.”

Og det bli’ itj ber – vekta rase ner

(Prøv det enkle liv)

Hain bor i et hus, et veldig svært hus utpå landet
Ser på ætt’middagsreprisa, og et mat’n hain ska spise på landet
Tar dem pillan han træng, samle regninga i flæng utpå landet
D’e som en bondefarm, med myttji bondesjarm utpå landet

Hain har fått att løsta
Stakkar’n bli’ ein smule bøsta
Det gode livs epla har’n eindelig fått høsta
Vil opplev ailt før d’e førr seint
Hain læs my ’ta’n Balzac, og hain slutte med prozac
Hain føle sæ som en skikkelig godsak!
Det ligg i tida – du blir teint


Han får hjertestains
Det bli’ en ainna dains

(prøv det enke liv!)

Hain bor i et hus, et veldig svært hus utpå landet
Å puste e blidd tungt, så no må’n ta det lugnt utpå landet
Han droppe alt som gjer’n glad og tar et einebad utpå landet
Å skad sæ går itj an med en bone som hain utpå landet.

Blås, blås mæ ut, æ e så trist, men korfor det?
Blås, blås mæ ut, æ e så trist, men korfor det?


Hain bor i et hus, et veldig svært hus utpå landet
Ser på ætt’middagsreprisa, og et mat’n hain ska spise på landet
Tar dem pillan han træng, samle regninga i flæng utpå landet
D’e som en bondefarm, med myttji bondesjarm utpå landet


Hain bor i et hus, et veldig svært hus utpå landet
Å puste e blidd tungt, så no må’n ta det lugnt utpå landet
Han droppe alt som gjer’n glad og tar et einebad utpå landet
Å skad sæ går itj an med en bone som hain utpå landet.

**********

Nå sitter sikkert dere og er fullstendig sjokkskadde etter denne lange, evinnelige bloggposten, stakkars dævler. Men jeg advarte dere, tross alt :P