Meg og mitt

Hei,

det er jeg som er Muldra.

Mild, munter, mystisk,

merkelig, melankolsk, modig.

Hun mange vet av, men få kjenner.

Aller minst jeg selv.

Hun som vender seg med vinden

og har tusen ansikter.

Ett for hver hun møter.

Verken for vinning eller vennskap,

Men et vern mot en vrang verden.

Full av fortidens skrømt.

Hun

gir deg gjennomskinnelige speilbilder.

Du

gir form og farge til forvirrede fragmenter.

Jeg er Muldra.

Under et berg av brikker. Levd liv,

uten logikk.

Midt i livets puslespill.

Klar til å bygge meg en fortid

Og skape meg en framtid!

Så flott at du stikker innom her også :-) At du har fortsatt å lese etter den noget kryptiske innledninga, tyder forhåpentligvis på at du ikke har fått fullstendig skrekken av metaformylderet mitt, hehe. Neida, det er vel ikke så ille, tenker jeg. Men en liten pekepinn på tingenes tilstand er det uansett.
Men, får vel fortsette litt mere jordnært med en presentasjon av meg selv.

Jeg er altså Muldra, og vi lar det bli med det selvom endel av dere allerede kjenner navnet mitt fra før.
Jeg er ei jente midt i tjueåra som bor sånn ca midt i landet, nærmere bestemt Trondheim. Her bor jeg ilag med en gjeng originale, morsome, men til tide litt plagsomme naboer, to nydelige marsvin samt en masse lydbøker, DVD-er og musikk.
Så er det vel like greit å si det først som sist, selvom jeg ikke liker å fokusere på det, at jeg er sterkt synshemma. I prosent ser jeg vel omlag 2-3% av normalt syn. Men jeg lar det sjelden være et hinder til å gjøre det jeg måtte ha lyst til :-)
Da er det heller alt det som foregår oppi hodet som står i veien. Jeg bærer nemlig på en ballast fra oppveksten det ikke er like lett å hanskes med. Men jo mer selvinnsikt jeg får jo lettere vil alt bli. Kampen om hvem som skal styret livet mitt - jeg eller minnene - er det jeg som skal vinne!

To dager i uka jobber jeg på KIM-senteret, avdeling Kontoret, hvor jeg tester ut og lærer diverse kontoroppgaver. Alt fra sentralbord (som jeg ikke kan fordra, takket være en innbarka telefonskrekk), postregistrering og transkribering (avskrift etter diktafon - kjempegøy!) I tillegg er jeg med i redaksjonen og bidrar med artikler til blekka våres, KIM Intern. På mange måter er dette en ideell jobb skulle en tro, for en som liker å skrive og greier, men sant å si er jeg ganske usikker på om et kontor er et blivende sted, for blr ganske rastløs i perioder. Ser heller ikke for meg et liv som journalist - iallfall ikke ute i den store, fremadstormende mediakarusellen - for til det er jeg altfor makelig anlagt :-)
Min drøm er heller å kunne jobbe med mennesker i en form for psykososialt arbeid - f.eks. med funksjonshemmede, barn eller psykiatri - og bruke dyr som et kontaktskapende virkemiddel. Dette brenner jeg virkelig for, fordi jeg selv har så gode erfaringer med dyrehold og mestring!

Nå passer det jo perfekt å gå videre med hva jeg gjør når jeg ikke jobber.

 Som du vel alt har skjønt så er jeg veldig interessert i og glad i dyr. Marsvina mine - to glatthårede søstre på ca fem år - betyr utrolig mye for meg! All den gleden og nærheten de gir som takk for den minste oppmerksomhet og stell, er til uvurderlig glede i hverdagen :-)

I tillegg er jeg vanvittig glad i ridning og arbeid med hest. Jeg har vært glad i dette helt fra jeg vært liten og hadde en lengre periode jevnlig om ikke hyppig, kontakt med islanshest i både stell og ridning. Særlig godt likte jeg turer i terrenget! Men det er først de siste par årene etter å ha gått på terapiridning, at jeg har fått fullt utbytte av. Så nå er drømmen med tida å kunne delta på rideturer i fjellet.

Jeg er i det hele tatt veldig glad i å være ute i naturen. Går gjerne turer både i skogen og fjellet. Men om det ikke lar seg gjøre går jeg like gjerne turer her jeg bor. Særlig i de sene kvelds- og nattetimer sprader jeg rundt med noe fengende lyd på øret mens jeg slenger den hvite kjeppen kantimellom. Eller jeg sniker meg ned til fjorden grytidlig om morran for å knipse bilder.
Ja, mine øyne til tross: jeg elsker å leke med kameraet! Riktignok har jeg bare mobilkamera, men det er
vel et tidsspørsmål før det blir noe som er litt bedre.

Jeg er på mange måter en kreativ sjel selvom jeg kvier meg for å vise det til andre. Utenom sriving og bildeknipsing har jeg alltid vært glad i å synge og spille teater. Og de siste årene har jeg oppdaget håndarbeid som striking og toving. Alt dette skulle jeg gjerne satset mere på.

Men til dette trengs FRIHET
... til å gjøre det jeg vil, når og hvor jeg vil, og det føler jeg ikke at jeg har slik livet fortoner seg nå.
Tilværelsen i et bemannet bofellesskap, begyunner jeg mildt sagt å bli en smule lei av, av flere grunner. Slik systemet og kulturen fungere, blir ikke dette livet bare innskrenkende, men også nedverdigende fordi jeg ikke kan styret livet slik jeg selv vil. Jeg er klar for å gå videre!

Jeg skal ta skrittet ut i verden, skaffe meg helt egen leilighet og søke om brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Dette vil bli en beintøff prosess - det er jeg fullt klar over. Men jeg har bestemt meg:

JEG SKAL KLARE DET!

Puh, om du har klart å henge på helt til nå, må jeg få gratulere, og takke for tålmodigheten :-P For når selv skribenten begynner å bli sliten av sin egen tekst, er det vel et tegn på at man bør avslutte. ;)

Takk for meg for denne gang!