En hyper tulleball som skulle sovet... nattsvada

Det var en gang en Ingunn som planla å legge seg tidlig. Denne Ingunnen tenkte å være fornuftig, siden hun skulle på ridning imorgen.. bare kveldsmat, litt på nettet og så, nattinatt.
Men denne lille tulleballen ble antastet av bestisen, hvorpå en tid med litt skittkasting var påkrevd, tydeligvis, syns vi begge. Dessuten var natta så fin og musikken på datan enda finere!
Du skjønner sikkert at denne tullingen er meg og at jeg nå er litt smårar i huet, blitt. Eller, nei, det er jo feil... bare at nå er jeg toskat nok til å slippe det litt ut.

Småhyper, i godlaget og med rare tanker i huet, som:
- at det er ganske patetisk og en smule kvalmt å svare "oh shit" når noen klager sin nød over den helsikes stressmagen de har....
- forskjellen på en smell og et smell... (tankespinn fra en særdeles våt og kald hjemtur ikveld) En smel, det tenker jeg på som en trøkk, dunk, slag... mens et smel = BANG! Aner ikke om det er riktig, men syns sånne pussige språkting er litt gøy
- kan man få spader av spader??? (ordet "spader" kom i en sangtekst nå, i betydningen hetta...)
- karaoke er en genial ting! Sanver å synge og gaule av full hals, både med "Devle SingStars" (jøss, fint navn asså:P) og med Bøller sammen med min kjære Kristin!

.... og tilslutt tenker jeg at nå får jeg faenmeg ta å trøkke i meg den kveldsmaten min, som jeg laga for flere timer sida, drikke opp teen og hute meg rett i loppekassa! Og så jeg som skal opp klokka 8 imorra...... herreguuud

SingStar

Jeg bare elsker Singstar altså! :-D
Ikveld var det liv på fellesstua, skal jeg si dere... Masse sosialt og singstar med særdeles høy "syng med den stemmen du har"-faktor *lol* Bare elsker å være med på sånt. Så lenge det ikke er noe seriøst, kan jeg være ganske frampå, iallefall når jeg synger :P Eneste som var litt sørgelig var at vi var få som sang da.
Men hvorfor i all verden må ALLTID folk gni inn at de liker stemmen min??? Ja, jeg vet jeg bør være glad for det da, men det er jo så FLAAUUUT.... Jeg vil være sprø, ikke flink! :P
Ellers var kvelden helt toppers altså :-)

Forandring fryder!

Endelig føler jeg meg skikkelig hjemme i egen stue!

Noen ganger må ting bare få lov til å modnes litt. Sånn har det vært med denne leiligheta, som jeg flytta inn i for vel et halvt år sida. Møbleringa har vært et, kanskje ikke problem akkurat, men likevel ikke helt bra. Ikke sånn at jeg kunne si YES, nå er jeg hjemme, liksom... Og er det noe jeg vil være, er det hjemme i egen stue. Men av og til griper innfallene meg. Det starta her om dagen da jeg var litt slapp og hadde hodepine. Ikke noe jeg heller ville enn å ligge på sofaen, men samtidig ville jeg se litt tv. Og med 2 prosents syn var det rett og slett for langt mellom de to nytelsesfaktorene der. Så, hva gjør man med det? Setter man seg i stolen som tross alt står nært tv'n, later som man ser på, men blir stadig mer trøtt og utilpass? Eller kanskje legger man seg på sofaen og later som det likevel går fint å følge med på filmen, men så sovner man etter 10 minutter? Neida, det blir for kjedelig altså... Ommøblerer litt istedet jeg :-) Og så jeg som var så daff for 2 minutter sida, er plutselig lys våken :P Det verste er at det blir bra, mye bedre enn jeg hadde trodd.

Det var der det starta. Etter å ha sjaua litt knipsa jeg et bilde og sendte til modern på msn og bombarderte henne med spørsmå, helt til vi fant ut det var bedre hun kom en tur.
Og hun kom, vi sjaua, snakka og sjaua litt mer... Alle de "hva om vi gjør sånn?" og "vil det eller det se finest ut?"... det ble masse å ta stilling til. Jammen godt at Johanna, verdens kuleste ansatte her, var med og tenkte sammen med oss, for ellers aner jeg ikke hvordan dette ville gått...



Tilslutt ble vi enige og resultatet ble riktig fint. Mye lunere og mye, mye mer naturlig nå enn den klønete sammensetninga vi hadde før...
Men det slutta ikke her, for vi stakk tl møbelrigen for å se på kjøkkenbord i tillegg. trenger desperat til noe mindre nå... Og det var et skikkelig fint et som mamma hadde tenkt på, med klaff og alt, så det kunne utvides. Eneste er prisen og at jeg blir dønn nervøs for alle investeringer over tusenlappen, hehe. Men det blir nok det, likevel, for tror ikke jeg finner noe jeg liker bedre. Så har jeg det lenge også, forhåpentligvis.
etterpå tok vi oss en velfortjent pizza på Dolly.

Og nå, nå sitter jeg i "min nye stue" og føler det som det alltid skulle vært sånn. Dette er så deilig! :D Og jeg har endelig fått tv'n og sofaen nært hverandre, i tillegg til at jeg kan trøkke meg oppi skjermen når jeg skal se film, hihi.

Hvorfor kan ikke jeg også være skoleflink, på mitt eget vis?

Idag hadde jeg om norrønt språk i norsken, og det syns jeg var utrolig spennende. Elsker å se på forskjeller og likheter, hvordan språk, historie og alt det henger sammen. Det blei også litt tid til å repetere litt setningsanalyse, som var veldig nødvendig og faktisk litt gøy, synes jeg. Er jeg litt skolelys, eller? :P

Men i løpet av norsktimen kom det et utsagn fra min kjære lærer som jeg virkelig stussa på. "Tenk det, nå sitter jeg her og underviser en som nesten ikke ser, i norrønt..." Kan vel si jeg ble litt perpleks av den kommentaren. For hva er så rart med det? Vi som er synshemma har da like godt eller dårlig hue som alle andre, mener nå jeg. Nei, hun visste nå ikke hvordan dette skulle gå da, å følge vanlig læreplan og sånt, siden jeg var synshemma. Javel...
Ok, jeg kan skjønne tenkemåten hennes med tanke på hva slags skoleopplegg jeg har og de andre vnskene som ikke er direkte synsrelaterte. Går i en liten gruppe med tilrettelagt opplegg. Og da vi starta med norsk, var ikke tanken at jeg skulle få karakter en gang. Så at hun, som aldri har hatt "spesialelever" som meg før, var litt usikker, det kan jeg skjønne. Men da spør jeg meg selv, hvorfor skal ikke det gå?
Riktignok er ikke ting helt som i en vanlig klasse: Greit, jeg bruker ikke lærebøker i faget, fikser ikke hjemmearbeid og altfor stor grad av selvstendige studier særlig bra og jeg trenger å gå i en liten gruppe med forutsigbare, tilpassede forhold. Sånn er det bare. Men hvorfo, ja hvorfor i all verden skal det bety at jeg ikke har huet med meg???

Ikke misforstå, dette er ingen kritikk av norsklærern min, for hun er helt topp! Ser virkelig at jeg kan ting og er utrolig flink og inspirerende. Men det jeg reagerer på er den usikkerheten og tvilen på at man fikser det faglige, når man har litt andre forutsetninger og "skavanker". Men minst like mye reagerer jeg på den motsatte holdningen, som jeg har blitt møtt med altfor ofte: "Hvorfor går ikke du vanlig skole, du som har så godthode?" Jo, takk for komplimentet, jeg synes det er koselig med litt skryt av og til. :) Men et godt hode er ikke nødvendigvis det samme som at man er en godtfungerende allmenklasse-elev, og det samme motsatt; spesialklasse trenger ikke være synonymt med dårlig hode eller lite motivasjon...

Hvorfor kan ikke jeg være skole flink på min egen måte? Hvorfor må alle dele opp menneskene i flinke mennesker som er sånn og ikke så flinke som er slik? Alle har vi våre resurser og utfordringer. Hvis vi bare var litt flinkere til å bryte ned veggene i disse båsene vi setter folk i, tar folk for det de er og verdsetter dem, da tror jeg vi kunne få et mye åpnere og mer fargerikt samfunn!