Matmor og sykepleier

Det gjør vondt i sjela når ungen din er sjuk, selv når ungen er et marsvin.

Lille Chocobolla har vært skikkelig pjusk i helga. Det starta på lørdag da hu ikke rørte seg når jeg kom og dulla med foringa - det gikk av en liten alarm i huet mitt, da. Istedenfor de vanlige, ekstatiske hylene, kom de ynkeligste pipene jeg har hørt, som bare sa "jeg har vondt" Hun lå helt stille i en krok mens den lille kroppen rykka i ett sett. En skikkelig bul på ene sida av magen, pelsen ar matt og hun virka slapp.
Tok henne opp av buret både tre og fire ganger den morgenen. Og da var hun rolig - virka som hun slappet av når hun fikk kroppskontakt. Men straks hun kom ned i buret igjen, begynte hylinga på nytt. Den gode helgefrokosten min rørte jeg nesten ikke, så vondt fikk jeg inni meg av å høre på tuppa mi.
Ringte veterinærlegevakta, men der var det en skikkelig surpomp som svarte, så ble ikke akkurat roligere av det. Men fikk tips om å gi henne fordøyelsesparrafin (ja, huff, jeg syns fremdeles det høres drastisk ut, nå i etterkant) for å se om magen løsna.
så det var å dra på apoteket, få tak i middelet og så sette seg til å sprøyte det inn i munnen hennes. En liten bolle som ikke var så fornøyd da, gitt. Særlig etter at spruten bumma og hun fikk parafin i hele ansiktet, stakkar lita.
Med ro, plenty magemassasje og litt smøring innabords, samt kun høy å spise (Ronja var litt nærma da) roa tilstandene seg ganske kjapt. Men det tok flere dager før kulen forsvant helt og Choco ble sitt gamle jeg igjen.

Nå står alt bra til igjen; pelsen er fin og glatt, kulen er helt borte (bare den vanlige bollmagen nå, hihi) og hun er like ekstatisk som før. Så ingen varig skade skjedd. Nei, da virker det nesten som om det har satt større spor hos matmor. Jeg har vært temmelig satt ut de siste dagene.
I begynnelsen, selv da hun begynte å komme seg, turde jeg nesten ikke legge meg av frykt for det verste. Standard angstbekjempelsesdialog gjorde det bare verre: "Hva er det verste som kan skje?" "Hun kan dø..." Ikke mye hjelp der, nei. Så det endte med at jeg hadde buret på rommet noen dager. Flere ganger våknet jeg midt på natta med hjerteklapp, frenetisk lyttende. Var det lyden av ett eller to svin jeg hørte? Puh, det var to... Da kunne jeg sovne igjen, til lyden av puslende marsvin. Den lyden merker jeg at jeg savner til vanlig, når de står på stua. Så det ble litt velvære oppi det hele :-)

Det er utrolig hvor mye sånne små skapninger blir å bety. Det er mange som tror at slikt som marsvin og andre smådyr, ikke betyr så mye, fordi de ikke gir så mye av seg selv eller hva nå grunnen er. Men de tar skammelig feil! For de gir av seg selv hele tida, en betingelsesløs kjærlighet som vekker morsinstinktene mine, iallefall.
Nå er jo jeg en typisk dyreperson også da, ikke en menneskeperson. Jeg er glad i mennesker, bevares, frykt ikke folkens :P Men det er nå dyra som får meg til å smelte, liksom. Hvor mangge ganger har ikke jeg snubla i en fortauskant fordi jeg så, eller trodde jeg så, en søt hund? Jeg gidder ikke telle en gang, for det er mange. Kan vel trekke paraleller til de som falle ri staver når de ser en barnevogn, tror jeg. :-)

Men jeg håper virkelig at hvis jeg en dag får barn, så har jeg lært meg å holde min indre hønemor litt i tømmene - ellers vil jeg gå rundt og være konstant på tuppa, tro meg.