Livet i et bofellesskap - en berg- og dalbane i skammen og humorens tegn

Egentlig vet jeg ikke helt hvorfor jeg skriver dette, etter å ha bodd på samma plassen i over tre år. Eller hvorfor jeg vil inn på temaet jeg i så lang tid har latt ligge fordi jeg mente det hørte privatlivet til, noe det på en måte også gjør. De som kjenner meg godt - VELDIG godt - har jo visst dette fra børjan av, men ellers har jeg vært påfallende tilbakehoden med det livet jeg lever i hjemmets lune hule. Men allkevel føler jeg at nå er tida inne for å fortelle litt fra livet jeg har levd de siste tre årene. Om å bo i et bemanet bofellesskap.

Å bo i bofellesskap er veldig annerledes fra å bo i, si en helt ordinær blokkleilighet. Bare for å ha det helt klart: nei, det er ikke en institusjon. Jeg har en stor leilighet (som godt kunne vært større, men det er nå bare meg:P), spiser det jeg vil og har full rett på privatliv. Det er menneskene som er annerledes. For her kommer du ganske tett på naboene dine. Her er det nemlig umulig ikke å bli berørt av folks originaliteter og hummørsvigninger. Visse ting må en bare venne seg på, først som sist.

• Samma om du står og gjesper kjeven utav ledd klokka åtte på morran eller kommer inn i en kaskade av regndråper, må du regnemed en overstrømmende mottakelse og svare på alt fra hvordan det går med deg, familien din og deres kjøreferdigheter, samt få full oversikt over hvem som er og hvem som kommer på jobb;
• han som i det ene øyeblikket kan fortelle deg kvadratrota av 500 eller hvem som spilte hovedrollen i en gammel filmklassiker, husker ikke hva du heter og gir deg navnet på en eller annen kulturperson (min favoritt er når jeg får navn som Agatha Christie eller Herbjørg Wassmo, skrivenerd som jeg er :D);
• den utilsikta "brutale ærlighetenn" fra han som høylydt ber om å få sette på radioen mens du står og synger julesanger foran samtlige beboere;
• og mens vi drikker kaffe kunngjøres det i fistel at han Fredy Mercury kanskje kommer på besøk imora, med påfølgende diskusjon om dette er noe vi egentlig vil skal skje.

... og så videre, og så videre. Seriøst, hvis det har gått en uke uten at noe tilsvarende som dette har skjedd meg minst tre ganger, kommer jeg til å bli alvorlig bekymra. Det er en del av å bo her, og jeg liker det, faktisk :-)

Men veien dit til oppriktig å sette pris på det, den har vært lang... Hvor mange faser jeg har vært gjennom, bare i forhold til å bo her har jeg ikke tall på, og ikke skal jeg forsøke å telle heller.
Fra starten av freaka ting som nevnt ovenfor, meg fullstendig ut. Herregud, skulle jeg virkelig bo HER, leve blant sånne mennesker?! Den gang var jeg nok mye mer skremt enn jeg forsto, men jeg var så oppsatt på at jeg hadde tatt et valg om å ordne opp i egen situasjon og måtte stå for dette, at jeg helt unnlot å ta et oppgjør med tankene mine.
Med tiden så falt jeg nå til ro også. Iallfall ble jeg mindre skremt og klarte å dra nytte av å bo her. Men fremdeles skulle jeg bare godta alt uforbeholdent, være snill og tilpasningsdyktig ovenfor alle.
Slik gikk det nå mer eler mindre, frem til for under et år siden. Da ble jeg plutselig lei. Åh, fy f... så lei jeg ble! Lei av alltid å smile av sære kommentarer, av å være forberedt på å måtte avvise slitsomme naboer som "bare" skulle inn å hilse på marsvina, av nye ansatte som spurte om jeg trengte hjelp til å kamme håret bare fordi jeg var morgentrøtt og ikke kommet så langt... (det siste skjedde riktignok bare en gang, men er et typisk eksempel på dråpen som får begeret til å renne over).

Nå er denne fasen heldigvis over. Det fins flere grunner til dette, men den viktigste er nok at jeg nå vet at jeg skal jobbe mot et liv utenfor bofellesskapet; det er ikke lenger bare et mål med uvisst tidsperspektiv. På en måte er det et paradoks at jeg først nå som jeg vet at et nytt og mindre beskyttet liv venter meg, virkelig kan sette pris på gjengen jeg bor ilag med. Men det hele har fått et nytt anstrøk av frivillighet. Plutselig innså jeg at jeg når som helst kunne flytte om det var det jeg ville, men heller ville bli boende til ting er klappet og klart. Det ble til et bevisst valg om å få det beste ut av å bo her den tida som gjenstår. Ikke bare systemet, men menneskene også. For i sannhet, jeg syns det er en herlig, spontan gjeng! Som har mer å gi enn hva mange tror.

Så, hvorfor skriver jeg om dette her når jeg allikevel søker et annet liv? Jo, fordi jeg synes det er så synd at slikt som dette skal være så skambelagt. At samfunnet vi lever i - eller er det selve menneskenaturen? - skal være slik at vi skammer oss over å være "svake" og trenge hjelp. Ikke minst synes jeg det er en skam at vi er så flinke til å sette folk i bås. At utviklingshemmede og andre med funksjonshemminger som "velger" å leve et liv med mye bistand i for eksempel et bofellesskap, ska bli sett på som mindreverdige av oss andre.
Jeg sier oss andre, fordi jeg føler meg som en av dem selv. For er det ikke et faktum at jeg, jeg som ser på meg selv som så fordomsfri, har skammet meg sånn over å bo her at jeg knapt har hatt besøk av jevnaldrende? Jovisst. Jeg har latt venners usikkerhet styre meg i så stor grad at jeg har unnlatt å si det som det er: At jeg har hatt noen tøffe år og derfor trenger jeg ekstra støtte og hjelp en tid. Det burde jeg ha sagt fra starten av.

For vi er som vi er, uansett hvor vi bor, uansett hvor mye hjelp vi får. Vi har alle våre resurser og kan være til stor glede for andre! Vi er alle MENNESKER!

Fjasedikt om agurk og slikt - til ære for kampen mot min indre kritiker!

Åh hei og hå! Her måjeg allerførst få advare mot HØY (U)SAKLIGHETSFAKTOR :-D For her kommer to temmelig originalespontanskrivingsdikt, hihi. Atl dette har egentlig startet taket være et facebookinnlegg (ellertwitter, da, sånn egentlig) som skapte rene kommentarfloden:-)

Dette første er det nyeste, og kom igang som følge av en kjær skriveleir-facebookvenn og hennes kreative innspill, om å skrive om en agurk i allværsjakke som ønsket seg en frakk... faktisk. Ja, dere får lese sjøl :P

Den forfengelige agurken

En agurk så strunk og fin gikk rundt i byen
Og kikka ned på jakken sin, som var et sjasket syn
Tenk no så kjedelig har man ei sett, tenkte den i sitt stille indre
En allværsjakke kan rett og slett ikke få meg til å føle meg mindre.

Se på alle de søte grønnsakene der, tomater løk og sopp
Med slike vakre moteklær, på grønnsaksdiskens topp.
Mens jeg går her så grønn og traust i min styggeste allværsjake,
som ser ut som en søppelsekk og lukter gammel matpakke.

Agurken føyk til butikken ned, den for de fasjonable
Der hang fancy frakker i ro og fred på kleshengre og stabler.
Han valgte så en flortynn en, en kort og fasongsydd modell.
Skjønt tiltenkt en tomat så rund og pen, så fasongen var ei helt på stell, man han tenkte at det får gå lell.

Men ute var det plaskeregn og frakken tålte ikke vann
Han løp og han løp, så etter tegn til en hjelpende hand.
Men alt han som kom en ekkel skurk som knabbet alværsjakken
Til en forfengelig, mismodig agurk som rullet nedover bakken

De fant ham tidlig neste dag, forfrossen slapp og sur
Liggende i en søledam, med n frakk i laser våt og klam
Her fantes bare en eneste kur…
Før var han et ekte prakteksemplar, litt kjedelig men frisk.
Nå ligger han på eddik med bismak sur og rar,
En sylte forkjøla sylteagurk ved siden av reker og majones i husets baguett-disk.


Jadda..... Men så, mens jeg nå satt her og diskuterte med meg sjøl om jeg i det hele tatt skulle publisere dette mesterverket på bloggen, kom jeg til å tenke på et anet dikt jeg skrev på en av de siste dagene på Brundalen, i norsktimen, faktisk. Vi hadde en liten ordlekeskriveoppgave, og resultatet ble seende slik ut.

Kråkeslottet

I et kråkeslott på landet, der bor tre kråker

En bor i klesskapet,
danser polka foran speilet i rødkjolen
og spiser gul øyenskygge til frokost.
Er gal og sexy dagen lang
og dikter på en visesang

En annen bor på kjøkkenet
Har tårnkaka som hjem.
Den lever kun på tyttebær,
Er bare sur og slem.

Mens den tredje bor i uthuset,
Et mørkt og trekkfullt sted
Der sitter den og tenker
I ro og i fred.

På en trestokk under taket,
Der svever det store ord
Og mange vakre tanker.
Men lytter noen?
Bare dokosten.
Og den eneste tanken den tenker på,
Er full av dritt


Vel, vel, LENGE LEVE GALSKAPEN!!! :D :D :D

Sovegris i morgenfuglefjær

alle de som kjenner meg og har sett meg i ferier og helger, er helt sikkert enige om at jeg er ingen morgenfugl :P Faktisk er jeg ofte ikke tesnakkandes før langt utpå ettermiddagen, får jeg råde helga som jeg sjøl vil :P Men egentlig, når ikke søvnen henger som et blylodd over pannebrasken, kan jeg være litt av en morrasfugl, ska jeg si dere.
Altså, nå må vi bare få oppklart en sak her, med en eneste gang: Jeg er IKKE en sånn derre overopplagt morgenfugl som bare setter beina på gulvet og er i full sving i løpet av et halvt minutt. Du hører aldri meg kvitre som en sangfugl klokka seks eller klage over at dagen er bortkasta når jeg ikke harjogga ei mil før klokka ni. Haha, nå fikk dere vel bilderi hodet, kan jeg tenke meg....JEG på joggetur... xP

Nei, den eneste grunnen til at jeg LIKER å stå opp tidlig er at jeg får så innmari god tid. Ja, det vil si, hvis en ikke har en jobb som begynner klokka 8 da, som vel de fleste siviliserte folk har. Men prinsippet fungerer egentlig veldig bra, også de dagene man har ting å gjøre tidligere på dagen. Merkelig så mye et kvarter, for ikke å snakke om en time ekstra har å si for feelgooden :-)

Så her er en liten oppskrift på det jeg mener er en perfekt morgen:

1. Bruk klokkeradio, ikke vekkerklokke eller alarmen på mobilen. Viktig å få starten på dagen så komfortabel som over hodet mulig, og da er en skingrende pipelyd ikke tingen for meg i alle fall...

2. Beregn GOD TID på å våkne. Sett på vekking en god stund før du vet du absolutt må opp, så har du akkurat så lang tid som du vil på å strekke deg under dyna og la kropp og sinn komme i vater. Er jeg ekstra tung og trøtt en dag er den hele timen jeg bruker på å dra meg, ubetalelig!

3. Lag deg frokost, men for all del, ikke stress!Kok deg gjerne kaffeelerte hvis du liker det. Ta deg god tid til å tygge hver eneste bit og puste med magen. Tro meg, det tar kortere tid enn du tror. Det hender jeg tror jeg minst har brukt en time, og så viser det segat jeg bare har sitti et kvarter. At du føler du bruker god tid er egentlig det viktigste.

4. Etter at du har spist, bruk god tid på bare å sitte og koble av. Om du nå vil lese avisa, høre musikk eller som jeg gjorde idag, sitte og småsnufse over "The Outsiders" på lydbok. Eller bare sitte og stirre ut i lufta, uten å tenker. Det siste der er VIKTIG! Du må la tankene få fri. Bare vær obs på at denne fasen har en aldri å liten risk ved seg, hvis du som meg har lett for å la tida fly litt for fort:P Da er det faktisk bedre å droppe timeout-fasen, syns jeg, for ellers blir du bare sittende å se på klokka og tenke "nå må jeg slappe av, nå MÅ jeg slappe av... Hvor mye er klokka?" Og det funker ikke særlig bra.

Vel, med disse punktene får iallfall jeg en pangstart på dagen - det roligste panget på denne sida av Atlanterhavet, men... og er samla og klar for en fullpakket og sprudlende dag.

Og det kan dette også bli, for nå må jeg fly for å rekke harryturen jeg skal på (jadda, det var dette med å passe tida, hehe) Ha en fin dag, folkens!

Hei på deg blogg, og velkommen skriveglede!

Uff, av og til føler jeg liksom det kan virke som jeg forsømmer bloggen i måned på måned for så å få et røkk og krive masse rare innlegg på rappen, bare for å virke engasjert igjen. Okanskje har det vært litt sånn også, hvem vet.

Det jeg iallfal vet, er at jeg har hatt en lengre periode med en litt kinkig form for skrivesperre. altså. Jeg har hatt plenty ideer og, ja, hva skal man kalle det? en slags lyst til å ha lyst til å skrive. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har satt meg ned og tenkt at "NUH er den store inspirasjonen her!" Nå skal jeg sette meg ned og skrive som det gjaldt livet, slik som jeg gjorde før. Men så har jeg begynt å skrive. Det har gått en setning, kanskje to. Er jeg heldig så blir det så mye osm et avsnitt. Og så er det som om fingrene henger seg fast i ei klissete hengemyr. Det står bom stille, og jeg, min idiot har tenkt at "jaja, da kan jeg liksågodt begynne å korrekturlese når jeg allikevel ikke kommer videre". Og så har jeg lest og lest, forandra det ene og så det andre. Helt til jeg har blitt så frustrert på meg selv og hele den forbaska teksten at jeg har trykt ctrl+a og deretter DELETE, for dette var håpløst uansett. Det, eller så sitter jeg igjen med en upersonlig død tekst jeg aldri kan se i øynene igjen. Gramatikkalsk plettfri, men dessverre også sjelfri. Sukk.

Så idag satte jeg meg ned og leste gamle blogginnlegg. Ja, for jeg har savnet å blogge. No så inni granskævven avogtil også! Og jeg gikk tilbake til det gyldne år 2008, det året da jeg hadde hele 33 innnlegg. Og vet dere hva jeg fant der? Jo, skriveglede, MASSE SKRIVEGLEDE! Noen av innleggene hadde skrivefail, noen gjentok seg selv, men de aller fleste var fulle av originalitet og et livsmot en skulle tro jeg hadde mistet fullstendig de siste åra. Det var fra den tida hvor jeg turde skrive om de små tingne i livet. Hvor ikke alt trengte være superoriginalt, smart og vittig for å få plass i bloggen.

Jeg vil tilbake dit! Jeg vil bruke bloggen som det den skulle egenltig skulle være. et fristed for meg, tankene og skrivelysten min :-) Ikke et publiseringsverktøy for perfekt formulerte artikler og prosatekster.

Mendet er, for å bruke et lite verdig utrykk, dritvanskelig. Bare på denne lille teksten her, som er uvanlig usensurert til meg å være nå om dagen, har jeg måttet konentrere meg iallfall 98,95% for ikke å korrigere meg selv for annahver setning.

Så avslutter med en liten oppfordring til dere som vet hvem jeg er og har kontakt med meg ellers: ta og så minn meg på bloggen, vær så snill! Jeg trenger den og den trenger meg (nei jøssenamm som jeg skulle personifisere her nå da). Iallfall trenger jeg å skrive, om dette og hint, om dagliglivets små og store hendelser. Ikke bare gå meg bort i de store tanker og avgjørelser her i livet.

Vel, da tror jeg vi sier dett var dett for denne gang. Skolten min driver og roper om åndenød fordi den ndre kritikern ikke får lov å herje som den vil der inne, så jeg bør vel gi hele maskineriet mitt litt fri. :-P vi prates folkens!

Min musikalske bagasje - et blaff av melankolsk, frydefull identitetskrise :-)

Det er søndag morgen, eller formiddag (eller ettrmiddag, ifølge a-menneskene :P) og jeg sitter inne og stenger gråværet ute med kaffe, et tappert men akk så mislykket forsøk på å tenne telys og musikk. Og det er dette siste som endelig ser ut til å ha satt bloggefingrne mine i kok igjen.

For jeg sitter her med min gode venn Spotify, som etter min mening er et av de snedigste konseptene som er kommet etter elektroniske musikkformater. Og jeg hører på ny og gammel klassisk kormusikk. Musikk som rører dypet av sjela mi på en måte jeg hadde glemt var mulig. Vekker gamle toner og stemninger til live i meg igjen.

Her i morges fikk jeg så lyst på en liten nostalgia-trip tilbake i barndommens trygge musikalske verden. Og hva er vel da mer naturlig enn å sette på... Maj-Britt Andersen? Knutsen og Ludvigsen? Arild Nyquist? Nei, så absolutt ikke. Enn Anne-Cath Vestly, da? Nei, faktisk ikke. Ikke denne gangen.
Det starter ut med ei plate av Skruk, og det første som slår meg er at denne må jeg høre nærmere på. For å få med seg tekstene når man står midt i frokostbrasinga er ikke min sterkeste side. Men jeg har fått med meg nok til å oppdage at dette var det mer ved enn de fengende rytmene og fine melodiene jeg hørte som liten.
Oppmuntret av en slik suksess begynner jeg straks å utforske Related artists-funksjonen i Spotify for om mulig å finne noe mer å høre på. Jeg kommer over Grex Vocalis, et navn som virker merkelig kjent og finner en plate med renesansemusikk jeg får lyst til å prøve. For kjent eller ikke, dette vil jeg nok like uansett
Og jo, dette er både kjent og kjært. Først er det som å høre stemmen til en gammel venn du ikke har sett på år og dag. en venn du nesten har glemt eksisterte. Jeg blir fylt av en varm, boblende glede. Men så, helt plutselig blir jeg sittende helt stille og bare lytte. Med ørene, hjertet, ja hver pore i kroppen. Gjensynsgleden som sto for meg så viktig for et øyeblikksiden, er plutselig uvesentlig. Dette kjente er blitt noe nytt som er dypere og vakrere enn jeg kunne forestille meg. Jeg lar meg drive inn i min egen gjenoppdagende verden av farger og toner, der drøm og minner går i ett.

Jeg minnes så godt hvor høyt jeg elsket denne musikken, og mye annen slik "voksenmusikk". I time etter time kunne jeg sitte foran stereoanlegget og bare lytte og fantasere. For jeg har alltid vært en drømmer. Om verden ellers ble for stor og skremmende var det ingnting som å sette seg i en krok med litt rolig korsang på øret, eller kanskje blues, eller noe eksperimentelt, moderne noe som jeg den dag idag ikke skjønner hvor hører hjemme. Men hva gjorde vel det meg, den gang? Absolutt ingenting.
Skjønt, ikke alle var like begeistret for denne min noe voksne musikksmak. Ikke bare var den voksen, men den var da intellektuell også. Og at et uskyldig barn på 3 foretrakk slikt fremfor Disney som de andre i barnehagen, det var jo beint fram skadelig, må vite. Uff, nei, nå er jeg vel litt stygg med mine velmenende barnehagetanter. Og de hadde nok et poeng, også. For som de sa, var ikke dette mitt særtrekk akkurat så veldig kontaktskapende i forhold til de andre ungne. For jeg satt nå der i en krok, da, og lot denne musikken jeg ikke forsto så mye av, beskytte meg mot det jeg forsto enda mindre av: ungenes enkle, høyhastighetsverden.
Jovisst prøvde jeg å høre på sånt de andre ungene hørte på også. Selv i barnehagen er man pinlig klar over at man er en raring og vil prøve å endre på det. Men ærlig talt skjønte jeg meg ikke så godt på dette som var myntet på barn. Særlig mye av det nyere syns jeg rett og slett var altfor ståkete, også så banalt da gitt. Idag kan jeg godt le av sanger som "Kua med fletter" og synes mange av Disney sine soundtracks er både koselige og festlige, men den gang ble liksom tekstene altfor tydelige. Jeg forsto ikke bildene de forsøkte å prakke på meg, i altfor store bokstaver. Da var det bedre med musikk på et språk jeg ikke forsto. Så kunne jeg heller lage mitt eget språk og mine egne bilder.

I mange år har denne sansen for det vakre og spesielle ligget godt begravet under lag på lag av fordømmelse og mindreverdighetskomplekser. Gjennom år med selvransakelse har jeg fortalt meg selv at dette var noe jeg ble påprakket. At jeg ikke fikk lov til å være barn når jeg skulle, har ødelagt meg. Men idag velger jeg heller å se på det fine i dette. At annerledesheten faktisk var og er noe fint i seg selv. Ikke å gjemme seg bak som jeg har gjort, men til å fremheve det som er unikt.
Men på leting etter fellesskap og aksept er det så mye tryggere å gå inn i en rolle som tvers gjennom A4. En som helst hører Radio1 og smårødmende innrømmer at Hotel Cæsar er spennende (nei det siste der har jeg ALDRI latt som, promice!). Ikke en aspirerende nerd som elsker visse typer klasisk og folkemusikk blant mye annet, har en forkjærlighet for språk og lar seg fascinere av flere P2-programmer, selvom de ikke alltid er så lette å forstå.
Jeg føler meg liksom ikke hjemme i noen leir. For mangslungen til å være mainsream og for dum til å være intellektuell... Hvor skal jeg da gjøre av meg? Får vel gjøre som det heter i et hundretalls klisjefilmer: "finne min egen vei", selvom det virker som en reint for stor jobb akkurat nå.

Men jeg vil heller ha et hardt liv langs den kursen jeg stikker ut, enn et enkelt liv hvor jeg går i ett med omgivelsene rundt meg! :-D

Milepel på ridebanen, hurra!

Jeg har allerede skrytt på tryneboka, men ærlig talt, idag er jeg så hoppende, boblende stolt av meg sjøl at jeg ikke kan få skrytt nok, så her er vi igang på bloggen også :-) Dagens opplevelse ga nemlig i min stadig voksende rideentusiasme en nboost: jeg har nemlig gallppert, jeg har fått det til og likt det! :-D Ok, det var ikke så langt, jeg red ikke alene og det var ikke første gangen heller. Allikevel var det en helt ny og knall opplevelse.

For jeg har prøvd før, å jada. Men gikk det bra? Veel, ikke akkurat... Tror en tur til Minneland er påkrevd igjen, jeg.

Buan Gård for om lag 8 år siden:
Det er helg, vår og fint vær. 7-8 islandshester beveger seg på rekke langs en skogsvei, og hakk i hæl etter ledern rir jeg i makelig tempo. Alt er bare fryd og gammen. Men plutselig:
"Er det noen som har lyst til å trave?"
"JAAAA!", kommer det, fra samtlige bak meg. Jeg... "eeeh", før stemmen drukner i manen på hesten. Jeg kan jo ikke være dårligere enn alle de andre, som attpåtil er flere år yngre enn meg.
"Er alle klare? Greit, da setter vi igang!" Skump, rist dunk. Istedenfor en rytter, sitter det nå en sekk poteter tjora fast til stigbøylene.
"Noen som vil galloppere?" "Ja!" Ikke så lett å svare når man holder pusten...
Og hei og hopp, der fyker pottitsekken framover, bakover og framover igjen. På refleks klemmer jeg til med beina mens jeg drar i tøylene. Stakkars hesten skjønner fint lite og fortsetter som før. Der begynner jeg å sige, så løsner den ene stigbøylen. Herregud, det går ikke lenger...
"STOPP", og flomp... Enda godt det fortsatt lå litt snø i veikanten, sier jeg bare.

Enhver idiot må vel ha skjønt at balansen min var heller elendig på den tida, og sånn fortsatte det. Noen sporadiske forsøk på trav ble det vel, men når jeg så det var samma historia om igjen, ga jeg meg. Virkelig lyst til å prøve igjen fikk jeg ikke før jeg begynte på Stall C, og selv her måtte det en fysioterapeut med sine krav til, før det ble fart i sakene.

Stall C, sist september:
Jeg står på ridebanen og kikker på de som allerede har begynt. Til min skrekkblandede fryd (?) ser jeg at de ikke bruker sal. Istedenfor er det en slags bøyle spent over hesteryggen som de holder fast i.
Oi, dette virker jo interessant, tenker jeg nølende.
Fysioterapeuten kommer bort. "Jeg ser gjerne at alle rir uten sal for det er bedre for balansen. Men hvis du ikke vil, så..."
"Joda". Som den evige optimist jeg er tar jeg selvsagt utfordringen, til tross for at kroppen prøver å overbevise om at dette neppe er noen god ide.
Så sitter jeg der, da. Med beskjed om å holde meg godt fast, smatter jeg på hesten som begynner å gå. Ett skritt, to skritt, oooops! Går det virkelig an å være så sigen og ustø? Enda godt jeg hadde overlatt tøylene til leieren, for ellers...
Vi stopper, jeg får beskjed om å rette meg opp og bruke musklene i baken (har jeg muskler der også, ja), og så bærs det ivei igjen, atskillig bedre nå, før det kommer en sving og jeg krenger faretruende. Jeg huker meg fast for alt det er verdt.
"Husk å puste, da". Åja, det var kanskje en god ide. "Og prøv å slappe av, da får du bedre utbytte". Får vel ikke noe utbytte om jeg havner på bakken...

Heldigvis ble det bedre, overraskende fort. Jeg skal ikke gå i detalj på alle opp- og nedturene som fulgte. Som at den snille fjordingen jeg red plutselig bestemte seg for å være litt mindre snill og bykse til av ei skarve trillebår, med påfølgende resultat. Og selvom det er fristende skal jeg heller ikke utbrodere skogsturen for etpar uker siden da jeg plutselig oppdaga at jeg faktisk fikk til å trave, og bestemte meg for at før ferien skulle jeg ha prøvd gallopp. Vi hopper heller rett til dagen idag.

Vi rir ute, som jeg nesten alltid gjør uansett vær, og vi skal opp i skogen. Den stri fjordingen er for lengst bytta ut med verdens snilleste, mest kosete hest: Lille, som ikke akkurat passer til navnet sitt, hverken i høyde eller bredde. Veien er temmelig bratt og steinete, men det gjør ingen ting. Sola varmer og greinene pisker meg i ansiktet. En av leierne rekker meg en hvitveis og jeg får en psykologisk åpenbaring: den spinkle blomsten gir jo samme støtte som å hvile hånden lett på bøyla. Jeg sitter (nesten) så stødt som et fjell, jo.
Det er fortsatt et kvarter igjen av timen når vi kommer ned og jeg må bare spørre om å få trave litt - det er jo så gøy. Som sist jeg prøvde kjenner jeg hvor stødig jeg sitter. Jeg anspenner meg ikke. Spretter bare opp og ned i takt med bevegelsene, og på magisk vis lar jeg bare vær å vingle. Kjenner musklene jobbe, men vet ikke hvordan. Alt bare virker som det skal.
Blir spurt om jeg ikke vil prøve gallopp siden dette går så bra, og jeg tenker "hvorfor ikke?" Like greit å (gal)hoppe i det, først som sist. Ikke er jeg spesielt nervøs heller, underlig nok. Det bare kribler lett i magen mens tankene blir glassklare, rene og fokuserte.Vi er igang. En langside, så roe ned resten av runden. En gang til, og så enda en. dette var jo gøy! Ikke lett, langt ifra, men akurat passe utfordrende. Varme lykkebobler risler ut i hele kroppen og jeg kunne ikke stoppe å glise om jeg så hadde fått en million. Jeg kan ikke huske sist gang jeg var så stolt.

Og hva nå? Jeg fortsetter å prøve, såklart! Kommer ikke til å gi meg før jeg har lært å ri i alle tre gangarter, med og uten sal, alene. Så kan jeg begynne å leve ut drømmene mine. Fjelltur på hesteryggen for eksempel, er en slik en. For nå vet jeg at jeg kan. Det er ikke lenger bare snakk om et håp, men jeg har TRO, også, på at jeg kan komme dit jeg vil!

Den lille, store drømmen om frihet

Det driver og skjer noe med meg som jeg ikke har vært med på før, i samme grad.
Jeg vil framover, og jeg vil leve mitt liv!

Før var det mindre viktig.
Før var jeg fornøyd om jeg gjorde slik folk forventet. Gikk skole, deltok på aktiviteter, klarte meg selv.
Og selv trodde jeg jeg fikset alt.
Trodde jeg var fri når jeg blindt kastet meg med på andres forhåpninger.
Jeg elsket tanken på frihet. Drømte om det hver eneste dag.

Så kom en tid da jeg begynte å se at dette ikke gikk så bra.
Utenpå så flink og selvstendig. Innenfor var alt kaos.
Ikke fri, men fanget i meg selv. Kom ingen vei.
Jeg måtte ta noen skritt tilbake.
Tvinge meg selv til å stoppe opp. Våge ta imot opptil flere hjelpende hender.
Så skummelt, så godt, så ydmykende...

Nå har jeg hatt pause i flere år. Samlet krefter, samlet mot.
Og en ny trang begynner å våkne av en årelang dvale.
Trangen etter å være meg!
Stadig får jeg lyst til å prøve nye ting. Utforske nye aspekter ved verden.
Det føles skremmende og uvant, men det gjør meg stolt!

Drømmen om frihet følger meg, mer enn noen gang før.
Springer stadig i forveien, lokker og roper. Frister meg med nye håp og ideer.
Og jeg prøver så godt jeg kan å henge med. Men det er hardt å pløye vei i ukjent terreng alene.
Alene er jeg uten stedsans. Stopper forvirret opp. Vet verken hvor jeg kom fra eller hvor jeg skal.
Mens de hjelpende hendene som før var så gode å støtte seg på, blir til brysomme rekkverk som leder meg en altfor lang og sløvende lettvint vei.

Gi meg styrke til å heve hodet, brette opp ermene og brøyte meg vei.
Gi meg mot til å kaste meg utfor kanten og la meg fly avsted,
akkurat dit hjertet mitt vil!

Veien videre - store overganger, men det er håp

Da jeg først tenkte på å skrive om min overgang fra skole og uansvarlig ungdomstid til jobb og ikke fullt så uansvarlig voksenliv, da var ambisjonene ganske så høye. Jeg skulle skrive etter alt av betydning. Men har det blitt sånn? Nope. Dette henger vel sammen med at dette er en tøff, kronglete og fullstendig ny type prosess for meg. Tankene har vært for mange og for surrete.
Men nuh skal jeg gjøre et tappert forsøk på en liten oppsummering.

Å gå fra et liv på skolebenken til et liv i jobb, eller arbeidsutprøving som det strengt tatt er, var en større overgang enn jeg kunne drømme om. Det første og største sjokke var egentlig å komme på Kimsenteret å få spørsmålet, hva ønsker DU å bidra med, og hva liker DU å gjøre. Jeg var jo vant med å komme på skolen å få vite at idag gjør du sån og sånn klokka da og da. Nå skulle jeg plutselig si sjøl hva jeg ville og enda verre, si hva jeg er flink til. Fyttigrisen, det har jeg aldri kunnet fordra! Kan vel si at fenomenet prestasjonsangst ikke bare pusta meg i nakken, men fant det rktig så bekvemt å sitte på skuldra mi med sitt kritiske blikk. Ikke det beste utganspunktet for å drive med frisskriving til internavisa, som var det jeg skulle begynne med.
Så fikk jeg også spørsmål om hvordan de kunne tilrettelegge for meg. Tilrettelegging, ja, der sto jeg fast. For Muldra er nemlig ei sånn ei som alltid har hata det ordet. Som med sine toprosentsøyne "klarte seg" på media, og jobba med bilderedigering på en Mac uten forstørring - pyttsann. Og jeg som aldri har hatt noen jobb, langt mindre vært på et kontor, hvordan skulle jeg vite hva som måtte tilpasses? Tøff nok til å spørre og grave var jeg heller ikke, så vi var vel alle litt i beita.

Tingene tok seg opp da jeg ble introdusert for avskrift etter diktafon, eller for å være litt proffe i ordbruken, transkripsjon (ahh, føles godt å briefe). Dette er faktisk ganske gøy, men pokker så krevende til tider når du skal skrive ordrett av en gruppesamtale der folk mumler i munnen på hverandre, på dialekt. Men artig å kunne utføre en oppgave der jeg føler jeg faktisk har et lite fortrinn som synshemma.
Når det ikke var flere transkriberingsoppdrag satt jeg nå der med friskrivinga og tukla. Foruten å krangle med min indre kritiker ble jeg pinlig klar over min elendige studieteknikk da jeg skulle samle fakta til en artikkel om Trondheims historie. Akkurat hvor mange timer jeg brukte på den trekvartfulle A4-sida *kremt* har jeg IKKE tenkt å fortelle her, men dere skjønner sikkert tegninga.
Lettere frustrert gikk jeg lenge og klagde min nød til arbeidsledern: Kunne jeg ikke snart få litt flere oppgaver som passer til dager med teflonhjernesyndrom? Og nå har endelig masinga gitt resultat, for det ligger en lang liste med nye arbeidsoppgaver og bare venter på at jeg skal lære dem. For mye å referere her, men den lista omfatter arbeid både med og uten bruk av hodet. Så det går da framover.

Så har vi nå det sosiale, da, men der er det enda ikke så mye å fortelle. For sånt sosialt tar tid for lille meg å få på gli. Men ett bekjentskap har jeg da gjort, med ei med like stor lidenskap for lydbøker som undertegnede, som gladelig deler av sitt rause utvalg engelske lydbøker. Og flere skal det nok bli med tiden, bare vent!

Vel, da har jeg vel dekket over det meste, og det tror jeg er like greit, for nå er du sikkert passe lei av denne lange saken her. Menmen, sånn går det når det går måneder mellom oppdateringene.
Jaja, bedre lykke neste gang :P

Den firbente terapeuten

Det er noe spesielt som skjer med meg når jeg kommer i stallen. En del av meg, den som alltid vurderer menneskene rundt meg og alltid prøver å planlegge hva jeg skal si, slapper fullstendig av. Her kan jeg ta fri. For sammen med hesten trenger jeg ikke ord. Bare nærhet og trygghet.

Når jeg rir har jeg en enesteånde følelse av kontroll. Jeg må lære hestens lynne og unoter og like viktig, når den gjør en god jobb. Jeg må vite hvor følsom den er i munnen og sjenklene. Ikke presse for mye eller holde igjen for hardt og finne akkurat det rette balansepunktet. Så naturligvis må jeg være veldig tilstede i kroppen. Aktivt kjenne hvordan jeg beveger meg. Forstå hva jeg må gjøre for å holde balansen. Være til stede med hver en muskel. Slappe av og samtidig jobbe aktivt. Og for at alt dette skal fungere, må tanken være med, også. Hele tiden må jeg koordinere alle disse små prosessene så de stemmer overens. Samtidig må jeg vite akkurat hvor jeg er og hvor jeg vil, så jeg kan være ørlite i forkan hele tiden. Det blir kontakt på mange plan.
I boksen med stell og kosing føler jeg virkelig nærhet til et annet levende vesen. Go'praten sitter uvant løst og vi følger hele tiden med på hverandre. Jeg lar hånda gli over ryggen og kjenner varmen fra den sterke, rolige kroppen. Kikker på ørene og hører på lydene om den liker det jeg gjør. Hesten dytter mulen mot jakkelomma mi og sjekker prøvende etter godbiter. Slik en betingelsesløs vennlighet og klokskap som rører meg til lykksalighet.

Stallen blir for eg en trygg havn hvor jeg samler krefter. Jeg kommer i en tilstand av indre fred og fokus. Den samme bekymringsfrie roen som skjer når jeg bruker tredemølle eller svømmer, men uten tankeflukt og dagdrømmer. Den samme konsentrasjonen som ved intenst arbei, men med evnen til å kjenne kroppen og dens signaler. Jeg føler meg hel, og at jeg har kontroll på både kropp og sinn samtidig. Jeg er fri!

Godt nytt år, tankespinneriet

Akk ja, som man kan se er det en liten evighet siden jeg skrev noe her inne. Noen
blir kanskje litt forvirra over at et innlegg fra i høst først dukker opp nå osv. Men nå er jeg tilbake og skal prøve å vekke liv i gammel skrive-iver :-)

Det har skjedd mye i høst, det er vel grunen til at bloggen har liggi litt død.
Jobben på Kimsenteret har vel vært den største forandringa. Det har vært spennende, men veldig uvant og ikke fritt for utfordringer. Kan vel si at gapet mellom skole og jobb var noe større enn venta.
Begynt i kor har jeg også. Konge å begynne å synge igjen, men samtidig litt nrevepirrende, plutselig å befinne seg i en sammensveisa gjeng gjeng av veldig sosiale folk som er en god del eldre enn meg. Men sangen har veid opp for det. Gøy å være med på konserter og føle samholdet i å opptre :-))
Og som ikke det var nok har jeg vært på et par hypersosiale helgturer: 5-årstreff på Pedermorset (ja, i år ble det!:-D) og fjelltur med NBfU (som jeg har vært borte fra hvertfall i 5 år). Superfestlig begge deler! Ville ikke vært de turene for uten, selvom jeg ble passe utslitt av all den utaggerende turing :P

Nå på nyåret er det har jeg tatt det litt roligere. For tross alt det superdupre som skjer kan det av og til bli litt mye. Da gjelder det bare å stopp opp, senke pulsen og komme i takt med seg sjøl. Før man atter en gang er klar til dyst :-)