En liten hyllest til høsten og til gleden av bevegelse :-)

Jeg lurer på hva det er med meg og høstmørket, egentlig. Så fort jeg kommer ut, blir jeg så trygg inni meg selv. Ja, jeg kan ha det sånn ellers på året når jeg er ute og går også, men høsten er spesiell. For jeg simpelthen elsker å dra på oppdagelsesferd i mørket. Rart, kanskje? Er jeg ikke redd for å gå meg bort? Men svaret må enkelt og greit bli, nei, ikke i det hele tatt :-) For når kroppen glir inn i sin faste vandrerrytme, er det som jeg glir inn i min helt egne, private vverden der tida står stille. Samtidig blir jeg så ufattelig klar over omgivelsene. Hvert et skritt, hver en sprekk i asfalten og hver en lukt.

Jeg elsker frihetsfølelsen av å legge i vei uten å vite hvor jeg skal. Når det eneste jeg vet er at jeg skal hjem igjen, men om det kommer til å ta en halv time, to timer eller mer, er opp til tilfeldighetene.
Jeg nyter at mørket legger seg rundt meg som en kappe mens gatelyktene blunker sine vennlige små hilsner til meg, slik at jeg ikke havner på ville veier.
Og selv om mange synes de er kjedelige og bråkete, liker jeg de store, rette veiene med sine trygge gang- og sykkelstier, hvor jeg blir en liten dråpe i elva av konstant bevegelse som finner glede i det å bare være til.
Men når følelsen av å bli fanget i dragsuget fra de store veiene blir for sterk, er det ingenting som de små, snirklete boliggatene, så mørke til tider, at hadde ikke husene stått der med sine små firkanter av lys, hadde jeg ikke sett hånden for meg. Her får min hvite, lange følgesvenn nok å henge i med, mens omrissene av lys og skygge danser i øyekroken tett ved meg og trafikken bruser langt brte i det uvisse.
Ikke minst, elsker jeg å være der jeg egentlig ikke er helt sikker på hvor er. Hvor den eneste måten å finne ut om jeg står ved veien videre eller en gårdsplass, er å faktisk å gå inn dit, og faktisk være så freidig at jeg gjør det, med den hvite følgesvennen skjøvet trassig ut foran meg som et førsteklasses alibi for å snoke rundt hushjørnene. (Neida, det er ikke derfor jeg gjør det, men litt gøy er det nå uansett). Hele tiden med vissheten om at jeg kan snu hvis det blir for skummelt, for det er mitt valg å være her.
Jeg liker til og med følelsen av å tro jeg befinner meg et sted, for så å ende opp i en helt annen retning enn jeg hadde forutsett. Spesielt når jeg kjenner meg igjen, og jeg har en lys leilighet og en varm kopp te å se frem til :-)

Er det noen som fortsatt lurer på om jeg er litt sprø? ;)

Location:Hørløcks veg,Trondheim,Norge

Fysisk aktivitet. Tvang eller trivsel?

Artikkel jeg skrev i KIM-mgasinet nr 1 2012.

Julen er over. Et nytt år med nye muligheter står for døren, og for mange også nyttårsforsettene. Like sikkert som at media er fullspekket med julemat og julebakst – for ikke å glemme den berømmelige smørkrisa – i desember, er januar måneden for sunnhet og trim. ”Ned i vekt på 1-2-3!”, eller ”Her får du de beste treningstipsene”. Selv ikke i statskanalen NRK slipper man unna: ”To buksestørrelser ned”. Det er til å bli gal av.

Ikke misforstå. Fysisk aktivitet er viktig. Å være i fysisk god form er ikke bare godt for kroppen, men også for psyken. Det å kjenne styrke og liv vende tilbake i en tung og sløv kropp kan faktisk være en riktig deilig følelse. Dessverre er det mange som aldri kommer dit at de opplever denne gleden. Hvorfor?

Personlig tror jeg at mange mister motet før de i det hele tatt har begynt, fordi vi skal skremmes i form. Norges befolkning blir bare feitere og feitere, og så videre, og så videre. Og så må det være trening med stor T; no pain, no gain. Man kan nesten ikke si at en er fysisk aktiv før man løpe en time hver dag, pumper jern eller står og svetter i en aerobicsal sammen med tjue andre, like svette mennesker. Men ikke alle passer til løping og styrketrening. Jeg er ganske sikker, selv om det ofte føles som jeg er den eneste, på at vi er flere som blir både motløs og stressa av alt sunnhets- og treningsjaget. All trening skal være så effektiv. Resultatene skal komme med en gang og ta minst mulig tid.

Hvor blir det av det gode, gamle fenomenet å gå seg en tur? Til det trenger man verken fancy utstyr eller dyre medlemskap i treningsstudio. Varme klær og ok sko – ja og så kanskje et par brodder på denne tida av året, om man kommer over gammelkjerringkompleksene – er det som skal til. Man trenger ikke gå lange, strabasiøse turer i terrenget heller, hvis man ikke vil. Går man det kvarteret det tar til butikken for å kjøpe en liter melk, istedenfor å kjøre bil; vips så har man vært fysisk aktiv den halvtimen som er anbefalt fra nasjonalt hold. Men slik fungerer det ikke i dagens samfunn. Folk setter seg i bilen og kjører til treningssenteret, svetter og oier en time før de kjører hjem. Og å ta dagligvarehandlinga til fots og med sekk på ryggen ble sett på som snålt, alt for 10-15 år siden. Det rare er, synes jeg, at så mange ser ut til å tenke på fysisk aktivitet som noe man må. Nærmest en plikt. Med mindre man streber mot Birken eller Oslo Maraton. Da er det plutselig lov å synes det er gøy. For da er det jo trening som fører fram til noe.

Jeg savner fokus på gleden ved å være aktiv for aktivitetens skyld, og kanskje spesielt ved bare å være ute. Hvor fint det kan være, bare å gå seg en tur, i det tempoet man lyster. Ta seg tid til å kjenne vind og vær mot ansiktet. Legge merke til lyder og lukter. For selv i en helt vanlig boliggate er det utrolig hva man kan oppleve, hvis man bare tar seg tid. Så, etter hvert som gleden ved å være ute blir større og dørstokkmila kortere, kan man jo prøve å fokusere mer på å øke tempoet og bli litt ordentlig svett hvis man vil. Kanskje kommer man til og med så langt at man får lyst til å prøve løpe litt? Den lysten opplever jeg sporadisk, og har enorm glede av det. Men det hadde ingen fått meg til å tro, to år tilbake. Eller om man er fornøyd med bare å gå, er det selvfølgelig helt greit.

Så oppfordringen til alle de som ønsker å bli mer aktiv må være: gjør det, men på en måte som passer for akkurat deg. Om det er raske resultater eller fysisk velvære, friluftsliv eller innetrening. Sliter du med dørstokkmila så sett terskelen så lavt at du klarer å gjennomføre. Et kvarters gåtur om dagen er, tro det eller ei, bedre enn ingenting.

Tilslutt en oppfordring til alle, og kanskje særlig til deg som stadig bekymrer deg for nok og riktig trening: Dropp tidsklemme og resultatfokus, kom deg ut i frisk luft og gled deg over den gode opplevelsen, her og nå!

Kunsten å styre en hundeslede – eller, hvor f***n ble det av bremsa?!

Et lite ekskrempel til glede og forlystelse, på hva klønete, halvblinde tullinger kan stelle i stand, i sin jakt på frihet :-) og konsekvensene av mangelfull instruksjon.

Etpar helger tilbake var jeg, sammen med en herlig og munter gjeng fra NBfU Region Midt, på tur til den trivelige bergstaden Røros. Her skulle arrangeres årsmøte, men det store høydepunktet kom dagen før, nemlig hundekjøring. En fantastisk morsom opplevelse, som for enkelte av oss ble enda mer spennende enn vi hadde planlagt.
Det var fredag formiddag, og en forventningsfull gjeng med blinde og svaksynte ungdommer sto startklare og ventet på nærmere beskjed. Hermetisk pakket inn i varmedresser, støvler og alt som kunne holde snøen og kulda, som var bemerkelsesverdig snill til Røros å være, på avstand. Vi skulle deles inn i lag og, tro det eller ei, styre hundespannene våre på egenhånd. Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men jeg tror og håper at jeg ikke var den eneste som syntes dette lød litt vel spennende. Hvordan i huleste skulle dette gå, liksom. Men, eventyrlystne som vi er, tok vi selvfølgelig utfordringen.

Gruppa mi hadde ikke sjefen sjøl, men en av medhjelperne som instruktør. «Bremsa henger over sleda her. Når dere kjører, tar dere han ned sånn og tråkker på den. Hvis dere trenger å bråbremse kan dere bruke denne». Slik lød instruksjonene i mine ører, og samme stilen da han viste hvordan vi skulle sele på bikkjene. Jaha, ok… Tafatt og beskjeden, håpa jeg i mitt stille indre at noen skulle heve stemmen og antyde at dette ikke holdt helt for mer eller mindre blinde nybegynnere. Den stakkars fyren som skulle hjelpe meg å finne fram i virrvarret av remmer og hundepoter virka ikke helt høy i hatten da jeg sa jeg ikke hadde fått med meg en døyt av instruksene. Så det ble mye klabb og babb under påselinga. Kort sagt, jo mer usikker, desto mer klønete er jeg.

Sakte, men sikkert fikk jeg imidlertid teken, og kunne fryde meg over gleden ved å mestre de snille, men spinnville bikkjene. For det er noe helt eget med trekkhunder som vet de snart skal ut å jobbe. De bjeffer, uler, står og hopper rett opp og ned på stedet hvil og trekker som gale i seletøyet. Det var ingentng aggresivt over dem, bare pur entusiasme!

(Videoklipp av startklare hunder. Bare lyden taler for seg!) 

Tilslutt var samtlige klare for avmarsj. Bikkjene trakk og ulte, kompanjongen min (som HELDIGVIS ser en del bedre enn meg) sto med foten på bremsa og jeg satt i dypet av sleden, 50/50 skrekkslagen og oppspilt. Litt startvansker var det i begynnelsen. Eller kanskje jeg skal kalle det stoppvansker:) Avstandsberegning er ikke alltid like lett… Men etterhvert som løypa strakte seg ut foran oss mens snøen virvla lett mot ansiktet, var det ikke fritt for at jeg koste meg. Men, og for meg var det ikke et lite men, heller, jeg ville også kjøre! Rastløs og kriblende satt jeg der, uten helt å ta sjansen i i de smale, svingete løypene. Men da vi kom til et strekk langs en ordentlig vei, tok jeg motet til meg, Det var så gøy! Selv om jeg kløna og knapt hadde retningssans for alt det hvite. Der ligger nok grunnen til at jeg, litt senere fikk det for meg å prøve på et smalere strekk. Men hvorvidt det var særlig klokt kan vel diskuteres, for nå ble det straks mer action.

Straks jeg kom meg opp på meiene kjente jeg at dette var noe ganske annet. Her var snøen løs og dyp og løypa var smal. Alt jeg så var hvitt, med noen spredte trær innimellom. Bare å finne bremsa var en utfordring i seg selv, og bremse må du, for ellers er det ingen måte å stoppe disse dyra i sin iver. Noe anna var å få de til å holde seg midt i sporet. For samme hvor mye jeg lente mot venstre, ville bikkjene ligge ut mot høyre. Noen kommandorop hadde vi ikke lært, siden vi bare skulle kjøre etter hverandre og bikkjene kunne veien. Og hvor var kanten? Vips, der sto vi fast. Litt fumling og sparking, så var vi i gang igjen. Oisann, nå satt vi visst enda dypere. På’n igjen med dytting og kaving. Kanskje det hjelper om jeg bytter på hvilken fot som står på bremsa, tenkte jeg. Skal vi se… der var den andre meien og der var bremsa, så var det bare å bytte. Men all denne hersens løssnøen, da, som gjør det umulig å lokalisere noe som helst. Og hvor var nå den forbaska brems….. OOOOOOPS! Det neste jeg husker er et kraftig rykk og føttene som forsvinner fra underlaget. Flomp, der lå jeg på magen med pumpen i været og sendte desperate blikk etter sleden. Den sleden hvor i dypet satt min partner som ikke hadde annet valg enn å la seg trekke i vei av de entusiastiske dyra, fri for bremser og klønerier.

Lettere sjokkskadd begynte jeg å løpe etter i løypa. Passe fåfengt, kan en trygt si, og særlig på det føret. Men noe måtte jeg jo gjøre, tenkte jeg mens jeg forestilte meg sleden som suste av gårde, langt, langt utover vidda, enda lengre bort fra sivilisasjonen. Best som jeg kava meg fram som en ukoordinert sprellemann, kom en hundeslede opp på sida av meg og en stemme kommanderte meg «hopp inn». For ett opplegg… Berusa av lettelse ble jeg overflirfull og pratsom ovenfor den personen jeg trodde hørte til gruppa vår. Kløna og satte meg fast i det som var å sette seg fast i. Lo enda mer, av pur lettelse denne gangen. For tro det eller ei, medpassasjeren min hadde klart å komme seg ut og fått kontroll over hundespannet vårt igjen! Det er meg fortsatt litt av et mysterium, sant å si. Etter hvert som jeg fikk pusten og vettet igjen, gikk det til min store forferdelse opp for meg, at fyren som var så snill å gi meg skyss IKKE hørte til oss. Da han på sitt trauste, nølende, vis begynte å spørre meg ut, om vi ikke hadde noen som kjørte med oss, og tydelig virka litt i tvil om hva han skulle gjøre med halvblindpassasjeren sin, siden han selv skulle ut på langtur… Vel, da ville jeg heller fortsatt løpeturen i løssnøen :P

Det endte tross alt, godt. Jeg ble satt av rett ved kennelen og fikk stavra meg i retning hundeglammet. Kompanjongen min var i fin form, og vi har fått noe å le av i mange år framover :)

Alt i alt, frister det til gjentakelse! Men neste gang vil jeg ha skikkelig instruksjon, og kanskje en seende ledsager :P

Kunsten å gi sjela vinger

– en liten beretning om hvilket mirakel en morgentur kan være :-)

Det er torsdags morgen og jeg er for en gangs skyld tidlig oppe. Klokka er bare halv ni; jeg står ferdig påkledd på trappa og kjenner gråværet prikke mot ansiktet. Jeg skal ut på morgentur. Innkjøpet av etpar Asics turjoggesko som satt som et skudd, har fått det til å krible i beina siden kvelden før, og den sjeldne følelsen kalt motivasjon har fått meg til å stå opp flere timer tidligere enn nødvendig så jeg kommer meg ut. Jeg sniker meg over parkeringsplassen, inn på den smale stien som går ned mot fjorden, der jeg er så glad i å ferdes. Føttene beveger seg som på jul, fortere og fortere. Det er nesten som jeg må bremse de litt. Hva om det er sleipt? Hva om jeg går på ræva før jeg i det hele tatt har kommet i gang?

Stien blir bredere og jeg slipper kroppen løs. Jeg smiler mot duskregnet og verden for øvrig. Med ett kommer en hund svinsende mot meg som trekker besett i båndet. Men istedenfor å se i bakken og øke skrittlengden slik jeg pleier, sakker jeg tempoet, smiler mot eieren og bøyer meg for å klappe. Langt borte fra hører jeg plutselig min egen stemme spørre hva slags hund det er og hva den heter. Vi bare snakker helt ubesværet, mens jeg lar hendene bore seg inn i tykk hundepels og kjenner en myk tunge mot ansiktet. Og jeg har visst hundetekke, får jeg høre, for “hun pleier ikke være så ivrig på fremmede”.
Glad og en anelse befippet, står jeg igjen. En boblende glede fyller kroppen, og jeg langer ut videre, nedover den slake bakken. Igjen begynner beina å gå fra meg, men nå følger en besnærende tanke hakk i hæl: Jeg vil løpe; gi luft og kraft til all denne fryden som bruser så friskt!

Så jeg sparker fra og lar kroppen finne sin egen rytme. Litt nølende først, men modigere etter hvert. Nede på hovedstien bremser jeg opp. Her kan jeg da ikke løpe. Jeg, som bare har prøvd å løpe alene én gang… Men pokker heller. Det er jo akkurat det jeg vil. Faktisk har jeg nesten litt lyst til å treffe noen. Sende en eller annen treningsnarkoman hoppende ut av stien ved synet av en joggende blinding med en skjenende, løpsk stokk i forveien.
Nå går det virkelig unna. Føttene ruller av sted langs stien, så fort at lungene snart roper om at det her har v ikke kondis til. Men jeg stopper ikke av den grunn. Hjertet banker, magen kiler og trærne og sjøen flyter forbi. Jeg flyr! Føttene har vinger, og sjela flakser et sted der oppe mellom tretoppene. Jeg skimter noe som kan være et gjørmeparti og bremser opp på refleks, før… Hva har man ikke Gore-Tex for, om ikke for å være litt uvøren? Full gass igjen.

Selvfølgelig holder jeg ikke så lenge. Toppen ti minutter fordelt på to økter – den ene atskillig kortere enn den andre. Men når jeg endelig hiver inn håndkle er det med en god følelse i hele meg. Bølgene blander seg med stemmen til Michael Buble som synger av hjertens lyst fra ipodens indre: I’M FEELING GOOD! Frarøve omtrent all lungekapasitet, kan jeg bare synge med i tankene mens jeg rusler meg hjemover igjen.

Dette er ikke historien om gode forsetter og knallharde treningsregimer. Heller historien om å yte det lille ekstra, men ikke minst om å la seg rive med. Om å nyte livet.

Takk for at det finnes slike stunder! Takk for gode joggesko og vakre turstier, fin musikk og bølgeskvulp. For den nydelige huskytispa Frøya og hennes eier som hadde tid til å stoppe opp noen minutter.
Og hurra for stølhet i unevnelige kroppsdeler, utpeisa lunger og glødende kinn. Kiling i magen og flyvende føtter. Hurra for livet, lykken og for friheten!

Hei, ny dag :-)

Og slik feires oppstandelsen etter vinterdvalen:

 
 
Bare så synd at føret ikke er helt pyseblindingvennlig enda...



Men det blir det nok snart :) PRISE VÅREN!

Mestring

Vi var på tur til Svartkamhytta idag. Selve turen var ikke så skrekkelig lang, oppunder to kilometer hver vei, og det er jo ingenting. Men Ulendt, det var det. Det gikk opp og det gikk ned, det var steiner, røtter og plankestier. Ikke blindevennlig, kanskje - iallfall ikke for mannen i gata, eller skal vi si på skauen. Tror mamma var hakket mer nervøs enn meg. Hvordan ville jeg takle sånt terreng? Det var mange år siden sist. Dels hadde hun jo rett, for det var krevende. Å si noe anna ville vært å skrøne. Men, det var GØY!
Dette kom som iallfall en liten overraskkelse på undertegnede. At jeg skulle klare det, det visste jeg. Og at jeg egentlig liker å gå i skauen vet jeg også - nesten iallfall. Men at jeg skulle sette slik pris på, bare det enkle faktum at jeg fikk det til, ja, til og med kose meg med det, det var merkelig og nesten litt fremmed. Jeg tenkte plutselig "Dette er digg! Det går sakte og jeg kløner, men det er det som gjør det så bra".

Da slo det meg: Dette her, det er MESTRING! Dette ordet som er så in i all slags behandling og trening. Dette JA-ordet som har gitt meg slik en NEI-følelse at det vrenger seg i meg. Fordi jeg ikke har opplev det når jeg "burde".
Mestring, det skal være noe fint, det. Det er for eksempel når du har fått til noe som du kanskje er redd for eller har prøvd noe du aldri har gjort før. Mestring, det får du av å presse grenser. Og altfor mange tolker det etter min mening dit hen at det handler mer om press enn om grenser. Men er det alltid sånn at mestringsfølelsen øker i takt med utfordringene? Jeg er ikke så sikker. La oss gå tilbake og se hva minnene mine har å si om dette.

Først til dagens aktivitet, å gå tur. Jeg var i mange år en dreven skogsvandrer, til synshemma å være, iallfall. Jeg gikk mange, lange turer i Estenstadmarka som er noe av det mer kuperte her i byen, og vi dro på fjellturer. På skolen var de imponert over ferdighetene mine i ulendt terreng. Og jeg.. Joda, jeg hang nå med, på slep etter særdeles raske turgåere, dels som marionette, dels som slips. Kroppen lærte seg teknikken å ta terrenget som det kom, ha refleksene og balansen sånn rimlig i orden. Men sant å si opplevde jeg ikke så veldig mye av det, annet enn at jeg ble sliten. Når noen prøvde å vise meg utsikten eller fortelle meg hvor imponert de var, var alt jeg orket å nikke, smile og tenke på at det var to timer til vi var hjemme igjen. Leksa om at det som telte var hvor langt jeg gikk og hvor fort, hadde jeg så under huden at jeg ikke visste hva det ville si å glede seg over naturen og opplevelsene den kunne gi. Turene ble til nederlag, så til ork og senere til noe jeg skydde som pesten.

Ridning, der har jeg også vært borti "mestring". Det var på den gården hvor jeg var på helgebesøk en gang i måneden at jeg virkelig fikk sansen for ridning. Det var ridning på bane og turer i terrenget på rolige, snille hester. Alt lå til rette for en knakende mestringsopplevelse. Og det var mye som var veldig bra - det er jo en grunn til at jeg har fortsatt å ri. Men ærlig talt, jeg forsto ikke alltid helt hva jeg gjorde. Når vi fikk beskjed om å ha hælene sånn og tøylene sånn, så kan jeg ikke ha vært alldeles håpløs, for jeg klarte nå å ri, men alltid var det ett eller anna som ikke føltes helt riktig. Særlig når vi skulle opp i fart, noe jeg etterhvert ikke kunne fordra. For der hang jeg bare ikke med. Slang som en mjølsekk og styring, det hadde jeg bare fordi vi red på rekke. Hver eneste gang var jeg den som ropte STOPP fordi jeg holdt på å gli av. Og når jeg litt forvirra ga uttrykk for at "Det gikk jo på et vis", fikk jeg alltid det samme svaret: "Men du gir deg jo aldri, du får det til. Det må da gi mestringsopplevelse?" Opplevelse, jo, mestring.....?

Jeg har i den senere tid kommet til at mestringsfølelse er noe annet enn å mestre. Man kan gjøre ganske avanserte ting og ikke føle noen mestring, og på samme måte føle en enorm mestring ved enkle ting.
Som på turen idag. Jeg vet veldig godt at jeg har gått i mye mer ulendt terreng enn dette. Alikevel var dagens tur, hvor jeg tok det med ro og gikk steg for steg, en mye større følelse av lykke og mestring. Hele jeg var med; jeg kunne kjenne kropp og sinn jobbe uhyre konsentrert, samtidig som jeg virkelig var i naturen. Ingen tendens til å være slipsmarionette i det hele tatt!
Og det samme gjelder for ridningen. Nå lærer jeg basics, alene på en ridebane. Og jeg er trygg på at det faktisk er jeg som styrer, siden det ikke finnes noen rekke å gjemme seg i. Jeg mestrer ikke trav enda, men nå vet jeg til forskjell fra før, at jeg ikke har styrke nok enda. Men jeg vet hva som må jobbes med og at det vil gå sakte, men sikkert framover. Det er hva jeg kaller mestring!

Så, hvis du sitter der og har fått til noe som var vanskelig, som du, eller noen andre syns du burde føle mestring for, og du alikevel ikke klarer det, vit at du ikke er den eneste. Og ikke la mangelen på mstringsfølelse bli et nederlag i seg selv.
Tenk heller over: Var du 100% klar over hvorfor det var utfordrende? Gjorde du det fordi du selv hadde bestemt deg for å gjennomføre det, til tross for at det var ubehagelig? Og til sist, men ikke minst, var du følelsesmessig tilstede, eller låste du vekk de trasige følelsene for i det hele tatt å gjennomføre? Hvis så var tilfellet, er det veldig vanskelig å lykkes i å FØLE MESTRING, på den gode måten.

God mestringsfølelse, det handler ikke om å presse seg ut over tålegrensa og gjennomføre for en hver pris.
God mestringsfølelse handler heller om å ta det lille skrittet nærmere tålegrensa, men med sjela intakt. Det handler om å bli litt sliten, litt redd og litt frustrert, men VELDIG STOLT!