Frihetens pusterom

I dunkelt lys sitter jeg, lyttende.
Til en våknende by. Alle sanser åpne.
Årvåken uten å være vaktsom. Alene uten å være ensom.

Jeg liker å være alene.
Men det er annerledes nå enn før.
Før, en flukt, en søken innover.
I det jeg trodde var mitt univers, min trygghet, min identitet.
Som heller var mitt fengsel, mitt skall, mitt mareritt.

Alene betyr ikke ensom, fjern og redd.
Heller åpen, nærværende og modig.
Å stå på toppen av fjellet og nyte utsikten, framfor å gjemme seg blant skyggene.
Et rom fullt av åpne dører.
Inn til mine innerste drømmer, og ut mot mine ytterste grenser

Motløs av medgang

Så vant til å kjempe, argumentere og slåss.
Stå på barrikadene og klamre meg fast
til egne meninger.
På jakt etter gehør, fra de andre, men også meg selv…

Så vant med å drømme om alt som skal bli.
Bygge en fremtid på fri fantasi.
Kampen blir drømmen, glemt er friheten.
Bare motstand, motbør, motbakke,
og mot i hjertet
til å stå her alene.

Medgang i luften, nå nærmer det seg.
En fremtid. Uforståelig.
Verden den smiler, men jeg vil løpe.
Tilbake til det som er trygt. De utmattende, nedbrytende motbakkene.

Flyktende, virrende, søkende stirrende.
Hvor er jeg på vei?
Pirrende skremmende, åpent og truende.
Det umulige, så altfor mulig...

Kognitive strategier, motivasjon og mestring

De siste dagene har jeg jobbet knallhardt med meg selv. Det har skjedd store ting i livet mitt, og jeg har følt for å fortelle dette til de rundt meg. Eller følt jeg burde; det er ikke så lett å vite forskjellen, alltid. Men så er det jo det, at jeg ofte regelrett avskyr å snakke om meg og mitt. Jo viktigere det er for meg, jo dypere sitter motviljen, og det selv om jeg oppdager hvor godt det faktisk er å dele med andre, både for meg og dem.

Lenge har jeg spekulert på veien ut av dette. Jeg har snakket med terapeuter og søkt på internett. Til og med snakket med venner om det, så vidt, selv om sperren mot å søke råd og støtte, har en lei tendens til å forsegle kjeften. Men det har vært vanskelig å finne strategier som passer for MEG. Særlig blant rådene fra fagfolk og debattene på internett.

For det de aller fleste ser ut til å ta utgangspunkt i, er hva man tenker at andre tror, for eksempel "ingen synes jeg er morsom å være med" eller de syns aldri jeg sier noe interessant". Dette angriper de så med slike kognitive strategier som er så inn i tiden. Du skal snu utsagnene på hodet så de blir positive: "(alle) synes jeg er morsom å være med"; "de synes (alltid) jeg sier noe interessant".
Joda, jeg forstår prinsippet. Det er forså vidt både fornuftig og logisk. Men for meg å kopiere disse tenkemåtene rett fra boka, fungerte rett og slett ikke, uten at jeg fattet hvorfor. Men endelig ser det ut som jeg begynner å finne vei i mine logiske brister, som kanskje ikke er fullt så merkelige som jeg lenge har trodd.

Når de tar utgangspunkt i hva du tror andre tenker, tar de en ting for gitt: at du også føler behov for å dele, at du ønsker oppmerksomhet og bekreftelse. Det gjør jo jeg også – sånn eeegentlig (tror jeg) – men det føles ikke sånn! Logisk sett både forstår og erfarer jeg at det faktisk kan være godt å få snakke om det jeg tenker på, at det faktisk er teknisk mulig å bli glad når folk viser meg oppmerksomhet. Men bak fornuften gjemmer det seg ei lita jente som virkelig IKKE vil bli sett. Som dras mellom tanken om at hun ikke fortjener oppmerksomhet, og kravet om å være så sterk at hun ikke behøver det…
Så hvis jeg prøver å tenke slik det er meningen, da slår det fullstendig klikk. For jeg vil jo ikke at folk skal synes jeg er morsom og interessant! Har jo ikke lyst til å tenke sånn, men denne meningen er som en ryggmargsrefleks (et klassisk eksempel på en automatisk tanke). Da nytter det ikke, samme hvor hardt jeg prøver, å påpeke at folk faktisk syns jeg er ålreit, siden det bare gir meg lyst til å gjemme meg i en mørk krok.

Så hva gjør jeg, da, tenker du kanskje. Jo, jeg går ned på et enda dypere plan, samtidig som jeg satser mer på motivasjon en skjematenkning. Istedenfor å si til meg selv at "jeg fortjener…" eller "jeg trenger…", prøver jeg å godsnakke med meg selv. Får meg selv til å huske det positive. Hvor fantastisk flott det er, det jeg har opplevd. Hvor utrolig godt det var, sist jeg snakket ut om det som var vondt. Kort sagt, gir jeg meg selv lyst til å fortelle! Det er mer omstendelig enn skjematiske kjøreregler, men du slette tid så mye bedre det fungerer for meg :-)

Det jeg vel egentlig vil fram til, er at kognitive metoder er vel og bra som et utgangspunkt, men kanskje virker de ikke like bra på alle. Ikke før man har tatt seg tid til å forstå de dypere mekanismene, iallfall. Om man bruker det som en slags rettesnor og et verktøy for å lære gode mestringsstrategier, heller enn som en lettvint vei til rask "bedring", kan det fungere riktig så bra :-)

Begynnelsen på slutten, og en stor takk!

Til min kjære kontaktperson på dette forunderlige galehuset av en bolig:-)

Jeg vil gjerne få dedikere denne teksten til deg. Selv om det på en måte føles veldig rart. Ikke bare å sitte her å skrive noe til deg som på mange måter har representert det stedet jeg med tiden har blitt så grundig lei av. Det rareste er egentlig å skrive «kjære», og MENE DET. For sannelig, vi har strevd. Forholdet vårt har ikke alltid vært like hjertelig, for å si det sånn; ikke fra min side, iallfall. Av og til har det føltes som vi har sittet med en nærmest lydtett glassvegg mellom oss. Eller som vi har snakket to forskjellige språk. Så like at vi tror vi skjønner hverandre, men hvor ord og setninger har en radikalt forskjellig betydning hos den andre. Men i kveld brøt vi isen. Kom hverandre nærmere. Det vil jeg få takke deg, og bare deg, for!

Jeg fortalte den enorme nyheten: jeg blir leilighetseier i midten av januar og flytter for godt i midten av mars! Egentlig er jeg glad du ikke vet hvor mye jeg grudde for å si det, for kanskje det hadde tatt motet fra deg. For nå lyttet du, og du møtte meg der jeg var. Du frittet meg ut, om budrunden, om søknaden på BPA (brukerstyrt personlig assistanse). Du spurte om – nei, oppfordret – om at dere må få komme på besøk og se hvordan jeg har fått det. Og jeg hørte du sa det fordi du hadde lyst til det og ikke av høflighet. Men så gjorde du noe som var enda viktigere. Da jeg midt i taleflommen min, plumpet ut med mine svarte, panikkslagne øyeblikk, kom det helt spontant at «nei det her kommer til å gå bra det, Muldra».
Om du bare ante… Brøkdelen av de hundretalls gledesraketter som gikk av inni magen min. Fossen av lettede, nervøse tårer, som fremdeles bruser rett under overflata. Hvordan sjelefreden plutselig senket seg så jeg endelig kan GLEDE MEG til å flytte! Tenk, det har jeg faktisk ikke vært i stand til, fra jeg fikk tilslaget og frem til i dag…

Litt senere, helt ut av det blå begynte vi plutselig å snakke om oppveksten min. Du har faktisk sett meg da jeg var liten, på bussen og på tur med bikkja. (alle husker den STORE bikkja vår :D) Ikke minst snakker vi om familien. Om noen som har påført meg slike erfaringer ingen barn burde gjennomleve. Du er ikke påtrengende, men virker ekte og trygg. Så trygg at jeg prater meg fullstendig bort og er nær ved å svi middagen :)
Dette har vi prøvd før. Du har listet deg stjålent frem, mens jeg, jeg har barrikadert meg bak flinke ord og vendinger, livredd for å skremme deg bort… Men i dag stoler jeg faktisk på deg!

Kan hende vil du på din side gi meg skylda – nei, æren blir det vel – for at dette gikk så bra. At jeg ved å være så åpen og direkte, gjorde det lettere for deg å være det tilbake. Men allikevel var det DU som grep muligheten. Det var du og ikke jeg, som turte stille de vanskelige spørsmålene. Du, som uten å legge så mye kraft bak ordene, like fullt evnet å oppmuntre og gi meg troen på meg selv. Klarte å bygge en liten bro av tillit som ikke var der før.

Tilslutt, takk for alle utfordringene du har gitt meg! For alle de gangene jeg har gått rundt meg selv, revet meg i håret og lurt på hvordan i h*****e jeg skal klare å åpne opp til deg. For det utallet timer jeg har brukt på å reflektere rundt egne signaler og øve kommunikasjon. Og så endelig å få mistanken bekreftet; det som har gått og ant meg i så lang tid: at vi begge er to usikre sjeler. Så usikre, at vi iblant blir blindet av den enorme, usynlige barrieren som hindrer oss i å se den andre.

Et paradoks er det, at denne åpningen skulle skje den selvsamme dagen som jeg kunngjorde slutten på en fase og begynnelsen på en annen. Skjønt, det har allerede ant meg temmelig lenge at noe sånt kunne skje. Ikke spør hvorfor. Men det er litt vemodig.

Jeg håper vi begge klarer å bruke dette, slik at du kan være der for meg i denne siste, overspennende fasen. Disse siste månedene jeg skal ha sammen med dere, her på gode, gamle, irriterende og rare Devle! :-)

NAV, kan jeg også få være anonym?

Jeg var på møte på vårt alles kjære NAV idag. Nåvel, egentlig har jeg ikke noen grunn til å anlegge den spydige tonen der, for saksbehandlern min er faktisk riktig så grei, og møtet idag gikk så bra som det kunne :-) Neida, det er ikke her det skorter på noe. Det er noe som skjedde i etterkant.
Mot slutten fikk jeg spørsmål fra saksbehandleren min, om ikke jeg kunne tenke meg å delta i en brukerundersøkelse som pågikk. Jo, såklart ville jeg det. "Men..." hun nølte litt "jeg må nok kanskje hjelpe deg å fylle ut". Ok, da, det fikk så være. Selvom det ikke helt er favorittsituasjonen min, er det sånt man blir vant med når det skorter på synet.

Vi måtte ut i kunemottaket. For det var nemlig bare noen få pc-er som kunne benyttes til undersøkelsen, og samtlige sto selvsagt her. Uten tale, uten forstørring. Litt betenkt spurte vi en kundebehandler om det ikke fantes noen alternativ løsning når man ikke fikk til å betjene pc-ene. "Nei, da må hun nesten få hjelp", var det nølende svaret tilbake. Om det var mulig å logge seg på via nettsidene hjemme? (vi hadde alt sett det lå ute på nav.no)  "neeeeei...", var visst ikke mulig, det heller. Vel, tilrettelegging eller ikke, jeg ville delta. Takk for at jeg har en supersnill saksbehandler, som heldigvis hadde tid til å leke sekretær.
Så da var det bare å trøkke seg inn i den knøttlille båsen i firkløveret av datamaskiner, men... Nei, pokker heller, så glad i nærkontakt er jeg ikke. Bedre å stå bak., på utsiden av båsene. Men så var det spørsmålene, da: "Hvordan vil du vurdere din veileder...?" på en skala fra 1 til 6. Svelg og svett, trekk pusten lett... Ikke særlig gøy å måtte si dette høyt, med en villt fremmed person på venstre side og gjeldende veileder på høyre; attpåtil med fingern på museknappen, klar til å fullbyrde min kommanto... Midt oppi det hele få mennesket ved sida av problemer med maskina, og "sekretæren" min som er hjelpsomheten selv, prøver selvsagt å trø til.

Den lille undersøkelsen som "bare tar noen få minutter",  bruker vi alt i alt 10-15 minutter på, iberegnet mine svette- og tenkepauser. Det er nå vel ikke så ille, tenker du kanskje. Såpass må dere tåle. Joda, det gikk bra, denne gangen også. Jeg var heldig og hadde noen med meg som både hadde tid og tålmodighet nok, og som jeg stolte tilstrekkelig på, ikke minst.
Nei, det jeg reagerer på er mer av prinsipiell karakter. Folk som har synet i behold kan stille seg diskret opp i kundemottaket og bruke tre minutter på å svare i stillhet. Ingen trenger få vite hva de mener om NAV stt tilbud. Mes jeg og andre i min situasjon, vi må blåttstille oss foran villt fremmede mennesker. Om jeg ikke hadde hatt saksbehandlern min der, måtte jeg kanskje tatt til takke med en villt fremmed kundebahandler, og hadde jeg da attpåtil hatt mye kritisk på hjertet, ja datror jeg det rett og slett ville blitt for kleint.
Jeg skjønner at det koster litt å investere i tale ov forstørring på alle kunemottakene. For ikke å snakke om leselistene som er spinndyre. Men jeg synes det skulle være mulig å gjøre unntak, slik at den som behøver, kan fylle ut undersøkelsen hjemme på sin egen maskin. Det ville ikke bare gavnet oss som bruker spesialutstyr, men også de som ikke kommer seg til sitt nærmeste NAV-kontor av andre grunner. Psykiske problemer, for eksempel.

Men jeg fikk svart, og jeg kan love at dette ble tatt med i besvarelsen.Så, NAV, neste gang vil jeg også få svare på deres anonyme spøreundersøkelse, slik alle andre gjør!

Der Muldra ville tru ho alltid skulle bu...

Fytti rakkern så emosjonell jeg er i disse dager!! Jeg går fra betatt via forventningsfull til fandenivoldsk, overspent, og tilslutt klapper jeg sammen i en nervøs floke der fornuft og følelser ikke er til å skille fra hverandre. For nå er vi igang. Vi snakker flytteplaner. Vi snakker visninger. Vi snakker budrunder… Det er ALVOR!

Det hele har pågått noen måneder, nå. Sporadiske søk etter aktuelle leiligheter. Neivel, da, så er det ikke så sporadisk å gå på finn.no flere ganger om dagen :P Noen visninger har jeg også vært på. En av dem tilogmed alene med bestevenninna mi :) Bunken med prospekter har vokst og vokst. Tanken og drømmen om noe som er BARE MITT har blitt klarere, dag for dag. Men det hele var på en måte bare "på lissom" – en drøm langt, langt der fremme. Helt til for ganske nøyaktig to uker siden.

Plutselig bare er den der. En 2/3-roms terrasseleilighet jeg simpelthen faller pladask for! Alt ser ut til å være perfekt, slik jeg vil ha det. Tanken spretter opp som troll i eske: Hva om den er så fin som den ser ut til, skal jeg legge inn bud? JA! er det umiddelbare svaret.
Så vi drar på visning, og den ER så bra som jeg tror. Bedre. Hjem i hui og hast for å sjekke økonomien. Går det opp, regnestykket vi har blitt forespeilet fra kommunen? Vi finner ut at det bare er å ha is i magen. Budskjema fylles ut.

Tirsdag morgen for en uke siden: Min første budrunde… Nåvel, jeg har jo kjøpt en gang før også, men da tok mamma seg av alt blodslitet. Ikke denne gangen, nei. Lille, telefonredde jeg bestemmer meg for å ringe selv og legge inn bud. Det er mitt liv og min utfordring!
Etter at det skriftlige budet er sendt inn går jeg rundt meg selv og venter. Tror megleren skal ringe, men det tikker bare inn noen sms. Tilslutt ringer jeg selv. Jeg ringer en villt fremmed person, for å satse et villt pengebeløp… og overlever!
Senere. Nye diskusjoner, nye telefoner, høyere beløp. Men ikke så høye som jeg frykter. Ikke så høyt tempo heller. Jeg programmerer meg selv til å tenke at "jeg må være realistisk og blir ikke skuffet om det ikke går min vei". Håpet stiger imidlertid for hver telefon jeg tar. Og når en… (nei jeg skal ikke gi stygge økenavn til de som har bedre råd enn meg selvom det er veldig fristende:p) begynner å by over evne og jeg innser det bare er å hive inn håndkle, er det som en stor stein legger seg i magen min.
Joda, jeg er stolt av det jeg fikk til, men så uendelig skuffet, og jeg gruer til neste gang.

Derfor er det bra jeg har en mamma som nå virkelig har fått blod på tann :-) og fortsetter å sende meg annonser hun har tro på. Blir lokket med på enda flere visninger.
Ikveld er jeg betatt igjen – for andre gang på to uker. Overraskende nok, av en relativt liten leilighet, sammenliknet med andre jeg har sett på. Jeg liker kombinasjonen av åpent og intimt, at det er to små istedenfor ett stort soverom. Jeg liker uteplassen (selvom bildene har lurt meg til å tro den er enda finere enn den er…) Men det lille kjøkkenet er et STORT aber. Likevel… jeg VIL det skal være bra nok, eller i det minste mulig å fikse. Jeg vil det så sterkt at jeg tror det selv.
Helt til jeg sitter og klamrer meg til en kaffe latte og kikker på mammas entusiastiske forsøk på problemløsning. Da innser jeg at bak den hodepineffremkallende tåka av håp og lengsel, står fornuften og banker mot pannebrasken min. Dette går ikke. Det blir for smått :(

Å slå fra seg et slikt håp og en slik "forelskelse" som jeg opplevde idag og for en uke siden, det er hardt. Fremdeles er jeg i sjokk over hvor følelsesladet denne prosessen er for meg. Det handler jo "bare" om tak over hodet. Nei, ikke for meg. Det handler om å finne et sted å slå rot. Et sted jeg kan føle meg HJEMME, som jeg ikke har følt siden jeg var liten. Så jeg må være villig til å ta det gode med det vonde og gå på videre.

Dette er ikke over før jeg er i mål!

En liten oppfordring til kjente lesere

Det er ikke ofte jeg henvender meg direkte til leserne mine, men idag føler jeg det er på sin plass. Ingen fare, jeg skal ikke være slem :-)

Jeg har i noen tilfeller opplevd at folk har brukt navnet mitt i kommentarfelte. Altså, ikke Muldra, men det virkelige. Det ser jeg helst at dere ikke gjør.
For å klargjøre dette litt nermere: jeg har ingenting imot at folk jeg kjenner vet at dette er min blogg og hvem jeg er, og jeg har heller ingenting imo at folk utenffor min bekjentskapskrets leser den. Men jeg ønsker ikke at folk skal kunne spore meg via navn osv.
Jeg høres kanskje litt paranoid ut - er jo allerede ganske flink til å anonymisere det jeg skriver - men, jeg har mine grunner til ikke å ville være offentlig! Kanskje en dag, håper jeg at jeg har mot til å kunne stå fram fullt og helt, men ennå er jeg ikke kommet helt dit...

Men jeg ser jo innleggene dine på facebook, tenker du kanskje. Joda, det gjør du. Men du er en del av en begrenset krets jeg deler de oppdateringene med, stort sett bestående av folk som alt vet at jeg blogger samt nære venner og familie.

Så jeg setter stor pris på om du respekterer dette! :-)

Jobb. Trygghet, tilhørighet, trivsel!

Jeg har aldri trivdes så godt på jobben som jeg gjør nå! Aldri før har det vært så sosialt, så morsomt og så givende :-)


Jobben har alltid vært et sted jeg har følt meg trygg. I perioder har KIM vært et av de få stedene jeg har klart å utrette noe og føle meg flink. Slik har det vært det siste året eller så. Men nå skjer det mer. Ikke bare med selve arbeidsmiljøet – for gudene må vite at det har forandret seg mye. Det skjer noe med meg også. Skjer mye, tenker jeg vi sier. Og det gjør meg så glad!

Idag i lunsjen sitter vi seks-sju kolleger rundt langbordet. Praten går livlig, og latteren og sleivkjeftfaktoren er høy. Når jeg ler er det med den ekte latteren min – spontant. Ikke lett anstrengt fordi alle andre ler. Jeg er fullstendig til stede. Mer enn en gang tar jeg meg i å ha noe på hjertet. Tenk, jeg har lyst til å si noe. Når jeg ikke kommer til orde, istedenfor å bli stressa eller flau, blir jeg irritert, engasjert. Tenker ikke på om jeg har noe å si, men at jeg vill si noe.

Jeg prater på redaksjonsmøtet også. Like ubesværet. Ber eksplisitt om å få skrive artikkel om temaet vi snakker om (”Kampen mot treningsstudioene”). Kan jo ikke la sjansen gå fra meg til å få skrive om et av hjertebarna mine. Så plutselig hører jeg meg selv spørre om ikke jeg kan få ansvar for å legge ut internavisa på weben, siden jeg allikevel skal lære meg å legge ut ting der. Jeg… Tilby meg å gjøre noe, fordi jeg mener jeg kan være en resurs. Hæ?

Weben, ja. Idag er det akkurat to uker siden jeg sto foran koordinatoren min med gele i knærne og en knute i brystet, mens jeg spurte med en stemme trygg som fjell, om ikke jeg kunne få lære meg å legge ut stoff på sidene og ha dette som ansvarsområde. En stor triumf, som tydeligvis la grunnlag for mange små.

Hva er det som skjer? Det er som om tunga og tankene mine løper i forveien uten at fornuften, eller det jeg til nå har trodd var fornuften, men mistenker er noe ganske anna, har det fnugg å si. Er det dette som kalles selvtillit?

Uansett, jeg gleder meg til tidene som måtte komme, og er så sjeleglad for at jeg skal jobbe her enda en god stund!

To små marsvin – en stor mestringsopplevelse

En liten historie om lykken ved å være marsvinmamma :) Om hardt arbeid, selvinnsikt og å klare seg alene.


Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne denne historien. Altså, jeg vet godt hva jeg skal skrive om, hva jeg gjorde og tenkte. Men akkurat nå er hodet så fylt av tåke og kroppen så sliten og anspent at jeg nesten ikke vet om jeg skriver forlengs eller baklengs. Allikevel må jeg skrive nå. For å få ro. Få sortert alle de løse tankene som holdt meg med selskap tidligere ikveld. Da sto de så pent og logisk oppstilt på rekke og rad og hjalp meg å holde fokus på det jeg holdt på med. Mens nå… Jeg tror jeg får begynne fra begynnelsen med det mest åpenbare, så får vi se hvor dette ender.

Som matmor til to søte små har man mange forpliktelser. En av disse er å holde det rent og ryddig i buret deres. En oppgave jeg dessverre ikke alltid utfører tilfredsstillende etter min mening siden forholdene jeg får assistanse under er så uforutsigbare. Ofte står det både på tid og – jeg beklager å måtte si det – vilje til å gjøre dette som betyr så mye for meg. Nå var det gått to uker pluss, siden sist gang og den dårlige samvittigheten min hadde alt ligget som en klump i magen på meg i mange dager. Jeg var fast bestemt på å gjøre det i dag, helt til… Personen som skal inn til meg, får jeg vite er en ny, og en MANN attpåtil. En jeg har snakket med i toppen fem febrilske minutter på terskelen til min ringe bolig, og dermed å betrakte som en fremmed i mine øyne. Kroppen min taler sitt tydelige språk: han slipper ikke inn ikveld!

I flere timer går jeg rundt som i en stresset døs. Det er flere ting jeg skulle ha gjort, og med det synet og den helsa jeg har, har jeg rett og slett ikke kapasitet til alt. Joda, jeg kan det jeg skal, men som en klok sjel har sagt meg, har motoren min for lite drivstoff i forhold til hestekrefter. Og buret er langt på vei den mest kompliserte oppgaven av dem alle. Mange småoppgaver før jobben er gjort. Skal jeg utsette det enda lengre? Nei! Tanken på enda flere dager med dårlig samvittighet i blodårene holder jeg rett og slett ikke ut. Det skjærer i hjertet å se at jentene ikke trives. Dessuten kan jeg ikke vite når jeg får en trygg person å forholde meg til igjen.
Det ender altså med at jeg setter i gang med burrengjøringa alene. Litt spotrengjøring er intensjonen min i første rekke, men når jeg så bestemmer meg for å ta jentene ut av buret, ender det tilslutt med at jeg tar hele pakka, med spyling og alt.

Bakser og klæbber mens høy, spon og knerter drysser utover gulvet. En merkelig, indre tilfredsstillelse av å ha fylt hele to digre søppelposer med (mar)svineri. Inni min egen lille boble av konsentrasjon. En slags hakkete flyt-følelse som får meg til å synge med til Adele og Porcupine Tree.
Og innimellom tunge odører og smektende toner ser jeg jentene som alt har klart å lure seg ut av den provisoriske innhegningen min. Ned på gulvet for å sikre den igjen. To små jenter kommer løpende mot meg. Snuser og slikker på hendene mine. Springer hinderbane mellom armer og ben. De pludrer og jeg pludrer. Jeg er en del av flokken! Stadig mer vågale, og plutselig er de langt ute på gulvet. Pytt, la dem springe. De fortjener litt frihet.
Snart er jobben gjort. Friskt spon smuldrer mellom fingrene mine. Dufter. Gjør nesten opp for den ømme ryggen og hodet fylt med svimmel tåke. “Nå blir det godt til dere, snupper, og det er JEG som har gjort dette for dere. Alene”. Umulig ikke å smile; så inderlig stolt!

To timer tok hele jobben fra ende til annen. Altså minst fire ganger så lang tid som det ville tatt med etpar øyne og hjelpende hender til låns. Men jeg klarte det altså!

Denne opplevelsen gjør meg egentlig både trist og glad.
Det er en glede å føle mestring og flyt. At jeg selv er i stand til å ta vare på mine egne “barn” og gi de både stell og frihet, betyr enormt mye. For ikke å snakke om den mottakelsen jeg fikk mens jeg var på samme nivå som dem, nede på gulvet. En unik følelse av samhold som jeg kommer til å leve lenge på.
Samtidig er det trist midt oppi det hele. Trist å kjenne hvor mye krefter som tross alt gikk med til dette. Hvor mye tid. Jeg innser jo at hvor mye jeg enn misliker det, behøver jeg nok litt praktisk assistanse. Til dette og til mye annet. For skal jeg ta på meg alt alene, har jeg snart verken tid eller ork til å gjøre noe annet enn å eksistere, og et slikt liv vil jeg aldri, aldri tilbake til igjen!

Men jeg drar mye lærdom av dette, og det er det viktigste. Jeg har lært at jeg KAN når jeg vil. Trenger ikke lenger innbille meg at jeg er avhengig av å vise tillit til folk jeg i bunn og grunn ikke stoler på. Når systemet svikter trenger jeg ikke lenger stå handlingslammet på sidelinja, men kan gjøre bevisste valg om jeg vil presse mine fysiske og mentale grenser. Det er i seg selv en seier!

Fikk jeg det til å høres lett ut, kanskje? Tro meg, det blir alldeles ikke lett… Men det er like fullt mulig :-D

Vegas, min første synstolkede filmopplevelse

Høsten er filmtid :-) Og ikveld tenkte jeg å kose meg med en film jeg har hatt liggende på vent lenge nemlig den norske filmen Vegas. Ettersom regissøren (Gunnar Vikene) er den samme som i Himmelfall - en film jeg liker svært godt - forventet jeg en alvorlig, litt trist, men underfundig film. Det skulle vise seg å bli langt mer hjerteskjærende enn jeg forestilte meg.
I tillegg er dette en av de få norske filmene som er synstolket og den første jeg har sett med dette. Derfor ble dette en annerledes opplevelse.


Vegas  filmplakat. Bildet er googlet

Som i Himmelfall handler denne filmen om mennesker som er kommet litt på siden av samfunnet. Vi følger tre ungdommer som av svært forskjellige grunner havner på ungdomshjem:

Thomas bor i et hjem med en voldelig stefar og en mor med rusproblemer og tar vare på lillebroren sin. Etter en runde med husbråk hvor politiet griper inn, blir søsknene atskilt av barnevernet. Thomas sitt størst ønske er at de kan leve sammen som en familie igjen. Men da må moren først bryte med stefaren...
Terje har nettopp mistet moren sin i en ulykke på danskebåten, og faren er helt utav stand å forholde seg til sønnen. Terjs måte å takle sorgen på er å flykte inn i et univers hvor det er mulig at moren kan være i live likevel.
Marianne har stukket av fra sitt tredje fosterhjem på ett år. Hun er konstant i opprør mot de fleste. Regler er til for å brytes. Men bak den tøffe fasaden ønsker hun bare nærhet og omsorg, selvom prisen kan være høy...

Disse er tre veldig forskjellige ungdommer. Thomas er kul og laidback og omtenksom, men bærer på fortvilelse og et sinne under overflaten. Terje er en stille, tafatt liten skrue som ikke vet hvordan han skal vise følelsene sine og stadig søker måter å lindre sorgen. Marianne er tøff i trynet og det mange vil kalle en klassisk (unnskyld uttrykket:P) bitch; frekk, spydig og ute etter å provosere hele tiden. Det eneste disse tre egentlig har til felles er en drøm om at ting skal ordne seg.
Det spinkle grunnlaget til tross, disse tre utvikler et sjørt vennskap. Nært, men allikevel distansert. Måten de viser omsorg for hverandre er så utrolig gripende. Thomas er og blir helten min! Selvom han i trekløveret inntar en tilbaketrukket rolle, er han den stødige, ansvarsbevisste grunnpilaren.. Og den omsorgen han viser for lillebroren er så rørende. Marianne er kanskje den som overrasker meg mest. Hennes mennesketype kjenner jeg litt til fra tidligere, og som oftest reagerer jeg med en blanding av redsel og stilltiende forakt i møte med slike. Her får vi imidlertid se at selv i handlinger som virker rå og ubetenksomme, kan det ligge en enorm omtanke, som jeg iallfall ikke har vært meg bevisst. Så har vi Terje, da.. Han er liksom "lillebroren" i gjengen som de andre tar seg av etter beste evnet. Limet som holder de sammen, tross store motsetninger.

Jeg syuns regissøren skildrer disse ungdommene og sjebnene med en inderlig omsorg og respekt. Her er få fartsfylte scener selvom det tidvis er mye sinne og fortvilelse. Det brukes heller ikke store ord og lange dialoger, men du skjønner budskapet uansett. Jeg tror iallfall jeg skjønner budskapet, uten at jeg helt vet hva det er jeg har forstått.

Hva så med synstolkingen?
Vi vil ha mer, vi vil ha mer!! Egentlig var det en fin film å teste det på, siden det som sagt ikke alltid var så mye dialog. Slike stillferdige filmer er egentlig veldig min sjanger, men byr ofte på problemer fordi det skjer så mye "mellom linjene" som jeg ikke får med meg.
Det er særlig en, hjerteskjærende scene jeg har lyst til å trekke fram, som jeg ikke ville fått med meg ellers: De tre henger ute et sted og Terje leker seg med en lighter. Tester hvor nært flammen han kan holde hånda. Plutselig tar Marianne tak og presser sigaretten sin inn i håndflata hans så han skriker til. "Bedre nå?", spør hunn stillferdig og overraskende vennlig.
Seriøst, da tok jeg til tårene! Og en slik scene blir ikke den samme med noen som skal forklare underveis. For uansett blir foklaringen preget av følelser. Synstolkingen derimot, er objektiv og nøytral.
Stort sett er jeg fornøyd me hvilke detaljer som ble fremhevet med synstolking. Noe skulle jeg kanskje hatt forklart nærmere (uten at jeg kommer på eksempler), men jeg skjønner jo at det må prioriteres. For mange detaljer ville bitt forvirrende. Kanskje blir jeg også litt ekstra kritisk fordi jeg skimter omriss av det som skjer og dermed har mer jeg blir nysgjerrig på enn det som faktisk er nødvendig for å få med seg handlingen.
Uansett var det SUPERDEILIG å kunne sitte tilbakelent i sofaen og se film for en gangs skyld :-)))

Vegas er uansett en film som anbefales!
Og skulle du være nysgjerrig på synstolking selvom du ser, så er det fullt mulig å sjekke det ut. Det følger nemlig med som standard på dvd-en :D

Pratsom lunsj – stille robot

“Hei Muldra, vil du ikke komme og sette deg med oss?” Den entusiastiske arbeidskollegaen fra redaksjonsmøtet stiller seg ved siden av henne. Hun nikker og smiler, sier “ja det kan jeg godt”. Mens jeg, jeg krymper meg i bakgrunnen. Jeg setter meg på plassen hun finner.

Det sitter to andre ved bordet. Den entusiastiske og kreative kollegaen jeg kjenner fra før, og en ny medarbeider som er like kreativ. Jeg har aldri møtt vedkommende. De to har alt fått god kontakt. De diskuterer engasjert og prøver å få meg med i samtalen. Hun som sitter på stolen min er vennlig, men stille. Alle faktene er på plass. Alle nikkene og smilene, og den lett framoverbøyde kroppen. De likefremme, men unnvikende svarene. Ingen merker noe. Men egentlig lytter hun, etter mine tause rop, som for henne kun er et ekko.

For her sitter også jeg. Med ilinger opp langs ryggen og dirring i knærne. Klump i halsen og klump i magen. Fremmed i egen kropp, mens jeg ser gjennom øynene til en jeg gjerne skulle vært. Ikke bare med hjernens mekaniske dataprosesser, men med kropp og sjel, engasjement og mot. Jeg vil rope STOPP! Vekke henne. Men hun vil ikke vekkes. Altfor opptatt med å overleve…

Tilbake på skrivestua, stivt sittende foran pc-skjermen. Øyne som stirrer uten å se. Hun er tom; jeg er fylt til bristepunktet. Jeg vil trykke meg inntil henne. Klemme liv og følelser inn i dette mekaniske vesenet. Vi kunne lært av hverandre. Der jeg lærte av hennes styrke og mot, kunne hun lært av mine gleder og redsler.

Helt til vi smeltet sammen til EN: BARE MEG!

Kunsten å gi sjela vinger

– en liten beretning om hvilket mirakel en morgentur kan være :-)

Det er torsdags morgen og jeg er for en gangs skyld tidlig oppe. Klokka er bare halv ni; jeg står ferdig påkledd på trappa og kjenner gråværet prikke mot ansiktet. Jeg skal ut på morgentur. Innkjøpet av etpar Asics turjoggesko som satt som et skudd, har fått det til å krible i beina siden kvelden før, og den sjeldne følelsen kalt motivasjon har fått meg til å stå opp flere timer tidligere enn nødvendig så jeg kommer meg ut. Jeg sniker meg over parkeringsplassen, inn på den smale stien som går ned mot fjorden, der jeg er så glad i å ferdes. Føttene beveger seg som på jul, fortere og fortere. Det er nesten som jeg må bremse de litt. Hva om det er sleipt? Hva om jeg går på ræva før jeg i det hele tatt har kommet i gang?

Stien blir bredere og jeg slipper kroppen løs. Jeg smiler mot duskregnet og verden for øvrig. Med ett kommer en hund svinsende mot meg som trekker besett i båndet. Men istedenfor å se i bakken og øke skrittlengden slik jeg pleier, sakker jeg tempoet, smiler mot eieren og bøyer meg for å klappe. Langt borte fra hører jeg plutselig min egen stemme spørre hva slags hund det er og hva den heter. Vi bare snakker helt ubesværet, mens jeg lar hendene bore seg inn i tykk hundepels og kjenner en myk tunge mot ansiktet. Og jeg har visst hundetekke, får jeg høre, for “hun pleier ikke være så ivrig på fremmede”.
Glad og en anelse befippet, står jeg igjen. En boblende glede fyller kroppen, og jeg langer ut videre, nedover den slake bakken. Igjen begynner beina å gå fra meg, men nå følger en besnærende tanke hakk i hæl: Jeg vil løpe; gi luft og kraft til all denne fryden som bruser så friskt!

Så jeg sparker fra og lar kroppen finne sin egen rytme. Litt nølende først, men modigere etter hvert. Nede på hovedstien bremser jeg opp. Her kan jeg da ikke løpe. Jeg, som bare har prøvd å løpe alene én gang… Men pokker heller. Det er jo akkurat det jeg vil. Faktisk har jeg nesten litt lyst til å treffe noen. Sende en eller annen treningsnarkoman hoppende ut av stien ved synet av en joggende blinding med en skjenende, løpsk stokk i forveien.
Nå går det virkelig unna. Føttene ruller av sted langs stien, så fort at lungene snart roper om at det her har v ikke kondis til. Men jeg stopper ikke av den grunn. Hjertet banker, magen kiler og trærne og sjøen flyter forbi. Jeg flyr! Føttene har vinger, og sjela flakser et sted der oppe mellom tretoppene. Jeg skimter noe som kan være et gjørmeparti og bremser opp på refleks, før… Hva har man ikke Gore-Tex for, om ikke for å være litt uvøren? Full gass igjen.

Selvfølgelig holder jeg ikke så lenge. Toppen ti minutter fordelt på to økter – den ene atskillig kortere enn den andre. Men når jeg endelig hiver inn håndkle er det med en god følelse i hele meg. Bølgene blander seg med stemmen til Michael Buble som synger av hjertens lyst fra ipodens indre: I’M FEELING GOOD! Frarøve omtrent all lungekapasitet, kan jeg bare synge med i tankene mens jeg rusler meg hjemover igjen.

Dette er ikke historien om gode forsetter og knallharde treningsregimer. Heller historien om å yte det lille ekstra, men ikke minst om å la seg rive med. Om å nyte livet.

Takk for at det finnes slike stunder! Takk for gode joggesko og vakre turstier, fin musikk og bølgeskvulp. For den nydelige huskytispa Frøya og hennes eier som hadde tid til å stoppe opp noen minutter.
Og hurra for stølhet i unevnelige kroppsdeler, utpeisa lunger og glødende kinn. Kiling i magen og flyvende føtter. Hurra for livet, lykken og for friheten!

Nye sider på bloggen

Åhoffalæll, stakkars ryggen, nakken, øynene... ja hele kroppen min! Av en eller annen grunn har jeg så utrolig mye lettere for å være produktiv og kreativ om natta. Så nå har jeg, i tillegg til å skrive ferdig nesten hele reisedagboka mi fra nederland (og den blir LANG), jobbet med bloggen min fram til nå. Og det er vel sant å si derfor jeg skriver dette innlegge; ikke for å klage over mine selvpåpførte belastningsvondter :P
Jeg har, som dere kanskje ser, lagt til etpar ekstra faner, eller tabs som det heter på godt norsk :p til etpar infosider. En hvor jeg presenterer meg selv, og en som handler om selve bloggen. Den siste er riktignok ikke helt ferdig. Men jeg fant ut at det var et passe døfødt prosjekt å forsøke på det siden det som står igjen innebærer mye organisering fra min side. Og overtrøtt + organisering = kaos i mitt tilfelle... :)

Da gjenstår det bare å ønske alle en fortreffelig dag! (så får vi bare håpe jeg ikke sovner over kaffekanna, for å sove nå kommer ikke på tale)

Snakker meg inn i virkeligheten

Jeg er ikke den mest åpenhjertige personen i verden. Langt derifra. Faktisk så liker jeg ikke å snakke om meg selv. Selv til mine nærmeste venner og familie synes jeg det er ubehagelig. I mange år forsto jeg heller ikke vitsen med det. Hvorfor i alle dager skulle noen ville høre om meg?

Dette tenkte jeg ikke som man kanskje skulle tro, fordi jeg hadde dårlig selvbilde og trodde at ingen likte meg. Nei, jeg så¨rett og slett ikke poenget. For i mine øyne var jeg en observatør. En lytter. En som gjorde det som ble forventet. Var der når folk trengte noen – "konteiner" så vel som kamerat, og svarte når jeg ble snakket til. Og jeg var tilfreds med det. Trodde jeg. Helt til jeg ble eldre. Helt til jeg oftere og oftere opplevde at folk "ga meg opp" og fant noen andre å snakke med.
Jeg opplevde at jeg kunne prate med de fleste, men nesten ingen kjente meg. Folk som så meg blomstre i trygge omgivelser syntes jeg var så artig å være sammen med, men straks de ville bli kjent med meg, med den virkelige meg, trakk jeg meg inn i skallet mitt. Jeg begynte å innbille meg at jeg ville være alene og at jeg ikke trengte noen. Ok, da, så trengte jeg noen; mine to beste venner og min nærmeste familie (dengang, mamma). Kort sagt trodde jeg at jeg var skapt til å være einstøing. For samme hvor hardt jeg prøvde, jeg forsto ikke hvordan folk ble kjent og skaffet seg nye venner.
Etterhvert som jeg ble tryggere på meg selv begynte jeg å bruke observatørferdighetene mine til å "spionere" på folk rundt meg, og da fikk jeg med tiden en aha-opplevelse: Man fortalte faktisk om seg selv. Snakket med hverandre om hobbyene, musikken og bøkene en likte. Utleverte små personlige glimt fra hverdagen – uhyggelig tidelig i bekjentskapet etter min mening… Dette var ubegripelig for meg, at folk faktisk ga opp så mye kontroll over privatlivet sitt FRIVILLIG. Og det synes jeg egentlig enda. Iallfall er det skremmende når jeg selv føler forventningspresset.

Og siden jeg ikke er på langt nær så mye einstøing som jeg trodde tester jeg meg selv litt på hvor synlig jeg kan like å være. Starter i det små på jobben. Snubler meg gjennom trinnene i den sosiale runddansen kalt small-talk og lister meg stjålent inn i avisredaksjonen hvor det er trygt å le og spøke med de andre. Videre begynner jeg å prate litt mer, uten å ha skuldrene oppunder øra. Med ett kommer dager som idag og tar meg fullstendig på senga…
Fordi jeg plutselig forteller om yrkesdrømmen min som er å bruke dyr aktivt i terapi/miljøarbeid, gir til kjenne flytteplanene mine fordi jeg ikke trivs her jeg bor, og legger ut om hvordan jeg bare måtte legge fra meg 'Kaptein Corellis Mandolin' fordi jeg er så konfliktsky at jeg ikke turde lese videre i boka…
Dette er det jeg, Muldra som sitter og forteller. Uten å være helt sikker på om det i det hele tatt er trygt, men fast bestemt på å utfordre sjebnen. Jeg vil finne ut hva som skjer når jeg våger å være meg.

Så, hva er det som skjer? Jo, jeg blir møtt med interesse, forståelse og munterhet. Men underlig nok er ikke dette hva jeg vil huske best.
Alle tankene, ordene, drømmene og følelsene; de fikk NYTT LIV – ja, jeg vil gå så langt som å si at de ble mer ekte og levende, fordi jeg turde dele de med andre!

Jo flere som tar del i min verden, jo vanskeligere blir det å avskrive den som oppspinn og håpløs fantasi. Kanskje det er en av grunnene til at jeg er så hemmelighetsfull. For det er tryggere å leve på drømmene sine enn å faktisk gjøre noe med dem og risikere å misslykkes…

Lord OF The Dance

Hjertet mitt har tent en ild i tankene mine, eller var det omvendt…? :-)
Lord Of The Dance gikk nettopp på nrk, og jeg var så heldig at jeg tilfeldigvis kom over det. Til min store begeistring!
Jeg må innrømme det, jeg er betatt. Øynene triller omtrent ut av skallen på meg. Musikken har jeg hatt lenge, og den kan bli litt ensformig på anlegget. Uansett er det toner som alltid får hjertet til å slå et par ekstra slag mens kroppen utfører en privat liten gledesdans, helt fra magen ut til tærne. :-) Og all ensformighet glemmes der jeg sitter, for nå er musikken en del av helheten. Jeg er helt inni en annen verden mens jeg prøver å få med meg essensen av historien, og med min sparsomme øyenkapasitet går det forbausende bra :-) Fanget i universet av lyd, lys og en dans som tar pusten fra meg. Musikken har jeg hatt lenge, og selvom den kan være litt ensformig til tider er det toner som alltid får hjertet til å slå et par ekstra slag i muinutte. Kroppen utfører en privat liten gledesdans, helt fra magen ut til tærne. :-)
For ikke bare elsker jeg irsk folkemusikk, men jeg elsker også dansen. Med fare for å drite meg ut; det er riverdance, ikkesant? Samme hva det heter. Jeg har sett glimt av det tidligere, og hver gang er det som om noe har våknet til liv inni meg. Som om bena har hatt lyst til åbevege seg av seg selv og leve sitt eget liv sammen med resten av kroppen. Fri, og med full kontroll.
Akk, om jeg bare kunne danse like lett som hjertet mitt og drømmene mine! Da skulle jeg ha meldt meg på dansekurs sporen streks. Jeg skulle stått på en sene og danset meg inn i rekken av rytmisk fotarbeid. Vært en del av en enhet. Gitt stormen av brusende boblende energi som så ofte spenner ben for meg, et kreativt, lykkelig og eksplosivt uttrykk. Følt meg LEVENDE! :-D
Men å drømme er en ting. Å gjøre det er noe ganske annet. For ærlig talt: jeg ser ikke akkurat for meg en tungvekter som meg, som attpåtil er over halvveis til 50, utrette de helt spektakulære tingene på dansegulvet, slik jeg skulle ønske…

Annerledes, men like fullt god sommer :-)

Årets sommer går mot slutten. Skjønt, det skulle man ikke tro så godt og varmt det er ute. Jeg har sittet på verandaen og latt sola sende sine varme, vitaminrike solstråler mot ansiktet mitt mens strikkepinnene har flasha mellom hendene, iskaffen surkla ned i magen og Fleet Foxrd fylte ørene mine med vemodig gladmusikk.
Jeg tenker tilbake på sommeren som har gått. Den har både vært sterk og annerledes, men samtidig veldig fin :-)

Ved Svalerødkilen like utenfor Halden startet min ferie. Ord kan ikke beskrive den følelsen jeg fikk da vi ankom i 10-11-tida på kvelden etter en særdeles krevende reisedag.  Jeg minnes stillheten som omsluttet oss, det myke gresset under føttene, for ikke å glemme den konstante bekkesildringa få meter fra husveggen. Brystet fyltes med ro og luft, og jeg er sikker på at skuldrene mine gjorde et dropp på flerfoldige centimeter. Her kunne jeg ha FERIE, av et slikt kalliber jeg har savnet, men ikke opplevd på mange år.
For meg ble dette paradis på jord. Mens de voksne (ja, jeg finner fortsatt glede i å tro jeg er en liten drittunge :p) holdt det gående med å sjauing av min gamle omas hus, besto min lille, trygge verden av kun noen få ting: hytta, hammoc, daisyspiller og strikketøy, ispedd etpar vidtflyvende og lattermilde telefonsamtaler :-)
Når ikke den eldre garde
Når ikke den eldre garde hadde det travelt med å pakke ned huset, hadde vi tid til litt felles ferieaktiviteter. Blant annet koste vi oss med blåskjell-lunsj i Strømstad. For ikke å snakke om dampbåttur på Kornsjø :-)

 

 

Knappe to uker til å nyte alt hva livet hadde å by på, men også med ro til å ta innover seg de mer alvorlige aspekter i tilværelsen. Voldsomme, tragiske ting som hendelsene den 22.juli, men også de små tingene: Ta farvel med huset til oma og opa som i mange år fungerte som en trygg havn for lille meg. Erkjenne at oma har blitt enda eldre siden sist, med alle de tanker det fører med seg. Være dønn ærlig mot meg selv på at det jeg trenger denne ferien er noe annet enn det jeg har planlagt (med STOR TAKK til mine forståelsesfulle venner!!) Jeg tillot meg å komme i takt med meg selv – en møysommelig prosess.

Etter en “arbeidsuke – som for det meste besto i å drive rundt, jabbe med folk og smårable på noen greier :P – skulle jeg dra på Skriveleir for synshemmet ungdom i regi av Norsk Lyd- og blindeskriftbibliotek! Trodde jeg. Men dette som kalles helsa satte en solid stopper for leirplanene mine. Jeg var visst ikke kommet helt i takt med meg sjøl enda.

Så denne uka her har gått med til mye av det samme som ferien. For eksempel lese gamle Pelle og Proffen-bøker – et hyggelig gjenhør :) Sett den siste Potter-filmen har jeg også.
Men den beste medisinen av de alle, var da jeg ble dratt med ut i skogen i hele fire timer! Der hadde jeg den store fornøyelsen av å mestre plankestier (smale treganger over myrlendte partier). For år siden da jeg sist gikk her var det som å gå på ei vinglete hengebru, mens nå føles det som rene autostradaen :-D Nok et bevis på at terapiridningen har gjort underverker!
Imorgen skal vi ut på en enda lengre tur opp i fjellet, og jeg har tro på at det vil gjøre like godt, om ikke bedre! Naturens ro er virkelig balsam for sjelen :-)

Jeg kunne valgt å kalle dette for nederlagenes sommer, siden jeg har latt “svakheten” råde. Men jeg vil heller kalle det en sommer full av seiere og et topp utgangspunkt for å møte høsten og hverdagens utfordringer!

Jeg er ikke minnene mine!

Jeg lærte noe nytt om meg selv ikveld. Akkurat det er ikke noe nytt. Slik har det vært til stadighet de siste årene. Men denne gangen var annerledes.

Vi satt og snakket om helgeturen vi skal på til Nederland, som jeg både gleder meg og gruer til. Mamma prøvde å vise meg på kart hvor vi skulle og jeg fikk spørsmål om det var noe jeg ville. En uskyldig, trygg situasjon skulle man tro. Men så skjedde det igjen som har hendt så mange ganger før…

Jeg begynner å fade ut. Verden synes uvirkelig og drømmeaktig. Vet hvor jeg er, men allikevel er alt som dekket med ei hinne av fremmedhet. Kroppen viskes ut. Føler “ingenting”. Samtalen rundt meg er forståelig, men gir allikevel ikke mening. Hjernen henger seg opp i bestemte sanseinntrykk. Lyden og lukten løkringer som fortæres har aldri gått meg så på nervene (og så jeg som ELSKER løkring-snackset!) Jeg er “Ingen ingensteds” (et utsagn rappa fra Donna Williams’ bok med samme tittel).

Som sagt er dette ikke første gangen. Ofte skjer dette så gradvis og ubemerket at jeg er helt bortevekk uten å tenke over det sjøl engang. Men ikveld var det noe annet. En liten stemme klang plutselig lengst baki hodet mitt: “Dette er ikke riktig, og det vet du godt. Hva er det som gjør så må forsvinne bort fra deg selv? Hvilke spøkelser har tatt over minnesentralen din nå? Kjenn godt etter”.

For en gangs skyld så kjenner jeg minnene bak tåka! Minner om en stemning, et krav, en fordømmelse. Mer enn en. Mange. Og lengre bak, enda flere minner. Minner av en slik karakter at jeg ikke vil skrive om de her, som lever sitt eget liv. De springer rundt og sender morsesignaler inn i virkeligheten. Slamrer med dørene og tramper i trappene om jeg skulle bli for vågal. Lister seg rundt og planlegger alternative veier til målet. Tegner fluktplaner og merker nødutganger, ut til glemselens tåkete drømmeverden. Men de er “bare” minner. Det innså jeg ikveld.

Kjære minner!
Jeg hører dere, kjenner dere og tenker på dere. Jeg forstår hvorfor dere roper på meg
og det er greit. For dere vet jo ikke bedre. Ikke jeg heller, forsåvdit, enda.
Men,
dere ER IKKE MEG. Dere er fortid og jeg er NÅTID!
Ta det bare med ro, jeg skal behandle dere med respekt. Ikke låse dere inne eller se på dere med forakt.
Jeg skal lære meg at fortiden ikke er farlig lenger og at nå er det JEG som har kontrollen.
Jeg skal passe på dere og dere skal passe på meg, men uten å tynger hverandre ned.
SAMMEN ER VI STERKE!

Landet vårt er blitt utrygt

Vel… Egentlig hadde jeg ikke planer om å blogge om det som har skjedd i Oslo og på Utøya. Tenkte det vil være mer enn mange nok som kommer til å skrive om det. At jeg ikke klarer å framstå som en politisk flinkis med gode meninger og fine utsagn. Dette er bare så altfor stort og overveldende, har jeg tenkt. Men nå fikk jeg sånn behov for å skrive noen ord likevel. For jeg sitter på toget på Lillestrøm og venter på at bussene fra Oslo S skal komme. Noe som kan ta tid, fordi det er snakk om en mulig bombetrussel. Med gjevne mellomrom klinger det over høyttalerne at “vi beklager forsinkelsen, men situasjonen er fortsatt uavklart”. Og jeg skal ærlig innrømme det: Jeg blir redd. Den trygge bobla vår, dette vesle selvgode landet der “ingenting kan skje”, er plutselig en del av den store, skumle verden der ute. Det blir ikke det samme etter 22/7/2011.

Ord kan ikke beskrive sjokket jeg fikk sist helg. På fredag fikk jeg bare med meg bomben i Stortingskvartalet. Bare det (og noen ytterst grafiske reportasjer på Nrk radio) var nok til å sende lille meg under dyna med skjelvetokter, bokstavlig talt. Så resten fikk jeg ikke med meg før jeg skrudde på radioen dagen etter. 86 døde på utøya. Unge folk. Folk på min alder, yngre. Skutt rett ned av en gal, gal mann med helt forskrudde politiske standpunkter. Senere, intervju med overlevende. Ungdom som har vært der og sett venner drept rett for øynene på seg. Alt blir så virkelig og nært. Men på samme tid så ufattelig fjernt…

På en måte, enda så feil det lyder ble jeg nesten letta over at det var produktet av (forhåpentligvis) bare en syk person. Tanken på at et terroristnettverk skulle ha fått fotfeste her til lands var så enormt skremmende. Hvis de først slo til i Oslo, hvorfor ikke resten av landet, liksom. I byen jeg bor, for eksempel. På den annen side er det skummelt at fremmedfrykten har kommet så langt her i landet at vi kan skape slike personer med så ekstreme politiske verdier… Og hvordan ville vi stilt oss hvis det faktisk hadde vært en muslimsk organisasjon som sto bak? Hadde vi ikke da vært like raskt ute å generalisere alle muslimer?

Mitt håp selvom jeg må innrømme jeg er en smule pesimist, er at det som her har skjedd reelt skal føre landet sammen som en nasjon. Mer åpen, tolerant og flerkulturell. At dette ikke bare blir en sorg for oss nordmenn alene.Ikke minst håper jeg vi fortsetter å bry oss når alle fakkeltogene og facebookaksjonene er over. Men jeg er stygt redd for at dette er en ny bølge med “facebookomsorg” – et uttrykk jeg nylig hørte på radio og egentlig syns er ganske treffende.

La oss bevise for hverandre at jeg tar feil! :-)

Testinnlegg

Testin, testing, 1234. Sorry hvis noen skulle bli overinteressert i å sjekke ut et nytt innlegg og så er det bare møl. Men jeg har ENDELIG fått kobla opp bloggen mot bloggeprogrammet på datan, og det ser ut til å funke med forstørringsprogrammet mitt! Så da må man jo bare se om det fungerer i praksis :)

Muldra i midten

Hei, det er jeg som er Muldra.
Mild, munter, mystisk,
merkelig, melankolsk, modig.
Hun mange vet av, men få kjenner.
Aller minst jeg selv.

Hun som vender seg med vinden
og har tusen ansikter.
Ett for hver hun møter.
Verken for vinning eller vennskap,
Men et vern mot en vrang verden.
Full av fortidens skrømt.

Hun
gir deg gjennomskinnelige speilbilder.
Du
gir form og farge til forvirrede fragmenter.

Jeg er Muldra.
Under et berg av brikker. Levd liv,
uten logikk.

Midt i livets puslespill.
Klar til å bygge meg en fortid
Og skape meg en framtid!

VAKUUM: utestengt på innsiden

Det er en vegg mellom meg og resten av verden. Jeg sitter inni ei glassboble som beskytter meg, mot lyder, lys, berøring og alle inntrykk utenfra. Jeg nikker, hm'er og later som jeg er med. Men jeg er lukket. Jeg ser deg, hører deg, men langt bortefra. Det er bare skallet mitt som svarer. For meg angår det ikke.
Fra utsiden av bobla ser det ut som jeg er helt uberørt eller ikke vil bry meg. Men jeg vil, jeg vil, men får det ikke til! De store følelsene er så altfo store. Trykket er altfor sterkt. Det bruser og blander seg og presser mot boblas yttergrenser, blander seg sammen og blir en tåkete sovegass.
Jeg lar meg villig drive med, men jeg har gått fra hovedrollen til statist i eget liv.

La meg få slippe å velge. For jeg vil og tør ikke.
Eller NEI! Jeg vil bestemme! Vil ha Kontroll! Men helst i stillhet. Usynlig.
Det er ille nok å være seg selv, for da må du kjenne på hva du tenker og føler og prøve å tolke signalene. Stille deg inn på rett frekvens med en altfor dårlig antenne. Så skal du attpåtil dele det med andre... og det blir for mye å ta inn, skurr på linja.
De uuttalte ordene, vil gjøre tankene ekte i form og innhold med en gang de er ute. Og andre ting blir også ekte, all frykten og grubleriene som har blandet seg i tåka. Alle tankene får hver sin form og kjemper om plassen.
Da trengs en enda tykkere glassvegg, med piggtråd rundt, for å holde uhyrene i sjakk.

Det verste er at jeg VIL og KAN så mye! Faktisk vet jeg det alt. Men... noe udefinerbart stenger for. Som ikke unner meg liv og framgang. Vil jeg skal tilbringe resten av livet i avmakt, usynlig. Tvinger meg til å leve som en skygge av meg selv. Til jeg begynner å tro på dette "noe" og gjøre det til mitt.

Jo hardere jeg kjemper, desto mer sitter jeg fast. I det flortynne grenselandet mellom drøm og virkelighet.

Jeg er blitt reservetante :-)

... til en liten gutt, som bare er to uker gammel. Og jeg fikk møte han idag, for aller første gang. Virkelig en fin og STERK opplevelse!

Det første som slo meg var hvor liten han var. Og det enda han er relativt stor for aldern. Hvor små er de virkelig små da, liksom? Jeg ble bare stående helt stille foran vogna og stirre i dyp fascinasjon på den lille skapningen som lå og fekta med ben og armer. (ny tv, kalte mammaen det, hihi). I konstant bevegelse, og liksom så levende...
Så fikk jeg holde han også. Litt av en følelse å kjenne dette vesle livet som lå så lett, men allikevel nært inntil meg. Det var så mye varme og bevegelse. Og et lite øyeblikk da jeg fikk til å puste dypt med magen, lå han helt rolig og falt i søvn på arma mi. :-)

Dette står i ganske grell kontrast til minnet om den ti år gamle jenta jeg en gang var, da jeg fikk en baby plassert i armene mine og sto der fullstendig paralysert, av noe jeg idag forstår var skrekk. Den gang kjente jeg ikke dette levende og visste rett og slett ikke hva jeg skulle gjøre. Ikke at jeg gjør det nå heller, altså. Ikke har jeg hatt småsøsken og heller ikke kjent andre små unger. Heller unngått dem, får jeg vel si, helt til jeg gradvis har fått lære meg å like dem, takket være min nye familie :-)

Enda kjenner jeg varmen fra lille E på arma mi og den silkemyke huden hans under fingertuppene. Den ømme, myke følelsen inni brystet og trangen til å løfte hånda og stryke han varsomt. Uten at jeg tør, fordi jeg er så redd for å gjøre feil...
Nærhet, kalles visst dette. Jeg forstår det er noe bra og helt naturlig, men samtidig er det skremmende og for meg, nytt. De eneste som har vekket min nærhet på mangfoldige år, er hester, hunder og marsvin, og andre dyr.

Jeg er overveldet, litt redd, men lykkelig! Dette er enda et skritt i riktig retning, på veien mot å bli sunn og HEL. Troen på at jeg kan få et helt normalt liv en dag og kanskje tilogmed stifte familie og få egne barn (det har jeg sett på som omtrent umulig til nå), er blitt en anelse større.

Hurra! (eller, hjelp, hva er det som går av meg? :P)

Til et medmenneske

Hei! Du som var innom på det sedvanlige morgenbesøket idag. Jeg vil gjerne få takke deg. Du skulle bare vite hva de knappe 20 minuttene du var her, betydde for meg.

Du har kanskje fått det med deg fra de andre, at jeg ikke har sluppet til en eneste hjelpende hånd, på ganske nøyaktig ei uke. Men det du antakelig ikke vet, er grunnen. Jeg har vært REDD dere. Ikke for deg, eller de par andre jeg stoler på, men for dere som gruppe. Personale, hjelpere. Jeg har vært redd for å bli dømt, satt i bås, (under)vurdert og ikke minst, for å få hjelp. For alle holdningene og ustabiliteten som gjør meg så utrygg og maktesløs. Men du, du gjorde dette til en GOD opplevelse!
Hvordan? Ved å være effektiv, men trygg og avslappet. Nysgjerrig og engasjert. Du var mer interessert i å gi meg kompliment og spørre hva jeg skulle i helga enn hva jeg trengte hjelp til, men fikk allikevel gjort en masse. Verken dømte eller belærte.

Du hadde ikke god tid heller. Faktisk så hadde du all grunn til å være travel, siden det bare var to av dere på vakt. Men det kunne ikke jeg vite, eller tenke meg til. Om du ikke tilfeldigvis hadde nevnt det i en bisetning mens vi satt og prata. På en måte som ikke gjorde meg stressa eller følte meg som en byrde, og DET skal et visst talent til for å klare :) Ja, du satte deg faktisk!

Så, takk for at du var der og ga av deg selv. For at du snakket til meg med ekte engasjement og respekt. Som en jevnbyrdig og ikke en bruker. Takk for at du er der som medmenneske!
Folk av ditt kaliber er mangelvare i helse- og omsorgssektoren...

Hilsen Muldra - som fikk en skikkelig kickstart på morgenen, og møter dagen med et stort smil om munnen :-)

Rock n' Roll Wolf

Sett på Trødelag Teater 30. mars og innlegget skrevet alt samme kveld, men ikke lagt ut før nå. Skamme seg, Muldra!

Ikveld var det på tide å være litt kulturell igjen. Jeg ble nemlig invitert med på Trøndelag teater for å se musical. Lite visste jeg hva jeg gikk til. For dette var en familieforestilling, like mye for voksne som for barn, med en grad av humoristiske referanser og krumspring som traff meg  midt i hjerterota. Det var bare å kose seg glugg ihjæl!

Stykket er basert på filmsukksessen fra 70-tallet om rockeulven og de syv geitekillingene: Mama. De fleste kjenner vel "Mum is home" som er den mest kjente sangen fra filmen. Handlinga er opprinnelig hentet fra et rumensk folkeeventyr, om de tre killingene som blir forlatt hjemme alene og ulven som vil inn å ete de opp. Ganske klassisk med andre ord. Jeg mener bestemt vi har en variant av dette her på bjerget også.
Men i denne historia er det en hel bråta med andre dyr som danner et helt lite landsbysamfunn, så å si, og ulven og geitemor, se de blir forelska, de... (i originaleventyret var visst ulven gudfar til killingene, hmmm)
Dette gir som dere sikkert skjønner stort potensiale, og Trøndelag Teater har trukket det enda lengre og gjort sin egen vri på det hele, med stort hell :D For her er det plenty av voksenhumor, mer eller mindre skjult. Som for eksempel at ungsøya ikke får dra på martnan fordi der er så mange som er på jakt etter lammelår, at uttrykket "sauer er ålreite dyr" sniker seg med osv. osv. Det var gullkorn blant samtlige dyr og ikke bare sauene, altså, men i slike mengder at jeg ikke kan vri hjernen etter flere for øyeblikket:P
I tillegg var det så utrolig mye som spilte på mennesketyper. Ta hønene, for eksempel. De var typisk sånne kaklekjerringer, eller naive unge mødre med skikkelig ovenfra og ned-holdning. Geitemor, en smårebelsk alenemor som drømmer om å leve litt villere og ikke er så opphengt i konvensjoner. Hun blir såklart uglesett av alle de ansvarlige og pyntelige. Grisene er to overvektige herrer som bare tenker på mat, og jerven og gaupa, to ville og litt uvørne småkjeltringer. Og så eselet, da, den klassiske dilteren: litt dum og VELDIG STA. Med dette persongalleriet her, ligger alt til rette for å spille på mellommenneskelige relasjoner, klasseforskjeller, rovddyr vs. husdyrpolitikk og det ene med det andre :-)

Seriøst, det skal litt til før jeg ler høyt i offentlige sammenhenger (særlig på teater og sånn hvor det blir så direkte feedback til skuespillerne), men ikveld fikk jeg trent lattermuskene både titt og ofte, uten blygsel. Jeg fikk ikke helt med meg hvordan stykket slo an blant de minste, men jeg var langt fra den eneste blant den "eldre garde" som var atskillig yngre enn den virker ellers på teateret) som lo både godt og mye.
Også er nå dette her virkelig min humor, da! Det burde ikke komme som en overraskelse på alle som har sett meg digge Shrek, Toy Story og alt som kan sammenliknes, med miks av fantasi og skjulte gullkorn. Den enkle fortellerstilen gir så mye rom for å putte inn små hint både her og der, som ikke gjør noe for ungene, men skaper en ekstra dimensjon for oss "store barn".

Jo, forresten, før jeg runder av må jeg jo ikke gemme kyllingen til de tre hønemødrene som vagga rundt og sa MEEP MEEP, akkurat som Pingu fra Barne-tv! Seriøst, det kan ikke ha vært tilfeldig når tilogmed jeg med min spinkle tv-kjennskap, klarer å kjenne det igjen, fnis.

Hadde jeg vært *kremt* litt snarere med å legge ut dette innlegget kunne dette kanskje ha fungert som en bra oppmuntring til andre å få det med seg, men tror dessverre det er tat av nå, og iallfall er det skrapa for billetter :-( Men, jeg har iallfall prøvd å skape et gjenskinn av den brakopplevelsen det tross alt var ;)

SKJULTE EKKO

Rundt et hjørne, bort en gate.
Et drag i luften, en lukt, en vibrasjon.
Noe kjent.
Har du gått her før?
Sannsynligvis.
Har du lekt her før?
Tror ikke,
vet ikke,
husker ikke...

Skal jeg fortsette?
Tja, hvorfor ikke?
En liten titt er vel ikke så farlig
Eller?
Når jeg først er her...
bare et glimt av gjenkjennelse.
Litt nærmere?
Helt fram?

STOPP!!
Røde, blinkende varselskilt.
Skjærende akkorder.
En hånd som trekker deg bort.
Ikke ennå.

Alt jeg vil er å se det som var.
Ikke bare fornemme,
skygger og skjulte ekko
som danser utenfor rekkevidde.
Alltid nærværende.

Du tror du finner sannhet.
Tror du finner fred.
Du vil ut,
men lokkes inn,
bort fra deg selv.
Fra din nåtid og framtid.

Vil du virkelig være et levende gjenferd fra fortiden,
på evig flukt?

Nei.
Den tid er forbi,
og derfor venter jeg.

Men EN DAG er det min tur
til å ta det første skrittet
Inn i skyggene.
Ubeskyttet, men STERK!
Snu ryggen til.
Gå videre...
_____________________

Dette diktet ble skriblet ned i all hui og hast mens jeg var på vei hjem fra et trivelig kaffebesøk hos bestevenninna mi sist fredag. Takk alle gode makter for mobiltelefoner med notatfunksjon!
Merkelig hvor fort ting kan snu. Her gikk jeg, lykksalig over funnet av et nytt turdrag hvor jeg kunne nyte den klare, stille sommerkvelden, og så vips... sjebnen (eller noe annet, ubevisst?) føttene mine inn i farlig, om ikke ukjent farvann. Et farvann som førte meg videre ut på galeien ved å gi meg en ubendig trang til å lese "Når kaninen hyler" uti de sene nattetimer og gryende morgenstund. Valg av lektyre var i sannhet ikke noe sjakktrekk og jeg ble enda mer hjemsøkt av gamle spøkelser...! Helt til siste rest av sunn fornuft fikk kommandert Muldra under dyna. Hvor hun også ble, store deler av pinsa. Jaja.

Men samme hvor gufne slike episoder er, blir jeg ikke rent lite fascinert også. Over de merkelige fenomenet underbevissthet og de "tilfeldige" knappene den trykke på :)

Om blogging og åpenhet, et evig kvernende dilemma...

Advarsel: dette innlegge står i fare for å bli springende, muligens følelsesladet og iallfall ÜBERROTETE... for man er fortsatt såpass til bristepunktet overlada på følelsesfronten nå, at man ikke kan regnes som bloggslig tilregnelig utfra perfeksjonistenes æreskodex :P Men shit, det gir jeg blaffen i nå!


Herregud, akkurat nå vet jeg nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg, etter å ha lest et innlegg som var så utrolig sterkt, reflektert, beskrivende og... en drøss andre beskrivende ord som tumler rundt i en runddans fra brystet, via halsen, opp til huet og ned igjen til magen, knærne og føttene. Så grepet er jeg! Og det har satt igang tankekverna mi for fullt, på mere enn ett område.

Fenomenet som har satt følelseslivet mitt så til de grader i kok, er et fenomen jeg har støtt på mang en gang her i bloggverdenen: gjenkjennelse. Selvom dette nok er å regne som et særtilfelle, er det jo ikke første gangen jeg har sittet med klump i halsen og frysninger ned langs ryggen fordi jeg har lest en annen persons opplevelser. Ikke en fagperson eller en proff forfatter, men et virkelig menneske av kjøtt og blod. Det har skapt gjenklang, harmoni og sågar disharmoni i sine tilfeller. En forståelse et sted inni meg. Plutselig har sider ved meg selv som virket ulogiske og forvirrende (som regel hundretalls forsterket av alle andres forvirring, for i mitt hode har det jo "alltid" vært sånn...) forklart seg selv, og falt på plass omtrent som brikkene i et puslespill. Og det har gjort meg... tja, om ikke gladere så iallfall tryggere på at jeg er jeg og slik jeg opplever det er faktisk ikke feil. I tillegg, og det er like viktig, har jeg følt meg mindre ensom. Jeg er ikke den eneste.

Og jeg har tenkt: jeg har lyst til å gjøre det samme for andre. Jeg vil skrive og fortelle andre min historie (deler av den iallfall - langt fra alt egener seg på trykk). Kanskje nå ut til andre søkende sjeler som sitter der og føler seg like  forvirra og ensomme i jakten på seg selv og sin historie, som det jeg ofte gjør.

Så, når jeg har lest det andre har skrevet, har jeg tenkt på de utallige skribleriene mine. Notater som spenner fra haikudikt og metaforiske drømmelandskap til tørre stikkodslister, kåserier og nærmest fagprosa. Og jeg har tenkt: jeg skriver da like godt, og med noe reigering og modifisering vil det være bra egna for (les ukjente) å lese.

(En eller annen, hjelp meg ved nærmeste anledning å sette et kryss i taket, for at jeg ytrer noe sånt offentlig er enten en sensasjon, galskap eller begge deler! :P)

Hva holder meg så igjen? Jo, i stor grad andres meninger og oppfatninger, må jeg dessverre innrømme. Næres kommentarer om at "det er nå bra at du ikke bretter ut hele livet ditt", (som så mange andre gjør, står det å lese mellom linjene). Det er frykten for å bli nok et sosialpornografisk innslag blant alle tragiske facebookstatuser og gudene må vite hva anna.
Dessuten har jeg noen egne små  demoniske tanker å slåss med i tillegg. Som at det jeg skriver ikke skal være "bra nok". At folk skal tenke "nei herregud, slutt å syt'a" eller noe i den duren. Eller enda verre, at noen får en psykisk knekk av det jeg skrive. For det finnes blogger der ute du ikke bør lese på en dårlig dag eller når som helst du er i en sårbar fase, egentlig. Og så er jeg redd den rene dagboksjangeren.
Noe sier meg, at så bevisst jeg er på alt dette, i tillegg til hva jeg ikke under noen omstendighet kommer til å
skrive om, Allikevel ligger fykten for disse fellene der som en konstant.

Kort sagt, jeg føler meg noe så inni granskauen dratt for øyeblikket, mellom trangen til å gi meg sjøl og trangen til å være en skoleflink perfeksjonist som alltid kjører safe... I'M CONFUSED!

Takknemlig for innspill :-)

Ps. her krevs forøvrig to kryss i taket! Det er nemlig første gang på flere år at jeg har skrevet et helt innlegg og så publiserte, uten å la Stine talesyntese lese det opp for meg underveis :-) HURRA!

Tjenere?

"Du har jo nesten en tjener her, du", sier kaffebesøket mitt med et glimt i øyet. Hun fra den synskompanserende staben er nettopp ferdig med å gulvkosting og bordtørking og forlater leligheten.
Stemmen bak disse ordene er varm og munter, uten spor av forakt. Men uansett hva fornuften min sier, treffer det noe. En tagg i hjertet. Spikeren på hodet...

Jeg leste i en blogg en gang, definisjonen av forskjellen på tjener og assistent: En tjener gjør jobben for deg, fordi du ikke ønsker eller gidder å gjøre den, selvom du er i stand til det. Assistenten gjø hele eller deler av arbeidet, enten fordi du ikke er i stand til det, eller at oppgaven blir for stor.
En ganske god definisjon, synes jeg, hvor det burde være greit å resonere seg frem til hvilken kategori en hører hjemme i. BURDE...

Det er snart fire år siden jeg flyttet hit på Devle, nettopp for å lære meg at en hjelpende hånd både kan være godt og riktig i gitte sammenhenger. For meg selv har jeg mer eller mindre akseptert at verden ikke går under om noen sjekker lovegolvsfaktoren rundt marsvinburet, eller at det ser sånn noenlunde ut på kjøkkenbenken. Rent logisk ser jeg jo at skulle eg ta hånd om dette hver dag hele året rundt, ville livet mitt ikke bestå av stort anna enn jobb, husstell og søvn. Et nokså fattigslig liv, med andrre ord. Jeg tror jeg forstår, iallfall.
Men så, med en gang det går i døra og noen andre slipper inn... Jeg klarer ikke slutte å tenke på det. At for de ser det sikkrt ut som jeg bare er lat. Som om jeg bare ikke gidder. For Muldra er da fullt istand til å gjøre husarbeid selv, hun. Eller er hun virkelig så svak og selvopptatt at hun trenger "tjenere"?
Overalt blir jeg møtt med at "ja, for du vil vel helst klare mest muligselv?"... De skulle bare vite! Hvor mye jeg avskyr å være avhengig av andre. Hvor glad jeg blir, hver gang jeg fikser noe på egenhånd, og hvor vondt det er når kreftene ikke strekker til.
Og hva er egentlig mest mulig? Noe sier meg, at hadde de som stiller slike spørsmål visst hvor høyt jeg legger lista på hva jeg EGENTLIG skulle klart, ville de forstått hvorfor jeg forsvarer så iherdig at selvstendighet ikke alltid bør være målet over alle mål. Men logikk er en ting. Følelser, noe ganske annet.

Nå gjemmer jeg meg bak kaffekoppen og et galgenhumoristisk glis og sier: "Ja, bare gni det inn du, hahhaha". Selvfølgelig er det bare tull.
Men bak selvironiens glorete maske renner skammens bitre tårer. Og strør enda mere salt i sårene...

Når skal selvaksepten komme hele meg til gode?

La meg være ung!

"... La meg være i fred. La meg være ung. La meg følge med",

synger Wenche Myhre. Og ikveld har jeg sannelig lyst til å synge det, jeg også. Kanskje har jeg hatt lyst til det lenge, når jeg tenker etter. Men særlig nå.

For ikveld har jeg gjort ting jeg aldri har gjot før. Ting mange gjorde alt fra de gikk på ungdomsskolen. Jeg har vært på grillparty, til en person jeg ikke har kjent spesielt lenge. En person som er på min alder. Møtt folk jeg aldri i mitt liv har truffet før som også er på min alder. Spist godt og drukket godt (som både kjentes og syntes: :P). Snakket, lyttet, og ledd. Og vet dere, jeg overlevde!
Dette var så nytt, så spennende og fint. For en gangs skyld følte jeg meg som ei helt vanlit jente.
Vel, så var jeg den eneste der som ikke studerte eller hadde en"skikkelig" jobb. Men det gjorde ikke noe. Så var det riktignok støttekontakten min som holdt festen, men ingen så ut til å bry seg syndelig om det og slik jeg hadde foreestilt meg, bli forlegne på vegne av oss. Velger å tro at min spøkefulle, litt rappkjefta presentasjon av  bekjentskapet vårt, bidro til å avdramatisere det hele. At jeg var den mest stille og tilbaketrukne er det ingen tvil om, men til min store overraskelse var dette helt i orden, både for de andre og ikke minst, for meg. Jeg  kunne glede meg over å sitte og lytte, og av og til slenge inn en kommentar, uten at dette ble rart. Jeg var en del av fellesskapet. Ung og LEVENDE.

Uhyre sakte, men sikkert famler jeg meg fram til den unge jenta jeg faktisk er. Hun bryter seg ut gjennom lag på lag av bråmodenhet og tungsinn. På jakt etter en gnist av spontanitet. En liten pause fra fornuft og fremtidsplaner.

Mer enn noen sinne ønsker jeg meg fri, fra å være en bruker med behov. Fri til å nyte live, og til bare å være meg!

Alene i nuet

Et utall fugler og hundrevis av trær. Gress, vind og en liten dam. En benk og ett menneske. Meg. Bare meg.

I så altfor mange år har jeg trodd det var galt å like seg alene. Men det var før jeg oppdaget stillheten. Den GODE stillheten. Som gir mer enn den tar. Som ikke gir plass for fortid eller framtid, men rommer her og nå. Uten en dråpe dårlig samvittiget.
Selvfølgelig liker jeg folk. De jeg kjenner og er glad i. Jeg kan prate og tulle, synge og le. Jeg er engasjert og jeg bryr meg. Men ikke hele tiden.
Det er ikke galt å være alene. Det er forskjell på å være asosial og til tider være usosial. Einstøinggenet åpner faktisk for muligheter og perspektiv, bare man pleier det vel. Slik at det ikke sperrer en inne, men gir trygget til å observere og til å VÆRE.

Nå skal jeg til ei venninne å drikke kaffe. Det ville jeg ikke orket om jeg ikke først hadde tillatt meg noen timers lykksalig "ensomhet".

SAVN

Jeg savner...
familie
venner
en god klem
nærvær uten ord,
uten krav...

Jeg savner frihet...
til å reise ut i verden
legge alt bak meg,
møte nye mennesker
uten min fortids skylapper.
Jeg vil reise ut på landet
med stokken som eneste venn
sprade med løftet hode inn dit jeg vil
la kroppen gjøre nytte
og tankene få fred.

Men fremfor alt savner jeg mot
til å ta og gi
til å trenge deg.
Være svak
være sterk
VÆRE MEG!

SKRÅBLIKK: Folk og by møter hvit stokk og dens eier

Fredag, klokka er tre og nok en arbeidsuke er unnagjort. Så jeg lukker meg ut fra jobben og slår mitt tredje øye ut foran meg med et bestemt lite vipp. De tre-fire skarpe klikkene får skrittene like ved til å nøle brøkdelen av et sekund, og jeg aner den grå skyggen litt til høyre for meg vri litt på overkroppen mens et par argusøyne, innbilte eller ei, følge min forsiktige søking etter trappetrinnet. Jeg smiler, litt oppgitt. Jasså, er det enda en som tenker på ladegrepet til en maskinpistol ved lyden av en uskyldig, sammenleggbar blindestokk? Det er ikke første gang, og sannsynligvis ikke siste heller.

Det er ikke lange biten jeg skal gå, men på denne korte strekningen rekker jeg å bli grundig flau av meg selv. Om det er av måten jeg vekselvis klistrer øret og øyet mot trafikklysstolpen for å få med meg at det er grønn mann, eller at det høres ut som jeg spiser grus der jeg strener av gårde på broddene mine, det vet jeg sannelig ikke. Slikt må man bare leve med når trangen til å ferdes langs sterkt trafikkerte gater, på holkete fortau og i et morderisk tempo er så stor. Men endelig er jeg fremme ved siste gatekrysset. Så jeg stiller meg opp, pliktoppfyllende som alltid og venter på grønt mens jeg gremmes over alle de idiotene som aldri har tålmodighet til å vente. Men det har jeg. Og jeg venter, og venter, og venter, før… "Unnskyld, men trafikklyset virker ikke. Skal jeg hjelpe deg over? Jeg så deg stå her da jeg gikk forbi for fem minutter siden, så nå tenkte jeg noen burde si fra." Jeg nikker, smiler og lar mennesket ta meg i armen og geleide meg over gata. For mitt stille indre fyrer jeg av noen, ikke helt snille bemerkninger om sløve folk som venter på at alle andre tar ansvar, mens jeg takker høflig for hjelpen.

Neste stopp, Rema. Jeg snirkler meg inn i det hektiske folkemylderet og strekker hals etter et glimt av blått, lokaliserer handlekurvene og famler litt før jeg finner de man kan dra etter seg. I butikken er det trangt som alltid. Min alltid forutseende stokk dunker borti papp, metall og menneskeben mens jeg navigerer blant farger og lukter. Gult felt i albuehøyde og et snev av råtten frukt i lufta, ok, da kjøper jeg ikke bananer i dag. Små felter av rødt og gult forteller meg at jeg er kommet til målet, texmex-hylla, hvor jeg finner det jeg skal ha etter atskillig mysing og famling. Trøtt i hodet og mer enn klar for helg, snur jeg meg… litt for brått. Sekken dunker borti noe, ikke altfor forsiktig, og en pappkasse eller noe knaker stygt i sammenføyningene. At betjeninga aldri kan lære seg å rydde. Jeg snur meg og skuler stygt på hva det nå er. For en gangs skyld bryr jeg meg ikke om å se blid og høflig ut. "Oisann", sier pappesken. Bak der står det visst et menneske. "Har du lyst på en smaksprøve, kanskje?" Hvorfor ikke? En plastgaffel med noe som ser ut som en pølsebit blir stukket i hånda mi og det legger seg en spørrende stillhet mellom meg og damemennesket. "Eh, får du til å spis… jeg mener, du kjenner smaken, ikke sant?"… Tygge, telle til ti, og så svelge munnfullen med pølse og boblende latter som truer med å ta helt over. Alt jeg evner er å nikke en anelse perpleks, før jeg nesten-løper rundt nærmeste hjørne. Først da kan jeg puste.

Nå vil jeg hjem og det er tre minutter til bussen går. All høflighet settes til side mens jeg småjogger av gårde. Stokken klaprer og sveiper i ekstra vide bevegelser. Bølgen av røde, gule, blå og svarte skygger deler seg foran meg og folk fremfører underlige små dansenummer over stokken min uten å ane at jeg er publikum til det hele. Og jeg klarer som vanlig ikke la vær å føle et stikk av skadefryd. Det man ikke vet noe om det har man ikke vondt av, og så videre.

Siste etappe, og nå kan jeg endelig bare lene meg tilbake og slappe helt av. Takket være AtB sitt fabelaktige automatiske oppropssystem er det slutt på å stole på glemsomme bussjåfører. Men stoppknappen, da, hvor var nå den? I disse nye bussene er de jo omtrent usynlige – det hadde jeg glemt. Jammen godt været er fint og endeholdeplassen bare er to stopp unna.

Det bør kanskje presiseres at dette er fri diktning satt sammen av mange opplevelser, men at det handler om faktiske hendelser og helt vanlige mennesker.

Denne lille saken skal sannsynligvis inn i KIM internavisa etterhvert, men det er ingen grunn til ikke å legge den ut på bloggen:-)

God helg, og et kronestykke

På vei hjem fra bussen idag ble jeg passet opp av ei lita jente. Rundt 6-7, kanskje 8, vil jeg tro. Der sto hun så lyshåret og sjenert med skolesekk på ryggen, strakte ut hånda og kom med et tafatt lite "god helg".
Alldeles overrumplet, sa jeg takk og strakte ut min hånd, nærmest på refleks. Fort la hun noe i den, og før jeg visste ordet av det hadde hun pilt over veien. I hånda mi lå ett enkelt kronestykke.

Og der sto jeg, og så sikkert ganske fårete ut, med en mikstur av følelser innabords. Tanken på å få "allmisser", selv i form av ei krone :) byr meg liksom prinsippielt imot. Hadde det vært ei gammel dame hadde jeg i det minste følt irritasjon, om jeg ikke hadde sagt noe. Men her snakker vi om ei lita jente med usikkerhet smurt tjukt utapå.
Skulle jeg da sagt nei takk og gitt det tilbake? Trur ikke det. Skulle jeg ha prøvd å forklare at det var en snill tanke, men at blindinger faktisk har penger selv og ikke trenger å få? (Hva anna en stokken min kunne utløst en så besynderlig oppførsel?) Ja, kanskje det. Vil jo ikke gi ungene dårlige holdninger, liksom. Men når en blir så tatt på senga er det jammen ikke lett å finne de rette orda. Iallfall ikke for meg.

Så en tanke rådvill, stappet jeg pengen i lomma og gikk hjem. Dels rørt, dels lattermild og en liten anelse råtten.

Jeg mener, hva ville dere gjort i mitt sted?

Hei, ny dag :-)

Og slik feires oppstandelsen etter vinterdvalen:

 
 
Bare så synd at føret ikke er helt pyseblindingvennlig enda...



Men det blir det nok snart :) PRISE VÅREN!

Muldra og kampen mot flinkistrollet

Det var en gang en liten dott som kalte seg Muldra. En stillfarende liten skapning som ikke gjorde så mye av seg, og alltid gjorde folk til lags.
Men en dag våknet hun opp, kikket ut mellom krøllhårtjafsene og tenkte "Hei, det er jo en verden der ute, en verden som kan bli MIN! Om jeg bare tør...". Først, var det nok i seg selv, bare å tørre vite om denne verdenen, men uendelig sakte tok hun seg ut, skritt for skritt.
Om denne hennes kronglete ferd i stiløse landskaper er der mye som kan fortelles, men det er en annen historie vi får komme tilbake til.

En dag etter å ha klatret langt og lengre enn langt, opp en slak, men akk så ulendt bakke, gjennom myr og kratt, kom hun til en bekk som var umulig å krysse. For bred til å hoppe over, for dyp og stri til å vasse.
Tilslutt, etter å ha prøvd alt som tenkes kan, satte hun seg ende ned for en pust i bakken. Men straks lød der en dyp og spottende stemme fra jordens indre: "Jasså, så du sitter her og later deg igjen? Du kunne i det minste prøve litt hardere..."
Forfjamset skjøt Muldra i været og så seg skyldbetynget rundt. Neivel, så fikk hun vel fortsette, da, tenkte hun og fortsatte langs bekken, på leting etter et sted å krysse.
Men det varte og det rakk, hun gikk og hun gikk, til hun til sist var så blindet av tretthet at hun snublet i sine egne ben og datt boms ned i et kaninhull. Det var tørt og varmt der inne, og akkurat nok med plass. Så uten å ense den spottende stemmen som stadig hvisket at "den som gir seg har tapt for alltid", la hun seg til for å sove med lyden og lukten av alt som gror som eneste selskap.

Etter å ha sovet både vel og lenge våknet hun og strakte seg mot lyset. Fremdeles støl etter dvalen og enda ikke særlig uthvilt.
Med ett fikk hun øye på en flåte av løst sammenflettede grener ligge og duppe i bekken, like ved kaninhullet. Hurtig kravlet hun seg ned til flåten, og etter å ha forvisset seg om at den virkelig fløt, lot hun seg gli over på den og drive fra land.
"Hvorfor kan ikke jeg også flyte medstrøms en stund, som alle andre?" sa Muldra, før hun la seg ned med et tilfreds sukk.

Best som hun lå der med fred til sinns, brølte en velkjent stemme like ved hodet hennes: "Jeg lukter latskap, jeg lukter TAPER! Hva har jeg sagt om min forakt for tapere og sveklinger? Se å kom deg opp og gjør en innsats for å krysse elva!"
Som et lyn var hun på bena igjen. Men flåten som fint hadde tålt å drive rolig med strømmen, tok nå til å skake og riste. Hva hun enn forsøkte ble hun kastet hit og dit, og til sist nær tippet overbord, ned i det iskalde vannet.
Mens hun lå der på magen og stirret ned i de frådende vannmassene, fikk hun syn på forfølgeren sin like under vannskorpen. En kulemaget, hjulbeint fyr med grått og pistrete hår, som rakk en til rett over knærne. Et strupehode som en bowlingball og kjeft som en basshøyttaler, var det eneste store på han. Og da hun nå så hvilken liten pusling det egentlig var som hadde forfulgt henne så lenge, så ble hun fyllt av en slik overmenneskelig vrede, at med ett eneste rykk fikk hun slengt skapningen opp på flåten.
Der lå han og gispet etter luft mens øynene danset i skallen på han.

"Hvem er det du kaller taper?! Jeg vet hvem du er, og jeg skulle aldri ha hørt på deg: Flinkistroll. Du spiser deg feit på andres nederlag, bare for å bli så tung at du ikke orker løfte hodet høyt nok til å se det lyse ved livet. Du lærte deg å brøle så du kunne skremme små, redde skapninger som meg til å bli flinke, så vi igjen kan løfte deg opp på skuldrene våre for å nyte utsikten og spise gratis av seierens frukt. Den vi trenger, den JEG trenger! Og så kaller du meg svak!"
Slik en kraft la Muldra bak hvert eneste ord, at selv vinden holdt pusten mens den lyttet...

Flinkistrollet ble nådeløst kneblet med en ball laget fra håret hun hadde revet av under alle sine sjelekvaler, og bundet fast bakpå flåten så hun ikke mistet ham av syne.
Etterpå la hun seg tilbake, pustet dypt og lot seg drive på vannets mumling, lyttende til gresset og vinden som hvisket sammen under sola.

Og der ligger hun enda. Om ikke så lenge kommer nok et sted bredden ikke lenger er så bratt, så hun kan fortsette videre på ferden. Og det er jo det hun egentlig vil.
For det er ingenting i veien med en ferd full av motgang, bare en drives fremover av hjertet og ikke en liten sjelelige demon som bare gir deg skam og skyldfølelse tilbake.

Jeg går i dvale...

Noen av mine kjære, trivelige folk der ute har etterlyst liv her på bloggen, og jada, det kommer. Med tid og stunder. Men akkurat nå har min elektroniske hjerne pådratt seg en liten blacknut og er inne til hjernespesialisten en liten tur for andre gang på tre måneder. Så jeg er henvist til lille mobil, skal jeg blogge noe.

Og hva min organiske lille hjerne angår... Veeel, så sku jeg nesten snart sett at den og tok litt pause, for selvom det vel er en slags doktrering den også er utsatt for, får det bare prosessorene til å gå varm her.
De siste ukene har jeg bare gått rundt meg selv. Jeg har gått til tankevekkende samtaler, skrevet på min lille brailledings, tenkt, skrevet en bråta mailer, tenkt, enda flere tekstmeldinger og... nevnte jeg tenking, tro? I tillegg til eller som en årsak av, alt det nye som skjer. Gudene må vite.
Dere skal såvisst få et innblikk i dette her når tida er inne og koblingene ikke fullt så overoppheta. Men fadder heller, noen ganger må selv stabeisen Muldra kapitttulere. Stenge døra, trekke det sorte pelspleddet (som for de innvidde, fortsatt blir kalt "bjørnen Suzy") og rope TIMEOUT, inn i ingenmannsland. Jeg går i dvale.
Det er vel et døgns tid siden jeg gikk i hi, og alt nå håper jeg snart denne trangen til mental nullstilling skal gå over, for det er ikke det gøyeste man kan ta seg til. Men nødvendig, dessverre. Man kan ikke alltid være blid å positiv, kun for å gjøre folk til lags.

Så folkens, nyt livet, naturen og hverandre (øh, det hørtes litt suspekt ut, men lar det stå, på pur f...) så kommer jeg plutselig dansende tilbake, full av livsmot!

Med hilsen fra Muldra, Suzy og daisy-spillern

Fredagskos på kjøkkenet :-)

...men tror nok ikke det ser like himmelsk ut rundt meg...

Grunnmur av trygghet

Jeg har i mange år trodd at den eneste veien ut av noe vondt var gjennom konfrontasjon. At man må stirre døden i hvitøyet og akseptere fortiden. Ved hjelp av rå makt eller lirking, samma det. Man skal knuse det beskyttende glasset man har rundt seg, og for all del ikke gjemme seg mer!
Nå lærer jeg å bekjempe det vonde med det gode, utrygghet med trygghet. Jeg forstår at ikke alle steinene i grunnmuren min var av dårlig kvalitet. Om jeg bare leter godt nok kan jeg skinte det gode håndverket, lære meg å kjenne det igjen og bygge videre i samme stil.
Hvor godt det er å kjenne at man ikke er ugjennopprettelig, ikke et tvers gjennom feilslått byggeprosjekt. At noen tross alt gjorde en god jobb.
Hvor godt det er å tro på at forandring er mulig!!!