Jeg er blitt reservetante :-)

... til en liten gutt, som bare er to uker gammel. Og jeg fikk møte han idag, for aller første gang. Virkelig en fin og STERK opplevelse!

Det første som slo meg var hvor liten han var. Og det enda han er relativt stor for aldern. Hvor små er de virkelig små da, liksom? Jeg ble bare stående helt stille foran vogna og stirre i dyp fascinasjon på den lille skapningen som lå og fekta med ben og armer. (ny tv, kalte mammaen det, hihi). I konstant bevegelse, og liksom så levende...
Så fikk jeg holde han også. Litt av en følelse å kjenne dette vesle livet som lå så lett, men allikevel nært inntil meg. Det var så mye varme og bevegelse. Og et lite øyeblikk da jeg fikk til å puste dypt med magen, lå han helt rolig og falt i søvn på arma mi. :-)

Dette står i ganske grell kontrast til minnet om den ti år gamle jenta jeg en gang var, da jeg fikk en baby plassert i armene mine og sto der fullstendig paralysert, av noe jeg idag forstår var skrekk. Den gang kjente jeg ikke dette levende og visste rett og slett ikke hva jeg skulle gjøre. Ikke at jeg gjør det nå heller, altså. Ikke har jeg hatt småsøsken og heller ikke kjent andre små unger. Heller unngått dem, får jeg vel si, helt til jeg gradvis har fått lære meg å like dem, takket være min nye familie :-)

Enda kjenner jeg varmen fra lille E på arma mi og den silkemyke huden hans under fingertuppene. Den ømme, myke følelsen inni brystet og trangen til å løfte hånda og stryke han varsomt. Uten at jeg tør, fordi jeg er så redd for å gjøre feil...
Nærhet, kalles visst dette. Jeg forstår det er noe bra og helt naturlig, men samtidig er det skremmende og for meg, nytt. De eneste som har vekket min nærhet på mangfoldige år, er hester, hunder og marsvin, og andre dyr.

Jeg er overveldet, litt redd, men lykkelig! Dette er enda et skritt i riktig retning, på veien mot å bli sunn og HEL. Troen på at jeg kan få et helt normalt liv en dag og kanskje tilogmed stifte familie og få egne barn (det har jeg sett på som omtrent umulig til nå), er blitt en anelse større.

Hurra! (eller, hjelp, hva er det som går av meg? :P)

Morgenstund i Halden

Som vanlig er jeg den siste som krøller seg ut av dyna, og dermed også den siste til frokost. Som så mange ganger før kommer jeg tassende inn, barbeint og uflidd på håret. Oma kommer med et stille smil og ”god morgen” mens de andre to sender skjeve smil i retning mitt trøtte oppsyn. Alt er som det pleier, nesten.
Vi spiser frokost, og som vanlig er de andre nesten ferdig med å spise før jeg er ferdig med å stirre tomt ut i lufta på ale de fem påleggssortene. Oma rekker brødkurva mot meg og spør om jeg ikke skal ha noe. Det samme gjentar seg etter første rundstykket, jeg sier at jeg er litt treig i maskineriet så tidlig om morran og vi smiler litt til hverandre. Klokka er tross alt over ti. Vi drikker kaffe i ro og mak. Oma etterspør knekkebrødet som mamma nok en gang ikke har satt frem og den sedvanlige ordvekslingen inntreffer. Mamma akker seg over at ”det er jo ikke plass noe sted, for du har jo så mye rot overalt” og oma svarer med at da har hun jo kontroll over hvor ting er. Samme, gamle leksa. Jeg smiler… vemodig.
Frokosten går mot slutten – føyer seg pent inn i rekken av mange hyggelige morgenstunder. Vi begynner å pusle og rydde av bordet mens oma følger med fra sidelinja. Skulle bare mangle at det er sånn, så dårlig til beins som hun er. Når jeg har rydda fri gangbane fra kjøkkenbordet, uttaler hun at hun får vel komme seg på en viss plass… ”Men mamma, da, du var da på do for ikke lenge sida, da hjemmesykepleien var her, husker du…?” Stemmen til min mamma som ser på sin mamma, er oppgitt, med en sår underklang av fortvilelse.
Stemninga gjør et ubehagelig, kvalmende dropp nedover, som når du har glemt det siste trappetrinnet og går rett ut i tomme lufta. Jeg ser bort på de to andre, så på oma og så ned i den blomstrete voksduken. En sår klump begynner å vokse i halsen og jeg får det travelt med å rydde kopper og kar inn i oppvaskmaskina. Ingenting er som før.
Plutselig forstår jeg hvor langt i fortrengningsstadiet jeg er kommet. Dette skulle jo være en morgen som alle andre morgener. Kanskje skulle vi en tur til byen, med oma i den elektriske rullestolen, i slik en råkjøremodus at beina våre ikke holder tritt. Eller at hun og mamma skulle rydde i kjøleskapet og småkrangle om det, mens jeg skulle høre på og ikke vite hvem jeg var mest irritert på. Men slik blir det aldri igjen.
For jeg vet det jo bare så altfor godt, hvor skrøpelig min gamle oma har blitt. Sett hvordan to pleiere må hjelpe henne den halve meteren fra lenestol til rullestol og bli med inn på badet så hun får tatt kveldsstellet. Fremfor alt har jeg sett gnisten som ikke er der lenger, men som både hun og jeg håper skal våkne til live igjen, bare… Bare hva?
Toppen tre timer til, så er hun på sykehjem igjen. For hvor lenge, det vet vi ikke. De tre ukene hjemme gikk ikke så bra, de. Hvem vet, kanskje dette er den siste morgenstunden vi vil ha sammen, alle fire, her hjemme…?

Julestemning

Det er jul. Det har tatt lang tid før jeg virkelig har skjønt det i år. Selvom adventsstjerna kom opp og jeg har både bakt pepperkaker, spist julegrøt og drukket atskillige flasker julebrus, har det kjentes som at jula, det er noe langt der framme. Inntil idag
Julestemninga har kommet og tatt et fast grep om hjerterota mi. Det ligger en varm, vemodig, ikke så rent lite nostalgisk klump og murrer i brystet idag. jeg vet ikke helt om jeg vil smile eller gråte, gi noen en klem eller krølle meg sammen i en krok og bare være stille. For i år... det føles rart å si det, men jeg tror dette er første gangen jeg virkelig GLEDER MEG TIL JUL, på et sånt personlig plan...

For det har ikke vært noen selvfølge for meg å glede seg til jul.
Da jeg var liten var det enkeltting jeg likte, som lukta av granbar, følelsen av favorittjulepynten min mellom fingrene - særlig likte jeg den enkle trejulepynten med så glatt overflate og klare farger - og å trykke ut pepperkaker sammen med mamma. Senere ble også opptredner med koret og orkesteret slike ting jeg likte. Men alle disse tingene, jeg vet ikke helt, jeg, men det var liksom ikke slik at jeg tenkte at "dette er jul og det gleder jeg meg til". Selve jula var vet, tja, ok.
Gradvis fikk jeg et forhold til hva jul var, men dessverre, ikke på den gode måten. Jula var preget av ensomhet og utrygghet; jeg tenkte mer på når neste krangel kom enn på julegavene.
Senere handlet jula mest om kampen mot minnene og angsten, og jeg kunne ikke fordra den, heller ikke alle som gledet seg så overdrevent mye. Men dette gikk fort over i likegyldighet og gradvis en desperat jakt på å vinne jula tilbake, uten helt å vite hvordan det skulle skje. Alene, sammen med mamma (dette var før hun ble gift), bare med venner, eller skulle jeg rett og slett gi f... i hele jula?

Det hele begynte å forandre seg, takket være min nye familie. Først var det uvant, nesten litt plagsomt. Over dobbelt så mange å kjøpe julegaver til, jo... for ikke å snakke om, over dobbelt så mange gaver, åh, grøss. Husker fremdeles svimmelhetsfølelsen ved synet av så mange pakke, første gangen vi feiret på Stjørdal; kunne 3 stykk virkelig komme gjennom en sånn haug? Videre var det dette med miksing av tradisjoner, straks flere skulle feire sammen. Ikke at jeg og mamma hadde så mange tradisjoner å snake om, men det var nesten så mangelen på tradisjoner var blitt en tradisjon, for meg, om det gir noen mening. Minnet om den første 1.juledags-frokosten vi hadde sammen, hvor jeg kom opp i pysj og husets herre hadde dress... vel, la oss si jeg enda nesten kan kjenne varmen i kinnene.
Vi ble nå etterhvert kjent, og ikke minst tryggere på hverandre. Selvom min opplevelse av jula var noe hanglete, følte jeg at det var greit - jeg ble likevel akseptert. Og nå dette siste året, eller, jeg burde vel si halvåret, har jeg virkelig begynt å føle meg som en del av familien, som jeg har gitt uttrykk for før. Og dette har bare blitt sterkere og sterkere. Den nye familien har gått fra å være "familien til han mamma er gift med", til å bli bare "familie". Det føles så utrolig digg! Og så mye mer praktisk, da gitt, når jeg skal snakke om hvor jeg skal i jula :P Og dette har nok en stor del av æren for godfølelsen jula gir meg i år.

Og ja, nå skal jeg endelig si litt om hva som har skjedd idag, ikke bare skvalpe rundt i fortida.
Det første som satte igang julefølelsen da jeg kom hit, var lukta av oksetunga som sto og kokte på kjøkkenet. Nå aner jeg at enkelte nok sitter og grøsser innvendig, bare ved å lese ordet oksetung, men for meg er den et must for at det skal bli skikkelig jul - en av de få tradisjonene jeg og mamma har dratt med oss ...

(og nå kommer et tvingende nødvendig sidesprang. Mens jeg sitter her og skriver om tradisjoner, startet, for sikkerhets skyld, noen en igang en spilledåse som spiller Glade Jul, og det er såvisst ikke en del av vår tradisjon. Søtt og festlig første omgang, men nå, etter X ganger, begynner den seriøst å gå meg litt på nervene. Sånn, da har jeg skrevet det ned, så får vi håpe det hjelper. Og nå går det saaaktereeee og saaaaaaaktereeeeee.... og der stoppa den - klarte ikke å stoppe på slutten av verset engang, stakkars liten :P)

... Mindre julestemning ble det ikke akkurat, av å se juletreet på stua, helt bart, ventende på lys og juletrepynt. Og pynting det ble det også, etter en bedre tungemiddag. Jeg elsker å pynte juletreet! Riktignok var det mørkt og litt uegna for mine øyne, men uansett, det er noe av sjarmen å famle seg fram mellom greiner jeg ikke helt ser. Jeg savna nok noe av den gamle, kjente julepynten; å ha den mellom hendene er setter meg alltid tilbake til gode, gamledager. (en del av den er nå hos meg, da, så har bare meg selv å takke) Finner det vanskeligere å finne plass til ting jeg ikke kjenner, merker jeg, for har liksom ikke noe forhold til det. Men den ene trepynten fra New Zealand, jeg fant, den var fin den! :D
Etterpå satt vi og så på julekonsert på tv med Sissel Kyrkjebø og The Mormon Tabernacle Choir. Og du verden, da skal jeg hilse og si at julestemninga kom! For ingenting gir meg så klump i halsen, som høytidlig kormjulemusikk, gammel kirkekorsanger som jeg er. Jeg klarte ikke holde tårene tilbake da, nei. Men de tårene var gode, også.
Etter det, var bare jula et faktum, og et fint fakum også.

Og fortsetter jeg å ha like god stemning resten høytida, kommer dette til å bli den beste jula, ever!

Knall familiehelg

Ja, nå sitter jeg her og blogger igjen. Jeg er visst inne i en strøm av inspirasjon. Dessuten, når man opplever så mye fint, er det så gøy å skrive om det. :-) Denne helga her har familien stått i sentrum.

På lørdan, dro jeg til Steinkjer der jeg var i 80årslaget til P-As mamma (jeg syns det er så kult med voksne som kaller foreldra sine for mamma og pappa, fortsett med det). Familien fra Lillehammer var der også, så vi var tolv i alt, deriblant en liten baby på drøyt tre måneder og søstra hennes på 4 som er en turbo av dimensjoner. Gjett om det var livat da. :-)
Ærlig talt var jeg ganske spent og aldri så lite skeptisk på åssen det skulle gå, for sånne ansamlinger av folk har pleid å gi meg aldri så lite hetta etter kort tid. Men etter å ha gitt meg selv klar beskjed om at dette nok går bedre enn du tror, var jeg fast innstilt på at dette kom til å bli fint. Og det ble det.
Vesla på 4 klarer alltid å sjarmere meg i senk, selvom jeg ikke er så himla vant med unger. Så da hun kommanderte meg til å sitte i sofan mens hun lekte frisør, ble jeg selvfølgelig med. Den strykinga og rufsinga i håret var såpass digg at da hun stoppa hadde jeg mest lyst til å si "nei ikke stopp da". Men da var det oldefar sin tur til å bli klipt (ikke på ordentlig altså) så jeg ble jaga vekk.
Middagen og selskapet forøvrig var veldig koselig. Her i familien er det en uformell tone, med en tøtsj av uanstendig og usaklig humor i alle generasjoner. Så lattern satt løst. Og man er liksom ikke uttafor fordi man ikke sier så mye, men bare sitter og smiler og kommer med små kommentarer av og til. Så da slapper jeg av og blir gradvis mer sosial også.
Og som i alle ordentlige bursdager var det mye mat å stappe i seg. Sodd til middag, is og bringebær til dessert, en alldeles nydelig fruktkake og sjokoladekake. Så det var nok bra vi lo så mye, ellers tror jeg det hadde vært for lite plass:P
Men kronen på verket for meg var nok da Lillehammer-folket dro og jeg fikk, ikke en, men tre klemmer av vesla på fire. Da ble jeg lykkelig :)
Uff nå høres det ut som jeg ikke brydde meg døyten om bursdagsbarnet, hehe, men det gjorde jeg altså. Er bare så glad for at jeg lar sånne ting skje nå. At jeg tillater meg sjøl å oppdage at unger kan være både søte og sjarmerende, ikke bare uforutsigbarre og skremmende.
Idag har vært en rolig sløvedag hos mamma. Men nå ble det også litt fokus på familie, men denne gangen familien til meg og mamma, i Nederland. De var der i sommer og det ble arrangert et helt lite slektstreff til ære for dem. Selvfølglig ble det tatt masse bilder, og det var det jeg brukte mye tid på idag, å se på bilder av slekta jeg nesten ikke ha møtt. Ingen forventer vel at jeg skal kjenne de igjen på gata, akkurat, (den som måtte tro det skal få en æresrunde med simuleringsbriller i 24 timer) men jeg tror sannelig ikke jeg kommer til å huske så mange av navna helle. Etter en stund med "der er den som er gift med den som er søstra til den" gikk det litt rundt i skolte n min. Nei, jegholder meg til å prøve huske de jeg har møtt, eller som jeg forbinder med sommerferier i Halden, den gang jeg var liten. Uansett var det gøy å se og iallefall prøve oppdatere seg litt. For tross alt, de er jo familien min.

Dette med hva familien betyr for meg har snudd seg helt de siste par åra. Da mamma fikk seg kjæreste og gifta seg inn i våres nye "famile", tenkte jeg sånn at "herregud, trenger vi flere da?" For meg var det mer enn nok med de ytterst få vi er. Det har vært faser hvor jeg har tenkt at det kanskje ikke er verdt å satse på familien, men mer på venner og bekjente. Og så har jeg sett på familien som det også. Men gradvis har jeg sett hvor fint familielivet kan være, dette samholdet og tryggheten. Da mamma gifta seg kom jeg plutselig inn i et fellesskap der det er vanlig å snakke om hva som skjer med hvem og hvem som gifter og skiller seg, som et hyggelig samtaletema. Jeg skjønte ikke vitsen i starten, men nå tror jeg jeg skjønner litt mer, uten at jeg kan si hva det er jeg skjønner.
Og så har jeg etterhvert blitt mer opptatt av min familie, den lille som er der. At det er noen å sette pris på og bry seg om, at jeg er glad i dem... Nå er det viktig for meg å komme i bryllup og bursdager, ikke for å være pliktoppfyllende, men fordi jeg vil vise at jeg tross alt bryr meg og setter stor pris på å bli invitert, inn i det fellesskapet som er familien. Jeg viser det kanskje ikke godt, men bare det at jeg er der, er for meg en måte å si at jeg bryr meg.

Med fare for å bli veldig sentimental og klisjeete, og uten å ane om noen i familien leser her, vil jeg bare si at jeg setter utrolig stor pris på dere og at jeg er glad for at dere er familien min!

Ånei, jegklarer ikke skrive mere sånt, for dette likner mistenkelig på sånn patetiskpersonligklisjepjatt som pleier gi meg latterkrampe av enn eller anna grunn... :P Men shit, det får så være.

Eg vil te(bake) t Bergen, vil te Bergen med det samme!

For denne byen, den liker jeg så innmari godt!
Helga som var, var jeg nemelig så heldig å bli invitert i bryllup til min kjære fetter Steinar, som har funnet seg dame i bergen. Og selvom jeg var dritnervøs fra starten av, viste denne helga seg å bli helt KONGE, på alle tenkelige måter.

Det ble en skikkelig pangstart, hva å treffe familien angår. Knappast hadde vi kommet oss inn på hotellet, før vi fikk den velkomstkomiteen. Både tante, onkel, farmor og flere av mine søskenbarn, inklusive brudgommen selv, var tilfeldigvis i vestibylen. Det ble naturlig nok mye hilsing og trykking av hender. Og lille jeg fikk et lite akutt anfall av hetta. Herregud, tenkte jeg, var jeg bare overdrevent optimist da jeg takka ja til dette, eller er jeg fullstendig gal? Begynte nok å lure litt på hvordan dette skulle gå med 85 gjester og hele pakka. men det skulle vise seg at bekymringene mine var ganske grunnløse.
For selvom frokosten var temmelig skummel på lørdag, så løste det hele seg da det braka løs. For utafor kirka mens vi sto og venta, begynte jeg plutselig å slappe av, kjenne den deilige sola og finne ut at det faktisk var ganske fint å stå og småskravle sånn. Selve vielsen var skikkelig fin. Må si jeg fikk en ganske stor klump i halsen da brudeparet kom oppover kirkegulvet til brudemarsj spilt på orgel. Har jo aldri vært i kirkebryllup før, så bare det i seg selv gjorde det sterkt. Og når det er familie i tillegg, ja da blir det ekstra rørende. Det var mer enn en gang at tårene sto i øynene mine, skal jeg si dere. Selvfølgelig under selve vielsen, hvem blir ikke rørt da.. og da da Vamp sin nydelige Thirna Noir (sikkert feilstava) ble spilt på fiolin, da gikk det deilige kuldegys nedover ryggen min.
Det jeg nok var mest spent på, var vel selve festen. alt sånn der med smalltalk og nye folk, det er ikke det jeg har vært mest vant med, akkurat. Men jeg var utrolig heldig og fikk verdens kuleste bordkavaler, broren til onkelen min. Han var skikkelig morsom og innmari flink til å få meg med på livet. Bare sånne småting som at han forklarte meg hva som var på bordet og sto i menyen, i en sånn lett og naturlig tone, gjorde at jeg ikke følte meg fullt så klønete. Og ikke minst, hans særdeles festlige kommentarer til det som skjedde, særlig det jeg ikke så og greier. Det største gullkornet må alikevel være, en kommentar om taffelmusikeren da han spilte på sag, sammenligninga med Olga Marie Michalsen (hun fra solo-reklamen). Oh my... som jeg lo. Og det verste var at ingen av oss klarte å slutte å le heller. og så vi som satt rett ved han som spilte da. Stakkars, håper virkelig ikke han fikk med seg det opptrinnet, hehe. I det hele tatt var festen topp! God mat, mye kul musikk (noe skikkelig flemusik som det svingte som pokker av) og trivelige folk. Eneste var en meget beruset "beundrer" jeg fikk, fra brudas familie... sånt er litt ekkelt. Men overlevde da fint det også. Stor var overraskelsen da jeg oppdaga at jeg hadde vært sosial i over ti timer i strekk, uten en eneste timeout. Ingen kunne fått meg til å tro det på forhånd... en skikkelig boost for sjøltilitta der, etter en flotters kveld!
Søndag var avreisedag for de fleste. så ble bare litt tid til å sitte og prate med nærmeste familie. Og i sånne stunder, går det virkelig opp for meg hvor viktig og godt å ha familie, selvom den ikke er stor. alt har ikke alltid vært like enkelt hos oss, likevel blir jeg og mamma invitert inn i varmen og får være med på sånt som dette. Det å føle seg verdsatt, å bli regna med, det er så utrolig viktig! Og selvom vi bor langt fra hverandre og snakker sjelden sammen, er det godt å vite at de er der likevel. Det betyr å utrolig mye for meg! Huff nei, nå blir jeg dønn sentimental her. Kan ikke fortsette i disse baner, for da blir det klisj for alle penga... :P

Men bergensturen våres, den var ikke over selvom bryllupet var slutt. For vi skulle være en dag ekstra som turister! Og da fikk jeg endelig oppleve lit mer av byen, som jeg allerede hadde klart å forelske meg lit i :) Har funnet ut at hvis jeg en eller annen dag av enn eller anne grunn, skulle flytte fra Trondheim, så er Bergen en VELDIG aktuell kandidat. Den er liksom litt mer storby enn trondheim, men ike sånn storby som oslo, som for meg bare er altfor stor og ikke halvparten så trivelig. Men bergen har både litt storby og litt av det jeg liker ved Tronheim. Ok, nok om det, måtte bare få gitt uttrykk for min store nyoppdagelse.
Siden vi var ganske gåene etter gårsdagens festligheter, bestemte vi oss for å ta en rolig dag oppe på fløyen, bare rusle rundt og få litt frisk luft og stillhet. Jommen sa jeg stillhet ja... Lenge før vi kom inn på fløybanen ante det oss at her var det folksomt. For køen sto langt utafor billettluka. Og banen var så stappfull som jeg aldri har sett den før. Det var tydeligvis noe slags familietur-oppleg der den dagen, for det krydde av familier med startnumre som for rundt og samla poster. Men vi fant en sti som ikke var altfor folksom, så vi fikk oss en luftetur. Men kafeen var litt for folksom for oss, så vi blei ikke så lenge der oppe. For min del gikk turen rett til hotellet igjen og en velfortjent hvil med påfølgende chatting (hva skulle vel jeg gjort uten data og trådløst nett?) i noen timer før vi gikk ut og åt.
På mandag, da var vi i Akvariet. Endelig fikk jeg også dratt dit! Det har jeg hatt lyst til flere ganger. Særlig å se pingvinene har vært en liten drøm. For selvom jeg så ser dem på tv, får jeg ikke den følelsen av størrelsen, og hvordan de er, når det er på en skjerm. Det som var virkelig kult, var å se gjennom de vinduene hvor man ser under vann i pingvinbassenget og se på hvordan e svømte. Sriøst, skulle ikke tro det var fugler. men det er vanskelig å tro når de er på land også, sånn som de går på den menneskeaktige måten :) Festlige dyr. Fikk sett foringa også og han som leda showet var skikkelig flink å fortelle. Etterpå var det selenes tur og der fikk vi se litt akrobatikk også. Utrolig hva de dyra får til! godt mamma tok noen videosnutte rså jeg får sett litt bedre på det i etterkant. Prøvde å se krokodilleforinga også, men der var det så mørkt og uoversiktitlig at vi rett og slett ga opp. angrer litt på t jeg ikke turde stikke hånda ned i kontaktbassenget der, da. Der kan man kjenne på fisk og sjøstjerner og sånn. Men jeg er litt for redd for å bli bitt eller stukket, eller hva som nå KUNNE ha skjedd. tilslutt raida vi souvernirsjappa litt. Måtte jo kjøpe litt bursdagsgaver og feriegave og sånn. Og så kunne ikke jeg dy meg da, som den freaken jeg er, jeg bare MÅTTE ha et pingvinkosedyr! Fant en brun pingvinunge-bamse som var skikkelig nudelig.Han skal hete Pingu Bunior, istedenfor junior, siden han er brun (har ikke jeg en utrolig sans for humor?)
Resten av mandagen ble for det meste tilbrakt innomhus på et kjøpesenter, siden værgudene tydeligvis ville ha oss vekk derfra da. Vi avrunda turen med et knakende godt vegetarmåltid. Noe som heter falaffel, som ser ut som kjøttboller, men ikke er det, med etpar kjempespennende dipper med eksotiske navn, til. Og så var tida inne for å rette snuten hjem til trivelige Trøndelag igjen, som tross alt enda er trivligere enn Bergen, på hengende håd ;P

O, oi, oi.... dette ble visst atter en gang altfor ulidelig lang en bloggpost! SORRY for all den eventuelle hodepine eller rennende øyne jeg måtte ha påført eventuelle lesere, det er ikke derfor jeg skriver så langt altså (tror jeg) men alle inntrykka bare må ut liksom... etter ei så fantastisk fin helg som dette. En brakopptakt til en forhåpentligvis god påske.

Og det håper jeg selvfølgelig at alle får, GOD PÅSKE!