Fredagskos på kjøkkenet :-)

...men tror nok ikke det ser like himmelsk ut rundt meg...

Grunnmur av trygghet

Jeg har i mange år trodd at den eneste veien ut av noe vondt var gjennom konfrontasjon. At man må stirre døden i hvitøyet og akseptere fortiden. Ved hjelp av rå makt eller lirking, samma det. Man skal knuse det beskyttende glasset man har rundt seg, og for all del ikke gjemme seg mer!
Nå lærer jeg å bekjempe det vonde med det gode, utrygghet med trygghet. Jeg forstår at ikke alle steinene i grunnmuren min var av dårlig kvalitet. Om jeg bare leter godt nok kan jeg skinte det gode håndverket, lære meg å kjenne det igjen og bygge videre i samme stil.
Hvor godt det er å kjenne at man ikke er ugjennopprettelig, ikke et tvers gjennom feilslått byggeprosjekt. At noen tross alt gjorde en god jobb.
Hvor godt det er å tro på at forandring er mulig!!!

Et velklingende lite Väsen

Ikveld var virkelig dokkhuset stedet. Jeg, mitt moderlge opphav og hennes kjære skullle på konsert med den svenske folkgruppa Väsen. Meg og mamma kjente dem litt fra før, fra ei plate, men vi ble en smule overraska når vi så det svære oppslaget der de var omtalt som internasjonale folkemusikkstjerner. Men nå skjønner jeg mer hvorfor de er blitt så kjent. Hvorfor de har turnert både i Japan og USA (og sikkert flere land som jeg ikke vet om), og tilogmed har fått en gate oppkalt etter seg: "Väsen Street" :-) For den ene plata vi har, og som jeg for det meste husker at vi spillte da jeg var i 11-12-årsaldern, viste aldri hvilket fantastisk live-band de er!

Det som i første rekke slo meg var klangen og samspillet. Jeg har alltid vært hellig overbevist om at de iallfall måtte være fire, minst, men faktisk er grunnbesetninga på kun tre: tolvstrengs gitar, femstrengs viola - ei slags fele som låter noe dypere enn standard fiolin - og nychelharpa - ett fiolinliknende instrument med en slags tangenter (jeg SKAL se på en sånn en dag!) Utrolig samkjørte, som om det var et stort instrument og ikke tre som sto der. Allikevel med hver sin individualitet. Gitaren hørtes ut som både bass og vanlig kassegitar på en og samme tid og stemmene til de to strykerne krysset hverandre i lekende improvisasjon med vakre harmonier som til tider ga høy frysningsfaktor. Fra de stilleste, vareste toner til et trøkk og en driv som kunnen ta pusten fra noen og enhver, verdig et helt lite orkester!


Reportoaret var mer tradisjonelt enn jeg kunne huske, men allikevel med en følelse av noe moderne og nyskapende. Noe var stoff de hadde komponert sjøl, mens annet var gamle, tradisjonelle svenske folketoner, særlig pols.. Hele tida hadde de et glimt i øyet, og mot slutten også i musikken. Under det siste hovednummeret, der tok det skikkelig av med improvisasjon og lekenhet, og jeg kan sverge på atmelodien til "Lucy in the sky with diamonds" lurte seg med i understemmen på det første ekstranummeret... Nei, vi ga oss ikke før vi hadde fått to ekstra:-)

Drøye to timer var altfor kort etter mitt hjerte. Jeg kunne sikkert sittet det dobbelte og fremdeles smilt like bredt og vært like betatt. Noen som fortsatt lurer på om jeg koste meg? Hehe.


Sannelig er jeg glad for at jeg kjøpte ei av platene deres før konserten, så imorgen blir det good times på stereoanlegget!

Gary Moore er død

Jeg våknet til den nyheten idag, mens jeg lå og halvsov og hørte på Kulturnytt på P2. Creepy var det, for da jeg hørte introen til Still Got The Blues på radioen tenkte jeg med en gang at "nå har det skjedd noe. Og det skullle vise seg at jeg hadde rett. Så her sitter jeg og er passe melankolsk, og det overrasker meg litt. Ikke fordi jeg ikke liker  musikken (øh, hvorfor skriver jeg liksom om dette?), men jeg visste ikke at jeg likte den SÅ godt. Har kanskje litt med at jeg spilte ihjæl enkelte av platene hans for noen år tilbake og følgelig gikk litt i metnig. Men det er helt tydelig ikke for godt.

Gary Moore var vel kanskje en av de første artistene jeg som tenåring begynte å LIKE skikkelig godt, og ikke bare fordi alle andre likte det, etter å ha prøvd deperat å like mainstream popmusikk uten det helt store hellet.
Familien min hadde hørt på han i mange år - den blues-prega musikken - og jeg hadde pliktskyldigst hørt på, uten å føle verken så mye for eller imot. Helt til mamma kom hjem og satte på noe av den hardere rocken hans, og jeg fikk fullstendig hakaslepp. Mamma likte sånn der musikk?! Som tilogmed jeg likte. Det ble noe som bandt oss sammen i ei ellers tøff tid. Samtidig var det med på å definere litt av min musikalske plattform i en tid da jeg var så langt fra å akseptere min musikalske fortid som tenkes kan (en prosess jeg begynte på i dette innlegget). I begynnelsen lå nok mitt hjerte nærmest den harde rocken og det folk-pregede. Særlig "Over The Hills And Far Away" lå, og ligger mitt hjerte nært. Den herlige blandingen av rytmisk rock og irske toner fikk hjertet til å hoppe i brystet og foten til å trampe takta om jeg ville eller ikke. Mamma pleide fakta å vekke meg med den sangen en periode :-D Nei du og du, nå strømmer det på med sentimentalitet her!

Idag liker jeg egentlig både det rocken og bluesen hans ettersom min musikalske horisont har åpnet seg igjen. :-) Her er de albumene jeg setter høyest og som jeg vil få anbefale videre:

• Out In The Fields - samlealbum hvor du får en smakebit av hele det musikalske spekteret. På sett og har jeg dette albumet å takke for at jeg er blitt såpass stor fan som jeg er.
• Wild Frontier - mitt favoritt rockalbum, blan annet på gunn av det irske elementet og etpar ytterst melankolske ballader.
• Still Got The Blues - foruten tittellåta som bare er helt nydelig er det flere andre skikkelig bra blueslåter på dette albumet.

Som jeg alt har skrevet er jeg litt overrasket over hvor mye dette gikk inn på meg. Men samtidig er jeg litt glad. Eller glad, det blir vel litt feil, men... At klumpen i halsen og tårene kom idag morrest, det er godt. Det samme med tristheta over at jeg aldri fikk oppfylt drømmen om å se Gary Moore live. Det er rett og slett godt i vite at jeg liker noe så godt at det går inn på meg! Rister du forvirra på hodet nå? Synes du dette er en selvfølge? Da er du heldig. For meg er dette en nesten ny verden...

Uansett mine refleksjoner og skrudde virkelighetserfaringer, musikken til Gary Moore vil leve videre i manges hjerter, og i hvert fall i mitt :-)

Rest in peace!

Statusrapport: nattlig mobil- og brailleblogging og tankesurr



Min elskelige lille BrailleStar, klar til dyst på hodeputa:-)



Dette er egentlig et lite eksperiment. Eller to:
Det ene er å blogge fra mobilen, noe jeg gjør nå (så om dette ser helt for...pip ut, tilgi meg). Det andre er å skrive innlegg på min braille-notatbok som jeg endelig har blitt venner med etter flerfoldige års isfront.

Det hele startet tidligere idag da min medblogger og kjære papaya etterlyste noget livstegn fra Tankespinneriet. Det var gnist nok til å antenne det ulmende lille bålet av inspirasjon jeg har hatt inni meg i flere dager nå. Som jeg så ofte har i de tider hvor det skjer mye i livet mitt, men aldri får utløp for fordi jeg aldri har pc-en klar når jeg har inspirasjon, og omvendt. Jeg har savnet muligheten til å skrive der og da når tankene drysser ned fra et sted høyt oppi min kreative sfære og og inn i den heksegryta som kalles Muldras hode.
Har tenkt på å bruke min kjære Braillestar 40 til dette formålet helt siden jeg kom på det mest geniale med denne innretningen: at ingen i min umiddelbare nærhet kan kikke meg i kortene (ikke uten å klå seg fram over armene mine - eller kunne punkt, da :P) Men da mister du jo lett det direkte og spontane. Litt redd skolestilsyndromet.
Heldigvis kom jeg på dette med mobilblogging, som jeg virkelig håper fungerer, til de gangene jeg har noe presserende og ikke (fullt) så langvarig på hjertet.

Da er det på tide å ønske alle natteravner og nettravner alt godt for kommende tidsfordriv! Så skal jeg skifte til notatbok og fortsette skriblinga med dyna og Melkedrøm til selskap :-)