Jeg elsker frihetsfølelsen av å legge i vei uten å vite hvor jeg skal. Når det eneste jeg vet er at jeg skal hjem igjen, men om det kommer til å ta en halv time, to timer eller mer, er opp til tilfeldighetene.
Jeg nyter at mørket legger seg rundt meg som en kappe mens gatelyktene blunker sine vennlige små hilsner til meg, slik at jeg ikke havner på ville veier.
Og selv om mange synes de er kjedelige og bråkete, liker jeg de store, rette veiene med sine trygge gang- og sykkelstier, hvor jeg blir en liten dråpe i elva av konstant bevegelse som finner glede i det å bare være til.
Men når følelsen av å bli fanget i dragsuget fra de store veiene blir for sterk, er det ingenting som de små, snirklete boliggatene, så mørke til tider, at hadde ikke husene stått der med sine små firkanter av lys, hadde jeg ikke sett hånden for meg. Her får min hvite, lange følgesvenn nok å henge i med, mens omrissene av lys og skygge danser i øyekroken tett ved meg og trafikken bruser langt brte i det uvisse.
Ikke minst, elsker jeg å være der jeg egentlig ikke er helt sikker på hvor er. Hvor den eneste måten å finne ut om jeg står ved veien videre eller en gårdsplass, er å faktisk å gå inn dit, og faktisk være så freidig at jeg gjør det, med den hvite følgesvennen skjøvet trassig ut foran meg som et førsteklasses alibi for å snoke rundt hushjørnene. (Neida, det er ikke derfor jeg gjør det, men litt gøy er det nå uansett). Hele tiden med vissheten om at jeg kan snu hvis det blir for skummelt, for det er mitt valg å være her.
Jeg liker til og med følelsen av å tro jeg befinner meg et sted, for så å ende opp i en helt annen retning enn jeg hadde forutsett. Spesielt når jeg kjenner meg igjen, og jeg har en lys leilighet og en varm kopp te å se frem til :-)
Er det noen som fortsatt lurer på om jeg er litt sprø? ;)
Location:Hørløcks veg,Trondheim,Norge
