Snakker meg inn i virkeligheten

Jeg er ikke den mest åpenhjertige personen i verden. Langt derifra. Faktisk så liker jeg ikke å snakke om meg selv. Selv til mine nærmeste venner og familie synes jeg det er ubehagelig. I mange år forsto jeg heller ikke vitsen med det. Hvorfor i alle dager skulle noen ville høre om meg?

Dette tenkte jeg ikke som man kanskje skulle tro, fordi jeg hadde dårlig selvbilde og trodde at ingen likte meg. Nei, jeg så¨rett og slett ikke poenget. For i mine øyne var jeg en observatør. En lytter. En som gjorde det som ble forventet. Var der når folk trengte noen – "konteiner" så vel som kamerat, og svarte når jeg ble snakket til. Og jeg var tilfreds med det. Trodde jeg. Helt til jeg ble eldre. Helt til jeg oftere og oftere opplevde at folk "ga meg opp" og fant noen andre å snakke med.
Jeg opplevde at jeg kunne prate med de fleste, men nesten ingen kjente meg. Folk som så meg blomstre i trygge omgivelser syntes jeg var så artig å være sammen med, men straks de ville bli kjent med meg, med den virkelige meg, trakk jeg meg inn i skallet mitt. Jeg begynte å innbille meg at jeg ville være alene og at jeg ikke trengte noen. Ok, da, så trengte jeg noen; mine to beste venner og min nærmeste familie (dengang, mamma). Kort sagt trodde jeg at jeg var skapt til å være einstøing. For samme hvor hardt jeg prøvde, jeg forsto ikke hvordan folk ble kjent og skaffet seg nye venner.
Etterhvert som jeg ble tryggere på meg selv begynte jeg å bruke observatørferdighetene mine til å "spionere" på folk rundt meg, og da fikk jeg med tiden en aha-opplevelse: Man fortalte faktisk om seg selv. Snakket med hverandre om hobbyene, musikken og bøkene en likte. Utleverte små personlige glimt fra hverdagen – uhyggelig tidelig i bekjentskapet etter min mening… Dette var ubegripelig for meg, at folk faktisk ga opp så mye kontroll over privatlivet sitt FRIVILLIG. Og det synes jeg egentlig enda. Iallfall er det skremmende når jeg selv føler forventningspresset.

Og siden jeg ikke er på langt nær så mye einstøing som jeg trodde tester jeg meg selv litt på hvor synlig jeg kan like å være. Starter i det små på jobben. Snubler meg gjennom trinnene i den sosiale runddansen kalt small-talk og lister meg stjålent inn i avisredaksjonen hvor det er trygt å le og spøke med de andre. Videre begynner jeg å prate litt mer, uten å ha skuldrene oppunder øra. Med ett kommer dager som idag og tar meg fullstendig på senga…
Fordi jeg plutselig forteller om yrkesdrømmen min som er å bruke dyr aktivt i terapi/miljøarbeid, gir til kjenne flytteplanene mine fordi jeg ikke trivs her jeg bor, og legger ut om hvordan jeg bare måtte legge fra meg 'Kaptein Corellis Mandolin' fordi jeg er så konfliktsky at jeg ikke turde lese videre i boka…
Dette er det jeg, Muldra som sitter og forteller. Uten å være helt sikker på om det i det hele tatt er trygt, men fast bestemt på å utfordre sjebnen. Jeg vil finne ut hva som skjer når jeg våger å være meg.

Så, hva er det som skjer? Jo, jeg blir møtt med interesse, forståelse og munterhet. Men underlig nok er ikke dette hva jeg vil huske best.
Alle tankene, ordene, drømmene og følelsene; de fikk NYTT LIV – ja, jeg vil gå så langt som å si at de ble mer ekte og levende, fordi jeg turde dele de med andre!

Jo flere som tar del i min verden, jo vanskeligere blir det å avskrive den som oppspinn og håpløs fantasi. Kanskje det er en av grunnene til at jeg er så hemmelighetsfull. For det er tryggere å leve på drømmene sine enn å faktisk gjøre noe med dem og risikere å misslykkes…

Lord OF The Dance

Hjertet mitt har tent en ild i tankene mine, eller var det omvendt…? :-)
Lord Of The Dance gikk nettopp på nrk, og jeg var så heldig at jeg tilfeldigvis kom over det. Til min store begeistring!
Jeg må innrømme det, jeg er betatt. Øynene triller omtrent ut av skallen på meg. Musikken har jeg hatt lenge, og den kan bli litt ensformig på anlegget. Uansett er det toner som alltid får hjertet til å slå et par ekstra slag mens kroppen utfører en privat liten gledesdans, helt fra magen ut til tærne. :-) Og all ensformighet glemmes der jeg sitter, for nå er musikken en del av helheten. Jeg er helt inni en annen verden mens jeg prøver å få med meg essensen av historien, og med min sparsomme øyenkapasitet går det forbausende bra :-) Fanget i universet av lyd, lys og en dans som tar pusten fra meg. Musikken har jeg hatt lenge, og selvom den kan være litt ensformig til tider er det toner som alltid får hjertet til å slå et par ekstra slag i muinutte. Kroppen utfører en privat liten gledesdans, helt fra magen ut til tærne. :-)
For ikke bare elsker jeg irsk folkemusikk, men jeg elsker også dansen. Med fare for å drite meg ut; det er riverdance, ikkesant? Samme hva det heter. Jeg har sett glimt av det tidligere, og hver gang er det som om noe har våknet til liv inni meg. Som om bena har hatt lyst til åbevege seg av seg selv og leve sitt eget liv sammen med resten av kroppen. Fri, og med full kontroll.
Akk, om jeg bare kunne danse like lett som hjertet mitt og drømmene mine! Da skulle jeg ha meldt meg på dansekurs sporen streks. Jeg skulle stått på en sene og danset meg inn i rekken av rytmisk fotarbeid. Vært en del av en enhet. Gitt stormen av brusende boblende energi som så ofte spenner ben for meg, et kreativt, lykkelig og eksplosivt uttrykk. Følt meg LEVENDE! :-D
Men å drømme er en ting. Å gjøre det er noe ganske annet. For ærlig talt: jeg ser ikke akkurat for meg en tungvekter som meg, som attpåtil er over halvveis til 50, utrette de helt spektakulære tingene på dansegulvet, slik jeg skulle ønske…

Annerledes, men like fullt god sommer :-)

Årets sommer går mot slutten. Skjønt, det skulle man ikke tro så godt og varmt det er ute. Jeg har sittet på verandaen og latt sola sende sine varme, vitaminrike solstråler mot ansiktet mitt mens strikkepinnene har flasha mellom hendene, iskaffen surkla ned i magen og Fleet Foxrd fylte ørene mine med vemodig gladmusikk.
Jeg tenker tilbake på sommeren som har gått. Den har både vært sterk og annerledes, men samtidig veldig fin :-)

Ved Svalerødkilen like utenfor Halden startet min ferie. Ord kan ikke beskrive den følelsen jeg fikk da vi ankom i 10-11-tida på kvelden etter en særdeles krevende reisedag.  Jeg minnes stillheten som omsluttet oss, det myke gresset under føttene, for ikke å glemme den konstante bekkesildringa få meter fra husveggen. Brystet fyltes med ro og luft, og jeg er sikker på at skuldrene mine gjorde et dropp på flerfoldige centimeter. Her kunne jeg ha FERIE, av et slikt kalliber jeg har savnet, men ikke opplevd på mange år.
For meg ble dette paradis på jord. Mens de voksne (ja, jeg finner fortsatt glede i å tro jeg er en liten drittunge :p) holdt det gående med å sjauing av min gamle omas hus, besto min lille, trygge verden av kun noen få ting: hytta, hammoc, daisyspiller og strikketøy, ispedd etpar vidtflyvende og lattermilde telefonsamtaler :-)
Når ikke den eldre garde
Når ikke den eldre garde hadde det travelt med å pakke ned huset, hadde vi tid til litt felles ferieaktiviteter. Blant annet koste vi oss med blåskjell-lunsj i Strømstad. For ikke å snakke om dampbåttur på Kornsjø :-)

 

 

Knappe to uker til å nyte alt hva livet hadde å by på, men også med ro til å ta innover seg de mer alvorlige aspekter i tilværelsen. Voldsomme, tragiske ting som hendelsene den 22.juli, men også de små tingene: Ta farvel med huset til oma og opa som i mange år fungerte som en trygg havn for lille meg. Erkjenne at oma har blitt enda eldre siden sist, med alle de tanker det fører med seg. Være dønn ærlig mot meg selv på at det jeg trenger denne ferien er noe annet enn det jeg har planlagt (med STOR TAKK til mine forståelsesfulle venner!!) Jeg tillot meg å komme i takt med meg selv – en møysommelig prosess.

Etter en “arbeidsuke – som for det meste besto i å drive rundt, jabbe med folk og smårable på noen greier :P – skulle jeg dra på Skriveleir for synshemmet ungdom i regi av Norsk Lyd- og blindeskriftbibliotek! Trodde jeg. Men dette som kalles helsa satte en solid stopper for leirplanene mine. Jeg var visst ikke kommet helt i takt med meg sjøl enda.

Så denne uka her har gått med til mye av det samme som ferien. For eksempel lese gamle Pelle og Proffen-bøker – et hyggelig gjenhør :) Sett den siste Potter-filmen har jeg også.
Men den beste medisinen av de alle, var da jeg ble dratt med ut i skogen i hele fire timer! Der hadde jeg den store fornøyelsen av å mestre plankestier (smale treganger over myrlendte partier). For år siden da jeg sist gikk her var det som å gå på ei vinglete hengebru, mens nå føles det som rene autostradaen :-D Nok et bevis på at terapiridningen har gjort underverker!
Imorgen skal vi ut på en enda lengre tur opp i fjellet, og jeg har tro på at det vil gjøre like godt, om ikke bedre! Naturens ro er virkelig balsam for sjelen :-)

Jeg kunne valgt å kalle dette for nederlagenes sommer, siden jeg har latt “svakheten” råde. Men jeg vil heller kalle det en sommer full av seiere og et topp utgangspunkt for å møte høsten og hverdagens utfordringer!

Jeg er ikke minnene mine!

Jeg lærte noe nytt om meg selv ikveld. Akkurat det er ikke noe nytt. Slik har det vært til stadighet de siste årene. Men denne gangen var annerledes.

Vi satt og snakket om helgeturen vi skal på til Nederland, som jeg både gleder meg og gruer til. Mamma prøvde å vise meg på kart hvor vi skulle og jeg fikk spørsmål om det var noe jeg ville. En uskyldig, trygg situasjon skulle man tro. Men så skjedde det igjen som har hendt så mange ganger før…

Jeg begynner å fade ut. Verden synes uvirkelig og drømmeaktig. Vet hvor jeg er, men allikevel er alt som dekket med ei hinne av fremmedhet. Kroppen viskes ut. Føler “ingenting”. Samtalen rundt meg er forståelig, men gir allikevel ikke mening. Hjernen henger seg opp i bestemte sanseinntrykk. Lyden og lukten løkringer som fortæres har aldri gått meg så på nervene (og så jeg som ELSKER løkring-snackset!) Jeg er “Ingen ingensteds” (et utsagn rappa fra Donna Williams’ bok med samme tittel).

Som sagt er dette ikke første gangen. Ofte skjer dette så gradvis og ubemerket at jeg er helt bortevekk uten å tenke over det sjøl engang. Men ikveld var det noe annet. En liten stemme klang plutselig lengst baki hodet mitt: “Dette er ikke riktig, og det vet du godt. Hva er det som gjør så må forsvinne bort fra deg selv? Hvilke spøkelser har tatt over minnesentralen din nå? Kjenn godt etter”.

For en gangs skyld så kjenner jeg minnene bak tåka! Minner om en stemning, et krav, en fordømmelse. Mer enn en. Mange. Og lengre bak, enda flere minner. Minner av en slik karakter at jeg ikke vil skrive om de her, som lever sitt eget liv. De springer rundt og sender morsesignaler inn i virkeligheten. Slamrer med dørene og tramper i trappene om jeg skulle bli for vågal. Lister seg rundt og planlegger alternative veier til målet. Tegner fluktplaner og merker nødutganger, ut til glemselens tåkete drømmeverden. Men de er “bare” minner. Det innså jeg ikveld.

Kjære minner!
Jeg hører dere, kjenner dere og tenker på dere. Jeg forstår hvorfor dere roper på meg
og det er greit. For dere vet jo ikke bedre. Ikke jeg heller, forsåvdit, enda.
Men,
dere ER IKKE MEG. Dere er fortid og jeg er NÅTID!
Ta det bare med ro, jeg skal behandle dere med respekt. Ikke låse dere inne eller se på dere med forakt.
Jeg skal lære meg at fortiden ikke er farlig lenger og at nå er det JEG som har kontrollen.
Jeg skal passe på dere og dere skal passe på meg, men uten å tynger hverandre ned.
SAMMEN ER VI STERKE!