La meg være ung!

"... La meg være i fred. La meg være ung. La meg følge med",

synger Wenche Myhre. Og ikveld har jeg sannelig lyst til å synge det, jeg også. Kanskje har jeg hatt lyst til det lenge, når jeg tenker etter. Men særlig nå.

For ikveld har jeg gjort ting jeg aldri har gjot før. Ting mange gjorde alt fra de gikk på ungdomsskolen. Jeg har vært på grillparty, til en person jeg ikke har kjent spesielt lenge. En person som er på min alder. Møtt folk jeg aldri i mitt liv har truffet før som også er på min alder. Spist godt og drukket godt (som både kjentes og syntes: :P). Snakket, lyttet, og ledd. Og vet dere, jeg overlevde!
Dette var så nytt, så spennende og fint. For en gangs skyld følte jeg meg som ei helt vanlit jente.
Vel, så var jeg den eneste der som ikke studerte eller hadde en"skikkelig" jobb. Men det gjorde ikke noe. Så var det riktignok støttekontakten min som holdt festen, men ingen så ut til å bry seg syndelig om det og slik jeg hadde foreestilt meg, bli forlegne på vegne av oss. Velger å tro at min spøkefulle, litt rappkjefta presentasjon av  bekjentskapet vårt, bidro til å avdramatisere det hele. At jeg var den mest stille og tilbaketrukne er det ingen tvil om, men til min store overraskelse var dette helt i orden, både for de andre og ikke minst, for meg. Jeg  kunne glede meg over å sitte og lytte, og av og til slenge inn en kommentar, uten at dette ble rart. Jeg var en del av fellesskapet. Ung og LEVENDE.

Uhyre sakte, men sikkert famler jeg meg fram til den unge jenta jeg faktisk er. Hun bryter seg ut gjennom lag på lag av bråmodenhet og tungsinn. På jakt etter en gnist av spontanitet. En liten pause fra fornuft og fremtidsplaner.

Mer enn noen sinne ønsker jeg meg fri, fra å være en bruker med behov. Fri til å nyte live, og til bare å være meg!