Hvor blir det av mennesket oppi det hele?

Har nettopp sett dokumentar på TV2 og den satte virkelig igang tankene. Den handlet om en mann og hans mor på 90 med Alzheimer. Hun ble plassert på sykehjem fordi hun ikke klarte ta vare på seg selv, på skjermet avdeling. Om det nitriste livet på institusjonen, men ikke minst, om den livsgleden mora hadde når hun opplevde noe positivt. Hun utstrålte en slik spontan glede over de små tingene i livet, samtidig som hun hadde et stort savn og følelsen av at livet ikke hadde mening. Samtidig så vi det fra sønnens perspektiv. Hvordan han reagerte på forholdene der, at de var stengt inne der nesten hele tiden. og ikke minst den dårlige samvittigheten hans de gangene han lot henne være igjen.

Jeg kjenner jeg blir helt nummen av å tenke på det. Her er det mennesker som lever i nuet, som ikke har minner, men av og til får klare øyeblikk... Folk som ønsker seg ut og rett og slett trenger kjærlighet. Noe de ikke får.
Ble skikkelig provosert av han ene som ble intervjuet der, som sa rett ut at det offentlige hadde ikke tid og resurser til å være der mer som mennesker. "Det må nesten andre ta seg av". (men det skal han ha, han var ærlig på det punktet) Jaha, hvem andre skal ta seg av det? Hva med de som ikke har noen pårørende som stikker innom? kvinnen i denne dokumentaren hadde tross alt sønnen sin der, en sønn som fikk ganske dårlig samvittighet av å la henne sitte der på julaften. Men ikke alle har noen som bryr seg, i det hele tatt.

Jeg tenker på hvordan de har det på slike institusjoner. Hvor lange dagene må bli, tomheten og meningsløsheten. Hvor det omtrent bare er daglige rutineOg så tenker jeg på hvordan jeg og mine kjære naboer har det her i bofellesskapet, hvor vi alle har behov for mer eller mindre hjelp. Tenk om eldreomsorgen kunne være mer som her, for alle. Selvom tida kan være knapp her også for de ansatte, er det tross alt mulighet for å leve livet i større grad. En kan få hjelp til å gå seg en tur, ganske ofte faktisk (selvom vi selvfølgelig gjerne skulle hatt mer, hihi). Vi er selvfølglig med ut på handletur, selvom vi trenger litt hjelp. Ja, kan til og med få hjelp til å komme oss på fritidsaktiviteter om det er behov for det. Skal ikke eldre ha lov til å ha akkurat de samme behovene som oss?! Bare fordi vi er yngre og har livet foran oss og bare fordi de er eldre og ikke har så mange år igjen, betyr ikke det at våre behov er forskjellige, vel...
Med et grøss, tenker jeg på en av naboene mine. Hadde vedkommende vært 20 år eldre, hadde denne herlige og enormt fargerike personen kanskje også blitt plassert et slikt sted. Nei, tanken gir meg dårlig smak i munnen... Gjett om det hadde blitt bråk, om alle som ikke klarte ta vare på seg selv, hadde blitt plassert under slike forhold. Men bare fordi de er eldre, så...

Dere skjønner sikkert poenget mitt nå. Det var bare sånn en vekker for meg, dette her. For jeg trodde alle liksom skulle ha rett på et meningsfyllt liv her til lands.

Hjertesukk fra en litt dessillusjonert tjenstemottaker, som kjenner på dårlig samvittighet, fordi tilbudet til yngre kan være så mye bedre... Jada, jeg vet det er bare dumt å tenke sånn :-P Nei, vi får stå på og bli politikere alle sammen eller gjøre noe anna positivt for å få de svakeste opp og fram.