I så altfor mange år har jeg trodd det var galt å like seg alene. Men det var før jeg oppdaget stillheten. Den GODE stillheten. Som gir mer enn den tar. Som ikke gir plass for fortid eller framtid, men rommer her og nå. Uten en dråpe dårlig samvittiget.
Selvfølgelig liker jeg folk. De jeg kjenner og er glad i. Jeg kan prate og tulle, synge og le. Jeg er engasjert og jeg bryr meg. Men ikke hele tiden.
Det er ikke galt å være alene. Det er forskjell på å være asosial og til tider være usosial. Einstøinggenet åpner faktisk for muligheter og perspektiv, bare man pleier det vel. Slik at det ikke sperrer en inne, men gir trygget til å observere og til å VÆRE.
Nå skal jeg til ei venninne å drikke kaffe. Det ville jeg ikke orket om jeg ikke først hadde tillatt meg noen timers lykksalig "ensomhet".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Har du noe du vil si? Jeg blir glad for kommentarer :-)
Kommentarer på eldre innlegg godkjennes av meg først, så ingen grunn til panikk om du ikke ser den.
Vær snill og ikke bruk det virkelige navnet mitt her inne.