torsdag 1. mars 2012

Tida

Tida flyr

To måneder pluss, en EVIGHET.
Tid til å puste, tenke og fordøye.
Så mye å fikse, , beslutte, organisere.
Tid, det harvi nok av.

Så mye har skjedd.
Tre uker gikk.
De føltes som et år.
Framtida, utenfor rekkevidde,
et drømmespeil.

Ikke stress!
Dette vil gå bra.
EN MÅNED,
mer enn nok.
Er det ikke?

En dato,
en frist.
Tre uker, to dager.
Et mål.
Har jeg lært nok?

Så stort og så uvisst
ser kanten, men frykter spranget.
Om jeg STÅR eller FALLER,
vet ingen.

lørdag 25. februar 2012

Innlegg nr. 100 og nye bloggplaner

Hipp hurra for bloggen min som har nådd HUNDRE INNLEGG! Og, som om ikke det var nok, er den nøyaktig fire år og en måned idag! :-D
(Egentlig var tanken å publisere dette innlegget på selve "bursdagen", men jeg var litt for sent ute. Så vi får holde ossmed det nest beste :-) )

Denne bloggen har fulgt meg gjennom fire tøffe og utfordrende, men ikke minst givende, tankevekkende og fine år. De har lært megså utrolig mye, og mye av det jeg har lært, har jeg skrevet her. Eller omvendt; jeg har blogget, og lært masse gjennom det jeg har skrevet :-) Jeg har famlet meg fram gjennom skrivesperrer, komplekser, små identitetskriser og barndomsminner. Artikler, kåserier, dikt og hverdagslimt. Alt dette her jeg delt med dere lesere. Ikke at jeg har oversikt over hvem som faktisk følger med (med unntak av noen få) Om jeg synes det er trygt eller trist kan jeg ærlig talt ikke bestemme meg for.

Jeg vil benytte dette innlegget til å rette en stor takk til alle som har lest og ikke minst, kommentert! Jeg synes tross alt det er veldig stas at folk leser og kommenterer :-)

Et slikt jubileum som dette syynes jeg er en gylden anledning til å gi seg selv nye utfordringer, særlig med tanke på den nye og spennende fasen jeg går inn i, i disse dager.
Dere som har fulgt meg en stund, husker kanskje at jeg har drøftet dette med blogging og åpenhet mer enn en gang, og det er tanker jeg har lekt med både titt og ofte. Jeg leser flere blogger om psykiske problemer, av både kjente og ukjente, og latt meg imponere av folks selvinnsikt og formidlingsevne. Jeg har villet gjøre det samme som de gjør, men samtidig kviet meg for å blande hverdagsprat og direkte henvisning til psykiske plager. For jeg er jo ikke plagene mine... Men jeg tror jeg har funnet en løsning nå, og den vil jeg gjerne få dele med dere.

Jeg har opprettet en ny blogg:
Fra gal til vågal!
(Takk til Mitt Livs Papaya, for kveldsturen hvor tittelen og inSPIREN til bloggen ble unnfanget!)

Dette skal være en mestringsblogg, hvor jeg vil fokusere på hvordan jeg mestrer hverdagen med mine utfordringer. Samtidig blir det en blogg der jeg vil sette fokus på følgene av en belastende oppvekst og veien fra et fragmentert sinn til et helt og trygt individ.

Tankespinneriet er på ingen måte lagt død, men vil forbli et sted for undring og kreativ utfoldelse. Dette vil fortsatt være min sjangerlekekasse og et sted for de små skråblikkene ut på verden, mens den nye bloggen vil ha mer fokus på selve innholdet. På den måten kan de som leser mest for å følge mine kreative innfall fortsette med det her, mens de som synes sånne psykologi og mestringsgreier er interessant (noen som føler seg truffet?:p) kan følge prosesen min i den andre bloggen.Av og til vil det kanskje overlappe litt. Enten at jeg har samme innlegget i to blogger, eller jeg skriver metaforisk dikt i Tankespinneriet og en noe mer saklig i den andre. Vi får se. Veien blir til mens den går.

Jeg håper dere vil ta en kikk på det nye prosjektet mitt, og at det vil kunne være av interesse og kanskje til hjelp for noen.

fredag 17. februar 2012

Fysisk aktivitet. Tvang eller trivsel?

Artikkel jeg skrev i KIM-mgasinet nr 1 2012.

Julen er over. Et nytt år med nye muligheter står for døren, og for mange også nyttårsforsettene. Like sikkert som at media er fullspekket med julemat og julebakst – for ikke å glemme den berømmelige smørkrisa – i desember, er januar måneden for sunnhet og trim. ”Ned i vekt på 1-2-3!”, eller ”Her får du de beste treningstipsene”. Selv ikke i statskanalen NRK slipper man unna: ”To buksestørrelser ned”. Det er til å bli gal av.

Ikke misforstå. Fysisk aktivitet er viktig. Å være i fysisk god form er ikke bare godt for kroppen, men også for psyken. Det å kjenne styrke og liv vende tilbake i en tung og sløv kropp kan faktisk være en riktig deilig følelse. Dessverre er det mange som aldri kommer dit at de opplever denne gleden. Hvorfor?

Personlig tror jeg at mange mister motet før de i det hele tatt har begynt, fordi vi skal skremmes i form. Norges befolkning blir bare feitere og feitere, og så videre, og så videre. Og så må det være trening med stor T; no pain, no gain. Man kan nesten ikke si at en er fysisk aktiv før man løpe en time hver dag, pumper jern eller står og svetter i en aerobicsal sammen med tjue andre, like svette mennesker. Men ikke alle passer til løping og styrketrening. Jeg er ganske sikker, selv om det ofte føles som jeg er den eneste, på at vi er flere som blir både motløs og stressa av alt sunnhets- og treningsjaget. All trening skal være så effektiv. Resultatene skal komme med en gang og ta minst mulig tid.

Hvor blir det av det gode, gamle fenomenet å gå seg en tur? Til det trenger man verken fancy utstyr eller dyre medlemskap i treningsstudio. Varme klær og ok sko – ja og så kanskje et par brodder på denne tida av året, om man kommer over gammelkjerringkompleksene – er det som skal til. Man trenger ikke gå lange, strabasiøse turer i terrenget heller, hvis man ikke vil. Går man det kvarteret det tar til butikken for å kjøpe en liter melk, istedenfor å kjøre bil; vips så har man vært fysisk aktiv den halvtimen som er anbefalt fra nasjonalt hold. Men slik fungerer det ikke i dagens samfunn. Folk setter seg i bilen og kjører til treningssenteret, svetter og oier en time før de kjører hjem. Og å ta dagligvarehandlinga til fots og med sekk på ryggen ble sett på som snålt, alt for 10-15 år siden. Det rare er, synes jeg, at så mange ser ut til å tenke på fysisk aktivitet som noe man må. Nærmest en plikt. Med mindre man streber mot Birken eller Oslo Maraton. Da er det plutselig lov å synes det er gøy. For da er det jo trening som fører fram til noe.

Jeg savner fokus på gleden ved å være aktiv for aktivitetens skyld, og kanskje spesielt ved bare å være ute. Hvor fint det kan være, bare å gå seg en tur, i det tempoet man lyster. Ta seg tid til å kjenne vind og vær mot ansiktet. Legge merke til lyder og lukter. For selv i en helt vanlig boliggate er det utrolig hva man kan oppleve, hvis man bare tar seg tid. Så, etter hvert som gleden ved å være ute blir større og dørstokkmila kortere, kan man jo prøve å fokusere mer på å øke tempoet og bli litt ordentlig svett hvis man vil. Kanskje kommer man til og med så langt at man får lyst til å prøve løpe litt? Den lysten opplever jeg sporadisk, og har enorm glede av det. Men det hadde ingen fått meg til å tro, to år tilbake. Eller om man er fornøyd med bare å gå, er det selvfølgelig helt greit.

Så oppfordringen til alle de som ønsker å bli mer aktiv må være: gjør det, men på en måte som passer for akkurat deg. Om det er raske resultater eller fysisk velvære, friluftsliv eller innetrening. Sliter du med dørstokkmila så sett terskelen så lavt at du klarer å gjennomføre. Et kvarters gåtur om dagen er, tro det eller ei, bedre enn ingenting.

Tilslutt en oppfordring til alle, og kanskje særlig til deg som stadig bekymrer deg for nok og riktig trening: Dropp tidsklemme og resultatfokus, kom deg ut i frisk luft og gled deg over den gode opplevelsen, her og nå!

torsdag 16. februar 2012

Hvor ville jeg vært idag?

For øyeblikket er jeg fanget i en tankerekke som kanskje ikke har så mye for seg, men som jeg allikevel tror er viktig for meg å gjøre meg litt ferdig med.
Tankene kom etter at jeg forleden dag var en tur nede på det brukerstyrte treffstedet vårt. Der har jeg vært mange ganger før og forsåvidt trivdes, men det har liksom vært noe som manglet. Istarten var det kanskje mest på grunn av sosial angst, men det har ant meg veldig lenge at det bunner i noe mer, uten at jeg har turt å innrømme det for meg selv. Nå fikk jeg imidlertid bekreftet det.

Det var en ny gjeng her denne dagen, hvor kun et fåtall var folk jeg hadde møtt før. Felles for dem, var at de var mer "oppegående" enn hva jeg trodde og visste. I starten, mens den mer utviklingshemmede garde var tilstede, antok praten den litt undelige formen det lett gjør. Et litt enfoldig fokus på primærbehov og særinteresser, utsagn så ulogiske at de ble komiske i seg selv (for meg), og fleip og latter over ting jeg rett og slett ikke forstår er morsomt. Men etterhvert var vi bare noen få igjen, og plutselig antok praten en helt annen dimensjon som jeg aldri, og da mener jeg faktisk ALDRI, har opplevd der inne. Vi snakket sammen som VANLIGE FOLK. (Huff, det føles ikke så bra å bruke slike uttrykk som oppegående og vanlig for en som er så fordomsfri av prinsipp som meg, men nå har jeg faktisk behov for å være litt ærlig mot meg selv!)

Når jeg lo, var det i fellesskap med de andre. Ikke slik det så ofte har føltes, at jeg var en utlending i en fremmed kultur som de innfødte har tatt til seg. Vi kunne snakke sammen om dette som er litt annerledes; den brutale ærlighetene og den litt speisa humoren vi kanskje ikke forstår. Vi utvekslet historier og lo sammen, med en felles forståelse av at det på ingen måte var vondt ment. Selv treffstedleder B, som er en av de mest åpne ansatte, var, tja... mer menneskelig, liksom. Jeg satt blant brukere, uten å føle meg som bruker. Følte meg som en del av det sosiale miljøet, for aller første gang!

Disse som jeg pratet med hørte til det andre bofellesskapet her på tunet, og det er dette som har fått meg til å begynne å tenke i litt nytteløse baner: Hva som hadde skjedd om jeg hadde flyttet til den andre siden istedenfor. Til et bofellesskap hvor flertallet er mer selvstendige enn her, og har annen problematikk, hvor det er et mer aktivt sosialt miljø med fokus på at folk skal bidra.
Ville jeg hatt sosiale omgangsvenner i miljøet?
Ville jeg blitt forstått bedre med mine behov av psykisk karakter?
Ville jeg kanskje blitt utfordret og oppmuntret av en mindre usikker og mer vitebegjærlig og løsningsorientert betjening?
Ikke falt mellom flere stoler slik det føles her, hvor jeg verken passer inn i båsen "pleietrengende", grenseutfordrende" eller "trygghetssøkende". Jeg har forvirret betjeningen fra dag 1, og det har ikke føltes godt. Hadde dette blitt annerledes på den andre siden?

I panikkslagne øyeblikk hvor flytteangsten river og sliter i kroppen, er det litt for lett å innbille seg at alt ville blitt bedre om jeg hadde bodd der gresset synes grønnere. Men det er like sannsynlig at det ville slått andre veien. Jeg kunne bli invadert av "feil" folk og fått miljøet med alkohol og rus tettere på enn jeg liker å tenke på. Tilogmed risikert å bli en del av det selv... Skremmende!
Forresten, om jeg hadde trivdes på den andre siden, er det ikke sikkert jeg hadde kommet så langt som jeg har. Tross alt er det motgangen her som har vekket mitt kritiske blikk og ønsket om forandring, for ikke å glemme pågangsmotet!

Jo, jeg hadde nok utsatt sjansen til å flytte og komme videre i livet. Så kanskje like bra jeg ikke finner svar... :-)

tirsdag 7. februar 2012

Kunsten å styre en hundeslede – eller, hvor f***n ble det av bremsa?!


Et lite ekskrempel til glede og forlystelse, på hva klønete, halvblinde tullinger kan stelle i stand, i sin jakt på frihet :-) og konsekvensene av mangelfull instruksjon.

Etpar helger tilbake var jeg, sammen med en herlig og munter gjeng fra NBfU Region Midt, på tur til den trivelige bergstaden Røros. Her skulle arrangeres årsmøte, men det store høydepunktet kom dagen før, nemlig hundekjøring. En fantastisk morsom opplevelse, som for enkelte av oss ble enda mer spennende enn vi hadde planlagt.
Det var fredag formiddag, og en forventningsfull gjeng med blinde og svaksynte ungdommer sto startklare og ventet på nærmere beskjed. Hermetisk pakket inn i varmedresser, støvler og alt som kunne holde snøen og kulda, som var bemerkelsesverdig snill til Røros å være, på avstand. Vi skulle deles inn i lag og, tro det eller ei, styre hundespannene våre på egenhånd. Nå kan jeg bare snakke for meg selv, men jeg tror og håper at jeg ikke var den eneste som syntes dette lød litt vel spennende. Hvordan i huleste skulle dette gå, liksom. Men, eventyrlystne som vi er, tok vi selvfølgelig utfordringen.

Gruppa mi hadde ikke sjefen sjøl, men en av medhjelperne som instruktør. «Bremsa henger over sleda her. Når dere kjører, tar dere han ned sånn og tråkker på den. Hvis dere trenger å bråbremse kan dere bruke denne». Slik lød instruksjonene i mine ører, og samme stilen da han viste hvordan vi skulle sele på bikkjene. Jaha, ok… Tafatt og beskjeden, håpa jeg i mitt stille indre at noen skulle heve stemmen og antyde at dette ikke holdt helt for mer eller mindre blinde nybegynnere. Den stakkars fyren som skulle hjelpe meg å finne fram i virrvarret av remmer og hundepoter virka ikke helt høy i hatten da jeg sa jeg ikke hadde fått med meg en døyt av instruksene. Så det ble mye klabb og babb under påselinga. Kort sagt, jo mer usikker, desto mer klønete er jeg.

Sakte, men sikkert fikk jeg imidlertid teken, og kunne fryde meg over gleden ved å mestre de snille, men spinnville bikkjene. For det er noe helt eget med trekkhunder som vet de snart skal ut å jobbe. De bjeffer, uler, står og hopper rett opp og ned på stedet hvil og trekker som gale i seletøyet. Det var ingentng aggresivt over dem, bare pur entusiasme!

video

(Videoklipp av startklare hunder. Bare lyden taler for seg!) 

Tilslutt var samtlige klare for avmarsj. Bikkjene trakk og ulte, kompanjongen min (som HELDIGVIS ser en del bedre enn meg) sto med foten på bremsa og jeg satt i dypet av sleden, 50/50 skrekkslagen og oppspilt. Litt startvansker var det i begynnelsen. Eller kanskje jeg skal kalle det stoppvansker:) Avstandsberegning er ikke alltid like lett… Men etterhvert som løypa strakte seg ut foran oss mens snøen virvla lett mot ansiktet, var det ikke fritt for at jeg koste meg. Men, og for meg var det ikke et lite men, heller, jeg ville også kjøre! Rastløs og kriblende satt jeg der, uten helt å ta sjansen i i de smale, svingete løypene. Men da vi kom til et strekk langs en ordentlig vei, tok jeg motet til meg, Det var så gøy! Selv om jeg kløna og knapt hadde retningssans for alt det hvite. Der ligger nok grunnen til at jeg, litt senere fikk det for meg å prøve på et smalere strekk. Men hvorvidt det var særlig klokt kan vel diskuteres, for nå ble det straks mer action.

Straks jeg kom meg opp på meiene kjente jeg at dette var noe ganske annet. Her var snøen løs og dyp og løypa var smal. Alt jeg så var hvitt, med noen spredte trær innimellom. Bare å finne bremsa var en utfordring i seg selv, og bremse må du, for ellers er det ingen måte å stoppe disse dyra i sin iver. Noe anna var å få de til å holde seg midt i sporet. For samme hvor mye jeg lente mot venstre, ville bikkjene ligge ut mot høyre. Noen kommandorop hadde vi ikke lært, siden vi bare skulle kjøre etter hverandre og bikkjene kunne veien. Og hvor var kanten? Vips, der sto vi fast. Litt fumling og sparking, så var vi i gang igjen. Oisann, nå satt vi visst enda dypere. På’n igjen med dytting og kaving. Kanskje det hjelper om jeg bytter på hvilken fot som står på bremsa, tenkte jeg. Skal vi se… der var den andre meien og der var bremsa, så var det bare å bytte. Men all denne hersens løssnøen, da, som gjør det umulig å lokalisere noe som helst. Og hvor var nå den forbaska brems….. OOOOOOPS! Det neste jeg husker er et kraftig rykk og føttene som forsvinner fra underlaget. Flomp, der lå jeg på magen med pumpen i været og sendte desperate blikk etter sleden. Den sleden hvor i dypet satt min partner som ikke hadde annet valg enn å la seg trekke i vei av de entusiastiske dyra, fri for bremser og klønerier.

Lettere sjokkskadd begynte jeg å løpe etter i løypa. Passe fåfengt, kan en trygt si, og særlig på det føret. Men noe måtte jeg jo gjøre, tenkte jeg mens jeg forestilte meg sleden som suste av gårde, langt, langt utover vidda, enda lengre bort fra sivilisasjonen. Best som jeg kava meg fram som en ukoordinert sprellemann, kom en hundeslede opp på sida av meg og en stemme kommanderte meg «hopp inn». For ett opplegg… Berusa av lettelse ble jeg overflirfull og pratsom ovenfor den personen jeg trodde hørte til gruppa vår. Kløna og satte meg fast i det som var å sette seg fast i. Lo enda mer, av pur lettelse denne gangen. For tro det eller ei, medpassasjeren min hadde klart å komme seg ut og fått kontroll over hundespannet vårt igjen! Det er meg fortsatt litt av et mysterium, sant å si. Etter hvert som jeg fikk pusten og vettet igjen, gikk det til min store forferdelse opp for meg, at fyren som var så snill å gi meg skyss IKKE hørte til oss. Da han på sitt trauste, nølende, vis begynte å spørre meg ut, om vi ikke hadde noen som kjørte med oss, og tydelig virka litt i tvil om hva han skulle gjøre med halvblindpassasjeren sin, siden han selv skulle ut på langtur… Vel, da ville jeg heller fortsatt løpeturen i løssnøen :P

Det endte tross alt, godt. Jeg ble satt av rett ved kennelen og fikk stavra meg i retning hundeglammet. Kompanjongen min var i fin form, og vi har fått noe å le av i mange år framover :)

Alt i alt, frister det til gjentakelse! Men neste gang vil jeg ha skikkelig instruksjon, og kanskje en seende ledsager :P

Brukermedvirkningens bakside

Over noe tid nå har jeg kjempet med en indre frustrasjon. En følelse av utilstrekkelighet. Av ikke å få brukt resursene mine slik jeg skulle ønske på jobben.

Vi er en virksomhet med mange store mål og visjoner. Vi skal bli mer synlig og markedsføre bedriften mot publikum. Nettsidene skal bli bedre. Men det er jo ingen som gjør jobben. Etter mye om og men, sjelekvaler og hjertebank, tar jeg spranget og stiller mine resurser til disposisjon. Å, ja, hipp hurra, Muldra, for at du vil bidra til dette! Jeg får sette i gang med selvstudium i webredigeringsverktøyet og føler etter kort tid, at nå er jeg klar til å utfolde meg.

Ideene strømmer på. Jeg etterlyser oppdrag. Kommer til og med opp med egne innspill og føler meg kjempemodig. Alt jeg ber om er klare ansvarsområder, så jeg vet hva jeg kan fikse og hvor fritt jeg står. «Selvfølgelig, dette må vi få avklart», er stadig det gjennomgående refrenget, men der stopper det også. Ikke at jeg blir avvist eller noe. Tvert om. Når jeg ymter frampå blir jeg stadig berømmet for min positive innstilling og gode initiativ. Jeg får høre hvor langt jeg er kommet, hvor tøff jeg er, og hvor bra det er at noen viser engasjement. Det spares ikke på oppmuntring og positiv tilbakemelding. Men lite blir gjort.

Samtidig ser jeg hva andre medarbeidere får til. De som er mer frampå. Tilsynelatende trygge. Som har tro på det de gjør. Banker på til arbeidsleder fulle av ideer: «du jeg tenkte vi kanskje kunne…», eller bare «jeg gjorde det sånn jeg; håper det er greit». De får bidra og påvirke. Være med på å forme bedriften. Får høre, at «dette er virkelig brukermedvirkning i praksis» og «nå begynner du virkelig å forstå hva vi står for». Ikke misforstå, jeg bærer ikke nag. Jeg unner de den seieren, de som får det til. For mange har det kostet mye å komme dit – sikkert mye mer enn det ser ut til. Derfor blir jeg mer imponert enn misunnelig. Men likevel… Jeg vil jo også bli gitt den muligheten.

Dette med store visjoner, men lite handlekraft, ligger kanskje mye i på enkeltpersoner og kultur i organisasjonen. Det er ikke så godt å si. Samtidig mener jeg det kan være et produkt av brukermedvirkning. Ikke intensjonen, for all del, men mulig en skjult konsekvens som kan gi dårlig utfall for enkelte av oss. For jeg har opplevd tilsvarende før, på andre såkalte brukerstyrte sentra.

Der brukermedvirkning står i sentrum er det veldig mye fokus på at ting skal skje på ens egne premisser. Du skal ikke presses til noe du ikke føler deg klar for. Ta ting i ditt eget tempo. Mestring er målet, bare for å sitere min egen arbeidsplass :) Dette er i utgangspunktet en god tanke og fungerer ofte fint; spesielt i en startfase. Problemet oppstår hvis det blir for mange brukere som ikke tør medvirke. Da utvikler det seg lett en kultur der alle prøver å gjemme seg bak ryggen på hverandre og ingen hever stemmen. Ofte hjelper det når en mer utadvendt og livlig person kommer inn. Et friskt pust som får folk til å smile og snakke sammen, eller som provoserer folk til å ta ordet og nye utfordringer. Og med litt drahjelp og krav fra ledelsen, kan man nå riktig langt.

Drahjelp, ja… Noen av oss trenger mer enn å bli dratt ut av skallet ved kaffebordet for å våge å bidra. Noen er faktisk så redd for å gjøre noe galt, at det ikke holder med et «så bra», «jeg forstår» eller «du klarer det». Enkelte trenger faktisk litt ansvar og klare forventninger. Å bli tatt med på råd, selv om man ikke har hundre ideer å komme med. Få høre at andre tror man kan være en resurs og vil gi deg en sjanse. Enkelte – meg, for eksempel – trenger, ikke bare å få høre at man har kvaliteter, men hvilke også. Ikke en, to eller fem ganger, men MANGE! Helt til man får nok gode erfaringer, og begynner å tro på det selv.

Forventninger kan faktisk gi selvtillit. Det er et konkret bevis på at andre har tiltro til deg. Mens mangel på krav kan virke motsatt, og skape et bilde av at man ikke duger. «Tror de ikke jeg fikser dette en gang, får jeg sikkert ikke til noe annet heller…»

Skal brukermedvirkning virke i praksis, holder det ikke med takhøyde og fleksibilitet. Trygghet er også viktig, og hva som er trygt varierer fra person til person. For enkelte er det tålmodighet og takhøyde, mens for andre er det viktig med forventninger og det å bli gjort regning med. En kombinasjon av begge er vel ofte det beste, og der mener jeg lederne av brukerstyrte foretak har et stort ansvar. Der rom for vekst ikke er nok, trengs tydelige rammer som folk kan vokse i, og forhåpentligvis til slutt vokse ut av en vakker dag.

søndag 22. januar 2012

En verden av musikk

Akkurat ikveld får naboene mine ha meg unnskyldt, for jeg er i ferd med å gå amokk. I stad gikk det i bluesrock, mens nå går det i irsk, svensk, norsk og gudene må vite hva slag, folk/rock. Jeg fråtser, nyter og lytter, og er fanga i musikkens verden. Dette unner jeg flere å få gleden av :-)
Det er den nye radioen til Spotify jeg er så forgapt i. Den gamle artistradioen hvor du fikk en miks av gjeldende artist og liknende musikk, var forsåvidt grei, men jeg ble aldri helt bitt av basillen. Men nå har de dratt den et skritt lenger. Konseptet er meget enkelt:
  1. Du finner en sang du liker.
  2. Du høyreklikker på sangen og velger "Start Radio".
Og vips, så er du igang. Programmet velger ut sanger for deg som det tror du vil like. Mye basert på sjanger, tror jeg, men ikke bare det. Skulle vært spennende å vite hvordan enda; særlig med tanke på de rareste valgene den gjorde for meg igår :P Men det var igår. Idag har den truffet blink 9 av 10 tilfeller, tør jeg påstå :-)

Noe av det som kommer er kjent, men det meste er helt nytt. Det er en glimrende måte å komme over ny musikk som du ellers aldri ville ha visst at fantes.

Med denne anbefalingen ønsker jeg alle en riktig fin søndagskveld!