Tåler du sannheten...?

Hei, du som lytter.
Er du der?
Er du virkelig der?
Kan du låne meg en hånd til frykten min?
en skulder til sorgen,
etpar ører
og et åpent sinn til skammen?

Vil du bare høre
en ikke akkurat kjær, men like fullt kjent melodi
med sine egne variasjoner.
Eller vil du lytte
til en historie utenom det vanlige,
en historie du ikke kjenner.
Om svik og sorg og sinne,
men også om ømhet og varme som gikk galt?

Tåler du å høre,
vil du prøve å forstå?Eller vil du bare snu deg bort
med et skuldertrekk
og en foraktfull stillhet...?
Jeg er så red
den farlige stillheten.

Hjelp med med fortidens puslespill,
men pass på,
la meg få legge MINE brikker!
Så kan jeg kanskje
en vakker dag
lære meg hvordan det føles
å bli HEL.

Musikken og meg

Jeg sitter i et rom fylt av musikk.
Tonene omfavner meg.
Jeg er et eneste stort, lyttende øre.
Hviler i min egen fredfyllte boble.
Her er jeg trygg.

Vil ikke du spille?
Ja, nei, jo, nei,, kanskje.
Jo, ok, da.

Kroppen min skjelver av en forventning jeg ikke forstår.
Tangentene hvisker til meg: kom å prøv oss da vel.
Jeg lister meg over gulvet av luft, lar hånden finne det ru stoffet i pianokrakken. Hvile der en liten stund.
Slippe seg sakte nedpå.
Finne tangentene med fingertuppene, først de hvite, så de svarte..
Tiden står stille

Kom igjen, bare prøv. Det er ikke farlig.
Lytter innover til en stemme jeg trodde var glemt.
Leter blant fornemmelser og toner som blir til melodier.
Presser fingrene forsiktig ned mot det glatte, hvite som blir til toner.

Melodiene kommer listende på små, dunlette poter.
Så sjørt, så forsiktig og sårbart.
Moldstemte melodier av minner uten ord.

Jeg er en annen.
Det lille barnet som sitter så stille og leker.
Leker og leter med tonene.
Tonene som bare er mine fordi JEG har funnet dem,
selvom det er en annens melodi.

Men verden blir farlig.
Menneskene som oppmuntrer blir til truende skygger.
Noe vondt lusker bak hjørnene
og vil ta fra meg det som er mitt
for å eie det selv.

Så jeg kryper tilbake,
en luskende skygge,
usynlig og skjelvende.
Innestengt sitrende.
Et lys som vil brenne, men aldri får luft.

Ridebanemilepæl og stallen forøvrig :-D

Jepp, jeg har skrevet en tekst med liknende tittel tidligere, men i motsetning til den tids skriveglede er det litt bråstopp i ordene akkurat nå; særlig slike kreativ og gledessprudlende utlegninger. Overskuddet er nemlig ikke på topp. Men så stolt er jeg av denne prestasjonen (som i seg selv gir PLENTY overskudd!) at jeg bare må legge ut denne videoen, slik at lesere som ikke er på fjaseboka også kan ta del i det som skjer :)

Jeg har nemlig lært å trave, uten leier. Endelig! Ikke bare det, men jeg traver liksågodt uten sal også, til tross for det krever temmelig mye mer balanse, ifølge de som har peiling. Følelsen av mestring er bare ubeskrivelig! Kontrasten er så enorm. Fra de første nølende forsøkene hvor jeg knapt hadde kontroll tre-fire steg av gangen, til den stolte dagen jeg såvidt klarte å holde en hel runde rundt padocken (en liten, sirkelrund ridebane), og nå bryr jeg meg ikke om å telle runder en gang. Bare terpe teknikk og fryde meg over bevegelsen, farten og det faktum at jeg har kontroll på et så digert dyr, som aller helst benytter første og beste anledning til å jafse i seg det gresset hun kan finne :)

Ellers er det for en stor del hestene og denne stallen som gir overskudd for tida. Ja, for jeg har jobb her nå! Bare det i seg selv er jo en milepæl jeg har jobbet for lang tid, og en drøm som går i oppfyllelse etter mange år! En del vil kanskje stusse på at jeg som er så glad i og (etter sigende) flink til å skrive og bruke hodet, tar til takke med en så praktisk jobb som dette. Men det er akkurat noe slikt jeg trenger nå. Arbeidet med og rundt dyra gir en ro og trygghet jeg sårt har trengt for å lære å mestre.

Jeg kommer tilbake til jobben og mestring ved en senere anledning når ordene kommer litt lettere. Nå skal jeg i første omgang konsentrere meg om å manne meg opp til NAV-møte hvor jeg skal argumentere, om nødvendig så gnistene fyker, for at jeg skal få utvide praksisen i både omfang og varighet. For INGEN skal få meg bort fra en jobb som gjør meg så godt!

Heksedans

I begynnelsen, et sandkorn ubestemmelig mørke. Så, en iling, en spenning i kroppen, et tomrom på innsida.
Et vakuum som trekker meg inn til seg. Inn til... noe annet. Noe som får meg til å plugge ørepropper i ørene og forsvinne.

Musikken starter
Jeg kjenner kroppen gli inn i sin faste, hvileløse rytme. Fra rom til rom, gjennom hele huset; uten rytme, uten stil. Kun en hvileløs, dansende vandring, bak en mur av lyd.
Musikken driver meg
hardere, høyere, dypere inn i drømmene. Bildene der lokkes fram er ekte, ja så ekte! De fargene der males er rike og nyanserte, fulle av liv og lukt og ekte følelser. Men bare for mitt indre.
Bak min vegg av lyd og pumpende energi,
der finner du mitt univers. Et univers der jeg har kontrollen. Hvor jeg oppnår noe, er til nytte, men også er sårbar og kjenne følelsene på kroppen, og hvor jeg tør flykte i panikk. Her møter jeg mennesker som den jeg egentlig er, bak mitt speilbilde.

Inn i musikken var det Muldra som gikk - kanskje.
I musikken er det Muldra som råder - iallfall er det lett å få seg til å tro.
Men så, hva med etterpå? Hva med hun som stiger ut av inferno og inn i stillheten?
Se hun er INGEN. Føler seg like vektløs som en godværssky på himmelen ser ut, og full av like mye tåke.
Hun er forlatt av sine skyggevenner, og har ikke mot til å finne en god varig erstatning.
Men suget etter smerten som egentlig ikke er der, er borte...

Men nå er det slutt. Når mørket roper og rytmene kaller skal jeg stoppe opp.
Ikke la meg rive med, men stå med begge beina plantet fast i jorda. Forsøke å se hva som egentlig er der, i mørket.
Men det kommer til en bli en ensom ferd, og jeg kommer til å savne "den andre siden".

Fasadeopprør

Flink jente
bygger festning av speil
Slik at verden skal bli glad.
Hun ser seg selv i deres øyne.
Verden smiler,
Flink jente føler seg litt hel
en stakket stund.

De roper KOM INN
og omfavner henne,
Hennes indre smuldrer atter en gang
til tåkete fragmenter..

Bak speilet sitter det lille barnet.
Banker på den sjøre veggen.
Skjærer seg til blods
På riftene i sitt eget fengsel

Facebook-bobla

I lengre tid, ja i flere år, faktisk, har jeg hatt lyst til å skrive noe – tankefullt, kritisk eller ironisk – om fenomenet facebook. Dette altoppslukende nettsamfunnet som har blitt en så stor del av manges hverdag. Men andre måtte ta ordene i sin munn, eller penn, for at jeg skulle våge la meg inspirere. Denne svært velformulerte kronikken i Morgenbladet traff imidlertid såpass ettertrykkelig at behovet for å skrive noen tanker selv, meldte seg.

Farvel Facebook

Fcebook, ja… hva skal en egentlig si? Hvor sdkal en begynne? Jeg husker ikke når jeg første gang begynte å tenke over det, men jeg vet iallfall at det er opptil flere år siden min første ordveksling rundt hvor merkelig fenomen denne fjaseboka egentlig er, fant sted. For hva er det egentlig man gjør her inne?

Livet i fb-statuser

"Hva tenker du på?" Unnskyld meg, men det er egentlig et ganske personlig spørsmål å stille av et nettsamfunn. Vel, så forstår jeg jo at det er en ikke helt vellykket oversettelse av det engelske "what's on your mind?", men allikevel… Man skulle kanskje tro at når en er istand til å se og fundere over hvor bak mål dette status-fenomenet egentlig er – jeg mener, etter å ha lest hva all slags fordums venner har hatt til middag den siste måneden, burde det begynne å ringe en bjelle hos noen og enhver – var en istand til å holde seg klar av statusfella selv, men den gang ei. Jeg har vel aldri vært blant de verste, men jeg har definitivt min del av statuser jeg strengt talt ikke hadde trengt å dele. Hvor man nå skal trekke den grensa?

For min del, tror jeg grensa er nådd med følelsen av at man, det være seg meg eller andre, lever gjennom sine fb-oppdateringer. En slik periode hadde jeg en tid da humøret og livet i sin helhet var for oppadgående. Lykken over de små tingene i livet var rett og slatt så berusende at jeg bare måtte dele den med andre. Igjen og igjen, og igjen. En dag mens jeg satt og nøt en grytidlig morgenfrokost, tok jeg meg imidlertid i å glede meg mer over min egen velformulerte stemningsrapport på facebook enn over solvarmen og kaffeduften jeg hadde beskrevet i store ordelag. Dette var ikke bra; såpass skjønte jeg.

Noe av magien tror jeg, ligger i gleden over å dele og få respons. Et uskyldig "kos deg!" eller "skulle ønske jeg var der", ja sågar at en ytterst perifer venn trykker "liker", kan bety så uendelig mye. Ofte for mye, kanskje.

Kommer jeg til å gjøre som Morgenbladets skribent, å begå "facebook-selvmord"?

Nei, ikke med det første. For meg tror jeg nemlig facebook ennå kan ha en viktig funksjon., som treningsarena.

Jeg er nemlig en av dem som selv på nettet er ganske innesluttet. Åpne, anonyme forum og samfunn hvor en ikke vet hvem det er man snakker med, har ikke føltes som en lettelse for meg, slik det er for mange med sosiale vansker, men heller gjort meg mer sjenert. På facebook kan jeg derimot følge med på folk jeg kjenner, om så bare litt, og sakte, sakte har jeg våget meg frempå med en kommentar eller tre. For et par-tre år siden hadde jeg hjerteklapp hver gang jeg skulle skrive en kommentar; det skulle en ikke tro nå :P

Det andre og vel så viktige er det jeg nevnte over, nemlig dette å dele. Hele nettsamfunnet er jo bygd opp rundt dette at man deler ting man er opptatt av med andre. Før fikk jeg hetta bare noen spurte meg hva favorittmaten min var, og fortsatt blir jeg godt over middels stressa av å skulle fortelle hva jeg liker av musikk, bøker, filmer osv. Men det har blitt bedre, og det tør jeg påstå er takket være facebook. I mitt eget tempo og til den jeg vil (ære være personverninnstillingene!) har jeg kunnet dele små glimt av livet og interessene mine, og jeg har tatt del i andres liv. Latt meg glede og provosere. Ja, tilogmed hatt mot til å gjøre bruk av mine diplomatiske evner og svare på usaklige kommentarer, noe som har gitt enorm mestring!

Så ja, jeg trenger nok facebook-bobla mi en stund til. Kanskje vil jeg en dag forlate bobla og stenge den bak meg for godt. Men ikke enda. Jeg trenger en bro mellom lille meg og og store verden. Så får det bare være at det er glansbilde-Muldra du blir kjent med der inne i første omgang.