Ingenstedsflukt

Kjære store, skremmende verden.

Så du lurer på om jeg har "vondt i viljen"? Fordi jeg bare sitter der med strikketøyet mellom hendene og blikket festet i ingenmannsland. Fordi jeg vegrer meg hver gang du foreslår noe som går ut på at jeg er i fokus og tilstede for denne verden i mer enn fem minutter. Du vil så gjerne ha meg med, men jeg bare forsvinner.

Jovisst vil jeg. Jeg ønsker så gjerne å ha lyst. Men jeg er et tomt skall, en levende død. I oppløsning, uten tanker, uten følelser, uten vilje. Man har ikke vondt i noe som ikke er der. Eller har man det likevel?

La meg leve i små doser. Når vi samles til måltider, fem minutter her og fem minutter der. Vis meg de små detaljene som sansene kan fordype seg i. vis meg solstreifet over et tilfrosset vann, eller la fingrene mine se på en knopp som er i ferd med å briste. Glimt av virkelig liv, små nok til at jeg kan holde på dem.

La meg hvile på bølgene av ro og trygghet, latter og morskap, så kanskje tør jeg være levende for en stund. Men spør meg ikke hva jeg vil for ofte. Det er for vondt å minnes på at jeg er "ingen". At jeg ikke klarer være til stede i meg selv med tanker, ord og drømmer.

For mellom alle fnuggene av tomhet og ikke-eksistens hviler mørket. Et mørke og en smerte så stor at jeg ikke kan bære den. En fortvilelse så dyp at den tar pusten fra meg..

I noen korte, eviglange timer var jeg der i går, midt i smerten, angsten og fortvilelsen. Først da kunne jeg ta imot det jeg trenger som mest: Varme, trygghet og omsorg. Men frykten for dette jeg trenger så sårt, er så stor. Ei heller den kan jeg bære for lenge av gangen.

Derfor er jeg atter en gang spredd for alle vinder. I fri flyt midt i et tomrom jeg både elsker og hater. Ikke la meg forsvinne fullstendig! Men la meg hvile mellom minuttene jeg virkelig lever. Det er hardt å klamre seg fast til seg selv, men jeg vet jeg må..

Facebook-bobla

I lengre tid, ja i flere år, faktisk, har jeg hatt lyst til å skrive noe – tankefullt, kritisk eller ironisk – om fenomenet facebook. Dette altoppslukende nettsamfunnet som har blitt en så stor del av manges hverdag. Men andre måtte ta ordene i sin munn, eller penn, for at jeg skulle våge la meg inspirere. Denne svært velformulerte kronikken i Morgenbladet traff imidlertid såpass ettertrykkelig at behovet for å skrive noen tanker selv, meldte seg.

Farvel Facebook

Fcebook, ja… hva skal en egentlig si? Hvor sdkal en begynne? Jeg husker ikke når jeg første gang begynte å tenke over det, men jeg vet iallfall at det er opptil flere år siden min første ordveksling rundt hvor merkelig fenomen denne fjaseboka egentlig er, fant sted. For hva er det egentlig man gjør her inne?

Livet i fb-statuser

"Hva tenker du på?" Unnskyld meg, men det er egentlig et ganske personlig spørsmål å stille av et nettsamfunn. Vel, så forstår jeg jo at det er en ikke helt vellykket oversettelse av det engelske "what's on your mind?", men allikevel… Man skulle kanskje tro at når en er istand til å se og fundere over hvor bak mål dette status-fenomenet egentlig er – jeg mener, etter å ha lest hva all slags fordums venner har hatt til middag den siste måneden, burde det begynne å ringe en bjelle hos noen og enhver – var en istand til å holde seg klar av statusfella selv, men den gang ei. Jeg har vel aldri vært blant de verste, men jeg har definitivt min del av statuser jeg strengt talt ikke hadde trengt å dele. Hvor man nå skal trekke den grensa?

For min del, tror jeg grensa er nådd med følelsen av at man, det være seg meg eller andre, lever gjennom sine fb-oppdateringer. En slik periode hadde jeg en tid da humøret og livet i sin helhet var for oppadgående. Lykken over de små tingene i livet var rett og slatt så berusende at jeg bare måtte dele den med andre. Igjen og igjen, og igjen. En dag mens jeg satt og nøt en grytidlig morgenfrokost, tok jeg meg imidlertid i å glede meg mer over min egen velformulerte stemningsrapport på facebook enn over solvarmen og kaffeduften jeg hadde beskrevet i store ordelag. Dette var ikke bra; såpass skjønte jeg.

Noe av magien tror jeg, ligger i gleden over å dele og få respons. Et uskyldig "kos deg!" eller "skulle ønske jeg var der", ja sågar at en ytterst perifer venn trykker "liker", kan bety så uendelig mye. Ofte for mye, kanskje.

Kommer jeg til å gjøre som Morgenbladets skribent, å begå "facebook-selvmord"?

Nei, ikke med det første. For meg tror jeg nemlig facebook ennå kan ha en viktig funksjon., som treningsarena.

Jeg er nemlig en av dem som selv på nettet er ganske innesluttet. Åpne, anonyme forum og samfunn hvor en ikke vet hvem det er man snakker med, har ikke føltes som en lettelse for meg, slik det er for mange med sosiale vansker, men heller gjort meg mer sjenert. På facebook kan jeg derimot følge med på folk jeg kjenner, om så bare litt, og sakte, sakte har jeg våget meg frempå med en kommentar eller tre. For et par-tre år siden hadde jeg hjerteklapp hver gang jeg skulle skrive en kommentar; det skulle en ikke tro nå :P

Det andre og vel så viktige er det jeg nevnte over, nemlig dette å dele. Hele nettsamfunnet er jo bygd opp rundt dette at man deler ting man er opptatt av med andre. Før fikk jeg hetta bare noen spurte meg hva favorittmaten min var, og fortsatt blir jeg godt over middels stressa av å skulle fortelle hva jeg liker av musikk, bøker, filmer osv. Men det har blitt bedre, og det tør jeg påstå er takket være facebook. I mitt eget tempo og til den jeg vil (ære være personverninnstillingene!) har jeg kunnet dele små glimt av livet og interessene mine, og jeg har tatt del i andres liv. Latt meg glede og provosere. Ja, tilogmed hatt mot til å gjøre bruk av mine diplomatiske evner og svare på usaklige kommentarer, noe som har gitt enorm mestring!

Så ja, jeg trenger nok facebook-bobla mi en stund til. Kanskje vil jeg en dag forlate bobla og stenge den bak meg for godt. Men ikke enda. Jeg trenger en bro mellom lille meg og og store verden. Så får det bare være at det er glansbilde-Muldra du blir kjent med der inne i første omgang.

Det indre kompasset

For etpar uker siden hadde vi et skikkelig interessant foredrag på jobben. En forsker fra NTNU kom til oss og fortalte om hjernen, med spesiell vekt på stedsans og hukommelse. Et tema jeg er litt ekstra interessert i fordi jeg er så ufattelig glad i å ta meg fram på nye steder, og faktisk er uvanlig dyktig til det (om jeg får være så beskjeden:p), min lille synsrest tatt i betraktning. Og hvordan dette indre kompasset fungerer har jeg spekulert på både vel og lenge.

Først litt fakta om det som foregår når vi beveger oss rundt i omgivelsene (gjenkalt så godt som mulig etter hukommelsen og mine meget kaotiske notater):

• I den delen av hjernen som kalles hypocampus som fungerer som en harddisk for lagring av gamle minner, har vi noe som kalles stedceller. Disse cellene danner det som kan sammenliknes med et detaljert indre kart. Hver av disse stedcellene aktiveres og sender ut en elektisk impuls hver gang vi oppsøker et bestemt sted.
• I entorinal cortex sitter noe de kaller gridceller eller gitterceller på norsk. Disse cellene kan kalles hjernens målestaver eller koordinatsystem, for å holde oss til kartspråket. Gridcellene er en nokså ny oppdagelse som ble gjort ved Senter for Hukommelsesbiologi, faktisk her i Trondheim.
• Grensecellene holder oversikten over grensene i omgivelsene våre, slik som dører og vegger. Til forskjell fra stedcellene, er grensecellene ikke stedsbestemte. Når du går fra et rom til et annet, nullstilles grensecellene; slik at hjernen forstår du er i et nytt område og kan hente fram relevant informasjon som er lagret om akkurat dette stedet.
• Kompasscellene holder orden på hvilken retning vi til enhver tid vender oss.

Puh, det var det rent tekniske, så langt jeg husker. det var mye, mye mer også, men i fare for å dumme meg ut og spre masse falsk info skal jeg holde meg til dette som jeg forstår sånn noenlunde.

Men det var dette med det indre kompasset, ja. Vi lærte at vi bruker to teknikker for å finne frem og vite hvor vi er: kjenne merker og "Path integration".
Kjennemerker sier seg vel egentlig selv. For e fleste er det nok primært visuelle kjennemerker som bygninger, gateskilt osv. Men det kan jo like gjerne være i form av lyder sånn som en traffikert gate eller følbare forandringer i underlaget, om man ikke ser.
Path integration (det fins ikke noe godt norsk uttrykk for det) handler mer om bevegelsesmønsteret. Om lyset går og det blir stummende mørkt rundt deg, klarer du alltids å finne veien ut av rommet når du er litt kjent. Da er det som kroppen husker om vi skal gå til høyre eller venstre og hva som er hvor, selvom vi ikke ser noe som helst. Synssansen, når den kan anvendes, brukes til bl.a. hastighets- og avstandsbedømming.
De fleste foretrekker eller er flinkere til å bruke en av disse teknikkene.

Denne lærdommen var en aldri så liten vekker for undertegnede, for som jeg alt har nevnt, har jeg fundert mye på det, helt fra min første mobility-time som tiåring.

Mobility kan vel oversettes med orienteringslære for blindinger, for de uinnvidde, og handler i korte trekk om å lære seg veien fra a til b på en så trygg og enkel måte so mulig. Fra dag én var jeg, uten egentlig å forstå det selv, mektig frustrert over å måtte lete etter postkasser og gjerder og BARE det, når jeg heller trengte å forstå det mentale kartet rundt meg. Mobility ble etterhvert noe jeg behandlet nokså respektløst, og på ungdomsskolen skrev jeg et harselerende kåseri om emnet (håper jeg finner det igjen en dag) som sjokkerte de stakkars ekspertene en smule. De klødde seg i hodet over at en så nært blind unge sku være så ram på å finne fram på nye steder og samtidig så uvillig til å trene orientering.

Idag forstår jeg verdien av å lære om orientering, både for å finne lettere fram på uoversiktelige steder og lære å bruke andre sanser slik som hørselen. Men det indre kompasset mitt og eventyr lysten er det ingen som får rokke ved :-)

 

Vi lærte også endel om hukommelsen, men det skal jeg komme tilbake til i et annet refleksjons- og skryteinnlegg, muligens i den andre bloggen.