En liten hyllest til høsten og til gleden av bevegelse :-)

Jeg lurer på hva det er med meg og høstmørket, egentlig. Så fort jeg kommer ut, blir jeg så trygg inni meg selv. Ja, jeg kan ha det sånn ellers på året når jeg er ute og går også, men høsten er spesiell. For jeg simpelthen elsker å dra på oppdagelsesferd i mørket. Rart, kanskje? Er jeg ikke redd for å gå meg bort? Men svaret må enkelt og greit bli, nei, ikke i det hele tatt :-) For når kroppen glir inn i sin faste vandrerrytme, er det som jeg glir inn i min helt egne, private vverden der tida står stille. Samtidig blir jeg så ufattelig klar over omgivelsene. Hvert et skritt, hver en sprekk i asfalten og hver en lukt.

Jeg elsker frihetsfølelsen av å legge i vei uten å vite hvor jeg skal. Når det eneste jeg vet er at jeg skal hjem igjen, men om det kommer til å ta en halv time, to timer eller mer, er opp til tilfeldighetene.
Jeg nyter at mørket legger seg rundt meg som en kappe mens gatelyktene blunker sine vennlige små hilsner til meg, slik at jeg ikke havner på ville veier.
Og selv om mange synes de er kjedelige og bråkete, liker jeg de store, rette veiene med sine trygge gang- og sykkelstier, hvor jeg blir en liten dråpe i elva av konstant bevegelse som finner glede i det å bare være til.
Men når følelsen av å bli fanget i dragsuget fra de store veiene blir for sterk, er det ingenting som de små, snirklete boliggatene, så mørke til tider, at hadde ikke husene stått der med sine små firkanter av lys, hadde jeg ikke sett hånden for meg. Her får min hvite, lange følgesvenn nok å henge i med, mens omrissene av lys og skygge danser i øyekroken tett ved meg og trafikken bruser langt brte i det uvisse.
Ikke minst, elsker jeg å være der jeg egentlig ikke er helt sikker på hvor er. Hvor den eneste måten å finne ut om jeg står ved veien videre eller en gårdsplass, er å faktisk å gå inn dit, og faktisk være så freidig at jeg gjør det, med den hvite følgesvennen skjøvet trassig ut foran meg som et førsteklasses alibi for å snoke rundt hushjørnene. (Neida, det er ikke derfor jeg gjør det, men litt gøy er det nå uansett). Hele tiden med vissheten om at jeg kan snu hvis det blir for skummelt, for det er mitt valg å være her.
Jeg liker til og med følelsen av å tro jeg befinner meg et sted, for så å ende opp i en helt annen retning enn jeg hadde forutsett. Spesielt når jeg kjenner meg igjen, og jeg har en lys leilighet og en varm kopp te å se frem til :-)

Er det noen som fortsatt lurer på om jeg er litt sprø? ;)

Location:Hørløcks veg,Trondheim,Norge

Det indre kompasset

For etpar uker siden hadde vi et skikkelig interessant foredrag på jobben. En forsker fra NTNU kom til oss og fortalte om hjernen, med spesiell vekt på stedsans og hukommelse. Et tema jeg er litt ekstra interessert i fordi jeg er så ufattelig glad i å ta meg fram på nye steder, og faktisk er uvanlig dyktig til det (om jeg får være så beskjeden:p), min lille synsrest tatt i betraktning. Og hvordan dette indre kompasset fungerer har jeg spekulert på både vel og lenge.

Først litt fakta om det som foregår når vi beveger oss rundt i omgivelsene (gjenkalt så godt som mulig etter hukommelsen og mine meget kaotiske notater):

• I den delen av hjernen som kalles hypocampus som fungerer som en harddisk for lagring av gamle minner, har vi noe som kalles stedceller. Disse cellene danner det som kan sammenliknes med et detaljert indre kart. Hver av disse stedcellene aktiveres og sender ut en elektisk impuls hver gang vi oppsøker et bestemt sted.
• I entorinal cortex sitter noe de kaller gridceller eller gitterceller på norsk. Disse cellene kan kalles hjernens målestaver eller koordinatsystem, for å holde oss til kartspråket. Gridcellene er en nokså ny oppdagelse som ble gjort ved Senter for Hukommelsesbiologi, faktisk her i Trondheim.
• Grensecellene holder oversikten over grensene i omgivelsene våre, slik som dører og vegger. Til forskjell fra stedcellene, er grensecellene ikke stedsbestemte. Når du går fra et rom til et annet, nullstilles grensecellene; slik at hjernen forstår du er i et nytt område og kan hente fram relevant informasjon som er lagret om akkurat dette stedet.
• Kompasscellene holder orden på hvilken retning vi til enhver tid vender oss.

Puh, det var det rent tekniske, så langt jeg husker. det var mye, mye mer også, men i fare for å dumme meg ut og spre masse falsk info skal jeg holde meg til dette som jeg forstår sånn noenlunde.

Men det var dette med det indre kompasset, ja. Vi lærte at vi bruker to teknikker for å finne frem og vite hvor vi er: kjenne merker og "Path integration".
Kjennemerker sier seg vel egentlig selv. For e fleste er det nok primært visuelle kjennemerker som bygninger, gateskilt osv. Men det kan jo like gjerne være i form av lyder sånn som en traffikert gate eller følbare forandringer i underlaget, om man ikke ser.
Path integration (det fins ikke noe godt norsk uttrykk for det) handler mer om bevegelsesmønsteret. Om lyset går og det blir stummende mørkt rundt deg, klarer du alltids å finne veien ut av rommet når du er litt kjent. Da er det som kroppen husker om vi skal gå til høyre eller venstre og hva som er hvor, selvom vi ikke ser noe som helst. Synssansen, når den kan anvendes, brukes til bl.a. hastighets- og avstandsbedømming.
De fleste foretrekker eller er flinkere til å bruke en av disse teknikkene.

Denne lærdommen var en aldri så liten vekker for undertegnede, for som jeg alt har nevnt, har jeg fundert mye på det, helt fra min første mobility-time som tiåring.

Mobility kan vel oversettes med orienteringslære for blindinger, for de uinnvidde, og handler i korte trekk om å lære seg veien fra a til b på en så trygg og enkel måte so mulig. Fra dag én var jeg, uten egentlig å forstå det selv, mektig frustrert over å måtte lete etter postkasser og gjerder og BARE det, når jeg heller trengte å forstå det mentale kartet rundt meg. Mobility ble etterhvert noe jeg behandlet nokså respektløst, og på ungdomsskolen skrev jeg et harselerende kåseri om emnet (håper jeg finner det igjen en dag) som sjokkerte de stakkars ekspertene en smule. De klødde seg i hodet over at en så nært blind unge sku være så ram på å finne fram på nye steder og samtidig så uvillig til å trene orientering.

Idag forstår jeg verdien av å lære om orientering, både for å finne lettere fram på uoversiktelige steder og lære å bruke andre sanser slik som hørselen. Men det indre kompasset mitt og eventyr lysten er det ingen som får rokke ved :-)

 

Vi lærte også endel om hukommelsen, men det skal jeg komme tilbake til i et annet refleksjons- og skryteinnlegg, muligens i den andre bloggen.

Kunsten å styre en hundeslede – eller, hvor f***n ble det av bremsa?!

Et lite ekskrempel til glede og forlystelse, på hva klønete, halvblinde tullinger kan stelle i stand, i sin jakt på frihet :-) og konsekvensene av mangelfull instruksjon.

Etpar helger tilbake var jeg, sammen med en herlig og munter gjeng fra NBfU Region Midt, på tur til den trivelige bergstaden Røros. Her skulle arrangeres årsmøte, men det store høydepunktet kom dagen før, nemlig hundekjøring. En fantastisk morsom opplevelse, som for enkelte av oss ble enda mer spennende enn vi hadde planlagt.
Det var fredag formiddag, og en forventningsfull gjeng med blinde og svaksynte ungdommer sto startklare og ventet på nærmere beskjed. Hermetisk pakket inn i varmedresser, støvler og alt som kunne holde snøen og kulda, som var bemerkelsesverdig snill til Røros å være, på avstand. Vi skulle deles inn i lag og, tro det eller ei, styre hundespannene våre på egenhånd. Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men jeg tror og håper at jeg ikke var den eneste som syntes dette lød litt vel spennende. Hvordan i huleste skulle dette gå, liksom. Men, eventyrlystne som vi er, tok vi selvfølgelig utfordringen.

Gruppa mi hadde ikke sjefen sjøl, men en av medhjelperne som instruktør. «Bremsa henger over sleda her. Når dere kjører, tar dere han ned sånn og tråkker på den. Hvis dere trenger å bråbremse kan dere bruke denne». Slik lød instruksjonene i mine ører, og samme stilen da han viste hvordan vi skulle sele på bikkjene. Jaha, ok… Tafatt og beskjeden, håpa jeg i mitt stille indre at noen skulle heve stemmen og antyde at dette ikke holdt helt for mer eller mindre blinde nybegynnere. Den stakkars fyren som skulle hjelpe meg å finne fram i virrvarret av remmer og hundepoter virka ikke helt høy i hatten da jeg sa jeg ikke hadde fått med meg en døyt av instruksene. Så det ble mye klabb og babb under påselinga. Kort sagt, jo mer usikker, desto mer klønete er jeg.

Sakte, men sikkert fikk jeg imidlertid teken, og kunne fryde meg over gleden ved å mestre de snille, men spinnville bikkjene. For det er noe helt eget med trekkhunder som vet de snart skal ut å jobbe. De bjeffer, uler, står og hopper rett opp og ned på stedet hvil og trekker som gale i seletøyet. Det var ingentng aggresivt over dem, bare pur entusiasme!

(Videoklipp av startklare hunder. Bare lyden taler for seg!) 

Tilslutt var samtlige klare for avmarsj. Bikkjene trakk og ulte, kompanjongen min (som HELDIGVIS ser en del bedre enn meg) sto med foten på bremsa og jeg satt i dypet av sleden, 50/50 skrekkslagen og oppspilt. Litt startvansker var det i begynnelsen. Eller kanskje jeg skal kalle det stoppvansker:) Avstandsberegning er ikke alltid like lett… Men etterhvert som løypa strakte seg ut foran oss mens snøen virvla lett mot ansiktet, var det ikke fritt for at jeg koste meg. Men, og for meg var det ikke et lite men, heller, jeg ville også kjøre! Rastløs og kriblende satt jeg der, uten helt å ta sjansen i i de smale, svingete løypene. Men da vi kom til et strekk langs en ordentlig vei, tok jeg motet til meg, Det var så gøy! Selv om jeg kløna og knapt hadde retningssans for alt det hvite. Der ligger nok grunnen til at jeg, litt senere fikk det for meg å prøve på et smalere strekk. Men hvorvidt det var særlig klokt kan vel diskuteres, for nå ble det straks mer action.

Straks jeg kom meg opp på meiene kjente jeg at dette var noe ganske annet. Her var snøen løs og dyp og løypa var smal. Alt jeg så var hvitt, med noen spredte trær innimellom. Bare å finne bremsa var en utfordring i seg selv, og bremse må du, for ellers er det ingen måte å stoppe disse dyra i sin iver. Noe anna var å få de til å holde seg midt i sporet. For samme hvor mye jeg lente mot venstre, ville bikkjene ligge ut mot høyre. Noen kommandorop hadde vi ikke lært, siden vi bare skulle kjøre etter hverandre og bikkjene kunne veien. Og hvor var kanten? Vips, der sto vi fast. Litt fumling og sparking, så var vi i gang igjen. Oisann, nå satt vi visst enda dypere. På’n igjen med dytting og kaving. Kanskje det hjelper om jeg bytter på hvilken fot som står på bremsa, tenkte jeg. Skal vi se… der var den andre meien og der var bremsa, så var det bare å bytte. Men all denne hersens løssnøen, da, som gjør det umulig å lokalisere noe som helst. Og hvor var nå den forbaska brems….. OOOOOOPS! Det neste jeg husker er et kraftig rykk og føttene som forsvinner fra underlaget. Flomp, der lå jeg på magen med pumpen i været og sendte desperate blikk etter sleden. Den sleden hvor i dypet satt min partner som ikke hadde annet valg enn å la seg trekke i vei av de entusiastiske dyra, fri for bremser og klønerier.

Lettere sjokkskadd begynte jeg å løpe etter i løypa. Passe fåfengt, kan en trygt si, og særlig på det føret. Men noe måtte jeg jo gjøre, tenkte jeg mens jeg forestilte meg sleden som suste av gårde, langt, langt utover vidda, enda lengre bort fra sivilisasjonen. Best som jeg kava meg fram som en ukoordinert sprellemann, kom en hundeslede opp på sida av meg og en stemme kommanderte meg «hopp inn». For ett opplegg… Berusa av lettelse ble jeg overflirfull og pratsom ovenfor den personen jeg trodde hørte til gruppa vår. Kløna og satte meg fast i det som var å sette seg fast i. Lo enda mer, av pur lettelse denne gangen. For tro det eller ei, medpassasjeren min hadde klart å komme seg ut og fått kontroll over hundespannet vårt igjen! Det er meg fortsatt litt av et mysterium, sant å si. Etter hvert som jeg fikk pusten og vettet igjen, gikk det til min store forferdelse opp for meg, at fyren som var så snill å gi meg skyss IKKE hørte til oss. Da han på sitt trauste, nølende, vis begynte å spørre meg ut, om vi ikke hadde noen som kjørte med oss, og tydelig virka litt i tvil om hva han skulle gjøre med halvblindpassasjeren sin, siden han selv skulle ut på langtur… Vel, da ville jeg heller fortsatt løpeturen i løssnøen :P

Det endte tross alt, godt. Jeg ble satt av rett ved kennelen og fikk stavra meg i retning hundeglammet. Kompanjongen min var i fin form, og vi har fått noe å le av i mange år framover :)

Alt i alt, frister det til gjentakelse! Men neste gang vil jeg ha skikkelig instruksjon, og kanskje en seende ledsager :P

NAV, kan jeg også få være anonym?

Jeg var på møte på vårt alles kjære NAV idag. Nåvel, egentlig har jeg ikke noen grunn til å anlegge den spydige tonen der, for saksbehandlern min er faktisk riktig så grei, og møtet idag gikk så bra som det kunne :-) Neida, det er ikke her det skorter på noe. Det er noe som skjedde i etterkant.
Mot slutten fikk jeg spørsmål fra saksbehandleren min, om ikke jeg kunne tenke meg å delta i en brukerundersøkelse som pågikk. Jo, såklart ville jeg det. "Men..." hun nølte litt "jeg må nok kanskje hjelpe deg å fylle ut". Ok, da, det fikk så være. Selvom det ikke helt er favorittsituasjonen min, er det sånt man blir vant med når det skorter på synet.

Vi måtte ut i kunemottaket. For det var nemlig bare noen få pc-er som kunne benyttes til undersøkelsen, og samtlige sto selvsagt her. Uten tale, uten forstørring. Litt betenkt spurte vi en kundebehandler om det ikke fantes noen alternativ løsning når man ikke fikk til å betjene pc-ene. "Nei, da må hun nesten få hjelp", var det nølende svaret tilbake. Om det var mulig å logge seg på via nettsidene hjemme? (vi hadde alt sett det lå ute på nav.no)  "neeeeei...", var visst ikke mulig, det heller. Vel, tilrettelegging eller ikke, jeg ville delta. Takk for at jeg har en supersnill saksbehandler, som heldigvis hadde tid til å leke sekretær.
Så da var det bare å trøkke seg inn i den knøttlille båsen i firkløveret av datamaskiner, men... Nei, pokker heller, så glad i nærkontakt er jeg ikke. Bedre å stå bak., på utsiden av båsene. Men så var det spørsmålene, da: "Hvordan vil du vurdere din veileder...?" på en skala fra 1 til 6. Svelg og svett, trekk pusten lett... Ikke særlig gøy å måtte si dette høyt, med en villt fremmed person på venstre side og gjeldende veileder på høyre; attpåtil med fingern på museknappen, klar til å fullbyrde min kommanto... Midt oppi det hele få mennesket ved sida av problemer med maskina, og "sekretæren" min som er hjelpsomheten selv, prøver selvsagt å trø til.

Den lille undersøkelsen som "bare tar noen få minutter",  bruker vi alt i alt 10-15 minutter på, iberegnet mine svette- og tenkepauser. Det er nå vel ikke så ille, tenker du kanskje. Såpass må dere tåle. Joda, det gikk bra, denne gangen også. Jeg var heldig og hadde noen med meg som både hadde tid og tålmodighet nok, og som jeg stolte tilstrekkelig på, ikke minst.
Nei, det jeg reagerer på er mer av prinsipiell karakter. Folk som har synet i behold kan stille seg diskret opp i kundemottaket og bruke tre minutter på å svare i stillhet. Ingen trenger få vite hva de mener om NAV stt tilbud. Mes jeg og andre i min situasjon, vi må blåttstille oss foran villt fremmede mennesker. Om jeg ikke hadde hatt saksbehandlern min der, måtte jeg kanskje tatt til takke med en villt fremmed kundebahandler, og hadde jeg da attpåtil hatt mye kritisk på hjertet, ja datror jeg det rett og slett ville blitt for kleint.
Jeg skjønner at det koster litt å investere i tale ov forstørring på alle kunemottakene. For ikke å snakke om leselistene som er spinndyre. Men jeg synes det skulle være mulig å gjøre unntak, slik at den som behøver, kan fylle ut undersøkelsen hjemme på sin egen maskin. Det ville ikke bare gavnet oss som bruker spesialutstyr, men også de som ikke kommer seg til sitt nærmeste NAV-kontor av andre grunner. Psykiske problemer, for eksempel.

Men jeg fikk svart, og jeg kan love at dette ble tatt med i besvarelsen.Så, NAV, neste gang vil jeg også få svare på deres anonyme spøreundersøkelse, slik alle andre gjør!

To små marsvin – en stor mestringsopplevelse

En liten historie om lykken ved å være marsvinmamma :) Om hardt arbeid, selvinnsikt og å klare seg alene.


Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne denne historien. Altså, jeg vet godt hva jeg skal skrive om, hva jeg gjorde og tenkte. Men akkurat nå er hodet så fylt av tåke og kroppen så sliten og anspent at jeg nesten ikke vet om jeg skriver forlengs eller baklengs. Allikevel må jeg skrive nå. For å få ro. Få sortert alle de løse tankene som holdt meg med selskap tidligere ikveld. Da sto de så pent og logisk oppstilt på rekke og rad og hjalp meg å holde fokus på det jeg holdt på med. Mens nå… Jeg tror jeg får begynne fra begynnelsen med det mest åpenbare, så får vi se hvor dette ender.

Som matmor til to søte små har man mange forpliktelser. En av disse er å holde det rent og ryddig i buret deres. En oppgave jeg dessverre ikke alltid utfører tilfredsstillende etter min mening siden forholdene jeg får assistanse under er så uforutsigbare. Ofte står det både på tid og – jeg beklager å måtte si det – vilje til å gjøre dette som betyr så mye for meg. Nå var det gått to uker pluss, siden sist gang og den dårlige samvittigheten min hadde alt ligget som en klump i magen på meg i mange dager. Jeg var fast bestemt på å gjøre det i dag, helt til… Personen som skal inn til meg, får jeg vite er en ny, og en MANN attpåtil. En jeg har snakket med i toppen fem febrilske minutter på terskelen til min ringe bolig, og dermed å betrakte som en fremmed i mine øyne. Kroppen min taler sitt tydelige språk: han slipper ikke inn ikveld!

I flere timer går jeg rundt som i en stresset døs. Det er flere ting jeg skulle ha gjort, og med det synet og den helsa jeg har, har jeg rett og slett ikke kapasitet til alt. Joda, jeg kan det jeg skal, men som en klok sjel har sagt meg, har motoren min for lite drivstoff i forhold til hestekrefter. Og buret er langt på vei den mest kompliserte oppgaven av dem alle. Mange småoppgaver før jobben er gjort. Skal jeg utsette det enda lengre? Nei! Tanken på enda flere dager med dårlig samvittighet i blodårene holder jeg rett og slett ikke ut. Det skjærer i hjertet å se at jentene ikke trives. Dessuten kan jeg ikke vite når jeg får en trygg person å forholde meg til igjen.
Det ender altså med at jeg setter i gang med burrengjøringa alene. Litt spotrengjøring er intensjonen min i første rekke, men når jeg så bestemmer meg for å ta jentene ut av buret, ender det tilslutt med at jeg tar hele pakka, med spyling og alt.

Bakser og klæbber mens høy, spon og knerter drysser utover gulvet. En merkelig, indre tilfredsstillelse av å ha fylt hele to digre søppelposer med (mar)svineri. Inni min egen lille boble av konsentrasjon. En slags hakkete flyt-følelse som får meg til å synge med til Adele og Porcupine Tree.
Og innimellom tunge odører og smektende toner ser jeg jentene som alt har klart å lure seg ut av den provisoriske innhegningen min. Ned på gulvet for å sikre den igjen. To små jenter kommer løpende mot meg. Snuser og slikker på hendene mine. Springer hinderbane mellom armer og ben. De pludrer og jeg pludrer. Jeg er en del av flokken! Stadig mer vågale, og plutselig er de langt ute på gulvet. Pytt, la dem springe. De fortjener litt frihet.
Snart er jobben gjort. Friskt spon smuldrer mellom fingrene mine. Dufter. Gjør nesten opp for den ømme ryggen og hodet fylt med svimmel tåke. “Nå blir det godt til dere, snupper, og det er JEG som har gjort dette for dere. Alene”. Umulig ikke å smile; så inderlig stolt!

To timer tok hele jobben fra ende til annen. Altså minst fire ganger så lang tid som det ville tatt med etpar øyne og hjelpende hender til låns. Men jeg klarte det altså!

Denne opplevelsen gjør meg egentlig både trist og glad.
Det er en glede å føle mestring og flyt. At jeg selv er i stand til å ta vare på mine egne “barn” og gi de både stell og frihet, betyr enormt mye. For ikke å snakke om den mottakelsen jeg fikk mens jeg var på samme nivå som dem, nede på gulvet. En unik følelse av samhold som jeg kommer til å leve lenge på.
Samtidig er det trist midt oppi det hele. Trist å kjenne hvor mye krefter som tross alt gikk med til dette. Hvor mye tid. Jeg innser jo at hvor mye jeg enn misliker det, behøver jeg nok litt praktisk assistanse. Til dette og til mye annet. For skal jeg ta på meg alt alene, har jeg snart verken tid eller ork til å gjøre noe annet enn å eksistere, og et slikt liv vil jeg aldri, aldri tilbake til igjen!

Men jeg drar mye lærdom av dette, og det er det viktigste. Jeg har lært at jeg KAN når jeg vil. Trenger ikke lenger innbille meg at jeg er avhengig av å vise tillit til folk jeg i bunn og grunn ikke stoler på. Når systemet svikter trenger jeg ikke lenger stå handlingslammet på sidelinja, men kan gjøre bevisste valg om jeg vil presse mine fysiske og mentale grenser. Det er i seg selv en seier!

Fikk jeg det til å høres lett ut, kanskje? Tro meg, det blir alldeles ikke lett… Men det er like fullt mulig :-D

Vegas, min første synstolkede filmopplevelse

Høsten er filmtid :-) Og ikveld tenkte jeg å kose meg med en film jeg har hatt liggende på vent lenge nemlig den norske filmen Vegas. Ettersom regissøren (Gunnar Vikene) er den samme som i Himmelfall - en film jeg liker svært godt - forventet jeg en alvorlig, litt trist, men underfundig film. Det skulle vise seg å bli langt mer hjerteskjærende enn jeg forestilte meg.
I tillegg er dette en av de få norske filmene som er synstolket og den første jeg har sett med dette. Derfor ble dette en annerledes opplevelse.


Vegas  filmplakat. Bildet er googlet

Som i Himmelfall handler denne filmen om mennesker som er kommet litt på siden av samfunnet. Vi følger tre ungdommer som av svært forskjellige grunner havner på ungdomshjem:

Thomas bor i et hjem med en voldelig stefar og en mor med rusproblemer og tar vare på lillebroren sin. Etter en runde med husbråk hvor politiet griper inn, blir søsknene atskilt av barnevernet. Thomas sitt størst ønske er at de kan leve sammen som en familie igjen. Men da må moren først bryte med stefaren...
Terje har nettopp mistet moren sin i en ulykke på danskebåten, og faren er helt utav stand å forholde seg til sønnen. Terjs måte å takle sorgen på er å flykte inn i et univers hvor det er mulig at moren kan være i live likevel.
Marianne har stukket av fra sitt tredje fosterhjem på ett år. Hun er konstant i opprør mot de fleste. Regler er til for å brytes. Men bak den tøffe fasaden ønsker hun bare nærhet og omsorg, selvom prisen kan være høy...

Disse er tre veldig forskjellige ungdommer. Thomas er kul og laidback og omtenksom, men bærer på fortvilelse og et sinne under overflaten. Terje er en stille, tafatt liten skrue som ikke vet hvordan han skal vise følelsene sine og stadig søker måter å lindre sorgen. Marianne er tøff i trynet og det mange vil kalle en klassisk (unnskyld uttrykket:P) bitch; frekk, spydig og ute etter å provosere hele tiden. Det eneste disse tre egentlig har til felles er en drøm om at ting skal ordne seg.
Det spinkle grunnlaget til tross, disse tre utvikler et sjørt vennskap. Nært, men allikevel distansert. Måten de viser omsorg for hverandre er så utrolig gripende. Thomas er og blir helten min! Selvom han i trekløveret inntar en tilbaketrukket rolle, er han den stødige, ansvarsbevisste grunnpilaren.. Og den omsorgen han viser for lillebroren er så rørende. Marianne er kanskje den som overrasker meg mest. Hennes mennesketype kjenner jeg litt til fra tidligere, og som oftest reagerer jeg med en blanding av redsel og stilltiende forakt i møte med slike. Her får vi imidlertid se at selv i handlinger som virker rå og ubetenksomme, kan det ligge en enorm omtanke, som jeg iallfall ikke har vært meg bevisst. Så har vi Terje, da.. Han er liksom "lillebroren" i gjengen som de andre tar seg av etter beste evnet. Limet som holder de sammen, tross store motsetninger.

Jeg syuns regissøren skildrer disse ungdommene og sjebnene med en inderlig omsorg og respekt. Her er få fartsfylte scener selvom det tidvis er mye sinne og fortvilelse. Det brukes heller ikke store ord og lange dialoger, men du skjønner budskapet uansett. Jeg tror iallfall jeg skjønner budskapet, uten at jeg helt vet hva det er jeg har forstått.

Hva så med synstolkingen?
Vi vil ha mer, vi vil ha mer!! Egentlig var det en fin film å teste det på, siden det som sagt ikke alltid var så mye dialog. Slike stillferdige filmer er egentlig veldig min sjanger, men byr ofte på problemer fordi det skjer så mye "mellom linjene" som jeg ikke får med meg.
Det er særlig en, hjerteskjærende scene jeg har lyst til å trekke fram, som jeg ikke ville fått med meg ellers: De tre henger ute et sted og Terje leker seg med en lighter. Tester hvor nært flammen han kan holde hånda. Plutselig tar Marianne tak og presser sigaretten sin inn i håndflata hans så han skriker til. "Bedre nå?", spør hunn stillferdig og overraskende vennlig.
Seriøst, da tok jeg til tårene! Og en slik scene blir ikke den samme med noen som skal forklare underveis. For uansett blir foklaringen preget av følelser. Synstolkingen derimot, er objektiv og nøytral.
Stort sett er jeg fornøyd me hvilke detaljer som ble fremhevet med synstolking. Noe skulle jeg kanskje hatt forklart nærmere (uten at jeg kommer på eksempler), men jeg skjønner jo at det må prioriteres. For mange detaljer ville bitt forvirrende. Kanskje blir jeg også litt ekstra kritisk fordi jeg skimter omriss av det som skjer og dermed har mer jeg blir nysgjerrig på enn det som faktisk er nødvendig for å få med seg handlingen.
Uansett var det SUPERDEILIG å kunne sitte tilbakelent i sofaen og se film for en gangs skyld :-)))

Vegas er uansett en film som anbefales!
Og skulle du være nysgjerrig på synstolking selvom du ser, så er det fullt mulig å sjekke det ut. Det følger nemlig med som standard på dvd-en :D

SKRÅBLIKK: Folk og by møter hvit stokk og dens eier

Fredag, klokka er tre og nok en arbeidsuke er unnagjort. Så jeg lukker meg ut fra jobben og slår mitt tredje øye ut foran meg med et bestemt lite vipp. De tre-fire skarpe klikkene får skrittene like ved til å nøle brøkdelen av et sekund, og jeg aner den grå skyggen litt til høyre for meg vri litt på overkroppen mens et par argusøyne, innbilte eller ei, følge min forsiktige søking etter trappetrinnet. Jeg smiler, litt oppgitt. Jasså, er det enda en som tenker på ladegrepet til en maskinpistol ved lyden av en uskyldig, sammenleggbar blindestokk? Det er ikke første gang, og sannsynligvis ikke siste heller.

Det er ikke lange biten jeg skal gå, men på denne korte strekningen rekker jeg å bli grundig flau av meg selv. Om det er av måten jeg vekselvis klistrer øret og øyet mot trafikklysstolpen for å få med meg at det er grønn mann, eller at det høres ut som jeg spiser grus der jeg strener av gårde på broddene mine, det vet jeg sannelig ikke. Slikt må man bare leve med når trangen til å ferdes langs sterkt trafikkerte gater, på holkete fortau og i et morderisk tempo er så stor. Men endelig er jeg fremme ved siste gatekrysset. Så jeg stiller meg opp, pliktoppfyllende som alltid og venter på grønt mens jeg gremmes over alle de idiotene som aldri har tålmodighet til å vente. Men det har jeg. Og jeg venter, og venter, og venter, før… "Unnskyld, men trafikklyset virker ikke. Skal jeg hjelpe deg over? Jeg så deg stå her da jeg gikk forbi for fem minutter siden, så nå tenkte jeg noen burde si fra." Jeg nikker, smiler og lar mennesket ta meg i armen og geleide meg over gata. For mitt stille indre fyrer jeg av noen, ikke helt snille bemerkninger om sløve folk som venter på at alle andre tar ansvar, mens jeg takker høflig for hjelpen.

Neste stopp, Rema. Jeg snirkler meg inn i det hektiske folkemylderet og strekker hals etter et glimt av blått, lokaliserer handlekurvene og famler litt før jeg finner de man kan dra etter seg. I butikken er det trangt som alltid. Min alltid forutseende stokk dunker borti papp, metall og menneskeben mens jeg navigerer blant farger og lukter. Gult felt i albuehøyde og et snev av råtten frukt i lufta, ok, da kjøper jeg ikke bananer i dag. Små felter av rødt og gult forteller meg at jeg er kommet til målet, texmex-hylla, hvor jeg finner det jeg skal ha etter atskillig mysing og famling. Trøtt i hodet og mer enn klar for helg, snur jeg meg… litt for brått. Sekken dunker borti noe, ikke altfor forsiktig, og en pappkasse eller noe knaker stygt i sammenføyningene. At betjeninga aldri kan lære seg å rydde. Jeg snur meg og skuler stygt på hva det nå er. For en gangs skyld bryr jeg meg ikke om å se blid og høflig ut. "Oisann", sier pappesken. Bak der står det visst et menneske. "Har du lyst på en smaksprøve, kanskje?" Hvorfor ikke? En plastgaffel med noe som ser ut som en pølsebit blir stukket i hånda mi og det legger seg en spørrende stillhet mellom meg og damemennesket. "Eh, får du til å spis… jeg mener, du kjenner smaken, ikke sant?"… Tygge, telle til ti, og så svelge munnfullen med pølse og boblende latter som truer med å ta helt over. Alt jeg evner er å nikke en anelse perpleks, før jeg nesten-løper rundt nærmeste hjørne. Først da kan jeg puste.

Nå vil jeg hjem og det er tre minutter til bussen går. All høflighet settes til side mens jeg småjogger av gårde. Stokken klaprer og sveiper i ekstra vide bevegelser. Bølgen av røde, gule, blå og svarte skygger deler seg foran meg og folk fremfører underlige små dansenummer over stokken min uten å ane at jeg er publikum til det hele. Og jeg klarer som vanlig ikke la vær å føle et stikk av skadefryd. Det man ikke vet noe om det har man ikke vondt av, og så videre.

Siste etappe, og nå kan jeg endelig bare lene meg tilbake og slappe helt av. Takket være AtB sitt fabelaktige automatiske oppropssystem er det slutt på å stole på glemsomme bussjåfører. Men stoppknappen, da, hvor var nå den? I disse nye bussene er de jo omtrent usynlige – det hadde jeg glemt. Jammen godt været er fint og endeholdeplassen bare er to stopp unna.

Det bør kanskje presiseres at dette er fri diktning satt sammen av mange opplevelser, men at det handler om faktiske hendelser og helt vanlige mennesker.

Denne lille saken skal sannsynligvis inn i KIM internavisa etterhvert, men det er ingen grunn til ikke å legge den ut på bloggen:-)

God helg, og et kronestykke

På vei hjem fra bussen idag ble jeg passet opp av ei lita jente. Rundt 6-7, kanskje 8, vil jeg tro. Der sto hun så lyshåret og sjenert med skolesekk på ryggen, strakte ut hånda og kom med et tafatt lite "god helg".
Alldeles overrumplet, sa jeg takk og strakte ut min hånd, nærmest på refleks. Fort la hun noe i den, og før jeg visste ordet av det hadde hun pilt over veien. I hånda mi lå ett enkelt kronestykke.

Og der sto jeg, og så sikkert ganske fårete ut, med en mikstur av følelser innabords. Tanken på å få "allmisser", selv i form av ei krone :) byr meg liksom prinsippielt imot. Hadde det vært ei gammel dame hadde jeg i det minste følt irritasjon, om jeg ikke hadde sagt noe. Men her snakker vi om ei lita jente med usikkerhet smurt tjukt utapå.
Skulle jeg da sagt nei takk og gitt det tilbake? Trur ikke det. Skulle jeg ha prøvd å forklare at det var en snill tanke, men at blindinger faktisk har penger selv og ikke trenger å få? (Hva anna en stokken min kunne utløst en så besynderlig oppførsel?) Ja, kanskje det. Vil jo ikke gi ungene dårlige holdninger, liksom. Men når en blir så tatt på senga er det jammen ikke lett å finne de rette orda. Iallfall ikke for meg.

Så en tanke rådvill, stappet jeg pengen i lomma og gikk hjem. Dels rørt, dels lattermild og en liten anelse råtten.

Jeg mener, hva ville dere gjort i mitt sted?

Super, ungdomsbok med ny synsvinkel

Ingenting er vel bedre enn å koble av med ei god bok på mørke høstkvelder som denne. Så har jeg gjort, og de siste dagene har jeg holdt meg i den lette, men trivelige ungdomsboksjangeren, min begynnende voksenhet (?) til tross.
Det er Super, den siste boka til Endre Lund Eriksen som har lagt beslag på tida mi. Ikke bare fordi min kjære virvelvind fra nord har vært en flittig bidragsyter, men også fordi den har vakt min nysgjerrighet av en spesiell grunn. Hvilken grunn, da? At hovedpersonen er blind.

Nærmest av prinsipp, har jeg som oftest inntatt en avventende skepsis til bøker og filmer med synshemma i fokus. Til og med å skrive fortellinger fra mitt eget perspektiv har lenge budt meg imot. Dette må jeg vel innrømme, har bakgrunn i visse fordommer : Enten så har jeg tenkt, at "blindebøker" er veldig triste og handler om det tapet det er å miste synet, som i "Men du kan ikke flykte" av Edith Ranum. Utrolig sterk og gripende, men det er liksom ikke ei feelgood-bok. Eller så er det sånne bøker du typisk finner på skolebiblioteket eller blir påprakka av velmenende slekt og venner som barn, om den lille flinke, blinde jenta som kan så mye og er "akkurat som alle andre" bare at hun ikke ser (grr, bare tanken får meg til å grøsse). Og i begge kategoriene er det nærmest obligatorisk med en slags moral, om hvordan blinde mestrer livet har/får det bra, tross alt. Sånn tenkte jeg, i mitt stille sinn.
Var det i det hele tat mulig å lese ei bok med blind hovedperson, kun som god, lett underholdning? Vel, på tide å sjekke ut Super. Det skulle vise seg at den var LANGT unna mine gamle forestillinger.

Boka handler om Julie som den sommern hun er 15, bestemmer seg for "gjøre det slutt" med sitt gamle jeg. Hun som sitter inne med foreldrene på fredagskvelden mens klassekameratene er på fest, som føler seg sjenert, stygg og på alle måter ukul. Denne sommeren bestemmer hun seg for å gjøre noe med det. Foreldrene tror hun er vel plassert på sommerleir mens de er i Syden. Men hun har lurt de alle, og nå er hun alene hjemme. Den "nye" Julie har mye hun har lyst til å prøve: Drikke seg full, ta tatovering, kjøre bil og bli kjent med noen nye er bare noe av det. Og kjent med nye, det blir hun nesten med en gang, når hun støter på Jomar som holder til i naboleiligheten. Sammen finner de på mye sprøtt. Men er egentlig Jomar den han gir seg ut for?
Dette er ikke ei bok om stakkars, blinde Julie, men først og fremst en spennende ungdomsbok om to mennesker som møtes og utforsker livet sammen. Det handler om opprør mot foreldre, mot omverddenens holdninger og ikke minst, om å våge. Julie er en skikkelig tøffing med bein i nesa som våger å kaste av seg den gamle kappa av usikkerhet og blindhet og bane seg ut i verden med den hvite stokken truende foran seg. "I'm the queen of the world, I bump into things", er sitatet som legger an tonen fra begynnelsen.

At hovedpersonen er blind gjør lite for selve plottet i seg selv. Det er da ganske sikkert flere bøker, uten at jeg kommer på noen konkret akkurat nå, om unge som lurer seg vekk fra foreldrene for å prøve seg ut på livet alene. Men samtidig er det fraværende synet en viktig del, siden hun opplever ting fra et veldig annerledes perspektiv enn A4-ungdomshelten. Her har forfatteren, med god hjelp fra synshemmede ungdommer, gjort en god del fiffige grep for å gjøre det hele både interessant og avskrekkende.

Og vi starter med førsteinntrykket. Det som avgjør om den fanger vår interesse, første gang vi plukker opp ei ny bok, nemlig baksideteksten. Av omtalen på forfatterens egne nettsider, som er den samme jeg har sett andre steder også, går det ikke med ett ord fram at hovedpersonen er blind. Bare at det handler om Julie på 15. (Tenk, så fordomssfull var jeg, at da jeg leste nevnte omtale, var jeg et øyeblikk overbevist om at det var snakk om en annen bok...) Det samme gjelder første kapittel. Ganske fort vil nok hvem som helst merke, at det er noe spesielt med Julie. Hun er ikke som alle andre. Men det hele kommer bare frem gjennom hint og antydninger, og ordet BLIND, dukker opp som det aller siste ordet i første kapittel. Et grep jeg personlig hadde stor sans for.
Dette at boka ved første inntrykk fremstår "kun" som en fortelling om ei opprørsk jente som er sugen på livet, for så å springe den "lille" annerledesheten på oss på denne måten, tror jeg kan falle i smak hos mange unge lesere. Her handler det ikke om å moralisere om at "se så lik hun er alle oss andre", som ofte virker mot sin hensikt, spør du meg. Ingen forsøk på å skjule eller glatte over, når vi først har fått vite fakta. Heller tvert om. Vi får være med inn i hennes liv, og der er det at hun "tilfeldigvis" også er blind, faktisk en ganske stor greie, naturlig nok.
Her gjørr forfatteren enda noen grep jeg liker godt. I starten får vi ganske detaljerte beskrivelser om hvordan hun bruker stokken, hørselen osv til å orientere seg. Hun er stadig bevisst på at hun skiller seg ut, men ikke ønsker å være så avhengig av hjelp. Men etterhvert som handlingen spinneer videre og spenningen øker, hører vi mindre og mindre til disse "blindegreiene". Da blir fokuset mer på Julie og de anre karakterene, og etterhvert som hun blir tryggere på seg selv betyr blindheten mindre, også.
Til slutt (jada, nå skal jeg snart runde av:P) må jeg nevne noe som er veldig befriende: Julie er ikke perfekt. Hun er frekk og freidig, på grensen til litt bitchy kan en si. Og i alle fall ikke betingelsesløst takknemlig mot all veldedigheten. Herlig!

Jeg håper dette er en bok som faller i smak hos mange unge lesere, men også de som er litt eldre (min alder og oppover). For dette er en slik livskraftig, glad bok, full av varme og galgenhumor. Og kanskje går det an å håpe at folk blir litt mindre engstelig for oss som går og vifter med hvite pinner. Vi er like sprø, frekke, sinte og glade som alle andre :-)

PMF-stevnemøte og luksusaften på byen

Sist jeg skreiv, vart det en smule deppete, syns jeg. Så denne gangen lover jeg det skal bli lystigere, selvom PMF er brukt i denne tittelen også (vil jo ikke at PMF skal få dere til å tenke "ånei, ikke enda en selvmedlidende post...")

Som tidligere skrevet, skulle jeg vært på femårstreff denne helga, om alt var som man kunne ønske. Men siden det ikke ble, bestemte jeg og Laila, min næreste husbuddy og venn på PMF at vi kunne da ha et lite treff, bare oss to, om ikke anna :-) Og slik ble det.

Vi møttes i byen og sulla litt rundt mens skravla gikk. Alltid litt rart, sånn å snakke med folk jeg ikke har truffet på flere år, synes jeg - finne tilbake til den gode, gamle tonen. Men det går nå nesten alltid bedre enn forventa, og sånn var det nå også. Det er gøy å gå i byen med folk utenbys fra, for de har ofte ikke gått seg inn i de vanene vi innbyggere har lagt oss til. Sånn, kommer ikke på noe nytt sted å ta en matbeta, så shit, vi går på det samme stedet vi alltid har gjort. Mens de som bare kommer på tur, har kanskje tilfeldigvis vært på et helt anna sted og husker det godt. Da blir det jo en ny opplevelse for meg også. Så jeg fikk jo høre om både det ene og det andre, jeg ikke visste lå i sentrum. Vi fant ganske fort ut at vi ikke hadde noe spesielt å shoppe, egentlig, men at vi var sultne. Og nå kom et typisk prakteksempel på at "kjentfolk" ikke alltid veit hva som fins. Laila hadde vært på en ganske fin restaurant, sist hun var her, hvor de hadde veldig god mat. Bl.a. hadde de snegler, men det kommer vi tilbake til. Og nysgjerrig som jeg er, ble jeg såklart med dit.

Og jada, det var skikkelig fin restaurant også. Så fin, at hadde jeg visst vi skulle dit, hadde jeg kanskje tatt på meg skjørt og fingenser, men heldigvis var det ikke så fint at det var dreskode der. Men bra det var mørkt, for jeg følte meg ganske malplassert, hehe. Og klønete, ikke minst!
For, nysgjerrig som jeg var på sneglene jeg hadde hørt mye positivt om, skulle jeg jo selvfølgelig ha det. Men jeg ble litt betenkt da serveringsdamen kom og la noe på tallerkenen ved sida av meg og sa at det var snegelebestikket. Oi, snegelebestikk? Hjelp, hva hadde jeg innlatt meg på nå? Det lurte jeg enda mer på da jeg skulle spise. Snakk om å være litt ambisiøs på mine øynes vegne. For du skal klype fast sneglehuset med ei slags klype, og når den ligger stødt, er det å pirke ut innholdet med en gaffel. Du bør jo helst få ut all maten, passe på at det ligger med åpningen rette vei så du faktisk får til å pirke det ut, men det vanskeligste er alikevel å sikte den derre klypa rundt sneglehuset... for hvis du ikke treffer rikdig og glipper, kan det lett si POPP, og så ligger snegelehuset på gulvet. Og det er FLAUT! Særlig på en pen restaurant hvor det for øyeblikket er så få gjester at man ikke blir usynlig, men alikevel så mange at man tenker på at man blir sett. Heldigvis er jeg utstyrt med en stor posjon selvironi, så jeg fikk bare latterkrampe (en stille en), og heldigvis tok bordkameraten min det med stil også og lo med :) Og det var faktisk ganske godt. Ikke helt ulikt kamskjell i konsistensen og det syns jeg er digg. Og med masse, masse hvitløk, nam!
Hovedretten var lammefilet med fløtepoteter, asparges og sopp, til (bra det er middag snart, for nå ble jeg sulten av bare å skrive om det).

Jeg følte meg litt gal når jeg dro på en slik luksusrestaurant, helt på sparket. Tenk å svi av, nei, jeg vil ikke si hvor mye det kosta :P, på en middag, uten å skulle feire noe eller ha en anna god grunn... Huff, det strider jammen mot mine prinsipper, ja! Men jeg velger å kalle det våres måte å feire femårsjubileum, på, da er det greit. :-)

Så det var en hyggelig kveld på alle måter. Knallkos å treffes igjen. Masse skravlings, god mat og noen interessante erfaringer rikere. Håper ikke det er like lenge til vi møtes neste gang!

Rare, ulogiske surrekoppen

Hva er det med meg egentlig, lurer jeg ofte på... Noen dager er det bare ingen logikk i hva jeg får til og ikke...

Som idag: Jeg skal pakke til jeg skal bort i 80-årsdag imorra. Greit nok skulle en tro... Men hvem er det som står med huet inn i klesskapet, med ei hånd i hver hylle og ikke finner en ting fordi hun er så dønn forvirra og ikke klarer tenke klart for fem øre? Jo, det er meg... Blir kjempekavete og vikler meg inn i en tankekarusell som snurrer så fort at jeg snart ikke skiller den ene tanken fra den andre - blir bare som hvit støy i huet (du vet, sånn suselyd som kommer når radioen ikke finner noen stasjoner). Det resulterer i mye svette og hjerteklapp, smt flere ukvemsord før noen hjelper meg å rydde i tankekaoset mitt. Så det går bra da. Men for en sånn liten bagatell da... sukk.
Fem minutter etter at jeg er ferdig, derimot, har jeg prestert å bestille meg pizza og gjør meg klar til å gå og hente den. Da er det mørkt ute, jeg har aldri gått aleine til pizzastedet og det regner. Men det, det skal jeg liksom fikse med glans. Attpåtil tar jeg meg bryet med å gå innom butikken og kjøpe en brus, etter at jeg har henta pizzan.

Hvorfor er det sånn? Jeg, som er sterkt synshemma og nesten ikke ser når det er mørkt ute, har ingen problemer med å gå på et nesten ukjent sted og gjøre ting jeg hittil har vært for pysete til å gjøre, rett og slett for å teste meg selv, se om jeg får det til. At det vil være mindre pes og spise på selve restauranten istedenfor å hente den, det tenker jeg på fem minutter etter at jeg har bestilt. For ikke å snakke om at jeg kunne spurt noen om å være med dit så jeg unne spare litt krefter. Men neida, spørre, det får jeg ikke til. Og å ordne i egne saker gjør meg mer orienteringshemma enn på mørke høstveier. Hvor pokker er logikken?

Jaja, verden går ikke under av den grunn. Kvelden har blitt bra, jeg har både fått pakka, spist pizza og sett film (Istid2, som jeg har skullet se ei uke nå), så skal ikke klage. :-)
Men jeg kan ikke akkurat bebreide andre for ikke å forstå meg, når jeg sjøl ser så klart bristen i min egen logikk og mestringsevne.

Hjertesukk fra en forvirra sjel...

Ridning, så mye mer enn å sitte på hesteryggen

Jeg er akkurat kommet hjem fra min ukentlige ridetime og idag er jeg skikkelig sliten, på den gode måten. :-)
For å ri er ikke bare god balansetrenng som jeg har visst lenge. (Og enda mer da noen forklarte meg at det var lurt å knipe til med knærne litt. Jøss, hvorfor kunne ikke jeg fått det forklart da jeg lærte å ri for mange år sida? :P) Men det er også utrolig god trening for viljestyrke og konsentrasjon.
Det fikk jeg til fulle erfare idag, da jeg red Mabel, en fjording som var så sta som bare en fjording kan være. Men veldig snill da. Mabel hadde tydeligvis som motto, lenge leve latskapen, eller noe i den duren. For det eneste hun ville var å komme så nært påstigningsrampa som mulig, kutte hjørnene og i det hele tatt gjøre antall skritt så få som mulig. Jeg skal si dere at i starten, da hun begnte å trave forbi og skubbe vekk øynene mine (les ledsager) da var jeg litt usikker, for å si det mildt. Helt til jeg etterhvert fant ut akkurat hvor "hard" og bestemt jeg måtte være og hun fant ut det ikke var vits å kødde med meg, ikke så mye iallefall. Det er en av de mest krevende ridetimene eg har hatt, tør jeg påstå.

Lærte masse om både meg sjøl og om å ri. Vel ikke så mye teknisk, men psykologien eller relasjonsbygginga mellom hest og menneske (hvis man kan kalle det for det med hester? Jepp...) Der var det massevis å lære.
Som, at kontroll er veldig viktig. Du må vite hva du vil når du skal ri, helst en stund før du skal gjøre det. For er du det minste usikker og hesten litt utspekulert eller lat, da er du plutselig ikke sjefen mer. Har dyret en tendens til å prøve seg på bestemte plasser, så vær heller litt føre var og gi klar beskjed om hva du vil på forhånd.
Hvis du, som meg, nesten ikke ser og kanskje er en smule usikker, hjelper instruksjoner som "sving litt mer sånn til venstre og så til høyre borti der", veldig lite. For hva er "litt mer og hvor er borti der? Så jeg mister den nødvendige oversikta. Det er vanskelig å styre, om det nå er en bil eller en hest når du ikke vet helt hvor du befinner deg, selv på en lukka bane.
I den forbindelse fant jeg også ut at jeg nok må gjekke meg noen hakk ned hva orientering angår :P For når jeg ikke har bakkekontakt og mer enn bare meg sjøl å styre, var jeg visst ikke så stø i orientering likevel, hehe. Iallefall ikke stø nok til å ri volter (runder, for dere som ikke kan ridespråket) midt ute på banen og fremdeles ha kontroll. dive Langs veggen er alt helt ok, men når plutselig noen vante kjennemerker forsvant, da sleit jeg. Jaja, det er greit å bli mer bevisst og kanskje ikke innbille meg jeg er fullt så superblinding (Ja, særlig at jeg tror på det, liksom)

Kommer nok til å skrive mer om hester og ridning seinere, for makan til fine mestringsoppleveleser, skal jeg lete lenge etter. Samhandlinga, kontrollen... nei, jeg sparer det til en senere gang når gofølelsen bare må ut :) Og det trenger ikke bli lengre enn ei uke til, det :)

Me talast!

Hvorfor kan ikke jeg også være skoleflink, på mitt eget vis?

Idag hadde jeg om norrønt språk i norsken, og det syns jeg var utrolig spennende. Elsker å se på forskjeller og likheter, hvordan språk, historie og alt det henger sammen. Det blei også litt tid til å repetere litt setningsanalyse, som var veldig nødvendig og faktisk litt gøy, synes jeg. Er jeg litt skolelys, eller? :P

Men i løpet av norsktimen kom det et utsagn fra min kjære lærer som jeg virkelig stussa på. "Tenk det, nå sitter jeg her og underviser en som nesten ikke ser, i norrønt..." Kan vel si jeg ble litt perpleks av den kommentaren. For hva er så rart med det? Vi som er synshemma har da like godt eller dårlig hue som alle andre, mener nå jeg. Nei, hun visste nå ikke hvordan dette skulle gå da, å følge vanlig læreplan og sånt, siden jeg var synshemma. Javel...
Ok, jeg kan skjønne tenkemåten hennes med tanke på hva slags skoleopplegg jeg har og de andre vnskene som ikke er direkte synsrelaterte. Går i en liten gruppe med tilrettelagt opplegg. Og da vi starta med norsk, var ikke tanken at jeg skulle få karakter en gang. Så at hun, som aldri har hatt "spesialelever" som meg før, var litt usikker, det kan jeg skjønne. Men da spør jeg meg selv, hvorfor skal ikke det gå?
Riktignok er ikke ting helt som i en vanlig klasse: Greit, jeg bruker ikke lærebøker i faget, fikser ikke hjemmearbeid og altfor stor grad av selvstendige studier særlig bra og jeg trenger å gå i en liten gruppe med forutsigbare, tilpassede forhold. Sånn er det bare. Men hvorfo, ja hvorfor i all verden skal det bety at jeg ikke har huet med meg???

Ikke misforstå, dette er ingen kritikk av norsklærern min, for hun er helt topp! Ser virkelig at jeg kan ting og er utrolig flink og inspirerende. Men det jeg reagerer på er den usikkerheten og tvilen på at man fikser det faglige, når man har litt andre forutsetninger og "skavanker". Men minst like mye reagerer jeg på den motsatte holdningen, som jeg har blitt møtt med altfor ofte: "Hvorfor går ikke du vanlig skole, du som har så godthode?" Jo, takk for komplimentet, jeg synes det er koselig med litt skryt av og til. :) Men et godt hode er ikke nødvendigvis det samme som at man er en godtfungerende allmenklasse-elev, og det samme motsatt; spesialklasse trenger ikke være synonymt med dårlig hode eller lite motivasjon...

Hvorfor kan ikke jeg være skole flink på min egen måte? Hvorfor må alle dele opp menneskene i flinke mennesker som er sånn og ikke så flinke som er slik? Alle har vi våre resurser og utfordringer. Hvis vi bare var litt flinkere til å bryte ned veggene i disse båsene vi setter folk i, tar folk for det de er og verdsetter dem, da tror jeg vi kunne få et mye åpnere og mer fargerikt samfunn!