Artikkel jeg skrev i KIM-mgasinet nr 1 2012.
Julen er over. Et nytt år med nye muligheter står for døren, og for mange også nyttårsforsettene. Like sikkert som at media er fullspekket med julemat og julebakst – for ikke å glemme den berømmelige smørkrisa – i desember, er januar måneden for sunnhet og trim. ”Ned i vekt på 1-2-3!”, eller ”Her får du de beste treningstipsene”. Selv ikke i statskanalen NRK slipper man unna: ”To buksestørrelser ned”. Det er til å bli gal av.
Ikke misforstå. Fysisk aktivitet er viktig. Å være i fysisk god form er ikke bare godt for kroppen, men også for psyken. Det å kjenne styrke og liv vende tilbake i en tung og sløv kropp kan faktisk være en riktig deilig følelse. Dessverre er det mange som aldri kommer dit at de opplever denne gleden. Hvorfor?
Personlig tror jeg at mange mister motet før de i det hele tatt har begynt, fordi vi skal skremmes i form. Norges befolkning blir bare feitere og feitere, og så videre, og så videre. Og så må det være trening med stor T; no pain, no gain. Man kan nesten ikke si at en er fysisk aktiv før man løpe en time hver dag, pumper jern eller står og svetter i en aerobicsal sammen med tjue andre, like svette mennesker. Men ikke alle passer til løping og styrketrening. Jeg er ganske sikker, selv om det ofte føles som jeg er den eneste, på at vi er flere som blir både motløs og stressa av alt sunnhets- og treningsjaget. All trening skal være så effektiv. Resultatene skal komme med en gang og ta minst mulig tid.
Hvor blir det av det gode, gamle fenomenet å gå seg en tur? Til det trenger man verken fancy utstyr eller dyre medlemskap i treningsstudio. Varme klær og ok sko – ja og så kanskje et par brodder på denne tida av året, om man kommer over gammelkjerringkompleksene – er det som skal til. Man trenger ikke gå lange, strabasiøse turer i terrenget heller, hvis man ikke vil. Går man det kvarteret det tar til butikken for å kjøpe en liter melk, istedenfor å kjøre bil; vips så har man vært fysisk aktiv den halvtimen som er anbefalt fra nasjonalt hold. Men slik fungerer det ikke i dagens samfunn. Folk setter seg i bilen og kjører til treningssenteret, svetter og oier en time før de kjører hjem. Og å ta dagligvarehandlinga til fots og med sekk på ryggen ble sett på som snålt, alt for 10-15 år siden. Det rare er, synes jeg, at så mange ser ut til å tenke på fysisk aktivitet som noe man må. Nærmest en plikt. Med mindre man streber mot Birken eller Oslo Maraton. Da er det plutselig lov å synes det er gøy. For da er det jo trening som fører fram til noe.
Jeg savner fokus på gleden ved å være aktiv for aktivitetens skyld, og kanskje spesielt ved bare å være ute. Hvor fint det kan være, bare å gå seg en tur, i det tempoet man lyster. Ta seg tid til å kjenne vind og vær mot ansiktet. Legge merke til lyder og lukter. For selv i en helt vanlig boliggate er det utrolig hva man kan oppleve, hvis man bare tar seg tid. Så, etter hvert som gleden ved å være ute blir større og dørstokkmila kortere, kan man jo prøve å fokusere mer på å øke tempoet og bli litt ordentlig svett hvis man vil. Kanskje kommer man til og med så langt at man får lyst til å prøve løpe litt? Den lysten opplever jeg sporadisk, og har enorm glede av det. Men det hadde ingen fått meg til å tro, to år tilbake. Eller om man er fornøyd med bare å gå, er det selvfølgelig helt greit.
Så oppfordringen til alle de som ønsker å bli mer aktiv må være: gjør det, men på en måte som passer for akkurat deg. Om det er raske resultater eller fysisk velvære, friluftsliv eller innetrening. Sliter du med dørstokkmila så sett terskelen så lavt at du klarer å gjennomføre. Et kvarters gåtur om dagen er, tro det eller ei, bedre enn ingenting.
Tilslutt en oppfordring til alle, og kanskje særlig til deg som stadig bekymrer deg for nok og riktig trening: Dropp tidsklemme og resultatfokus, kom deg ut i frisk luft og gled deg over den gode opplevelsen, her og nå!
Viser innlegg med etiketten samfunnet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten samfunnet. Vis alle innlegg
fredag 17. februar 2012
onsdag 4. januar 2012
Omsorgsghettoer; hva blir konsekvensene?
Saken med knivstikkingen i Namsos har blitt slått stort opp i media idag, både lokalt og nasjonalt. Sånt som dette er alltid tragisk - og det er jo vært andre fæle saker for tida, også... Men denne gangen gikk det litt ekstra inn på meg. Det skjedde i en slik "omsorgsghetto" der utviklingshemmede, rusmisbrukere og psykiatriske pasienter var stuet sammen i bofellesskap, og en av medbeboer, var en periode mistenkt i saken.
Da jeg leste dette første gang i formiddag var min første tanke: Åneei, skal vi få se det mest tragiske utfallet en slik ugunstig miks av ulike brukere kan føre med seg? Tanken gjorde, og gjør meg uvell. For dette ville isåfall bli ytterste konsekvens av en trend innenfor omsorgssektoren i kommunen, jeg personlig er meget skeptisk til.
For det begynner å bli en kjent sak at flere og flere kommuner tyr til slike løsninger. Blant annet hadde NRK en sak om ei 23 år gammel, utviklingshemma jente som kan risikere å havne i et botilbud der det bor hele 50 beboere med ulike behov. Dette synes jeg er utrolig trist. Både for de utviklingshemmede, og de andre partene.
Selv har jeg levd i noe liknende. Her er det riktignok ikke 50 beboere som alle trenger "omsorg". De fleste boligene er opprinnelig trygdeboliger, og mange av de som bor her er (nokså) normale, eldre mennesker. Men ikke bare. Enkelte har definitivt sitt å stri med. I tillegg, de to bofellesskapene med en stadig mer sammensatt forsamling brukere: Utviklingshemming, rus/alkoholproblemer, psykiatri. og gjerne en miks av disse problemene... Og så meg, da, som er litt blind og litt gal :P
Jeg har sett noen av konsekvensene av slik miksing på nært hold og fått enkelte erfaringer jeg gjerne skulle vært foruten.
Jeg hadde en nabo som, når han ikke krydret omgivelsene med sin eiendommelige, ulogiske humor som fikk meg til å humre for meg selv både titt og ofte, kunne få noen ganske heftige raseriutbrudd, for å si det mildt. Så heftig en gang, at jeg fra bak min lukkede dør ble vitne til at politiet kom og hentet han med politihund og greier. Sånt setter en real støkk i en engstelig liten sjel som akkurat skal til å forlate leiligheta...
Og sommeren etpar år tilbake var det trivelige sommertunet vårt "okuppert" av den samme gjengen hver kveld, som var mer enn litt glad i å ta seg en sommerpils, eller noe langt sterkere. Der satt de fra de tidlig ettermiddag til langt på natt. Vi som var så uheldige å bo i øverste etasje uten veranda, var pent nødt til å sitte der sammen med dem hvis vi ville nyte de varme sommerkveldene. For meg var ikke det verste min egen ubekvemhet, selvom det var ille nok, men å merke den stille, hjelpesløse uroen til mine utviklingshemmede naboer. For ikke å snakke om de som så ut til å bli trukket mot den festglade gjengen, i søken etter aksept og samhold.
Disse eksemplene er hva man kan kalle ytterste konsekvens av mine opplevelser, men den følelsesmessige siden er langt verre. Her snakker vi skam og ensomhet. Samme hvor hardt du prøver, hører du liksom aldri til i miljøet. Det handler også om ikke å bli sett for den en er av de som skal være hjelpere. Fordi du rett og slett ikke passer inn i noen av båsene de har lagt seg til, i all sin faglighet.
I begynnelsen da jeg var på mitt mest nedbrudte, gjorde jeg meg ikke så mye av dette. Jeg var for sliten, usikker og motløs til at min personlige integretet betydde så mye. Det som telte var at noen hjalp meg å få livet på rett kjøl igjen. Men senere, etter hvert som både selvsikkerhet og selvfølelse steg gjevnt og trutt ble jeg mer og mer klar over at noe skurret. Å se seg selv, heller prøve å tilpasse seg enn å stå opp for det som var mine behov, ble som å høre en kjent melodi spilt på et skjærende falskt piano. Først gjorde det meg redd, og senere sint. Men så kom motløsheten og resignasjonen... Motivasjonen for å samarbeide og skape nye, gode relasjoner, og fremfor alt, motivasjonen for å bo her, sank som en stein... Samtidig som jeg trivdes og blomstret på andre arenaer som jobb og ridning, kjentes det ut som jeg var på full fart utfor et stup av moralsk forfall.
Vel, nå er jeg på vei ut herfra om skremmende kort tid og burde sånn sett ikke bråke, kanskje. Men det er akkurat det jeg vil! For jeg unner ingen slik rotløshet og manglende forståelse. Ikke de utviklingshemmede som jeg, etter året mitt på Peder Morset folkehøgskole, vet har så mye mer å gi enn de får anledning til i dagens samfunn. Eller andre som meg, som faller mellom flere stoler og sliter med å føle seg forstått. Jeg tror også, at jo større og mer sammensatte botilbud, jo vanskeligere er det å tilpasse tilbudet etter hver enkelts behov som det så fint heter. Omsorgsghettoene skaper brukere, ikke mennesker. Og jeg er redd for utfallet av at mennesker som ikke burdee levd sammen blir "tvunget" til å gjøre det. Hvor alvorlige må konsekvensene være før de som sitter og bestemmer ser at dette ikke er holbart?
La oss leve i håpet. Både for at utgangen på dagens hendelser blir så god som det er mulig, og for at den som har store bistandsbehov får et bedre og mer tilpasset tilbud i framtida. Hvor alle blir sett på som individer!
Da jeg leste dette første gang i formiddag var min første tanke: Åneei, skal vi få se det mest tragiske utfallet en slik ugunstig miks av ulike brukere kan føre med seg? Tanken gjorde, og gjør meg uvell. For dette ville isåfall bli ytterste konsekvens av en trend innenfor omsorgssektoren i kommunen, jeg personlig er meget skeptisk til.
For det begynner å bli en kjent sak at flere og flere kommuner tyr til slike løsninger. Blant annet hadde NRK en sak om ei 23 år gammel, utviklingshemma jente som kan risikere å havne i et botilbud der det bor hele 50 beboere med ulike behov. Dette synes jeg er utrolig trist. Både for de utviklingshemmede, og de andre partene.
Selv har jeg levd i noe liknende. Her er det riktignok ikke 50 beboere som alle trenger "omsorg". De fleste boligene er opprinnelig trygdeboliger, og mange av de som bor her er (nokså) normale, eldre mennesker. Men ikke bare. Enkelte har definitivt sitt å stri med. I tillegg, de to bofellesskapene med en stadig mer sammensatt forsamling brukere: Utviklingshemming, rus/alkoholproblemer, psykiatri. og gjerne en miks av disse problemene... Og så meg, da, som er litt blind og litt gal :P
Jeg har sett noen av konsekvensene av slik miksing på nært hold og fått enkelte erfaringer jeg gjerne skulle vært foruten.
Jeg hadde en nabo som, når han ikke krydret omgivelsene med sin eiendommelige, ulogiske humor som fikk meg til å humre for meg selv både titt og ofte, kunne få noen ganske heftige raseriutbrudd, for å si det mildt. Så heftig en gang, at jeg fra bak min lukkede dør ble vitne til at politiet kom og hentet han med politihund og greier. Sånt setter en real støkk i en engstelig liten sjel som akkurat skal til å forlate leiligheta...
Og sommeren etpar år tilbake var det trivelige sommertunet vårt "okuppert" av den samme gjengen hver kveld, som var mer enn litt glad i å ta seg en sommerpils, eller noe langt sterkere. Der satt de fra de tidlig ettermiddag til langt på natt. Vi som var så uheldige å bo i øverste etasje uten veranda, var pent nødt til å sitte der sammen med dem hvis vi ville nyte de varme sommerkveldene. For meg var ikke det verste min egen ubekvemhet, selvom det var ille nok, men å merke den stille, hjelpesløse uroen til mine utviklingshemmede naboer. For ikke å snakke om de som så ut til å bli trukket mot den festglade gjengen, i søken etter aksept og samhold.
Disse eksemplene er hva man kan kalle ytterste konsekvens av mine opplevelser, men den følelsesmessige siden er langt verre. Her snakker vi skam og ensomhet. Samme hvor hardt du prøver, hører du liksom aldri til i miljøet. Det handler også om ikke å bli sett for den en er av de som skal være hjelpere. Fordi du rett og slett ikke passer inn i noen av båsene de har lagt seg til, i all sin faglighet.
I begynnelsen da jeg var på mitt mest nedbrudte, gjorde jeg meg ikke så mye av dette. Jeg var for sliten, usikker og motløs til at min personlige integretet betydde så mye. Det som telte var at noen hjalp meg å få livet på rett kjøl igjen. Men senere, etter hvert som både selvsikkerhet og selvfølelse steg gjevnt og trutt ble jeg mer og mer klar over at noe skurret. Å se seg selv, heller prøve å tilpasse seg enn å stå opp for det som var mine behov, ble som å høre en kjent melodi spilt på et skjærende falskt piano. Først gjorde det meg redd, og senere sint. Men så kom motløsheten og resignasjonen... Motivasjonen for å samarbeide og skape nye, gode relasjoner, og fremfor alt, motivasjonen for å bo her, sank som en stein... Samtidig som jeg trivdes og blomstret på andre arenaer som jobb og ridning, kjentes det ut som jeg var på full fart utfor et stup av moralsk forfall.
Vel, nå er jeg på vei ut herfra om skremmende kort tid og burde sånn sett ikke bråke, kanskje. Men det er akkurat det jeg vil! For jeg unner ingen slik rotløshet og manglende forståelse. Ikke de utviklingshemmede som jeg, etter året mitt på Peder Morset folkehøgskole, vet har så mye mer å gi enn de får anledning til i dagens samfunn. Eller andre som meg, som faller mellom flere stoler og sliter med å føle seg forstått. Jeg tror også, at jo større og mer sammensatte botilbud, jo vanskeligere er det å tilpasse tilbudet etter hver enkelts behov som det så fint heter. Omsorgsghettoene skaper brukere, ikke mennesker. Og jeg er redd for utfallet av at mennesker som ikke burdee levd sammen blir "tvunget" til å gjøre det. Hvor alvorlige må konsekvensene være før de som sitter og bestemmer ser at dette ikke er holbart?
La oss leve i håpet. Både for at utgangen på dagens hendelser blir så god som det er mulig, og for at den som har store bistandsbehov får et bedre og mer tilpasset tilbud i framtida. Hvor alle blir sett på som individer!
mandag 21. november 2011
NAV, kan jeg også få være anonym?
Jeg var på møte på vårt alles kjære NAV idag. Nåvel, egentlig har jeg ikke noen grunn til å anlegge den spydige tonen der, for saksbehandlern min er faktisk riktig så grei, og møtet idag gikk så bra som det kunne :-) Neida, det er ikke her det skorter på noe. Det er noe som skjedde i etterkant.
Mot slutten fikk jeg spørsmål fra saksbehandleren min, om ikke jeg kunne tenke meg å delta i en brukerundersøkelse som pågikk. Jo, såklart ville jeg det. "Men..." hun nølte litt "jeg må nok kanskje hjelpe deg å fylle ut". Ok, da, det fikk så være. Selvom det ikke helt er favorittsituasjonen min, er det sånt man blir vant med når det skorter på synet.
Vi måtte ut i kunemottaket. For det var nemlig bare noen få pc-er som kunne benyttes til undersøkelsen, og samtlige sto selvsagt her. Uten tale, uten forstørring. Litt betenkt spurte vi en kundebehandler om det ikke fantes noen alternativ løsning når man ikke fikk til å betjene pc-ene. "Nei, da må hun nesten få hjelp", var det nølende svaret tilbake. Om det var mulig å logge seg på via nettsidene hjemme? (vi hadde alt sett det lå ute på nav.no) "neeeeei...", var visst ikke mulig, det heller. Vel, tilrettelegging eller ikke, jeg ville delta. Takk for at jeg har en supersnill saksbehandler, som heldigvis hadde tid til å leke sekretær.
Så da var det bare å trøkke seg inn i den knøttlille båsen i firkløveret av datamaskiner, men... Nei, pokker heller, så glad i nærkontakt er jeg ikke. Bedre å stå bak., på utsiden av båsene. Men så var det spørsmålene, da: "Hvordan vil du vurdere din veileder...?" på en skala fra 1 til 6. Svelg og svett, trekk pusten lett... Ikke særlig gøy å måtte si dette høyt, med en villt fremmed person på venstre side og gjeldende veileder på høyre; attpåtil med fingern på museknappen, klar til å fullbyrde min kommanto... Midt oppi det hele få mennesket ved sida av problemer med maskina, og "sekretæren" min som er hjelpsomheten selv, prøver selvsagt å trø til.
Den lille undersøkelsen som "bare tar noen få minutter", bruker vi alt i alt 10-15 minutter på, iberegnet mine svette- og tenkepauser. Det er nå vel ikke så ille, tenker du kanskje. Såpass må dere tåle. Joda, det gikk bra, denne gangen også. Jeg var heldig og hadde noen med meg som både hadde tid og tålmodighet nok, og som jeg stolte tilstrekkelig på, ikke minst.
Nei, det jeg reagerer på er mer av prinsipiell karakter. Folk som har synet i behold kan stille seg diskret opp i kundemottaket og bruke tre minutter på å svare i stillhet. Ingen trenger få vite hva de mener om NAV stt tilbud. Mes jeg og andre i min situasjon, vi må blåttstille oss foran villt fremmede mennesker. Om jeg ikke hadde hatt saksbehandlern min der, måtte jeg kanskje tatt til takke med en villt fremmed kundebahandler, og hadde jeg da attpåtil hatt mye kritisk på hjertet, ja datror jeg det rett og slett ville blitt for kleint.
Jeg skjønner at det koster litt å investere i tale ov forstørring på alle kunemottakene. For ikke å snakke om leselistene som er spinndyre. Men jeg synes det skulle være mulig å gjøre unntak, slik at den som behøver, kan fylle ut undersøkelsen hjemme på sin egen maskin. Det ville ikke bare gavnet oss som bruker spesialutstyr, men også de som ikke kommer seg til sitt nærmeste NAV-kontor av andre grunner. Psykiske problemer, for eksempel.
Men jeg fikk svart, og jeg kan love at dette ble tatt med i besvarelsen.Så, NAV, neste gang vil jeg også få svare på deres anonyme spøreundersøkelse, slik alle andre gjør!
Mot slutten fikk jeg spørsmål fra saksbehandleren min, om ikke jeg kunne tenke meg å delta i en brukerundersøkelse som pågikk. Jo, såklart ville jeg det. "Men..." hun nølte litt "jeg må nok kanskje hjelpe deg å fylle ut". Ok, da, det fikk så være. Selvom det ikke helt er favorittsituasjonen min, er det sånt man blir vant med når det skorter på synet.
Vi måtte ut i kunemottaket. For det var nemlig bare noen få pc-er som kunne benyttes til undersøkelsen, og samtlige sto selvsagt her. Uten tale, uten forstørring. Litt betenkt spurte vi en kundebehandler om det ikke fantes noen alternativ løsning når man ikke fikk til å betjene pc-ene. "Nei, da må hun nesten få hjelp", var det nølende svaret tilbake. Om det var mulig å logge seg på via nettsidene hjemme? (vi hadde alt sett det lå ute på nav.no) "neeeeei...", var visst ikke mulig, det heller. Vel, tilrettelegging eller ikke, jeg ville delta. Takk for at jeg har en supersnill saksbehandler, som heldigvis hadde tid til å leke sekretær.
Så da var det bare å trøkke seg inn i den knøttlille båsen i firkløveret av datamaskiner, men... Nei, pokker heller, så glad i nærkontakt er jeg ikke. Bedre å stå bak., på utsiden av båsene. Men så var det spørsmålene, da: "Hvordan vil du vurdere din veileder...?" på en skala fra 1 til 6. Svelg og svett, trekk pusten lett... Ikke særlig gøy å måtte si dette høyt, med en villt fremmed person på venstre side og gjeldende veileder på høyre; attpåtil med fingern på museknappen, klar til å fullbyrde min kommanto... Midt oppi det hele få mennesket ved sida av problemer med maskina, og "sekretæren" min som er hjelpsomheten selv, prøver selvsagt å trø til.
Den lille undersøkelsen som "bare tar noen få minutter", bruker vi alt i alt 10-15 minutter på, iberegnet mine svette- og tenkepauser. Det er nå vel ikke så ille, tenker du kanskje. Såpass må dere tåle. Joda, det gikk bra, denne gangen også. Jeg var heldig og hadde noen med meg som både hadde tid og tålmodighet nok, og som jeg stolte tilstrekkelig på, ikke minst.
Nei, det jeg reagerer på er mer av prinsipiell karakter. Folk som har synet i behold kan stille seg diskret opp i kundemottaket og bruke tre minutter på å svare i stillhet. Ingen trenger få vite hva de mener om NAV stt tilbud. Mes jeg og andre i min situasjon, vi må blåttstille oss foran villt fremmede mennesker. Om jeg ikke hadde hatt saksbehandlern min der, måtte jeg kanskje tatt til takke med en villt fremmed kundebahandler, og hadde jeg da attpåtil hatt mye kritisk på hjertet, ja datror jeg det rett og slett ville blitt for kleint.
Jeg skjønner at det koster litt å investere i tale ov forstørring på alle kunemottakene. For ikke å snakke om leselistene som er spinndyre. Men jeg synes det skulle være mulig å gjøre unntak, slik at den som behøver, kan fylle ut undersøkelsen hjemme på sin egen maskin. Det ville ikke bare gavnet oss som bruker spesialutstyr, men også de som ikke kommer seg til sitt nærmeste NAV-kontor av andre grunner. Psykiske problemer, for eksempel.
Men jeg fikk svart, og jeg kan love at dette ble tatt med i besvarelsen.Så, NAV, neste gang vil jeg også få svare på deres anonyme spøreundersøkelse, slik alle andre gjør!
onsdag 27. juli 2011
Landet vårt er blitt utrygt
Mitt håp selvom jeg må innrømme jeg er en smule pesimist, er at det som her har skjedd reelt skal føre landet sammen som en nasjon. Mer åpen, tolerant og flerkulturell. At dette ikke bare blir en sorg for oss nordmenn alene.Ikke minst håper jeg vi fortsetter å bry oss når alle fakkeltogene og facebookaksjonene er over. Men jeg er stygt redd for at dette er en ny bølge med “facebookomsorg” – et uttrykk jeg nylig hørte på radio og egentlig syns er ganske treffende.
La oss bevise for hverandre at jeg tar feil! :-)
søndag 14. november 2010
Livet i et bofellesskap - en berg- og dalbane i skammen og humorens tegn
Egentlig vet jeg ikke helt hvorfor jeg skriver dette, etter å ha bodd på samma plassen i over tre år. Eller hvorfor jeg vil inn på temaet jeg i så lang tid har latt ligge fordi jeg mente det hørte privatlivet til, noe det på en måte også gjør. De som kjenner meg godt - VELDIG godt - har jo visst dette fra børjan av, men ellers har jeg vært påfallende tilbakehoden med det livet jeg lever i hjemmets lune hule. Men allkevel føler jeg at nå er tida inne for å fortelle litt fra livet jeg har levd de siste tre årene. Om å bo i et bemanet bofellesskap.
Å bo i bofellesskap er veldig annerledes fra å bo i, si en helt ordinær blokkleilighet. Bare for å ha det helt klart: nei, det er ikke en institusjon. Jeg har en stor leilighet (som godt kunne vært større, men det er nå bare meg:P), spiser det jeg vil og har full rett på privatliv. Det er menneskene som er annerledes. For her kommer du ganske tett på naboene dine. Her er det nemlig umulig ikke å bli berørt av folks originaliteter og hummørsvigninger. Visse ting må en bare venne seg på, først som sist.
... og så videre, og så videre. Seriøst, hvis det har gått en uke uten at noe tilsvarende som dette har skjedd meg minst tre ganger, kommer jeg til å bli alvorlig bekymra. Det er en del av å bo her, og jeg liker det, faktisk :-)
Men veien dit til oppriktig å sette pris på det, den har vært lang... Hvor mange faser jeg har vært gjennom, bare i forhold til å bo her har jeg ikke tall på, og ikke skal jeg forsøke å telle heller.
Fra starten av freaka ting som nevnt ovenfor, meg fullstendig ut. Herregud, skulle jeg virkelig bo HER, leve blant sånne mennesker?! Den gang var jeg nok mye mer skremt enn jeg forsto, men jeg var så oppsatt på at jeg hadde tatt et valg om å ordne opp i egen situasjon og måtte stå for dette, at jeg helt unnlot å ta et oppgjør med tankene mine.
Med tiden så falt jeg nå til ro også. Iallfall ble jeg mindre skremt og klarte å dra nytte av å bo her. Men fremdeles skulle jeg bare godta alt uforbeholdent, være snill og tilpasningsdyktig ovenfor alle.
Slik gikk det nå mer eler mindre, frem til for under et år siden. Da ble jeg plutselig lei. Åh, fy f... så lei jeg ble! Lei av alltid å smile av sære kommentarer, av å være forberedt på å måtte avvise slitsomme naboer som "bare" skulle inn å hilse på marsvina, av nye ansatte som spurte om jeg trengte hjelp til å kamme håret bare fordi jeg var morgentrøtt og ikke kommet så langt... (det siste skjedde riktignok bare en gang, men er et typisk eksempel på dråpen som får begeret til å renne over).
Nå er denne fasen heldigvis over. Det fins flere grunner til dette, men den viktigste er nok at jeg nå vet at jeg skal jobbe mot et liv utenfor bofellesskapet; det er ikke lenger bare et mål med uvisst tidsperspektiv. På en måte er det et paradoks at jeg først nå som jeg vet at et nytt og mindre beskyttet liv venter meg, virkelig kan sette pris på gjengen jeg bor ilag med. Men det hele har fått et nytt anstrøk av frivillighet. Plutselig innså jeg at jeg når som helst kunne flytte om det var det jeg ville, men heller ville bli boende til ting er klappet og klart. Det ble til et bevisst valg om å få det beste ut av å bo her den tida som gjenstår. Ikke bare systemet, men menneskene også. For i sannhet, jeg syns det er en herlig, spontan gjeng! Som har mer å gi enn hva mange tror.
Så, hvorfor skriver jeg om dette her når jeg allikevel søker et annet liv? Jo, fordi jeg synes det er så synd at slikt som dette skal være så skambelagt. At samfunnet vi lever i - eller er det selve menneskenaturen? - skal være slik at vi skammer oss over å være "svake" og trenge hjelp. Ikke minst synes jeg det er en skam at vi er så flinke til å sette folk i bås. At utviklingshemmede og andre med funksjonshemminger som "velger" å leve et liv med mye bistand i for eksempel et bofellesskap, ska bli sett på som mindreverdige av oss andre.
Jeg sier oss andre, fordi jeg føler meg som en av dem selv. For er det ikke et faktum at jeg, jeg som ser på meg selv som så fordomsfri, har skammet meg sånn over å bo her at jeg knapt har hatt besøk av jevnaldrende? Jovisst. Jeg har latt venners usikkerhet styre meg i så stor grad at jeg har unnlatt å si det som det er: At jeg har hatt noen tøffe år og derfor trenger jeg ekstra støtte og hjelp en tid. Det burde jeg ha sagt fra starten av.
For vi er som vi er, uansett hvor vi bor, uansett hvor mye hjelp vi får. Vi har alle våre resurser og kan være til stor glede for andre! Vi er alle MENNESKER!
Å bo i bofellesskap er veldig annerledes fra å bo i, si en helt ordinær blokkleilighet. Bare for å ha det helt klart: nei, det er ikke en institusjon. Jeg har en stor leilighet (som godt kunne vært større, men det er nå bare meg:P), spiser det jeg vil og har full rett på privatliv. Det er menneskene som er annerledes. For her kommer du ganske tett på naboene dine. Her er det nemlig umulig ikke å bli berørt av folks originaliteter og hummørsvigninger. Visse ting må en bare venne seg på, først som sist.
- Samma om du står og gjesper kjeven utav ledd klokka åtte på morran eller kommer inn i en kaskade av regndråper, må du regnemed en overstrømmende mottakelse og svare på alt fra hvordan det går med deg, familien din og deres kjøreferdigheter, samt få full oversikt over hvem som er og hvem som kommer på jobb;
- han som i det ene øyeblikket kan fortelle deg kvadratrota av 500 eller hvem som spilte hovedrollen i en gammel filmklassiker, husker ikke hva du heter og gir deg navnet på en eller annen kulturperson (min favoritt er når jeg får navn som Agatha Christie eller Herbjørg Wassmo, skrivenerd som jeg er :D);
- den utilsikta "brutale ærlighetenn" fra han som høylydt ber om å få sette på radioen mens du står og synger julesanger foran samtlige beboere;
- og mens vi drikker kaffe kunngjøres det i fistel at han Fredy Mercury kanskje kommer på besøk imora, med påfølgende diskusjon om dette er noe vi egentlig vil skal skje.
... og så videre, og så videre. Seriøst, hvis det har gått en uke uten at noe tilsvarende som dette har skjedd meg minst tre ganger, kommer jeg til å bli alvorlig bekymra. Det er en del av å bo her, og jeg liker det, faktisk :-)
Men veien dit til oppriktig å sette pris på det, den har vært lang... Hvor mange faser jeg har vært gjennom, bare i forhold til å bo her har jeg ikke tall på, og ikke skal jeg forsøke å telle heller.
Fra starten av freaka ting som nevnt ovenfor, meg fullstendig ut. Herregud, skulle jeg virkelig bo HER, leve blant sånne mennesker?! Den gang var jeg nok mye mer skremt enn jeg forsto, men jeg var så oppsatt på at jeg hadde tatt et valg om å ordne opp i egen situasjon og måtte stå for dette, at jeg helt unnlot å ta et oppgjør med tankene mine.
Med tiden så falt jeg nå til ro også. Iallfall ble jeg mindre skremt og klarte å dra nytte av å bo her. Men fremdeles skulle jeg bare godta alt uforbeholdent, være snill og tilpasningsdyktig ovenfor alle.
Slik gikk det nå mer eler mindre, frem til for under et år siden. Da ble jeg plutselig lei. Åh, fy f... så lei jeg ble! Lei av alltid å smile av sære kommentarer, av å være forberedt på å måtte avvise slitsomme naboer som "bare" skulle inn å hilse på marsvina, av nye ansatte som spurte om jeg trengte hjelp til å kamme håret bare fordi jeg var morgentrøtt og ikke kommet så langt... (det siste skjedde riktignok bare en gang, men er et typisk eksempel på dråpen som får begeret til å renne over).
Nå er denne fasen heldigvis over. Det fins flere grunner til dette, men den viktigste er nok at jeg nå vet at jeg skal jobbe mot et liv utenfor bofellesskapet; det er ikke lenger bare et mål med uvisst tidsperspektiv. På en måte er det et paradoks at jeg først nå som jeg vet at et nytt og mindre beskyttet liv venter meg, virkelig kan sette pris på gjengen jeg bor ilag med. Men det hele har fått et nytt anstrøk av frivillighet. Plutselig innså jeg at jeg når som helst kunne flytte om det var det jeg ville, men heller ville bli boende til ting er klappet og klart. Det ble til et bevisst valg om å få det beste ut av å bo her den tida som gjenstår. Ikke bare systemet, men menneskene også. For i sannhet, jeg syns det er en herlig, spontan gjeng! Som har mer å gi enn hva mange tror.
Så, hvorfor skriver jeg om dette her når jeg allikevel søker et annet liv? Jo, fordi jeg synes det er så synd at slikt som dette skal være så skambelagt. At samfunnet vi lever i - eller er det selve menneskenaturen? - skal være slik at vi skammer oss over å være "svake" og trenge hjelp. Ikke minst synes jeg det er en skam at vi er så flinke til å sette folk i bås. At utviklingshemmede og andre med funksjonshemminger som "velger" å leve et liv med mye bistand i for eksempel et bofellesskap, ska bli sett på som mindreverdige av oss andre.
Jeg sier oss andre, fordi jeg føler meg som en av dem selv. For er det ikke et faktum at jeg, jeg som ser på meg selv som så fordomsfri, har skammet meg sånn over å bo her at jeg knapt har hatt besøk av jevnaldrende? Jovisst. Jeg har latt venners usikkerhet styre meg i så stor grad at jeg har unnlatt å si det som det er: At jeg har hatt noen tøffe år og derfor trenger jeg ekstra støtte og hjelp en tid. Det burde jeg ha sagt fra starten av.
For vi er som vi er, uansett hvor vi bor, uansett hvor mye hjelp vi får. Vi har alle våre resurser og kan være til stor glede for andre! Vi er alle MENNESKER!
mandag 7. april 2008
Hvor blir det av mennesket oppi det hele?
Har nettopp sett dokumentar på TV2 og den satte virkelig igang tankene. Den handlet om en mann og hans mor på 90 med Alzheimer. Hun ble plassert på sykehjem fordi hun ikke klarte ta vare på seg selv, på skjermet avdeling. Om det nitriste livet på institusjonen, men ikke minst, om den livsgleden mora hadde når hun opplevde noe positivt. Hun utstrålte en slik spontan glede over de små tingene i livet, samtidig som hun hadde et stort savn og følelsen av at livet ikke hadde mening. Samtidig så vi det fra sønnens perspektiv. Hvordan han reagerte på forholdene der, at de var stengt inne der nesten hele tiden. og ikke minst den dårlige samvittigheten hans de gangene han lot henne være igjen.
Jeg kjenner jeg blir helt nummen av å tenke på det. Her er det mennesker som lever i nuet, som ikke har minner, men av og til får klare øyeblikk... Folk som ønsker seg ut og rett og slett trenger kjærlighet. Noe de ikke får.
Ble skikkelig provosert av han ene som ble intervjuet der, som sa rett ut at det offentlige hadde ikke tid og resurser til å være der mer som mennesker. "Det må nesten andre ta seg av". (men det skal han ha, han var ærlig på det punktet) Jaha, hvem andre skal ta seg av det? Hva med de som ikke har noen pårørende som stikker innom? kvinnen i denne dokumentaren hadde tross alt sønnen sin der, en sønn som fikk ganske dårlig samvittighet av å la henne sitte der på julaften. Men ikke alle har noen som bryr seg, i det hele tatt.
Jeg tenker på hvordan de har det på slike institusjoner. Hvor lange dagene må bli, tomheten og meningsløsheten. Hvor det omtrent bare er daglige rutineOg så tenker jeg på hvordan jeg og mine kjære naboer har det her i bofellesskapet, hvor vi alle har behov for mer eller mindre hjelp. Tenk om eldreomsorgen kunne være mer som her, for alle. Selvom tida kan være knapp her også for de ansatte, er det tross alt mulighet for å leve livet i større grad. En kan få hjelp til å gå seg en tur, ganske ofte faktisk (selvom vi selvfølgelig gjerne skulle hatt mer, hihi). Vi er selvfølglig med ut på handletur, selvom vi trenger litt hjelp. Ja, kan til og med få hjelp til å komme oss på fritidsaktiviteter om det er behov for det. Skal ikke eldre ha lov til å ha akkurat de samme behovene som oss?! Bare fordi vi er yngre og har livet foran oss og bare fordi de er eldre og ikke har så mange år igjen, betyr ikke det at våre behov er forskjellige, vel...
Med et grøss, tenker jeg på en av naboene mine. Hadde vedkommende vært 20 år eldre, hadde denne herlige og enormt fargerike personen kanskje også blitt plassert et slikt sted. Nei, tanken gir meg dårlig smak i munnen... Gjett om det hadde blitt bråk, om alle som ikke klarte ta vare på seg selv, hadde blitt plassert under slike forhold. Men bare fordi de er eldre, så...
Dere skjønner sikkert poenget mitt nå. Det var bare sånn en vekker for meg, dette her. For jeg trodde alle liksom skulle ha rett på et meningsfyllt liv her til lands.
Hjertesukk fra en litt dessillusjonert tjenstemottaker, som kjenner på dårlig samvittighet, fordi tilbudet til yngre kan være så mye bedre... Jada, jeg vet det er bare dumt å tenke sånn :-P Nei, vi får stå på og bli politikere alle sammen eller gjøre noe anna positivt for å få de svakeste opp og fram.
Jeg kjenner jeg blir helt nummen av å tenke på det. Her er det mennesker som lever i nuet, som ikke har minner, men av og til får klare øyeblikk... Folk som ønsker seg ut og rett og slett trenger kjærlighet. Noe de ikke får.
Ble skikkelig provosert av han ene som ble intervjuet der, som sa rett ut at det offentlige hadde ikke tid og resurser til å være der mer som mennesker. "Det må nesten andre ta seg av". (men det skal han ha, han var ærlig på det punktet) Jaha, hvem andre skal ta seg av det? Hva med de som ikke har noen pårørende som stikker innom? kvinnen i denne dokumentaren hadde tross alt sønnen sin der, en sønn som fikk ganske dårlig samvittighet av å la henne sitte der på julaften. Men ikke alle har noen som bryr seg, i det hele tatt.
Jeg tenker på hvordan de har det på slike institusjoner. Hvor lange dagene må bli, tomheten og meningsløsheten. Hvor det omtrent bare er daglige rutineOg så tenker jeg på hvordan jeg og mine kjære naboer har det her i bofellesskapet, hvor vi alle har behov for mer eller mindre hjelp. Tenk om eldreomsorgen kunne være mer som her, for alle. Selvom tida kan være knapp her også for de ansatte, er det tross alt mulighet for å leve livet i større grad. En kan få hjelp til å gå seg en tur, ganske ofte faktisk (selvom vi selvfølgelig gjerne skulle hatt mer, hihi). Vi er selvfølglig med ut på handletur, selvom vi trenger litt hjelp. Ja, kan til og med få hjelp til å komme oss på fritidsaktiviteter om det er behov for det. Skal ikke eldre ha lov til å ha akkurat de samme behovene som oss?! Bare fordi vi er yngre og har livet foran oss og bare fordi de er eldre og ikke har så mange år igjen, betyr ikke det at våre behov er forskjellige, vel...
Med et grøss, tenker jeg på en av naboene mine. Hadde vedkommende vært 20 år eldre, hadde denne herlige og enormt fargerike personen kanskje også blitt plassert et slikt sted. Nei, tanken gir meg dårlig smak i munnen... Gjett om det hadde blitt bråk, om alle som ikke klarte ta vare på seg selv, hadde blitt plassert under slike forhold. Men bare fordi de er eldre, så...
Dere skjønner sikkert poenget mitt nå. Det var bare sånn en vekker for meg, dette her. For jeg trodde alle liksom skulle ha rett på et meningsfyllt liv her til lands.
Hjertesukk fra en litt dessillusjonert tjenstemottaker, som kjenner på dårlig samvittighet, fordi tilbudet til yngre kan være så mye bedre... Jada, jeg vet det er bare dumt å tenke sånn :-P Nei, vi får stå på og bli politikere alle sammen eller gjøre noe anna positivt for å få de svakeste opp og fram.
tirsdag 5. februar 2008
Hvorfor kan ikke jeg også være skoleflink, på mitt eget vis?
Idag hadde jeg om norrønt språk i norsken, og det syns jeg var utrolig spennende. Elsker å se på forskjeller og likheter, hvordan språk, historie og alt det henger sammen. Det blei også litt tid til å repetere litt setningsanalyse, som var veldig nødvendig og faktisk litt gøy, synes jeg. Er jeg litt skolelys, eller? :P
Men i løpet av norsktimen kom det et utsagn fra min kjære lærer som jeg virkelig stussa på. "Tenk det, nå sitter jeg her og underviser en som nesten ikke ser, i norrønt..." Kan vel si jeg ble litt perpleks av den kommentaren. For hva er så rart med det? Vi som er synshemma har da like godt eller dårlig hue som alle andre, mener nå jeg. Nei, hun visste nå ikke hvordan dette skulle gå da, å følge vanlig læreplan og sånt, siden jeg var synshemma. Javel...
Ok, jeg kan skjønne tenkemåten hennes med tanke på hva slags skoleopplegg jeg har og de andre vnskene som ikke er direkte synsrelaterte. Går i en liten gruppe med tilrettelagt opplegg. Og da vi starta med norsk, var ikke tanken at jeg skulle få karakter en gang. Så at hun, som aldri har hatt "spesialelever" som meg før, var litt usikker, det kan jeg skjønne. Men da spør jeg meg selv, hvorfor skal ikke det gå?
Riktignok er ikke ting helt som i en vanlig klasse: Greit, jeg bruker ikke lærebøker i faget, fikser ikke hjemmearbeid og altfor stor grad av selvstendige studier særlig bra og jeg trenger å gå i en liten gruppe med forutsigbare, tilpassede forhold. Sånn er det bare. Men hvorfo, ja hvorfor i all verden skal det bety at jeg ikke har huet med meg???
Ikke misforstå, dette er ingen kritikk av norsklærern min, for hun er helt topp! Ser virkelig at jeg kan ting og er utrolig flink og inspirerende. Men det jeg reagerer på er den usikkerheten og tvilen på at man fikser det faglige, når man har litt andre forutsetninger og "skavanker". Men minst like mye reagerer jeg på den motsatte holdningen, som jeg har blitt møtt med altfor ofte: "Hvorfor går ikke du vanlig skole, du som har så godthode?" Jo, takk for komplimentet, jeg synes det er koselig med litt skryt av og til. :) Men et godt hode er ikke nødvendigvis det samme som at man er en godtfungerende allmenklasse-elev, og det samme motsatt; spesialklasse trenger ikke være synonymt med dårlig hode eller lite motivasjon...
Hvorfor kan ikke jeg være skole flink på min egen måte? Hvorfor må alle dele opp menneskene i flinke mennesker som er sånn og ikke så flinke som er slik? Alle har vi våre resurser og utfordringer. Hvis vi bare var litt flinkere til å bryte ned veggene i disse båsene vi setter folk i, tar folk for det de er og verdsetter dem, da tror jeg vi kunne få et mye åpnere og mer fargerikt samfunn!
Men i løpet av norsktimen kom det et utsagn fra min kjære lærer som jeg virkelig stussa på. "Tenk det, nå sitter jeg her og underviser en som nesten ikke ser, i norrønt..." Kan vel si jeg ble litt perpleks av den kommentaren. For hva er så rart med det? Vi som er synshemma har da like godt eller dårlig hue som alle andre, mener nå jeg. Nei, hun visste nå ikke hvordan dette skulle gå da, å følge vanlig læreplan og sånt, siden jeg var synshemma. Javel...
Ok, jeg kan skjønne tenkemåten hennes med tanke på hva slags skoleopplegg jeg har og de andre vnskene som ikke er direkte synsrelaterte. Går i en liten gruppe med tilrettelagt opplegg. Og da vi starta med norsk, var ikke tanken at jeg skulle få karakter en gang. Så at hun, som aldri har hatt "spesialelever" som meg før, var litt usikker, det kan jeg skjønne. Men da spør jeg meg selv, hvorfor skal ikke det gå?
Riktignok er ikke ting helt som i en vanlig klasse: Greit, jeg bruker ikke lærebøker i faget, fikser ikke hjemmearbeid og altfor stor grad av selvstendige studier særlig bra og jeg trenger å gå i en liten gruppe med forutsigbare, tilpassede forhold. Sånn er det bare. Men hvorfo, ja hvorfor i all verden skal det bety at jeg ikke har huet med meg???
Ikke misforstå, dette er ingen kritikk av norsklærern min, for hun er helt topp! Ser virkelig at jeg kan ting og er utrolig flink og inspirerende. Men det jeg reagerer på er den usikkerheten og tvilen på at man fikser det faglige, når man har litt andre forutsetninger og "skavanker". Men minst like mye reagerer jeg på den motsatte holdningen, som jeg har blitt møtt med altfor ofte: "Hvorfor går ikke du vanlig skole, du som har så godthode?" Jo, takk for komplimentet, jeg synes det er koselig med litt skryt av og til. :) Men et godt hode er ikke nødvendigvis det samme som at man er en godtfungerende allmenklasse-elev, og det samme motsatt; spesialklasse trenger ikke være synonymt med dårlig hode eller lite motivasjon...
Hvorfor kan ikke jeg være skole flink på min egen måte? Hvorfor må alle dele opp menneskene i flinke mennesker som er sånn og ikke så flinke som er slik? Alle har vi våre resurser og utfordringer. Hvis vi bare var litt flinkere til å bryte ned veggene i disse båsene vi setter folk i, tar folk for det de er og verdsetter dem, da tror jeg vi kunne få et mye åpnere og mer fargerikt samfunn!
Abonner på:
Innlegg (Atom)