Omsorgsghettoer; hva blir konsekvensene?

Saken med knivstikkingen i Namsos har blitt slått stort opp i media idag, både lokalt og nasjonalt. Sånt som dette er alltid tragisk - og det er jo vært andre fæle saker for tida, også... Men denne gangen gikk det litt ekstra inn på meg. Det skjedde i en slik "omsorgsghetto" der utviklingshemmede, rusmisbrukere og psykiatriske pasienter var stuet sammen i bofellesskap, og en av medbeboer, var en periode mistenkt i saken.
Da jeg leste dette første gang i formiddag var min første tanke: Åneei, skal vi få se det mest tragiske utfallet en slik ugunstig miks av ulike brukere kan føre med seg? Tanken gjorde, og gjør meg uvell. For dette ville isåfall bli ytterste konsekvens av en trend innenfor omsorgssektoren i kommunen, jeg personlig er meget skeptisk til.
For det begynner å bli en kjent sak at flere og flere kommuner tyr til slike løsninger. Blant annet hadde NRK en sak om ei 23 år gammel, utviklingshemma jente som kan risikere å havne i et botilbud der det bor hele 50 beboere med ulike behov. Dette synes jeg er utrolig trist. Både for de utviklingshemmede, og de andre partene.

Selv har jeg levd i noe liknende. Her er det riktignok ikke 50 beboere som alle trenger "omsorg". De fleste boligene er opprinnelig trygdeboliger, og mange av de som bor her er (nokså) normale, eldre mennesker. Men ikke bare. Enkelte har definitivt sitt å stri med. I tillegg, de to bofellesskapene med en stadig mer sammensatt forsamling brukere: Utviklingshemming, rus/alkoholproblemer, psykiatri. og gjerne en miks av disse problemene... Og så meg, da, som er litt blind og litt gal :P
Jeg har sett noen av konsekvensene av slik miksing på nært hold og fått enkelte erfaringer jeg gjerne skulle vært foruten.

Jeg hadde en nabo som, når han ikke krydret omgivelsene med sin eiendommelige, ulogiske humor som fikk meg til å humre for meg selv både titt og ofte, kunne få noen ganske heftige raseriutbrudd, for å si det mildt. Så heftig en gang, at jeg fra bak min lukkede dør ble vitne til at politiet kom og hentet han med politihund og greier. Sånt setter en real støkk i en engstelig liten sjel som akkurat skal til å forlate leiligheta...
Og sommeren etpar år tilbake var det trivelige sommertunet vårt "okuppert" av den samme gjengen hver kveld, som var mer enn litt glad i å ta seg en sommerpils, eller noe langt sterkere. Der satt de fra de tidlig ettermiddag til langt på natt. Vi som var så uheldige å bo i øverste etasje uten veranda, var pent nødt til å sitte der sammen med dem hvis vi ville nyte de varme sommerkveldene. For meg var ikke det verste min egen ubekvemhet, selvom det var ille nok, men å merke den stille, hjelpesløse uroen til mine utviklingshemmede naboer. For ikke å snakke om de som så ut til å bli trukket mot den festglade gjengen, i søken etter aksept og samhold.
Disse eksemplene er hva man kan kalle ytterste konsekvens av mine opplevelser, men den følelsesmessige siden er langt verre. Her snakker vi skam og ensomhet. Samme hvor hardt du prøver, hører du liksom aldri til i miljøet. Det handler også om ikke å bli sett for den en er av de som skal være hjelpere. Fordi du rett og slett ikke passer inn i noen av båsene de har lagt seg til, i all sin faglighet.

I begynnelsen da jeg var på mitt mest nedbrudte, gjorde jeg meg ikke så mye av dette. Jeg var for sliten, usikker og motløs til at min personlige integretet betydde så mye. Det som telte var at noen hjalp meg å få livet på rett kjøl igjen. Men senere, etter hvert som både selvsikkerhet og selvfølelse steg gjevnt og trutt ble jeg mer og mer klar over at noe skurret. Å se seg selv, heller prøve å tilpasse seg enn å stå opp for det som var mine behov, ble som å høre en kjent melodi spilt på et skjærende falskt piano. Først gjorde det meg redd, og senere sint. Men så kom motløsheten og resignasjonen... Motivasjonen for å samarbeide og skape nye, gode relasjoner, og fremfor alt, motivasjonen for å bo her, sank som en stein... Samtidig som jeg trivdes og blomstret på andre arenaer som jobb og ridning, kjentes det ut som jeg var på full fart utfor et stup av moralsk forfall.

Vel, nå er jeg på vei ut herfra om skremmende kort tid og burde sånn sett ikke bråke, kanskje. Men det er akkurat det jeg vil! For jeg unner ingen slik rotløshet og manglende forståelse. Ikke de utviklingshemmede som jeg, etter året mitt på Peder Morset folkehøgskole, vet har så mye mer å gi enn de får anledning til i dagens samfunn. Eller andre som meg, som faller mellom flere stoler og sliter med å føle seg forstått. Jeg tror også, at jo større og mer sammensatte botilbud, jo vanskeligere er det å tilpasse tilbudet etter hver enkelts behov som det så fint heter. Omsorgsghettoene skaper brukere, ikke mennesker. Og jeg er redd for utfallet av at mennesker som ikke burdee levd sammen blir "tvunget" til å gjøre det. Hvor alvorlige må konsekvensene være før de som sitter og bestemmer ser at dette ikke er holbart?

La oss leve i håpet. Både for at utgangen på dagens hendelser blir så god som det er mulig, og for at den som har store bistandsbehov får et bedre og mer tilpasset tilbud i framtida. Hvor alle blir sett på som individer!