Julestemning

Det er jul. Det har tatt lang tid før jeg virkelig har skjønt det i år. Selvom adventsstjerna kom opp og jeg har både bakt pepperkaker, spist julegrøt og drukket atskillige flasker julebrus, har det kjentes som at jula, det er noe langt der framme. Inntil idag
Julestemninga har kommet og tatt et fast grep om hjerterota mi. Det ligger en varm, vemodig, ikke så rent lite nostalgisk klump og murrer i brystet idag. jeg vet ikke helt om jeg vil smile eller gråte, gi noen en klem eller krølle meg sammen i en krok og bare være stille. For i år... det føles rart å si det, men jeg tror dette er første gangen jeg virkelig GLEDER MEG TIL JUL, på et sånt personlig plan...

For det har ikke vært noen selvfølge for meg å glede seg til jul.
Da jeg var liten var det enkeltting jeg likte, som lukta av granbar, følelsen av favorittjulepynten min mellom fingrene - særlig likte jeg den enkle trejulepynten med så glatt overflate og klare farger - og å trykke ut pepperkaker sammen med mamma. Senere ble også opptredner med koret og orkesteret slike ting jeg likte. Men alle disse tingene, jeg vet ikke helt, jeg, men det var liksom ikke slik at jeg tenkte at "dette er jul og det gleder jeg meg til". Selve jula var vet, tja, ok.
Gradvis fikk jeg et forhold til hva jul var, men dessverre, ikke på den gode måten. Jula var preget av ensomhet og utrygghet; jeg tenkte mer på når neste krangel kom enn på julegavene.
Senere handlet jula mest om kampen mot minnene og angsten, og jeg kunne ikke fordra den, heller ikke alle som gledet seg så overdrevent mye. Men dette gikk fort over i likegyldighet og gradvis en desperat jakt på å vinne jula tilbake, uten helt å vite hvordan det skulle skje. Alene, sammen med mamma (dette var før hun ble gift), bare med venner, eller skulle jeg rett og slett gi f... i hele jula?

Det hele begynte å forandre seg, takket være min nye familie. Først var det uvant, nesten litt plagsomt. Over dobbelt så mange å kjøpe julegaver til, jo... for ikke å snakke om, over dobbelt så mange gaver, åh, grøss. Husker fremdeles svimmelhetsfølelsen ved synet av så mange pakke, første gangen vi feiret på Stjørdal; kunne 3 stykk virkelig komme gjennom en sånn haug? Videre var det dette med miksing av tradisjoner, straks flere skulle feire sammen. Ikke at jeg og mamma hadde så mange tradisjoner å snake om, men det var nesten så mangelen på tradisjoner var blitt en tradisjon, for meg, om det gir noen mening. Minnet om den første 1.juledags-frokosten vi hadde sammen, hvor jeg kom opp i pysj og husets herre hadde dress... vel, la oss si jeg enda nesten kan kjenne varmen i kinnene.
Vi ble nå etterhvert kjent, og ikke minst tryggere på hverandre. Selvom min opplevelse av jula var noe hanglete, følte jeg at det var greit - jeg ble likevel akseptert. Og nå dette siste året, eller, jeg burde vel si halvåret, har jeg virkelig begynt å føle meg som en del av familien, som jeg har gitt uttrykk for før. Og dette har bare blitt sterkere og sterkere. Den nye familien har gått fra å være "familien til han mamma er gift med", til å bli bare "familie". Det føles så utrolig digg! Og så mye mer praktisk, da gitt, når jeg skal snakke om hvor jeg skal i jula :P Og dette har nok en stor del av æren for godfølelsen jula gir meg i år.

Og ja, nå skal jeg endelig si litt om hva som har skjedd idag, ikke bare skvalpe rundt i fortida.
Det første som satte igang julefølelsen da jeg kom hit, var lukta av oksetunga som sto og kokte på kjøkkenet. Nå aner jeg at enkelte nok sitter og grøsser innvendig, bare ved å lese ordet oksetung, men for meg er den et must for at det skal bli skikkelig jul - en av de få tradisjonene jeg og mamma har dratt med oss ...

(og nå kommer et tvingende nødvendig sidesprang. Mens jeg sitter her og skriver om tradisjoner, startet, for sikkerhets skyld, noen en igang en spilledåse som spiller Glade Jul, og det er såvisst ikke en del av vår tradisjon. Søtt og festlig første omgang, men nå, etter X ganger, begynner den seriøst å gå meg litt på nervene. Sånn, da har jeg skrevet det ned, så får vi håpe det hjelper. Og nå går det saaaktereeee og saaaaaaaktereeeeee.... og der stoppa den - klarte ikke å stoppe på slutten av verset engang, stakkars liten :P)

... Mindre julestemning ble det ikke akkurat, av å se juletreet på stua, helt bart, ventende på lys og juletrepynt. Og pynting det ble det også, etter en bedre tungemiddag. Jeg elsker å pynte juletreet! Riktignok var det mørkt og litt uegna for mine øyne, men uansett, det er noe av sjarmen å famle seg fram mellom greiner jeg ikke helt ser. Jeg savna nok noe av den gamle, kjente julepynten; å ha den mellom hendene er setter meg alltid tilbake til gode, gamledager. (en del av den er nå hos meg, da, så har bare meg selv å takke) Finner det vanskeligere å finne plass til ting jeg ikke kjenner, merker jeg, for har liksom ikke noe forhold til det. Men den ene trepynten fra New Zealand, jeg fant, den var fin den! :D
Etterpå satt vi og så på julekonsert på tv med Sissel Kyrkjebø og The Mormon Tabernacle Choir. Og du verden, da skal jeg hilse og si at julestemninga kom! For ingenting gir meg så klump i halsen, som høytidlig kormjulemusikk, gammel kirkekorsanger som jeg er. Jeg klarte ikke holde tårene tilbake da, nei. Men de tårene var gode, også.
Etter det, var bare jula et faktum, og et fint fakum også.

Og fortsetter jeg å ha like god stemning resten høytida, kommer dette til å bli den beste jula, ever!