Jeg sitter i et rom fylt av musikk.
Tonene omfavner meg.
Jeg er et eneste stort, lyttende øre.
Hviler i min egen fredfyllte boble.
Her er jeg trygg.
Vil ikke du spille?
Ja, nei, jo, nei,, kanskje.
Jo, ok, da.
Kroppen min skjelver av en forventning jeg ikke forstår.
Tangentene hvisker til meg: kom å prøv oss da vel.
Jeg lister meg over gulvet av luft, lar hånden finne det ru stoffet i pianokrakken. Hvile der en liten stund.
Slippe seg sakte nedpå.
Finne tangentene med fingertuppene, først de hvite, så de svarte..
Tiden står stille
Kom igjen, bare prøv. Det er ikke farlig.
Lytter innover til en stemme jeg trodde var glemt.
Leter blant fornemmelser og toner som blir til melodier.
Presser fingrene forsiktig ned mot det glatte, hvite som blir til toner.
Melodiene kommer listende på små, dunlette poter.
Så sjørt, så forsiktig og sårbart.
Moldstemte melodier av minner uten ord.
Jeg er en annen.
Det lille barnet som sitter så stille og leker.
Leker og leter med tonene.
Tonene som bare er mine fordi JEG har funnet dem,
selvom det er en annens melodi.
Men verden blir farlig.
Menneskene som oppmuntrer blir til truende skygger.
Noe vondt lusker bak hjørnene
og vil ta fra meg det som er mitt
for å eie det selv.
Så jeg kryper tilbake,
en luskende skygge,
usynlig og skjelvende.
Innestengt sitrende.
Et lys som vil brenne, men aldri får luft.
Viser innlegg med etiketten minner. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten minner. Vis alle innlegg
lørdag 2. november 2013
lørdag 6. oktober 2012
Det indre kompasset
I den delen av hjernen som kalles hypocampus som fungerer som en harddisk for lagring av gamle minner, har vi noe som kalles stedceller. Disse cellene danner det som kan sammenliknes med et detaljert indre kart. Hver av disse stedcellene aktiveres og sender ut en elektisk impuls hver gang vi oppsøker et bestemt sted. I entorinal cortex sitter noe de kaller gridceller eller gitterceller på norsk. Disse cellene kan kalles hjernens målestaver eller koordinatsystem, for å holde oss til kartspråket. Gridcellene er en nokså ny oppdagelse som ble gjort ved Senter for Hukommelsesbiologi, faktisk her i Trondheim. Grensecellene holder oversikten over grensene i omgivelsene våre, slik som dører og vegger. Til forskjell fra stedcellene, er grensecellene ikke stedsbestemte. Når du går fra et rom til et annet, nullstilles grensecellene; slik at hjernen forstår du er i et nytt område og kan hente fram relevant informasjon som er lagret om akkurat dette stedet. Kompasscellene holder orden på hvilken retning vi til enhver tid vender oss.
Kjennemerker sier seg vel egentlig selv. For e fleste er det nok primært visuelle kjennemerker som bygninger, gateskilt osv. Men det kan jo like gjerne være i form av lyder sånn som en traffikert gate eller følbare forandringer i underlaget, om man ikke ser.
Path integration (det fins ikke noe godt norsk uttrykk for det) handler mer om bevegelsesmønsteret. Om lyset går og det blir stummende mørkt rundt deg, klarer du alltids å finne veien ut av rommet når du er litt kjent. Da er det som kroppen husker om vi skal gå til høyre eller venstre og hva som er hvor, selvom vi ikke ser noe som helst. Synssansen, når den kan anvendes, brukes til bl.a. hastighets- og avstandsbedømming.
De fleste foretrekker eller er flinkere til å bruke en av disse teknikkene.
Denne lærdommen var en aldri så liten vekker for undertegnede, for som jeg alt har nevnt, har jeg fundert mye på det, helt fra min første mobility-time som tiåring.
Mobility kan vel oversettes med orienteringslære for blindinger, for de uinnvidde, og handler i korte trekk om å lære seg veien fra a til b på en så trygg og enkel måte so mulig. Fra dag én var jeg, uten egentlig å forstå det selv, mektig frustrert over å måtte lete etter postkasser og gjerder og BARE det, når jeg heller trengte å forstå det mentale kartet rundt meg. Mobility ble etterhvert noe jeg behandlet nokså respektløst, og på ungdomsskolen skrev jeg et harselerende kåseri om emnet (håper jeg finner det igjen en dag) som sjokkerte de stakkars ekspertene en smule. De klødde seg i hodet over at en så nært blind unge sku være så ram på å finne fram på nye steder og samtidig så uvillig til å trene orientering.
Idag forstår jeg verdien av å lære om orientering, både for å finne lettere fram på uoversiktelige steder og lære å bruke andre sanser slik som hørselen. Men det indre kompasset mitt og eventyr lysten er det ingen som får rokke ved :-)
lørdag 18. juni 2011
Jeg er blitt reservetante :-)
... til en liten gutt, som bare er to uker gammel. Og jeg fikk møte han idag, for aller første gang. Virkelig en fin og STERK opplevelse!
Det første som slo meg var hvor liten han var. Og det enda han er relativt stor for aldern. Hvor små er de virkelig små da, liksom? Jeg ble bare stående helt stille foran vogna og stirre i dyp fascinasjon på den lille skapningen som lå og fekta med ben og armer. (ny tv, kalte mammaen det, hihi). I konstant bevegelse, og liksom så levende...
Så fikk jeg holde han også. Litt av en følelse å kjenne dette vesle livet som lå så lett, men allikevel nært inntil meg. Det var så mye varme og bevegelse. Og et lite øyeblikk da jeg fikk til å puste dypt med magen, lå han helt rolig og falt i søvn på arma mi. :-)
Dette står i ganske grell kontrast til minnet om den ti år gamle jenta jeg en gang var, da jeg fikk en baby plassert i armene mine og sto der fullstendig paralysert, av noe jeg idag forstår var skrekk. Den gang kjente jeg ikke dette levende og visste rett og slett ikke hva jeg skulle gjøre. Ikke at jeg gjør det nå heller, altså. Ikke har jeg hatt småsøsken og heller ikke kjent andre små unger. Heller unngått dem, får jeg vel si, helt til jeg gradvis har fått lære meg å like dem, takket være min nye familie :-)
Enda kjenner jeg varmen fra lille E på arma mi og den silkemyke huden hans under fingertuppene. Den ømme, myke følelsen inni brystet og trangen til å løfte hånda og stryke han varsomt. Uten at jeg tør, fordi jeg er så redd for å gjøre feil...
Nærhet, kalles visst dette. Jeg forstår det er noe bra og helt naturlig, men samtidig er det skremmende og for meg, nytt. De eneste som har vekket min nærhet på mangfoldige år, er hester, hunder og marsvin, og andre dyr.
Jeg er overveldet, litt redd, men lykkelig! Dette er enda et skritt i riktig retning, på veien mot å bli sunn og HEL. Troen på at jeg kan få et helt normalt liv en dag og kanskje tilogmed stifte familie og få egne barn (det har jeg sett på som omtrent umulig til nå), er blitt en anelse større.
Hurra! (eller, hjelp, hva er det som går av meg? :P)
Det første som slo meg var hvor liten han var. Og det enda han er relativt stor for aldern. Hvor små er de virkelig små da, liksom? Jeg ble bare stående helt stille foran vogna og stirre i dyp fascinasjon på den lille skapningen som lå og fekta med ben og armer. (ny tv, kalte mammaen det, hihi). I konstant bevegelse, og liksom så levende...
Så fikk jeg holde han også. Litt av en følelse å kjenne dette vesle livet som lå så lett, men allikevel nært inntil meg. Det var så mye varme og bevegelse. Og et lite øyeblikk da jeg fikk til å puste dypt med magen, lå han helt rolig og falt i søvn på arma mi. :-)
Dette står i ganske grell kontrast til minnet om den ti år gamle jenta jeg en gang var, da jeg fikk en baby plassert i armene mine og sto der fullstendig paralysert, av noe jeg idag forstår var skrekk. Den gang kjente jeg ikke dette levende og visste rett og slett ikke hva jeg skulle gjøre. Ikke at jeg gjør det nå heller, altså. Ikke har jeg hatt småsøsken og heller ikke kjent andre små unger. Heller unngått dem, får jeg vel si, helt til jeg gradvis har fått lære meg å like dem, takket være min nye familie :-)
Enda kjenner jeg varmen fra lille E på arma mi og den silkemyke huden hans under fingertuppene. Den ømme, myke følelsen inni brystet og trangen til å løfte hånda og stryke han varsomt. Uten at jeg tør, fordi jeg er så redd for å gjøre feil...
Nærhet, kalles visst dette. Jeg forstår det er noe bra og helt naturlig, men samtidig er det skremmende og for meg, nytt. De eneste som har vekket min nærhet på mangfoldige år, er hester, hunder og marsvin, og andre dyr.
Jeg er overveldet, litt redd, men lykkelig! Dette er enda et skritt i riktig retning, på veien mot å bli sunn og HEL. Troen på at jeg kan få et helt normalt liv en dag og kanskje tilogmed stifte familie og få egne barn (det har jeg sett på som omtrent umulig til nå), er blitt en anelse større.
Hurra! (eller, hjelp, hva er det som går av meg? :P)
torsdag 16. juni 2011
SKJULTE EKKO
Rundt et hjørne, bort en gate.
Et drag i luften, en lukt, en vibrasjon.
Noe kjent.
Har du gått her før?
Sannsynligvis.
Har du lekt her før?
Tror ikke,
vet ikke,
husker ikke...
Skal jeg fortsette?
Tja, hvorfor ikke?
En liten titt er vel ikke så farlig
Eller?
Når jeg først er her...
bare et glimt av gjenkjennelse.
Litt nærmere?
Helt fram?
STOPP!!
Røde, blinkende varselskilt.
Skjærende akkorder.
En hånd som trekker deg bort.
Ikke ennå.
Alt jeg vil er å se det som var.
Ikke bare fornemme,
skygger og skjulte ekko
som danser utenfor rekkevidde.
Alltid nærværende.
Du tror du finner sannhet.
Tror du finner fred.
Du vil ut,
men lokkes inn,
bort fra deg selv.
Fra din nåtid og framtid.
Vil du virkelig være et levende gjenferd fra fortiden,
på evig flukt?
Nei.
Den tid er forbi,
og derfor venter jeg.
Men EN DAG er det min tur
til å ta det første skrittet
Inn i skyggene.
Ubeskyttet, men STERK!
Snu ryggen til.
Gå videre...
_____________________
Dette diktet ble skriblet ned i all hui og hast mens jeg var på vei hjem fra et trivelig kaffebesøk hos bestevenninna mi sist fredag. Takk alle gode makter for mobiltelefoner med notatfunksjon!
Merkelig hvor fort ting kan snu. Her gikk jeg, lykksalig over funnet av et nytt turdrag hvor jeg kunne nyte den klare, stille sommerkvelden, og så vips... sjebnen (eller noe annet, ubevisst?) føttene mine inn i farlig, om ikke ukjent farvann. Et farvann som førte meg videre ut på galeien ved å gi meg en ubendig trang til å lese "Når kaninen hyler" uti de sene nattetimer og gryende morgenstund. Valg av lektyre var i sannhet ikke noe sjakktrekk og jeg ble enda mer hjemsøkt av gamle spøkelser...! Helt til siste rest av sunn fornuft fikk kommandert Muldra under dyna. Hvor hun også ble, store deler av pinsa. Jaja.
Men samme hvor gufne slike episoder er, blir jeg ikke rent lite fascinert også. Over de merkelige fenomenet underbevissthet og de "tilfeldige" knappene den trykke på :)
Et drag i luften, en lukt, en vibrasjon.
Noe kjent.
Har du gått her før?
Sannsynligvis.
Har du lekt her før?
Tror ikke,
vet ikke,
husker ikke...
Skal jeg fortsette?
Tja, hvorfor ikke?
En liten titt er vel ikke så farlig
Eller?
Når jeg først er her...
bare et glimt av gjenkjennelse.
Litt nærmere?
Helt fram?
STOPP!!
Røde, blinkende varselskilt.
Skjærende akkorder.
En hånd som trekker deg bort.
Ikke ennå.
Alt jeg vil er å se det som var.
Ikke bare fornemme,
skygger og skjulte ekko
som danser utenfor rekkevidde.
Alltid nærværende.
Du tror du finner sannhet.
Tror du finner fred.
Du vil ut,
men lokkes inn,
bort fra deg selv.
Fra din nåtid og framtid.
Vil du virkelig være et levende gjenferd fra fortiden,
på evig flukt?
Nei.
Den tid er forbi,
og derfor venter jeg.
Men EN DAG er det min tur
til å ta det første skrittet
Inn i skyggene.
Ubeskyttet, men STERK!
Snu ryggen til.
Gå videre...
_____________________
Dette diktet ble skriblet ned i all hui og hast mens jeg var på vei hjem fra et trivelig kaffebesøk hos bestevenninna mi sist fredag. Takk alle gode makter for mobiltelefoner med notatfunksjon!
Merkelig hvor fort ting kan snu. Her gikk jeg, lykksalig over funnet av et nytt turdrag hvor jeg kunne nyte den klare, stille sommerkvelden, og så vips... sjebnen (eller noe annet, ubevisst?) føttene mine inn i farlig, om ikke ukjent farvann. Et farvann som førte meg videre ut på galeien ved å gi meg en ubendig trang til å lese "Når kaninen hyler" uti de sene nattetimer og gryende morgenstund. Valg av lektyre var i sannhet ikke noe sjakktrekk og jeg ble enda mer hjemsøkt av gamle spøkelser...! Helt til siste rest av sunn fornuft fikk kommandert Muldra under dyna. Hvor hun også ble, store deler av pinsa. Jaja.
Men samme hvor gufne slike episoder er, blir jeg ikke rent lite fascinert også. Over de merkelige fenomenet underbevissthet og de "tilfeldige" knappene den trykke på :)
mandag 7. februar 2011
Gary Moore er død
Jeg våknet til den nyheten idag, mens jeg lå og halvsov og hørte på Kulturnytt på P2. Creepy var det, for da jeg hørte introen til Still Got The Blues på radioen tenkte jeg med en gang at "nå har det skjedd noe. Og det skullle vise seg at jeg hadde rett. Så her sitter jeg og er passe melankolsk, og det overrasker meg litt. Ikke fordi jeg ikke liker musikken (øh, hvorfor skriver jeg liksom om dette?), men jeg visste ikke at jeg likte den SÅ godt. Har kanskje litt med at jeg spilte ihjæl enkelte av platene hans for noen år tilbake og følgelig gikk litt i metnig. Men det er helt tydelig ikke for godt.
Gary Moore var vel kanskje en av de første artistene jeg som tenåring begynte å LIKE skikkelig godt, og ikke bare fordi alle andre likte det, etter å ha prøvd deperat å like mainstream popmusikk uten det helt store hellet.
Familien min hadde hørt på han i mange år - den blues-prega musikken - og jeg hadde pliktskyldigst hørt på, uten å føle verken så mye for eller imot. Helt til mamma kom hjem og satte på noe av den hardere rocken hans, og jeg fikk fullstendig hakaslepp. Mamma likte sånn der musikk?! Som tilogmed jeg likte. Det ble noe som bandt oss sammen i ei ellers tøff tid. Samtidig var det med på å definere litt av min musikalske plattform i en tid da jeg var så langt fra å akseptere min musikalske fortid som tenkes kan (en prosess jeg begynte på i dette innlegget). I begynnelsen lå nok mitt hjerte nærmest den harde rocken og det folk-pregede. Særlig "Over The Hills And Far Away" lå, og ligger mitt hjerte nært. Den herlige blandingen av rytmisk rock og irske toner fikk hjertet til å hoppe i brystet og foten til å trampe takta om jeg ville eller ikke. Mamma pleide fakta å vekke meg med den sangen en periode :-D Nei du og du, nå strømmer det på med sentimentalitet her!
Idag liker jeg egentlig både det rocken og bluesen hans ettersom min musikalske horisont har åpnet seg igjen. :-) Her er de albumene jeg setter høyest og som jeg vil få anbefale videre:
Uansett mine refleksjoner og skrudde virkelighetserfaringer, musikken til Gary Moore vil leve videre i manges hjerter, og i hvert fall i mitt :-)
Rest in peace!
Gary Moore var vel kanskje en av de første artistene jeg som tenåring begynte å LIKE skikkelig godt, og ikke bare fordi alle andre likte det, etter å ha prøvd deperat å like mainstream popmusikk uten det helt store hellet.
Familien min hadde hørt på han i mange år - den blues-prega musikken - og jeg hadde pliktskyldigst hørt på, uten å føle verken så mye for eller imot. Helt til mamma kom hjem og satte på noe av den hardere rocken hans, og jeg fikk fullstendig hakaslepp. Mamma likte sånn der musikk?! Som tilogmed jeg likte. Det ble noe som bandt oss sammen i ei ellers tøff tid. Samtidig var det med på å definere litt av min musikalske plattform i en tid da jeg var så langt fra å akseptere min musikalske fortid som tenkes kan (en prosess jeg begynte på i dette innlegget). I begynnelsen lå nok mitt hjerte nærmest den harde rocken og det folk-pregede. Særlig "Over The Hills And Far Away" lå, og ligger mitt hjerte nært. Den herlige blandingen av rytmisk rock og irske toner fikk hjertet til å hoppe i brystet og foten til å trampe takta om jeg ville eller ikke. Mamma pleide fakta å vekke meg med den sangen en periode :-D Nei du og du, nå strømmer det på med sentimentalitet her!
Idag liker jeg egentlig både det rocken og bluesen hans ettersom min musikalske horisont har åpnet seg igjen. :-) Her er de albumene jeg setter høyest og som jeg vil få anbefale videre:
- Out In The Fields - samlealbum hvor du får en smakebit av hele det musikalske spekteret. På sett og har jeg dette albumet å takke for at jeg er blitt såpass stor fan som jeg er.
- Wild Frontier - mitt favoritt rockalbum, blan annet på gunn av det irske elementet og etpar ytterst melankolske ballader.
- Still Got The Blues - foruten tittellåta som bare er helt nydelig er det flere andre skikkelig bra blueslåter på dette albumet.
Uansett mine refleksjoner og skrudde virkelighetserfaringer, musikken til Gary Moore vil leve videre i manges hjerter, og i hvert fall i mitt :-)
Rest in peace!
søndag 3. oktober 2010
Min musikalske bagasje - et blaff av melankolsk, frydefull identitetskrise :-)
Det er søndag morgen, eller formiddag (eller ettrmiddag, ifølge a-menneskene :P) og jeg sitter inne og stenger gråværet ute med kaffe, et tappert men akk så mislykket forsøk på å tenne telys og musikk. Og det er dette siste som endelig ser ut til å ha satt bloggefingrne mine i kok igjen.
For jeg sitter her med min gode venn Spotify, som etter min mening er et av de snedigste konseptene som er kommet etter elektroniske musikkformater. Og jeg hører på ny og gammel klassisk kormusikk. Musikk som rører dypet av sjela mi på en måte jeg hadde glemt var mulig. Vekker gamle toner og stemninger til live i meg igjen.
Her i morges fikk jeg så lyst på en liten nostalgia-trip tilbake i barndommens trygge musikalske verden. Og hva er vel da mer naturlig enn å sette på... Maj-Britt Andersen? Knutsen og Ludvigsen? Arild Nyquist? Nei, så absolutt ikke. Enn Anne-Cath Vestly, da? Nei, faktisk ikke. Ikke denne gangen.
Det starter ut med ei plate av Skruk, og det første som slår meg er at denne må jeg høre nærmere på. For å få med seg tekstene når man står midt i frokostbrasinga er ikke min sterkeste side. Men jeg har fått med meg nok til å oppdage at dette var det mer ved enn de fengende rytmene og fine melodiene jeg hørte som liten.
Oppmuntret av en slik suksess begynner jeg straks å utforske Related artists-funksjonen i Spotify for om mulig å finne noe mer å høre på. Jeg kommer over Grex Vocalis, et navn som virker merkelig kjent og finner en plate med renesansemusikk jeg får lyst til å prøve. For kjent eller ikke, dette vil jeg nok like uansett
Og jo, dette er både kjent og kjært. Først er det som å høre stemmen til en gammel venn du ikke har sett på år og dag. en venn du nesten har glemt eksisterte. Jeg blir fylt av en varm, boblende glede. Men så, helt plutselig blir jeg sittende helt stille og bare lytte. Med ørene, hjertet, ja hver pore i kroppen. Gjensynsgleden som sto for meg så viktig for et øyeblikksiden, er plutselig uvesentlig. Dette kjente er blitt noe nytt som er dypere og vakrere enn jeg kunne forestille meg. Jeg lar meg drive inn i min egen gjenoppdagende verden av farger og toner, der drøm og minner går i ett.
Jeg minnes så godt hvor høyt jeg elsket denne musikken, og mye annen slik "voksenmusikk". I time etter time kunne jeg sitte foran stereoanlegget og bare lytte og fantasere. For jeg har alltid vært en drømmer. Om verden ellers ble for stor og skremmende var det ingnting som å sette seg i en krok med litt rolig korsang på øret, eller kanskje blues, eller noe eksperimentelt, moderne noe som jeg den dag idag ikke skjønner hvor hører hjemme. Men hva gjorde vel det meg, den gang? Absolutt ingenting.
Skjønt, ikke alle var like begeistret for denne min noe voksne musikksmak. Ikke bare var den voksen, men den var da intellektuell også. Og at et uskyldig barn på 3 foretrakk slikt fremfor Disney som de andre i barnehagen, det var jo beint fram skadelig, må vite. Uff, nei, nå er jeg vel litt stygg med mine velmenende barnehagetanter. Og de hadde nok et poeng, også. For som de sa, var ikke dette mitt særtrekk akkurat så veldig kontaktskapende i forhold til de andre ungne. For jeg satt nå der i en krok, da, og lot denne musikken jeg ikke forsto så mye av, beskytte meg mot det jeg forsto enda mindre av: ungenes enkle, høyhastighetsverden.
Jovisst prøvde jeg å høre på sånt de andre ungene hørte på også. Selv i barnehagen er man pinlig klar over at man er en raring og vil prøve å endre på det. Men ærlig talt skjønte jeg meg ikke så godt på dette som var myntet på barn. Særlig mye av det nyere syns jeg rett og slett var altfor ståkete, også så banalt da gitt. Idag kan jeg godt le av sanger som "Kua med fletter" og synes mange av Disney sine soundtracks er både koselige og festlige, men den gang ble liksom tekstene altfor tydelige. Jeg forsto ikke bildene de forsøkte å prakke på meg, i altfor store bokstaver. Da var det bedre med musikk på et språk jeg ikke forsto. Så kunne jeg heller lage mitt eget språk og mine egne bilder.
I mange år har denne sansen for det vakre og spesielle ligget godt begravet under lag på lag av fordømmelse og mindreverdighetskomplekser. Gjennom år med selvransakelse har jeg fortalt meg selv at dette var noe jeg ble påprakket. At jeg ikke fikk lov til å være barn når jeg skulle, har ødelagt meg. Men idag velger jeg heller å se på det fine i dette. At annerledesheten faktisk var og er noe fint i seg selv. Ikke å gjemme seg bak som jeg har gjort, men til å fremheve det som er unikt.
Men på leting etter fellesskap og aksept er det så mye tryggere å gå inn i en rolle som tvers gjennom A4. En som helst hører Radio1 og smårødmende innrømmer at Hotel Cæsar er spennende (nei det siste der har jeg ALDRI latt som, promice!). Ikke en aspirerende nerd som elsker visse typer klasisk og folkemusikk blant mye annet, har en forkjærlighet for språk og lar seg fascinere av flere P2-programmer, selvom de ikke alltid er så lette å forstå.
Jeg føler meg liksom ikke hjemme i noen leir. For mangslungen til å være mainsream og for dum til å være intellektuell... Hvor skal jeg da gjøre av meg? Får vel gjøre som det heter i et hundretalls klisjefilmer: "finne min egen vei", selvom det virker som en reint for stor jobb akkurat nå.
Men jeg vil heller ha et hardt liv langs den kursen jeg stikker ut, enn et enkelt liv hvor jeg går i ett med omgivelsene rundt meg! :-D
For jeg sitter her med min gode venn Spotify, som etter min mening er et av de snedigste konseptene som er kommet etter elektroniske musikkformater. Og jeg hører på ny og gammel klassisk kormusikk. Musikk som rører dypet av sjela mi på en måte jeg hadde glemt var mulig. Vekker gamle toner og stemninger til live i meg igjen.
Her i morges fikk jeg så lyst på en liten nostalgia-trip tilbake i barndommens trygge musikalske verden. Og hva er vel da mer naturlig enn å sette på... Maj-Britt Andersen? Knutsen og Ludvigsen? Arild Nyquist? Nei, så absolutt ikke. Enn Anne-Cath Vestly, da? Nei, faktisk ikke. Ikke denne gangen.
Det starter ut med ei plate av Skruk, og det første som slår meg er at denne må jeg høre nærmere på. For å få med seg tekstene når man står midt i frokostbrasinga er ikke min sterkeste side. Men jeg har fått med meg nok til å oppdage at dette var det mer ved enn de fengende rytmene og fine melodiene jeg hørte som liten.
Oppmuntret av en slik suksess begynner jeg straks å utforske Related artists-funksjonen i Spotify for om mulig å finne noe mer å høre på. Jeg kommer over Grex Vocalis, et navn som virker merkelig kjent og finner en plate med renesansemusikk jeg får lyst til å prøve. For kjent eller ikke, dette vil jeg nok like uansett
Og jo, dette er både kjent og kjært. Først er det som å høre stemmen til en gammel venn du ikke har sett på år og dag. en venn du nesten har glemt eksisterte. Jeg blir fylt av en varm, boblende glede. Men så, helt plutselig blir jeg sittende helt stille og bare lytte. Med ørene, hjertet, ja hver pore i kroppen. Gjensynsgleden som sto for meg så viktig for et øyeblikksiden, er plutselig uvesentlig. Dette kjente er blitt noe nytt som er dypere og vakrere enn jeg kunne forestille meg. Jeg lar meg drive inn i min egen gjenoppdagende verden av farger og toner, der drøm og minner går i ett.
Jeg minnes så godt hvor høyt jeg elsket denne musikken, og mye annen slik "voksenmusikk". I time etter time kunne jeg sitte foran stereoanlegget og bare lytte og fantasere. For jeg har alltid vært en drømmer. Om verden ellers ble for stor og skremmende var det ingnting som å sette seg i en krok med litt rolig korsang på øret, eller kanskje blues, eller noe eksperimentelt, moderne noe som jeg den dag idag ikke skjønner hvor hører hjemme. Men hva gjorde vel det meg, den gang? Absolutt ingenting.
Skjønt, ikke alle var like begeistret for denne min noe voksne musikksmak. Ikke bare var den voksen, men den var da intellektuell også. Og at et uskyldig barn på 3 foretrakk slikt fremfor Disney som de andre i barnehagen, det var jo beint fram skadelig, må vite. Uff, nei, nå er jeg vel litt stygg med mine velmenende barnehagetanter. Og de hadde nok et poeng, også. For som de sa, var ikke dette mitt særtrekk akkurat så veldig kontaktskapende i forhold til de andre ungne. For jeg satt nå der i en krok, da, og lot denne musikken jeg ikke forsto så mye av, beskytte meg mot det jeg forsto enda mindre av: ungenes enkle, høyhastighetsverden.
Jovisst prøvde jeg å høre på sånt de andre ungene hørte på også. Selv i barnehagen er man pinlig klar over at man er en raring og vil prøve å endre på det. Men ærlig talt skjønte jeg meg ikke så godt på dette som var myntet på barn. Særlig mye av det nyere syns jeg rett og slett var altfor ståkete, også så banalt da gitt. Idag kan jeg godt le av sanger som "Kua med fletter" og synes mange av Disney sine soundtracks er både koselige og festlige, men den gang ble liksom tekstene altfor tydelige. Jeg forsto ikke bildene de forsøkte å prakke på meg, i altfor store bokstaver. Da var det bedre med musikk på et språk jeg ikke forsto. Så kunne jeg heller lage mitt eget språk og mine egne bilder.
I mange år har denne sansen for det vakre og spesielle ligget godt begravet under lag på lag av fordømmelse og mindreverdighetskomplekser. Gjennom år med selvransakelse har jeg fortalt meg selv at dette var noe jeg ble påprakket. At jeg ikke fikk lov til å være barn når jeg skulle, har ødelagt meg. Men idag velger jeg heller å se på det fine i dette. At annerledesheten faktisk var og er noe fint i seg selv. Ikke å gjemme seg bak som jeg har gjort, men til å fremheve det som er unikt.
Men på leting etter fellesskap og aksept er det så mye tryggere å gå inn i en rolle som tvers gjennom A4. En som helst hører Radio1 og smårødmende innrømmer at Hotel Cæsar er spennende (nei det siste der har jeg ALDRI latt som, promice!). Ikke en aspirerende nerd som elsker visse typer klasisk og folkemusikk blant mye annet, har en forkjærlighet for språk og lar seg fascinere av flere P2-programmer, selvom de ikke alltid er så lette å forstå.
Jeg føler meg liksom ikke hjemme i noen leir. For mangslungen til å være mainsream og for dum til å være intellektuell... Hvor skal jeg da gjøre av meg? Får vel gjøre som det heter i et hundretalls klisjefilmer: "finne min egen vei", selvom det virker som en reint for stor jobb akkurat nå.
Men jeg vil heller ha et hardt liv langs den kursen jeg stikker ut, enn et enkelt liv hvor jeg går i ett med omgivelsene rundt meg! :-D
torsdag 27. mai 2010
Milepel på ridebanen, hurra!
Jeg har allerede skrytt på tryneboka, men ærlig talt, idag er jeg så hoppende, boblende stolt av meg sjøl at jeg ikke kan få skrytt nok, så her er vi igang på bloggen også :-) Dagens opplevelse ga nemlig i min stadig voksende rideentusiasme en nboost: jeg har nemlig gallppert, jeg har fått det til og likt det! :-D Ok, det var ikke så langt, jeg red ikke alene og det var ikke første gangen heller. Allikevel var det en helt ny og knall opplevelse.
For jeg har prøvd før, å jada. Men gikk det bra? Veel, ikke akkurat... Tror en tur til Minneland er påkrevd igjen, jeg.
Buan Gård for om lag 8 år siden:
Det er helg, vår og fint vær. 7-8 islandshester beveger seg på rekke langs en skogsvei, og hakk i hæl etter ledern rir jeg i makelig tempo. Alt er bare fryd og gammen. Men plutselig:
"Er det noen som har lyst til å trave?"
"JAAAA!", kommer det, fra samtlige bak meg. Jeg... "eeeh", før stemmen drukner i manen på hesten. Jeg kan jo ikke være dårligere enn alle de andre, som attpåtil er flere år yngre enn meg.
"Er alle klare? Greit, da setter vi igang!" Skump, rist dunk. Istedenfor en rytter, sitter det nå en sekk poteter tjora fast til stigbøylene.
"Noen som vil galloppere?" "Ja!" Ikke så lett å svare når man holder pusten...
Og hei og hopp, der fyker pottitsekken framover, bakover og framover igjen. På refleks klemmer jeg til med beina mens jeg drar i tøylene. Stakkars hesten skjønner fint lite og fortsetter som før. Der begynner jeg å sige, så løsner den ene stigbøylen. Herregud, det går ikke lenger...
"STOPP", og flomp... Enda godt det fortsatt lå litt snø i veikanten, sier jeg bare.
Enhver idiot må vel ha skjønt at balansen min var heller elendig på den tida, og sånn fortsatte det. Noen sporadiske forsøk på trav ble det vel, men når jeg så det var samma historia om igjen, ga jeg meg. Virkelig lyst til å prøve igjen fikk jeg ikke før jeg begynte på Stall C, og selv her måtte det en fysioterapeut med sine krav til, før det ble fart i sakene.
Stall C, sist september:
Jeg står på ridebanen og kikker på de som allerede har begynt. Til min skrekkblandede fryd (?) ser jeg at de ikke bruker sal. Istedenfor er det en slags bøyle spent over hesteryggen som de holder fast i.
Oi, dette virker jo interessant, tenker jeg nølende.
Fysioterapeuten kommer bort. "Jeg ser gjerne at alle rir uten sal for det er bedre for balansen. Men hvis du ikke vil, så..."
"Joda". Som den evige optimist jeg er tar jeg selvsagt utfordringen, til tross for at kroppen prøver å overbevise om at dette neppe er noen god ide.
Så sitter jeg der, da. Med beskjed om å holde meg godt fast, smatter jeg på hesten som begynner å gå. Ett skritt, to skritt, oooops! Går det virkelig an å være så sigen og ustø? Enda godt jeg hadde overlatt tøylene til leieren, for ellers...
Vi stopper, jeg får beskjed om å rette meg opp og bruke musklene i baken (har jeg muskler der også, ja), og så bærs det ivei igjen, atskillig bedre nå, før det kommer en sving og jeg krenger faretruende. Jeg huker meg fast for alt det er verdt.
"Husk å puste, da". Åja, det var kanskje en god ide. "Og prøv å slappe av, da får du bedre utbytte". Får vel ikke noe utbytte om jeg havner på bakken...
Heldigvis ble det bedre, overraskende fort. Jeg skal ikke gå i detalj på alle opp- og nedturene som fulgte. Som at den snille fjordingen jeg red plutselig bestemte seg for å være litt mindre snill og bykse til av ei skarve trillebår, med påfølgende resultat. Og selvom det er fristende skal jeg heller ikke utbrodere skogsturen for etpar uker siden da jeg plutselig oppdaga at jeg faktisk fikk til å trave, og bestemte meg for at før ferien skulle jeg ha prøvd gallopp. Vi hopper heller rett til dagen idag.
Vi rir ute, som jeg nesten alltid gjør uansett vær, og vi skal opp i skogen. Den stri fjordingen er for lengst bytta ut med verdens snilleste, mest kosete hest: Lille, som ikke akkurat passer til navnet sitt, hverken i høyde eller bredde. Veien er temmelig bratt og steinete, men det gjør ingen ting. Sola varmer og greinene pisker meg i ansiktet. En av leierne rekker meg en hvitveis og jeg får en psykologisk åpenbaring: den spinkle blomsten gir jo samme støtte som å hvile hånden lett på bøyla. Jeg sitter (nesten) så stødt som et fjell, jo.
Det er fortsatt et kvarter igjen av timen når vi kommer ned og jeg må bare spørre om å få trave litt - det er jo så gøy. Som sist jeg prøvde kjenner jeg hvor stødig jeg sitter. Jeg anspenner meg ikke. Spretter bare opp og ned i takt med bevegelsene, og på magisk vis lar jeg bare vær å vingle. Kjenner musklene jobbe, men vet ikke hvordan. Alt bare virker som det skal.
Blir spurt om jeg ikke vil prøve gallopp siden dette går så bra, og jeg tenker "hvorfor ikke?" Like greit å (gal)hoppe i det, først som sist. Ikke er jeg spesielt nervøs heller, underlig nok. Det bare kribler lett i magen mens tankene blir glassklare, rene og fokuserte.Vi er igang. En langside, så roe ned resten av runden. En gang til, og så enda en. dette var jo gøy! Ikke lett, langt ifra, men akurat passe utfordrende. Varme lykkebobler risler ut i hele kroppen og jeg kunne ikke stoppe å glise om jeg så hadde fått en million. Jeg kan ikke huske sist gang jeg var så stolt.
Og hva nå? Jeg fortsetter å prøve, såklart! Kommer ikke til å gi meg før jeg har lært å ri i alle tre gangarter, med og uten sal, alene. Så kan jeg begynne å leve ut drømmene mine. Fjelltur på hesteryggen for eksempel, er en slik en. For nå vet jeg at jeg kan. Det er ikke lenger bare snakk om et håp, men jeg har TRO, også, på at jeg kan komme dit jeg vil!
For jeg har prøvd før, å jada. Men gikk det bra? Veel, ikke akkurat... Tror en tur til Minneland er påkrevd igjen, jeg.
Buan Gård for om lag 8 år siden:
Det er helg, vår og fint vær. 7-8 islandshester beveger seg på rekke langs en skogsvei, og hakk i hæl etter ledern rir jeg i makelig tempo. Alt er bare fryd og gammen. Men plutselig:
"Er det noen som har lyst til å trave?"
"JAAAA!", kommer det, fra samtlige bak meg. Jeg... "eeeh", før stemmen drukner i manen på hesten. Jeg kan jo ikke være dårligere enn alle de andre, som attpåtil er flere år yngre enn meg.
"Er alle klare? Greit, da setter vi igang!" Skump, rist dunk. Istedenfor en rytter, sitter det nå en sekk poteter tjora fast til stigbøylene.
"Noen som vil galloppere?" "Ja!" Ikke så lett å svare når man holder pusten...
Og hei og hopp, der fyker pottitsekken framover, bakover og framover igjen. På refleks klemmer jeg til med beina mens jeg drar i tøylene. Stakkars hesten skjønner fint lite og fortsetter som før. Der begynner jeg å sige, så løsner den ene stigbøylen. Herregud, det går ikke lenger...
"STOPP", og flomp... Enda godt det fortsatt lå litt snø i veikanten, sier jeg bare.
Enhver idiot må vel ha skjønt at balansen min var heller elendig på den tida, og sånn fortsatte det. Noen sporadiske forsøk på trav ble det vel, men når jeg så det var samma historia om igjen, ga jeg meg. Virkelig lyst til å prøve igjen fikk jeg ikke før jeg begynte på Stall C, og selv her måtte det en fysioterapeut med sine krav til, før det ble fart i sakene.
Stall C, sist september:
Jeg står på ridebanen og kikker på de som allerede har begynt. Til min skrekkblandede fryd (?) ser jeg at de ikke bruker sal. Istedenfor er det en slags bøyle spent over hesteryggen som de holder fast i.
Oi, dette virker jo interessant, tenker jeg nølende.
Fysioterapeuten kommer bort. "Jeg ser gjerne at alle rir uten sal for det er bedre for balansen. Men hvis du ikke vil, så..."
"Joda". Som den evige optimist jeg er tar jeg selvsagt utfordringen, til tross for at kroppen prøver å overbevise om at dette neppe er noen god ide.
Så sitter jeg der, da. Med beskjed om å holde meg godt fast, smatter jeg på hesten som begynner å gå. Ett skritt, to skritt, oooops! Går det virkelig an å være så sigen og ustø? Enda godt jeg hadde overlatt tøylene til leieren, for ellers...
Vi stopper, jeg får beskjed om å rette meg opp og bruke musklene i baken (har jeg muskler der også, ja), og så bærs det ivei igjen, atskillig bedre nå, før det kommer en sving og jeg krenger faretruende. Jeg huker meg fast for alt det er verdt.
"Husk å puste, da". Åja, det var kanskje en god ide. "Og prøv å slappe av, da får du bedre utbytte". Får vel ikke noe utbytte om jeg havner på bakken...
Heldigvis ble det bedre, overraskende fort. Jeg skal ikke gå i detalj på alle opp- og nedturene som fulgte. Som at den snille fjordingen jeg red plutselig bestemte seg for å være litt mindre snill og bykse til av ei skarve trillebår, med påfølgende resultat. Og selvom det er fristende skal jeg heller ikke utbrodere skogsturen for etpar uker siden da jeg plutselig oppdaga at jeg faktisk fikk til å trave, og bestemte meg for at før ferien skulle jeg ha prøvd gallopp. Vi hopper heller rett til dagen idag.
Vi rir ute, som jeg nesten alltid gjør uansett vær, og vi skal opp i skogen. Den stri fjordingen er for lengst bytta ut med verdens snilleste, mest kosete hest: Lille, som ikke akkurat passer til navnet sitt, hverken i høyde eller bredde. Veien er temmelig bratt og steinete, men det gjør ingen ting. Sola varmer og greinene pisker meg i ansiktet. En av leierne rekker meg en hvitveis og jeg får en psykologisk åpenbaring: den spinkle blomsten gir jo samme støtte som å hvile hånden lett på bøyla. Jeg sitter (nesten) så stødt som et fjell, jo.
Det er fortsatt et kvarter igjen av timen når vi kommer ned og jeg må bare spørre om å få trave litt - det er jo så gøy. Som sist jeg prøvde kjenner jeg hvor stødig jeg sitter. Jeg anspenner meg ikke. Spretter bare opp og ned i takt med bevegelsene, og på magisk vis lar jeg bare vær å vingle. Kjenner musklene jobbe, men vet ikke hvordan. Alt bare virker som det skal.
Blir spurt om jeg ikke vil prøve gallopp siden dette går så bra, og jeg tenker "hvorfor ikke?" Like greit å (gal)hoppe i det, først som sist. Ikke er jeg spesielt nervøs heller, underlig nok. Det bare kribler lett i magen mens tankene blir glassklare, rene og fokuserte.Vi er igang. En langside, så roe ned resten av runden. En gang til, og så enda en. dette var jo gøy! Ikke lett, langt ifra, men akurat passe utfordrende. Varme lykkebobler risler ut i hele kroppen og jeg kunne ikke stoppe å glise om jeg så hadde fått en million. Jeg kan ikke huske sist gang jeg var så stolt.
Og hva nå? Jeg fortsetter å prøve, såklart! Kommer ikke til å gi meg før jeg har lært å ri i alle tre gangarter, med og uten sal, alene. Så kan jeg begynne å leve ut drømmene mine. Fjelltur på hesteryggen for eksempel, er en slik en. For nå vet jeg at jeg kan. Det er ikke lenger bare snakk om et håp, men jeg har TRO, også, på at jeg kan komme dit jeg vil!
torsdag 18. juni 2009
Veie videre - på terskele til framtida
Det er slutt.
Jeg står på trappa og suger inn inntrykkene. Beina har ikke lyst til å bevege seg - ikke enda. For det er så altfor mange bilder, så mange minner å ta med seg.
Dette har vært min kjære, trygge videregående skole i tre år nå. Og jeg vil ikke slipe taket - ikke nå, ikke imorge, ikke... Når, egentlig? Aldri. Men det går jo ikke. Ingen kan fryse tida, selv ikke jeg. vi må alle videre en dag, og det gjelder visst meg også.
Så jeg tar det første, så de neste skrittene bort til den ventende taxien. Slenger ut "God sommer!" og "vi snakkes" mens jeg setter meg i bilen. Så glir jeg bort, vender ryggen til nåtida og glir inn i et svalt rom av avventende uvirkelighet.
Jeg sitter i taxien som ruller stille avgårde, lengre og lengre inn i uvissheten. Og jeg tenker tilbake. Tilbake på den første tida, hvor jeg dro på skolen bare fordi noen - ganske mange, faktisk - hadde sagt at jeg burde begynne på'n igjen.
Husker hvordan jeg smøg meg fram med blikket trygt begravd i ingenting, og hvordan jeg håpet at ingen skulle legge merke til meg og samtidig dra meg inn i samtalen. Sakte og uendelig forsiktig våget jeg løfte hodet og se meg om, såvidt, men gjemte meg like fort igjen, straks noen så i min retning. Og jeg husker hvordan jeg forbløffet samtlige når med fynn og klem gikk inn i rollen som Hennes Høyhet Storheksa i hørespillet vi lagde i norsken. Her kunne jeg kaste usynlihetskappen og få ut all den energi jeg gikk og samlet på til daglig. Og resultatet ble, om jeg må få si det selv, bra.
Det neste, virkelig store, det må være min første fagkarakter siden ungdomsskolen. Endelig hadde jeg noeå vise til - en hel karakter etter to år på videregående. Det var noe å være stolt over som jeg kunne dele med andre. Jeg hadde fått til noe ordentlig, liksom. Jammen underlig hvor mye et lite femtall kan bety i den store sammenhengen.
Så kom det tredje og siste året, hvor en hel ny verden plutselig åpnet seg. Jeg oppdaget plutselig hvor mye lettere dagene fortonet seg, bare jeg så lit mer opp, smilte til de rundt meg (ikke bare for meg selv) og våget å snakke litt mer. Skremmende? Ja, så absolutt, men du å du så mye jeg fikk igjen for det. Nå hadde jeg faktisk kontakt med de andre, og det var fint, ikke skummelt (vel, litt så). For første ang, noensinne siden jeg satte mine ben i et klasserom, var jeg med på å snakke bort hele skoletimer, og likte det. Den jenta som nå gikk rundt på skolen var en helt annen, mye tryggere, enn hun som hadde listet seg inn etpar år tidligere. Og faglig? Jo, forsto for alvor at jeg kunne lære og ikke minst, ville lære mer. Og selvom jeg ikke kom så langt som jeg ville, ble jeg veldig klar over at det jeg ønsket framover var å gå mer skole, selvom jeg ikke kunne fortsette her. Her jeg sto nå, hadde jeg beina trygt plantet på jorda, klar for veien videre.
Så er jeg hjemme. Som i en transe beveger jeg meg fremover. Rommet av uvirkelighet som var så godt å gjemme seg i blir stadig mindre. Snart er det altfor trangt, og veggene - de altfor tynne veggene - presser seg mot meg. Og sjokket treffer meg som en kalddusj midt i fleisen. Dette er faktisk siste dagen. Ingen taxi som kommer over helga. Ingen flere lange diskusjoner og spinnville forsøk på å snakke bort lærern. Heller ingen turer i kantina for å kjøpe slush og slenge rundt på skoleområdet. For nå er det ingen vei tilbake.
Det er slutt.
Jeg står på trappa og suger inn inntrykkene. Beina har ikke lyst til å bevege seg - ikke enda. For det er så altfor mange bilder, så mange minner å ta med seg.
Dette har vært min kjære, trygge videregående skole i tre år nå. Og jeg vil ikke slipe taket - ikke nå, ikke imorge, ikke... Når, egentlig? Aldri. Men det går jo ikke. Ingen kan fryse tida, selv ikke jeg. vi må alle videre en dag, og det gjelder visst meg også.
Så jeg tar det første, så de neste skrittene bort til den ventende taxien. Slenger ut "God sommer!" og "vi snakkes" mens jeg setter meg i bilen. Så glir jeg bort, vender ryggen til nåtida og glir inn i et svalt rom av avventende uvirkelighet.
Jeg sitter i taxien som ruller stille avgårde, lengre og lengre inn i uvissheten. Og jeg tenker tilbake. Tilbake på den første tida, hvor jeg dro på skolen bare fordi noen - ganske mange, faktisk - hadde sagt at jeg burde begynne på'n igjen.
Husker hvordan jeg smøg meg fram med blikket trygt begravd i ingenting, og hvordan jeg håpet at ingen skulle legge merke til meg og samtidig dra meg inn i samtalen. Sakte og uendelig forsiktig våget jeg løfte hodet og se meg om, såvidt, men gjemte meg like fort igjen, straks noen så i min retning. Og jeg husker hvordan jeg forbløffet samtlige når med fynn og klem gikk inn i rollen som Hennes Høyhet Storheksa i hørespillet vi lagde i norsken. Her kunne jeg kaste usynlihetskappen og få ut all den energi jeg gikk og samlet på til daglig. Og resultatet ble, om jeg må få si det selv, bra.
Det neste, virkelig store, det må være min første fagkarakter siden ungdomsskolen. Endelig hadde jeg noeå vise til - en hel karakter etter to år på videregående. Det var noe å være stolt over som jeg kunne dele med andre. Jeg hadde fått til noe ordentlig, liksom. Jammen underlig hvor mye et lite femtall kan bety i den store sammenhengen.
Så kom det tredje og siste året, hvor en hel ny verden plutselig åpnet seg. Jeg oppdaget plutselig hvor mye lettere dagene fortonet seg, bare jeg så lit mer opp, smilte til de rundt meg (ikke bare for meg selv) og våget å snakke litt mer. Skremmende? Ja, så absolutt, men du å du så mye jeg fikk igjen for det. Nå hadde jeg faktisk kontakt med de andre, og det var fint, ikke skummelt (vel, litt så). For første ang, noensinne siden jeg satte mine ben i et klasserom, var jeg med på å snakke bort hele skoletimer, og likte det. Den jenta som nå gikk rundt på skolen var en helt annen, mye tryggere, enn hun som hadde listet seg inn etpar år tidligere. Og faglig? Jo, forsto for alvor at jeg kunne lære og ikke minst, ville lære mer. Og selvom jeg ikke kom så langt som jeg ville, ble jeg veldig klar over at det jeg ønsket framover var å gå mer skole, selvom jeg ikke kunne fortsette her. Her jeg sto nå, hadde jeg beina trygt plantet på jorda, klar for veien videre.
Så er jeg hjemme. Som i en transe beveger jeg meg fremover. Rommet av uvirkelighet som var så godt å gjemme seg i blir stadig mindre. Snart er det altfor trangt, og veggene - de altfor tynne veggene - presser seg mot meg. Og sjokket treffer meg som en kalddusj midt i fleisen. Dette er faktisk siste dagen. Ingen taxi som kommer over helga. Ingen flere lange diskusjoner og spinnville forsøk på å snakke bort lærern. Heller ingen turer i kantina for å kjøpe slush og slenge rundt på skoleområdet. For nå er det ingen vei tilbake.
Det er slutt.
søndag 21. desember 2008
Julestemning
Det er jul. Det har tatt lang tid før jeg virkelig har skjønt det i år. Selvom adventsstjerna kom opp og jeg har både bakt pepperkaker, spist julegrøt og drukket atskillige flasker julebrus, har det kjentes som at jula, det er noe langt der framme. Inntil idag
Julestemninga har kommet og tatt et fast grep om hjerterota mi. Det ligger en varm, vemodig, ikke så rent lite nostalgisk klump og murrer i brystet idag. jeg vet ikke helt om jeg vil smile eller gråte, gi noen en klem eller krølle meg sammen i en krok og bare være stille. For i år... det føles rart å si det, men jeg tror dette er første gangen jeg virkelig GLEDER MEG TIL JUL, på et sånt personlig plan...
For det har ikke vært noen selvfølge for meg å glede seg til jul.
Da jeg var liten var det enkeltting jeg likte, som lukta av granbar, følelsen av favorittjulepynten min mellom fingrene - særlig likte jeg den enkle trejulepynten med så glatt overflate og klare farger - og å trykke ut pepperkaker sammen med mamma. Senere ble også opptredner med koret og orkesteret slike ting jeg likte. Men alle disse tingene, jeg vet ikke helt, jeg, men det var liksom ikke slik at jeg tenkte at "dette er jul og det gleder jeg meg til". Selve jula var vet, tja, ok.
Gradvis fikk jeg et forhold til hva jul var, men dessverre, ikke på den gode måten. Jula var preget av ensomhet og utrygghet; jeg tenkte mer på når neste krangel kom enn på julegavene.
Senere handlet jula mest om kampen mot minnene og angsten, og jeg kunne ikke fordra den, heller ikke alle som gledet seg så overdrevent mye. Men dette gikk fort over i likegyldighet og gradvis en desperat jakt på å vinne jula tilbake, uten helt å vite hvordan det skulle skje. Alene, sammen med mamma (dette var før hun ble gift), bare med venner, eller skulle jeg rett og slett gi f... i hele jula?
Det hele begynte å forandre seg, takket være min nye familie. Først var det uvant, nesten litt plagsomt. Over dobbelt så mange å kjøpe julegaver til, jo... for ikke å snakke om, over dobbelt så mange gaver, åh, grøss. Husker fremdeles svimmelhetsfølelsen ved synet av så mange pakke, første gangen vi feiret på Stjørdal; kunne 3 stykk virkelig komme gjennom en sånn haug? Videre var det dette med miksing av tradisjoner, straks flere skulle feire sammen. Ikke at jeg og mamma hadde så mange tradisjoner å snake om, men det var nesten så mangelen på tradisjoner var blitt en tradisjon, for meg, om det gir noen mening. Minnet om den første 1.juledags-frokosten vi hadde sammen, hvor jeg kom opp i pysj og husets herre hadde dress... vel, la oss si jeg enda nesten kan kjenne varmen i kinnene.
Vi ble nå etterhvert kjent, og ikke minst tryggere på hverandre. Selvom min opplevelse av jula var noe hanglete, følte jeg at det var greit - jeg ble likevel akseptert. Og nå dette siste året, eller, jeg burde vel si halvåret, har jeg virkelig begynt å føle meg som en del av familien, som jeg har gitt uttrykk for før. Og dette har bare blitt sterkere og sterkere. Den nye familien har gått fra å være "familien til han mamma er gift med", til å bli bare "familie". Det føles så utrolig digg! Og så mye mer praktisk, da gitt, når jeg skal snakke om hvor jeg skal i jula :P Og dette har nok en stor del av æren for godfølelsen jula gir meg i år.
Og ja, nå skal jeg endelig si litt om hva som har skjedd idag, ikke bare skvalpe rundt i fortida.
Det første som satte igang julefølelsen da jeg kom hit, var lukta av oksetunga som sto og kokte på kjøkkenet. Nå aner jeg at enkelte nok sitter og grøsser innvendig, bare ved å lese ordet oksetung, men for meg er den et must for at det skal bli skikkelig jul - en av de få tradisjonene jeg og mamma har dratt med oss ...
(og nå kommer et tvingende nødvendig sidesprang. Mens jeg sitter her og skriver om tradisjoner, startet, for sikkerhets skyld, noen en igang en spilledåse som spiller Glade Jul, og det er såvisst ikke en del av vår tradisjon. Søtt og festlig første omgang, men nå, etter X ganger, begynner den seriøst å gå meg litt på nervene. Sånn, da har jeg skrevet det ned, så får vi håpe det hjelper. Og nå går det saaaktereeee og saaaaaaaktereeeeee.... og der stoppa den - klarte ikke å stoppe på slutten av verset engang, stakkars liten :P)
... Mindre julestemning ble det ikke akkurat, av å se juletreet på stua, helt bart, ventende på lys og juletrepynt. Og pynting det ble det også, etter en bedre tungemiddag. Jeg elsker å pynte juletreet! Riktignok var det mørkt og litt uegna for mine øyne, men uansett, det er noe av sjarmen å famle seg fram mellom greiner jeg ikke helt ser. Jeg savna nok noe av den gamle, kjente julepynten; å ha den mellom hendene er setter meg alltid tilbake til gode, gamledager. (en del av den er nå hos meg, da, så har bare meg selv å takke) Finner det vanskeligere å finne plass til ting jeg ikke kjenner, merker jeg, for har liksom ikke noe forhold til det. Men den ene trepynten fra New Zealand, jeg fant, den var fin den! :D
Etterpå satt vi og så på julekonsert på tv med Sissel Kyrkjebø og The Mormon Tabernacle Choir. Og du verden, da skal jeg hilse og si at julestemninga kom! For ingenting gir meg så klump i halsen, som høytidlig kormjulemusikk, gammel kirkekorsanger som jeg er. Jeg klarte ikke holde tårene tilbake da, nei. Men de tårene var gode, også.
Etter det, var bare jula et faktum, og et fint fakum også.
Og fortsetter jeg å ha like god stemning resten høytida, kommer dette til å bli den beste jula, ever!
Julestemninga har kommet og tatt et fast grep om hjerterota mi. Det ligger en varm, vemodig, ikke så rent lite nostalgisk klump og murrer i brystet idag. jeg vet ikke helt om jeg vil smile eller gråte, gi noen en klem eller krølle meg sammen i en krok og bare være stille. For i år... det føles rart å si det, men jeg tror dette er første gangen jeg virkelig GLEDER MEG TIL JUL, på et sånt personlig plan...
For det har ikke vært noen selvfølge for meg å glede seg til jul.
Da jeg var liten var det enkeltting jeg likte, som lukta av granbar, følelsen av favorittjulepynten min mellom fingrene - særlig likte jeg den enkle trejulepynten med så glatt overflate og klare farger - og å trykke ut pepperkaker sammen med mamma. Senere ble også opptredner med koret og orkesteret slike ting jeg likte. Men alle disse tingene, jeg vet ikke helt, jeg, men det var liksom ikke slik at jeg tenkte at "dette er jul og det gleder jeg meg til". Selve jula var vet, tja, ok.
Gradvis fikk jeg et forhold til hva jul var, men dessverre, ikke på den gode måten. Jula var preget av ensomhet og utrygghet; jeg tenkte mer på når neste krangel kom enn på julegavene.
Senere handlet jula mest om kampen mot minnene og angsten, og jeg kunne ikke fordra den, heller ikke alle som gledet seg så overdrevent mye. Men dette gikk fort over i likegyldighet og gradvis en desperat jakt på å vinne jula tilbake, uten helt å vite hvordan det skulle skje. Alene, sammen med mamma (dette var før hun ble gift), bare med venner, eller skulle jeg rett og slett gi f... i hele jula?
Det hele begynte å forandre seg, takket være min nye familie. Først var det uvant, nesten litt plagsomt. Over dobbelt så mange å kjøpe julegaver til, jo... for ikke å snakke om, over dobbelt så mange gaver, åh, grøss. Husker fremdeles svimmelhetsfølelsen ved synet av så mange pakke, første gangen vi feiret på Stjørdal; kunne 3 stykk virkelig komme gjennom en sånn haug? Videre var det dette med miksing av tradisjoner, straks flere skulle feire sammen. Ikke at jeg og mamma hadde så mange tradisjoner å snake om, men det var nesten så mangelen på tradisjoner var blitt en tradisjon, for meg, om det gir noen mening. Minnet om den første 1.juledags-frokosten vi hadde sammen, hvor jeg kom opp i pysj og husets herre hadde dress... vel, la oss si jeg enda nesten kan kjenne varmen i kinnene.
Vi ble nå etterhvert kjent, og ikke minst tryggere på hverandre. Selvom min opplevelse av jula var noe hanglete, følte jeg at det var greit - jeg ble likevel akseptert. Og nå dette siste året, eller, jeg burde vel si halvåret, har jeg virkelig begynt å føle meg som en del av familien, som jeg har gitt uttrykk for før. Og dette har bare blitt sterkere og sterkere. Den nye familien har gått fra å være "familien til han mamma er gift med", til å bli bare "familie". Det føles så utrolig digg! Og så mye mer praktisk, da gitt, når jeg skal snakke om hvor jeg skal i jula :P Og dette har nok en stor del av æren for godfølelsen jula gir meg i år.
Og ja, nå skal jeg endelig si litt om hva som har skjedd idag, ikke bare skvalpe rundt i fortida.
Det første som satte igang julefølelsen da jeg kom hit, var lukta av oksetunga som sto og kokte på kjøkkenet. Nå aner jeg at enkelte nok sitter og grøsser innvendig, bare ved å lese ordet oksetung, men for meg er den et must for at det skal bli skikkelig jul - en av de få tradisjonene jeg og mamma har dratt med oss ...
(og nå kommer et tvingende nødvendig sidesprang. Mens jeg sitter her og skriver om tradisjoner, startet, for sikkerhets skyld, noen en igang en spilledåse som spiller Glade Jul, og det er såvisst ikke en del av vår tradisjon. Søtt og festlig første omgang, men nå, etter X ganger, begynner den seriøst å gå meg litt på nervene. Sånn, da har jeg skrevet det ned, så får vi håpe det hjelper. Og nå går det saaaktereeee og saaaaaaaktereeeeee.... og der stoppa den - klarte ikke å stoppe på slutten av verset engang, stakkars liten :P)
... Mindre julestemning ble det ikke akkurat, av å se juletreet på stua, helt bart, ventende på lys og juletrepynt. Og pynting det ble det også, etter en bedre tungemiddag. Jeg elsker å pynte juletreet! Riktignok var det mørkt og litt uegna for mine øyne, men uansett, det er noe av sjarmen å famle seg fram mellom greiner jeg ikke helt ser. Jeg savna nok noe av den gamle, kjente julepynten; å ha den mellom hendene er setter meg alltid tilbake til gode, gamledager. (en del av den er nå hos meg, da, så har bare meg selv å takke) Finner det vanskeligere å finne plass til ting jeg ikke kjenner, merker jeg, for har liksom ikke noe forhold til det. Men den ene trepynten fra New Zealand, jeg fant, den var fin den! :D
Etterpå satt vi og så på julekonsert på tv med Sissel Kyrkjebø og The Mormon Tabernacle Choir. Og du verden, da skal jeg hilse og si at julestemninga kom! For ingenting gir meg så klump i halsen, som høytidlig kormjulemusikk, gammel kirkekorsanger som jeg er. Jeg klarte ikke holde tårene tilbake da, nei. Men de tårene var gode, også.
Etter det, var bare jula et faktum, og et fint fakum også.
Og fortsetter jeg å ha like god stemning resten høytida, kommer dette til å bli den beste jula, ever!
mandag 22. september 2008
Tid for videoer og sommermimring!
Kristin oppfordra meg i en kommentar til å publisere litt videoer her i bloggen. Men det har jeg altså glemt (eller fortrengt?:P) helt til nå. Og siden jeg ikke har noe anna glupt å gjøre og behovet for mimring melder seg i disse høsttider, fikk jeg lyst til å vise hva som skjer når vi er overlatt t oss sjøl i en leilighet noen uker :P
Først kommer den berømte videoen hvor vi får bevist, en gang for alle, hvor kilen jeg er, hehe.
Hvis noen tilfeldigvis lurer på om jeg er flau så, ja, jeg er det :P
Dette er kanskje ikke så suspekt, men vi bada svina. Og her er en video av Choco sin kose/tørkestund :-)
Først kommer den berømte videoen hvor vi får bevist, en gang for alle, hvor kilen jeg er, hehe.
Hvis noen tilfeldigvis lurer på om jeg er flau så, ja, jeg er det :P
Dette er kanskje ikke så suspekt, men vi bada svina. Og her er en video av Choco sin kose/tørkestund :-)
onsdag 16. juli 2008
Nei du å du som sommern går - til minne om Harde Krishna og 2 finfine uker
Kjære lille Kristin var nå på besøk i hele to uker + en dag for litt sida. Og spør du hva vi gjorde...? Vel, alt og ingenting. Både veldig late og veldig aktive. Ehe, jadda, litt rart skrevet det der. Men jeg skal fortelle litt, så skjønner du hva jeg mener.
Vi troppa opp på Værnes så seint som 11 på kvelden for å ta imot bølla fra nord. Så bar det heim til ho mamma på Stjørdal der vi var til dagen etter (kjekt å kunne smiske seg til en mer bekvem løsning:P) Men så måtte vi såklart hjem til redet mitt da, for vi måte jo skåne de stakkars gamle for våre ideer, hihi.
Vi starta med å dra på Martnan (årlig marked i sentrum) hvor vi møtte ei venninne. Vi kjøpte likt smykke alle tre, et lite hjerte og delte en sukkerspinn. det var vel det hele, utenom lunsj på BiByte. Tror noen er litt misunnelig på at vi trøndere har det, midt i byen, mens tromsøfolka bare har det på et kjøpesenter lengre unne. (Nok en grunn til å velge Trondheim, Kristin! Ingen god grunn, men en grunn:P) Og så må jeg jo ikke glemme Kristins spansk-talente :) Det var en spansktaende indianer som sto i en av bodene på martnan. Han oppdaga at Kristin kunne spansk og ble fyr og flamme. Og gjett hvem som forsto det han sa og ble enda mere fyr og flamme av det...?
Litt kultur gjelder det jo også å få med seg i ferien, så vi dro til Munkholmen og så oppsetning av Romeo og Julie. Disse teateroppsetningene foregår inne i et gammelt tårn (munkholmen er en gammel festning) og det er veldig stemningsfullt, om enn trangt. De var veldig flinke, men synes kanskje de overdreiv litt mye. Litt vel mye overspilling, med stor vekt på å framheve trønderdialekt, ødela liksom litt for romantikken enkelte steder. Men det var likevel flott. Det største ankepunkte med den turen, var vel at det blåste så innmari. Salget av varm kaffe må ha vært høyt den dagen, for vi var ikke de eneste som frøys.
Seinere var vi en tur ut til Tautra hvor det har vært og er kloster. Vi var innom kapellet som var åpent for alle og da det viste deg det skulle være bønn der om ikke så lenge, fant vi ut at det ville være spennende å få med seg. Det var det også, veldig stemningsfullt og høytidelig. Og dette at alle var så stille der inne, det gjorde inntrykk. Nå skjønner jeg veldig godt de som søker til kapeller for ro og trygghet, om de nå er religiøse eller ikke. Etterpå var vi og så på ruinen av det gamle klosteret, som er helt fra middelalderen., og en ganske lan runde inne på butikkenn på "souvernir"-sjappa, som jeg egentlig ikke vil kalle det for de selger så mye ordentlig, og så på, luktet og kjente på såper og kremer produsert i klosteret, steinsmykker og mye anna vakkert. Vi var også en runde oppom Tingvollen, det stedet det var ting i Trøndelag fra gammelt av. En virkelig fin og kulturell utflukt må jeg si.
Men vi hadde også noen überlate feriedager. En dag det regna ute og vi hadde vært lenge oppe natta før, var vi så usosiale som vi kunne, mot andre enn hverandre. Ikke svarte vi da det ringte på døra både to og tre ganger og ikke kom vi oss i skikkelige klær eller åt skikkelig mat. Vi dassa farsken ta meg rundt i natttøy til halv åtte om kvelden. Da fikk Kristin såpass til pianoabstinenser at vi måtte ut og spørre personalet om et piano jeg kjente til, kunne brukes. Det verste var at det aldri blei noe av, så den anstrengelsen var bortkasta gitt.
Og da sola bestemte seg for å velsigne Trondheim, dro vi latskapen ut. Vi la oss til ute på plena med mp3spiller og solkrem, med det ene målet for øyet å få litt farge og bare kose oss. og farge, joda, det ble det nå. Men sola er som man vet, ubarmhjertig mot de slabbedasker som ikke tar den på alvor. så en del av denfargen var nærmere hummer enn sjokolade, for å si det sånn. Særlig Kristin fikk virkelig unngjelde. Stakkars, jeg tror jeg brukte en halv flaske Aloe Vera-krem på ryggen hennes før den slutta å være glovarm etter 10 sekunder... Så jeg fikk jobben som smører i flere dager etter.
Ang. latskapen, skal det sies til vårt forsvar at vi faktisk gikk til og fra byen nesten hver gang vi var ute og farta. bussen tjente ikke mange kroner på oss, nei.
At vi var til frisøren bør vel også nevnes. Vi trengte begge sårt til en klipp (når man er så desp etter hårklipp at det blir med i drømmene alt før vi har fått time, da er det virkelig på tide) Samtidig ville vi ikke ut med de 500 kronene det lett ville koste. Så vi tok sjansen og dro til en liten frisør, som jeg ikke ante det døyt om, men som var billig. Vi var vel litt skeptiske først tror jeg, for hva om det var en typisk "kjerring"-frisør som ikke kunne klippe ungdommer? Ikke at vi er så himla fisefine, men er jo greit å slippe å se ut som man er 60 på håret. Nettopp det der er faktisk ei utfordring når man nesten ikke ser, for man får ikke til å rope STOP om det ser helt feil ut. Så må man gå er da og føle seg uvell, helt til det har vokst ut igjen. Men denne gangen gikk det svært så bra.
Ingen skikkelig ferie uten bading, så en dag for vi ut til stranda for å dyppe våre legemer i saltvann. Vi skulle også treffe Aina, ei fleles venninne. men da vi kom ut dit var stranda nesten tom, og det var ikke så rart, for det blåste som ville helsike der ute. og bølgene, de så store og skumle ut. Men det skulle ikke stoppe oss nei. Så etter å ha liggi i ly for vinden og prata ei stund, drista vi oss ned til vannet. Men å komme seg utti var lettere sagt enn gjort, for med steinete bunn og heftige brenninger var det ikke lett å holde balansen, selv ikke for juksepaver som meg, som gikk i badesko. Men guri så artig det var når vi bare kom ut på dypet og lærte å flyte oppå bølgene! Seriøst, det trenger vi ikke tivoli når det er sånne bølger :)
Men jeg må få lov å si, at kronjuvelen på verket, det var vår store kjøkkendag! Den velger jeg å skrive om i et anna innlegg, for her skal det bildes :) så det blir for mye i detta innlegget.
Må nevne en ting, som Kristin endelig oppdaga, etter å ha kjent meg i 11 år, at jeg er kilen (godt gjort etter min mening) og det har jeg så til de grader fått merke :P Kanskje jeg poster en video om d seinere, hvis jeg tåler skammen, hehe.
Men da tror jeg det holder for denne gang. Må jo spare eventuelle gullkorn til senere også.
Håper dere har en like fin sommer som jeg, alle sammen! :-)
Vi troppa opp på Værnes så seint som 11 på kvelden for å ta imot bølla fra nord. Så bar det heim til ho mamma på Stjørdal der vi var til dagen etter (kjekt å kunne smiske seg til en mer bekvem løsning:P) Men så måtte vi såklart hjem til redet mitt da, for vi måte jo skåne de stakkars gamle for våre ideer, hihi.
Vi starta med å dra på Martnan (årlig marked i sentrum) hvor vi møtte ei venninne. Vi kjøpte likt smykke alle tre, et lite hjerte og delte en sukkerspinn. det var vel det hele, utenom lunsj på BiByte. Tror noen er litt misunnelig på at vi trøndere har det, midt i byen, mens tromsøfolka bare har det på et kjøpesenter lengre unne. (Nok en grunn til å velge Trondheim, Kristin! Ingen god grunn, men en grunn:P) Og så må jeg jo ikke glemme Kristins spansk-talente :) Det var en spansktaende indianer som sto i en av bodene på martnan. Han oppdaga at Kristin kunne spansk og ble fyr og flamme. Og gjett hvem som forsto det han sa og ble enda mere fyr og flamme av det...?
Litt kultur gjelder det jo også å få med seg i ferien, så vi dro til Munkholmen og så oppsetning av Romeo og Julie. Disse teateroppsetningene foregår inne i et gammelt tårn (munkholmen er en gammel festning) og det er veldig stemningsfullt, om enn trangt. De var veldig flinke, men synes kanskje de overdreiv litt mye. Litt vel mye overspilling, med stor vekt på å framheve trønderdialekt, ødela liksom litt for romantikken enkelte steder. Men det var likevel flott. Det største ankepunkte med den turen, var vel at det blåste så innmari. Salget av varm kaffe må ha vært høyt den dagen, for vi var ikke de eneste som frøys.
Seinere var vi en tur ut til Tautra hvor det har vært og er kloster. Vi var innom kapellet som var åpent for alle og da det viste deg det skulle være bønn der om ikke så lenge, fant vi ut at det ville være spennende å få med seg. Det var det også, veldig stemningsfullt og høytidelig. Og dette at alle var så stille der inne, det gjorde inntrykk. Nå skjønner jeg veldig godt de som søker til kapeller for ro og trygghet, om de nå er religiøse eller ikke. Etterpå var vi og så på ruinen av det gamle klosteret, som er helt fra middelalderen., og en ganske lan runde inne på butikkenn på "souvernir"-sjappa, som jeg egentlig ikke vil kalle det for de selger så mye ordentlig, og så på, luktet og kjente på såper og kremer produsert i klosteret, steinsmykker og mye anna vakkert. Vi var også en runde oppom Tingvollen, det stedet det var ting i Trøndelag fra gammelt av. En virkelig fin og kulturell utflukt må jeg si.
Men vi hadde også noen überlate feriedager. En dag det regna ute og vi hadde vært lenge oppe natta før, var vi så usosiale som vi kunne, mot andre enn hverandre. Ikke svarte vi da det ringte på døra både to og tre ganger og ikke kom vi oss i skikkelige klær eller åt skikkelig mat. Vi dassa farsken ta meg rundt i natttøy til halv åtte om kvelden. Da fikk Kristin såpass til pianoabstinenser at vi måtte ut og spørre personalet om et piano jeg kjente til, kunne brukes. Det verste var at det aldri blei noe av, så den anstrengelsen var bortkasta gitt.
Og da sola bestemte seg for å velsigne Trondheim, dro vi latskapen ut. Vi la oss til ute på plena med mp3spiller og solkrem, med det ene målet for øyet å få litt farge og bare kose oss. og farge, joda, det ble det nå. Men sola er som man vet, ubarmhjertig mot de slabbedasker som ikke tar den på alvor. så en del av denfargen var nærmere hummer enn sjokolade, for å si det sånn. Særlig Kristin fikk virkelig unngjelde. Stakkars, jeg tror jeg brukte en halv flaske Aloe Vera-krem på ryggen hennes før den slutta å være glovarm etter 10 sekunder... Så jeg fikk jobben som smører i flere dager etter.
Ang. latskapen, skal det sies til vårt forsvar at vi faktisk gikk til og fra byen nesten hver gang vi var ute og farta. bussen tjente ikke mange kroner på oss, nei.
At vi var til frisøren bør vel også nevnes. Vi trengte begge sårt til en klipp (når man er så desp etter hårklipp at det blir med i drømmene alt før vi har fått time, da er det virkelig på tide) Samtidig ville vi ikke ut med de 500 kronene det lett ville koste. Så vi tok sjansen og dro til en liten frisør, som jeg ikke ante det døyt om, men som var billig. Vi var vel litt skeptiske først tror jeg, for hva om det var en typisk "kjerring"-frisør som ikke kunne klippe ungdommer? Ikke at vi er så himla fisefine, men er jo greit å slippe å se ut som man er 60 på håret. Nettopp det der er faktisk ei utfordring når man nesten ikke ser, for man får ikke til å rope STOP om det ser helt feil ut. Så må man gå er da og føle seg uvell, helt til det har vokst ut igjen. Men denne gangen gikk det svært så bra.
Ingen skikkelig ferie uten bading, så en dag for vi ut til stranda for å dyppe våre legemer i saltvann. Vi skulle også treffe Aina, ei fleles venninne. men da vi kom ut dit var stranda nesten tom, og det var ikke så rart, for det blåste som ville helsike der ute. og bølgene, de så store og skumle ut. Men det skulle ikke stoppe oss nei. Så etter å ha liggi i ly for vinden og prata ei stund, drista vi oss ned til vannet. Men å komme seg utti var lettere sagt enn gjort, for med steinete bunn og heftige brenninger var det ikke lett å holde balansen, selv ikke for juksepaver som meg, som gikk i badesko. Men guri så artig det var når vi bare kom ut på dypet og lærte å flyte oppå bølgene! Seriøst, det trenger vi ikke tivoli når det er sånne bølger :)
Men jeg må få lov å si, at kronjuvelen på verket, det var vår store kjøkkendag! Den velger jeg å skrive om i et anna innlegg, for her skal det bildes :) så det blir for mye i detta innlegget.
Må nevne en ting, som Kristin endelig oppdaga, etter å ha kjent meg i 11 år, at jeg er kilen (godt gjort etter min mening) og det har jeg så til de grader fått merke :P Kanskje jeg poster en video om d seinere, hvis jeg tåler skammen, hehe.
Men da tror jeg det holder for denne gang. Må jo spare eventuelle gullkorn til senere også.
Håper dere har en like fin sommer som jeg, alle sammen! :-)
fredag 25. januar 2008
Sløving, 40-årslag og ikke minst, BØLLØR :-D - Nyårets store begivenhet!
Akk og ve, jeg starter visst min nye blogg med et aldri så lite lissomplagiat. Egentlig så er det ikke det, for det er nemlig jeg som har skrevet d i en liten venneblogg jeg her. Og min kjære medblogger har stjålet det fra meg for å bruke det i sin blogg, så det her skal jeg ikke ha så dårlig samvittighet for nei :P For jeg bare MÅ fortelle om den fantastiske starten jeg hadde på året, sammen med min helskrudde regnbuefontene, Kristin! :-D Meeeen, jeg orker ikke skrive alt på nytt
Så, lenge leve latskapen, her kommer et utdrag fra Kringle-bloggen våres :)
***** ADVARSEL *****
Laaang post forut,
Ikke for utålmodige lesere!
Jøsses som jeg savner forrige uke, som formelt slutta igår, alt nå.... :P da jeg og Kristin camperte sammen, var på kurs og camperte sammen ENDA MER! For ei tid, dere. Gjett om vi har kosa oss!
Første helga har vi jo alt skrivi om, så den hopper jeg glatt over nå. Det samme gjelder kurset, som hadde temaene "Å lese for livet" og "Trening og helse". Et supert kurs for min del, men siden jeg akter å skrive om det i skriveleirbloggen, dropper jeg det her. Eller jo, det er EN ting jeg skal skrive om fra kurset, som ikke har med selve kurset å gjøre, men som vi gjorde der. Men hva det er, får bli en liten overraskelse.
MEN, vi kom da hjem til gode, gamle Trondheim og Devle igjen :) Det var godt å komme hjem egentlig, for vi var passe dævvtrøtte da vi dro fra Tambartun. Vel hjemme, var det første vi gjorde, å sørge for at våres sørvisinnstilte og svært greie Devle-dame dro og handla mat for oss :P siden hun alikevel skulle ut. Så slang vi oss på sofaen med han Forrest Gump, på lydbok altså, ikke i levende live, hehe. Utfra Daisy-spillern, skulle vi ha hørt 2 timer før vi stoppa. Men jeg tror jeg sovna fra halvparten. Vi bare lå der og halvsov til varebudet våres kom. Så lagde vi oss fiskekaker med polarbrød, faktisk. Ja, dere hørte riktig. Egentlig skulle det vært pitabrød, men så fant man det ikke og tok polarbrød istedet. Godt, men litt sært. Litt for søtt, på en måte. Men det var absolutt etanes :)
Utover kvelden satt vi bare og slumma på sofaen. Liker det uttrykket der, som betyr bra/hyggelig/avslappa på Tromsøsk, i følge Kristin, men som er negativt lada på trøndersk. Vi spilte musikk, jeg prata på msn og vi sang. Eller, jeg måtte synge en hel del, mens Kristin lå på sofaen og holdt på å dø av latter, frekk tausa :P Ho syns det var så gøy når jeg sang til Bjelleklangs versjon av "Jeg vil ha en liten hund" og "Pus har løpetid" av han Halvdan Sivertsen... :P Det var ganske gøy, syns jeg, å synge ut av full hals sånn. Dæven jeg har vært så merkelig, helt siden kurset på Tambartun. Utadvendt og rar. Eller, nå er det LITT tilbake til normalen da, men bare litt, hihi. Vi hadde det iallefall skitkoselig! Vi PRØVDE å legge oss tidlig også...
Noe som ikke gikk så bra... så vi kom oss opp litt seinere enn tenkt ja. Grunnen til at vi prøvde noe så u-Kringlesk som å legge oss tidlig, var at denne dagen skulle bli ganske aktiv. Og det ble den også, enda mer enn vi hadde tenkt.
Først møtte vi ho Randi på Solsiden, et kjøpesenter i Trondheim. Vi skulle egentlig på kafe, hadde vi tenkt, men siden Solsiden er et tjåka fullt sted på lørdager, endte vi med å kjøpe oss en BigOne-pizza og dra heim t henne. Der satt vi og prata og åt, Kristin fikk bursdagsgave og greier. Men selvfølgelig, da vi endelig begynte å få opp skravla skikkelig, hadde våres amålte tid gått litt for fort. For en av mine elskelige med-bofellesskapere fylte nemlig 40 år og jeg hadde lovd å komme på bursdagen hans, nesten fra første dagen jeg bodde der. Så da måtte vi nok dra, men ingen av oss hadde lyst til å si hade, så vi bestemte oss for å dra tilbake etter feiringa.
På Devle var festen i full gang alt da vi kom hjem. Vi fikk servert chili con carne og deilig kake etterpå. Bursdagsbarnet, som vel egentlig "burde" vært den som fikk all sørvisen, var utroligivrig på å hjelpe oss, hnte serivetter og greier :) Vi satt lenge og prate og drakk kaffe. Og vi fikk oss mer enn en god latter, særlig Kristin, som vel aldri har opplevd noen liknende som han ene som bor her. Det er nemlig en, han har hatt slag og fått hjerneskade, som har det med å komme med de mest utrolige utsagn, ofte tatt helt ut av løse lufta. En gang presterte han å si: "Ja man kan jo ha kjærest sjølvom katta e dau"... og liknende gullkorn. En av de skikkelig kule han tok for oss denne kvelden var da han lurte på om ei av personalet sku kjøre ham dagen etter, gang på gang fikk høre at hu ikke hadde lappen, hvorpå han utbryter, på kav nordlening: "Neime, kalle du ho for ei lappkjerring?!" :D:D:D Vi dødde nesten av latter... godt han ikke tar seg nær av at folk ler :)
Etterpå slang vi oss i retning Randi igjen, for å tilbringe nok en koselig stund med henne. Vi gjorde ikke noe spesielt, bare satt og preika shit og spilte piano. Og lette desperat etter junkfood-steder som enten kjørte, eller som vi visste hvor var, klokka halv tolv om kvelden. Det gikk ikke så bra, så da bestemte vi oss for å dra hjem. Men å få taxi var lettere sagt enn gjort. Først sto vi som nr 50 i taxikø, så, og da vi endelig hadde fått bestil taxi, kom den aldri. Endte med at vi gikk til Solsidens taxiholdeplass, etter å ha frøset ræva av oss.
Vel hjemme, skrubbsultne og kalde, åt vi opp resten av fiskekakene og polarbrøda, gnafse kromkaker og hørte på "Hjalmar og Flode" :) Så det blei ganske seint på lørdan også ja...
Men søndan MÅTTE vi opp, for vi sku t mamma på søndagsmiddag før kristin sku hjem. Men tror dere ikke vi klarte forsove oss igjen? Joda... Men vi rakk det, sjølom vi fikk sabla dårlig tid...
Hos mamma fikk Kristin se på fine bilder fra New Zealand. Tror sannelig hu også har lyst t å dra dit en gang :) og koste med snuppene mine. Fikk servert kyllingfilet med ris, broccolli, stekt sopp og en herlig saus! *vann i munnen*
Men så måtte ho Kristin dra *snufs*
Tilslutt, verdens beste og mest geniale gullkorn til nå i 2008, nemlig Bøllør og "lainnhuset":
Det hele starta den første kvelden vi var sammen. Vi hadde sett Pitbullterje og satt og mimra om "gamledager" og sang gamle Kringle-slagere. Så kom vi over fjorsommerns store hit Country House av Blur. Tror det var Kristin som starta det, da hu sa at den hadde vært GENIAL på trøndersk i typisk Are&Odin-stil. Så, nesten på likt, begynte vi å synge "Hain bor i et hus, et veldig svært hus utpå lainne" (refrenget på sangen, for den som ikke vet det, i oversatt form). vi kunne begge formelig høre åssen den ble sunget. Også kom ideen: Hva om vi laga den, den trønderske versjonen av Country House? Vi tente øyeblikkelig på ideen.
Så lå den og modna i huene våre under Tambartun-kurset, helt til vi siste kvelden murte oss inne på datarommet og satte oss til å skrive. Og fy fader, så mye jobb vi la i det der! :D Her var det ikke bare å skrive ordrett av, for dette er ingen typisk "I love you baby"-tekst. Den inneholdt flere uttrykk som ikke akkurat er skoleengelsk. Hva pokkern betydde f.eks. jackanory? Og hva betydda morning glory, i denne teksten? Masse research der, med all mulig ære til Wikipedia og en genial kursleder som overvar vår søken. Vi lurte seriøst på, opptil flere ganger, åssen i huleste vi kunne få så store fritidsproblemer at vi la alt det arbeidet inn i en så sinnssvak tekst som det der. Men en så syk tekst på engelsk, ble like vill, om ikke villere, på trøndersk. Bare les her, så skjønner dere. Den som virkelig vil forstå hvor genial den er, bør kanskje lese originalteksten først, hvis de ikke allerede kjennern.
Må forresten legge inn en kommentar om gruppenavnet våres, Bøllør... :D Det oppsto kun som følge av at tunga mi slo krøll på seg da jeg skulle si Blur. Det ble for komisk til å være sant, og dessuten fant vi ut at Bøllør hørtes ganske trøndersk ut, egentlig :P
Men altså "MINE DAMER OG HERRER, LA MEG FÅ PRESENTERE DEN FANTASTISKE GRUPPA BØLLØR MED LAINNHUSET!!"
Artist: Bøllør!
Song: Landhuset
- Ja, og det starte sånn hær…
Hain bor i storbydypet, en suksessfull type
En dag tenkt’n; ”Eg har så mykkje å ta av” (ta av!)
Fanga i tidas stress-spiral
”Eg driv forretning uten kjensle,
men er intet kynisk menn’ske
mitt liv er i ferd med å krysse ei grense!
Å, denne verda gjer meg gal.”
Og det bli’ itj ber – vekta rase ner
(Prøv det enkle liv)
Hain bor i et hus, et veldig svært hus utpå landet
Ser på ætt’middagsreprisa, og et mat’n hain ska spise på landet
Tar dem pillan han træng, samle regninga i flæng utpå landet
D’e som en bondefarm, med myttji bondesjarm utpå landet
Hain har fått att løsta
Stakkar’n bli’ ein smule bøsta
Det gode livs epla har’n eindelig fått høsta
Vil opplev ailt før d’e førr seint
Hain læs my ’ta’n Balzac, og hain slutte med prozac
Hain føle sæ som en skikkelig godsak!
Det ligg i tida – du blir teint
Han får hjertestains
Det bli’ en ainna dains
(prøv det enke liv!)
Hain bor i et hus, et veldig svært hus utpå landet
Å puste e blidd tungt, så no må’n ta det lugnt utpå landet
Han droppe alt som gjer’n glad og tar et einebad utpå landet
Å skad sæ går itj an med en bone som hain utpå landet.
Blås, blås mæ ut, æ e så trist, men korfor det?
Blås, blås mæ ut, æ e så trist, men korfor det?
Hain bor i et hus, et veldig svært hus utpå landet
Ser på ætt’middagsreprisa, og et mat’n hain ska spise på landet
Tar dem pillan han træng, samle regninga i flæng utpå landet
D’e som en bondefarm, med myttji bondesjarm utpå landet
Hain bor i et hus, et veldig svært hus utpå landet
Å puste e blidd tungt, så no må’n ta det lugnt utpå landet
Han droppe alt som gjer’n glad og tar et einebad utpå landet
Å skad sæ går itj an med en bone som hain utpå landet.
**********
Nå sitter sikkert dere og er fullstendig sjokkskadde etter denne lange, evinnelige bloggposten, stakkars dævler. Men jeg advarte dere, tross alt :P
Så, lenge leve latskapen, her kommer et utdrag fra Kringle-bloggen våres :)
Laaang post forut,
Ikke for utålmodige lesere!
Jøsses som jeg savner forrige uke, som formelt slutta igår, alt nå.... :P da jeg og Kristin camperte sammen, var på kurs og camperte sammen ENDA MER! For ei tid, dere. Gjett om vi har kosa oss!
Første helga har vi jo alt skrivi om, så den hopper jeg glatt over nå. Det samme gjelder kurset, som hadde temaene "Å lese for livet" og "Trening og helse". Et supert kurs for min del, men siden jeg akter å skrive om det i skriveleirbloggen, dropper jeg det her. Eller jo, det er EN ting jeg skal skrive om fra kurset, som ikke har med selve kurset å gjøre, men som vi gjorde der. Men hva det er, får bli en liten overraskelse.
MEN, vi kom da hjem til gode, gamle Trondheim og Devle igjen :) Det var godt å komme hjem egentlig, for vi var passe dævvtrøtte da vi dro fra Tambartun. Vel hjemme, var det første vi gjorde, å sørge for at våres sørvisinnstilte og svært greie Devle-dame dro og handla mat for oss :P siden hun alikevel skulle ut. Så slang vi oss på sofaen med han Forrest Gump, på lydbok altså, ikke i levende live, hehe. Utfra Daisy-spillern, skulle vi ha hørt 2 timer før vi stoppa. Men jeg tror jeg sovna fra halvparten. Vi bare lå der og halvsov til varebudet våres kom. Så lagde vi oss fiskekaker med polarbrød, faktisk. Ja, dere hørte riktig. Egentlig skulle det vært pitabrød, men så fant man det ikke og tok polarbrød istedet. Godt, men litt sært. Litt for søtt, på en måte. Men det var absolutt etanes :)
Utover kvelden satt vi bare og slumma på sofaen. Liker det uttrykket der, som betyr bra/hyggelig/avslappa på Tromsøsk, i følge Kristin, men som er negativt lada på trøndersk. Vi spilte musikk, jeg prata på msn og vi sang. Eller, jeg måtte synge en hel del, mens Kristin lå på sofaen og holdt på å dø av latter, frekk tausa :P Ho syns det var så gøy når jeg sang til Bjelleklangs versjon av "Jeg vil ha en liten hund" og "Pus har løpetid" av han Halvdan Sivertsen... :P Det var ganske gøy, syns jeg, å synge ut av full hals sånn. Dæven jeg har vært så merkelig, helt siden kurset på Tambartun. Utadvendt og rar. Eller, nå er det LITT tilbake til normalen da, men bare litt, hihi. Vi hadde det iallefall skitkoselig! Vi PRØVDE å legge oss tidlig også...
Noe som ikke gikk så bra... så vi kom oss opp litt seinere enn tenkt ja. Grunnen til at vi prøvde noe så u-Kringlesk som å legge oss tidlig, var at denne dagen skulle bli ganske aktiv. Og det ble den også, enda mer enn vi hadde tenkt.
Først møtte vi ho Randi på Solsiden, et kjøpesenter i Trondheim. Vi skulle egentlig på kafe, hadde vi tenkt, men siden Solsiden er et tjåka fullt sted på lørdager, endte vi med å kjøpe oss en BigOne-pizza og dra heim t henne. Der satt vi og prata og åt, Kristin fikk bursdagsgave og greier. Men selvfølgelig, da vi endelig begynte å få opp skravla skikkelig, hadde våres amålte tid gått litt for fort. For en av mine elskelige med-bofellesskapere fylte nemlig 40 år og jeg hadde lovd å komme på bursdagen hans, nesten fra første dagen jeg bodde der. Så da måtte vi nok dra, men ingen av oss hadde lyst til å si hade, så vi bestemte oss for å dra tilbake etter feiringa.
På Devle var festen i full gang alt da vi kom hjem. Vi fikk servert chili con carne og deilig kake etterpå. Bursdagsbarnet, som vel egentlig "burde" vært den som fikk all sørvisen, var utroligivrig på å hjelpe oss, hnte serivetter og greier :) Vi satt lenge og prate og drakk kaffe. Og vi fikk oss mer enn en god latter, særlig Kristin, som vel aldri har opplevd noen liknende som han ene som bor her. Det er nemlig en, han har hatt slag og fått hjerneskade, som har det med å komme med de mest utrolige utsagn, ofte tatt helt ut av løse lufta. En gang presterte han å si: "Ja man kan jo ha kjærest sjølvom katta e dau"... og liknende gullkorn. En av de skikkelig kule han tok for oss denne kvelden var da han lurte på om ei av personalet sku kjøre ham dagen etter, gang på gang fikk høre at hu ikke hadde lappen, hvorpå han utbryter, på kav nordlening: "Neime, kalle du ho for ei lappkjerring?!" :D:D:D Vi dødde nesten av latter... godt han ikke tar seg nær av at folk ler :)
Etterpå slang vi oss i retning Randi igjen, for å tilbringe nok en koselig stund med henne. Vi gjorde ikke noe spesielt, bare satt og preika shit og spilte piano. Og lette desperat etter junkfood-steder som enten kjørte, eller som vi visste hvor var, klokka halv tolv om kvelden. Det gikk ikke så bra, så da bestemte vi oss for å dra hjem. Men å få taxi var lettere sagt enn gjort. Først sto vi som nr 50 i taxikø, så, og da vi endelig hadde fått bestil taxi, kom den aldri. Endte med at vi gikk til Solsidens taxiholdeplass, etter å ha frøset ræva av oss.
Vel hjemme, skrubbsultne og kalde, åt vi opp resten av fiskekakene og polarbrøda, gnafse kromkaker og hørte på "Hjalmar og Flode" :) Så det blei ganske seint på lørdan også ja...
Men søndan MÅTTE vi opp, for vi sku t mamma på søndagsmiddag før kristin sku hjem. Men tror dere ikke vi klarte forsove oss igjen? Joda... Men vi rakk det, sjølom vi fikk sabla dårlig tid...
Hos mamma fikk Kristin se på fine bilder fra New Zealand. Tror sannelig hu også har lyst t å dra dit en gang :) og koste med snuppene mine. Fikk servert kyllingfilet med ris, broccolli, stekt sopp og en herlig saus! *vann i munnen*
Men så måtte ho Kristin dra *snufs*
Tilslutt, verdens beste og mest geniale gullkorn til nå i 2008, nemlig Bøllør og "lainnhuset":
Det hele starta den første kvelden vi var sammen. Vi hadde sett Pitbullterje og satt og mimra om "gamledager" og sang gamle Kringle-slagere. Så kom vi over fjorsommerns store hit Country House av Blur. Tror det var Kristin som starta det, da hu sa at den hadde vært GENIAL på trøndersk i typisk Are&Odin-stil. Så, nesten på likt, begynte vi å synge "Hain bor i et hus, et veldig svært hus utpå lainne" (refrenget på sangen, for den som ikke vet det, i oversatt form). vi kunne begge formelig høre åssen den ble sunget. Også kom ideen: Hva om vi laga den, den trønderske versjonen av Country House? Vi tente øyeblikkelig på ideen.
Så lå den og modna i huene våre under Tambartun-kurset, helt til vi siste kvelden murte oss inne på datarommet og satte oss til å skrive. Og fy fader, så mye jobb vi la i det der! :D Her var det ikke bare å skrive ordrett av, for dette er ingen typisk "I love you baby"-tekst. Den inneholdt flere uttrykk som ikke akkurat er skoleengelsk. Hva pokkern betydde f.eks. jackanory? Og hva betydda morning glory, i denne teksten? Masse research der, med all mulig ære til Wikipedia og en genial kursleder som overvar vår søken. Vi lurte seriøst på, opptil flere ganger, åssen i huleste vi kunne få så store fritidsproblemer at vi la alt det arbeidet inn i en så sinnssvak tekst som det der. Men en så syk tekst på engelsk, ble like vill, om ikke villere, på trøndersk. Bare les her, så skjønner dere. Den som virkelig vil forstå hvor genial den er, bør kanskje lese originalteksten først, hvis de ikke allerede kjennern.
Må forresten legge inn en kommentar om gruppenavnet våres, Bøllør... :D Det oppsto kun som følge av at tunga mi slo krøll på seg da jeg skulle si Blur. Det ble for komisk til å være sant, og dessuten fant vi ut at Bøllør hørtes ganske trøndersk ut, egentlig :P
Men altså "MINE DAMER OG HERRER, LA MEG FÅ PRESENTERE DEN FANTASTISKE GRUPPA BØLLØR MED LAINNHUSET!!"
Artist: Bøllør!
Song: Landhuset
- Ja, og det starte sånn hær…
Hain bor i storbydypet, en suksessfull type
En dag tenkt’n; ”Eg har så mykkje å ta av” (ta av!)
Fanga i tidas stress-spiral
”Eg driv forretning uten kjensle,
men er intet kynisk menn’ske
mitt liv er i ferd med å krysse ei grense!
Å, denne verda gjer meg gal.”
Og det bli’ itj ber – vekta rase ner
(Prøv det enkle liv)
Hain bor i et hus, et veldig svært hus utpå landet
Ser på ætt’middagsreprisa, og et mat’n hain ska spise på landet
Tar dem pillan han træng, samle regninga i flæng utpå landet
D’e som en bondefarm, med myttji bondesjarm utpå landet
Hain har fått att løsta
Stakkar’n bli’ ein smule bøsta
Det gode livs epla har’n eindelig fått høsta
Vil opplev ailt før d’e førr seint
Hain læs my ’ta’n Balzac, og hain slutte med prozac
Hain føle sæ som en skikkelig godsak!
Det ligg i tida – du blir teint
Han får hjertestains
Det bli’ en ainna dains
(prøv det enke liv!)
Hain bor i et hus, et veldig svært hus utpå landet
Å puste e blidd tungt, så no må’n ta det lugnt utpå landet
Han droppe alt som gjer’n glad og tar et einebad utpå landet
Å skad sæ går itj an med en bone som hain utpå landet.
Blås, blås mæ ut, æ e så trist, men korfor det?
Blås, blås mæ ut, æ e så trist, men korfor det?
Hain bor i et hus, et veldig svært hus utpå landet
Ser på ætt’middagsreprisa, og et mat’n hain ska spise på landet
Tar dem pillan han træng, samle regninga i flæng utpå landet
D’e som en bondefarm, med myttji bondesjarm utpå landet
Hain bor i et hus, et veldig svært hus utpå landet
Å puste e blidd tungt, så no må’n ta det lugnt utpå landet
Han droppe alt som gjer’n glad og tar et einebad utpå landet
Å skad sæ går itj an med en bone som hain utpå landet.
**********
Nå sitter sikkert dere og er fullstendig sjokkskadde etter denne lange, evinnelige bloggposten, stakkars dævler. Men jeg advarte dere, tross alt :P
Abonner på:
Innlegg (Atom)