Høyt og lavt: ordbilder fra et spennende år

Livets tivoli, sett fra innsiden

Velkommen inn på livets tivoli!
Spenn deg fast, og gjør deg klar til en oppdagelsesreise du ALDRI glemmerr!
Med bind for øynene og uten redningssans, skal du finne din vei,
ditt mål og din mening.
Her er noe for en hver smak:
Frister det med en dose svimlende sentrifugalkraft og ustyrlige latterkramper?
Henge opp-ned i en ubekvem stilling mens du ikke vet om du fryder deg eller egentlig bare vil hjem?
Eller kanskje en berg- og dalbane i et mørke som aldri går over...?
Frister det heller å forspiser seg på sukkerspinn? Til alt bare blir hysterisk morsomt og kvalmende, nydelig og forferdelig på en eneste gang.
Vil du snu, sa du? Dessverre, det er ikke mulig.
Tok du noen uinformerte valg underveis, sa du? Vel, det var da synd. Men husk, du må stå for valgene dine.
Her finnes ingen snarveier,
ingen kart.
Alt du har er ditt indre, ustyrlige kompass...

***

På stedet hvil

Hun løp

Med timene

Dagene

Ja selve livet.

Oppover, fremover

fortere, høyere.

Til hun trodde hun hadde vinger.

Helt til unnabakkene kom,

og hun fortsatte å løpe.

Fortere, fortere.

Mens farttsvinden hvisket henne i øret

alt hun kunne glippe

Så hun løp

til avgrunnen

nesten

slukte henne.

Nå står hun her

Like bortenfor kanten på avgrunnen.

Avgrunnen hun bare kan forlate, ett skritt av gangen,

Og så et halvt skritt tilbake igjen

Time for time,

Dag for dag,

Hvert skritt

en mil

i meter.

Hun går langsomt nå

Med livet foran seg

Og avgrunnen ved siden.

Hviler nå,

Selv om livet løper i forveien.

Hviskende, lokkende:

«Kom, kom! Ennå kan du fly igjen.»

Men hun lener seg tilbake og venter på en gammel venn.

Kjedsomheten.

Som kommer med håp om bedre dager,

Fulle av livskraft og mot,

Lys og farger.

Om hun bare tør vente.

Være.

Holde ut.

Litt til...

********

Det har vært stille her på bloggen, lenge nå. Ikke fordi det har skjedd så lite. Nei, heller fordi det har skjedd så utrolig mye. Så mye at det har vært umulig å finne overskuddet til de store, eller små, viktige eller uviktigee ordene. Det har rett og slett ikke vært plass til det. Plass er det så som så med enda, men kanskje kan ordene hjelpe meg å rydde litt i et hode overbefolket av inntrykk. Jeg har vært så høy på livet, i over et år nå. Høyt og lavt i mer enn en forstand. Det har vært gøy og skremmende. Fint og forvirrende. Som en forvokst tenåring har jeg hoppet rundt og utforsket livets høyde og dyp, seksten år for sent. .

Ta det med ro, jeg både lever og overlever. Det skal til og med komme noe som er hakket mer begripelig fra denne kanten om ikke så lenge

Til neste innlegg, en gang der fremme.

Speil-labyrint

Alene
er jeg meg selv.
Splittet,
men alltid meg selv.
Selv mine tåkede fragmenter og hemmelige rom
er mine.

Kaos er min venn.
En labyrint å gjemme seg i.
Et trygt sted å være meg
Selv når jeg er mange.

I menneskenes verden smuldrer jeg.
Blir en maske,
et skall
et speil.
Der du ser deg selv,
og kan skape meg i ditt bilde.
Jeg blir ingen

Du som forteller hvor flink jeg er.
Hvor sterk og modig.
Du som ser meg seire.
Kan du si meg hvem du ser?
Når jeg seirer,
er jeg meg?
Hvis du ser mine tårer, min vrede og vilje,
er jeg den samme?
Eller er jeg blitt en annen?

Det er så vondt å miste seg selv
og bli en jeg ikke er.
Så jeg forsvinner for ditt blikk
mens skallet består.
Jeg flykter.
Tilbake til mitt trygge,
ensomme kaos.

Bare i naturen og musikken får jeg hvile.
Blir ett med trær og vann,
blomster og fugler og vinden i gresset.
Ett med strengene, buen
og tonene fra fiolinen.
Bortenfor tid og rom,
så full av levende liv.

Gi meg mot og styrke til å holde fast på livet!
La meg leve her og nå, som en og som mange.
Som meg.
Sammen med deg,
i menneskenes verden.

Ingenstedsflukt

Kjære store, skremmende verden.

Så du lurer på om jeg har "vondt i viljen"? Fordi jeg bare sitter der med strikketøyet mellom hendene og blikket festet i ingenmannsland. Fordi jeg vegrer meg hver gang du foreslår noe som går ut på at jeg er i fokus og tilstede for denne verden i mer enn fem minutter. Du vil så gjerne ha meg med, men jeg bare forsvinner.

Jovisst vil jeg. Jeg ønsker så gjerne å ha lyst. Men jeg er et tomt skall, en levende død. I oppløsning, uten tanker, uten følelser, uten vilje. Man har ikke vondt i noe som ikke er der. Eller har man det likevel?

La meg leve i små doser. Når vi samles til måltider, fem minutter her og fem minutter der. Vis meg de små detaljene som sansene kan fordype seg i. vis meg solstreifet over et tilfrosset vann, eller la fingrene mine se på en knopp som er i ferd med å briste. Glimt av virkelig liv, små nok til at jeg kan holde på dem.

La meg hvile på bølgene av ro og trygghet, latter og morskap, så kanskje tør jeg være levende for en stund. Men spør meg ikke hva jeg vil for ofte. Det er for vondt å minnes på at jeg er "ingen". At jeg ikke klarer være til stede i meg selv med tanker, ord og drømmer.

For mellom alle fnuggene av tomhet og ikke-eksistens hviler mørket. Et mørke og en smerte så stor at jeg ikke kan bære den. En fortvilelse så dyp at den tar pusten fra meg..

I noen korte, eviglange timer var jeg der i går, midt i smerten, angsten og fortvilelsen. Først da kunne jeg ta imot det jeg trenger som mest: Varme, trygghet og omsorg. Men frykten for dette jeg trenger så sårt, er så stor. Ei heller den kan jeg bære for lenge av gangen.

Derfor er jeg atter en gang spredd for alle vinder. I fri flyt midt i et tomrom jeg både elsker og hater. Ikke la meg forsvinne fullstendig! Men la meg hvile mellom minuttene jeg virkelig lever. Det er hardt å klamre seg fast til seg selv, men jeg vet jeg må..

Fortidsspeil

Til deg jeg møter på min vei.
Jeg vet ikke hvem du err.
Du vil meg ikkee noe vondt,
tror jeg.
Og du er sikkert snill,
håper jeg.
Allikevel er jeg redd deg.
Unnskyld. Du fortjener det sikkert ikke.

Om du så frykten min
ville du kanskje spørre.
Var det noe du sa?
Noe du gjorde som ble gallt?
Kanskje om det var din feil.
Men jeg kan ikke svare deg.
For tross fornuftens ubøyelige blikk
er jeg ikke her,
og du er ikke deg.

Jeg er hun lille, redde du ikke ser.
Hun som har mistet all tillitt til menneskene.
Et sviktet barn med bare et smil som beskyttelse,
og en uendelig verden av fantasi som sitt indre forsvar.
Du er den som skremte
støtte den lille fra deg.
sviktet..

Kanskje var det ett eneste ord,
en klang i stemmen din
eller en lukt i rommet.
Kanskje alt på en gang
eller ingen av delene,
som fanget meg i kryssilden mellom fortid og nnåtid..
Men det kan jeg ikke si deg.

du speilbilde for min fortid.
Uten å ville det selv er du blitt en av dem
som skremmer meg mest.

Heksedans

I begynnelsen, et sandkorn ubestemmelig mørke. Så, en iling, en spenning i kroppen, et tomrom på innsida.
Et vakuum som trekker meg inn til seg. Inn til... noe annet. Noe som får meg til å plugge ørepropper i ørene og forsvinne.

Musikken starter
Jeg kjenner kroppen gli inn i sin faste, hvileløse rytme. Fra rom til rom, gjennom hele huset; uten rytme, uten stil. Kun en hvileløs, dansende vandring, bak en mur av lyd.
Musikken driver meg
hardere, høyere, dypere inn i drømmene. Bildene der lokkes fram er ekte, ja så ekte! De fargene der males er rike og nyanserte, fulle av liv og lukt og ekte følelser. Men bare for mitt indre.
Bak min vegg av lyd og pumpende energi,
der finner du mitt univers. Et univers der jeg har kontrollen. Hvor jeg oppnår noe, er til nytte, men også er sårbar og kjenne følelsene på kroppen, og hvor jeg tør flykte i panikk. Her møter jeg mennesker som den jeg egentlig er, bak mitt speilbilde.

Inn i musikken var det Muldra som gikk - kanskje.
I musikken er det Muldra som råder - iallfall er det lett å få seg til å tro.
Men så, hva med etterpå? Hva med hun som stiger ut av inferno og inn i stillheten?
Se hun er INGEN. Føler seg like vektløs som en godværssky på himmelen ser ut, og full av like mye tåke.
Hun er forlatt av sine skyggevenner, og har ikke mot til å finne en god varig erstatning.
Men suget etter smerten som egentlig ikke er der, er borte...

Men nå er det slutt. Når mørket roper og rytmene kaller skal jeg stoppe opp.
Ikke la meg rive med, men stå med begge beina plantet fast i jorda. Forsøke å se hva som egentlig er der, i mørket.
Men det kommer til en bli en ensom ferd, og jeg kommer til å savne "den andre siden".