Høyt og lavt: ordbilder fra et spennende år

Livets tivoli, sett fra innsiden

Velkommen inn på livets tivoli!
Spenn deg fast, og gjør deg klar til en oppdagelsesreise du ALDRI glemmerr!
Med bind for øynene og uten redningssans, skal du finne din vei,
ditt mål og din mening.
Her er noe for en hver smak:
Frister det med en dose svimlende sentrifugalkraft og ustyrlige latterkramper?
Henge opp-ned i en ubekvem stilling mens du ikke vet om du fryder deg eller egentlig bare vil hjem?
Eller kanskje en berg- og dalbane i et mørke som aldri går over...?
Frister det heller å forspiser seg på sukkerspinn? Til alt bare blir hysterisk morsomt og kvalmende, nydelig og forferdelig på en eneste gang.
Vil du snu, sa du? Dessverre, det er ikke mulig.
Tok du noen uinformerte valg underveis, sa du? Vel, det var da synd. Men husk, du må stå for valgene dine.
Her finnes ingen snarveier,
ingen kart.
Alt du har er ditt indre, ustyrlige kompass...

***

På stedet hvil

Hun løp

Med timene

Dagene

Ja selve livet.

Oppover, fremover

fortere, høyere.

Til hun trodde hun hadde vinger.

Helt til unnabakkene kom,

og hun fortsatte å løpe.

Fortere, fortere.

Mens farttsvinden hvisket henne i øret

alt hun kunne glippe

Så hun løp

til avgrunnen

nesten

slukte henne.

Nå står hun her

Like bortenfor kanten på avgrunnen.

Avgrunnen hun bare kan forlate, ett skritt av gangen,

Og så et halvt skritt tilbake igjen

Time for time,

Dag for dag,

Hvert skritt

en mil

i meter.

Hun går langsomt nå

Med livet foran seg

Og avgrunnen ved siden.

Hviler nå,

Selv om livet løper i forveien.

Hviskende, lokkende:

«Kom, kom! Ennå kan du fly igjen.»

Men hun lener seg tilbake og venter på en gammel venn.

Kjedsomheten.

Som kommer med håp om bedre dager,

Fulle av livskraft og mot,

Lys og farger.

Om hun bare tør vente.

Være.

Holde ut.

Litt til...

********

Det har vært stille her på bloggen, lenge nå. Ikke fordi det har skjedd så lite. Nei, heller fordi det har skjedd så utrolig mye. Så mye at det har vært umulig å finne overskuddet til de store, eller små, viktige eller uviktigee ordene. Det har rett og slett ikke vært plass til det. Plass er det så som så med enda, men kanskje kan ordene hjelpe meg å rydde litt i et hode overbefolket av inntrykk. Jeg har vært så høy på livet, i over et år nå. Høyt og lavt i mer enn en forstand. Det har vært gøy og skremmende. Fint og forvirrende. Som en forvokst tenåring har jeg hoppet rundt og utforsket livets høyde og dyp, seksten år for sent. .

Ta det med ro, jeg både lever og overlever. Det skal til og med komme noe som er hakket mer begripelig fra denne kanten om ikke så lenge

Til neste innlegg, en gang der fremme.

Statusrapport: nattlig mobil- og brailleblogging og tankesurr



Min elskelige lille BrailleStar, klar til dyst på hodeputa:-)



Dette er egentlig et lite eksperiment. Eller to:
Det ene er å blogge fra mobilen, noe jeg gjør nå (så om dette ser helt for...pip ut, tilgi meg). Det andre er å skrive innlegg på min braille-notatbok som jeg endelig har blitt venner med etter flerfoldige års isfront.

Det hele startet tidligere idag da min medblogger og kjære papaya etterlyste noget livstegn fra Tankespinneriet. Det var gnist nok til å antenne det ulmende lille bålet av inspirasjon jeg har hatt inni meg i flere dager nå. Som jeg så ofte har i de tider hvor det skjer mye i livet mitt, men aldri får utløp for fordi jeg aldri har pc-en klar når jeg har inspirasjon, og omvendt. Jeg har savnet muligheten til å skrive der og da når tankene drysser ned fra et sted høyt oppi min kreative sfære og og inn i den heksegryta som kalles Muldras hode.
Har tenkt på å bruke min kjære Braillestar 40 til dette formålet helt siden jeg kom på det mest geniale med denne innretningen: at ingen i min umiddelbare nærhet kan kikke meg i kortene (ikke uten å klå seg fram over armene mine - eller kunne punkt, da :P) Men da mister du jo lett det direkte og spontane. Litt redd skolestilsyndromet.
Heldigvis kom jeg på dette med mobilblogging, som jeg virkelig håper fungerer, til de gangene jeg har noe presserende og ikke (fullt) så langvarig på hjertet.

Da er det på tide å ønske alle natteravner og nettravner alt godt for kommende tidsfordriv! Så skal jeg skifte til notatbok og fortsette skriblinga med dyna og Melkedrøm til selskap :-)

Fjasedikt om agurk og slikt - til ære for kampen mot min indre kritiker!

Åh hei og hå! Her måjeg allerførst få advare mot HØY (U)SAKLIGHETSFAKTOR :-D For her kommer to temmelig originalespontanskrivingsdikt, hihi. Atl dette har egentlig startet taket være et facebookinnlegg (ellertwitter, da, sånn egentlig) som skapte rene kommentarfloden:-)

Dette første er det nyeste, og kom igang som følge av en kjær skriveleir-facebookvenn og hennes kreative innspill, om å skrive om en agurk i allværsjakke som ønsket seg en frakk... faktisk. Ja, dere får lese sjøl :P

Den forfengelige agurken

En agurk så strunk og fin gikk rundt i byen
Og kikka ned på jakken sin, som var et sjasket syn
Tenk no så kjedelig har man ei sett, tenkte den i sitt stille indre
En allværsjakke kan rett og slett ikke få meg til å føle meg mindre.

Se på alle de søte grønnsakene der, tomater løk og sopp
Med slike vakre moteklær, på grønnsaksdiskens topp.
Mens jeg går her så grønn og traust i min styggeste allværsjake,
som ser ut som en søppelsekk og lukter gammel matpakke.

Agurken føyk til butikken ned, den for de fasjonable
Der hang fancy frakker i ro og fred på kleshengre og stabler.
Han valgte så en flortynn en, en kort og fasongsydd modell.
Skjønt tiltenkt en tomat så rund og pen, så fasongen var ei helt på stell, man han tenkte at det får gå lell.

Men ute var det plaskeregn og frakken tålte ikke vann
Han løp og han løp, så etter tegn til en hjelpende hand.
Men alt han som kom en ekkel skurk som knabbet alværsjakken
Til en forfengelig, mismodig agurk som rullet nedover bakken

De fant ham tidlig neste dag, forfrossen slapp og sur
Liggende i en søledam, med n frakk i laser våt og klam
Her fantes bare en eneste kur…
Før var han et ekte prakteksemplar, litt kjedelig men frisk.
Nå ligger han på eddik med bismak sur og rar,
En sylte forkjøla sylteagurk ved siden av reker og majones i husets baguett-disk.


Jadda..... Men så, mens jeg nå satt her og diskuterte med meg sjøl om jeg i det hele tatt skulle publisere dette mesterverket på bloggen, kom jeg til å tenke på et anet dikt jeg skrev på en av de siste dagene på Brundalen, i norsktimen, faktisk. Vi hadde en liten ordlekeskriveoppgave, og resultatet ble seende slik ut.

Kråkeslottet

I et kråkeslott på landet, der bor tre kråker

En bor i klesskapet,
danser polka foran speilet i rødkjolen
og spiser gul øyenskygge til frokost.
Er gal og sexy dagen lang
og dikter på en visesang

En annen bor på kjøkkenet
Har tårnkaka som hjem.
Den lever kun på tyttebær,
Er bare sur og slem.

Mens den tredje bor i uthuset,
Et mørkt og trekkfullt sted
Der sitter den og tenker
I ro og i fred.

På en trestokk under taket,
Der svever det store ord
Og mange vakre tanker.
Men lytter noen?
Bare dokosten.
Og den eneste tanken den tenker på,
Er full av dritt


Vel, vel, LENGE LEVE GALSKAPEN!!! :D :D :D

Hei på deg blogg, og velkommen skriveglede!

Uff, av og til føler jeg liksom det kan virke som jeg forsømmer bloggen i måned på måned for så å få et røkk og krive masse rare innlegg på rappen, bare for å virke engasjert igjen. Okanskje har det vært litt sånn også, hvem vet.

Det jeg iallfal vet, er at jeg har hatt en lengre periode med en litt kinkig form for skrivesperre. altså. Jeg har hatt plenty ideer og, ja, hva skal man kalle det? en slags lyst til å ha lyst til å skrive. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har satt meg ned og tenkt at "NUH er den store inspirasjonen her!" Nå skal jeg sette meg ned og skrive som det gjaldt livet, slik som jeg gjorde før. Men så har jeg begynt å skrive. Det har gått en setning, kanskje to. Er jeg heldig så blir det så mye osm et avsnitt. Og så er det som om fingrene henger seg fast i ei klissete hengemyr. Det står bom stille, og jeg, min idiot har tenkt at "jaja, da kan jeg liksågodt begynne å korrekturlese når jeg allikevel ikke kommer videre". Og så har jeg lest og lest, forandra det ene og så det andre. Helt til jeg har blitt så frustrert på meg selv og hele den forbaska teksten at jeg har trykt ctrl+a og deretter DELETE, for dette var håpløst uansett. Det, eller så sitter jeg igjen med en upersonlig død tekst jeg aldri kan se i øynene igjen. Gramatikkalsk plettfri, men dessverre også sjelfri. Sukk.

Så idag satte jeg meg ned og leste gamle blogginnlegg. Ja, for jeg har savnet å blogge. No så inni granskævven avogtil også! Og jeg gikk tilbake til det gyldne år 2008, det året da jeg hadde hele 33 innnlegg. Og vet dere hva jeg fant der? Jo, skriveglede, MASSE SKRIVEGLEDE! Noen av innleggene hadde skrivefail, noen gjentok seg selv, men de aller fleste var fulle av originalitet og et livsmot en skulle tro jeg hadde mistet fullstendig de siste åra. Det var fra den tida hvor jeg turde skrive om de små tingne i livet. Hvor ikke alt trengte være superoriginalt, smart og vittig for å få plass i bloggen.

Jeg vil tilbake dit! Jeg vil bruke bloggen som det den skulle egenltig skulle være. et fristed for meg, tankene og skrivelysten min :-) Ikke et publiseringsverktøy for perfekt formulerte artikler og prosatekster.

Mendet er, for å bruke et lite verdig utrykk, dritvanskelig. Bare på denne lille teksten her, som er uvanlig usensurert til meg å være nå om dagen, har jeg måttet konentrere meg iallfall 98,95% for ikke å korrigere meg selv for annahver setning.

Så avslutter med en liten oppfordring til dere som vet hvem jeg er og har kontakt med meg ellers: ta og så minn meg på bloggen, vær så snill! Jeg trenger den og den trenger meg (nei jøssenamm som jeg skulle personifisere her nå da). Iallfall trenger jeg å skrive, om dette og hint, om dagliglivets små og store hendelser. Ikke bare gå meg bort i de store tanker og avgjørelser her i livet.

Vel, da tror jeg vi sier dett var dett for denne gang. Skolten min driver og roper om åndenød fordi den ndre kritikern ikke får lov å herje som den vil der inne, så jeg bør vel gi hele maskineriet mitt litt fri. :-P vi prates folkens!