Ridning, så mye mer enn å sitte på hesteryggen

Jeg er akkurat kommet hjem fra min ukentlige ridetime og idag er jeg skikkelig sliten, på den gode måten. :-)
For å ri er ikke bare god balansetrenng som jeg har visst lenge. (Og enda mer da noen forklarte meg at det var lurt å knipe til med knærne litt. Jøss, hvorfor kunne ikke jeg fått det forklart da jeg lærte å ri for mange år sida? :P) Men det er også utrolig god trening for viljestyrke og konsentrasjon.
Det fikk jeg til fulle erfare idag, da jeg red Mabel, en fjording som var så sta som bare en fjording kan være. Men veldig snill da. Mabel hadde tydeligvis som motto, lenge leve latskapen, eller noe i den duren. For det eneste hun ville var å komme så nært påstigningsrampa som mulig, kutte hjørnene og i det hele tatt gjøre antall skritt så få som mulig. Jeg skal si dere at i starten, da hun begnte å trave forbi og skubbe vekk øynene mine (les ledsager) da var jeg litt usikker, for å si det mildt. Helt til jeg etterhvert fant ut akkurat hvor "hard" og bestemt jeg måtte være og hun fant ut det ikke var vits å kødde med meg, ikke så mye iallefall. Det er en av de mest krevende ridetimene eg har hatt, tør jeg påstå.

Lærte masse om både meg sjøl og om å ri. Vel ikke så mye teknisk, men psykologien eller relasjonsbygginga mellom hest og menneske (hvis man kan kalle det for det med hester? Jepp...) Der var det massevis å lære.
Som, at kontroll er veldig viktig. Du må vite hva du vil når du skal ri, helst en stund før du skal gjøre det. For er du det minste usikker og hesten litt utspekulert eller lat, da er du plutselig ikke sjefen mer. Har dyret en tendens til å prøve seg på bestemte plasser, så vær heller litt føre var og gi klar beskjed om hva du vil på forhånd.
Hvis du, som meg, nesten ikke ser og kanskje er en smule usikker, hjelper instruksjoner som "sving litt mer sånn til venstre og så til høyre borti der", veldig lite. For hva er "litt mer og hvor er borti der? Så jeg mister den nødvendige oversikta. Det er vanskelig å styre, om det nå er en bil eller en hest når du ikke vet helt hvor du befinner deg, selv på en lukka bane.
I den forbindelse fant jeg også ut at jeg nok må gjekke meg noen hakk ned hva orientering angår :P For når jeg ikke har bakkekontakt og mer enn bare meg sjøl å styre, var jeg visst ikke så stø i orientering likevel, hehe. Iallefall ikke stø nok til å ri volter (runder, for dere som ikke kan ridespråket) midt ute på banen og fremdeles ha kontroll. dive Langs veggen er alt helt ok, men når plutselig noen vante kjennemerker forsvant, da sleit jeg. Jaja, det er greit å bli mer bevisst og kanskje ikke innbille meg jeg er fullt så superblinding (Ja, særlig at jeg tror på det, liksom)

Kommer nok til å skrive mer om hester og ridning seinere, for makan til fine mestringsoppleveleser, skal jeg lete lenge etter. Samhandlinga, kontrollen... nei, jeg sparer det til en senere gang når gofølelsen bare må ut :) Og det trenger ikke bli lengre enn ei uke til, det :)

Me talast!

Hvor blir det av mennesket oppi det hele?

Har nettopp sett dokumentar på TV2 og den satte virkelig igang tankene. Den handlet om en mann og hans mor på 90 med Alzheimer. Hun ble plassert på sykehjem fordi hun ikke klarte ta vare på seg selv, på skjermet avdeling. Om det nitriste livet på institusjonen, men ikke minst, om den livsgleden mora hadde når hun opplevde noe positivt. Hun utstrålte en slik spontan glede over de små tingene i livet, samtidig som hun hadde et stort savn og følelsen av at livet ikke hadde mening. Samtidig så vi det fra sønnens perspektiv. Hvordan han reagerte på forholdene der, at de var stengt inne der nesten hele tiden. og ikke minst den dårlige samvittigheten hans de gangene han lot henne være igjen.

Jeg kjenner jeg blir helt nummen av å tenke på det. Her er det mennesker som lever i nuet, som ikke har minner, men av og til får klare øyeblikk... Folk som ønsker seg ut og rett og slett trenger kjærlighet. Noe de ikke får.
Ble skikkelig provosert av han ene som ble intervjuet der, som sa rett ut at det offentlige hadde ikke tid og resurser til å være der mer som mennesker. "Det må nesten andre ta seg av". (men det skal han ha, han var ærlig på det punktet) Jaha, hvem andre skal ta seg av det? Hva med de som ikke har noen pårørende som stikker innom? kvinnen i denne dokumentaren hadde tross alt sønnen sin der, en sønn som fikk ganske dårlig samvittighet av å la henne sitte der på julaften. Men ikke alle har noen som bryr seg, i det hele tatt.

Jeg tenker på hvordan de har det på slike institusjoner. Hvor lange dagene må bli, tomheten og meningsløsheten. Hvor det omtrent bare er daglige rutineOg så tenker jeg på hvordan jeg og mine kjære naboer har det her i bofellesskapet, hvor vi alle har behov for mer eller mindre hjelp. Tenk om eldreomsorgen kunne være mer som her, for alle. Selvom tida kan være knapp her også for de ansatte, er det tross alt mulighet for å leve livet i større grad. En kan få hjelp til å gå seg en tur, ganske ofte faktisk (selvom vi selvfølgelig gjerne skulle hatt mer, hihi). Vi er selvfølglig med ut på handletur, selvom vi trenger litt hjelp. Ja, kan til og med få hjelp til å komme oss på fritidsaktiviteter om det er behov for det. Skal ikke eldre ha lov til å ha akkurat de samme behovene som oss?! Bare fordi vi er yngre og har livet foran oss og bare fordi de er eldre og ikke har så mange år igjen, betyr ikke det at våre behov er forskjellige, vel...
Med et grøss, tenker jeg på en av naboene mine. Hadde vedkommende vært 20 år eldre, hadde denne herlige og enormt fargerike personen kanskje også blitt plassert et slikt sted. Nei, tanken gir meg dårlig smak i munnen... Gjett om det hadde blitt bråk, om alle som ikke klarte ta vare på seg selv, hadde blitt plassert under slike forhold. Men bare fordi de er eldre, så...

Dere skjønner sikkert poenget mitt nå. Det var bare sånn en vekker for meg, dette her. For jeg trodde alle liksom skulle ha rett på et meningsfyllt liv her til lands.

Hjertesukk fra en litt dessillusjonert tjenstemottaker, som kjenner på dårlig samvittighet, fordi tilbudet til yngre kan være så mye bedre... Jada, jeg vet det er bare dumt å tenke sånn :-P Nei, vi får stå på og bli politikere alle sammen eller gjøre noe anna positivt for å få de svakeste opp og fram.