... til en liten gutt, som bare er to uker gammel. Og jeg fikk møte han idag, for aller første gang. Virkelig en fin og STERK opplevelse!
Det første som slo meg var hvor liten han var. Og det enda han er relativt stor for aldern. Hvor små er de virkelig små da, liksom? Jeg ble bare stående helt stille foran vogna og stirre i dyp fascinasjon på den lille skapningen som lå og fekta med ben og armer. (ny tv, kalte mammaen det, hihi). I konstant bevegelse, og liksom så levende...
Så fikk jeg holde han også. Litt av en følelse å kjenne dette vesle livet som lå så lett, men allikevel nært inntil meg. Det var så mye varme og bevegelse. Og et lite øyeblikk da jeg fikk til å puste dypt med magen, lå han helt rolig og falt i søvn på arma mi. :-)
Dette står i ganske grell kontrast til minnet om den ti år gamle jenta jeg en gang var, da jeg fikk en baby plassert i armene mine og sto der fullstendig paralysert, av noe jeg idag forstår var skrekk. Den gang kjente jeg ikke dette levende og visste rett og slett ikke hva jeg skulle gjøre. Ikke at jeg gjør det nå heller, altså. Ikke har jeg hatt småsøsken og heller ikke kjent andre små unger. Heller unngått dem, får jeg vel si, helt til jeg gradvis har fått lære meg å like dem, takket være min nye familie :-)
Enda kjenner jeg varmen fra lille E på arma mi og den silkemyke huden hans under fingertuppene. Den ømme, myke følelsen inni brystet og trangen til å løfte hånda og stryke han varsomt. Uten at jeg tør, fordi jeg er så redd for å gjøre feil...
Nærhet, kalles visst dette. Jeg forstår det er noe bra og helt naturlig, men samtidig er det skremmende og for meg, nytt. De eneste som har vekket min nærhet på mangfoldige år, er hester, hunder og marsvin, og andre dyr.
Jeg er overveldet, litt redd, men lykkelig! Dette er enda et skritt i riktig retning, på veien mot å bli sunn og HEL. Troen på at jeg kan få et helt normalt liv en dag og kanskje tilogmed stifte familie og få egne barn (det har jeg sett på som omtrent umulig til nå), er blitt en anelse større.
Hurra! (eller, hjelp, hva er det som går av meg? :P)
lørdag 18. juni 2011
fredag 17. juni 2011
Til et medmenneske
Hei! Du som var innom på det sedvanlige morgenbesøket idag. Jeg vil gjerne få takke deg. Du skulle bare vite hva de knappe 20 minuttene du var her, betydde for meg.
Du har kanskje fått det med deg fra de andre, at jeg ikke har sluppet til en eneste hjelpende hånd, på ganske nøyaktig ei uke. Men det du antakelig ikke vet, er grunnen. Jeg har vært REDD dere. Ikke for deg, eller de par andre jeg stoler på, men for dere som gruppe. Personale, hjelpere. Jeg har vært redd for å bli dømt, satt i bås, (under)vurdert og ikke minst, for å få hjelp. For alle holdningene og ustabiliteten som gjør meg så utrygg og maktesløs. Men du, du gjorde dette til en GOD opplevelse!
Hvordan? Ved å være effektiv, men trygg og avslappet. Nysgjerrig og engasjert. Du var mer interessert i å gi meg kompliment og spørre hva jeg skulle i helga enn hva jeg trengte hjelp til, men fikk allikevel gjort en masse. Verken dømte eller belærte.
Du hadde ikke god tid heller. Faktisk så hadde du all grunn til å være travel, siden det bare var to av dere på vakt. Men det kunne ikke jeg vite, eller tenke meg til. Om du ikke tilfeldigvis hadde nevnt det i en bisetning mens vi satt og prata. På en måte som ikke gjorde meg stressa eller følte meg som en byrde, og DET skal et visst talent til for å klare :) Ja, du satte deg faktisk!
Så, takk for at du var der og ga av deg selv. For at du snakket til meg med ekte engasjement og respekt. Som en jevnbyrdig og ikke en bruker. Takk for at du er der som medmenneske!
Folk av ditt kaliber er mangelvare i helse- og omsorgssektoren...
Hilsen Muldra - som fikk en skikkelig kickstart på morgenen, og møter dagen med et stort smil om munnen :-)
Du har kanskje fått det med deg fra de andre, at jeg ikke har sluppet til en eneste hjelpende hånd, på ganske nøyaktig ei uke. Men det du antakelig ikke vet, er grunnen. Jeg har vært REDD dere. Ikke for deg, eller de par andre jeg stoler på, men for dere som gruppe. Personale, hjelpere. Jeg har vært redd for å bli dømt, satt i bås, (under)vurdert og ikke minst, for å få hjelp. For alle holdningene og ustabiliteten som gjør meg så utrygg og maktesløs. Men du, du gjorde dette til en GOD opplevelse!
Hvordan? Ved å være effektiv, men trygg og avslappet. Nysgjerrig og engasjert. Du var mer interessert i å gi meg kompliment og spørre hva jeg skulle i helga enn hva jeg trengte hjelp til, men fikk allikevel gjort en masse. Verken dømte eller belærte.
Du hadde ikke god tid heller. Faktisk så hadde du all grunn til å være travel, siden det bare var to av dere på vakt. Men det kunne ikke jeg vite, eller tenke meg til. Om du ikke tilfeldigvis hadde nevnt det i en bisetning mens vi satt og prata. På en måte som ikke gjorde meg stressa eller følte meg som en byrde, og DET skal et visst talent til for å klare :) Ja, du satte deg faktisk!
Så, takk for at du var der og ga av deg selv. For at du snakket til meg med ekte engasjement og respekt. Som en jevnbyrdig og ikke en bruker. Takk for at du er der som medmenneske!
Folk av ditt kaliber er mangelvare i helse- og omsorgssektoren...
Hilsen Muldra - som fikk en skikkelig kickstart på morgenen, og møter dagen med et stort smil om munnen :-)
torsdag 16. juni 2011
Rock n' Roll Wolf
Sett på Trødelag Teater 30. mars og innlegget skrevet alt samme kveld, men ikke lagt ut før nå. Skamme seg, Muldra!
Ikveld var det på tide å være litt kulturell igjen. Jeg ble nemlig invitert med på Trøndelag teater for å se musical. Lite visste jeg hva jeg gikk til. For dette var en familieforestilling, like mye for voksne som for barn, med en grad av humoristiske referanser og krumspring som traff meg midt i hjerterota. Det var bare å kose seg glugg ihjæl!
Stykket er basert på filmsukksessen fra 70-tallet om rockeulven og de syv geitekillingene: Mama. De fleste kjenner vel "Mum is home" som er den mest kjente sangen fra filmen. Handlinga er opprinnelig hentet fra et rumensk folkeeventyr, om de tre killingene som blir forlatt hjemme alene og ulven som vil inn å ete de opp. Ganske klassisk med andre ord. Jeg mener bestemt vi har en variant av dette her på bjerget også.
Men i denne historia er det en hel bråta med andre dyr som danner et helt lite landsbysamfunn, så å si, og ulven og geitemor, se de blir forelska, de... (i originaleventyret var visst ulven gudfar til killingene, hmmm)
Dette gir som dere sikkert skjønner stort potensiale, og Trøndelag Teater har trukket det enda lengre og gjort sin egen vri på det hele, med stort hell :D For her er det plenty av voksenhumor, mer eller mindre skjult. Som for eksempel at ungsøya ikke får dra på martnan fordi der er så mange som er på jakt etter lammelår, at uttrykket "sauer er ålreite dyr" sniker seg med osv. osv. Det var gullkorn blant samtlige dyr og ikke bare sauene, altså, men i slike mengder at jeg ikke kan vri hjernen etter flere for øyeblikket:P
I tillegg var det så utrolig mye som spilte på mennesketyper. Ta hønene, for eksempel. De var typisk sånne kaklekjerringer, eller naive unge mødre med skikkelig ovenfra og ned-holdning. Geitemor, en smårebelsk alenemor som drømmer om å leve litt villere og ikke er så opphengt i konvensjoner. Hun blir såklart uglesett av alle de ansvarlige og pyntelige. Grisene er to overvektige herrer som bare tenker på mat, og jerven og gaupa, to ville og litt uvørne småkjeltringer. Og så eselet, da, den klassiske dilteren: litt dum og VELDIG STA. Med dette persongalleriet her, ligger alt til rette for å spille på mellommenneskelige relasjoner, klasseforskjeller, rovddyr vs. husdyrpolitikk og det ene med det andre :-)
Seriøst, det skal litt til før jeg ler høyt i offentlige sammenhenger (særlig på teater og sånn hvor det blir så direkte feedback til skuespillerne), men ikveld fikk jeg trent lattermuskene både titt og ofte, uten blygsel. Jeg fikk ikke helt med meg hvordan stykket slo an blant de minste, men jeg var langt fra den eneste blant den "eldre garde" som var atskillig yngre enn den virker ellers på teateret) som lo både godt og mye.
Også er nå dette her virkelig min humor, da! Det burde ikke komme som en overraskelse på alle som har sett meg digge Shrek, Toy Story og alt som kan sammenliknes, med miks av fantasi og skjulte gullkorn. Den enkle fortellerstilen gir så mye rom for å putte inn små hint både her og der, som ikke gjør noe for ungene, men skaper en ekstra dimensjon for oss "store barn".
Jo, forresten, før jeg runder av må jeg jo ikke gemme kyllingen til de tre hønemødrene som vagga rundt og sa MEEP MEEP, akkurat som Pingu fra Barne-tv! Seriøst, det kan ikke ha vært tilfeldig når tilogmed jeg med min spinkle tv-kjennskap, klarer å kjenne det igjen, fnis.
Hadde jeg vært *kremt* litt snarere med å legge ut dette innlegget kunne dette kanskje ha fungert som en bra oppmuntring til andre å få det med seg, men tror dessverre det er tat av nå, og iallfall er det skrapa for billetter :-( Men, jeg har iallfall prøvd å skape et gjenskinn av den brakopplevelsen det tross alt var ;)
Ikveld var det på tide å være litt kulturell igjen. Jeg ble nemlig invitert med på Trøndelag teater for å se musical. Lite visste jeg hva jeg gikk til. For dette var en familieforestilling, like mye for voksne som for barn, med en grad av humoristiske referanser og krumspring som traff meg midt i hjerterota. Det var bare å kose seg glugg ihjæl!
Stykket er basert på filmsukksessen fra 70-tallet om rockeulven og de syv geitekillingene: Mama. De fleste kjenner vel "Mum is home" som er den mest kjente sangen fra filmen. Handlinga er opprinnelig hentet fra et rumensk folkeeventyr, om de tre killingene som blir forlatt hjemme alene og ulven som vil inn å ete de opp. Ganske klassisk med andre ord. Jeg mener bestemt vi har en variant av dette her på bjerget også.
Men i denne historia er det en hel bråta med andre dyr som danner et helt lite landsbysamfunn, så å si, og ulven og geitemor, se de blir forelska, de... (i originaleventyret var visst ulven gudfar til killingene, hmmm)
Dette gir som dere sikkert skjønner stort potensiale, og Trøndelag Teater har trukket det enda lengre og gjort sin egen vri på det hele, med stort hell :D For her er det plenty av voksenhumor, mer eller mindre skjult. Som for eksempel at ungsøya ikke får dra på martnan fordi der er så mange som er på jakt etter lammelår, at uttrykket "sauer er ålreite dyr" sniker seg med osv. osv. Det var gullkorn blant samtlige dyr og ikke bare sauene, altså, men i slike mengder at jeg ikke kan vri hjernen etter flere for øyeblikket:P
I tillegg var det så utrolig mye som spilte på mennesketyper. Ta hønene, for eksempel. De var typisk sånne kaklekjerringer, eller naive unge mødre med skikkelig ovenfra og ned-holdning. Geitemor, en smårebelsk alenemor som drømmer om å leve litt villere og ikke er så opphengt i konvensjoner. Hun blir såklart uglesett av alle de ansvarlige og pyntelige. Grisene er to overvektige herrer som bare tenker på mat, og jerven og gaupa, to ville og litt uvørne småkjeltringer. Og så eselet, da, den klassiske dilteren: litt dum og VELDIG STA. Med dette persongalleriet her, ligger alt til rette for å spille på mellommenneskelige relasjoner, klasseforskjeller, rovddyr vs. husdyrpolitikk og det ene med det andre :-)
Seriøst, det skal litt til før jeg ler høyt i offentlige sammenhenger (særlig på teater og sånn hvor det blir så direkte feedback til skuespillerne), men ikveld fikk jeg trent lattermuskene både titt og ofte, uten blygsel. Jeg fikk ikke helt med meg hvordan stykket slo an blant de minste, men jeg var langt fra den eneste blant den "eldre garde" som var atskillig yngre enn den virker ellers på teateret) som lo både godt og mye.
Også er nå dette her virkelig min humor, da! Det burde ikke komme som en overraskelse på alle som har sett meg digge Shrek, Toy Story og alt som kan sammenliknes, med miks av fantasi og skjulte gullkorn. Den enkle fortellerstilen gir så mye rom for å putte inn små hint både her og der, som ikke gjør noe for ungene, men skaper en ekstra dimensjon for oss "store barn".
Jo, forresten, før jeg runder av må jeg jo ikke gemme kyllingen til de tre hønemødrene som vagga rundt og sa MEEP MEEP, akkurat som Pingu fra Barne-tv! Seriøst, det kan ikke ha vært tilfeldig når tilogmed jeg med min spinkle tv-kjennskap, klarer å kjenne det igjen, fnis.
Hadde jeg vært *kremt* litt snarere med å legge ut dette innlegget kunne dette kanskje ha fungert som en bra oppmuntring til andre å få det med seg, men tror dessverre det er tat av nå, og iallfall er det skrapa for billetter :-( Men, jeg har iallfall prøvd å skape et gjenskinn av den brakopplevelsen det tross alt var ;)
SKJULTE EKKO
Rundt et hjørne, bort en gate.
Et drag i luften, en lukt, en vibrasjon.
Noe kjent.
Har du gått her før?
Sannsynligvis.
Har du lekt her før?
Tror ikke,
vet ikke,
husker ikke...
Skal jeg fortsette?
Tja, hvorfor ikke?
En liten titt er vel ikke så farlig
Eller?
Når jeg først er her...
bare et glimt av gjenkjennelse.
Litt nærmere?
Helt fram?
STOPP!!
Røde, blinkende varselskilt.
Skjærende akkorder.
En hånd som trekker deg bort.
Ikke ennå.
Alt jeg vil er å se det som var.
Ikke bare fornemme,
skygger og skjulte ekko
som danser utenfor rekkevidde.
Alltid nærværende.
Du tror du finner sannhet.
Tror du finner fred.
Du vil ut,
men lokkes inn,
bort fra deg selv.
Fra din nåtid og framtid.
Vil du virkelig være et levende gjenferd fra fortiden,
på evig flukt?
Nei.
Den tid er forbi,
og derfor venter jeg.
Men EN DAG er det min tur
til å ta det første skrittet
Inn i skyggene.
Ubeskyttet, men STERK!
Snu ryggen til.
Gå videre...
_____________________
Dette diktet ble skriblet ned i all hui og hast mens jeg var på vei hjem fra et trivelig kaffebesøk hos bestevenninna mi sist fredag. Takk alle gode makter for mobiltelefoner med notatfunksjon!
Merkelig hvor fort ting kan snu. Her gikk jeg, lykksalig over funnet av et nytt turdrag hvor jeg kunne nyte den klare, stille sommerkvelden, og så vips... sjebnen (eller noe annet, ubevisst?) føttene mine inn i farlig, om ikke ukjent farvann. Et farvann som førte meg videre ut på galeien ved å gi meg en ubendig trang til å lese "Når kaninen hyler" uti de sene nattetimer og gryende morgenstund. Valg av lektyre var i sannhet ikke noe sjakktrekk og jeg ble enda mer hjemsøkt av gamle spøkelser...! Helt til siste rest av sunn fornuft fikk kommandert Muldra under dyna. Hvor hun også ble, store deler av pinsa. Jaja.
Men samme hvor gufne slike episoder er, blir jeg ikke rent lite fascinert også. Over de merkelige fenomenet underbevissthet og de "tilfeldige" knappene den trykke på :)
Et drag i luften, en lukt, en vibrasjon.
Noe kjent.
Har du gått her før?
Sannsynligvis.
Har du lekt her før?
Tror ikke,
vet ikke,
husker ikke...
Skal jeg fortsette?
Tja, hvorfor ikke?
En liten titt er vel ikke så farlig
Eller?
Når jeg først er her...
bare et glimt av gjenkjennelse.
Litt nærmere?
Helt fram?
STOPP!!
Røde, blinkende varselskilt.
Skjærende akkorder.
En hånd som trekker deg bort.
Ikke ennå.
Alt jeg vil er å se det som var.
Ikke bare fornemme,
skygger og skjulte ekko
som danser utenfor rekkevidde.
Alltid nærværende.
Du tror du finner sannhet.
Tror du finner fred.
Du vil ut,
men lokkes inn,
bort fra deg selv.
Fra din nåtid og framtid.
Vil du virkelig være et levende gjenferd fra fortiden,
på evig flukt?
Nei.
Den tid er forbi,
og derfor venter jeg.
Men EN DAG er det min tur
til å ta det første skrittet
Inn i skyggene.
Ubeskyttet, men STERK!
Snu ryggen til.
Gå videre...
_____________________
Dette diktet ble skriblet ned i all hui og hast mens jeg var på vei hjem fra et trivelig kaffebesøk hos bestevenninna mi sist fredag. Takk alle gode makter for mobiltelefoner med notatfunksjon!
Merkelig hvor fort ting kan snu. Her gikk jeg, lykksalig over funnet av et nytt turdrag hvor jeg kunne nyte den klare, stille sommerkvelden, og så vips... sjebnen (eller noe annet, ubevisst?) føttene mine inn i farlig, om ikke ukjent farvann. Et farvann som førte meg videre ut på galeien ved å gi meg en ubendig trang til å lese "Når kaninen hyler" uti de sene nattetimer og gryende morgenstund. Valg av lektyre var i sannhet ikke noe sjakktrekk og jeg ble enda mer hjemsøkt av gamle spøkelser...! Helt til siste rest av sunn fornuft fikk kommandert Muldra under dyna. Hvor hun også ble, store deler av pinsa. Jaja.
Men samme hvor gufne slike episoder er, blir jeg ikke rent lite fascinert også. Over de merkelige fenomenet underbevissthet og de "tilfeldige" knappene den trykke på :)
onsdag 15. juni 2011
Om blogging og åpenhet, et evig kvernende dilemma...
Advarsel: dette innlegge står i fare for å bli springende, muligens følelsesladet og iallfall ÜBERROTETE... for man er fortsatt såpass til bristepunktet overlada på følelsesfronten nå, at man ikke kan regnes som bloggslig tilregnelig utfra perfeksjonistenes æreskodex :P Men shit, det gir jeg blaffen i nå!
Herregud, akkurat nå vet jeg nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg, etter å ha lest et innlegg som var så utrolig sterkt, reflektert, beskrivende og... en drøss andre beskrivende ord som tumler rundt i en runddans fra brystet, via halsen, opp til huet og ned igjen til magen, knærne og føttene. Så grepet er jeg! Og det har satt igang tankekverna mi for fullt, på mere enn ett område.
Fenomenet som har satt følelseslivet mitt så til de grader i kok, er et fenomen jeg har støtt på mang en gang her i bloggverdenen: gjenkjennelse. Selvom dette nok er å regne som et særtilfelle, er det jo ikke første gangen jeg har sittet med klump i halsen og frysninger ned langs ryggen fordi jeg har lest en annen persons opplevelser. Ikke en fagperson eller en proff forfatter, men et virkelig menneske av kjøtt og blod. Det har skapt gjenklang, harmoni og sågar disharmoni i sine tilfeller. En forståelse et sted inni meg. Plutselig har sider ved meg selv som virket ulogiske og forvirrende (som regel hundretalls forsterket av alle andres forvirring, for i mitt hode har det jo "alltid" vært sånn...) forklart seg selv, og falt på plass omtrent som brikkene i et puslespill. Og det har gjort meg... tja, om ikke gladere så iallfall tryggere på at jeg er jeg og slik jeg opplever det er faktisk ikke feil. I tillegg, og det er like viktig, har jeg følt meg mindre ensom. Jeg er ikke den eneste.
Og jeg har tenkt: jeg har lyst til å gjøre det samme for andre. Jeg vil skrive og fortelle andre min historie (deler av den iallfall - langt fra alt egener seg på trykk). Kanskje nå ut til andre søkende sjeler som sitter der og føler seg like forvirra og ensomme i jakten på seg selv og sin historie, som det jeg ofte gjør.
Så, når jeg har lest det andre har skrevet, har jeg tenkt på de utallige skribleriene mine. Notater som spenner fra haikudikt og metaforiske drømmelandskap til tørre stikkodslister, kåserier og nærmest fagprosa. Og jeg har tenkt: jeg skriver da like godt, og med noe reigering og modifisering vil det være bra egna for (les ukjente) å lese.
(En eller annen, hjelp meg ved nærmeste anledning å sette et kryss i taket, for at jeg ytrer noe sånt offentlig er enten en sensasjon, galskap eller begge deler! :P)
Hva holder meg så igjen? Jo, i stor grad andres meninger og oppfatninger, må jeg dessverre innrømme. Næres kommentarer om at "det er nå bra at du ikke bretter ut hele livet ditt", (som så mange andre gjør, står det å lese mellom linjene). Det er frykten for å bli nok et sosialpornografisk innslag blant alle tragiske facebookstatuser og gudene må vite hva anna.
Dessuten har jeg noen egne små demoniske tanker å slåss med i tillegg. Som at det jeg skriver ikke skal være "bra nok". At folk skal tenke "nei herregud, slutt å syt'a" eller noe i den duren. Eller enda verre, at noen får en psykisk knekk av det jeg skrive. For det finnes blogger der ute du ikke bør lese på en dårlig dag eller når som helst du er i en sårbar fase, egentlig. Og så er jeg redd den rene dagboksjangeren.
Noe sier meg, at så bevisst jeg er på alt dette, i tillegg til hva jeg ikke under noen omstendighet kommer til å
skrive om, Allikevel ligger fykten for disse fellene der som en konstant.
Kort sagt, jeg føler meg noe så inni granskauen dratt for øyeblikket, mellom trangen til å gi meg sjøl og trangen til å være en skoleflink perfeksjonist som alltid kjører safe... I'M CONFUSED!
Takknemlig for innspill :-)
Ps. her krevs forøvrig to kryss i taket! Det er nemlig første gang på flere år at jeg har skrevet et helt innlegg og så publiserte, uten å la Stine talesyntese lese det opp for meg underveis :-) HURRA!
Herregud, akkurat nå vet jeg nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg, etter å ha lest et innlegg som var så utrolig sterkt, reflektert, beskrivende og... en drøss andre beskrivende ord som tumler rundt i en runddans fra brystet, via halsen, opp til huet og ned igjen til magen, knærne og føttene. Så grepet er jeg! Og det har satt igang tankekverna mi for fullt, på mere enn ett område.
Fenomenet som har satt følelseslivet mitt så til de grader i kok, er et fenomen jeg har støtt på mang en gang her i bloggverdenen: gjenkjennelse. Selvom dette nok er å regne som et særtilfelle, er det jo ikke første gangen jeg har sittet med klump i halsen og frysninger ned langs ryggen fordi jeg har lest en annen persons opplevelser. Ikke en fagperson eller en proff forfatter, men et virkelig menneske av kjøtt og blod. Det har skapt gjenklang, harmoni og sågar disharmoni i sine tilfeller. En forståelse et sted inni meg. Plutselig har sider ved meg selv som virket ulogiske og forvirrende (som regel hundretalls forsterket av alle andres forvirring, for i mitt hode har det jo "alltid" vært sånn...) forklart seg selv, og falt på plass omtrent som brikkene i et puslespill. Og det har gjort meg... tja, om ikke gladere så iallfall tryggere på at jeg er jeg og slik jeg opplever det er faktisk ikke feil. I tillegg, og det er like viktig, har jeg følt meg mindre ensom. Jeg er ikke den eneste.
Og jeg har tenkt: jeg har lyst til å gjøre det samme for andre. Jeg vil skrive og fortelle andre min historie (deler av den iallfall - langt fra alt egener seg på trykk). Kanskje nå ut til andre søkende sjeler som sitter der og føler seg like forvirra og ensomme i jakten på seg selv og sin historie, som det jeg ofte gjør.
Så, når jeg har lest det andre har skrevet, har jeg tenkt på de utallige skribleriene mine. Notater som spenner fra haikudikt og metaforiske drømmelandskap til tørre stikkodslister, kåserier og nærmest fagprosa. Og jeg har tenkt: jeg skriver da like godt, og med noe reigering og modifisering vil det være bra egna for (les ukjente) å lese.
(En eller annen, hjelp meg ved nærmeste anledning å sette et kryss i taket, for at jeg ytrer noe sånt offentlig er enten en sensasjon, galskap eller begge deler! :P)
Hva holder meg så igjen? Jo, i stor grad andres meninger og oppfatninger, må jeg dessverre innrømme. Næres kommentarer om at "det er nå bra at du ikke bretter ut hele livet ditt", (som så mange andre gjør, står det å lese mellom linjene). Det er frykten for å bli nok et sosialpornografisk innslag blant alle tragiske facebookstatuser og gudene må vite hva anna.
Dessuten har jeg noen egne små demoniske tanker å slåss med i tillegg. Som at det jeg skriver ikke skal være "bra nok". At folk skal tenke "nei herregud, slutt å syt'a" eller noe i den duren. Eller enda verre, at noen får en psykisk knekk av det jeg skrive. For det finnes blogger der ute du ikke bør lese på en dårlig dag eller når som helst du er i en sårbar fase, egentlig. Og så er jeg redd den rene dagboksjangeren.
Noe sier meg, at så bevisst jeg er på alt dette, i tillegg til hva jeg ikke under noen omstendighet kommer til å
skrive om, Allikevel ligger fykten for disse fellene der som en konstant.
Kort sagt, jeg føler meg noe så inni granskauen dratt for øyeblikket, mellom trangen til å gi meg sjøl og trangen til å være en skoleflink perfeksjonist som alltid kjører safe... I'M CONFUSED!
Takknemlig for innspill :-)
Ps. her krevs forøvrig to kryss i taket! Det er nemlig første gang på flere år at jeg har skrevet et helt innlegg og så publiserte, uten å la Stine talesyntese lese det opp for meg underveis :-) HURRA!
Abonner på:
Innlegg (Atom)