Klemmen

Jeg vil gi deg noe.
Noe som ikke er ord,
fordi ord blir så små i den store sammenhengen
Jeg vil gi deg en klem.
Ikke et høflig ritual som før,
men en rett fra hjertet,
som sier det stemmen min ikke får frem.

Ja hjertet mitt vil!
Med hele seg og enda litt til.
Mens min kropp,
den livløse, kalde, harde,
stopper opp,
ventende, voktende, værende,
etter det minste tegn på fare.

Et øyeblikk
eller to,
et sjumilsskritt
får sjela mi ro
og hjertet si sitt.
Mens kroppen,
det skallet jeg helst vil glemme,
som en vektløs klippe står den der,
et skrik uten stemme.

Fortidsspeil

Til deg jeg møter på min vei.
Jeg vet ikke hvem du err.
Du vil meg ikkee noe vondt,
tror jeg.
Og du er sikkert snill,
håper jeg.
Allikevel er jeg redd deg.
Unnskyld. Du fortjener det sikkert ikke.

Om du så frykten min
ville du kanskje spørre.
Var det noe du sa?
Noe du gjorde som ble gallt?
Kanskje om det var din feil.
Men jeg kan ikke svare deg.
For tross fornuftens ubøyelige blikk
er jeg ikke her,
og du er ikke deg.

Jeg er hun lille, redde du ikke ser.
Hun som har mistet all tillitt til menneskene.
Et sviktet barn med bare et smil som beskyttelse,
og en uendelig verden av fantasi som sitt indre forsvar.
Du er den som skremte
støtte den lille fra deg.
sviktet..

Kanskje var det ett eneste ord,
en klang i stemmen din
eller en lukt i rommet.
Kanskje alt på en gang
eller ingen av delene,
som fanget meg i kryssilden mellom fortid og nnåtid..
Men det kan jeg ikke si deg.

du speilbilde for min fortid.
Uten å ville det selv er du blitt en av dem
som skremmer meg mest.

Tåler du sannheten...?

Hei, du som lytter.
Er du der?
Er du virkelig der?
Kan du låne meg en hånd til frykten min?
en skulder til sorgen,
etpar ører
og et åpent sinn til skammen?

Vil du bare høre
en ikke akkurat kjær, men like fullt kjent melodi
med sine egne variasjoner.
Eller vil du lytte
til en historie utenom det vanlige,
en historie du ikke kjenner.
Om svik og sorg og sinne,
men også om ømhet og varme som gikk galt?

Tåler du å høre,
vil du prøve å forstå?Eller vil du bare snu deg bort
med et skuldertrekk
og en foraktfull stillhet...?
Jeg er så red
den farlige stillheten.

Hjelp med med fortidens puslespill,
men pass på,
la meg få legge MINE brikker!
Så kan jeg kanskje
en vakker dag
lære meg hvordan det føles
å bli HEL.

Musikken og meg

Jeg sitter i et rom fylt av musikk.
Tonene omfavner meg.
Jeg er et eneste stort, lyttende øre.
Hviler i min egen fredfyllte boble.
Her er jeg trygg.

Vil ikke du spille?
Ja, nei, jo, nei,, kanskje.
Jo, ok, da.

Kroppen min skjelver av en forventning jeg ikke forstår.
Tangentene hvisker til meg: kom å prøv oss da vel.
Jeg lister meg over gulvet av luft, lar hånden finne det ru stoffet i pianokrakken. Hvile der en liten stund.
Slippe seg sakte nedpå.
Finne tangentene med fingertuppene, først de hvite, så de svarte..
Tiden står stille

Kom igjen, bare prøv. Det er ikke farlig.
Lytter innover til en stemme jeg trodde var glemt.
Leter blant fornemmelser og toner som blir til melodier.
Presser fingrene forsiktig ned mot det glatte, hvite som blir til toner.

Melodiene kommer listende på små, dunlette poter.
Så sjørt, så forsiktig og sårbart.
Moldstemte melodier av minner uten ord.

Jeg er en annen.
Det lille barnet som sitter så stille og leker.
Leker og leter med tonene.
Tonene som bare er mine fordi JEG har funnet dem,
selvom det er en annens melodi.

Men verden blir farlig.
Menneskene som oppmuntrer blir til truende skygger.
Noe vondt lusker bak hjørnene
og vil ta fra meg det som er mitt
for å eie det selv.

Så jeg kryper tilbake,
en luskende skygge,
usynlig og skjelvende.
Innestengt sitrende.
Et lys som vil brenne, men aldri får luft.

Fasadeopprør

Flink jente
bygger festning av speil
Slik at verden skal bli glad.
Hun ser seg selv i deres øyne.
Verden smiler,
Flink jente føler seg litt hel
en stakket stund.

De roper KOM INN
og omfavner henne,
Hennes indre smuldrer atter en gang
til tåkete fragmenter..

Bak speilet sitter det lille barnet.
Banker på den sjøre veggen.
Skjærer seg til blods
På riftene i sitt eget fengsel

VENDEPUNKT

Jeg har endelig

Funnet et fritt og fredelig sted, hvor
Livet kan leves, læres og lykkes.
Yr og ydmyk sto jeg ytterst på grensen.
Tok spranget.
Toppen er målet!
Alene på overflaten, aldri mer "!ingen"

Her er min hule.
Jeg bestemmer!
Et sted å være
MEG!

Velkommen inn! :-)

Tida

Tida flyr

To måneder pluss, en EVIGHET.

Tid til å puste, tenke og fordøye.

Så mye å fikse, , beslutte, organisere.

Tid, det harvi nok av.

Så mye har skjedd.

Tre uker gikk.

De føltes som et år.

Framtida, utenfor rekkevidde,

et drømmespeil.

Ikke stress!

Dette vil gå bra.

EN MÅNED,

mer enn nok.

Er det ikke?

En dato,

en frist.

Tre uker, to dager.

Et mål.

Har jeg lært nok?

Så stort og så uvisst

ser kanten, men frykter spranget.

Om jeg STÅR eller FALLER,

vet ingen.

Motløs av medgang

Så vant til å kjempe, argumentere og slåss.
Stå på barrikadene og klamre meg fast
til egne meninger.
På jakt etter gehør, fra de andre, men også meg selv…

Så vant med å drømme om alt som skal bli.
Bygge en fremtid på fri fantasi.
Kampen blir drømmen, glemt er friheten.
Bare motstand, motbør, motbakke,
og mot i hjertet
til å stå her alene.

Medgang i luften, nå nærmer det seg.
En fremtid. Uforståelig.
Verden den smiler, men jeg vil løpe.
Tilbake til det som er trygt. De utmattende, nedbrytende motbakkene.

Flyktende, virrende, søkende stirrende.
Hvor er jeg på vei?
Pirrende skremmende, åpent og truende.
Det umulige, så altfor mulig...

Muldra i midten

Hei, det er jeg som er Muldra.
Mild, munter, mystisk,
merkelig, melankolsk, modig.
Hun mange vet av, men få kjenner.
Aller minst jeg selv.

Hun som vender seg med vinden
og har tusen ansikter.
Ett for hver hun møter.
Verken for vinning eller vennskap,
Men et vern mot en vrang verden.
Full av fortidens skrømt.

Hun
gir deg gjennomskinnelige speilbilder.
Du
gir form og farge til forvirrede fragmenter.

Jeg er Muldra.
Under et berg av brikker. Levd liv,
uten logikk.

Midt i livets puslespill.
Klar til å bygge meg en fortid
Og skape meg en framtid!

SKJULTE EKKO

Rundt et hjørne, bort en gate.
Et drag i luften, en lukt, en vibrasjon.
Noe kjent.
Har du gått her før?
Sannsynligvis.
Har du lekt her før?
Tror ikke,
vet ikke,
husker ikke...

Skal jeg fortsette?
Tja, hvorfor ikke?
En liten titt er vel ikke så farlig
Eller?
Når jeg først er her...
bare et glimt av gjenkjennelse.
Litt nærmere?
Helt fram?

STOPP!!
Røde, blinkende varselskilt.
Skjærende akkorder.
En hånd som trekker deg bort.
Ikke ennå.

Alt jeg vil er å se det som var.
Ikke bare fornemme,
skygger og skjulte ekko
som danser utenfor rekkevidde.
Alltid nærværende.

Du tror du finner sannhet.
Tror du finner fred.
Du vil ut,
men lokkes inn,
bort fra deg selv.
Fra din nåtid og framtid.

Vil du virkelig være et levende gjenferd fra fortiden,
på evig flukt?

Nei.
Den tid er forbi,
og derfor venter jeg.

Men EN DAG er det min tur
til å ta det første skrittet
Inn i skyggene.
Ubeskyttet, men STERK!
Snu ryggen til.
Gå videre...
_____________________

Dette diktet ble skriblet ned i all hui og hast mens jeg var på vei hjem fra et trivelig kaffebesøk hos bestevenninna mi sist fredag. Takk alle gode makter for mobiltelefoner med notatfunksjon!
Merkelig hvor fort ting kan snu. Her gikk jeg, lykksalig over funnet av et nytt turdrag hvor jeg kunne nyte den klare, stille sommerkvelden, og så vips... sjebnen (eller noe annet, ubevisst?) føttene mine inn i farlig, om ikke ukjent farvann. Et farvann som førte meg videre ut på galeien ved å gi meg en ubendig trang til å lese "Når kaninen hyler" uti de sene nattetimer og gryende morgenstund. Valg av lektyre var i sannhet ikke noe sjakktrekk og jeg ble enda mer hjemsøkt av gamle spøkelser...! Helt til siste rest av sunn fornuft fikk kommandert Muldra under dyna. Hvor hun også ble, store deler av pinsa. Jaja.

Men samme hvor gufne slike episoder er, blir jeg ikke rent lite fascinert også. Over de merkelige fenomenet underbevissthet og de "tilfeldige" knappene den trykke på :)

SAVN

Jeg savner...
familie
venner
en god klem
nærvær uten ord,
uten krav...

Jeg savner frihet...
til å reise ut i verden
legge alt bak meg,
møte nye mennesker
uten min fortids skylapper.
Jeg vil reise ut på landet
med stokken som eneste venn
sprade med løftet hode inn dit jeg vil
la kroppen gjøre nytte
og tankene få fred.

Men fremfor alt savner jeg mot
til å ta og gi
til å trenge deg.
Være svak
være sterk
VÆRE MEG!

SKRÅBLIKK: Folk og by møter hvit stokk og dens eier

Fredag, klokka er tre og nok en arbeidsuke er unnagjort. Så jeg lukker meg ut fra jobben og slår mitt tredje øye ut foran meg med et bestemt lite vipp. De tre-fire skarpe klikkene får skrittene like ved til å nøle brøkdelen av et sekund, og jeg aner den grå skyggen litt til høyre for meg vri litt på overkroppen mens et par argusøyne, innbilte eller ei, følge min forsiktige søking etter trappetrinnet. Jeg smiler, litt oppgitt. Jasså, er det enda en som tenker på ladegrepet til en maskinpistol ved lyden av en uskyldig, sammenleggbar blindestokk? Det er ikke første gang, og sannsynligvis ikke siste heller.

Det er ikke lange biten jeg skal gå, men på denne korte strekningen rekker jeg å bli grundig flau av meg selv. Om det er av måten jeg vekselvis klistrer øret og øyet mot trafikklysstolpen for å få med meg at det er grønn mann, eller at det høres ut som jeg spiser grus der jeg strener av gårde på broddene mine, det vet jeg sannelig ikke. Slikt må man bare leve med når trangen til å ferdes langs sterkt trafikkerte gater, på holkete fortau og i et morderisk tempo er så stor. Men endelig er jeg fremme ved siste gatekrysset. Så jeg stiller meg opp, pliktoppfyllende som alltid og venter på grønt mens jeg gremmes over alle de idiotene som aldri har tålmodighet til å vente. Men det har jeg. Og jeg venter, og venter, og venter, før… "Unnskyld, men trafikklyset virker ikke. Skal jeg hjelpe deg over? Jeg så deg stå her da jeg gikk forbi for fem minutter siden, så nå tenkte jeg noen burde si fra." Jeg nikker, smiler og lar mennesket ta meg i armen og geleide meg over gata. For mitt stille indre fyrer jeg av noen, ikke helt snille bemerkninger om sløve folk som venter på at alle andre tar ansvar, mens jeg takker høflig for hjelpen.

Neste stopp, Rema. Jeg snirkler meg inn i det hektiske folkemylderet og strekker hals etter et glimt av blått, lokaliserer handlekurvene og famler litt før jeg finner de man kan dra etter seg. I butikken er det trangt som alltid. Min alltid forutseende stokk dunker borti papp, metall og menneskeben mens jeg navigerer blant farger og lukter. Gult felt i albuehøyde og et snev av råtten frukt i lufta, ok, da kjøper jeg ikke bananer i dag. Små felter av rødt og gult forteller meg at jeg er kommet til målet, texmex-hylla, hvor jeg finner det jeg skal ha etter atskillig mysing og famling. Trøtt i hodet og mer enn klar for helg, snur jeg meg… litt for brått. Sekken dunker borti noe, ikke altfor forsiktig, og en pappkasse eller noe knaker stygt i sammenføyningene. At betjeninga aldri kan lære seg å rydde. Jeg snur meg og skuler stygt på hva det nå er. For en gangs skyld bryr jeg meg ikke om å se blid og høflig ut. "Oisann", sier pappesken. Bak der står det visst et menneske. "Har du lyst på en smaksprøve, kanskje?" Hvorfor ikke? En plastgaffel med noe som ser ut som en pølsebit blir stukket i hånda mi og det legger seg en spørrende stillhet mellom meg og damemennesket. "Eh, får du til å spis… jeg mener, du kjenner smaken, ikke sant?"… Tygge, telle til ti, og så svelge munnfullen med pølse og boblende latter som truer med å ta helt over. Alt jeg evner er å nikke en anelse perpleks, før jeg nesten-løper rundt nærmeste hjørne. Først da kan jeg puste.

Nå vil jeg hjem og det er tre minutter til bussen går. All høflighet settes til side mens jeg småjogger av gårde. Stokken klaprer og sveiper i ekstra vide bevegelser. Bølgen av røde, gule, blå og svarte skygger deler seg foran meg og folk fremfører underlige små dansenummer over stokken min uten å ane at jeg er publikum til det hele. Og jeg klarer som vanlig ikke la vær å føle et stikk av skadefryd. Det man ikke vet noe om det har man ikke vondt av, og så videre.

Siste etappe, og nå kan jeg endelig bare lene meg tilbake og slappe helt av. Takket være AtB sitt fabelaktige automatiske oppropssystem er det slutt på å stole på glemsomme bussjåfører. Men stoppknappen, da, hvor var nå den? I disse nye bussene er de jo omtrent usynlige – det hadde jeg glemt. Jammen godt været er fint og endeholdeplassen bare er to stopp unna.

Det bør kanskje presiseres at dette er fri diktning satt sammen av mange opplevelser, men at det handler om faktiske hendelser og helt vanlige mennesker.

Denne lille saken skal sannsynligvis inn i KIM internavisa etterhvert, men det er ingen grunn til ikke å legge den ut på bloggen:-)

Muldra og kampen mot flinkistrollet

Det var en gang en liten dott som kalte seg Muldra. En stillfarende liten skapning som ikke gjorde så mye av seg, og alltid gjorde folk til lags.
Men en dag våknet hun opp, kikket ut mellom krøllhårtjafsene og tenkte "Hei, det er jo en verden der ute, en verden som kan bli MIN! Om jeg bare tør...". Først, var det nok i seg selv, bare å tørre vite om denne verdenen, men uendelig sakte tok hun seg ut, skritt for skritt.
Om denne hennes kronglete ferd i stiløse landskaper er der mye som kan fortelles, men det er en annen historie vi får komme tilbake til.

En dag etter å ha klatret langt og lengre enn langt, opp en slak, men akk så ulendt bakke, gjennom myr og kratt, kom hun til en bekk som var umulig å krysse. For bred til å hoppe over, for dyp og stri til å vasse.
Tilslutt, etter å ha prøvd alt som tenkes kan, satte hun seg ende ned for en pust i bakken. Men straks lød der en dyp og spottende stemme fra jordens indre: "Jasså, så du sitter her og later deg igjen? Du kunne i det minste prøve litt hardere..."
Forfjamset skjøt Muldra i været og så seg skyldbetynget rundt. Neivel, så fikk hun vel fortsette, da, tenkte hun og fortsatte langs bekken, på leting etter et sted å krysse.
Men det varte og det rakk, hun gikk og hun gikk, til hun til sist var så blindet av tretthet at hun snublet i sine egne ben og datt boms ned i et kaninhull. Det var tørt og varmt der inne, og akkurat nok med plass. Så uten å ense den spottende stemmen som stadig hvisket at "den som gir seg har tapt for alltid", la hun seg til for å sove med lyden og lukten av alt som gror som eneste selskap.

Etter å ha sovet både vel og lenge våknet hun og strakte seg mot lyset. Fremdeles støl etter dvalen og enda ikke særlig uthvilt.
Med ett fikk hun øye på en flåte av løst sammenflettede grener ligge og duppe i bekken, like ved kaninhullet. Hurtig kravlet hun seg ned til flåten, og etter å ha forvisset seg om at den virkelig fløt, lot hun seg gli over på den og drive fra land.
"Hvorfor kan ikke jeg også flyte medstrøms en stund, som alle andre?" sa Muldra, før hun la seg ned med et tilfreds sukk.

Best som hun lå der med fred til sinns, brølte en velkjent stemme like ved hodet hennes: "Jeg lukter latskap, jeg lukter TAPER! Hva har jeg sagt om min forakt for tapere og sveklinger? Se å kom deg opp og gjør en innsats for å krysse elva!"
Som et lyn var hun på bena igjen. Men flåten som fint hadde tålt å drive rolig med strømmen, tok nå til å skake og riste. Hva hun enn forsøkte ble hun kastet hit og dit, og til sist nær tippet overbord, ned i det iskalde vannet.
Mens hun lå der på magen og stirret ned i de frådende vannmassene, fikk hun syn på forfølgeren sin like under vannskorpen. En kulemaget, hjulbeint fyr med grått og pistrete hår, som rakk en til rett over knærne. Et strupehode som en bowlingball og kjeft som en basshøyttaler, var det eneste store på han. Og da hun nå så hvilken liten pusling det egentlig var som hadde forfulgt henne så lenge, så ble hun fyllt av en slik overmenneskelig vrede, at med ett eneste rykk fikk hun slengt skapningen opp på flåten.
Der lå han og gispet etter luft mens øynene danset i skallen på han.

"Hvem er det du kaller taper?! Jeg vet hvem du er, og jeg skulle aldri ha hørt på deg: Flinkistroll. Du spiser deg feit på andres nederlag, bare for å bli så tung at du ikke orker løfte hodet høyt nok til å se det lyse ved livet. Du lærte deg å brøle så du kunne skremme små, redde skapninger som meg til å bli flinke, så vi igjen kan løfte deg opp på skuldrene våre for å nyte utsikten og spise gratis av seierens frukt. Den vi trenger, den JEG trenger! Og så kaller du meg svak!"
Slik en kraft la Muldra bak hvert eneste ord, at selv vinden holdt pusten mens den lyttet...

Flinkistrollet ble nådeløst kneblet med en ball laget fra håret hun hadde revet av under alle sine sjelekvaler, og bundet fast bakpå flåten så hun ikke mistet ham av syne.
Etterpå la hun seg tilbake, pustet dypt og lot seg drive på vannets mumling, lyttende til gresset og vinden som hvisket sammen under sola.

Og der ligger hun enda. Om ikke så lenge kommer nok et sted bredden ikke lenger er så bratt, så hun kan fortsette videre på ferden. Og det er jo det hun egentlig vil.
For det er ingenting i veien med en ferd full av motgang, bare en drives fremover av hjertet og ikke en liten sjelelige demon som bare gir deg skam og skyldfølelse tilbake.

Morgenstund i Halden

Som vanlig er jeg den siste som krøller seg ut av dyna, og dermed også den siste til frokost. Som så mange ganger før kommer jeg tassende inn, barbeint og uflidd på håret. Oma kommer med et stille smil og ”god morgen” mens de andre to sender skjeve smil i retning mitt trøtte oppsyn. Alt er som det pleier, nesten.
Vi spiser frokost, og som vanlig er de andre nesten ferdig med å spise før jeg er ferdig med å stirre tomt ut i lufta på ale de fem påleggssortene. Oma rekker brødkurva mot meg og spør om jeg ikke skal ha noe. Det samme gjentar seg etter første rundstykket, jeg sier at jeg er litt treig i maskineriet så tidlig om morran og vi smiler litt til hverandre. Klokka er tross alt over ti. Vi drikker kaffe i ro og mak. Oma etterspør knekkebrødet som mamma nok en gang ikke har satt frem og den sedvanlige ordvekslingen inntreffer. Mamma akker seg over at ”det er jo ikke plass noe sted, for du har jo så mye rot overalt” og oma svarer med at da har hun jo kontroll over hvor ting er. Samme, gamle leksa. Jeg smiler… vemodig.
Frokosten går mot slutten – føyer seg pent inn i rekken av mange hyggelige morgenstunder. Vi begynner å pusle og rydde av bordet mens oma følger med fra sidelinja. Skulle bare mangle at det er sånn, så dårlig til beins som hun er. Når jeg har rydda fri gangbane fra kjøkkenbordet, uttaler hun at hun får vel komme seg på en viss plass… ”Men mamma, da, du var da på do for ikke lenge sida, da hjemmesykepleien var her, husker du…?” Stemmen til min mamma som ser på sin mamma, er oppgitt, med en sår underklang av fortvilelse.
Stemninga gjør et ubehagelig, kvalmende dropp nedover, som når du har glemt det siste trappetrinnet og går rett ut i tomme lufta. Jeg ser bort på de to andre, så på oma og så ned i den blomstrete voksduken. En sår klump begynner å vokse i halsen og jeg får det travelt med å rydde kopper og kar inn i oppvaskmaskina. Ingenting er som før.
Plutselig forstår jeg hvor langt i fortrengningsstadiet jeg er kommet. Dette skulle jo være en morgen som alle andre morgener. Kanskje skulle vi en tur til byen, med oma i den elektriske rullestolen, i slik en råkjøremodus at beina våre ikke holder tritt. Eller at hun og mamma skulle rydde i kjøleskapet og småkrangle om det, mens jeg skulle høre på og ikke vite hvem jeg var mest irritert på. Men slik blir det aldri igjen.
For jeg vet det jo bare så altfor godt, hvor skrøpelig min gamle oma har blitt. Sett hvordan to pleiere må hjelpe henne den halve meteren fra lenestol til rullestol og bli med inn på badet så hun får tatt kveldsstellet. Fremfor alt har jeg sett gnisten som ikke er der lenger, men som både hun og jeg håper skal våkne til live igjen, bare… Bare hva?
Toppen tre timer til, så er hun på sykehjem igjen. For hvor lenge, det vet vi ikke. De tre ukene hjemme gikk ikke så bra, de. Hvem vet, kanskje dette er den siste morgenstunden vi vil ha sammen, alle fire, her hjemme…?

Sjeledrypp

Jeg må bare få advare, disse tekstene kan virke en smule depressive. Men jeg har det bedre nå, som jeg har fått skrevet det ut :-)

Akkurat nå
er det ingen som vet hvor jeg er.
Akkurat nå
gjemmer jeg meg
under tung, mørk fløyel,
en kappe av vemod.
Jeg sitter krombøyd og lytter
med øret mot en konkylie.
Vakker og ren på utsiden,
tom og sval på innsiden.
Men bak det høytidelige bruset,
kan jeg fremdeles høre lyde
av barndommens glass
som
knuses...

**********

Ut!
Jeg vil ut,
vekk fra fortiden.
Jeg vil kjenne vinden i håret,
sola i ansiktet.
Jeg vil le!
Ikke bekymringsløst.
For et bekymringsløst liv
er et tomt liv.
Men jeg vil le fordi
jeg er fri!
til å prøve,
til å velge,
til å gråte
NÅR JEG VIL!

Riktignok bærer jeg på en ryggsekk
full av fortid,
og den vil ikke lukkes.
Og dunstene fra fortidens skittentøysvask
snor seg ut og kveler meg
med sin klamme, råtne stank.

Jeg kan bære tungt i milevis,
for jeg er sterk,
og fortiden kan du ikke slenge fra deg i veikanten.
Men jeg er lei av å snuble rundt
i fortidens tåkegasser.
Jeg er lei av å gå meg vill
og ikke få puste.
Så slipp meg ut nå,
jeg har fått nok!

Sofakrokens fotballdommere

Det var landskamp ikveld og vi, P-A, mamma og jeg, satt benket foran tvn så iallefall de to andre kunne få sett kampen. Det er alltid litt spennende å se kamp her i huset, for plutselig kommer DET utropet hvis favorittlaget gjør det bra. Og hvis du da ikke følger med og får med deg at det skal til å skje noe spennende, så... Den slurken med drikke du akkurat holdt på å ta, havner som regel på galt sted, for å si det sånn (fanget eller opp i nesa er mine favorittsteder). Til tross for at dette gir meg en støkk, for ikke å snakke om at det er pinlig å la edle dråper med kaffe eller brus gå til spille, på den måten, skjønner jeg hva som ligger bak og kan synes det er aldri så lite søtt. Nei, det jeg da ikke forstår er: Hvorfor blir det så fristende å leke både dommer og live-supporter fra sofakroken?

De fleste som har sett fotball med noen som er over middels interessert, har vel vært borti dette. Deresitter der stille og fredlig og ser en kamp, en kamp som kanskje ikke går så bra som man skulle ønske. Plutselig kommer det oppragt fra sidemannen "jamman så spill ballen videre, da" eller "offside" eller "STRAFFE, FOR SSØREN!" Enda bedre er det, når det kommer slikt som "Jammen, så bruk hue da mann", eller noe liknende, som de skulle stå på sidelina og skjelle dem ut.
Her i huset er det ikke så mange kraftuttrykk, ikke så mange usaklige karakteristikker heller. Men av og til er det tydeligvis litt for engasjerende til at man klarer la være å leke sofadommer. Morfaren min var mye verre. Han pleide av og til rope så høyt til spillerne at jeg, lille jenta på 5-6 år, satt og var vettaskremt og lurte på hvasom gikk av den ellers så stillferdige morfaren min.
Nå er jeg ikke vettaskremt lenger. Istedet, blir jeg aldri så lite lattermild. Jeg skjønner rett og slett ikke hvordan engasjementet kan drive, ellers stille, rolige mennesker til slike fater. For hva er egentlig poenget? Ingen av kommentarene når jo fram til spillerne, uansett.

Idag, får kanskje spillere, ja, iallefall tv-redaksjonene, vite flere av disse sofasynspunktene, takket være internett, mobiltelefoner og alt annet som bidrar til å gjøre det skremmende lettvint å si sin mening, i tide og utide. Men hittil har ingen kommet opp med en løsning som gjør det mulig å høre alle spontanbemerkningene, direkte fra stuene til folk flest.
Hadde ikke det vært en fin ide, å kunne få all tilbakemelding direkte fra folket - live, usensurert, rett fra levra? Alt skal være så interaktivt, nå, sett fra medienes side. For ikke å snakke om ett av favorittuttrykkene i offentlig sektor nå om dagen, brukermedvirkning. Hadde det ikke vært fint med litt brukermedvirkning i sportssendingene? Tross alt, det er jo for å underholde publikum, det spilles fotball, og størsteparten av dem, sitter jo hjemme i sin egen stue.
Det ville sikkert være mulig å finne opp en løsning hvor lyd, ja, ja, kanskje også bilde, kunne taes opp og overføres, direkte fra tv-apparatet og inn istudio, med brukbar hastighet og kvalitet. På den måten kunne man få inn alt det folk sa. Hadde ikke det vært fint?

Eller kanskje ikke, når jeg tenker etter. For hvem skulle ta seg av all administrasjonen dette ville føre med seg? Hvem skulle sitte der og analysere og hente ut viktig, anvendelig informasjon som kunne komme alle parter til gode? Det ville sikkert påføre tv-lisensen en del prosents økning, ja. Forikke å snakke om at jeg tror datatilsynet ville protestert temmelig kraftig. Tenk bare på alle de sensitive personopplysningene de ville sitte på. Personlig hadde jeg nok ikke likt det noe særlig, om min bomba leilighet plutselig ble kringkastet på riksdekkende tv. For ikke å snakke om, hvis jeg hadde hatt en kjæreste på besøk... Noen liker jo sånn underholdning, men ikke fra sin egen stue.

Nei, jeg tror vi få la sofadommere være sofadommere, og de som vil svi av en haug med penger på mer eller mindre saklige sms-tilbakemeldinger om kampen, må bare gjøre det for meg. Så får vi som er litt mindre engasjert i fotball, bare leve med våre kjære entusiaster og smile uskyldig når de setter igang med sine merkverdigheter.

Stopp, jeg vil på igjen!

Verden og jeg er ikke i takt for tida. Verden ser ut til å gå fort, fort, videre. Folk møtes og skilles, de har avtaler og mål som skal nåes. Blir de slitne så stopper de, men så går de videre igjen - alltid videre. Og jeg, jeg er strandet, i itt eget lille univers. Et univers om rommer bare meg, er bare meg.

Det er som jeg står på en perrong der tiden har stanset. Jeg ser på flimmeret av hurtigtogene som raser forbi, jeg prøver famle meg fram til en inngang så jeg kommer meg inn på livet igjen. Men før jeg, så mye som har funnet døråpnern, suser livshurtigtoget videre. Det har ikke tid til å vente på meg. Jeg prøver finne veien til et sumletog hvor det er bedre tid. Men hvert skritt tar flere minutter og hver tanke en time. Snart er jeg fortapt i ingenmannsland - tanketom og retningsvill. Her er ingen skilter jeg kan lese, ingen ledelinjer jeg kan følge. Her er bare et stort, hvitt åpenrom.
Jeg går og gjeg går gjennom bly og bomull. Jeg vet hvor jeg vil, men ikke hvordan jeg kommer meg dit. Og hvert skritt er så lite, hver anstrengelse så stor. Jeg vil legge meg ned og hvile, bare litt...? Men jeg kan ikke det. Ikke her, hvor alt er så åpent og ubeskyttet. Ikke her hvor alle vil kunne se at jeg legger meg ned, at jeg gir meg, baree litt. Nei, det kan jeg ikke. Jeg må nok finne meg et tog og komme meg inn på livet igjen, før jeg kan tillate meg å hvile.

Så, stopp, bare en liten stund, vær så snill! Gi meg mulighet til å finne tilbake og klyve ombord i livet igjen. La meg finne veien til et tog som ikke går altfor fort, så jeg ikke ramler av her igjen... Ikke tro det er viljen det står på, for den har jeg mer enn nok av. Vil så altfor mye, kan så altfor mye, drømmer altfor mye... Om å sitte på livets hurtigtog og kjenne fartsvinden ruske i håret og være fri!

Men hva hjelper vel frihetsfølelsen når du ikke har styrke til å holde på den? Hvor stor glede får du av friheten når du til stadighet kræsjlander? Jo, gleden er stor nok, den, men du glemmer fort hvor den er.
For du glipper taket i den... i det ene magiske øyeblikket, du slynges av livet og kommer så høyt at du endelig ser hvor veien vil gå. Før du ubenhørlig blir dratt ned mot jorda igjen og ramler om kull, der du har vært så mange ganger før. "Stasjon Ingensteds" i Ingenmannsland.