Tjenere?

"Du har jo nesten en tjener her, du", sier kaffebesøket mitt med et glimt i øyet. Hun fra den synskompanserende staben er nettopp ferdig med å gulvkosting og bordtørking og forlater leligheten.
Stemmen bak disse ordene er varm og munter, uten spor av forakt. Men uansett hva fornuften min sier, treffer det noe. En tagg i hjertet. Spikeren på hodet...

Jeg leste i en blogg en gang, definisjonen av forskjellen på tjener og assistent: En tjener gjør jobben for deg, fordi du ikke ønsker eller gidder å gjøre den, selvom du er i stand til det. Assistenten gjø hele eller deler av arbeidet, enten fordi du ikke er i stand til det, eller at oppgaven blir for stor.
En ganske god definisjon, synes jeg, hvor det burde være greit å resonere seg frem til hvilken kategori en hører hjemme i. BURDE...

Det er snart fire år siden jeg flyttet hit på Devle, nettopp for å lære meg at en hjelpende hånd både kan være godt og riktig i gitte sammenhenger. For meg selv har jeg mer eller mindre akseptert at verden ikke går under om noen sjekker lovegolvsfaktoren rundt marsvinburet, eller at det ser sånn noenlunde ut på kjøkkenbenken. Rent logisk ser jeg jo at skulle eg ta hånd om dette hver dag hele året rundt, ville livet mitt ikke bestå av stort anna enn jobb, husstell og søvn. Et nokså fattigslig liv, med andrre ord. Jeg tror jeg forstår, iallfall.
Men så, med en gang det går i døra og noen andre slipper inn... Jeg klarer ikke slutte å tenke på det. At for de ser det sikkrt ut som jeg bare er lat. Som om jeg bare ikke gidder. For Muldra er da fullt istand til å gjøre husarbeid selv, hun. Eller er hun virkelig så svak og selvopptatt at hun trenger "tjenere"?
Overalt blir jeg møtt med at "ja, for du vil vel helst klare mest muligselv?"... De skulle bare vite! Hvor mye jeg avskyr å være avhengig av andre. Hvor glad jeg blir, hver gang jeg fikser noe på egenhånd, og hvor vondt det er når kreftene ikke strekker til.
Og hva er egentlig mest mulig? Noe sier meg, at hadde de som stiller slike spørsmål visst hvor høyt jeg legger lista på hva jeg EGENTLIG skulle klart, ville de forstått hvorfor jeg forsvarer så iherdig at selvstendighet ikke alltid bør være målet over alle mål. Men logikk er en ting. Følelser, noe ganske annet.

Nå gjemmer jeg meg bak kaffekoppen og et galgenhumoristisk glis og sier: "Ja, bare gni det inn du, hahhaha". Selvfølgelig er det bare tull.
Men bak selvironiens glorete maske renner skammens bitre tårer. Og strør enda mere salt i sårene...

Når skal selvaksepten komme hele meg til gode?