Det driver og skjer noe med meg som jeg ikke har vært med på før, i samme grad.
Jeg vil framover, og jeg vil leve mitt liv!
Før var det mindre viktig.
Før var jeg fornøyd om jeg gjorde slik folk forventet. Gikk skole, deltok på aktiviteter, klarte meg selv.
Og selv trodde jeg jeg fikset alt.
Trodde jeg var fri når jeg blindt kastet meg med på andres forhåpninger.
Jeg elsket tanken på frihet. Drømte om det hver eneste dag.
Så kom en tid da jeg begynte å se at dette ikke gikk så bra.
Utenpå så flink og selvstendig. Innenfor var alt kaos.
Ikke fri, men fanget i meg selv. Kom ingen vei.
Jeg måtte ta noen skritt tilbake.
Tvinge meg selv til å stoppe opp. Våge ta imot opptil flere hjelpende hender.
Så skummelt, så godt, så ydmykende...
Nå har jeg hatt pause i flere år. Samlet krefter, samlet mot.
Og en ny trang begynner å våkne av en årelang dvale.
Trangen etter å være meg!
Stadig får jeg lyst til å prøve nye ting. Utforske nye aspekter ved verden.
Det føles skremmende og uvant, men det gjør meg stolt!
Drømmen om frihet følger meg, mer enn noen gang før.
Springer stadig i forveien, lokker og roper. Frister meg med nye håp og ideer.
Og jeg prøver så godt jeg kan å henge med. Men det er hardt å pløye vei i ukjent terreng alene.
Alene er jeg uten stedsans. Stopper forvirret opp. Vet verken hvor jeg kom fra eller hvor jeg skal.
Mens de hjelpende hendene som før var så gode å støtte seg på, blir til brysomme rekkverk som leder meg en altfor lang og sløvende lettvint vei.
Gi meg styrke til å heve hodet, brette opp ermene og brøyte meg vei.
Gi meg mot til å kaste meg utfor kanten og la meg fly avsted,
akkurat dit hjertet mitt vil!
Det kommer til et tidspunkt i livet hvor de hjelpende hendene SKAL bli for brysomme... (Men bare ikke kast vrak på alt de kan bidra med for tidlig)
SvarSlettDu skal etterhvert fly avgårde på egne vinger og skape DITT EGET liv. Uavhengig av hva andre mener om hvordan du velger det, er du nå voksen og står fritt til å velge sjøl... (så lenge du ikke bryter lovene(men det tror jeg jo ikke om deg.. )).
Noen ganger tar vi valg som for andre kan virke veldig merkelig og ikke helt A4 og da må vi stå i/for det...
Noen ganger tror rekkverka at alt skal passe inn i en mal... vil kanskje ikke driste meg til å kalle den A4, da min erfaring er at den malen de helst vil man skal passe inn i slettes ikke er hva jeg alltid har drømt om som et "normalt voksen liv", men snarere en utgave av å innse alle sine begrensinger å forsone seg med å leve med dem for alltid-malen...
Ikke en god mal nei, som jeg endelig er på langt vei ut av... for jeg nekter å ta til takke med det de mener kan være mine beste muligheter... (endel av de mulighetene som ble framstilt som høyest tenklige mål er jeg forøvrig er langt forbi)
Jeg heier på deg og uttesting av vingene dine... for det er mulig du kræsjlander litt i ny og ne... men da er det å reise seg opp å børste vekk støvet av vingene dine igjen, ta løpefart så du får letta opp på vingene dine igjen... (har noen ganske livlige bilder av dette i hue mitt akkurat nå... hehe)
Lykke til!! vi sees et sted innimellom skyer, og andre flyvende ;)
Takk, takk og atter en gang takk! For gode, oppmuntrende og innsiktsfulle ord :-)
SvarSlettDet krever mot å våge å stole på egne flyveferdigheter, og like mye mot kreves for å si: nå vil jeg prøve å fly selvom vingene kanskje burde ha litt mere styrketrening først, så ta meg imot hvis jeg faller. Av og til er det fristende å være en "snill liten spurv" og holde seg i redet der man har fått beskjed om å være. Men da skjer det ikke noe.
Huff, her kunne jeg metaforisert over evne, merker jeg :) men tror jeg skal la det vær. Vi sees nok på en eller annen flytur en vakker dag!
Hehe ja det blei virkelig lagt opp til at vi kunne metaforisere til sommerferien om vi ville ;)
SvarSlettVær den fuglen du vil du :)
Dere er herlige jenter!!!!
SvarSlettGertrude-mamsen :)