Milepel på ridebanen, hurra!

Jeg har allerede skrytt på tryneboka, men ærlig talt, idag er jeg så hoppende, boblende stolt av meg sjøl at jeg ikke kan få skrytt nok, så her er vi igang på bloggen også :-) Dagens opplevelse ga nemlig i min stadig voksende rideentusiasme en nboost: jeg har nemlig gallppert, jeg har fått det til og likt det! :-D Ok, det var ikke så langt, jeg red ikke alene og det var ikke første gangen heller. Allikevel var det en helt ny og knall opplevelse.

For jeg har prøvd før, å jada. Men gikk det bra? Veel, ikke akkurat... Tror en tur til Minneland er påkrevd igjen, jeg.

Buan Gård for om lag 8 år siden:
Det er helg, vår og fint vær. 7-8 islandshester beveger seg på rekke langs en skogsvei, og hakk i hæl etter ledern rir jeg i makelig tempo. Alt er bare fryd og gammen. Men plutselig:
"Er det noen som har lyst til å trave?"
"JAAAA!", kommer det, fra samtlige bak meg. Jeg... "eeeh", før stemmen drukner i manen på hesten. Jeg kan jo ikke være dårligere enn alle de andre, som attpåtil er flere år yngre enn meg.
"Er alle klare? Greit, da setter vi igang!" Skump, rist dunk. Istedenfor en rytter, sitter det nå en sekk poteter tjora fast til stigbøylene.
"Noen som vil galloppere?" "Ja!" Ikke så lett å svare når man holder pusten...
Og hei og hopp, der fyker pottitsekken framover, bakover og framover igjen. På refleks klemmer jeg til med beina mens jeg drar i tøylene. Stakkars hesten skjønner fint lite og fortsetter som før. Der begynner jeg å sige, så løsner den ene stigbøylen. Herregud, det går ikke lenger...
"STOPP", og flomp... Enda godt det fortsatt lå litt snø i veikanten, sier jeg bare.

Enhver idiot må vel ha skjønt at balansen min var heller elendig på den tida, og sånn fortsatte det. Noen sporadiske forsøk på trav ble det vel, men når jeg så det var samma historia om igjen, ga jeg meg. Virkelig lyst til å prøve igjen fikk jeg ikke før jeg begynte på Stall C, og selv her måtte det en fysioterapeut med sine krav til, før det ble fart i sakene.

Stall C, sist september:
Jeg står på ridebanen og kikker på de som allerede har begynt. Til min skrekkblandede fryd (?) ser jeg at de ikke bruker sal. Istedenfor er det en slags bøyle spent over hesteryggen som de holder fast i.
Oi, dette virker jo interessant, tenker jeg nølende.
Fysioterapeuten kommer bort. "Jeg ser gjerne at alle rir uten sal for det er bedre for balansen. Men hvis du ikke vil, så..."
"Joda". Som den evige optimist jeg er tar jeg selvsagt utfordringen, til tross for at kroppen prøver å overbevise om at dette neppe er noen god ide.
Så sitter jeg der, da. Med beskjed om å holde meg godt fast, smatter jeg på hesten som begynner å gå. Ett skritt, to skritt, oooops! Går det virkelig an å være så sigen og ustø? Enda godt jeg hadde overlatt tøylene til leieren, for ellers...
Vi stopper, jeg får beskjed om å rette meg opp og bruke musklene i baken (har jeg muskler der også, ja), og så bærs det ivei igjen, atskillig bedre nå, før det kommer en sving og jeg krenger faretruende. Jeg huker meg fast for alt det er verdt.
"Husk å puste, da". Åja, det var kanskje en god ide. "Og prøv å slappe av, da får du bedre utbytte". Får vel ikke noe utbytte om jeg havner på bakken...

Heldigvis ble det bedre, overraskende fort. Jeg skal ikke gå i detalj på alle opp- og nedturene som fulgte. Som at den snille fjordingen jeg red plutselig bestemte seg for å være litt mindre snill og bykse til av ei skarve trillebår, med påfølgende resultat. Og selvom det er fristende skal jeg heller ikke utbrodere skogsturen for etpar uker siden da jeg plutselig oppdaga at jeg faktisk fikk til å trave, og bestemte meg for at før ferien skulle jeg ha prøvd gallopp. Vi hopper heller rett til dagen idag.

Vi rir ute, som jeg nesten alltid gjør uansett vær, og vi skal opp i skogen. Den stri fjordingen er for lengst bytta ut med verdens snilleste, mest kosete hest: Lille, som ikke akkurat passer til navnet sitt, hverken i høyde eller bredde. Veien er temmelig bratt og steinete, men det gjør ingen ting. Sola varmer og greinene pisker meg i ansiktet. En av leierne rekker meg en hvitveis og jeg får en psykologisk åpenbaring: den spinkle blomsten gir jo samme støtte som å hvile hånden lett på bøyla. Jeg sitter (nesten) så stødt som et fjell, jo.
Det er fortsatt et kvarter igjen av timen når vi kommer ned og jeg må bare spørre om å få trave litt - det er jo så gøy. Som sist jeg prøvde kjenner jeg hvor stødig jeg sitter. Jeg anspenner meg ikke. Spretter bare opp og ned i takt med bevegelsene, og på magisk vis lar jeg bare vær å vingle. Kjenner musklene jobbe, men vet ikke hvordan. Alt bare virker som det skal.
Blir spurt om jeg ikke vil prøve gallopp siden dette går så bra, og jeg tenker "hvorfor ikke?" Like greit å (gal)hoppe i det, først som sist. Ikke er jeg spesielt nervøs heller, underlig nok. Det bare kribler lett i magen mens tankene blir glassklare, rene og fokuserte.Vi er igang. En langside, så roe ned resten av runden. En gang til, og så enda en. dette var jo gøy! Ikke lett, langt ifra, men akurat passe utfordrende. Varme lykkebobler risler ut i hele kroppen og jeg kunne ikke stoppe å glise om jeg så hadde fått en million. Jeg kan ikke huske sist gang jeg var så stolt.

Og hva nå? Jeg fortsetter å prøve, såklart! Kommer ikke til å gi meg før jeg har lært å ri i alle tre gangarter, med og uten sal, alene. Så kan jeg begynne å leve ut drømmene mine. Fjelltur på hesteryggen for eksempel, er en slik en. For nå vet jeg at jeg kan. Det er ikke lenger bare snakk om et håp, men jeg har TRO, også, på at jeg kan komme dit jeg vil!