Livet i et bofellesskap - en berg- og dalbane i skammen og humorens tegn

Egentlig vet jeg ikke helt hvorfor jeg skriver dette, etter å ha bodd på samma plassen i over tre år. Eller hvorfor jeg vil inn på temaet jeg i så lang tid har latt ligge fordi jeg mente det hørte privatlivet til, noe det på en måte også gjør. De som kjenner meg godt - VELDIG godt - har jo visst dette fra børjan av, men ellers har jeg vært påfallende tilbakehoden med det livet jeg lever i hjemmets lune hule. Men allkevel føler jeg at nå er tida inne for å fortelle litt fra livet jeg har levd de siste tre årene. Om å bo i et bemanet bofellesskap.

Å bo i bofellesskap er veldig annerledes fra å bo i, si en helt ordinær blokkleilighet. Bare for å ha det helt klart: nei, det er ikke en institusjon. Jeg har en stor leilighet (som godt kunne vært større, men det er nå bare meg:P), spiser det jeg vil og har full rett på privatliv. Det er menneskene som er annerledes. For her kommer du ganske tett på naboene dine. Her er det nemlig umulig ikke å bli berørt av folks originaliteter og hummørsvigninger. Visse ting må en bare venne seg på, først som sist.

• Samma om du står og gjesper kjeven utav ledd klokka åtte på morran eller kommer inn i en kaskade av regndråper, må du regnemed en overstrømmende mottakelse og svare på alt fra hvordan det går med deg, familien din og deres kjøreferdigheter, samt få full oversikt over hvem som er og hvem som kommer på jobb;
• han som i det ene øyeblikket kan fortelle deg kvadratrota av 500 eller hvem som spilte hovedrollen i en gammel filmklassiker, husker ikke hva du heter og gir deg navnet på en eller annen kulturperson (min favoritt er når jeg får navn som Agatha Christie eller Herbjørg Wassmo, skrivenerd som jeg er :D);
• den utilsikta "brutale ærlighetenn" fra han som høylydt ber om å få sette på radioen mens du står og synger julesanger foran samtlige beboere;
• og mens vi drikker kaffe kunngjøres det i fistel at han Fredy Mercury kanskje kommer på besøk imora, med påfølgende diskusjon om dette er noe vi egentlig vil skal skje.

... og så videre, og så videre. Seriøst, hvis det har gått en uke uten at noe tilsvarende som dette har skjedd meg minst tre ganger, kommer jeg til å bli alvorlig bekymra. Det er en del av å bo her, og jeg liker det, faktisk :-)

Men veien dit til oppriktig å sette pris på det, den har vært lang... Hvor mange faser jeg har vært gjennom, bare i forhold til å bo her har jeg ikke tall på, og ikke skal jeg forsøke å telle heller.
Fra starten av freaka ting som nevnt ovenfor, meg fullstendig ut. Herregud, skulle jeg virkelig bo HER, leve blant sånne mennesker?! Den gang var jeg nok mye mer skremt enn jeg forsto, men jeg var så oppsatt på at jeg hadde tatt et valg om å ordne opp i egen situasjon og måtte stå for dette, at jeg helt unnlot å ta et oppgjør med tankene mine.
Med tiden så falt jeg nå til ro også. Iallfall ble jeg mindre skremt og klarte å dra nytte av å bo her. Men fremdeles skulle jeg bare godta alt uforbeholdent, være snill og tilpasningsdyktig ovenfor alle.
Slik gikk det nå mer eler mindre, frem til for under et år siden. Da ble jeg plutselig lei. Åh, fy f... så lei jeg ble! Lei av alltid å smile av sære kommentarer, av å være forberedt på å måtte avvise slitsomme naboer som "bare" skulle inn å hilse på marsvina, av nye ansatte som spurte om jeg trengte hjelp til å kamme håret bare fordi jeg var morgentrøtt og ikke kommet så langt... (det siste skjedde riktignok bare en gang, men er et typisk eksempel på dråpen som får begeret til å renne over).

Nå er denne fasen heldigvis over. Det fins flere grunner til dette, men den viktigste er nok at jeg nå vet at jeg skal jobbe mot et liv utenfor bofellesskapet; det er ikke lenger bare et mål med uvisst tidsperspektiv. På en måte er det et paradoks at jeg først nå som jeg vet at et nytt og mindre beskyttet liv venter meg, virkelig kan sette pris på gjengen jeg bor ilag med. Men det hele har fått et nytt anstrøk av frivillighet. Plutselig innså jeg at jeg når som helst kunne flytte om det var det jeg ville, men heller ville bli boende til ting er klappet og klart. Det ble til et bevisst valg om å få det beste ut av å bo her den tida som gjenstår. Ikke bare systemet, men menneskene også. For i sannhet, jeg syns det er en herlig, spontan gjeng! Som har mer å gi enn hva mange tror.

Så, hvorfor skriver jeg om dette her når jeg allikevel søker et annet liv? Jo, fordi jeg synes det er så synd at slikt som dette skal være så skambelagt. At samfunnet vi lever i - eller er det selve menneskenaturen? - skal være slik at vi skammer oss over å være "svake" og trenge hjelp. Ikke minst synes jeg det er en skam at vi er så flinke til å sette folk i bås. At utviklingshemmede og andre med funksjonshemminger som "velger" å leve et liv med mye bistand i for eksempel et bofellesskap, ska bli sett på som mindreverdige av oss andre.
Jeg sier oss andre, fordi jeg føler meg som en av dem selv. For er det ikke et faktum at jeg, jeg som ser på meg selv som så fordomsfri, har skammet meg sånn over å bo her at jeg knapt har hatt besøk av jevnaldrende? Jovisst. Jeg har latt venners usikkerhet styre meg i så stor grad at jeg har unnlatt å si det som det er: At jeg har hatt noen tøffe år og derfor trenger jeg ekstra støtte og hjelp en tid. Det burde jeg ha sagt fra starten av.

For vi er som vi er, uansett hvor vi bor, uansett hvor mye hjelp vi får. Vi har alle våre resurser og kan være til stor glede for andre! Vi er alle MENNESKER!