Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne denne historien. Altså, jeg vet godt hva jeg skal skrive om, hva jeg gjorde og tenkte. Men akkurat nå er hodet så fylt av tåke og kroppen så sliten og anspent at jeg nesten ikke vet om jeg skriver forlengs eller baklengs. Allikevel må jeg skrive nå. For å få ro. Få sortert alle de løse tankene som holdt meg med selskap tidligere ikveld. Da sto de så pent og logisk oppstilt på rekke og rad og hjalp meg å holde fokus på det jeg holdt på med. Mens nå… Jeg tror jeg får begynne fra begynnelsen med det mest åpenbare, så får vi se hvor dette ender.
Som matmor til to søte små har man mange forpliktelser. En av disse er å holde det rent og ryddig i buret deres. En oppgave jeg dessverre ikke alltid utfører tilfredsstillende etter min mening siden forholdene jeg får assistanse under er så uforutsigbare. Ofte står det både på tid og – jeg beklager å måtte si det – vilje til å gjøre dette som betyr så mye for meg. Nå var det gått to uker pluss, siden sist gang og den dårlige samvittigheten min hadde alt ligget som en klump i magen på meg i mange dager. Jeg var fast bestemt på å gjøre det i dag, helt til… Personen som skal inn til meg, får jeg vite er en ny, og en MANN attpåtil. En jeg har snakket med i toppen fem febrilske minutter på terskelen til min ringe bolig, og dermed å betrakte som en fremmed i mine øyne. Kroppen min taler sitt tydelige språk: han slipper ikke inn ikveld!
I flere timer går jeg rundt som i en stresset døs. Det er flere ting jeg skulle ha gjort, og med det synet og den helsa jeg har, har jeg rett og slett ikke kapasitet til alt. Joda, jeg kan det jeg skal, men som en klok sjel har sagt meg, har motoren min for lite drivstoff i forhold til hestekrefter. Og buret er langt på vei den mest kompliserte oppgaven av dem alle. Mange småoppgaver før jobben er gjort. Skal jeg utsette det enda lengre? Nei! Tanken på enda flere dager med dårlig samvittighet i blodårene holder jeg rett og slett ikke ut. Det skjærer i hjertet å se at jentene ikke trives. Dessuten kan jeg ikke vite når jeg får en trygg person å forholde meg til igjen.
Det ender altså med at jeg setter i gang med burrengjøringa alene. Litt spotrengjøring er intensjonen min i første rekke, men når jeg så bestemmer meg for å ta jentene ut av buret, ender det tilslutt med at jeg tar hele pakka, med spyling og alt.
Bakser og klæbber mens høy, spon og knerter drysser utover gulvet. En merkelig, indre tilfredsstillelse av å ha fylt hele to digre søppelposer med (mar)svineri. Inni min egen lille boble av konsentrasjon. En slags hakkete flyt-følelse som får meg til å synge med til Adele og Porcupine Tree.
Og innimellom tunge odører og smektende toner ser jeg jentene som alt har klart å lure seg ut av den provisoriske innhegningen min. Ned på gulvet for å sikre den igjen. To små jenter kommer løpende mot meg. Snuser og slikker på hendene mine. Springer hinderbane mellom armer og ben. De pludrer og jeg pludrer. Jeg er en del av flokken! Stadig mer vågale, og plutselig er de langt ute på gulvet. Pytt, la dem springe. De fortjener litt frihet.
Snart er jobben gjort. Friskt spon smuldrer mellom fingrene mine. Dufter. Gjør nesten opp for den ømme ryggen og hodet fylt med svimmel tåke. “Nå blir det godt til dere, snupper, og det er JEG som har gjort dette for dere. Alene”. Umulig ikke å smile; så inderlig stolt!
To timer tok hele jobben fra ende til annen. Altså minst fire ganger så lang tid som det ville tatt med etpar øyne og hjelpende hender til låns. Men jeg klarte det altså!
Denne opplevelsen gjør meg egentlig både trist og glad.
Det er en glede å føle mestring og flyt. At jeg selv er i stand til å ta vare på mine egne “barn” og gi de både stell og frihet, betyr enormt mye. For ikke å snakke om den mottakelsen jeg fikk mens jeg var på samme nivå som dem, nede på gulvet. En unik følelse av samhold som jeg kommer til å leve lenge på.
Samtidig er det trist midt oppi det hele. Trist å kjenne hvor mye krefter som tross alt gikk med til dette. Hvor mye tid. Jeg innser jo at hvor mye jeg enn misliker det, behøver jeg nok litt praktisk assistanse. Til dette og til mye annet. For skal jeg ta på meg alt alene, har jeg snart verken tid eller ork til å gjøre noe annet enn å eksistere, og et slikt liv vil jeg aldri, aldri tilbake til igjen!
Men jeg drar mye lærdom av dette, og det er det viktigste. Jeg har lært at jeg KAN når jeg vil. Trenger ikke lenger innbille meg at jeg er avhengig av å vise tillit til folk jeg i bunn og grunn ikke stoler på. Når systemet svikter trenger jeg ikke lenger stå handlingslammet på sidelinja, men kan gjøre bevisste valg om jeg vil presse mine fysiske og mentale grenser. Det er i seg selv en seier!
Fikk jeg det til å høres lett ut, kanskje? Tro meg, det blir alldeles ikke lett… Men det er like fullt mulig :-D
