Ingenting er vel bedre enn å koble av med ei god bok på mørke høstkvelder som denne. Så har jeg gjort, og de siste dagene har jeg holdt meg i den lette, men trivelige ungdomsboksjangeren, min begynnende voksenhet (?) til tross.
Det er Super, den siste boka til Endre Lund Eriksen som har lagt beslag på tida mi. Ikke bare fordi min kjære virvelvind fra nord har vært en flittig bidragsyter, men også fordi den har vakt min nysgjerrighet av en spesiell grunn. Hvilken grunn, da? At hovedpersonen er blind.
Nærmest av prinsipp, har jeg som oftest inntatt en avventende skepsis til bøker og filmer med synshemma i fokus. Til og med å skrive fortellinger fra mitt eget perspektiv har lenge budt meg imot. Dette må jeg vel innrømme, har bakgrunn i visse fordommer : Enten så har jeg tenkt, at "blindebøker" er veldig triste og handler om det tapet det er å miste synet, som i "Men du kan ikke flykte" av Edith Ranum. Utrolig sterk og gripende, men det er liksom ikke ei feelgood-bok. Eller så er det sånne bøker du typisk finner på skolebiblioteket eller blir påprakka av velmenende slekt og venner som barn, om den lille flinke, blinde jenta som kan så mye og er "akkurat som alle andre" bare at hun ikke ser (grr, bare tanken får meg til å grøsse). Og i begge kategoriene er det nærmest obligatorisk med en slags moral, om hvordan blinde mestrer livet har/får det bra, tross alt. Sånn tenkte jeg, i mitt stille sinn.
Var det i det hele tat mulig å lese ei bok med blind hovedperson, kun som god, lett underholdning? Vel, på tide å sjekke ut Super. Det skulle vise seg at den var LANGT unna mine gamle forestillinger.
Boka handler om Julie som den sommern hun er 15, bestemmer seg for "gjøre det slutt" med sitt gamle jeg. Hun som sitter inne med foreldrene på fredagskvelden mens klassekameratene er på fest, som føler seg sjenert, stygg og på alle måter ukul. Denne sommeren bestemmer hun seg for å gjøre noe med det. Foreldrene tror hun er vel plassert på sommerleir mens de er i Syden. Men hun har lurt de alle, og nå er hun alene hjemme. Den "nye" Julie har mye hun har lyst til å prøve: Drikke seg full, ta tatovering, kjøre bil og bli kjent med noen nye er bare noe av det. Og kjent med nye, det blir hun nesten med en gang, når hun støter på Jomar som holder til i naboleiligheten. Sammen finner de på mye sprøtt. Men er egentlig Jomar den han gir seg ut for?
Dette er ikke ei bok om stakkars, blinde Julie, men først og fremst en spennende ungdomsbok om to mennesker som møtes og utforsker livet sammen. Det handler om opprør mot foreldre, mot omverddenens holdninger og ikke minst, om å våge. Julie er en skikkelig tøffing med bein i nesa som våger å kaste av seg den gamle kappa av usikkerhet og blindhet og bane seg ut i verden med den hvite stokken truende foran seg. "I'm the queen of the world, I bump into things", er sitatet som legger an tonen fra begynnelsen.
At hovedpersonen er blind gjør lite for selve plottet i seg selv. Det er da ganske sikkert flere bøker, uten at jeg kommer på noen konkret akkurat nå, om unge som lurer seg vekk fra foreldrene for å prøve seg ut på livet alene. Men samtidig er det fraværende synet en viktig del, siden hun opplever ting fra et veldig annerledes perspektiv enn A4-ungdomshelten. Her har forfatteren, med god hjelp fra synshemmede ungdommer, gjort en god del fiffige grep for å gjøre det hele både interessant og avskrekkende.
Og vi starter med førsteinntrykket. Det som avgjør om den fanger vår interesse, første gang vi plukker opp ei ny bok, nemlig baksideteksten. Av omtalen på forfatterens egne nettsider, som er den samme jeg har sett andre steder også, går det ikke med ett ord fram at hovedpersonen er blind. Bare at det handler om Julie på 15. (Tenk, så fordomssfull var jeg, at da jeg leste nevnte omtale, var jeg et øyeblikk overbevist om at det var snakk om en annen bok...) Det samme gjelder første kapittel. Ganske fort vil nok hvem som helst merke, at det er noe spesielt med Julie. Hun er ikke som alle andre. Men det hele kommer bare frem gjennom hint og antydninger, og ordet BLIND, dukker opp som det aller siste ordet i første kapittel. Et grep jeg personlig hadde stor sans for.
Dette at boka ved første inntrykk fremstår "kun" som en fortelling om ei opprørsk jente som er sugen på livet, for så å springe den "lille" annerledesheten på oss på denne måten, tror jeg kan falle i smak hos mange unge lesere. Her handler det ikke om å moralisere om at "se så lik hun er alle oss andre", som ofte virker mot sin hensikt, spør du meg. Ingen forsøk på å skjule eller glatte over, når vi først har fått vite fakta. Heller tvert om. Vi får være med inn i hennes liv, og der er det at hun "tilfeldigvis" også er blind, faktisk en ganske stor greie, naturlig nok.
Her gjørr forfatteren enda noen grep jeg liker godt. I starten får vi ganske detaljerte beskrivelser om hvordan hun bruker stokken, hørselen osv til å orientere seg. Hun er stadig bevisst på at hun skiller seg ut, men ikke ønsker å være så avhengig av hjelp. Men etterhvert som handlingen spinneer videre og spenningen øker, hører vi mindre og mindre til disse "blindegreiene". Da blir fokuset mer på Julie og de anre karakterene, og etterhvert som hun blir tryggere på seg selv betyr blindheten mindre, også.
Til slutt (jada, nå skal jeg snart runde av:P) må jeg nevne noe som er veldig befriende: Julie er ikke perfekt. Hun er frekk og freidig, på grensen til litt bitchy kan en si. Og i alle fall ikke betingelsesløst takknemlig mot all veldedigheten. Herlig!
Jeg håper dette er en bok som faller i smak hos mange unge lesere, men også de som er litt eldre (min alder og oppover). For dette er en slik livskraftig, glad bok, full av varme og galgenhumor. Og kanskje går det an å håpe at folk blir litt mindre engstelig for oss som går og vifter med hvite pinner. Vi er like sprø, frekke, sinte og glade som alle andre :-)
lørdag 3. oktober 2009
søndag 30. august 2009
Mestring
Vi var på tur til Svartkamhytta idag. Selve turen var ikke så skrekkelig lang, oppunder to kilometer hver vei, og det er jo ingenting. Men Ulendt, det var det. Det gikk opp og det gikk ned, det var steiner, røtter og plankestier. Ikke blindevennlig, kanskje - iallfall ikke for mannen i gata, eller skal vi si på skauen. Tror mamma var hakket mer nervøs enn meg. Hvordan ville jeg takle sånt terreng? Det var mange år siden sist. Dels hadde hun jo rett, for det var krevende. Å si noe anna ville vært å skrøne. Men, det var GØY!
Dette kom som iallfall en liten overraskkelse på undertegnede. At jeg skulle klare det, det visste jeg. Og at jeg egentlig liker å gå i skauen vet jeg også - nesten iallfall. Men at jeg skulle sette slik pris på, bare det enkle faktum at jeg fikk det til, ja, til og med kose meg med det, det var merkelig og nesten litt fremmed. Jeg tenkte plutselig "Dette er digg! Det går sakte og jeg kløner, men det er det som gjør det så bra".
Da slo det meg: Dette her, det er MESTRING! Dette ordet som er så in i all slags behandling og trening. Dette JA-ordet som har gitt meg slik en NEI-følelse at det vrenger seg i meg. Fordi jeg ikke har opplev det når jeg "burde".
Mestring, det skal være noe fint, det. Det er for eksempel når du har fått til noe som du kanskje er redd for eller har prøvd noe du aldri har gjort før. Mestring, det får du av å presse grenser. Og altfor mange tolker det etter min mening dit hen at det handler mer om press enn om grenser. Men er det alltid sånn at mestringsfølelsen øker i takt med utfordringene? Jeg er ikke så sikker. La oss gå tilbake og se hva minnene mine har å si om dette.
Først til dagens aktivitet, å gå tur. Jeg var i mange år en dreven skogsvandrer, til synshemma å være, iallfall. Jeg gikk mange, lange turer i Estenstadmarka som er noe av det mer kuperte her i byen, og vi dro på fjellturer. På skolen var de imponert over ferdighetene mine i ulendt terreng. Og jeg.. Joda, jeg hang nå med, på slep etter særdeles raske turgåere, dels som marionette, dels som slips. Kroppen lærte seg teknikken å ta terrenget som det kom, ha refleksene og balansen sånn rimlig i orden. Men sant å si opplevde jeg ikke så veldig mye av det, annet enn at jeg ble sliten. Når noen prøvde å vise meg utsikten eller fortelle meg hvor imponert de var, var alt jeg orket å nikke, smile og tenke på at det var to timer til vi var hjemme igjen. Leksa om at det som telte var hvor langt jeg gikk og hvor fort, hadde jeg så under huden at jeg ikke visste hva det ville si å glede seg over naturen og opplevelsene den kunne gi. Turene ble til nederlag, så til ork og senere til noe jeg skydde som pesten.
Ridning, der har jeg også vært borti "mestring". Det var på den gården hvor jeg var på helgebesøk en gang i måneden at jeg virkelig fikk sansen for ridning. Det var ridning på bane og turer i terrenget på rolige, snille hester. Alt lå til rette for en knakende mestringsopplevelse. Og det var mye som var veldig bra - det er jo en grunn til at jeg har fortsatt å ri. Men ærlig talt, jeg forsto ikke alltid helt hva jeg gjorde. Når vi fikk beskjed om å ha hælene sånn og tøylene sånn, så kan jeg ikke ha vært alldeles håpløs, for jeg klarte nå å ri, men alltid var det ett eller anna som ikke føltes helt riktig. Særlig når vi skulle opp i fart, noe jeg etterhvert ikke kunne fordra. For der hang jeg bare ikke med. Slang som en mjølsekk og styring, det hadde jeg bare fordi vi red på rekke. Hver eneste gang var jeg den som ropte STOPP fordi jeg holdt på å gli av. Og når jeg litt forvirra ga uttrykk for at "Det gikk jo på et vis", fikk jeg alltid det samme svaret: "Men du gir deg jo aldri, du får det til. Det må da gi mestringsopplevelse?" Opplevelse, jo, mestring.....?
Jeg har i den senere tid kommet til at mestringsfølelse er noe annet enn å mestre. Man kan gjøre ganske avanserte ting og ikke føle noen mestring, og på samme måte føle en enorm mestring ved enkle ting.
Som på turen idag. Jeg vet veldig godt at jeg har gått i mye mer ulendt terreng enn dette. Alikevel var dagens tur, hvor jeg tok det med ro og gikk steg for steg, en mye større følelse av lykke og mestring. Hele jeg var med; jeg kunne kjenne kropp og sinn jobbe uhyre konsentrert, samtidig som jeg virkelig var i naturen. Ingen tendens til å være slipsmarionette i det hele tatt!
Og det samme gjelder for ridningen. Nå lærer jeg basics, alene på en ridebane. Og jeg er trygg på at det faktisk er jeg som styrer, siden det ikke finnes noen rekke å gjemme seg i. Jeg mestrer ikke trav enda, men nå vet jeg til forskjell fra før, at jeg ikke har styrke nok enda. Men jeg vet hva som må jobbes med og at det vil gå sakte, men sikkert framover. Det er hva jeg kaller mestring!
Så, hvis du sitter der og har fått til noe som var vanskelig, som du, eller noen andre syns du burde føle mestring for, og du alikevel ikke klarer det, vit at du ikke er den eneste. Og ikke la mangelen på mstringsfølelse bli et nederlag i seg selv.
Tenk heller over: Var du 100% klar over hvorfor det var utfordrende? Gjorde du det fordi du selv hadde bestemt deg for å gjennomføre det, til tross for at det var ubehagelig? Og til sist, men ikke minst, var du følelsesmessig tilstede, eller låste du vekk de trasige følelsene for i det hele tatt å gjennomføre? Hvis så var tilfellet, er det veldig vanskelig å lykkes i å FØLE MESTRING, på den gode måten.
God mestringsfølelse, det handler ikke om å presse seg ut over tålegrensa og gjennomføre for en hver pris.
God mestringsfølelse handler heller om å ta det lille skrittet nærmere tålegrensa, men med sjela intakt. Det handler om å bli litt sliten, litt redd og litt frustrert, men VELDIG STOLT!
Dette kom som iallfall en liten overraskkelse på undertegnede. At jeg skulle klare det, det visste jeg. Og at jeg egentlig liker å gå i skauen vet jeg også - nesten iallfall. Men at jeg skulle sette slik pris på, bare det enkle faktum at jeg fikk det til, ja, til og med kose meg med det, det var merkelig og nesten litt fremmed. Jeg tenkte plutselig "Dette er digg! Det går sakte og jeg kløner, men det er det som gjør det så bra".
Da slo det meg: Dette her, det er MESTRING! Dette ordet som er så in i all slags behandling og trening. Dette JA-ordet som har gitt meg slik en NEI-følelse at det vrenger seg i meg. Fordi jeg ikke har opplev det når jeg "burde".
Mestring, det skal være noe fint, det. Det er for eksempel når du har fått til noe som du kanskje er redd for eller har prøvd noe du aldri har gjort før. Mestring, det får du av å presse grenser. Og altfor mange tolker det etter min mening dit hen at det handler mer om press enn om grenser. Men er det alltid sånn at mestringsfølelsen øker i takt med utfordringene? Jeg er ikke så sikker. La oss gå tilbake og se hva minnene mine har å si om dette.
Først til dagens aktivitet, å gå tur. Jeg var i mange år en dreven skogsvandrer, til synshemma å være, iallfall. Jeg gikk mange, lange turer i Estenstadmarka som er noe av det mer kuperte her i byen, og vi dro på fjellturer. På skolen var de imponert over ferdighetene mine i ulendt terreng. Og jeg.. Joda, jeg hang nå med, på slep etter særdeles raske turgåere, dels som marionette, dels som slips. Kroppen lærte seg teknikken å ta terrenget som det kom, ha refleksene og balansen sånn rimlig i orden. Men sant å si opplevde jeg ikke så veldig mye av det, annet enn at jeg ble sliten. Når noen prøvde å vise meg utsikten eller fortelle meg hvor imponert de var, var alt jeg orket å nikke, smile og tenke på at det var to timer til vi var hjemme igjen. Leksa om at det som telte var hvor langt jeg gikk og hvor fort, hadde jeg så under huden at jeg ikke visste hva det ville si å glede seg over naturen og opplevelsene den kunne gi. Turene ble til nederlag, så til ork og senere til noe jeg skydde som pesten.
Ridning, der har jeg også vært borti "mestring". Det var på den gården hvor jeg var på helgebesøk en gang i måneden at jeg virkelig fikk sansen for ridning. Det var ridning på bane og turer i terrenget på rolige, snille hester. Alt lå til rette for en knakende mestringsopplevelse. Og det var mye som var veldig bra - det er jo en grunn til at jeg har fortsatt å ri. Men ærlig talt, jeg forsto ikke alltid helt hva jeg gjorde. Når vi fikk beskjed om å ha hælene sånn og tøylene sånn, så kan jeg ikke ha vært alldeles håpløs, for jeg klarte nå å ri, men alltid var det ett eller anna som ikke føltes helt riktig. Særlig når vi skulle opp i fart, noe jeg etterhvert ikke kunne fordra. For der hang jeg bare ikke med. Slang som en mjølsekk og styring, det hadde jeg bare fordi vi red på rekke. Hver eneste gang var jeg den som ropte STOPP fordi jeg holdt på å gli av. Og når jeg litt forvirra ga uttrykk for at "Det gikk jo på et vis", fikk jeg alltid det samme svaret: "Men du gir deg jo aldri, du får det til. Det må da gi mestringsopplevelse?" Opplevelse, jo, mestring.....?
Jeg har i den senere tid kommet til at mestringsfølelse er noe annet enn å mestre. Man kan gjøre ganske avanserte ting og ikke føle noen mestring, og på samme måte føle en enorm mestring ved enkle ting.
Som på turen idag. Jeg vet veldig godt at jeg har gått i mye mer ulendt terreng enn dette. Alikevel var dagens tur, hvor jeg tok det med ro og gikk steg for steg, en mye større følelse av lykke og mestring. Hele jeg var med; jeg kunne kjenne kropp og sinn jobbe uhyre konsentrert, samtidig som jeg virkelig var i naturen. Ingen tendens til å være slipsmarionette i det hele tatt!
Og det samme gjelder for ridningen. Nå lærer jeg basics, alene på en ridebane. Og jeg er trygg på at det faktisk er jeg som styrer, siden det ikke finnes noen rekke å gjemme seg i. Jeg mestrer ikke trav enda, men nå vet jeg til forskjell fra før, at jeg ikke har styrke nok enda. Men jeg vet hva som må jobbes med og at det vil gå sakte, men sikkert framover. Det er hva jeg kaller mestring!
Så, hvis du sitter der og har fått til noe som var vanskelig, som du, eller noen andre syns du burde føle mestring for, og du alikevel ikke klarer det, vit at du ikke er den eneste. Og ikke la mangelen på mstringsfølelse bli et nederlag i seg selv.
Tenk heller over: Var du 100% klar over hvorfor det var utfordrende? Gjorde du det fordi du selv hadde bestemt deg for å gjennomføre det, til tross for at det var ubehagelig? Og til sist, men ikke minst, var du følelsesmessig tilstede, eller låste du vekk de trasige følelsene for i det hele tatt å gjennomføre? Hvis så var tilfellet, er det veldig vanskelig å lykkes i å FØLE MESTRING, på den gode måten.
God mestringsfølelse, det handler ikke om å presse seg ut over tålegrensa og gjennomføre for en hver pris.
God mestringsfølelse handler heller om å ta det lille skrittet nærmere tålegrensa, men med sjela intakt. Det handler om å bli litt sliten, litt redd og litt frustrert, men VELDIG STOLT!
fredag 17. juli 2009
Morgenstund i Halden
Som vanlig er jeg den siste som krøller seg ut av dyna, og dermed også den siste til frokost. Som så mange ganger før kommer jeg tassende inn, barbeint og uflidd på håret. Oma kommer med et stille smil og ”god morgen” mens de andre to sender skjeve smil i retning mitt trøtte oppsyn. Alt er som det pleier, nesten.
Vi spiser frokost, og som vanlig er de andre nesten ferdig med å spise før jeg er ferdig med å stirre tomt ut i lufta på ale de fem påleggssortene. Oma rekker brødkurva mot meg og spør om jeg ikke skal ha noe. Det samme gjentar seg etter første rundstykket, jeg sier at jeg er litt treig i maskineriet så tidlig om morran og vi smiler litt til hverandre. Klokka er tross alt over ti. Vi drikker kaffe i ro og mak. Oma etterspør knekkebrødet som mamma nok en gang ikke har satt frem og den sedvanlige ordvekslingen inntreffer. Mamma akker seg over at ”det er jo ikke plass noe sted, for du har jo så mye rot overalt” og oma svarer med at da har hun jo kontroll over hvor ting er. Samme, gamle leksa. Jeg smiler… vemodig.
Frokosten går mot slutten – føyer seg pent inn i rekken av mange hyggelige morgenstunder. Vi begynner å pusle og rydde av bordet mens oma følger med fra sidelinja. Skulle bare mangle at det er sånn, så dårlig til beins som hun er. Når jeg har rydda fri gangbane fra kjøkkenbordet, uttaler hun at hun får vel komme seg på en viss plass… ”Men mamma, da, du var da på do for ikke lenge sida, da hjemmesykepleien var her, husker du…?” Stemmen til min mamma som ser på sin mamma, er oppgitt, med en sår underklang av fortvilelse.
Stemninga gjør et ubehagelig, kvalmende dropp nedover, som når du har glemt det siste trappetrinnet og går rett ut i tomme lufta. Jeg ser bort på de to andre, så på oma og så ned i den blomstrete voksduken. En sår klump begynner å vokse i halsen og jeg får det travelt med å rydde kopper og kar inn i oppvaskmaskina. Ingenting er som før.
Plutselig forstår jeg hvor langt i fortrengningsstadiet jeg er kommet. Dette skulle jo være en morgen som alle andre morgener. Kanskje skulle vi en tur til byen, med oma i den elektriske rullestolen, i slik en råkjøremodus at beina våre ikke holder tritt. Eller at hun og mamma skulle rydde i kjøleskapet og småkrangle om det, mens jeg skulle høre på og ikke vite hvem jeg var mest irritert på. Men slik blir det aldri igjen.
For jeg vet det jo bare så altfor godt, hvor skrøpelig min gamle oma har blitt. Sett hvordan to pleiere må hjelpe henne den halve meteren fra lenestol til rullestol og bli med inn på badet så hun får tatt kveldsstellet. Fremfor alt har jeg sett gnisten som ikke er der lenger, men som både hun og jeg håper skal våkne til live igjen, bare… Bare hva?
Toppen tre timer til, så er hun på sykehjem igjen. For hvor lenge, det vet vi ikke. De tre ukene hjemme gikk ikke så bra, de. Hvem vet, kanskje dette er den siste morgenstunden vi vil ha sammen, alle fire, her hjemme…?
Vi spiser frokost, og som vanlig er de andre nesten ferdig med å spise før jeg er ferdig med å stirre tomt ut i lufta på ale de fem påleggssortene. Oma rekker brødkurva mot meg og spør om jeg ikke skal ha noe. Det samme gjentar seg etter første rundstykket, jeg sier at jeg er litt treig i maskineriet så tidlig om morran og vi smiler litt til hverandre. Klokka er tross alt over ti. Vi drikker kaffe i ro og mak. Oma etterspør knekkebrødet som mamma nok en gang ikke har satt frem og den sedvanlige ordvekslingen inntreffer. Mamma akker seg over at ”det er jo ikke plass noe sted, for du har jo så mye rot overalt” og oma svarer med at da har hun jo kontroll over hvor ting er. Samme, gamle leksa. Jeg smiler… vemodig.
Frokosten går mot slutten – føyer seg pent inn i rekken av mange hyggelige morgenstunder. Vi begynner å pusle og rydde av bordet mens oma følger med fra sidelinja. Skulle bare mangle at det er sånn, så dårlig til beins som hun er. Når jeg har rydda fri gangbane fra kjøkkenbordet, uttaler hun at hun får vel komme seg på en viss plass… ”Men mamma, da, du var da på do for ikke lenge sida, da hjemmesykepleien var her, husker du…?” Stemmen til min mamma som ser på sin mamma, er oppgitt, med en sår underklang av fortvilelse.
Stemninga gjør et ubehagelig, kvalmende dropp nedover, som når du har glemt det siste trappetrinnet og går rett ut i tomme lufta. Jeg ser bort på de to andre, så på oma og så ned i den blomstrete voksduken. En sår klump begynner å vokse i halsen og jeg får det travelt med å rydde kopper og kar inn i oppvaskmaskina. Ingenting er som før.
Plutselig forstår jeg hvor langt i fortrengningsstadiet jeg er kommet. Dette skulle jo være en morgen som alle andre morgener. Kanskje skulle vi en tur til byen, med oma i den elektriske rullestolen, i slik en råkjøremodus at beina våre ikke holder tritt. Eller at hun og mamma skulle rydde i kjøleskapet og småkrangle om det, mens jeg skulle høre på og ikke vite hvem jeg var mest irritert på. Men slik blir det aldri igjen.
For jeg vet det jo bare så altfor godt, hvor skrøpelig min gamle oma har blitt. Sett hvordan to pleiere må hjelpe henne den halve meteren fra lenestol til rullestol og bli med inn på badet så hun får tatt kveldsstellet. Fremfor alt har jeg sett gnisten som ikke er der lenger, men som både hun og jeg håper skal våkne til live igjen, bare… Bare hva?
Toppen tre timer til, så er hun på sykehjem igjen. For hvor lenge, det vet vi ikke. De tre ukene hjemme gikk ikke så bra, de. Hvem vet, kanskje dette er den siste morgenstunden vi vil ha sammen, alle fire, her hjemme…?
fredag 19. juni 2009
Veien videre - Kim-sentere, here I come!
Oi, oi, oi... Her føles det enten som om alt står stille, eller at tilværelsen løper videre så fort at jeg nesten ikke klarer å holde følge selv. Men nå har det endelig begynt å synke inn her, at jeg faktisk har fått arbeidspraksis!
Den 3. september begynner jeg å jobbe ved Kim-senteret. Her ska jeg jobbe i kontoravdelinga med skrivearbeid. Til min store fryd har de internavis som jeg skal få skrive i :-D og i tillegg skal jeg lære en del om kontorarbeid av forskjellig slag, og det er jo alltid nyttig å ha med seg. Og jeg får skrive masse, det er det viktigste!
Tenkte jeg bare måtte melde dette i bloggenat jeg er så GLAAAD siden sist post kunne tyde på en litt uttåkjøre Muldra. Men ikke nå nei :-)))
Og dett får være dett for denne gang. For ettersom lykkeønskningene strømmer inn blir huet mitt så HYPERlett at snart henger jeg og svever oppunder taket, her. Så dere hører mer fra meg seinere, når jeg har landa igjen.
WOHOOOOOOOOOOOOOOI!!! :-D
Den 3. september begynner jeg å jobbe ved Kim-senteret. Her ska jeg jobbe i kontoravdelinga med skrivearbeid. Til min store fryd har de internavis som jeg skal få skrive i :-D og i tillegg skal jeg lære en del om kontorarbeid av forskjellig slag, og det er jo alltid nyttig å ha med seg. Og jeg får skrive masse, det er det viktigste!
Tenkte jeg bare måtte melde dette i bloggenat jeg er så GLAAAD siden sist post kunne tyde på en litt uttåkjøre Muldra. Men ikke nå nei :-)))
Og dett får være dett for denne gang. For ettersom lykkeønskningene strømmer inn blir huet mitt så HYPERlett at snart henger jeg og svever oppunder taket, her. Så dere hører mer fra meg seinere, når jeg har landa igjen.
WOHOOOOOOOOOOOOOOI!!! :-D
torsdag 18. juni 2009
Veie videre - på terskele til framtida
Det er slutt.
Jeg står på trappa og suger inn inntrykkene. Beina har ikke lyst til å bevege seg - ikke enda. For det er så altfor mange bilder, så mange minner å ta med seg.
Dette har vært min kjære, trygge videregående skole i tre år nå. Og jeg vil ikke slipe taket - ikke nå, ikke imorge, ikke... Når, egentlig? Aldri. Men det går jo ikke. Ingen kan fryse tida, selv ikke jeg. vi må alle videre en dag, og det gjelder visst meg også.
Så jeg tar det første, så de neste skrittene bort til den ventende taxien. Slenger ut "God sommer!" og "vi snakkes" mens jeg setter meg i bilen. Så glir jeg bort, vender ryggen til nåtida og glir inn i et svalt rom av avventende uvirkelighet.
Jeg sitter i taxien som ruller stille avgårde, lengre og lengre inn i uvissheten. Og jeg tenker tilbake. Tilbake på den første tida, hvor jeg dro på skolen bare fordi noen - ganske mange, faktisk - hadde sagt at jeg burde begynne på'n igjen.
Husker hvordan jeg smøg meg fram med blikket trygt begravd i ingenting, og hvordan jeg håpet at ingen skulle legge merke til meg og samtidig dra meg inn i samtalen. Sakte og uendelig forsiktig våget jeg løfte hodet og se meg om, såvidt, men gjemte meg like fort igjen, straks noen så i min retning. Og jeg husker hvordan jeg forbløffet samtlige når med fynn og klem gikk inn i rollen som Hennes Høyhet Storheksa i hørespillet vi lagde i norsken. Her kunne jeg kaste usynlihetskappen og få ut all den energi jeg gikk og samlet på til daglig. Og resultatet ble, om jeg må få si det selv, bra.
Det neste, virkelig store, det må være min første fagkarakter siden ungdomsskolen. Endelig hadde jeg noeå vise til - en hel karakter etter to år på videregående. Det var noe å være stolt over som jeg kunne dele med andre. Jeg hadde fått til noe ordentlig, liksom. Jammen underlig hvor mye et lite femtall kan bety i den store sammenhengen.
Så kom det tredje og siste året, hvor en hel ny verden plutselig åpnet seg. Jeg oppdaget plutselig hvor mye lettere dagene fortonet seg, bare jeg så lit mer opp, smilte til de rundt meg (ikke bare for meg selv) og våget å snakke litt mer. Skremmende? Ja, så absolutt, men du å du så mye jeg fikk igjen for det. Nå hadde jeg faktisk kontakt med de andre, og det var fint, ikke skummelt (vel, litt så). For første ang, noensinne siden jeg satte mine ben i et klasserom, var jeg med på å snakke bort hele skoletimer, og likte det. Den jenta som nå gikk rundt på skolen var en helt annen, mye tryggere, enn hun som hadde listet seg inn etpar år tidligere. Og faglig? Jo, forsto for alvor at jeg kunne lære og ikke minst, ville lære mer. Og selvom jeg ikke kom så langt som jeg ville, ble jeg veldig klar over at det jeg ønsket framover var å gå mer skole, selvom jeg ikke kunne fortsette her. Her jeg sto nå, hadde jeg beina trygt plantet på jorda, klar for veien videre.
Så er jeg hjemme. Som i en transe beveger jeg meg fremover. Rommet av uvirkelighet som var så godt å gjemme seg i blir stadig mindre. Snart er det altfor trangt, og veggene - de altfor tynne veggene - presser seg mot meg. Og sjokket treffer meg som en kalddusj midt i fleisen. Dette er faktisk siste dagen. Ingen taxi som kommer over helga. Ingen flere lange diskusjoner og spinnville forsøk på å snakke bort lærern. Heller ingen turer i kantina for å kjøpe slush og slenge rundt på skoleområdet. For nå er det ingen vei tilbake.
Det er slutt.
Jeg står på trappa og suger inn inntrykkene. Beina har ikke lyst til å bevege seg - ikke enda. For det er så altfor mange bilder, så mange minner å ta med seg.
Dette har vært min kjære, trygge videregående skole i tre år nå. Og jeg vil ikke slipe taket - ikke nå, ikke imorge, ikke... Når, egentlig? Aldri. Men det går jo ikke. Ingen kan fryse tida, selv ikke jeg. vi må alle videre en dag, og det gjelder visst meg også.
Så jeg tar det første, så de neste skrittene bort til den ventende taxien. Slenger ut "God sommer!" og "vi snakkes" mens jeg setter meg i bilen. Så glir jeg bort, vender ryggen til nåtida og glir inn i et svalt rom av avventende uvirkelighet.
Jeg sitter i taxien som ruller stille avgårde, lengre og lengre inn i uvissheten. Og jeg tenker tilbake. Tilbake på den første tida, hvor jeg dro på skolen bare fordi noen - ganske mange, faktisk - hadde sagt at jeg burde begynne på'n igjen.
Husker hvordan jeg smøg meg fram med blikket trygt begravd i ingenting, og hvordan jeg håpet at ingen skulle legge merke til meg og samtidig dra meg inn i samtalen. Sakte og uendelig forsiktig våget jeg løfte hodet og se meg om, såvidt, men gjemte meg like fort igjen, straks noen så i min retning. Og jeg husker hvordan jeg forbløffet samtlige når med fynn og klem gikk inn i rollen som Hennes Høyhet Storheksa i hørespillet vi lagde i norsken. Her kunne jeg kaste usynlihetskappen og få ut all den energi jeg gikk og samlet på til daglig. Og resultatet ble, om jeg må få si det selv, bra.
Det neste, virkelig store, det må være min første fagkarakter siden ungdomsskolen. Endelig hadde jeg noeå vise til - en hel karakter etter to år på videregående. Det var noe å være stolt over som jeg kunne dele med andre. Jeg hadde fått til noe ordentlig, liksom. Jammen underlig hvor mye et lite femtall kan bety i den store sammenhengen.
Så kom det tredje og siste året, hvor en hel ny verden plutselig åpnet seg. Jeg oppdaget plutselig hvor mye lettere dagene fortonet seg, bare jeg så lit mer opp, smilte til de rundt meg (ikke bare for meg selv) og våget å snakke litt mer. Skremmende? Ja, så absolutt, men du å du så mye jeg fikk igjen for det. Nå hadde jeg faktisk kontakt med de andre, og det var fint, ikke skummelt (vel, litt så). For første ang, noensinne siden jeg satte mine ben i et klasserom, var jeg med på å snakke bort hele skoletimer, og likte det. Den jenta som nå gikk rundt på skolen var en helt annen, mye tryggere, enn hun som hadde listet seg inn etpar år tidligere. Og faglig? Jo, forsto for alvor at jeg kunne lære og ikke minst, ville lære mer. Og selvom jeg ikke kom så langt som jeg ville, ble jeg veldig klar over at det jeg ønsket framover var å gå mer skole, selvom jeg ikke kunne fortsette her. Her jeg sto nå, hadde jeg beina trygt plantet på jorda, klar for veien videre.
Så er jeg hjemme. Som i en transe beveger jeg meg fremover. Rommet av uvirkelighet som var så godt å gjemme seg i blir stadig mindre. Snart er det altfor trangt, og veggene - de altfor tynne veggene - presser seg mot meg. Og sjokket treffer meg som en kalddusj midt i fleisen. Dette er faktisk siste dagen. Ingen taxi som kommer over helga. Ingen flere lange diskusjoner og spinnville forsøk på å snakke bort lærern. Heller ingen turer i kantina for å kjøpe slush og slenge rundt på skoleområdet. For nå er det ingen vei tilbake.
Det er slutt.
fredag 12. juni 2009
Ridum ridum
For ganske så lenge sida - ja, jeg trur faktisk det må bli over et år sida - uttalte jeg så kjepphøyt at dere nok kom til å få høre mer om meg og ridning her på bloggen siden det er en av de STORE interessene mine. Men har det blitt sånn? Neidda, knappast et kvidder. Så det må vi gjøre noe med. Særlig etter en dag som denne :-D
For idag skjønner dere, idag har jeg virkelig fått bryna meg. Min kjære rideinstruktør som jeg har helt for meg selv :-) dro meg med ut på rudetur i terrenget. Det er jo en særdeles nydelig opplevelse, men du så krevende det kan være, også. Og det var det sannelig idag, for dette var terreng, med store bokstaver - iallfall for en uerfaren tungvektsrytter som "lille" meg. :P
Det fins de som har det for seg at å ri bare handler om å sitte og slække på hesteryggen. Da har de iallfall ikke prøvd å ri ute i skogen, i bratte bakker. I oppoverbakkene må du bøye deg framover og helst stå i stigbøylene i de bratteste bakkene. Det rister og det skumper, og selvom instruktøren har sagt at nå går det oppover så vups, der var det ei lita grøft, ja eller en stein hesten snubler i. Puh, du falt ikke av dnene gangen heller. Og i nedovebakkene er det bare å lene seg så langt tilbake som mulig, knipe låra sammen og ikke tenke for mye på hvor bratt det er. Samtidig skal du prøve å iallfall late som du veit hvor dere skal styre (takk alle gode makter for leietauet) og prøve å forhindre at matvraket av en fjording kaster seg mot de saftige bladene litt utafor stien :-)
Høres det mer skummelt enn gøy ut, sier du? Joda, i starten føles det mest som du henger og slenger uten helt å vite hva du gjør. Men når man er så heldig som jeg er, og har en som går ved sida av og pirker på hver en detalj og demper de verste matvraktendensene, går det etter hvert riktig så bra. Etter en tid forsvinner den verste trangen til å rope "hjeeelp!" og du legger merke til både lyder og lukter rundt deg. For ikke å snakke om at du opplever terrenget ovenfra uten den overhengende frykten for å snuble - noe som er en sjeldenhet når man er halvblind og trokker i skauen :P
Jeg må iallfall beundre tålmodigheten til instruktøren - for ikke å snakke om hesten - som må holde ut med sånne klumpedumper som meg i en time. Veel, nå overdreiv jeg en del. Jeg er sikkert ikke så ille. Man bare føler seg så sinnsykt amatør før det kommer innunder huden.
Jeg har jo ridd ute før også og alt den gang likte jeg det svært godt. Men sant og si visste jeg ikke helt hva jeg gjorde den gang. Jeg ser helt klart verdien av å ha en egen instruktør som henger ved meg hele tida og ser om jeg gjør noe feil. For det er ikke alltid ord har gitt mening. Som hvor mye du ska presse ned hælene, lene deg tilbak etc, etc. Har fått mer enn en aha-opplevelse hva sånt angå. Plutselig går alt liksom så mye lettere og jeg forstår hvorfor det var endel ting jeg aldri fiksa før, uten å skjønne hvorfor.
Følelsen av å ha knekt koden og kjenne helt inn i ryggmargen at nå forstår jeg, om ikke alt, så iallfall mye mer, er uvurderlig og kan ikke sammenliknes med noe annet. Og når denne forståelsen skjer i samarbeid med et annet levende vesen betyr det ekstra mye for meg.
Ne, nå må jeg slutte å rable og hive meg i dusjen, så jeg er er i en egnet tilstand til å være sosial. Jeg trur vel heller folk vil høre om hvor jeg har vært idag enn å lukte de på lang avstand... :P
For idag skjønner dere, idag har jeg virkelig fått bryna meg. Min kjære rideinstruktør som jeg har helt for meg selv :-) dro meg med ut på rudetur i terrenget. Det er jo en særdeles nydelig opplevelse, men du så krevende det kan være, også. Og det var det sannelig idag, for dette var terreng, med store bokstaver - iallfall for en uerfaren tungvektsrytter som "lille" meg. :P
Det fins de som har det for seg at å ri bare handler om å sitte og slække på hesteryggen. Da har de iallfall ikke prøvd å ri ute i skogen, i bratte bakker. I oppoverbakkene må du bøye deg framover og helst stå i stigbøylene i de bratteste bakkene. Det rister og det skumper, og selvom instruktøren har sagt at nå går det oppover så vups, der var det ei lita grøft, ja eller en stein hesten snubler i. Puh, du falt ikke av dnene gangen heller. Og i nedovebakkene er det bare å lene seg så langt tilbake som mulig, knipe låra sammen og ikke tenke for mye på hvor bratt det er. Samtidig skal du prøve å iallfall late som du veit hvor dere skal styre (takk alle gode makter for leietauet) og prøve å forhindre at matvraket av en fjording kaster seg mot de saftige bladene litt utafor stien :-)
Høres det mer skummelt enn gøy ut, sier du? Joda, i starten føles det mest som du henger og slenger uten helt å vite hva du gjør. Men når man er så heldig som jeg er, og har en som går ved sida av og pirker på hver en detalj og demper de verste matvraktendensene, går det etter hvert riktig så bra. Etter en tid forsvinner den verste trangen til å rope "hjeeelp!" og du legger merke til både lyder og lukter rundt deg. For ikke å snakke om at du opplever terrenget ovenfra uten den overhengende frykten for å snuble - noe som er en sjeldenhet når man er halvblind og trokker i skauen :P
Jeg må iallfall beundre tålmodigheten til instruktøren - for ikke å snakke om hesten - som må holde ut med sånne klumpedumper som meg i en time. Veel, nå overdreiv jeg en del. Jeg er sikkert ikke så ille. Man bare føler seg så sinnsykt amatør før det kommer innunder huden.
Jeg har jo ridd ute før også og alt den gang likte jeg det svært godt. Men sant og si visste jeg ikke helt hva jeg gjorde den gang. Jeg ser helt klart verdien av å ha en egen instruktør som henger ved meg hele tida og ser om jeg gjør noe feil. For det er ikke alltid ord har gitt mening. Som hvor mye du ska presse ned hælene, lene deg tilbak etc, etc. Har fått mer enn en aha-opplevelse hva sånt angå. Plutselig går alt liksom så mye lettere og jeg forstår hvorfor det var endel ting jeg aldri fiksa før, uten å skjønne hvorfor.
Følelsen av å ha knekt koden og kjenne helt inn i ryggmargen at nå forstår jeg, om ikke alt, så iallfall mye mer, er uvurderlig og kan ikke sammenliknes med noe annet. Og når denne forståelsen skjer i samarbeid med et annet levende vesen betyr det ekstra mye for meg.
Ne, nå må jeg slutte å rable og hive meg i dusjen, så jeg er er i en egnet tilstand til å være sosial. Jeg trur vel heller folk vil høre om hvor jeg har vært idag enn å lukte de på lang avstand... :P
fredag 20. mars 2009
Veien videre: fra forvirring til forventning
Jeg tenker mye på fremtida om dagen. Det vet alle som har snakka med meg de siste ukene. Og i Tankespinneriet har jeg heller ikke lagt skjul på det. Hittil har det mest handlet om luftige ord og springende metaforer som har flagra til alle kanter. Men det skal det bli, om ikke en slutt på, så iallfall en pause fra, nå. For nå, nå skjer det spennende ting her, dere! Så jeg tenkte på å lage en liten seri om veien fram veien videre, fram til jeg er kommet i orden der jeg vil være, i tillegg til alt anna som måtte falle meg inn å skrive om.
Men først tenker jeg å se litt tilbake på tida som har gått. (og da kan det kanskje bli litt springende igjen :P)
Lenge har jeg visst at jeg må videre. Men først det siste året har jeg virkelig begynt å få lyst til det. Sånn langt-inn-i-hjerterota-lyst - ikke bare sånn joda-må-vel-det-lyst. Og etter at den kom, har veien vært både spennende og fascinerende, men også forferdelig skummel til tider.
Tror jeg kan oppsummere det siste halve året som følger:
Fase 1, visjoner og drømmer: Jeg begynner å få beina greit planta på jorda og har oppdaga at, jøss, jeg får faktisk til en hel del om jeg bare er trygg og modig nok, og begynner å se litt lenger enn til neste dag. Jeg har lyst til så mye. Det er så mange muligheter der ute. Skolen går så bra, det sosiale går også bedre. Så hvorfor ikke satse skikkelig? Jeg begynner å tenke: "hvorfor pokkern tenkte du ikke sånn før, din treigost?" og før jeg vet ordet av det har selvbebgreidelsen gått over i drømmer. Jeg kan fortsette på skolen, jeg kan finne meg en praksisplass, ja, kanskje tilogmed en helt VANLI jobb. Hadde ikke det vært fint? Entusiasmen strømmer på. Jeg pruster og stamper ivei mot store mål som er vårk*t ku på beite. Ingen kan stoppe meg nå. Jovel, litt ralistisk må jeg vel være. Men bare LITT, det er jo så kjedelig... Den som har begge beina på jorda står stille osv.
Fase 2, den store, åpne avgrunnen (kort sagt, hetta): Det er nytt år, og det flotte, fargerike selvtillittsflagget jeg heiste så høyt for mitt indre øye rundt jul, begynner å se temmelig frynsete ut. Det har gått tid, uten at noe har skjedd. Rundt meg søker medelever på skole til neste år,og fremdeles har ingenting skjedd. Jeg aner ike hva eller hvor jeg skal. Den våryre kua har blitt til et lite, livredd marsvin som gjemmer seg og piper stille for seg selv. Så blir det møter, spørsmål og valg. Jeg må spille rollen som modig og reflektert, mens marsvinet der inne i brystet har begynt å skjelve. Jeg vet vi skal ut å se på forskjellige plasser (tiltak, som det så fint heter), men er livredd for å velge. Hva om jeg velger feil? Hva vil alle andre si? En svimlende avgrunn åpner seg foran meg og bakken gynger like mye som 1-metern i svømmehallen med med meg oppå seg. Og jeg er TUNG, skal jeg si dere... Ingen, og aller minst jeg vil ha noen som helst interesse av at jeg skriver noen av de tunge, forvirrede tankene jeg har i denne perioden; jeg uner ingen å få sånne strekkskader på hjernen.
Fase 3: Jeg kan, jeg vil, jeg vil, jeg vil jeg vil jeg viiiiiiil..... Kaplask... Au, var det sånn det føltes å gå på trynet, ja. Kanskje jeg bør tenke litt mindre skala likevel? (frontkollisjon mellom fase 1 og 2, som et øyeblikk nesten fikk meg til å skrinlegge alt. Iallfall snu om på alle drømmene mine)
Fase 4, det er lys der fremme! (håp og forventning): Det hele løsnet for etpar uker siden da jeg var på KIM-senteret, et sånn derre tiltak, og merket hvordan jeg våkna - at noe ble tent inni meg. Kim-sentere skal beskrives mer utførlig seinere, men kan si så mye som at de bl.a. hadde en avdeling med mye skriving. Den gamle, fine skrivekløen fra tida på folkehøgskole begynte å krible som besatt. Fikk lyst til å produsere, til å utfordres og tenke nytt. Kanskje vil jeg likevel ha skriving som arbeid? Iallfall lyst til å prøve. Enda mer våkna jeg idag da jeg var på nok et tiltak, Isonor, hvor de har skole, så dønn fleksibel at selv lille meg kan fikse det. Ååååh, jeg ser så mange muligheter nå at jeg omtrent går i spinn! Det er deilig å se framover og GLEDE SEG!
Ja, jeg har faktisk ikke gleda meg sånn på år og dag til å fortsette. Ikke misforstå; jeg gruer som no anna rart til å slutte på skolen min. det blir ikke fritt for tårer da, tenker jeg. Men alikevel ser jeg fram til noe nytt, av den ene grunnen at det er noe nytt som jeg tror kan bli veldig bra.
Så alt som gjenstår nå, er å samle sammen trådene og stable et tilbud på beina. Finne ut om jeg skal satse på ett eller flere steder, hvor mange dager og hva jeg skal gjøre. Og midt oppi det hele, passe på at jeg ikke får en ny "fase 3" av pur iver. For jeg vil ikke gå på trynet en gang til, om det kan unngås. Og nå som jeg ikke er så redd lenger, tror jeg nesten det blir den vanskeligste jobben. for jeg har jo så lyst. til alt sammen...
Neste gang jeg skriver, tenkte jeg å fortelle litt om de forskjellige stedene jeg har vært og snoka. Har så enormt mye å fortelle. Men jeg putter det i et eget innlegg, for nå begynner dette her å bli mer enn langt nok.
Og til dere som måtte bli trøtte av å lese om det her, så er det bare å unngå alle innlegg merket "Veien videre". For jeg har ingen garanti for hvor mange eller hvor lange, de vil bli :P
Men først tenker jeg å se litt tilbake på tida som har gått. (og da kan det kanskje bli litt springende igjen :P)
Lenge har jeg visst at jeg må videre. Men først det siste året har jeg virkelig begynt å få lyst til det. Sånn langt-inn-i-hjerterota-lyst - ikke bare sånn joda-må-vel-det-lyst. Og etter at den kom, har veien vært både spennende og fascinerende, men også forferdelig skummel til tider.
Tror jeg kan oppsummere det siste halve året som følger:
Fase 1, visjoner og drømmer: Jeg begynner å få beina greit planta på jorda og har oppdaga at, jøss, jeg får faktisk til en hel del om jeg bare er trygg og modig nok, og begynner å se litt lenger enn til neste dag. Jeg har lyst til så mye. Det er så mange muligheter der ute. Skolen går så bra, det sosiale går også bedre. Så hvorfor ikke satse skikkelig? Jeg begynner å tenke: "hvorfor pokkern tenkte du ikke sånn før, din treigost?" og før jeg vet ordet av det har selvbebgreidelsen gått over i drømmer. Jeg kan fortsette på skolen, jeg kan finne meg en praksisplass, ja, kanskje tilogmed en helt VANLI jobb. Hadde ikke det vært fint? Entusiasmen strømmer på. Jeg pruster og stamper ivei mot store mål som er vårk*t ku på beite. Ingen kan stoppe meg nå. Jovel, litt ralistisk må jeg vel være. Men bare LITT, det er jo så kjedelig... Den som har begge beina på jorda står stille osv.
Fase 2, den store, åpne avgrunnen (kort sagt, hetta): Det er nytt år, og det flotte, fargerike selvtillittsflagget jeg heiste så høyt for mitt indre øye rundt jul, begynner å se temmelig frynsete ut. Det har gått tid, uten at noe har skjedd. Rundt meg søker medelever på skole til neste år,og fremdeles har ingenting skjedd. Jeg aner ike hva eller hvor jeg skal. Den våryre kua har blitt til et lite, livredd marsvin som gjemmer seg og piper stille for seg selv. Så blir det møter, spørsmål og valg. Jeg må spille rollen som modig og reflektert, mens marsvinet der inne i brystet har begynt å skjelve. Jeg vet vi skal ut å se på forskjellige plasser (tiltak, som det så fint heter), men er livredd for å velge. Hva om jeg velger feil? Hva vil alle andre si? En svimlende avgrunn åpner seg foran meg og bakken gynger like mye som 1-metern i svømmehallen med med meg oppå seg. Og jeg er TUNG, skal jeg si dere... Ingen, og aller minst jeg vil ha noen som helst interesse av at jeg skriver noen av de tunge, forvirrede tankene jeg har i denne perioden; jeg uner ingen å få sånne strekkskader på hjernen.
Fase 3: Jeg kan, jeg vil, jeg vil, jeg vil jeg vil jeg viiiiiiil..... Kaplask... Au, var det sånn det føltes å gå på trynet, ja. Kanskje jeg bør tenke litt mindre skala likevel? (frontkollisjon mellom fase 1 og 2, som et øyeblikk nesten fikk meg til å skrinlegge alt. Iallfall snu om på alle drømmene mine)
Fase 4, det er lys der fremme! (håp og forventning): Det hele løsnet for etpar uker siden da jeg var på KIM-senteret, et sånn derre tiltak, og merket hvordan jeg våkna - at noe ble tent inni meg. Kim-sentere skal beskrives mer utførlig seinere, men kan si så mye som at de bl.a. hadde en avdeling med mye skriving. Den gamle, fine skrivekløen fra tida på folkehøgskole begynte å krible som besatt. Fikk lyst til å produsere, til å utfordres og tenke nytt. Kanskje vil jeg likevel ha skriving som arbeid? Iallfall lyst til å prøve. Enda mer våkna jeg idag da jeg var på nok et tiltak, Isonor, hvor de har skole, så dønn fleksibel at selv lille meg kan fikse det. Ååååh, jeg ser så mange muligheter nå at jeg omtrent går i spinn! Det er deilig å se framover og GLEDE SEG!
Ja, jeg har faktisk ikke gleda meg sånn på år og dag til å fortsette. Ikke misforstå; jeg gruer som no anna rart til å slutte på skolen min. det blir ikke fritt for tårer da, tenker jeg. Men alikevel ser jeg fram til noe nytt, av den ene grunnen at det er noe nytt som jeg tror kan bli veldig bra.
Så alt som gjenstår nå, er å samle sammen trådene og stable et tilbud på beina. Finne ut om jeg skal satse på ett eller flere steder, hvor mange dager og hva jeg skal gjøre. Og midt oppi det hele, passe på at jeg ikke får en ny "fase 3" av pur iver. For jeg vil ikke gå på trynet en gang til, om det kan unngås. Og nå som jeg ikke er så redd lenger, tror jeg nesten det blir den vanskeligste jobben. for jeg har jo så lyst. til alt sammen...
Neste gang jeg skriver, tenkte jeg å fortelle litt om de forskjellige stedene jeg har vært og snoka. Har så enormt mye å fortelle. Men jeg putter det i et eget innlegg, for nå begynner dette her å bli mer enn langt nok.
Og til dere som måtte bli trøtte av å lese om det her, så er det bare å unngå alle innlegg merket "Veien videre". For jeg har ingen garanti for hvor mange eller hvor lange, de vil bli :P
mandag 2. mars 2009
Framtida
Jeg sitter her for meg selv og tenker. Tenker så hodet føles som det er fullt av sukkerspinn. Tenker så hardt at det snart går hull i veggen foran meg, sånn som det drrrrrrrriller der inne. Det er alt det som skal skje. Hva som skal skje, om det skal skje... denne, ja hva heter det igjen...? Framtida, ja.
Framtida er et sted der fremme. Imorgen, om en måned, om ett år, ti år....
Men framtida er også på en måte nåtida. For nåtida er fortidas framtid.
Du vet hva du var før - kanskje. Du tror du vet hvem du er nå - tja, jo, på en måte. Men vet du hvor du vil imorgen, hva du tenker om en måned eller hvilke drømmer som driver deg om et år?
Drømmene, ja. Skyggelandet langt der borte - så fjernt, men likevel så nært. Drømmene, de er håpets hage, hvor små frø av tanker og ideer, uhindret kan nyte godt av gledens varmende stråler og motets forfriskende regn. Helt til de samme tankene stikker hodet opp av jorda som spirer av håp.
Men for at håpet skal kunne vokse fra spirer til vakre, sterke planter, og ikke bare svinne hen i drømmene igjen, trengs det mer enn mot og glede. Der trengs gjødsel også, som vilje, styrke og kunnskap. Og hvor skald du så begynne? Du kan ikke gjødsle alle spirene samtidig. For altfor mye næring kan kvele små, skjelvende vekster som enda ikke har blitt sterke nok til å stå alene. For mange drømmer som skal bli til virkelighet kan skape et villnisss av skrøpelige, ikke altfor vakre planter som river opp både klærne og potensialet ditt.
Og rundt om står alle de faglærte gartnerne og ser på hagen din, vurderer potensialet og snakker høyt og engasjert om sin favorittplante. Og alle kommer de og stikker en hagesprøyte i hånda di og sier at dette er det som skal til for at du kommer videre.
Mens du står der, ser på drømmehagen din, som for litt siden føltes så frisk og frodig, og med ett synes du den ser både vissen og tarvelig ut. Er det noe å satse på her i det hele tatt? Kanskje like greit å rykke opp alt med rota og starte på nytt?
For du kan ikke velge. Nei, du bare kan ikke...
Å, joda, jeg kan nok velge, det bare er så fordømt vanskelig. Og å sitte her og metaforisere seg bort i drømmehager og løse tanker hjelper ikke stort, det heller. Ikke på å ta avgjørelser, iallefall.
Kanskje er det bare sånn, at jeg må våge litt mer. Våge å si hva jeg ønsker, våge å prøve og, kanskje aller mest, våge å feile. For å feile er ikke farlig, sies det. Neivel, det er kanskje ikke farlig, men SKUMMELT, det er det!
Framtida er et sted der fremme. Imorgen, om en måned, om ett år, ti år....
Men framtida er også på en måte nåtida. For nåtida er fortidas framtid.
Du vet hva du var før - kanskje. Du tror du vet hvem du er nå - tja, jo, på en måte. Men vet du hvor du vil imorgen, hva du tenker om en måned eller hvilke drømmer som driver deg om et år?
Drømmene, ja. Skyggelandet langt der borte - så fjernt, men likevel så nært. Drømmene, de er håpets hage, hvor små frø av tanker og ideer, uhindret kan nyte godt av gledens varmende stråler og motets forfriskende regn. Helt til de samme tankene stikker hodet opp av jorda som spirer av håp.
Men for at håpet skal kunne vokse fra spirer til vakre, sterke planter, og ikke bare svinne hen i drømmene igjen, trengs det mer enn mot og glede. Der trengs gjødsel også, som vilje, styrke og kunnskap. Og hvor skald du så begynne? Du kan ikke gjødsle alle spirene samtidig. For altfor mye næring kan kvele små, skjelvende vekster som enda ikke har blitt sterke nok til å stå alene. For mange drømmer som skal bli til virkelighet kan skape et villnisss av skrøpelige, ikke altfor vakre planter som river opp både klærne og potensialet ditt.
Og rundt om står alle de faglærte gartnerne og ser på hagen din, vurderer potensialet og snakker høyt og engasjert om sin favorittplante. Og alle kommer de og stikker en hagesprøyte i hånda di og sier at dette er det som skal til for at du kommer videre.
Mens du står der, ser på drømmehagen din, som for litt siden føltes så frisk og frodig, og med ett synes du den ser både vissen og tarvelig ut. Er det noe å satse på her i det hele tatt? Kanskje like greit å rykke opp alt med rota og starte på nytt?
For du kan ikke velge. Nei, du bare kan ikke...
Å, joda, jeg kan nok velge, det bare er så fordømt vanskelig. Og å sitte her og metaforisere seg bort i drømmehager og løse tanker hjelper ikke stort, det heller. Ikke på å ta avgjørelser, iallefall.
Kanskje er det bare sånn, at jeg må våge litt mer. Våge å si hva jeg ønsker, våge å prøve og, kanskje aller mest, våge å feile. For å feile er ikke farlig, sies det. Neivel, det er kanskje ikke farlig, men SKUMMELT, det er det!
Abonner på:
Innlegg (Atom)