Matmor og sykepleier

Det gjør vondt i sjela når ungen din er sjuk, selv når ungen er et marsvin.

Lille Chocobolla har vært skikkelig pjusk i helga. Det starta på lørdag da hu ikke rørte seg når jeg kom og dulla med foringa - det gikk av en liten alarm i huet mitt, da. Istedenfor de vanlige, ekstatiske hylene, kom de ynkeligste pipene jeg har hørt, som bare sa "jeg har vondt" Hun lå helt stille i en krok mens den lille kroppen rykka i ett sett. En skikkelig bul på ene sida av magen, pelsen ar matt og hun virka slapp.
Tok henne opp av buret både tre og fire ganger den morgenen. Og da var hun rolig - virka som hun slappet av når hun fikk kroppskontakt. Men straks hun kom ned i buret igjen, begynte hylinga på nytt. Den gode helgefrokosten min rørte jeg nesten ikke, så vondt fikk jeg inni meg av å høre på tuppa mi.
Ringte veterinærlegevakta, men der var det en skikkelig surpomp som svarte, så ble ikke akkurat roligere av det. Men fikk tips om å gi henne fordøyelsesparrafin (ja, huff, jeg syns fremdeles det høres drastisk ut, nå i etterkant) for å se om magen løsna.
så det var å dra på apoteket, få tak i middelet og så sette seg til å sprøyte det inn i munnen hennes. En liten bolle som ikke var så fornøyd da, gitt. Særlig etter at spruten bumma og hun fikk parafin i hele ansiktet, stakkar lita.
Med ro, plenty magemassasje og litt smøring innabords, samt kun høy å spise (Ronja var litt nærma da) roa tilstandene seg ganske kjapt. Men det tok flere dager før kulen forsvant helt og Choco ble sitt gamle jeg igjen.

Nå står alt bra til igjen; pelsen er fin og glatt, kulen er helt borte (bare den vanlige bollmagen nå, hihi) og hun er like ekstatisk som før. Så ingen varig skade skjedd. Nei, da virker det nesten som om det har satt større spor hos matmor. Jeg har vært temmelig satt ut de siste dagene.
I begynnelsen, selv da hun begynte å komme seg, turde jeg nesten ikke legge meg av frykt for det verste. Standard angstbekjempelsesdialog gjorde det bare verre: "Hva er det verste som kan skje?" "Hun kan dø..." Ikke mye hjelp der, nei. Så det endte med at jeg hadde buret på rommet noen dager. Flere ganger våknet jeg midt på natta med hjerteklapp, frenetisk lyttende. Var det lyden av ett eller to svin jeg hørte? Puh, det var to... Da kunne jeg sovne igjen, til lyden av puslende marsvin. Den lyden merker jeg at jeg savner til vanlig, når de står på stua. Så det ble litt velvære oppi det hele :-)

Det er utrolig hvor mye sånne små skapninger blir å bety. Det er mange som tror at slikt som marsvin og andre smådyr, ikke betyr så mye, fordi de ikke gir så mye av seg selv eller hva nå grunnen er. Men de tar skammelig feil! For de gir av seg selv hele tida, en betingelsesløs kjærlighet som vekker morsinstinktene mine, iallefall.
Nå er jo jeg en typisk dyreperson også da, ikke en menneskeperson. Jeg er glad i mennesker, bevares, frykt ikke folkens :P Men det er nå dyra som får meg til å smelte, liksom. Hvor mangge ganger har ikke jeg snubla i en fortauskant fordi jeg så, eller trodde jeg så, en søt hund? Jeg gidder ikke telle en gang, for det er mange. Kan vel trekke paraleller til de som falle ri staver når de ser en barnevogn, tror jeg. :-)

Men jeg håper virkelig at hvis jeg en dag får barn, så har jeg lært meg å holde min indre hønemor litt i tømmene - ellers vil jeg gå rundt og være konstant på tuppa, tro meg.

Sofakrokens fotballdommere

Det var landskamp ikveld og vi, P-A, mamma og jeg, satt benket foran tvn så iallefall de to andre kunne få sett kampen. Det er alltid litt spennende å se kamp her i huset, for plutselig kommer DET utropet hvis favorittlaget gjør det bra. Og hvis du da ikke følger med og får med deg at det skal til å skje noe spennende, så... Den slurken med drikke du akkurat holdt på å ta, havner som regel på galt sted, for å si det sånn (fanget eller opp i nesa er mine favorittsteder). Til tross for at dette gir meg en støkk, for ikke å snakke om at det er pinlig å la edle dråper med kaffe eller brus gå til spille, på den måten, skjønner jeg hva som ligger bak og kan synes det er aldri så lite søtt. Nei, det jeg da ikke forstår er: Hvorfor blir det så fristende å leke både dommer og live-supporter fra sofakroken?

De fleste som har sett fotball med noen som er over middels interessert, har vel vært borti dette. Deresitter der stille og fredlig og ser en kamp, en kamp som kanskje ikke går så bra som man skulle ønske. Plutselig kommer det oppragt fra sidemannen "jamman så spill ballen videre, da" eller "offside" eller "STRAFFE, FOR SSØREN!" Enda bedre er det, når det kommer slikt som "Jammen, så bruk hue da mann", eller noe liknende, som de skulle stå på sidelina og skjelle dem ut.
Her i huset er det ikke så mange kraftuttrykk, ikke så mange usaklige karakteristikker heller. Men av og til er det tydeligvis litt for engasjerende til at man klarer la være å leke sofadommer. Morfaren min var mye verre. Han pleide av og til rope så høyt til spillerne at jeg, lille jenta på 5-6 år, satt og var vettaskremt og lurte på hvasom gikk av den ellers så stillferdige morfaren min.
Nå er jeg ikke vettaskremt lenger. Istedet, blir jeg aldri så lite lattermild. Jeg skjønner rett og slett ikke hvordan engasjementet kan drive, ellers stille, rolige mennesker til slike fater. For hva er egentlig poenget? Ingen av kommentarene når jo fram til spillerne, uansett.

Idag, får kanskje spillere, ja, iallefall tv-redaksjonene, vite flere av disse sofasynspunktene, takket være internett, mobiltelefoner og alt annet som bidrar til å gjøre det skremmende lettvint å si sin mening, i tide og utide. Men hittil har ingen kommet opp med en løsning som gjør det mulig å høre alle spontanbemerkningene, direkte fra stuene til folk flest.
Hadde ikke det vært en fin ide, å kunne få all tilbakemelding direkte fra folket - live, usensurert, rett fra levra? Alt skal være så interaktivt, nå, sett fra medienes side. For ikke å snakke om ett av favorittuttrykkene i offentlig sektor nå om dagen, brukermedvirkning. Hadde det ikke vært fint med litt brukermedvirkning i sportssendingene? Tross alt, det er jo for å underholde publikum, det spilles fotball, og størsteparten av dem, sitter jo hjemme i sin egen stue.
Det ville sikkert være mulig å finne opp en løsning hvor lyd, ja, ja, kanskje også bilde, kunne taes opp og overføres, direkte fra tv-apparatet og inn istudio, med brukbar hastighet og kvalitet. På den måten kunne man få inn alt det folk sa. Hadde ikke det vært fint?

Eller kanskje ikke, når jeg tenker etter. For hvem skulle ta seg av all administrasjonen dette ville føre med seg? Hvem skulle sitte der og analysere og hente ut viktig, anvendelig informasjon som kunne komme alle parter til gode? Det ville sikkert påføre tv-lisensen en del prosents økning, ja. Forikke å snakke om at jeg tror datatilsynet ville protestert temmelig kraftig. Tenk bare på alle de sensitive personopplysningene de ville sitte på. Personlig hadde jeg nok ikke likt det noe særlig, om min bomba leilighet plutselig ble kringkastet på riksdekkende tv. For ikke å snakke om, hvis jeg hadde hatt en kjæreste på besøk... Noen liker jo sånn underholdning, men ikke fra sin egen stue.

Nei, jeg tror vi få la sofadommere være sofadommere, og de som vil svi av en haug med penger på mer eller mindre saklige sms-tilbakemeldinger om kampen, må bare gjøre det for meg. Så får vi som er litt mindre engasjert i fotball, bare leve med våre kjære entusiaster og smile uskyldig når de setter igang med sine merkverdigheter.

Stopp, jeg vil på igjen!

Verden og jeg er ikke i takt for tida. Verden ser ut til å gå fort, fort, videre. Folk møtes og skilles, de har avtaler og mål som skal nåes. Blir de slitne så stopper de, men så går de videre igjen - alltid videre. Og jeg, jeg er strandet, i itt eget lille univers. Et univers om rommer bare meg, er bare meg.

Det er som jeg står på en perrong der tiden har stanset. Jeg ser på flimmeret av hurtigtogene som raser forbi, jeg prøver famle meg fram til en inngang så jeg kommer meg inn på livet igjen. Men før jeg, så mye som har funnet døråpnern, suser livshurtigtoget videre. Det har ikke tid til å vente på meg. Jeg prøver finne veien til et sumletog hvor det er bedre tid. Men hvert skritt tar flere minutter og hver tanke en time. Snart er jeg fortapt i ingenmannsland - tanketom og retningsvill. Her er ingen skilter jeg kan lese, ingen ledelinjer jeg kan følge. Her er bare et stort, hvitt åpenrom.
Jeg går og gjeg går gjennom bly og bomull. Jeg vet hvor jeg vil, men ikke hvordan jeg kommer meg dit. Og hvert skritt er så lite, hver anstrengelse så stor. Jeg vil legge meg ned og hvile, bare litt...? Men jeg kan ikke det. Ikke her, hvor alt er så åpent og ubeskyttet. Ikke her hvor alle vil kunne se at jeg legger meg ned, at jeg gir meg, baree litt. Nei, det kan jeg ikke. Jeg må nok finne meg et tog og komme meg inn på livet igjen, før jeg kan tillate meg å hvile.

Så, stopp, bare en liten stund, vær så snill! Gi meg mulighet til å finne tilbake og klyve ombord i livet igjen. La meg finne veien til et tog som ikke går altfor fort, så jeg ikke ramler av her igjen... Ikke tro det er viljen det står på, for den har jeg mer enn nok av. Vil så altfor mye, kan så altfor mye, drømmer altfor mye... Om å sitte på livets hurtigtog og kjenne fartsvinden ruske i håret og være fri!

Men hva hjelper vel frihetsfølelsen når du ikke har styrke til å holde på den? Hvor stor glede får du av friheten når du til stadighet kræsjlander? Jo, gleden er stor nok, den, men du glemmer fort hvor den er.
For du glipper taket i den... i det ene magiske øyeblikket, du slynges av livet og kommer så høyt at du endelig ser hvor veien vil gå. Før du ubenhørlig blir dratt ned mot jorda igjen og ramler om kull, der du har vært så mange ganger før. "Stasjon Ingensteds" i Ingenmannsland.

PMF-stevnemøte og luksusaften på byen

Sist jeg skreiv, vart det en smule deppete, syns jeg. Så denne gangen lover jeg det skal bli lystigere, selvom PMF er brukt i denne tittelen også (vil jo ikke at PMF skal få dere til å tenke "ånei, ikke enda en selvmedlidende post...")

Som tidligere skrevet, skulle jeg vært på femårstreff denne helga, om alt var som man kunne ønske. Men siden det ikke ble, bestemte jeg og Laila, min næreste husbuddy og venn på PMF at vi kunne da ha et lite treff, bare oss to, om ikke anna :-) Og slik ble det.

Vi møttes i byen og sulla litt rundt mens skravla gikk. Alltid litt rart, sånn å snakke med folk jeg ikke har truffet på flere år, synes jeg - finne tilbake til den gode, gamle tonen. Men det går nå nesten alltid bedre enn forventa, og sånn var det nå også. Det er gøy å gå i byen med folk utenbys fra, for de har ofte ikke gått seg inn i de vanene vi innbyggere har lagt oss til. Sånn, kommer ikke på noe nytt sted å ta en matbeta, så shit, vi går på det samme stedet vi alltid har gjort. Mens de som bare kommer på tur, har kanskje tilfeldigvis vært på et helt anna sted og husker det godt. Da blir det jo en ny opplevelse for meg også. Så jeg fikk jo høre om både det ene og det andre, jeg ikke visste lå i sentrum. Vi fant ganske fort ut at vi ikke hadde noe spesielt å shoppe, egentlig, men at vi var sultne. Og nå kom et typisk prakteksempel på at "kjentfolk" ikke alltid veit hva som fins. Laila hadde vært på en ganske fin restaurant, sist hun var her, hvor de hadde veldig god mat. Bl.a. hadde de snegler, men det kommer vi tilbake til. Og nysgjerrig som jeg er, ble jeg såklart med dit.

Og jada, det var skikkelig fin restaurant også. Så fin, at hadde jeg visst vi skulle dit, hadde jeg kanskje tatt på meg skjørt og fingenser, men heldigvis var det ikke så fint at det var dreskode der. Men bra det var mørkt, for jeg følte meg ganske malplassert, hehe. Og klønete, ikke minst!
For, nysgjerrig som jeg var på sneglene jeg hadde hørt mye positivt om, skulle jeg jo selvfølgelig ha det. Men jeg ble litt betenkt da serveringsdamen kom og la noe på tallerkenen ved sida av meg og sa at det var snegelebestikket. Oi, snegelebestikk? Hjelp, hva hadde jeg innlatt meg på nå? Det lurte jeg enda mer på da jeg skulle spise. Snakk om å være litt ambisiøs på mine øynes vegne. For du skal klype fast sneglehuset med ei slags klype, og når den ligger stødt, er det å pirke ut innholdet med en gaffel. Du bør jo helst få ut all maten, passe på at det ligger med åpningen rette vei så du faktisk får til å pirke det ut, men det vanskeligste er alikevel å sikte den derre klypa rundt sneglehuset... for hvis du ikke treffer rikdig og glipper, kan det lett si POPP, og så ligger snegelehuset på gulvet. Og det er FLAUT! Særlig på en pen restaurant hvor det for øyeblikket er så få gjester at man ikke blir usynlig, men alikevel så mange at man tenker på at man blir sett. Heldigvis er jeg utstyrt med en stor posjon selvironi, så jeg fikk bare latterkrampe (en stille en), og heldigvis tok bordkameraten min det med stil også og lo med :) Og det var faktisk ganske godt. Ikke helt ulikt kamskjell i konsistensen og det syns jeg er digg. Og med masse, masse hvitløk, nam!
Hovedretten var lammefilet med fløtepoteter, asparges og sopp, til (bra det er middag snart, for nå ble jeg sulten av bare å skrive om det).

Jeg følte meg litt gal når jeg dro på en slik luksusrestaurant, helt på sparket. Tenk å svi av, nei, jeg vil ikke si hvor mye det kosta :P, på en middag, uten å skulle feire noe eller ha en anna god grunn... Huff, det strider jammen mot mine prinsipper, ja! Men jeg velger å kalle det våres måte å feire femårsjubileum, på, da er det greit. :-)

Så det var en hyggelig kveld på alle måter. Knallkos å treffes igjen. Masse skravlings, god mat og noen interessante erfaringer rikere. Håper ikke det er like lenge til vi møtes neste gang!