Om blogging og åpenhet, et evig kvernende dilemma...

Advarsel: dette innlegge står i fare for å bli springende, muligens følelsesladet og iallfall ÜBERROTETE... for man er fortsatt såpass til bristepunktet overlada på følelsesfronten nå, at man ikke kan regnes som bloggslig tilregnelig utfra perfeksjonistenes æreskodex :P Men shit, det gir jeg blaffen i nå!


Herregud, akkurat nå vet jeg nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg, etter å ha lest et innlegg som var så utrolig sterkt, reflektert, beskrivende og... en drøss andre beskrivende ord som tumler rundt i en runddans fra brystet, via halsen, opp til huet og ned igjen til magen, knærne og føttene. Så grepet er jeg! Og det har satt igang tankekverna mi for fullt, på mere enn ett område.

Fenomenet som har satt følelseslivet mitt så til de grader i kok, er et fenomen jeg har støtt på mang en gang her i bloggverdenen: gjenkjennelse. Selvom dette nok er å regne som et særtilfelle, er det jo ikke første gangen jeg har sittet med klump i halsen og frysninger ned langs ryggen fordi jeg har lest en annen persons opplevelser. Ikke en fagperson eller en proff forfatter, men et virkelig menneske av kjøtt og blod. Det har skapt gjenklang, harmoni og sågar disharmoni i sine tilfeller. En forståelse et sted inni meg. Plutselig har sider ved meg selv som virket ulogiske og forvirrende (som regel hundretalls forsterket av alle andres forvirring, for i mitt hode har det jo "alltid" vært sånn...) forklart seg selv, og falt på plass omtrent som brikkene i et puslespill. Og det har gjort meg... tja, om ikke gladere så iallfall tryggere på at jeg er jeg og slik jeg opplever det er faktisk ikke feil. I tillegg, og det er like viktig, har jeg følt meg mindre ensom. Jeg er ikke den eneste.

Og jeg har tenkt: jeg har lyst til å gjøre det samme for andre. Jeg vil skrive og fortelle andre min historie (deler av den iallfall - langt fra alt egener seg på trykk). Kanskje nå ut til andre søkende sjeler som sitter der og føler seg like  forvirra og ensomme i jakten på seg selv og sin historie, som det jeg ofte gjør.

Så, når jeg har lest det andre har skrevet, har jeg tenkt på de utallige skribleriene mine. Notater som spenner fra haikudikt og metaforiske drømmelandskap til tørre stikkodslister, kåserier og nærmest fagprosa. Og jeg har tenkt: jeg skriver da like godt, og med noe reigering og modifisering vil det være bra egna for (les ukjente) å lese.

(En eller annen, hjelp meg ved nærmeste anledning å sette et kryss i taket, for at jeg ytrer noe sånt offentlig er enten en sensasjon, galskap eller begge deler! :P)

Hva holder meg så igjen? Jo, i stor grad andres meninger og oppfatninger, må jeg dessverre innrømme. Næres kommentarer om at "det er nå bra at du ikke bretter ut hele livet ditt", (som så mange andre gjør, står det å lese mellom linjene). Det er frykten for å bli nok et sosialpornografisk innslag blant alle tragiske facebookstatuser og gudene må vite hva anna.
Dessuten har jeg noen egne små  demoniske tanker å slåss med i tillegg. Som at det jeg skriver ikke skal være "bra nok". At folk skal tenke "nei herregud, slutt å syt'a" eller noe i den duren. Eller enda verre, at noen får en psykisk knekk av det jeg skrive. For det finnes blogger der ute du ikke bør lese på en dårlig dag eller når som helst du er i en sårbar fase, egentlig. Og så er jeg redd den rene dagboksjangeren.
Noe sier meg, at så bevisst jeg er på alt dette, i tillegg til hva jeg ikke under noen omstendighet kommer til å
skrive om, Allikevel ligger fykten for disse fellene der som en konstant.

Kort sagt, jeg føler meg noe så inni granskauen dratt for øyeblikket, mellom trangen til å gi meg sjøl og trangen til å være en skoleflink perfeksjonist som alltid kjører safe... I'M CONFUSED!

Takknemlig for innspill :-)

Ps. her krevs forøvrig to kryss i taket! Det er nemlig første gang på flere år at jeg har skrevet et helt innlegg og så publiserte, uten å la Stine talesyntese lese det opp for meg underveis :-) HURRA!